Bli kvitt styggen på ryggen

DEPRESJON: - Mange pasienter sliter med å kvitte seg med innlærte tankemønstre som består av negative tanker og klarer ikke å hemme disse tankene, sier Åsa Hammar.

Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive for tiden eller hvordan jeg skal skrive, som om ordene og kreativiteten har forlatt meg, og det gjør meg bare enda tristere, fordi det er skrivingen som holder meg gående, som motiverer meg, som fungerer som utløp og til dels terapi, og som jeg har gjort i hele mitt liv. Så er det som om alt det forsvinner når jeg havner i depresjonens klør, nede i den dype, mørke dalen, der ingen lysstråler slipper til, hvor det ikke finnes en eneste sprekk for lyset å trenge igjennom, nede i en tett, tett skog, full av kratt, spisse pinner og greiner og torner, tankene mine, som hele tiden stikker med sine spydspisser, og drar meg lengere og lengere inn i et mørke jeg ikke kommer meg ut av, og jeg tenker, hvor ble solen av?

Det er over en måned siden skoleslutt, og tiden har flydd av gårde. Mai hadde det fineste og varmeste været jeg noensinne har opplevd, og jeg forsøkte å nyte det så godt som overhodet mulig i den perioden det varte. Da prøvde jeg å være mest mulig ute, og det var også noe jeg fikk til i stor grad, selv om formen også da var dårlig, jeg var ute og gikk turer, lå i hagen min og leste med musikk på øret, badet på Blektjern og gikk noen runder rundt Drammenselva når jeg orket det. Innimellom har jeg faktisk hatt noen små glimt av glede og lykke, dager der jeg har kunnet smile og le, og få til å se alle de fine tingene rundt meg, før jeg har falt ned i den dype dalen igjen, og det er der jeg er nå.

Helgen for en uke siden ble jeg akuttinnlagt på Blakstad sykehus, det var første gangen jeg har vært innlagt på over ett år, og det var i og for seg ikke noe dramatisk som hadde skjedd i forkant, jeg dro til Legevakten på egenhånd, snakket med en lege som deretter ringte Blakstad, og sendte meg i en taxi opp dit. Heldigvis hadde jeg en god opplevelse både på Legevakten og på Mottaksseksjonen denne gangen. Det var også min første gang på Blakstad sykehus, med tanke på at avdelingen tidligere lå på nå nedlagte Lier sykehus, dermed tok det også litt tid å bli vant til et nytt sted, og føle meg trygg der, men det gikk fint, og de to døgnene jeg var der ble brukt til noen gode samtaler, et par turer og ro og hvile for å komme litt til hektene igjen. Vanligvis er det begrenset hva to dager kan gjøre for meg, men når jeg blir behandlet bra, og blir møtt på en god måte, og jeg opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor, da går det greit å reise hjem etter kort tid, fordi jeg har følt meg ivaretatt.

Noen lurer kanskje på hva som skjer før jeg blir innlagt, og hvorfor jeg blir det, sånn rent følelsesmessig. For meg er det veldig komplekst og komplisert, men den siste tiden har det skjedd mye, som man kan kalle for ytre hendelser, og mye for det man kan kalle indre, følelsesmessige hendelser. For rundt en måned siden døde ei venninne av meg, og medlem på Fontenehuset, Ingrid, og 1. juni var det begravelse. Dette var trist, vanskelig og vondt. Begravelsen var i en fullsatt Frogner kirke i Lier, og jeg vil si at det var en verdig og vakker begravelse til ære for ei fantastisk jente som gikk bort så altfor tidlig. Dette kom på toppen av det jeg allerede slet med, og jeg vet ikke om det kan ha vært en utløsende faktor for nok en depressiv episode, men det kan ha en finger med i spillet.

Når det kommer til de mer indre, følelsesmessige hendelsene har det også skjedd ting. En uke etter begravelsen var jeg på Gulskogen senter for å gjøre noen ærend, og jeg aner selvfølgelig fred og ingen fare. Jeg går mellom butikkene med musikk på øret, kikker meg rundt, ser på utstillingene i butikkvinduene på hver side, og så kommer jeg til en av butikkene med telefoner, og der står en av de verste mobberne fra barneskolen.

Jeg trodde jeg hadde kommet mye lenger enn det jeg tydeligvis har, for måten jeg reagerte på var jeg ikke forberedt på. Det var som om kroppen min frøs fast i gulvet, jeg klarte ikke å bevege en muskel, og det kjentes ut som om jeg sluttet å puste, som om alt rundt meg stoppet opp, at verken jeg eller noe rundt meg eksisterte. Jeg aner ikke hvor lenge det varte, men plutselig fikk jeg til å puste igjen, og jeg hyperventilerte, kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, prikkingen i huden, svetten som begynte å piple fram i pannen, og jeg så meg febrilsk rundt etter toalettskiltene, og formelig småløp til toalettet, hvor jeg gikk inn i et avlukke, satte meg på dolokket med hodet i hendene, og gråt så jeg ristet.

Det er vanskelig å si hvor lang tid jeg satt der, men det kan ha vært alt fra et kvarter til en halvtime. Jeg klarte etter hvert å puste roligere igjen, og prøvde å minne meg selv på hvilken dag det var, datoen, årstallet, at jeg var trygg, og at ingen skulle skade meg eller plage meg, men jeg var ikke overbevist. For inne i det avlukket på Gulskogen senter satt ikke Liv-Christine, 23 år, der satt Liv-Christine, 10 år, livredd for å bli slått, sparket, dyttet og plaget, for å høre ordene «du fortjener ikke å leve, hvem kjørte over det stygge trynet ditt, flatpanne, sauehår, gå og ta livet av deg, stygga, ingen liker deg,» og så mye mer. Bare det å skrive dette nå får den vonde klumpen inni meg til å vokse. Jeg har aldri fullt ut latt meg selv føle noe rundt disse hendelsene, de er der langt inni meg, låst vekk, og når jeg minst venter det, er det som om en ventil skrus løs, og da fosser det ut, alt sammen, og jeg kan sitte å gråte i flere timer til ende, fordi det gjør så vondt, før jeg føler meg tvunget til å skru fast ventilen igjen, og lukke det jeg føler inne igjen. De små dryppene håndterer jeg, men fossen kan virke helt ulevelig.

Og det var det som skjedde før jeg ble innlagt forrige helg. Jeg ble totalt satt tilbake i mange av de traumatiske og vonde hendelsene fra barneskolen, også mange ting som jeg ikke engang har snakket med noen om, i hvert fall ikke i detalj, og mye av det husker jeg heller ikke, det har jeg skrevet om før, dette med hukommelsestapet. Det å møte mobberen på Gulskogen senter satte i gang vonde flashbacks og gjenopplevelser, hvor jeg kunne sitte i timevis med uutholdelig angst, på gulvet, med beina oppunder meg, mens jeg ristet og hyperventilerte og trodde jeg skulle dø, fordi det gjorde så vondt i brystet, og jeg nesten ikke fikk puste.

Da kom selvmordstankene, som de har gjort så mange ganger tidligere. Følelsen av total håpløshet, og da ble jeg redd, veldig redd, fordi tankene mine ble så altfor destruktive og mørke, og det var akkurat som om jeg våknet til, og jeg sa til meg selv, «nå må du ha hjelp,» for ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet i alle fall at det ikke hadde endt spesielt bra, og det siste jeg ønsket var noe dramatikk. Det har jeg hatt nok erfaringer med fra før, og hadde i hvert fall ikke gjort at jeg hadde følt meg noe bedre til sinns.
Det vet jeg nå, etter alle de erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årenes løp med denne sykdommen. Tydeligvis har litt over seks år med behandling lært meg noe allikevel. For fredag forrige helg fikk jeg til å se i forkant at jeg var på vei utfor stupet, metaforisk, altså, og at jeg hadde behov for mer hjelp. Og kanskje det beste, at jeg klarte å be om det, og dra til Legevakten og si «hei, jeg sliter veldig mye nå, og tror jeg trenger en innleggelse,» istedenfor å ende opp med og gjøre noe selvdestruktivt som jeg ville angret bittert på i ettertid.

Dette er noe jeg prøver å klappe meg selv på skulderen for, men det er ikke enkelt, og spesielt ikke i den mørke, dype dalen jeg er nede i nå, hvor det føles vondt og vanskelig å være, og de positive tankene ikke er spesielt tilstede. Men jeg forsøker allikevel. Ingen skal si at jeg ikke prøver i alle fall, at jeg bare legger meg ned og gir opp. Det vil jeg ikke ha på meg, og jeg føler at det at jeg ber om hjelp i forkant faktisk viser at jeg har kommet et stykke på vei, selv om jeg bare i noen sekunder klarer å se det positive i dette, før styggen på ryggen kommer tilbake, og drar meg ned med alle de negative og knusende ordene sine. Nederlag. Får ikke til en dritt. Ikke verdt noe. Stygg. Ekkel. Rar. Og mer til.

Også går det opp for meg mer og mer at styggen på ryggen ikke er meg, det er mobberne sine stemmer som fortsatt invaderer tankerommet mitt, og plager meg. Med andre ord er det denne jobben jeg må ta, å bli kvitt styggen på ryggen en gang for alle, og vise mobberne at jeg i hvert fall ikke skal la dem vinne. Bruke sinnet mot dem, ikke mot meg selv som en straff, men som en drivkraft for å kjempe meg gjennom dette, ut og opp fra den dype, mørke dalen, og opp på toppen av fjellet, der jeg vil vifte med seiersflagget.

For mobberne fikk aldri rett da de sa at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg er en taper og en verdiløs dritt. For jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp slik de ville. Jeg reiser meg opp gang på gang, som fugl Føniks fra asken, og det skal jeg fortsette med helt til jeg kan legge fortiden bak meg. Gå videre, og bli kvitt styggen på ryggen, en gang for alle.

Reklamer

4 tanker om “Bli kvitt styggen på ryggen”

  1. Stå på liv Christine ❤️ Blir trist når jeg leder hvor tungt du har det. Men,at du har lært mye er tydelig,du vet å be om hjelp når du har det tyngst. Klem til deg

    Liker

  2. Du skal være utrolig stolt av det du gjorde! Det viser enormt med innsikt, og ikke minst håp, at du velger å forebygge alvorlige hendelser på den måten.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s