Den fineste sommeren i min levetid (med en bismak)

I juni og juli har jeg gått mange turer i byen med kameraet hengende over skulderen. Denne sommeren har vært den fineste og (varmeste!) sommeren jeg har opplevd i min levetid, og morgen som kveld har fotolyset vært utmerket. Dermed har jeg fått testet den nye telelinsen jeg fikk til 23-årsdagen min i år. Linsen er både tele- og makrolinse i ett, noe som passer meg veldig godt, med tanke på at jeg liker å fotografere både by og landskap, mennesker og bevegelse, og nærbilder av blomster og planter. Jeg kommer faktisk ikke over at det nå siden mai har vært tilnærmet 30 grader hver eneste dag, med unntak av noen få regndager. På den ene siden priser jeg meg lykkelig over det fantastiske været som har vært, med sol og varme på linje med Syden, på den andre siden ser jeg også problemene denne ekstremheten medfører, både med tanke på jordbruket og den meget store skogbrannfaren. Den endringen vi ser i været her til lands, og i resten av verden nå, er etter min mening et varsku om en klode som bare vil bli varmere og varmere i årene som kommer. Det finnes de som fornekter klimaendringene. Jeg er ikke én av dem.

Med andre ord kommer denne sommeren med en bismak, i den forstand at jeg bekymrer meg for bøndene som må sende dyrene sine til slakt tidligere enn planlagt, fordi de er redde for å ikke få nok fôr, og det faktum at det er knusktørt overalt, noe som allerede har gått sterkt utover årets avlinger. Jeg ser det bare på gresset ute i hagen min, gulere og tørrere gress tror jeg ikke at jeg har sett maken til noen gang, i hvert fall ikke her i Norge. Så gult gress gir meg assosiasjoner til åkrene i Italia, der gresset ofte er gult som dette av mer naturlige årsaker. Jeg har ikke skrevet noe særlig om miljø og klima på bloggen før, og hva jeg mener om det, men temaet er definitivt noe som både engasjerer og bekymrer meg. Mer om det en annen gang.

Det å være ute i byen og naturen er noe som inspirerer meg. Jeg kjenner at jeg kan puste langt ned i magen, roe ned pulsen, tenke på alt og ingenting, få en pause. Det å fotografere, og fryse noen av øyeblikkene i et bilde blir en fin distraksjon fra stress og mas. Det å kunne fange noen motiver både i det fine nabolaget og i den fine byen min er moro. Selv om jeg har gått i de samme gatene i over 23 år, er det alltid nytt blikkfang, og noe jeg ikke har lagt merke til før, eller et gammelt motiv som kan fanges på en ny og kreativ måte. Å leke med lys, skygger og refleksjoner, zoome inn, zoome ut. Farger og kontraster, bevegelse og stillbilder. Å fotografere blir jeg aldri lei av, og er noe jeg har lyst til å gjøre mer av også resten av sommeren.

Her er noen av sommerbildene fra juni og juli:

VannrefleksjonUnionRefleksjonBlomster 6SolnedgangBlomster 4Blomster 2RegnbuePrestekragerBlomster 5BlomsterengBlomstBlomster 1

Reklamer

Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

31 om januar

DSC_0814

  • Jeg begynte på det siste halvåret på Danvik folkehøgskole.
  • Jeg ble sykemeldt forrige torsdag, og har ikke deltatt så mye i undervisningen.
  • Vi har jobbet med Danvikrevyen 2018, Tapt i tid, som har premiere i Drammens teater i dag, og som har to forestillinger til i morgen.
  • Jeg har tatt nye personlige rekorder i løping – først løp jeg mila for første gang på 51 minutter, deretter løp jeg 15 kilometer på 80 minutter.
  • Jeg har vært i nytt styremøte på Fontenehuset Drammen, hvor jeg er styremedlem.
  • Jeg har drukket masse kaffe, og mange kopper med beroligende te.
  • Jeg har stått opp kl. 06.30 og 07.00 hver eneste morgen siden nyttår.
  • Jeg har lest boken «Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim, og må si jeg likte den veldig godt.
  • Jeg har hørt på mange gode TED Talks, to av de beste var: My year reading a book from every country og See how the rest of the world lives, organized by income.
  • Jeg har vært syk en god del med feber, hoste og forkjølelse, og derfor vært mye sengeliggende.
  • Jeg har skrevet igjen – etter en lang tids skrivesperre, og virkelig følt gleden det å skrive gir meg.
  • Et par dager i forrige uke hadde jeg noen veldig fine dager hvor jeg var i godt humør, og følte at ting var skikkelig bra.
  • Jeg har hatt en skikkelig fin og forløsende samtale med ei klassevenninne.
  • Jeg bestemte meg for å begynne og kjempe imot spiseforstyrrelsen, og jobbe med å bli frisk fra den. Derfor begynte jeg å møte til alle måltidene på skolen, selv om jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg kommer til å skrive mer om spiseprosjektet mitt senere.k-pf-pom-1224
  • Jeg har nytt noen fantastiske vinterdager med solskinn, innimellom alt regnet og snøfallet.
  • Jeg begynte å lese Menn som ingen treng av Frode Grytten, og liker veldig godt hvordan han skriver så langt, også at det er på nynorsk!
  • Jeg har grått og vært lei meg, sliten og langt nede, men jeg har også smilt, vært glad og følt på mestringsfølelse.
  • Jeg har løpt til The Greatest av Sia og Don’t Let Me Down av The Chainsmokers.
  • Jeg har hatt rolige og vanlige hverdager på skolen, hvor jeg har stått opp kl. 07 og prøvd å legge meg før kl. 12, uten at jeg nødvendigvis har lyktes med det.
  • Jeg har gått et par kveldsturer rundt bruene, og pustet inn kald og skarp vinterluft.DSC_0809-01.jpeg
  • Jeg har hørt masse på musikk, og én av de mest fengslende og gripende sangene jeg har hørt i måneden som gikk var Murder Song (5, 4, 3, 2, 1) av AURORA.
  • Jeg falt rett på halebeinet en dag i forrige uke, da det kom nysnø oppå isen, og har hatt vondt siden.
  • Jeg har tenkt at: Nå kan vel snøen snart smelte, så det kan bli vår?
  • Jeg har gledet meg over at dagene blir stadig lysere, og at det ikke lenger er så mørkt på ettermiddagene.DSC_0804.JPG
  • Jeg begynte å lytte til podcasts, og har blant annet hørt på Bra damer med Guri Solberg og Morgenbladets podcast om norsk debatt og kultur.
  • Jeg har lest mange gode og viktige artikler, deriblant Ein sjeldan lyttar, om en mann som har absolutt gehør, Barnehagemennene som vart uskyldig mistenkte i overgrep mot barnehagebarn, og Barns hemmelige mareritt, skrevet av Kristin Oudmayer, som handler om Elevundersøkelsen 2017.
  • Jeg har snakket med folk på skolen jeg ikke har snakket så mye med før.
  • Jeg har vært innom Fontenehuset et par turer igjen, og hatt det veldig hyggelig sammen med gamle kjente.
  • Jeg har skrevet takknemlighetsdagbok hver kveld for å dokumentere alt jeg har å være takknemlig for, og det er noe jeg har lyst til å skrive et innlegg om senere, fordi det faktisk har gjort meg litt lettere til sinns, og fått meg til å tenke mer på alt det fine og positive som skjer i livet mitt.
  • Og jeg har begynt å jobbe med og bli mer positiv, og ikke ha en så negativ tilnærming til mange ting, fordi det er viktig i prosessen mot et liv med bedre livskvalitet. Det er ikke noe som er gjort over natten, men en langvarig prosess, og noe jeg skal jobbe aktivt videre med i 2018.

Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt

Hei, lørdag!

Jeg har hatt en sinnsykt travel uke, og henger derfor en god del etter på oppdateringene, siden vi har hatt workshops denne uka, hvor jeg har jobbet med flerkamera- og TV-produksjon. Det jeg har holdt på med denne uka er noe jeg vil skrive mer om senere, men først: En oppdatering på høstferien, som kommer en uke for sent.

I forrige uke hadde jeg høstferie, og tilbrakte den både i Drammen, Oppdal og i Østerdalen denne gangen. Forfattervenninnen min K, inviterte meg til Oppdal, der var jeg hos familien hennes fra onsdag til søndag. Det var utrolig koselig og hyggelig. Fra onsdag til lørdag var vi hjemme hos K og familien hennes, torsdag fikk jeg meg også en liten tur til Trondheim, da K hadde et ærend der. Tiden brukte vi til å gå turer i skogen, ta en kaffe på den lokale kaffebaren, kjøre inn til Trondheim og reise på hytta i Østerdalen fra lørdag til søndag. I høstferien fikk jeg også skrevet masse – det å gå på Forfatterlinjen har gitt meg mye inspirasjon, men jeg skal ikke skrive så mye mer i dette innlegget akkurat nå. Isteden velger jeg å vise noen av bildene jeg tok i ferien:

22195285_10213948723009422_3721171087939734322_n
Høst på Danvik.
22090060_10213956463682934_4451304784607025004_n
Bladene skifter farger.
22365550_10213980012271634_3353334755994177882_n
Sauer på beite i Oppdal fra gåturen i regnet.
22228275_10213980013031653_5473947657381066891_n
Det har blitt høst også i Trøndelag.
22365175_10213980023151906_1596597161291147448_n
Skogen i Oppdal.
22310141_10213980018791797_760012218712898175_n
Trær og fjell i Oppdal.
22221812_10213980024151931_3217195444784857920_n
Inn fra den kjølige høstlufta for noe varmt å drikke.
22279708_10213980025471964_8983937632827073142_n
Da blir det en kopp med varm sjokolade og konfekt.
22228615_10213980026591992_7272368949172468816_n
Den altfor fine konfekten med markjordbærsmak som nesten ikke kunne spises.
22279527_10213980024431938_6813214659617915138_n
Litt mer konfekt er lov på en fredag.
22228361_10213980024791947_7284876040934599695_n
Kathrines cappuccino så skikkelig digg ut, men den kunne jeg ikke drikke, fordi jeg har laktoseintoleranse. Opp ned hjerte.
22221541_10213980027232008_4328517019295333086_n
Også fikk vi selvfølgelig en liten smak av kong Vinter, da vi kjørte over Dovrefjell på vei til Trondheim.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
I Trondheim ble det tid til en kvalitetskaffe og litt skriving på Espresso House, da reisefølget mitt skulle et ærend.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Og jeg skrev blant annet denne setningen, som virkelig forløste noe i meg. Slik føltes det:

Når du skriver en setning som kommentar på Facebook i respons til et bilde, og innser at du faktisk har skrevet starten på diktet, kanskje til og med tittelen på boka, du har tenkt på så altfor lenge, men ikke har klart å skrive, fordi det var noe udefinerbart som manglet. Og den følelsen du får når noe i deg løsner, og du plutselig skjønner hvilken retning du skal gå, sånn i billedlig og ikke-billedlig forstand, ene og alene på grunn av den ene setningen, som forløser noe i deg du ikke tidligere klarte å få tak på, men som nå fremstår helt klart på netthinnen din. Den følelsen når du ser sammenhengen, linjer som bindes sammen, nøster som løses opp. Og du vet akkurat hva du skal skrive videre.

Fra harryby til elveby

 

22045867_10213921734974738_2335490342204334547_n
Andedammen på Danvik.

 

Jeg nyter høstferien her hjemme, i Drammen, i hjembyen min, her jeg er født og oppvokst:

Elsker alle fargene. Trærne. Skogen. Landskapet. Roen. Stillheten. Mitt eget selskap. Å bli inspirert, å skrive, å lese. Fange øyeblikkene. Skrive til langt på natt. Gå korte og lange turer i skog og mark. Høre fuglene som kvitrer før de skal reise sørover. Sitte på benken, og se utover vannet. Endene. Eksplosjonen av farger. Kontrastene. Kjenne at jeg er her. Nå.

22 år har jeg bodd her, for å være helt eksakt. Gått i de samme gatene, som egentlig ikke helt er de samme lengre, fordi byen min har forandret seg så mye. Drammen er ikke det den en gang var – en by som alle bare ville kjøre forbi med hendene for øynene, gjennom trafikkproppen med et grått teppe over seg, og for ikke å glemme harrystempelet byen hadde i en årrekke:

«Hvor er du fra da?»

«Jeg er fra Drammen.»

«Fra Drammen?! Den derre harrybyen? Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»

Jeg er vokst opp med disse linjene, og kanskje enda verre, var det å si at jeg kom fra Fjell. Det var masse fordommer og uvitenhet blant folk, både i Drammen, men også fra folk utenfra, kanskje aller mest fra sistnevnte. For det er dessverre en kjennsgjerning at Fjell i mange år hadde et dårlig rykte, langt utenfor byens grenser. Jeg kunne få høre ting som:

«Er du fra Fjell, er det ikke bare utlendinger der, a?»

«På Fjell er det bare bråk. Hvordan klarer du å bo på det stedet der, sammen med alle utlendingene?»

Dette er bare eksempler på hva folk kunne få seg til å si for fem-ti år siden, men de fordomsfulle og stereotypiske røstene har stilnet nå, for Drammen er ikke lengre det den en gang var. Elva er ikke lengre skitten og forurenset, byen er ikke lengre en liten, grå mus som ingen ser. Drammen har forandret seg, vokst, blitt fargerik og full av mangfold. Byfasadene har endret seg radikalt. Union brygge har blitt et moderne andre-bysentrum med Papirbredden, Høgskolen, restauranter, kafeer, bakerier og butikker. Det stedet i byen som tidligere var dødt, yrer nå av liv fra morgen til kveld, og da må vi ikke glemme hvordan Union brygge fikk seg en kraftig oppgradering i 2008, da Ypsilon kom, og for første gang bandt Union og Bragernes sammen. Senere kom brua i Øvre Sund, som bidro til å avlaste Bybrua, og de andre gatene i sentrum for trafikk, noe som har gjort at det igjen går an å puste i sentrum.

Når vi først er på Strømsø må vi også nevne Strømsø torg. Jeg husker fortsatt hvordan det så ut, de slitte, gamle bygningene, som desperat trengte en overhaling, fikk seg et strøk med maling, og stasjonsbygningene fikk ny fasade. Selve torget, som ingen tidligere brukte, fikk nytt liv, med en vakker vannfontene, og et utvidet byrom i form av grøntareal, benker og hengekøyer om sommeren. Ikke minst, brukes faktisk Strømsø torg nå jevnlig til både konserter og større arrangementer, og det går ikke en dag uten liv på torget der, som på Bragernes torg.

Årene gikk og Drammen klarte omsider å kvitte seg med harrystempelet gjennom å jobbe hardt med sitt omdømmeprosjekt, som blant annet gikk ut på å vende byen mot elva. Og i dag kan man ikke lengre se sporene av det som en gang var kåret til Norges styggeste by.

For det er så mye jeg elsker ved denne byen. Gå- og sykletraseene langs begge sidene av elva, de grønne lungene, det yrende folkelivet, festivalene som samler folk og byr hele byen til fest. De siste årene har flere og flere festivaler kommet til, nå senest, Globus – Internasjonal mat- og kulturfestival, hvor folk samlet seg, ene og alene for god mat og musikk. Drammen Sacred Festival, som faktisk foregår denne helgen, med groove og rytmer, Elvefestivalen som ble arrangert i august, Gjestebud som arrangeres nå i oktober, hvor byens mangfold virkelig vises fram, og så mange flere arrangementer, konserter og festivaler som inkluderer alle byens innbyggere.

For noen år siden gruet jeg meg hver gang jeg måtte fortelle at jeg var fra Drammen, men i dag kan jeg si det uten skam, at jeg er fra Drammen, og være stolt av det.

 

Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.

 

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!

 

 

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.

We don’t need nobody else ’cause we got each other

Jeg lytter til: 

Stille, fine, rolige dager sammen med familien. Jeg prøver å slappe av, finne ro og komme meg opp av depresjonen ved å være sammen med mennesker som gjør meg godt, distrahere tankene mine og gjøre hyggelige ting. De siste dagene har jeg faktisk smilt, ledd og følt litt på ekte glede igjen. Det har jeg ikke gjort på lenge. Og det har vært så godt helt inn i det innerste. Jeg merker hvor mye jeg trenger det å bare kunne være, og få erfaringen av at jeg også kan ha det veldig bra. For det kan jeg jo!

Vanligvis pleier helger være noe jeg gruer meg til, fordi jeg da vanligvis ikke har noe å ta meg til, men idag gleder jeg meg faktisk til helg. For jeg har bestemt meg for at denne helgen skal bli bra.

Senere idag får jeg besøk av ei god venninne her, og da skal vi kose oss med pizza, siden det tross alt er helg, og ferie.
Jeg tror jeg kommer til å komme meg opp igjen, og få det bedre. Det tror jeg virkelig.

Og jeg skal fortsette å jobbe hardt for det.

Håper alle får en fin helg!