Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Reklamer

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Ingen verdier, bare sex

Før helgen, da jeg var for dårlig til å gå på skolen, fikk jeg tid til å se sesong 2 av STUCK, som er en dokumentarserie produsert av Aftenposten i samarbeid med Plan International. Den handler om grove brudd på jenters rettigheter rundt om i verden. 26 år gamle Emilie Beck har i denne sesongen reist til fire land i Latin-Amerika – Brasil, Haiti, Nicaragua og Guatemala, for å møte jenter som ikke har de samme rettighetene som oss. Dette er landene i verden det er aller farligst å være jente, hvor en ekstrem machokultur er i fremmarsj. I motsetning til mange andre steder i verden der jenters rettigheter blir styrket, er det mange steder i Latin-Amerika det bare blir verre.

Alle de nye episodene av STUCK kan du se her!

865EED9A-4E62-4D3F-A63D-88E91114A828.jpg

På Haiti møter Emilie Beck 15 år gamle Dineshka. Det er utrolig sterkt å høre Dineshka fortelle om livet sitt, for det hun sier gjør virkelig noe med én. Det gjør vondt, det er trist, det provoserer og frustrerer, fordi det er så lite vi kan gjøre for Dineshka og alle disse jentene som er i en så håpløs og fastlåst situasjon:

«Jeg føler ikke at jeg har det samme livet som andre barn. Jeg har ingen venner.
Tre gutter utsatte meg for overgrep. De to andre slo meg hardt. Etter at det skjedde dro jeg til politistasjonen for å anmelde. Politiet ba meg vise dem huset, men mennene hadde stukket natten før.»

Som en følge av voldtekten ble Dineshka gravid, og er nå fire måneder på vei. Etter det som skjedde har hun sluttet på skolen, og holder seg hjemme. På Haiti er voldtekt forbundet med mye skam, og det har satt Dineshkas familie i en veldig vanskelig situasjon. Stefaren hennes truer med å kaste henne ut, fordi han mener hun har gjort skam på familien ved å bli voldtatt, og at det er hennes egen feil, som om hun på noen måte kunne være skyld i det, at hun også ble gravid.

Bare dette utsagnet får det til å vrenge seg inni meg av tristhet og raseri. Det faktum at det er så mange menn på Haiti og i Latin-Amerika som har et slikt kvinnesyn er rett og slett helt forferdelig.

På Haiti blir det å bli voldtatt sett på som en skam, og at det er jentas egen feil.
Abort er ulovlig. Mange av mennene Emilie Beck møter på Haiti mener at jentene fortjener å bli voldtatt, og at de selv ber om det «ved å ikke la seg irettesette eller at de (jentene) går rundt og oppfører seg på en slik måte som sier til oss gutter at de vil ha oss.» Ikke noe annet enn en ren ansvarsfraskrivelse der, altså, og fullstendig mangel på kunnskap. Dessverre tror jeg denne uvitenheten skyldes, delvis den lave raten unge som er i utdanning, og en kultur der jenter blir sett på som fritt vilt, eller objekter som gutter bare kan bruke.

Det er så vanskelig for meg å forstå hvordan disse mennene tenker, og det er skremmende å tenke på at dette er virkeligheten til altfor mange unge jenter, som i realiteten aldri får være barn, men som derimot må bli brått voksne, lenge før de egentlig skulle måtte tenke på å gifte seg, ha sex, bære fram et barn og oppfostre barnet, og det å ha ansvar for husarbeid, og være sammen med en mye eldre mann.

Dette er så langt ifra min hverdag som jente her i Norge. Det å se en dokumentar som STUCK setter ikke bare fokus på et ekstremt viktig tema, men setter også ting i perspektiv for meg, og forhåpentligvis også for alle de hundretusen andre som har sett denne dokumentaren i sesong 1 om barnebruder i Asia, og nå i sesong 2 om jenters rettigheter.

Da jeg så STUCK gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig er som har fått vokse opp i Norge. Hadde jeg blitt født i et annet land hadde kanskje min tilværelse og livssituasjon sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. På mange måter både skremmer og fascinerer det meg at det loddet man trekker i form av fødeland skal ha så mye å si for ei jentes rettigheter.

Jeg føler meg heldig som får bo i et land hvor jeg slipper å bli undertrykket, og hvor jeg har rettigheter på lik linje med menn. Til forskjell fra mange steder Emilie Beck besøker i Latin-Amerika, har jeg lovfestet rett til 13 år med skolegang, helt gratis. Både mor og barn har rett på helsehjelp gjennom hele svangerskapet, og til vi blir født. Gjennom hele barndommen blir vi fulgt opp av helsestasjonen, og fra krybbe til død har vi rett til helsehjelp av helsevesenet for både vår fysiske og psykiske helse. I Norge ville jeg heller aldri, om jeg skulle bli gravid mot min egen vilje, bli tvunget til å bære frem barnet, fordi jeg som jente har selvbestemmelsesrett over min egen kropp, og kan velge å ta abort.

I mange av landene i Latin-Amerika er det å ta abort fullstendig forbudt, og sett på som stor skam. I Nicaragua, for å ta et eksempel, kan man risikere oppimot 30 års fengsel for å ta abort, selv ved voldtekt eller hvis jentas liv og helse er i fare, og de som likevel velger å gjøre dette, gjør noe som blir sett på som kriminelt. Mer virkelighetsfjernt fra det å være jente i Norge blir det ikke.

Kanskje det som gikk aller mest inn på meg i sesong 2 av STUCK var en episode, der ei åtte år gammel jente ble voldtatt av stefaren sin, og jeg tenkte:

«Hvem faen er det som gjør sånt mot en åtte år gammel jente? Hva slags menneske er det?» Emilie Beck hadde en lignende reaksjon, for hun utbrøt med tårer i øynene:

«Hva for et monster er det som voldtar ei åtte år gammel jente?»

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake heller, for det å se den gråtende moren som kom inn med den åtte år gamle jenta si på politistasjonen for å anmelde voldtekten av henne, var vondt og forferdelig å se på. Jeg kjente at det fysisk knøt seg i magen, og at jeg ble trist og sint og forbannet, og når jeg skriver dette nå føler jeg egentlig ikke at disse ordene er fullstendig dekkende for det registeret av følelser jeg kjente på inni meg da.
At dette er hverdagen og oppveksten til så altfor mange unge jenter, ikke bare i Latin-Amerika, men også i mange andre land i verden.

Det får meg til å føle meg maktesløs. For hva skal vi gjøre for å endre disse jentenes situasjon? Her jeg sitter i Norge virker det så håpløst, og når jeg får denne følelsen, kan jeg bare se for meg hvordan disse jentene må ha det, selv om jeg egentlig ikke kan vite akkurat hvordan de har det, siden jeg aldri har vært i nærheten av å være i en slik situasjon selv.

På tross av det gjør jeg meg noen mer generelle tanker om hva jeg tror må til for at jenters rettigheter kan bli styrket i disse områdene. Jeg tror det må en radikal holdnings- og kulturendring til i Latin-Amerika for at jenters rettigheter skal bli styrket, men hvordan skal det gjøres? Det første som slår meg er at mange av jentene ikke vet noe om sine rettigheter. De vet ikke hvordan de kan stå opp for seg selv. Noe av løsningen, tror jeg, er å få flere jenter inn i utdanning, slik at de kan få den nødvendige kunnskapen for å få økt selvrespekt og styrke i seg selv til å kunne si imot foreldrene sine eller å kunne si nei til en eldre mann. Det er også nødvendig at flere gutter kommer inn i utdanning, slik at de kan lære at jenter ikke er fritt vilt, og ikke bare er objekter de kan bruke som de vil, men at også jenter er verdt noe.

Holdningsendringer og kulturendringer handler om kunnskap. For å kunne endre på noe må man få vite at det finnes en alternativ tankegang til det tankegodset man allerede har, hvis ikke vil man jo fortsette å tenke slik man alltid har tenkt, fordi en ikke vet om noe annet. Dette gjelder både for jentene og guttene. Jentene trenger å få høre at måten de ikke blir behandlet på er grei, og at det faktisk er grove brudd på menneskerettighetene det de blir utsatt for. At det mange steder i verden finnes jenter som har muligheter, fremtidshåp og fremtidsdrømmer. Å gi jentene i Latin-Amerika håp om at de kan få et bedre liv.

Jeg blir glad, når aktivister, som Emilie Beck, setter fokus på et såpass viktig område, fordi det bare slik en radikal endring kan skje, ved at verden utenfor blir bevisste på det som skjer, og med det kan gripe inn i situasjonen, og kanskje kan hjelpe, og gjøre en forskjell for alle jentene i Latin-Amerika.

Har du ikke sett STUCK ennå, anbefaler jeg at du gjør det. Jeg tror du vil sitte etterpå, og føle deg enda mer takknemlig over alle tingene du har, og hvor heldig du er som bor i et så trygt land som Norge. Det gjør i alle fall jeg.

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.