De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s