Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Reklamer

Opp og videre

DSC_0915

(Okei, nesten nydusjet hår, men la gå.)

Jeg ble utskrevet i dag tidlig rett til en time med vikarpsykologen på DPS, siden den ordinære behandleren min er på ferie. Vi snakket om hvordan jeg har det nå, og hva som skjedde da alt gikk så galt for snart to dager siden. I timen gråt jeg masse, og alle følelsene jeg har flyktet fra i ukevis, for ikke å si månedsvis, kom til overflaten, og det var vondt, veldig vondt, men samtidig også godt, fordi jeg fikk ut en del av alle de vonde følelsene jeg går og bærer på inni meg. Jeg gråt og gråt til jeg nesten ikke visste hva jeg gråt for lengre, som om jeg har en stor, ubearbeidet sorg, og det er nok heller ikke så langt fra sannheten. For jeg kjenner på tristhet og sorg over å ikke ha en bedre relasjon til foreldrene mine, jeg kjenner tristhet rundt fortiden min, farmoren min og venninnen min, Marwa, som døde av kreft, Dupe som døde på Utøya for seks år siden, sorgen over en mistet barndom jeg aldri får tilbake. Det er med andre ord masse ubearbeidede, vonde følelser som skal og må ut av systemet, som jeg aldri engang har følt på, fordi jeg ikke klarte eller kunne. Det ble en vond, men også en veldig god time, hvor jeg fikk snakket om noe av det som har plaget meg den siste tiden, og på et eller annet vis kjenner jeg meg litt lettere etter å ha grått, fordi det var så forløsende.

Da jeg gikk fra DPS i dag kjente jeg på lettelse, og et snev av håp om at jeg kanskje skal klare å snu denne depresjonen snart. For jeg har jo mange titalls erfaringer fra tidligere om at det kan snu, og at det blir bedre. Jeg har klart det før, så hvorfor ikke nå? Det er den lyvende depresjonsstemmen som snakker igjen, og samtalen mellom meg og depresjonen kan gå noenlunde slik:

Jeg: Jeg kan kanskje klare dette. Jeg har jo klart det før.

Depresjonen: Haha, hvordan kan du tro noe sånt? Det kommer aldri til å bli bedre. Du kan like gjerne bare legge deg ned og gi opp.

Jeg: Ja, men.. jeg har jo erfart at jeg har hatt det bra før. Jeg har kjent på ekte glede, mestring, selvsikkerhet og lykke. Hvorfor skal jeg ikke kunne oppleve det igjen?

Depresjonen: Ha! Det er noe forbanna tull. Du klarer jo ingenting. Du feiler i alt. Får ingenting til. Det er ikke noen vits i å prøve engang. Du har ingenting å leve for. Alt er meningsløst.

Jeg: Jeg har jo egentlig mange ting og mennesker som betyr noe for meg, og som gir meg glede. Venner, familie, skriving, musikk, frivillig arbeid, engasjement, blogg, politikk, litteratur, mål og drømmer.

Depresjonen: Venner og familie, du liksom? Det er ingen som bryr seg om deg. De liker deg ikke. Og de andre tingene du nevner? Det får du jo ikke til uansett.

Jeg: Vet du hva?

Depresjonen: Nei?

Jeg: Nå kan du bare holde kjeft.

Depresjonen: Ha! Ber du meg holde kjeft? Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg: Jo, det skal du, for jeg tror det kommer til å bli bedre. Det tror jeg virkelig, og det skal IKKE du bestemme. Du har ingen makt over meg.

Depresjonen: Du klarer ing….

Jeg: Hold kjeft, sier jeg.

Depresjonen: …………

Gjennom årenes løp har jeg lært at den negative depresjonsstemmen egentlig bare er en løgner som vil ha deg til å tro at alt er miserabelt. Den vanskelige kunsten er å klare og snu dette negative tankemønstret, og ta makten tilbake. Depresjonsstemmen vil kverulere på alt det negative tankegodset helt til du gir opp og sier: «Ja, det er vel sant at jeg ikke får noen ting til, at jeg er ubrukelig, at det aldri kommer til å bli bedre, og alt er meningsløst, da.» Det er innmari vanskelig, men ikke umulig, å begynne og si imot depresjonsstemmen. For sier man til depresjonsstemmen mange nok ganger at:
«Jeg tror ikke på alt det negative du sier, det blir bedre,» kan dette være en del av det å hjelpe seg selv ut av depresjonen, men det er dessverre ikke gjort over natten. Og det kanskje mest frustrerende: Det tar masse krefter, og tid, men det er til gjengjeld verdt det.

Senere i dag skal jeg til tanten og onkelen min i Solbergelva, som betyr veldig mye for meg, og som har invitert meg til å være hos dem en stund. Det å være sammen med andre mennesker som vil meg godt, og gjøre noe hyggelig sammen, er for meg en del av det å komme meg ut av en depresjon, fordi det både kan distrahere de negative tankene mine, forhindre en langvarig depresjon, forebygge isolasjon, og gi meg de lyspunktene jeg trenger for å komme meg opp.

Og videre.

Forebygging av depresjon

FOTO: Liv-Christine Hoem


Det er Kristi Himmelfartsdag,
og en etterlengtet fridag for min del, etter det som har vært noen slitsomme uker. For jeg skal ikke legge skjul på at de siste ukene har vært vanskelige, med knappe tre timer sammenhengende søvn hver natt, altfor mye tankekjør og angst, i det jeg tror har vært en ny depressiv episode. Samtidig som det har skjedd en del vanskelige ting i livet mitt, noe som blir en trigger for nye depresjonsepisoder. Heldigvis ser det ut til at jeg, om enn i motbakke, begynner å krabbe meg ut av denne depressive episoden nå.

Mye av grunnen til at denne episoden ikke har blitt så ille denne gangen er at jeg i større grad har klart å forebygge enn det jeg har gjort før. Jeg klarte nemlig å gjenkjenne noen av signalene på at det var en depressiv episode i anmars. Endret søvnmønster, mindre matlyst (i kombinasjon med matproblematikken min har heller ikke vært noen god kombo), mye angst, stress og bekymringer, tristhet og noe selvmordstanker.

Det som er bra midt oppi alt dette er, og det blir jeg faktisk stolt av å skrive, at jeg har blitt flinkere til å skape den nødvendige balansen i livet mitt. For jeg har funnet ut at det å ikke gjøre for mye, stresse og slite meg ut er alfa og omega for meg, fordi det kan være en trigger for nye svingninger i den ene eller den andre retningen. Det er livsviktig at jeg får den nødvendige hvilen – nok søvn, nok mat og at jeg tidvis klarer å logge av. Legge bort telefonen, skru av TVen, logge av sosiale medier, ikke bruke PCen, men gjøre andre ting. Komme meg ut. Få frisk luft. Klarne tankene. Se, og møte andre mennesker, eller rett og slett bare komme meg bort. Et helt annet sted. Ut i skogen, opp i fjellet, til et helt nytt sted. Høre fuglekvitter, kjenne lukten av skog, puste inn frisk fjellluft. eller reise bort. Det er jo også et faktum at lys kan hjelpe mot depresjon, og at man er helt avhengig av å få litt D-vitamin fra sola, fordi en mangel på dette vitaminet i stor grad kan være med på å forsterke depresjonen.

Det å være deprimert er tungt, og det er mange som opplever en depresjon iløpet av livet. Faktisk har så mange som 6 til 12 % av befolkningen depresjon til enhver tid. (Folkehelseinstituttet) De siste årene har jeg vært mye deprimert, med selvmordstanker og selvmordsforsøk, som en del av svingningene jeg opplever i følelsene mine. For meg har det vært ekstremt vanskelig å forebygge disse svingningene, fordi jeg ikke klarte å sette fingeren på hva som utløste dem. Som oftest kom bare depresjonen som kastet på meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle komme meg ut av tilstanden jeg hadde havnet i. Dette gjorde sitt til at jeg følte veldig mye på håpløshet og panikk, fordi jeg var redd for at det kom til å være slik for alltid. At jeg kom til å være like trist, utslitt, nedstemt, tiltaksløs og likegyldig, men aller mest, at det aldri kom til å bli bedre. De som er deprimerte føler veldig på disse følelsene, og det er vondt å være i en slik tilstand. Klarer man å forebygge er dét det absolutt beste.

Derfor har jeg under prøvd å lage en liste med syv punkter til hvordan en depresjon kan forebygges utifra de erfaringene jeg har gjort meg:

1. Ikke isoler deg: Den feilen jeg gjorde var at jeg endte opp med å isolere meg hjemme i leiligheten min. Låste meg inne på soverommet, og ble liggende under dyna i et mørkt rom. Dette forsterker bare alle de vonde og vanskelige følelsene. På mange måter er isolasjon både en trigger for depresjon, men også en oppretholdelse av den.

2. Snakk med noen: De fleste har ett eller flere mennesker de stoler på, om det er et familiemedlem, en venn, en kjæreste, en lærer, en helsesøster eller en kollega. Det kan ofte være vanskelig å snakke med noen, når man har det vanskelig, fordi en deprimert person ofte kan tenke at ingen bryr seg uansett. Men det er viktig å påpeke at tanken om at ingen bryr seg eller at det ikke er vits i å ta kontakt med noen er depresjonens stemme. Ikke hør på den. Det aller viktigste er at man sier noe, til noen om hvordan man har det. For det å snakke med noen, få varme, omtanke og støtte kan i seg selv være forebyggende, fordi man da ikke føler seg så alene om hvordan man har det.

3. Gjør noe godt for deg selv: Det å ta vare på seg selv kan være veldig vanskelig når en føler seg utslitt, tiltaksløs, nedstemt og bare har lyst til å isolere seg under dyna. Da havner gjerne ting som hygiene, hva man har på seg, det å se en fin film, lese en god bok eller høre på fin musikk i andre rekke. Men det å gjøre noe godt for seg selv er faktisk enda viktigere, når alt føles tungt. Det kan være så individuelt hva som kan føles godt for hver enkelt, men for meg har det å gå meg en liten tur, høre på musikk, se en film/eller serie og ta på meg noe annet enn joggebuksa hjulpet litt på humøret. For meg hjelper det også å skrive dagbok – skrive ned alt jeg føler uten filter. I bunn og grunn handler det om å gjøre noe som kanskje kan gi litt glede, selv om alt føles tungt.

4. Sørg for nok søvn, mat og hvile: Søvn, mat og hvile er faktisk ekstremt viktig for psyken, og er kanskje de tre viktigste for å kunne fungere, sånn rent fysisk, men har også mye å si for det mentale. For det er en kjennsgjerning at man blir mer sårbar hvis man ikke sover, spiser og hviler nok. De siste årene har jeg brukt medisiner for å få sove, og det er ikke slik at jeg oppfordrer folk til å begynne med tabletter, snarere tvert imot, men noen ganger kan det være nødvendig for å få søvnen tilbake på plass. Ellers kan mindfullness, yoga eller meditasjon gjøre at man blir mer avslappet. Når kroppen kjennes sliten er det viktig å lytte til signalene, og hvile. Legge bort telefonen, logge av sosiale medier. Rett og slett logge av i noen timer, eller kanskje i en dag, for å ikke bli enda mer utslitt. Kostholdet henger også sammen med de ovennevnte tingene. Får man ikke i seg nok mat vil kroppen komme i ubalanse, og det kan i seg selv trigge en depresjon, men for mange er dette med mat vanskelig, inkludert meg selv, og da blir det desto vanskeligere, når matlysten går ytterligere ned.

5. Vær sammen med andre mennesker: Når man er deprimert vil en helst være alene, isolere seg hjemme, ikke snakke med noen eller møte andre mennesker, men av erfaring vet jeg at det er det motsatte som hjelper. Å være sammen med andre mennesker. Det å ha noen rundt seg som kan støtte og gi kjærlighet. Det å føle at man er en del av noe hjelper også, fordi ensomhetsfølelsen gjerne er veldig sterk, når man er på vei til å bli deprimert eller allerede er det. Jeg har i hvert fall ofte følt at jeg er helt alene i verden når jeg er deprimert – at ingen bryr seg, at ingen liker meg eller vil ha noe med meg å gjøre. Men igjen, det er de negative og depressive tankene som snakker.

6. Tenk positivt: Dette kan nok for mange være veldig provoserende, og når jeg er på mitt dårligste kan et slikt utsagn fra noen andre gjøre meg forbanna, men det er faktisk sant. Tankens kraft er nemlig overraskende stor. Måten man tenker på har veldig mye å si for hvordan man føler seg, og motsatt. Tanker og følelser henger i stor grad sammen. Det å tenke positivt, og klare å snu de negative tankene har en innvirkning på hvordan man føler seg. La meg ta et personlig eksempel: Jeg får utdelt en oppgave jeg skal gjennomføre, men før jeg allerede har begynt, tenker jeg at jeg ikke kommer til å få det til. Kunsten er å snu denne automatiske, negative tanken til noe positivt: Jeg kommer til å klare denne oppgaven, dette mestrer jeg, dette får jeg til. Og man føler seg faktisk bedre hver gang man klarer å snu de negative tankene til noe positivt, fordi positive tanker også leder til positive følelser. Som mestring, glede og en god følelse.

7. Skap en balanse i livet: De siste årene har jeg jobbet veldig mye med å finne den «riktige» balansen for meg mellom aktivitet og hvile. Og på dette området finnes det ikke en fasit, fordi vi alle er så forskjellige. Men jeg fant ut at jeg ofte slet meg ut fullstendig ut med altfor mye aktivitet, masse oppgaver, nye prosjekter og skulle ha hundre baller i lufta på en gang. For meg fungerte dette bare i perioder, før jeg endte i lange og alvorlige depressive episoder, noe som var kroppens måte å si ifra at det høye aktivitetsnivået mitt ikke var bra for meg. For hver nedtur jeg har gått igjennom har jeg fått nye erfaringer og ny lærdom. For det å skape en balanse i livet sitt handler i stor grad om å lære seg selv, og sine signaler å kjenne. Men ikke minst, å lytte til sin egen kropp, for å kunne sette de nødvendige grensene.

Betydningen av å bli møtt på en god måte

*Innlegget er redigert noe etter tilbakemelding om at enkelte beskrivelser kunne virke triggende.​

Jeg trodde ikke jeg skulle falle så tilbake, og bli så dårlig som jeg var for to og tre år siden, da jeg var veldig suicidal, og prøvde å ta livet av meg, men natt til lørdag hadde jeg et nytt selvmordsforsøk. Det eneste jeg har hatt siden høsten 2015.

Til dere som leser: Ikke bli bekymret, det går mye bedre nå, siden jeg ble så godt ivaretatt på Lier, og har god oppfølging av folk rundt meg. Jeg er IKKE i samme tilstand nå som jeg var da. I skrivende stund sitter jeg hjemme i leiligheten min, og skriver dette innlegget, fordi jeg har behov for å sette ord på hva jeg tenker og føler rundt helgens hendelser. I tillegg til at jeg syns det er viktig å være åpen om noe så vanskelig som et selvmordsforsøk, fordi min åpenhet kanskje kan hjelpe noen.

Natt til lørdag ble veldig dramatisk, og endte med et selvmordsforsøk. Jeg ble hentet av politi og ambulanse, og kjørt til Legevakta, hvor jeg fikk en seng på gangen, fordi alle andre rom var fulle. Natt til lørdag var visst veldig travel for dem, og jeg endte derfor opp med å vente på Legevakta fra klokka var to til klokka var nærmere fem, før jeg fikk snakke med en lege. Heldigvis ble jeg møtt av en veldig forståelsesfull og hyggelig lege denne gangen, som tok meg på alvor, og lyttet til hva jeg hadde å fortelle. Han skjønte at jeg hadde det veldig ille, og ringte Lier for å legge meg inn. Der ble jeg fra lørdag morgen til idag.

De siste ukene hadde vært veldig tøffe, ikke hele tiden, men små drypp kom hele tiden, og det bygde seg mer og mer opp inni meg, til det tilslutt rant over natt til lørdag. Jeg kjente på en forferdelig smerte inni meg, som det er lenge siden jeg har følt på. Der og da følte jeg meg så ferdig med livet mitt, alt føltes meningsløst, ingen form for lys eller håp. Jeg kjente sånn på hvor utslitt jeg var både mentalt og fysisk, at det eneste jeg ville i det øyeblikket var å dø. For å få fred fra alt sammen. Det endte ikke sånn, og det er jeg VELDIG glad for nå. Virkelig. For jeg vil jo egentlig leve, så mye jeg har lyst til å se og oppleve, gjøre, få til, mestre. Men natt til lørdag, på mitt aller, aller mørkeste, klarte jeg ikke å tenke på det overhodet.

Nå føler jeg meg bare heldig som kan se tilbake på det, og tenke at det gikk bra denne gangen også. Mye av grunnen til at det går bedre nå enn på lørdag er hvordan jeg ble møtt både på Legevakten og på Lier denne gangen. Det å bli møtt på en god måte er så utrolig viktig, og for meg er det alfa omega for å bli bedre på forholdsvis kort tid. Legene jeg møtte på Legevakten og Lier behandlet meg med respekt og verdighet. På Lier fikk jeg medvirke mye mer i min egen behandling enn før, legene lyttet til hva jeg sa, og etterkom ønsket mitt om å bli en dag til. Jeg hadde også mange gode samtaler med personalet, noe som definitivt hjalp meg litt ut av det mørket jeg befant meg i. Følelsen av å være trygg, å bli ivaretatt, at noen bryr seg, ser og hører meg, når jeg først kommer på Lier, det gjør en stor forskjell.

Og betydningen av å bli møtt på en god måte skal virkelig ikke undervurderes.

I spiseforstyrrelsens klør

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, og det føles som om jeg har skrevet akkurat denne setningen hundre ganger før. Jeg sliter skikkelig akkurat nå med maten, og det å forholde meg til følelsene mine. Inni meg er det en stor tornado av følelser, på utsiden ser jeg avbalansert og rolig ut, smiler til og med, og ler. Tar på meg fine klær. Tar på meg en maske, og ironisk nok, en fasade. Prøver å smile så godt jeg kan.. og folk ser tydeligvis til å bli lurt, fordi de tror det går bra med meg, når det i realiteten ikke gjør det, noe som for meg blir veldig tosidig. Faktisk blir det mest vondt, fordi jeg egentlig vil bli sett, men ikke orker å vise hvordan jeg egentlig har det, fordi dét også blir vanskelig. Og akkurat nå er jeg så forferdelig sliten. Orker egentlig ingenting, men presser meg til å komme meg ut av huset allikevel – til behandling i alle fall, og til å følge opp noen andre prosjekter jeg har på si. Det gjør vondt i hele kroppen, jeg fryser konstant, føler meg sliten og tom. Er inne i en nede-periode igjen nå, tror jeg, hvor de negative tankene og følelsene tar overhånd. Depressive tanker og følelser. Depresjon. Den tilstanden jeg hater aller mest. Klarer ikke å finne roen i meg selv, konstant rastløs. Føler ikke at jeg får til noe som helst.

Akkurat nå er det som om jeg bare eksisterer. Jeg lever ikke. Er bare i en zombietilstand hvor alt går på autopilot, eller knapt nok det. Føler ingen glede, ingen lykke.. føler meg flat. Ler, men føler ikke på at noe egentlig er morsomt. Smiler, men kjenner ikke gleden inni meg. Maten har tatt fullstendig over livet mitt. Jeg tenker ikke på annet enn hvor mye eller hvor lite jeg skal spise, kalorier, trening, vekt, kropp, tall, loggføring, hvor langt jeg skal løpe eller hvor mange sit-ups jeg skal ta. Det opptar hele dagen min, hodet mitt er overfylt av det. Spiseforstyrrelsen har fullstendig tatt over livet og hverdagen min. Det er til å bli gal av, samtidig som jeg føler på denne stålkontrollen, den gode mestringsfølelsen og den absurde følelsen av nesten å føle meg mektig, fordi jeg klarer å ha sånn kontroll. I tillegg til at jeg slipper å forholde meg til følelsene mine.. Eller, tankene mine prøver å lure meg til å tro på det.

Nå kranser hele livet og tilværelsen min om tallet på en vekt, og nærings- og kalorinnholdet i mat. Tallet på den vekta kan ødelegge eller gjøre dagen min bedre. Så ille har det blitt. At jeg kan føle meg bedre eller verre, på grunn av et tall, som burde vært ubetydelig, men problemet er at det har blitt så forferdelig viktig. Og jeg føler meg fanget, som i et nett det er umulig å komme seg ut av. Jeg blir aldri fornøyd. Hater hvordan jeg ser ut. Klarer ikke å se meg selv i speilet. Hater speilbildet mitt. Det gjør vondt bare å skrive det. Selvbildet mitt er så innmari dårlig, og selvtilliten enda verre.

Jeg skjønner ikke når dette gikk så ut av kontroll, men teorien min er at dette slo ut for alvor i desember i fjor, da alt i livet mitt føltes som et uendelig kaos. Jeg følte ikke at jeg fikk til noen ting, hadde ikke kontroll, følte ikke mestring, hadde ingen tro på meg selv. Og da fant jeg tilbake til gamle, destruktive mestringsstrategier, som jeg tidligere har klart å skjule veldig godt, men som jeg nå ikke klarte å skjule lengre. Jeg vet jo at dette er den selvdestruktive siden av meg som ikke vil meg vel, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det, og tro meg, jeg prøver for harde livet, men feiler her også, og det føles ikke godt.

Vi jobber med matproblematikken min i behandlingen på DPS nå, og jeg følges også opp av fastlegen hver uke med somatiske undersøkelser – blodprøver, blodtrykk og pulsmåling og vekt, samt at vi også har det på agendaen i kommunen. Har fått noen hjemmeoppgaver på DPS, som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Den ene oppgaven jeg fikk var å skrive ned fordeler og ulemper med spiseforstyrrelsen nå, og om fem år. Denne oppgaven jobbet vi med i forrige behandlingstime på DPS, men kom ikke til fordeler og ulemper om fem år. Det var vanskelig nok å jobbe med nåtidens fordeler og ulemper. I tillegg har jeg fått en oppgave nr. 2 som går ut på å spise fire ganger om dagen. Denne oppgaven går heller dårlig. Jeg prøver og prøver, men får det ikke til, og det frustrerer meg mer enn noe, fordi jeg innerst inne skulle ønske at jeg kunne like mat, og kose meg med den. Uten å få panikk og angst. Uten å måtte trene i timevis. Og uten å være besatt av kalorier og næringsinnhold. For det gjør meg ikke lykkeligere.

Snarere tvert imot.

Kall det gjerne et overlevelsesinstinkt

Tok en timeout på Thorsberg igjen. Er veldig sliten. Mest, av alt det følelsesmessige inni meg jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til. Ubearbeidede følelser og traumer fra barndommen, som et konstant kaos på innsiden. Angst. Masse angst. Gjenopplevelser. Dissosiasjon. Uvirkelighetsfølelse. Stemmer.  «Løsningen» blir å kontrollere alt dette med maten, for da mestrer jeg i alle fall noe, så blir det også vondt, fordi jeg ikke klarer å spise heller. Mestrer og mestrer ikke. Kollisjonskurs og paradokser hele veien.

Når alt blir for mye blir man tvunget til å finne en måte å forholde seg til alt det vonde på, mestringsstrategier for å overleve, selv om de er destruktive for en. Det er kroppens måte å overleve på, og det er nå jeg virkelig får kjenne på barndommen min, fortiden min, årevis med traumer som veller opp i meg, og alle følelsene jeg aldri har kjent på før, som jeg ikke orket å forholde meg til på den tida, og som jeg ikke orker å forholde meg til nå heller. Orkan og tornado på en gang inni meg, men stille og rolig på utsiden.

Tar på meg maska, smilet, sminke, fine klær. Ordner håret, og lakkerer neglene i forskjellige farger. Ikke for å se fin ut, eller kanskje det også, men for å håndtere indre stress, i et forsøk på å skjule hvordan jeg egentlig har det. Enda et paradoks. For jeg er jo så åpen, likevel så lukket? Vil være åpen, men samtidig hemmelighetsfull. Vil ikke bli avslørt, men vil også at folk skal forstå meg. Bry seg. Ta meg på alvor. Konstante, indre kollisjoner.

Jeg (den gode siden) har en kamp mot stemmene, den destruktive delen av meg, som ikke vil at jeg skal spise. For den destruktive siden er ikke meg. Det er ikke Liv-Christine. Kall det heller mine indre demoner, som en konsekvens og et resultat av alt det traumatiske jeg har opplevd, men som jeg ikke har fått bearbeidet ennå. Dette åpne såret jeg har brukt år på å lukke, men som heles, sakte, sakte, altfor sakte. For nå kjenner jeg hvordan jeg ikke klarer å løpe fort nok fra fortiden lengre, hvordan den har tatt meg igjen, og nesten sluker meg, les nesten.

For det å la fortiden sluke meg helt er å gi opp, noe jeg ikke gjør, og aldri kommer til å gjøre. Sann mine ord. Denne kampen her skal vinnes på den ene eller den andre måten. Kanskje ikke akkurat nå, men det skal skje. 

Jeg nekter nemlig å bukke under for dette her, når jeg har kommet gjennom så mye allerede. Som jeg skrev i et innlegg på denne bloggen for noen år siden: Jeg har ikke tapt. Jeg har allerede vunnet. Fordi jeg har kjempet, og kjemper en daglig, indre kamp, som i seg selv er en seier, hver dag jeg kommer meg igjennom.

Ærlig talt vet jeg ikke hvor jeg henter styrke fra, på de dagene hvor jeg er så utslitt at bare det å tenke er slitsomt nok, og jeg likevel reiser meg opp fra senga, og gjør en hel masse. Utretter ting. Uten fysisk energi, men snarere på pur viljestyrke, en uslokkelig drivkraft langt inni meg et sted, som stadig kommer til syne.

Kall det gjerne et overlevelsesinstinkt.

Veien ut av spiseforstyrrelsen

Du tenker kanskje at bildet på en spiseforstyrrelse er den svært undervektige jenta som nesten bare er hud og bein. Altfor tynne modeller – de du ser i reklamene og i motebladene, på TV og på talkshowene. Da skal jeg fortelle deg noe du kanskje ikke visste: De aller fleste med spiseforstyrrelse er normalvektige, og det er ikke bare jenter som sliter med spiseforstyrrelser. Mange gutter sliter også med mat, vekt og kropp. Det er bare altfor lite fokus på det, og få gutter som står fram med dette, fordi en spiseforstyrrelse ofte blir sett på som en «jentesykdom.»

Jeg sliter med en spiseforstyrrelse, og skal nå prøve å begynne å jobbe meg ut av den. Da jeg var hos behandleren min idag var det en spesialist inne for å snakke med meg om hvordan mine problemer med mat arter seg. Og i den forbindelse fikk jeg to oppgaver:

1. Jeg skal spise fire måltider daglig. Foreløpig betyr det ikke så mye hvor mange kalorier jeg får i meg, men det viktigste er at jeg spiser disse fire måltidene hver dag. Da jeg fikk denne oppgaven, så kjente jeg hvordan angsten steg inni meg, og hvordan motstanden presset seg på: «Nei, det kan jeg jo ikke gjøre,» tenkte jeg. «Herregud, hvordan skal jeg få det til? Hvordan skal jeg få i meg SÅ mye mat? Hva skal jeg spise da?» Det var tankene som raste rundt i hodet på meg. Men det som var så fint var at jeg fikk snakket med behandleren min, og spesialisten, noen som forsto hvordan jeg har det, og som har erfaring med dette, slik at de kan hjelpe og motivere meg på best mulig måte.

2. Oppgave nummer 2 viste seg å bli skikkelig vanskelig og emosjonell. Oppgaven jeg fikk av spesialisten var nemlig å skrive ned fordeler og ulemper ved spiseforstyrrelsen idag, om om fem år. Det skremmende ved denne oppgaven var da jeg begynte å tenke på hvordan det vil være om fem år, hvis jeg fortsetter slik jeg gjør nå. Da jeg skjønte svaret på hvordan det ville vært om fem år med spiseforstyrrelsen, så begynte jeg å gråte. For jeg kan IKKE fortsette i dette sporet i fem år til, jeg kan ikke engang gå ned halvparten så mye som jeg har gått ned på en måned, hver måned i fem år til. For fortsetter jeg slik som dette i fem år til da, så er jeg død innen jeg fyller 26 år. Og dét skremte meg innmari, bare tanken.. grøss. Du skjønner kanskje hvorfor denne oppgaven ble så vanskelig da, fordi 50% av meg vil ut av dette og de andre 50% ikke vil. Siden ambivalensen min er så stor, er dét å komme ut av dette en veldig stor utfordring.

Heldigvis er jeg ikke alene om dette, jeg får hjelp av de mest forståelsesfulle menneskene og spesialister på området. De veileder meg, støtter meg og gir meg de rådene jeg har bruk for. Det viktigste jeg måtte gjøre nå var å prøve å spise fire måltider om dagen, uten å tenke på hvor mye jeg får i meg, noe som blir veldig utfordrende, men et sted må jeg starte.

Og som behandleren min og spesialisten sa: Vi må ta små skritt av gangen.