Hei, lørdag!

Jeg har hatt en sinnsykt travel uke, og henger derfor en god del etter på oppdateringene, siden vi har hatt workshops denne uka, hvor jeg har jobbet med flerkamera- og TV-produksjon. Det jeg har holdt på med denne uka er noe jeg vil skrive mer om senere, men først: En oppdatering på høstferien, som kommer en uke for sent.

I forrige uke hadde jeg høstferie, og tilbrakte den både i Drammen, Oppdal og i Østerdalen denne gangen. Forfattervenninnen min K, inviterte meg til Oppdal, der var jeg hos familien hennes fra onsdag til søndag. Det var utrolig koselig og hyggelig. Fra onsdag til lørdag var vi hjemme hos K og familien hennes, torsdag fikk jeg meg også en liten tur til Trondheim, da K hadde et ærend der. Tiden brukte vi til å gå turer i skogen, ta en kaffe på den lokale kaffebaren, kjøre inn til Trondheim og reise på hytta i Østerdalen fra lørdag til søndag. I høstferien fikk jeg også skrevet masse – det å gå på Forfatterlinjen har gitt meg mye inspirasjon, men jeg skal ikke skrive så mye mer i dette innlegget akkurat nå. Isteden velger jeg å vise noen av bildene jeg tok i ferien:

22195285_10213948723009422_3721171087939734322_n
Høst på Danvik.
22090060_10213956463682934_4451304784607025004_n
Bladene skifter farger.
22365550_10213980012271634_3353334755994177882_n
Sauer på beite i Oppdal fra gåturen i regnet.
22228275_10213980013031653_5473947657381066891_n
Det har blitt høst også i Trøndelag.
22365175_10213980023151906_1596597161291147448_n
Skogen i Oppdal.
22310141_10213980018791797_760012218712898175_n
Trær og fjell i Oppdal.
22221812_10213980024151931_3217195444784857920_n
Inn fra den kjølige høstlufta for noe varmt å drikke.
22279708_10213980025471964_8983937632827073142_n
Da blir det en kopp med varm sjokolade og konfekt.
22228615_10213980026591992_7272368949172468816_n
Den altfor fine konfekten med markjordbærsmak som nesten ikke kunne spises.
22279527_10213980024431938_6813214659617915138_n
Litt mer konfekt er lov på en fredag.
22228361_10213980024791947_7284876040934599695_n
Kathrines cappuccino så skikkelig digg ut, men den kunne jeg ikke drikke, fordi jeg har laktoseintoleranse. Opp ned hjerte.
22221541_10213980027232008_4328517019295333086_n
Også fikk vi selvfølgelig en liten smak av kong Vinter, da vi kjørte over Dovrefjell på vei til Trondheim.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
I Trondheim ble det tid til en kvalitetskaffe og litt skriving på Espresso House, da reisefølget mitt skulle et ærend.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Og jeg skrev blant annet denne setningen, som virkelig forløste noe i meg. Slik føltes det:

Når du skriver en setning som kommentar på Facebook i respons til et bilde, og innser at du faktisk har skrevet starten på diktet, kanskje til og med tittelen på boka, du har tenkt på så altfor lenge, men ikke har klart å skrive, fordi det var noe udefinerbart som manglet. Og den følelsen du får når noe i deg løsner, og du plutselig skjønner hvilken retning du skal gå, sånn i billedlig og ikke-billedlig forstand, ene og alene på grunn av den ene setningen, som forløser noe i deg du ikke tidligere klarte å få tak på, men som nå fremstår helt klart på netthinnen din. Den følelsen når du ser sammenhengen, linjer som bindes sammen, nøster som løses opp. Og du vet akkurat hva du skal skrive videre.

Advertisements

Fra harryby til elveby

 

22045867_10213921734974738_2335490342204334547_n
Andedammen på Danvik.

 

Jeg nyter høstferien her hjemme, i Drammen, i hjembyen min, her jeg er født og oppvokst:

Elsker alle fargene. Trærne. Skogen. Landskapet. Roen. Stillheten. Mitt eget selskap. Å bli inspirert, å skrive, å lese. Fange øyeblikkene. Skrive til langt på natt. Gå korte og lange turer i skog og mark. Høre fuglene som kvitrer før de skal reise sørover. Sitte på benken, og se utover vannet. Endene. Eksplosjonen av farger. Kontrastene. Kjenne at jeg er her. Nå.

22 år har jeg bodd her, for å være helt eksakt. Gått i de samme gatene, som egentlig ikke helt er de samme lengre, fordi byen min har forandret seg så mye. Drammen er ikke det den en gang var – en by som alle bare ville kjøre forbi med hendene for øynene, gjennom trafikkproppen med et grått teppe over seg, og for ikke å glemme harrystempelet byen hadde i en årrekke:

«Hvor er du fra da?»

«Jeg er fra Drammen.»

«Fra Drammen?! Den derre harrybyen? Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»

Jeg er vokst opp med disse linjene, og kanskje enda verre, var det å si at jeg kom fra Fjell. Det var masse fordommer og uvitenhet blant folk, både i Drammen, men også fra folk utenfra, kanskje aller mest fra sistnevnte. For det er dessverre en kjennsgjerning at Fjell i mange år hadde et dårlig rykte, langt utenfor byens grenser. Jeg kunne få høre ting som:

«Er du fra Fjell, er det ikke bare utlendinger der, a?»

«På Fjell er det bare bråk. Hvordan klarer du å bo på det stedet der, sammen med alle utlendingene?»

Dette er bare eksempler på hva folk kunne få seg til å si for fem-ti år siden, men de fordomsfulle og stereotypiske røstene har stilnet nå, for Drammen er ikke lengre det den en gang var. Elva er ikke lengre skitten og forurenset, byen er ikke lengre en liten, grå mus som ingen ser. Drammen har forandret seg, vokst, blitt fargerik og full av mangfold. Byfasadene har endret seg radikalt. Union brygge har blitt et moderne andre-bysentrum med Papirbredden, Høgskolen, restauranter, kafeer, bakerier og butikker. Det stedet i byen som tidligere var dødt, yrer nå av liv fra morgen til kveld, og da må vi ikke glemme hvordan Union brygge fikk seg en kraftig oppgradering i 2008, da Ypsilon kom, og for første gang bandt Union og Bragernes sammen. Senere kom brua i Øvre Sund, som bidro til å avlaste Bybrua, og de andre gatene i sentrum for trafikk, noe som har gjort at det igjen går an å puste i sentrum.

Når vi først er på Strømsø må vi også nevne Strømsø torg. Jeg husker fortsatt hvordan det så ut, de slitte, gamle bygningene, som desperat trengte en overhaling, fikk seg et strøk med maling, og stasjonsbygningene fikk ny fasade. Selve torget, som ingen tidligere brukte, fikk nytt liv, med en vakker vannfontene, og et utvidet byrom i form av grøntareal, benker og hengekøyer om sommeren. Ikke minst, brukes faktisk Strømsø torg nå jevnlig til både konserter og større arrangementer, og det går ikke en dag uten liv på torget der, som på Bragernes torg.

Årene gikk og Drammen klarte omsider å kvitte seg med harrystempelet gjennom å jobbe hardt med sitt omdømmeprosjekt, som blant annet gikk ut på å vende byen mot elva. Og i dag kan man ikke lengre se sporene av det som en gang var kåret til Norges styggeste by.

For det er så mye jeg elsker ved denne byen. Gå- og sykletraseene langs begge sidene av elva, de grønne lungene, det yrende folkelivet, festivalene som samler folk og byr hele byen til fest. De siste årene har flere og flere festivaler kommet til, nå senest, Globus – Internasjonal mat- og kulturfestival, hvor folk samlet seg, ene og alene for god mat og musikk. Drammen Sacred Festival, som faktisk foregår denne helgen, med groove og rytmer, Elvefestivalen som ble arrangert i august, Gjestebud som arrangeres nå i oktober, hvor byens mangfold virkelig vises fram, og så mange flere arrangementer, konserter og festivaler som inkluderer alle byens innbyggere.

For noen år siden gruet jeg meg hver gang jeg måtte fortelle at jeg var fra Drammen, men i dag kan jeg si det uten skam, at jeg er fra Drammen, og være stolt av det.

 

Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.

 

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!

 

 

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.