Forbilder: Hvordan hadde Mandela håndtert Trump hvis han var i live i dag?

nelson_centenary_2018.jpg

I dag hadde Nelson Mandela fylt 100 år. Mannen som satt fanget på Robben Island i 27 år under apartheid i Sør-Afrika i sin utrettelige kamp for de svartes rettigheter, og som senere ble valgt som landets første svarte president. For meg har Mandela alltid vært et stort forbilde fordi han kjempet for det han trodde på, og aldri ga opp, selv med massiv motgang og store utfordringer.

Bare tanken på å sitte fengslet i nærmere 30 år under kummerlige forhold tror jeg kunne tatt gnisten fra de fleste, men flammen i Mandela slukket ikke. Den vokste seg bare sterkere med årene.

Under fangenskapet skrev han til og med sin selvbiografi, hvor han beskrev arbeidet sitt og livet i fengslet, men ikke bare det: Han lærte seg også Afrikaans og leste om Sør-Afrikas historie for å forstå motstanderne sine bedre.

last ned

Han brukte denne kunnskapen til å overtale motstanderne sine til å inngå kompromisser, og visste utmerket hvilke strategiske knapper han skulle trykke på for å overbevise. Mandela var ekstremt dyktig når det kom til å spille det politiske spillet

Han sto rakrygget, og rikket seg ikke før han fikk det som han ville, samtidig som han også var pragmatisk, og behandlet både venner og fiender på den samme måten. Med en vennlighet, og vilje til å komme i samtale og dialog fremfor å bruke våpen og vold.

Mandela viste at en leder både kunne være sterk og vennlig samtidig, men han kunne også bli sint når det var noe som opprørte ham. Misbruk av makt er bare noen av temaene som kunne få ham rasende, med tanke på at han vokste opp i et rasistisk og segregerende regime.

nelson-mandela-quote

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Irak-krigen under president George Bush fikk Mandela forbannet, og han uttalte om presidenten at: «He is a president who has no foresight, who cannot think properly.» Vanligvis gikk aldri Mandela til personlig angrep på andre verdensledere da han var sterkt drevet av moral og empati, men som man sier finnes det alltid unntak fra regelen.

I god Mandela-ånd burde vi i dag gi andre tid, lytte, dele med dem som har mindre enn oss selv og være snille med hverandre. Hadde Mandela levd i dag er jeg sikker på at den nåværende verdenssituasjonen hadde opprørt ham kraftig, spesielt når det kommer til president Trump i USA, og hans kyniske politikk, hvor det å nevne dialog,  kompromiss og forsoning nærmest er som banneord å regne. Det er en underdrivelse å si at Trump har provosert en hel verden med sine uttalelser og uanstendige måte å føre politikk på.

Mandelas lederskap minner oss på akkurat hvor mye som har forandret seg etter hans bortgang. Det å behandle sine motstandere med respekt, empati og vennlighet blir stadig større mangelvare blant verdens ledere.

Men kanskje det aller mest urovekkende er den stadig voksende rasistiske nasjonalismen og høyreekstremismen som er mer synlig enn noen gang før, i tillegg til de radikale islamistene, som står for mesteparten av de store terrorangrepene de siste årene, både i Europa og på verdensbasis. På begge sider er ekstremismen rasistisk motivert, og man kan spørre seg:

«Hva ville Mandela gjort med denne situasjonen hvis han var i live? Ville han ha konfrontert Trump, og gått til motmæle for å forsøke og forandre de stadig flere totalitære regimene med sin spesielle overtalelsesevne?»

Reklamer

Den fineste sommeren i min levetid (med en bismak)

I juni og juli har jeg gått mange turer i byen med kameraet hengende over skulderen. Denne sommeren har vært den fineste og (varmeste!) sommeren jeg har opplevd i min levetid, og morgen som kveld har fotolyset vært utmerket. Dermed har jeg fått testet den nye telelinsen jeg fikk til 23-årsdagen min i år. Linsen er både tele- og makrolinse i ett, noe som passer meg veldig godt, med tanke på at jeg liker å fotografere både by og landskap, mennesker og bevegelse, og nærbilder av blomster og planter. Jeg kommer faktisk ikke over at det nå siden mai har vært tilnærmet 30 grader hver eneste dag, med unntak av noen få regndager. På den ene siden priser jeg meg lykkelig over det fantastiske været som har vært, med sol og varme på linje med Syden, på den andre siden ser jeg også problemene denne ekstremheten medfører, både med tanke på jordbruket og den meget store skogbrannfaren. Den endringen vi ser i været her til lands, og i resten av verden nå, er etter min mening et varsku om en klode som bare vil bli varmere og varmere i årene som kommer. Det finnes de som fornekter klimaendringene. Jeg er ikke én av dem.

Med andre ord kommer denne sommeren med en bismak, i den forstand at jeg bekymrer meg for bøndene som må sende dyrene sine til slakt tidligere enn planlagt, fordi de er redde for å ikke få nok fôr, og det faktum at det er knusktørt overalt, noe som allerede har gått sterkt utover årets avlinger. Jeg ser det bare på gresset ute i hagen min, gulere og tørrere gress tror jeg ikke at jeg har sett maken til noen gang, i hvert fall ikke her i Norge. Så gult gress gir meg assosiasjoner til åkrene i Italia, der gresset ofte er gult som dette av mer naturlige årsaker. Jeg har ikke skrevet noe særlig om miljø og klima på bloggen før, og hva jeg mener om det, men temaet er definitivt noe som både engasjerer og bekymrer meg. Mer om det en annen gang.

Det å være ute i byen og naturen er noe som inspirerer meg. Jeg kjenner at jeg kan puste langt ned i magen, roe ned pulsen, tenke på alt og ingenting, få en pause. Det å fotografere, og fryse noen av øyeblikkene i et bilde blir en fin distraksjon fra stress og mas. Det å kunne fange noen motiver både i det fine nabolaget og i den fine byen min er moro. Selv om jeg har gått i de samme gatene i over 23 år, er det alltid nytt blikkfang, og noe jeg ikke har lagt merke til før, eller et gammelt motiv som kan fanges på en ny og kreativ måte. Å leke med lys, skygger og refleksjoner, zoome inn, zoome ut. Farger og kontraster, bevegelse og stillbilder. Å fotografere blir jeg aldri lei av, og er noe jeg har lyst til å gjøre mer av også resten av sommeren.

Her er noen av sommerbildene fra juni og juli:

VannrefleksjonUnionRefleksjonBlomster 6SolnedgangBlomster 4Blomster 2RegnbuePrestekragerBlomster 5BlomsterengBlomstBlomster 1

Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

Bli kvitt styggen på ryggen

DEPRESJON: - Mange pasienter sliter med å kvitte seg med innlærte tankemønstre som består av negative tanker og klarer ikke å hemme disse tankene, sier Åsa Hammar.

Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive for tiden eller hvordan jeg skal skrive, som om ordene og kreativiteten har forlatt meg, og det gjør meg bare enda tristere, fordi det er skrivingen som holder meg gående, som motiverer meg, som fungerer som utløp og til dels terapi, og som jeg har gjort i hele mitt liv. Så er det som om alt det forsvinner når jeg havner i depresjonens klør, nede i den dype, mørke dalen, der ingen lysstråler slipper til, hvor det ikke finnes en eneste sprekk for lyset å trenge igjennom, nede i en tett, tett skog, full av kratt, spisse pinner og greiner og torner, tankene mine, som hele tiden stikker med sine spydspisser, og drar meg lengere og lengere inn i et mørke jeg ikke kommer meg ut av, og jeg tenker, hvor ble solen av?

Det er over en måned siden skoleslutt, og tiden har flydd av gårde. Mai hadde det fineste og varmeste været jeg noensinne har opplevd, og jeg forsøkte å nyte det så godt som overhodet mulig i den perioden det varte. Da prøvde jeg å være mest mulig ute, og det var også noe jeg fikk til i stor grad, selv om formen også da var dårlig, jeg var ute og gikk turer, lå i hagen min og leste med musikk på øret, badet på Blektjern og gikk noen runder rundt Drammenselva når jeg orket det. Innimellom har jeg faktisk hatt noen små glimt av glede og lykke, dager der jeg har kunnet smile og le, og få til å se alle de fine tingene rundt meg, før jeg har falt ned i den dype dalen igjen, og det er der jeg er nå.

Helgen for en uke siden ble jeg akuttinnlagt på Blakstad sykehus, det var første gangen jeg har vært innlagt på over ett år, og det var i og for seg ikke noe dramatisk som hadde skjedd i forkant, jeg dro til Legevakten på egenhånd, snakket med en lege som deretter ringte Blakstad, og sendte meg i en taxi opp dit. Heldigvis hadde jeg en god opplevelse både på Legevakten og på Mottaksseksjonen denne gangen. Det var også min første gang på Blakstad sykehus, med tanke på at avdelingen tidligere lå på nå nedlagte Lier sykehus, dermed tok det også litt tid å bli vant til et nytt sted, og føle meg trygg der, men det gikk fint, og de to døgnene jeg var der ble brukt til noen gode samtaler, et par turer og ro og hvile for å komme litt til hektene igjen. Vanligvis er det begrenset hva to dager kan gjøre for meg, men når jeg blir behandlet bra, og blir møtt på en god måte, og jeg opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor, da går det greit å reise hjem etter kort tid, fordi jeg har følt meg ivaretatt.

Noen lurer kanskje på hva som skjer før jeg blir innlagt, og hvorfor jeg blir det, sånn rent følelsesmessig. For meg er det veldig komplekst og komplisert, men den siste tiden har det skjedd mye, som man kan kalle for ytre hendelser, og mye for det man kan kalle indre, følelsesmessige hendelser. For rundt en måned siden døde ei venninne av meg, og medlem på Fontenehuset, Ingrid, og 1. juni var det begravelse. Dette var trist, vanskelig og vondt. Begravelsen var i en fullsatt Frogner kirke i Lier, og jeg vil si at det var en verdig og vakker begravelse til ære for ei fantastisk jente som gikk bort så altfor tidlig. Dette kom på toppen av det jeg allerede slet med, og jeg vet ikke om det kan ha vært en utløsende faktor for nok en depressiv episode, men det kan ha en finger med i spillet.

Når det kommer til de mer indre, følelsesmessige hendelsene har det også skjedd ting. En uke etter begravelsen var jeg på Gulskogen senter for å gjøre noen ærend, og jeg aner selvfølgelig fred og ingen fare. Jeg går mellom butikkene med musikk på øret, kikker meg rundt, ser på utstillingene i butikkvinduene på hver side, og så kommer jeg til en av butikkene med telefoner, og der står en av de verste mobberne fra barneskolen.

Jeg trodde jeg hadde kommet mye lenger enn det jeg tydeligvis har, for måten jeg reagerte på var jeg ikke forberedt på. Det var som om kroppen min frøs fast i gulvet, jeg klarte ikke å bevege en muskel, og det kjentes ut som om jeg sluttet å puste, som om alt rundt meg stoppet opp, at verken jeg eller noe rundt meg eksisterte. Jeg aner ikke hvor lenge det varte, men plutselig fikk jeg til å puste igjen, og jeg hyperventilerte, kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, prikkingen i huden, svetten som begynte å piple fram i pannen, og jeg så meg febrilsk rundt etter toalettskiltene, og formelig småløp til toalettet, hvor jeg gikk inn i et avlukke, satte meg på dolokket med hodet i hendene, og gråt så jeg ristet.

Det er vanskelig å si hvor lang tid jeg satt der, men det kan ha vært alt fra et kvarter til en halvtime. Jeg klarte etter hvert å puste roligere igjen, og prøvde å minne meg selv på hvilken dag det var, datoen, årstallet, at jeg var trygg, og at ingen skulle skade meg eller plage meg, men jeg var ikke overbevist. For inne i det avlukket på Gulskogen senter satt ikke Liv-Christine, 23 år, der satt Liv-Christine, 10 år, livredd for å bli slått, sparket, dyttet og plaget, for å høre ordene «du fortjener ikke å leve, hvem kjørte over det stygge trynet ditt, flatpanne, sauehår, gå og ta livet av deg, stygga, ingen liker deg,» og så mye mer. Bare det å skrive dette nå får den vonde klumpen inni meg til å vokse. Jeg har aldri fullt ut latt meg selv føle noe rundt disse hendelsene, de er der langt inni meg, låst vekk, og når jeg minst venter det, er det som om en ventil skrus løs, og da fosser det ut, alt sammen, og jeg kan sitte å gråte i flere timer til ende, fordi det gjør så vondt, før jeg føler meg tvunget til å skru fast ventilen igjen, og lukke det jeg føler inne igjen. De små dryppene håndterer jeg, men fossen kan virke helt ulevelig.

Og det var det som skjedde før jeg ble innlagt forrige helg. Jeg ble totalt satt tilbake i mange av de traumatiske og vonde hendelsene fra barneskolen, også mange ting som jeg ikke engang har snakket med noen om, i hvert fall ikke i detalj, og mye av det husker jeg heller ikke, det har jeg skrevet om før, dette med hukommelsestapet. Det å møte mobberen på Gulskogen senter satte i gang vonde flashbacks og gjenopplevelser, hvor jeg kunne sitte i timevis med uutholdelig angst, på gulvet, med beina oppunder meg, mens jeg ristet og hyperventilerte og trodde jeg skulle dø, fordi det gjorde så vondt i brystet, og jeg nesten ikke fikk puste.

Da kom selvmordstankene, som de har gjort så mange ganger tidligere. Følelsen av total håpløshet, og da ble jeg redd, veldig redd, fordi tankene mine ble så altfor destruktive og mørke, og det var akkurat som om jeg våknet til, og jeg sa til meg selv, «nå må du ha hjelp,» for ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet i alle fall at det ikke hadde endt spesielt bra, og det siste jeg ønsket var noe dramatikk. Det har jeg hatt nok erfaringer med fra før, og hadde i hvert fall ikke gjort at jeg hadde følt meg noe bedre til sinns.
Det vet jeg nå, etter alle de erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årenes løp med denne sykdommen. Tydeligvis har litt over seks år med behandling lært meg noe allikevel. For fredag forrige helg fikk jeg til å se i forkant at jeg var på vei utfor stupet, metaforisk, altså, og at jeg hadde behov for mer hjelp. Og kanskje det beste, at jeg klarte å be om det, og dra til Legevakten og si «hei, jeg sliter veldig mye nå, og tror jeg trenger en innleggelse,» istedenfor å ende opp med og gjøre noe selvdestruktivt som jeg ville angret bittert på i ettertid.

Dette er noe jeg prøver å klappe meg selv på skulderen for, men det er ikke enkelt, og spesielt ikke i den mørke, dype dalen jeg er nede i nå, hvor det føles vondt og vanskelig å være, og de positive tankene ikke er spesielt tilstede. Men jeg forsøker allikevel. Ingen skal si at jeg ikke prøver i alle fall, at jeg bare legger meg ned og gir opp. Det vil jeg ikke ha på meg, og jeg føler at det at jeg ber om hjelp i forkant faktisk viser at jeg har kommet et stykke på vei, selv om jeg bare i noen sekunder klarer å se det positive i dette, før styggen på ryggen kommer tilbake, og drar meg ned med alle de negative og knusende ordene sine. Nederlag. Får ikke til en dritt. Ikke verdt noe. Stygg. Ekkel. Rar. Og mer til.

Også går det opp for meg mer og mer at styggen på ryggen ikke er meg, det er mobberne sine stemmer som fortsatt invaderer tankerommet mitt, og plager meg. Med andre ord er det denne jobben jeg må ta, å bli kvitt styggen på ryggen en gang for alle, og vise mobberne at jeg i hvert fall ikke skal la dem vinne. Bruke sinnet mot dem, ikke mot meg selv som en straff, men som en drivkraft for å kjempe meg gjennom dette, ut og opp fra den dype, mørke dalen, og opp på toppen av fjellet, der jeg vil vifte med seiersflagget.

For mobberne fikk aldri rett da de sa at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg er en taper og en verdiløs dritt. For jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp slik de ville. Jeg reiser meg opp gang på gang, som fugl Føniks fra asken, og det skal jeg fortsette med helt til jeg kan legge fortiden bak meg. Gå videre, og bli kvitt styggen på ryggen, en gang for alle.

Boklansering, flytting og skoleslutt

Nå er det jammen lenge siden sist, og mye bra har skjedd. To måneder har gått, og hvordan jeg skal oppsummere såpass lang tid er jeg heller usikker på, men det jeg kan gjøre er å skrive litt om hva som har skjedd nå. Tittelen oppsummerer de store hendelsene mine i livet mitt den siste tiden med fire ord, en liten fireordsnovelle, kan man også kalle det.

Jeg kan gladelig fortelle at jeg nå sitter i min egen leilighet som jeg flyttet inn i den 30. april. Den ligger bare en timinutters gåtur fra Drammen sentrum, og har både nyoppusset bad og kjøkken, og utsikt ut over hele byen. Allerede kan jeg si at jeg trives kjempegodt, og det overrasker meg hvor kort tid det har tatt å venne seg til å bo her, med tanke på at jeg syns det å flytte til et nytt sted kan være litt vanskelig, og at det kan ta en stund før jeg føler meg trygg. Overraskende positiv tankegang til meg å være, der altså, om jeg skal si det selv.

Dette innlegget ble egentlig skrevet dagen etter jeg flyttet i ny leilighet, 30. april, men plutselig har tiden gått, og det ble aldri til at jeg skrev det ferdig, dermed har det ligget i utkastseksjonen i disse ukene, og siden sist har det vært skoleslutt på Danvik med avslutningsseremoni, noe jeg skal skrive mer om senere. Først, noen tanker rundt flyttingen og Danvikåret som nærmet seg slutten, som jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om 1. mai. Jeg begynte det opprinnelige innlegget slik:

Det har seg slik at jeg nettopp har flyttet til den nye leiligheten jeg skal bo i etter at jeg er ferdig på Danvik folkehøgskole 12. mai. Hele dagen i går, eller ni timer, for å være mer konkret, gikk med til tunge løft, bæring og flytting. Først klokken ti i går kveld hadde jeg alle tingene mine i hus. Da var det godt å legge seg etterpå, skal jeg si deg, med såre muskler som virkelig trengte hvile. Det som er positivt nå er at jeg har begynt å komme i orden, og ikke har så mye igjen å pakke ut.

I natt sov jeg i leiligheten for første gang, det gikk overraskende bra, selv om det er vemodig å tenke på at dette betyr at året på Danvik nærmer seg slutten med stormskritt. Nå er det knapt en uke igjen før vi skal si ha det til hverandre, og skille lag. Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle være på skolen mer. I starten kommer det nok til å kreve litt tilvenning, men det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny vane, så med andre ord tar det nok ikke mange ukene før jeg er i gjenge igjen.

Med tanke på flytting, og de forandringene som skjer nå, er jeg overraskende optimistisk og positivt innstilt. Jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra, og jeg tror det å tenke positive tanker handler om nettopp dette – å gå inn for å være positiv, og bestemme seg for å følge sin nye livsstil.

Jeg personlig syns forandringer kan være vanskelig, samtidig er jeg også en person som trenger miljøforandringer fra tid til annen, fordi jeg er rastløs, og ikke klarer å være på samme sted for lang tid av gangen.

 

I dag er det faktisk ti dager siden året på Danvik var offisielt slutt, og tre uker siden jeg flyttet fra internatet. På mange måter er det fortsatt litt rart og absurd, det tar litt tid å venne seg til den nye tilværelsen uten Danvik, men det går jevnt over bra, selv om jeg også til tider har noen nedturer, og blir forholdsvis emosjonell av å tenke tilbake på alle de fine minnene:

12.05.18: Siste dagen på Danvik. 

Ja, jeg sa det. Året på Danvik var over i dag. Det var den siste dagen min på Danvik folkehøgskole med lunsj, avslutningsseremoni med takketaler, sang og musikk, og kaffe og kaker i matsalen, før vi klemte hverandre, gråt og sa ha det ute på plassen foran skolen i solskinnet, kledd i finklærne våre. For det var vemodig å skulle si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har fått dele dette året med. Det var ikke trist på en sørgelig måte, men en blanding av gledestårer over alle de fine minnene og vemodige tårer for alle de jeg kommer til å savne og se hver dag.

Dette året har vært oppturer og nedturer, men mest av alt har det vært en lærings- og bedringsprosess for min del. Jeg har lært å si flere positive ting til meg selv, og klappe meg selv på skulderen for de bra tingene jeg får til i hverdagen. Jeg har lært å sette mer pris på de små tingene. Jeg har blitt flinkere til å si takk når jeg får komplimenter, og jeg øver meg stadig på å bli flinkere til å si at jeg er glad i mennesker rundt meg. Ikke minst har det å fullføre dette året på Danvik folkehøgskole gitt meg en mestringsfølelse, og minner for livet, jeg aldri ville vært foruten. Det er vanskelig å unngå klisjeene når jeg skal beskrive det siste året, men jeg kan ikke unngå det, når jeg sier at jeg tror det siste året har forandret meg til det bedre, på flere måter. Bottom line er at jeg har lært masse, ikke bare om meg selv, men også om å være tett på mennesker tilnærmet 24 timer i døgnet, noe som jeg ikke skal legge skjul på at var utfordrende til tider.

Å samle så forskjellige mennesker under samme tak kan by på utfordringer, men jeg syns vi hadde et overraskende godt miljø på skolen – uten mobbing, uten krenkelser og uten utestengning. Personlig har det vært det beste skoleåret jeg noensinne har hatt.
For første gang følte jeg meg trygg på en skole, fordi jeg visste at alle var inkluderende, motiverende og fine mennesker, på hver sin unike måte. Jeg tror det er det utrolig sammensveisede miljøet som er noe av det spesielle med et folkehøgskoleår, og jeg hører andre som har gått på folkehøgskole før, si det samme. At det man får på  i løpet av året på folkehøgskole ikke er noe man får andre steder, og at det blir skapt minner for livet. Det skriver jeg under på.

Bare for å nevne i fleng noen av de tingene jeg har fått være med på dette året, som har festet seg ordentlig:

  • Å få lese dikt foran hele skolen i Arena på noen av de offisielle arrangementene vi hadde.
  • Å få lese dikt på biblioteket i Drammen, og på biblioteket i Nedre Eiker med den tidligere forfatterlæreren vår Håvard J. Nilsen.
  • Å få, og gi tilbakemeldinger på hverandres tekster i klassen.
  • Håndball-VM sammen med fine folk fra TV-, radio- og filmklassen på skolen.
  • Fine, morsomme, rare, inspirerende, engasjerende og motiverende samtaler med medelever og lærere i matsalen, og ellers på skolen, om alt fra Trump, deling av vitser, til seriøse diskusjoner om filosofi, kommunesammenslåing, skriving, livet, døden og kjærligheten, for å nevne noe.
  • Tilbakemeldingene og de motiverende samtalene med forfatterlærerne mine som aldri sluttet å tro på meg. Lærere jeg både kunne le og gråte sammen med, og lufte frustrasjonene mine til.
  • Turen til Paris med klassen min, og Foto og Youtube. En drøm som gikk i oppfyllelse der, altså!
  • Boklansering av boken vår «Brighte tanker» på Sentralen i Oslo 2. mai, hvor jeg har seks dikt med.

Tilslutt får dere bilder av boken, og fra lanseringen i Oslo, der jeg leste ett av diktene mine «bølgebrytning,» og hele klassen samlet, etter at alle hadde lest tekstene sine, avsluttet med utdeling av roser fra en av våre fantastiske lærere dette året, Bjørn Esben Almaas. Takk for et fantastisk år. Brighte tanker, og lys i sinnet!

31357983_10215651396335191_1441545969777770496_n31232243_10215651395255164_3528853561137954816_n31357918_10215651394615148_2049086784767262720_n31225500_10215651292892605_6951585189130665984_n31301796_10215651302972857_1812735065180864512_n31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n31747860_10215712820030745_242527749414060032_n

Lammet av angst

Snart er det en måned siden jeg oppdaterte her, og faktisk skrev noe. De siste ukene har jeg vært livredd for å skrive noe som helst, angsten har bygd seg opp hver gang jeg har forsøkt å sette ord på hva jeg føler og hva jeg tenker, men jeg tror det er frykten for hva andre tenker om meg og det jeg skriver som er desidert verst. Det dukker opp tanker i hodet mitt rundt hva andre kanskje måtte tenke: Er jeg oppmerksomhetssyk, er det bra nok, er det interessant nok, er jeg dum som skriver om akkurat dét temaet, burde jeg skrevet det annerledes eller ikke i det hele tatt.

Hele meg fylles opp av frykt og angst for ikke å være bra nok og at andre ikke skal like meg. Jeg frykter å ikke bli akseptert, eller at noen snakker stygt om meg bak ryggen på meg. Bare det å skrive om dette gjør meg paranoid. Hva kommer folk til å tenke? Hjertet banker fortere. Jeg begynner å svette. Tankene løper, og jeg hyperventilerer nesten. Grubler og grubler. Klarer ikke slutte å tenke og gruble. Kjenner meg rastløs i kroppen av all angsten, får ikke til å roe meg ned. Og jeg tror det er denne tanken om å ikke få til noe, som setter en stopper for meg, og det jeg egentlig har lyst til å gjøre, som for eksempel, å skrive her på bloggen, og skrive generelt.

Jeg savner den tida da jeg kunne bruke bloggen min til å være åpen og ærlig om det jeg tenkte og følte aller innerst, uten å kjenne på angst, frykt og skam. Uten å overanalysere og tenke katastrofetanker og få helt noia, og ende med å holde inne backspace-knappen, og fjerne alt jeg har skrevet, fordi jeg tenker at sikkert ingen kommer til å lese det uansett. Hvorfor skulle noen lese det jeg skriver, hvorfor skulle noen bry seg, tenker jeg altfor ofte. Kanskje folk har gått lei av at jeg blogger om psykisk helse nå, om hva jeg føler og tenker, kanskje jeg bare burde slutte, hvis jeg ikke har noe å komme med allikevel?

Også er det akkurat dét. Jeg føler jo egentlig at jeg har mange erfaringer å bidra med, temaer å skrive om – som jeg engasjerer meg i og brenner for, tanker og følelser å dele, som kan hjelpe andre, men så blir jeg lammet av min egen angst, i den grad at jeg blir helt fastlåst, og ute av stand til å gjøre det jeg har lyst til. Akkurat som om angsten begynner å styre livet mitt, og ikke motsatt. Frykten for å mislykkes, gjøre feil og ikke gjøre ting godt nok blir så stor at jeg heller lar være å blogge, for eksempel, enn faktisk å gjøre det. For hva hvis ingen leser, hva hvis ikke nok folk liker, tenk om ingen kommenterer – er det bra nok da?

De siste ukene har jeg tvilt på alt jeg gjør. Skolen, skrivingen, bloggen, åpenheten, kanskje jeg bare skulle slutte med alt sammen? Jeg tviler på meg selv, og sliter med å akseptere meg selv for den jeg er – for hvordan jeg ser ut, for hvordan jeg er som person, hvordan livet mitt er, det jeg gjør og ikke gjør. Når jeg skriver dette kjennes det mer og mer ut som om jeg ikke vet hvem jeg er, som om jeg er i ferd med å miste meg selv fullstendig, som om jeg er i et vakuum, der jeg ikke vet noen ting. Identitetskrise er vel muligens en dekkende beskrivelse for noe av det jeg føler, samtidig er jo dette også nokså normalt å gå gjennom når man er ung. Å ikke vite fullt ut hvem man er, hvor man skal og hva man skal gjøre med livet sitt. Kanskje skal man ikke vite alt heller, men akkurat nå merker jeg at disse tankene og bekymringene opptar for mye av tiden min.

Kanskje har jeg ekstra mye angst rundt disse temaene nå, fordi jeg begynner å tenke mer og mer på at skoleåret på Danvik er slutt om to måneder: At jeg fortsatt ikke vet hvor jeg skal bo etter 12. mai, hvor i Drammen jeg kommer til å ende opp, hva jeg skal gjøre etter skolen, hva jeg skal fylle livet mitt med eller hva det neste året kommer til å bringe. Forandringer og store omveltninger i livet gir meg angst. Det å ikke vite hva som kommer til å skje, hvordan jeg skal klare meg økonomisk og hva jeg skal finne på, å dra ut av den trygge bobla jeg har vært inne i det siste året, og ut i noe mer utrygt igjen, skremmer meg. Og helt ærlig: er jeg redd. Livredd, og lammet av angst, mesteparten av tida, for alt, og ingenting.

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Søndagstips #2 og fornyelse

Det er søndag, utenfor er himmelen knallblå, og det er fint, klart vintervær med -9 grader. Uken som gikk har vært preget av sykdom, men i går, dere, skrev jeg fire sider på én dag på en novelle jeg holder på med. Så mye har jeg faktisk ikke skrevet på samme dag hele skoleåret, og det gjorde meg stolt. Ikke bare det, jeg var også ute på min første løpetur på en uke i går, og løp fire kilometer, noe som føltes overraskende godt.

pexels-photo-306825.jpeg

Ellers har jeg siden sist fornyet designet på bloggen igjen, fordi jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, ikke syns det forrige var noe fint. Nå føler jeg at jeg har fått til noe som ser mer estetisk bra ut, og som også er lettere å navigere rundt i. Når det er sagt håper jeg dere alle har en flott søndag, enten dere bare skal slappe av innendørs, eller skal ut i det fine været (hvis dere er så heldige å ha det!) Her kommer ukens søndagstips:

Foto: pexels.com

31 om januar

DSC_0814

  • Jeg begynte på det siste halvåret på Danvik folkehøgskole.
  • Jeg ble sykemeldt forrige torsdag, og har ikke deltatt så mye i undervisningen.
  • Vi har jobbet med Danvikrevyen 2018, Tapt i tid, som har premiere i Drammens teater i dag, og som har to forestillinger til i morgen.
  • Jeg har tatt nye personlige rekorder i løping – først løp jeg mila for første gang på 51 minutter, deretter løp jeg 15 kilometer på 80 minutter.
  • Jeg har vært i nytt styremøte på Fontenehuset Drammen, hvor jeg er styremedlem.
  • Jeg har drukket masse kaffe, og mange kopper med beroligende te.
  • Jeg har stått opp kl. 06.30 og 07.00 hver eneste morgen siden nyttår.
  • Jeg har lest boken «Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim, og må si jeg likte den veldig godt.
  • Jeg har hørt på mange gode TED Talks, to av de beste var: My year reading a book from every country og See how the rest of the world lives, organized by income.
  • Jeg har vært syk en god del med feber, hoste og forkjølelse, og derfor vært mye sengeliggende.
  • Jeg har skrevet igjen – etter en lang tids skrivesperre, og virkelig følt gleden det å skrive gir meg.
  • Et par dager i forrige uke hadde jeg noen veldig fine dager hvor jeg var i godt humør, og følte at ting var skikkelig bra.
  • Jeg har hatt en skikkelig fin og forløsende samtale med ei klassevenninne.
  • Jeg bestemte meg for å begynne og kjempe imot spiseforstyrrelsen, og jobbe med å bli frisk fra den. Derfor begynte jeg å møte til alle måltidene på skolen, selv om jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg kommer til å skrive mer om spiseprosjektet mitt senere.k-pf-pom-1224
  • Jeg har nytt noen fantastiske vinterdager med solskinn, innimellom alt regnet og snøfallet.
  • Jeg begynte å lese Menn som ingen treng av Frode Grytten, og liker veldig godt hvordan han skriver så langt, også at det er på nynorsk!
  • Jeg har grått og vært lei meg, sliten og langt nede, men jeg har også smilt, vært glad og følt på mestringsfølelse.
  • Jeg har løpt til The Greatest av Sia og Don’t Let Me Down av The Chainsmokers.
  • Jeg har hatt rolige og vanlige hverdager på skolen, hvor jeg har stått opp kl. 07 og prøvd å legge meg før kl. 12, uten at jeg nødvendigvis har lyktes med det.
  • Jeg har gått et par kveldsturer rundt bruene, og pustet inn kald og skarp vinterluft.DSC_0809-01.jpeg
  • Jeg har hørt masse på musikk, og én av de mest fengslende og gripende sangene jeg har hørt i måneden som gikk var Murder Song (5, 4, 3, 2, 1) av AURORA.
  • Jeg falt rett på halebeinet en dag i forrige uke, da det kom nysnø oppå isen, og har hatt vondt siden.
  • Jeg har tenkt at: Nå kan vel snøen snart smelte, så det kan bli vår?
  • Jeg har gledet meg over at dagene blir stadig lysere, og at det ikke lenger er så mørkt på ettermiddagene.DSC_0804.JPG
  • Jeg begynte å lytte til podcasts, og har blant annet hørt på Bra damer med Guri Solberg og Morgenbladets podcast om norsk debatt og kultur.
  • Jeg har lest mange gode og viktige artikler, deriblant Ein sjeldan lyttar, om en mann som har absolutt gehør, Barnehagemennene som vart uskyldig mistenkte i overgrep mot barnehagebarn, og Barns hemmelige mareritt, skrevet av Kristin Oudmayer, som handler om Elevundersøkelsen 2017.
  • Jeg har snakket med folk på skolen jeg ikke har snakket så mye med før.
  • Jeg har vært innom Fontenehuset et par turer igjen, og hatt det veldig hyggelig sammen med gamle kjente.
  • Jeg har skrevet takknemlighetsdagbok hver kveld for å dokumentere alt jeg har å være takknemlig for, og det er noe jeg har lyst til å skrive et innlegg om senere, fordi det faktisk har gjort meg litt lettere til sinns, og fått meg til å tenke mer på alt det fine og positive som skjer i livet mitt.
  • Og jeg har begynt å jobbe med og bli mer positiv, og ikke ha en så negativ tilnærming til mange ting, fordi det er viktig i prosessen mot et liv med bedre livskvalitet. Det er ikke noe som er gjort over natten, men en langvarig prosess, og noe jeg skal jobbe aktivt videre med i 2018.