Hei, lørdag!

Jeg har hatt en sinnsykt travel uke, og henger derfor en god del etter på oppdateringene, siden vi har hatt workshops denne uka, hvor jeg har jobbet med flerkamera- og TV-produksjon. Det jeg har holdt på med denne uka er noe jeg vil skrive mer om senere, men først: En oppdatering på høstferien, som kommer en uke for sent.

I forrige uke hadde jeg høstferie, og tilbrakte den både i Drammen, Oppdal og i Østerdalen denne gangen. Forfattervenninnen min K, inviterte meg til Oppdal, der var jeg hos familien hennes fra onsdag til søndag. Det var utrolig koselig og hyggelig. Fra onsdag til lørdag var vi hjemme hos K og familien hennes, torsdag fikk jeg meg også en liten tur til Trondheim, da K hadde et ærend der. Tiden brukte vi til å gå turer i skogen, ta en kaffe på den lokale kaffebaren, kjøre inn til Trondheim og reise på hytta i Østerdalen fra lørdag til søndag. I høstferien fikk jeg også skrevet masse – det å gå på Forfatterlinjen har gitt meg mye inspirasjon, men jeg skal ikke skrive så mye mer i dette innlegget akkurat nå. Isteden velger jeg å vise noen av bildene jeg tok i ferien:

22195285_10213948723009422_3721171087939734322_n
Høst på Danvik.
22090060_10213956463682934_4451304784607025004_n
Bladene skifter farger.
22365550_10213980012271634_3353334755994177882_n
Sauer på beite i Oppdal fra gåturen i regnet.
22228275_10213980013031653_5473947657381066891_n
Det har blitt høst også i Trøndelag.
22365175_10213980023151906_1596597161291147448_n
Skogen i Oppdal.
22310141_10213980018791797_760012218712898175_n
Trær og fjell i Oppdal.
22221812_10213980024151931_3217195444784857920_n
Inn fra den kjølige høstlufta for noe varmt å drikke.
22279708_10213980025471964_8983937632827073142_n
Da blir det en kopp med varm sjokolade og konfekt.
22228615_10213980026591992_7272368949172468816_n
Den altfor fine konfekten med markjordbærsmak som nesten ikke kunne spises.
22279527_10213980024431938_6813214659617915138_n
Litt mer konfekt er lov på en fredag.
22228361_10213980024791947_7284876040934599695_n
Kathrines cappuccino så skikkelig digg ut, men den kunne jeg ikke drikke, fordi jeg har laktoseintoleranse. Opp ned hjerte.
22221541_10213980027232008_4328517019295333086_n
Også fikk vi selvfølgelig en liten smak av kong Vinter, da vi kjørte over Dovrefjell på vei til Trondheim.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
I Trondheim ble det tid til en kvalitetskaffe og litt skriving på Espresso House, da reisefølget mitt skulle et ærend.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Og jeg skrev blant annet denne setningen, som virkelig forløste noe i meg. Slik føltes det:

Når du skriver en setning som kommentar på Facebook i respons til et bilde, og innser at du faktisk har skrevet starten på diktet, kanskje til og med tittelen på boka, du har tenkt på så altfor lenge, men ikke har klart å skrive, fordi det var noe udefinerbart som manglet. Og den følelsen du får når noe i deg løsner, og du plutselig skjønner hvilken retning du skal gå, sånn i billedlig og ikke-billedlig forstand, ene og alene på grunn av den ene setningen, som forløser noe i deg du ikke tidligere klarte å få tak på, men som nå fremstår helt klart på netthinnen din. Den følelsen når du ser sammenhengen, linjer som bindes sammen, nøster som løses opp. Og du vet akkurat hva du skal skrive videre.

Advertisements

Fra harryby til elveby

 

22045867_10213921734974738_2335490342204334547_n
Andedammen på Danvik.

 

Jeg nyter høstferien her hjemme, i Drammen, i hjembyen min, her jeg er født og oppvokst:

Elsker alle fargene. Trærne. Skogen. Landskapet. Roen. Stillheten. Mitt eget selskap. Å bli inspirert, å skrive, å lese. Fange øyeblikkene. Skrive til langt på natt. Gå korte og lange turer i skog og mark. Høre fuglene som kvitrer før de skal reise sørover. Sitte på benken, og se utover vannet. Endene. Eksplosjonen av farger. Kontrastene. Kjenne at jeg er her. Nå.

22 år har jeg bodd her, for å være helt eksakt. Gått i de samme gatene, som egentlig ikke helt er de samme lengre, fordi byen min har forandret seg så mye. Drammen er ikke det den en gang var – en by som alle bare ville kjøre forbi med hendene for øynene, gjennom trafikkproppen med et grått teppe over seg, og for ikke å glemme harrystempelet byen hadde i en årrekke:

«Hvor er du fra da?»

«Jeg er fra Drammen.»

«Fra Drammen?! Den derre harrybyen? Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»

Jeg er vokst opp med disse linjene, og kanskje enda verre, var det å si at jeg kom fra Fjell. Det var masse fordommer og uvitenhet blant folk, både i Drammen, men også fra folk utenfra, kanskje aller mest fra sistnevnte. For det er dessverre en kjennsgjerning at Fjell i mange år hadde et dårlig rykte, langt utenfor byens grenser. Jeg kunne få høre ting som:

«Er du fra Fjell, er det ikke bare utlendinger der, a?»

«På Fjell er det bare bråk. Hvordan klarer du å bo på det stedet der, sammen med alle utlendingene?»

Dette er bare eksempler på hva folk kunne få seg til å si for fem-ti år siden, men de fordomsfulle og stereotypiske røstene har stilnet nå, for Drammen er ikke lengre det den en gang var. Elva er ikke lengre skitten og forurenset, byen er ikke lengre en liten, grå mus som ingen ser. Drammen har forandret seg, vokst, blitt fargerik og full av mangfold. Byfasadene har endret seg radikalt. Union brygge har blitt et moderne andre-bysentrum med Papirbredden, Høgskolen, restauranter, kafeer, bakerier og butikker. Det stedet i byen som tidligere var dødt, yrer nå av liv fra morgen til kveld, og da må vi ikke glemme hvordan Union brygge fikk seg en kraftig oppgradering i 2008, da Ypsilon kom, og for første gang bandt Union og Bragernes sammen. Senere kom brua i Øvre Sund, som bidro til å avlaste Bybrua, og de andre gatene i sentrum for trafikk, noe som har gjort at det igjen går an å puste i sentrum.

Når vi først er på Strømsø må vi også nevne Strømsø torg. Jeg husker fortsatt hvordan det så ut, de slitte, gamle bygningene, som desperat trengte en overhaling, fikk seg et strøk med maling, og stasjonsbygningene fikk ny fasade. Selve torget, som ingen tidligere brukte, fikk nytt liv, med en vakker vannfontene, og et utvidet byrom i form av grøntareal, benker og hengekøyer om sommeren. Ikke minst, brukes faktisk Strømsø torg nå jevnlig til både konserter og større arrangementer, og det går ikke en dag uten liv på torget der, som på Bragernes torg.

Årene gikk og Drammen klarte omsider å kvitte seg med harrystempelet gjennom å jobbe hardt med sitt omdømmeprosjekt, som blant annet gikk ut på å vende byen mot elva. Og i dag kan man ikke lengre se sporene av det som en gang var kåret til Norges styggeste by.

For det er så mye jeg elsker ved denne byen. Gå- og sykletraseene langs begge sidene av elva, de grønne lungene, det yrende folkelivet, festivalene som samler folk og byr hele byen til fest. De siste årene har flere og flere festivaler kommet til, nå senest, Globus – Internasjonal mat- og kulturfestival, hvor folk samlet seg, ene og alene for god mat og musikk. Drammen Sacred Festival, som faktisk foregår denne helgen, med groove og rytmer, Elvefestivalen som ble arrangert i august, Gjestebud som arrangeres nå i oktober, hvor byens mangfold virkelig vises fram, og så mange flere arrangementer, konserter og festivaler som inkluderer alle byens innbyggere.

For noen år siden gruet jeg meg hver gang jeg måtte fortelle at jeg var fra Drammen, men i dag kan jeg si det uten skam, at jeg er fra Drammen, og være stolt av det.

 

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!

 

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Hundre dårlige ideer = én god!

(Skrevet onsdag)

I skrivende stund sitter jeg i sengen min på internatet, og tar en pust i bakken etter en lang dag. Dagen i dag har bestått av å løpe fra det ene til det andre – først legetime for å få legeerklæring, siden det har blitt så strengt med fraværsgrensen nå, deretter var jeg en tur innom lageret, der jeg har tingene mine, for å hente skjerf og diverse vinterklær, siden jeg i en hel uke nå har gått rundt og klaget på at jeg fryser, for så å dra rett til DPS i gruppeterapien jeg har ukentlig. Med andre ord ble det ikke skole på meg i dag heller, siden jeg har vært syk i nesten to uker nå. Det er noe jeg begynner å bli veldig lei av nå, kjenner jeg, og håper derfor at dette viruset kan komme seg ut av kroppen min fortere enn svint, så jeg kan fungere noenlunde normalt igjen, uten feber, dundrende hodepine og hosting dag og natt.

Akkurat nå jobber vi med to monologer i Forfatterklassen, som det er meningen at Skuespillerklassen skal fremføre i Black Box her på skolen på nyåret. Det er en vanskelig prosess, med tanke på at jeg ikke har skrevet monologer tidligere, og fordi vi går så mange runder, hvor vi får tilbakemeldinger, for så å måtte skrive nye utkast, som må leveres innen en viss tidsfrist. Men på et eller annet merkverdig vis klarer jeg å levere utkastene mine i tide allikevel, selv om jeg noen ganger har mest lyst til å brenne det jeg har skrevet, kaste PCen i veggen og gi opp teksten gang på gang. På tross av dette ender jeg heldigvis ikke med å gjøre det, men å stå på allikevel, og få utkastene mine levert. For meg er det en øvelse å kunne levere noe jeg egentlig ikke er fornøyd med, fordi jeg har så høye krav og forventninger til meg selv, og hele tiden er livredd for å feile. Jeg prøver derimot å tenke at: «Dette er første gangen jeg faktisk skriver monologer. Jeg kan ikke forvente at det blir perfekt på første forsøk, og kanskje ikke på tiende eller trettiende forsøket heller.» Det var en lærer på morgensamlingen i forrige uke som sa at:

«Du må få 100 dårlige ideer, før du får én god. Fail faster!»

Og det er faktisk veldig sant. For det er ingen som klarer noe perfekt på første forsøk, så hvorfor ikke heller bare tillate seg selv å feile fortere, og lære av det, istedenfor å strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen, som vi alle gjerne skulle nådd uten å måtte jobbe for det? Sannheten er at suksess krever hard jobbing, og det kan høres klisjeisk ut det jeg skal si nå, men man må faktisk ofre både blod, svette og tårer for å oppnå det man vil. Jeg har heldigvis ikke ofret noe blod her, og ikke så mye svette heller, men litt frustrerte tårer har det vært, når jeg har følt og tenkt at:

«Dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg skriver ikke noe bra, og kan like gjerne bare gi opp å bli forfatter først som sist. De kommer sikkert til å synes at dette er skitdårlig, og slakte alt jeg har skrevet.»

Disse automatiske negative tankene, eller tankevirus, som jeg kaller dem, kommer veldig fort, som en infestasjon av hodet mitt, fra alle kanter, slik viruscellene vil angripe de friske cellene i kroppen. Jeg øver meg hver eneste dag på å prøve å snu disse negative tankene om til noe positivt, å gi meg selv en god klapp på skulderen når jeg har fått til noe, si «dette klarer jeg, dette får jeg til, dette skal jeg mestre,» istedenfor det motsatte. Men det er vanskelig, veldig vanskelig å få til, når det er dette negative tankemønsteret jeg har levd med i årevis. Likevel er det ikke umulig, og tidvis klarer jeg faktisk nå å ta meg selv i å tenke negativt. Før klarte jeg ikke å arrestere meg selv i dette, men nå kan jeg noen ganger stoppe opp, og ha en korrigerende samtale med meg selv. Den kan gå cirka slik:

Den negative kritikeren: «Dette her kommer du aldri til å klare. Du kommer til å feile. Det er ikke bra nok. Tror du virkelig at du er flink? Hah. For det er du ikke.»

Min korrigerende stemme: Vet du hva? Jeg kommer faktisk til å klare det. Jeg kommer ikke til å feile. Det er bra nok, og jeg er flink. Nå skal jeg motbevise deg.»

Den negative kritikeren: Men du feiler jo hele tiden. Det er det alle tenker, at du er en eneste stor feil, og aldri gjør noe riktig. Tror du liksom at du skal bli forfatter? Haha, for noe tull.

Min korrigerende stemme: Det er faktisk du som tar feil, ikke jeg. Jeg feiler ikke, og jeg tror ikke alle tenker at jeg feiler heller. Det er en feiloppfatning, og en misforståelse. Ja, jeg tror faktisk at jeg skal bli forfatter. Det er tross alt det eneste jeg har lyst til. Hvorfor skal jeg ikke kunne klare det, bare jeg jobber hardt nok?»

Den negative kritikeren: Du feiler, feiler, feiler, idiot, feil, feil.. Hører du ikke?»

Min korrigerende stemme: Nei, jeg feiler ikke, og nå er jeg faktisk lei av å høre på deg, skjønner du. Så hold kjeft.

Den negative kritikeren: Hm, kanskje du har rett allikevel?

Dette er bare et eksempel på en korrigerende samtale jeg kan ha med meg selv, eller, kall det mentalisering, om du vil. Det handler om å endre på tankemønsteret mitt, og utfordre den indre kritikeren som hele tiden skal ødelegge for meg, ved å ikke la den få makten til å ta over fullstendig. Mange ganger ser jeg på tankene i hodet med denne metaforen: Se for deg at du står på en togstasjon. Mange tog kjører forbi deg på stasjonen hele tiden, men jeg kan velge om jeg bare vil se på togene eller faktisk gå på det. Slik er det med tankene også. Jeg kan velge å stå å se på tankene mine som farer forbi, eller jeg kan velge å tenke mer på tanken, og la den få plass. I det siste har jeg forsøkt å observere tankene, uten å gi dem noe mer oppmerksomhet, og jeg merker da at jeg tidvis får den indre kritikeren til å forsvinne litt mer enn før.

Det at jeg klarer å tenke litt mer positivt gjør også at det blir enklere å gjennomføre oppgavene jeg får tildelt, og utfordringer som dukker opp, fordi jeg ikke med en gang tenker at dette er noe jeg aldri kommer til å få til, men heller klarer å tenke at:

«Dette må jeg prøve før jeg konkluderer med at det ikke går.»

Og feile fortere, prøve, feile, og prøve igjen helt til jeg lykkes. Om det så må hundre ideer til, før jeg får én god.

Ønsker alle en god torsdag!

21731227_10213803854307795_6910159366895849923_n
Danvikkvelden: På fredag viste vi frem gangvideoene vi har jobbet med i to uker.

Lykkeligere enn jeg noensinne har vært

DSC_1182-01
Rommet mitt på Danvik.

Jeg er dårlig til å oppdatere bloggen nå for tiden, og det skyldes i hovedsak at det er veldig hektisk her på Danvik med mye som skjer, og oppgaver som må gjøres.
Tolv dager har gått siden jeg sist skrev noe, og så mye positivt har skjedd, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg helt sprekkferdig av glede og stolthet over alt jeg har fått til de siste ukene, helt på egenhånd. Hvor bra de tre første ukene her på Danvik faktisk har gått, og hvordan jeg har utfordret meg selv på nye og positive måter.

Det er første gang på flere år at jeg faktisk føler ekte lykke, fordi jeg endelig gjør det jeg vil. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det, annet enn at jeg er så glad for at jeg hoppet rett ut i det, og begynte på skolen igjen. Jeg trodde jo aldri at det skulle skje, at jeg skulle bli frisk og stabil nok til å gjennomføre et ordinært skoleår, men her sitter jeg, på en skole, på Danvik, som elev på Forfatterlinjen, og gjør det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Uttrykker meg med ord, og skriver mer enn jeg noensinne har gjort.
Jeg er så inspirert, får stadig ideer og begynner å få troen på at jeg faktisk skal klare dette. Jeg føler meg heldig, så utrolig heldig som får oppleve dette, og en sang av Aurora uttrykker mye av det jeg føler akkurat nå:
spotify:track:1XZU7d9vFvZLmiC8sfgbN1

Jeg tenkte å vie dette innlegget til alt det jeg har gjort den siste måneden, og det er ikke rent lite. Her kommer noen bilder som oppsummerer noe av det:

Valgkamp i august/september:

 

 

Flytting fra leiligheten min til Danvik folkehøgskole:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Skoletur til Sandefjord og litt hverdag på Danvik med morgensamling og fellesareal:

 

 

Forhåndsstemming:21231105_10213651835427418_3466393328948927685_n

Valgvake, takketaler, blomsterhilsener og valgseier!

DSC_0007

DSC_0006

Andre samling med Team Media i YFU, denne gangen i vakre Trondheim:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Danvik på Senkveld-innspilling, hvor jeg var så heldig å møte Cengiz og Ina fra Skam:

21745169_1663031533715447_2095873630_o

DSC_0016

Det er faktisk helt absurd å tenke på at jeg denne helgen har gått tre uker på Danvik folkehøgskole. Siden innlegget mitt den 3. september, som teknisk sett var nesten rett etter skolestarten min, har jeg jobbet videre med skriveprosjektene vi holder på med i Forfatterklassen, og faktisk skrevet min aller første monolog.

På tirsdag fikk vi tilbakemeldinger på monologene våre i grupper, noe jeg hadde gruet meg veldig til, fordi jeg helt ærlig var redd for at monologen min var dårlig, og at den derfor kom til å bli slaktet. Heldigvis skjedde ikke det. Snarere tvert imot. Jeg endte opp med å få gode tilbakemeldinger, og da kjente jeg virkelig på mestringsfølelsen, fordi jeg hadde klart noe trodde jeg ikke kom til å klare. Det beviser bare en ting: At jeg klarer det jeg vil, på tross av at jeg gruer meg, og egentlig ikke har lyst.

Et annet eksempel på det er faktisk fra onsdag denne uka. En gang i semesteret er det satt av to timer hvor elevene på skolen kan vise frem talentene sine. Tirsdag kveld ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lese i Arena (som er den store fellessalen vår), og endte opp med å si ja før jeg i det hele tatt hadde tenkt meg om. For ikke hadde jeg forberedt meg, og i tillegg hadde jeg vært syk med forkjølelse tre dager i forkant, men presset meg gjennom dagene allikevel, selv om jeg kanskje burde ligget i senga. Jeg endte dermed opp med å lese tre dikt foran hele skolen på onsdag, 98% på sparket, noe som gikk overraskende bra, med tanke på tilstanden jeg var i, og hvor lite jeg hadde øvd. Det beste var at jeg nesten ikke engang var nervøs, og klarte å være tilstede i øyeblikket der og da. Og det er rart med det – hvordan jeg blir helt fri for tanker når jeg står på scenen, og bare lever meg inn i øyeblikket.

For bare noen år siden hadde jeg så mye angst at jeg ble fysisk dårlig før jeg skulle stå foran noen og snakke. På ungdomsskolen klarte jeg knapt å holde foredrag alene foran læreren min, fordi jeg slet sånn med prestasjonsangst og sceneskrekk. Før skriftlig og muntlig eksamen i tiende klasse kastet jeg opp hele morgenen før jeg skulle opp, fordi jeg var så forferdelig nervøs. Men selv om jeg var livredd gjennomførte jeg, og endte opp med 6 i engelsk skriftlig og 5 i naturfag muntlig. For jeg unngikk ikke frykten min, jeg møtte den, og vant. I årene etter har jeg jobbet hardt for å overkomme denne angsten, og blir i dag nesten ikke nervøs når jeg skal stå foran mange mennesker lengre. Derimot nyter jeg det, fordi jeg syns det er så gøy, og har lyst til å gjøre det igjen og igjen. For meg er dette et eksempel på hvordan det å møte angsten isteden for å unngå den kan ha gode resultater, slik som i mitt tilfelle.

Det betyr ikke at jeg ikke kan føle på prestasjonsangsten lengre, for det kan jeg i aller høyeste grad. Denne uken har vært veldig hektisk, og jeg har da fått kjenne på min store utfordring: Den indre, negative kritikeren som hele tiden skal rakke ned på alt jeg gjør:

«Du kommer til å feile, du blir aldri god nok, dette er utrolig dårlig, du klarer ikke dette.»

Ordene som gjaller i hodet i det hele tatt før jeg har begynt på en oppgave. Jeg kjemper imot denne redselen for å feile for hvert ord jeg skriver. Til tider kan det være veldig slitsomt, fordi jeg får lyst til å gi opp hele oppgaven, kaste PCen i veggen av frustrasjon og legge meg ned og grine. Heldigvis ender jeg ikke opp med å gjøre noen av disse tingene, fordi  jeg på en eller annen måte klarer å bestemme meg for at:

«Dette skal jeg få til!»

Uansett hvor høy den negative stemmen i hodet mitt er, nekter jeg å høre på den, og får oppgavene gjort. Jeg utfordrer meg selv hver eneste dag her på Danvik, og mestrer det. Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg kjenner på mestringsfølelsen – det å overvinne min indre kritiker, som blir stadig mindre for hver dag som går. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg har klart å knuse den negative stemmen inni meg som hele tiden vil rakke ned på meg, men jeg skal dit en dag. Det har jeg bestemt meg for.

Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Jeg føler meg i live. Jeg lever. Føler meg heldig over å være her. Tilstede. Nå.

Første uka på Danvik

Denne uka har gått i ett, og jeg har derfor ikke fått oppdatert bloggen på flere dager (les: nærmere en uke,) og det er veldig beklagelig, men det er andre store hendelser som har trumfet bloggen. For denne uka har virkelig vært full av forandringer. Først tok jeg beslutningen å begynne på Danvik folkehøgskole forrige helg, deretter bestemte jeg meg for å flytte fra leiligheten min i Tordenskiolds gate, der jeg har bodd i over to år, for å flytte inn på Danvik folkehøgskoles internat, og jeg angrer virkelig ikke på valget mitt.

Fredag denne uka leverte jeg nøkkelen min til kommunen, noe som for meg ble en slags symbolhandling for en ny start, og markering av hvor langt jeg har kommet de siste åra. Nå sitter jeg på dobbeltrommet på internatet, som jeg foreløpig har alene, og skriver dette innlegget, med glede ut til fingerspissene for så langt jeg har kommet.

Det er så utrolig rart og fint og godt at jeg har begynt på skolen igjen. Jeg trodde aldri det skulle skje. Etter de siste årene med sykdom, inn og ut av sykehus, over hundre innleggelser, og motivasjon på nullpunktet, var ikke skole det første jeg tenkte på, men heller ikke det siste, for jeg ga aldri opp at jeg kanskje en dag skulle klare å komme dit at jeg kunne gå videre, og komme til dette skrittet. Og nå har jeg klart det. I dag har jeg gått på Danvik folkehøgskole i en uke, og foreløpig går det over all forventning. Jeg stortrives på Forfatterlinjen, digger klassen min, syns vi har et så godt miljø allerede og elsker denne skolen, folkene her og hvor bra vi har det sammen.

Det føles faktisk som om jeg har gått her i flere måneder allerede, selv om jeg kom hit forrige søndag, og teknisk sett bare har hatt et par ordinære undervisningsdager så langt, siden vi dro på bli-kjent-tur til Strand leirsted i Sandefjord fra tirsdag til onsdag, hvor vi blant annet hadde teambuildingsløype, som gruppa jeg var på faktisk vant, dialogsamtaler om forventningene til dette skoleåret, og også litt om tro og tvil. For det er slik at Danvik folkehøgskole bygger på kristne verdier, da det regnes som en kristen folkehøgskole, som medlem av Normisjonen. Det betyr ikke at det forkynnes eller prekes hver dag, hvis noen skulle tro det, derimot er skolen spesielt opptatt av mangfold.

Dette var også noe vi snakket en del om i dialogsamtalene vi hadde i Sandefjord. Det er viktig at alle får tro og mene det de vil. Her på skolen har vi kristne, agnostikere, ateister, ikke-troende, religiøse og ikke-religiøse, alle under samme tak, med en gjensidig respekt for hverandre. Og det er det som er så fint med denne skolen, og alle elevene her, at vi allerede har et veldig godt miljø, hvor alle er inkludert. Til måltidene kan man sette seg ved hvilke bord man vil, kanskje noen man aldri har snakket med før, og bli kjent med nye, kule folk, fordi det er veldig lite klikkdannelser her. Heldigvis, sier nå, jeg. Jeg er nemlig ikke så glad i klikkdannelser, drama og utestengelse.

Når det gjelder det å komme i orden på rommet mitt og inn i skolens rutiner, føler jeg at jeg har kommet et godt stykke på vei. Rommet mitt ordnet jeg allerede på søndag, samme dag som jeg kom, og jeg bestemte meg også fra starten av at jeg skulle hoppe i det, og hilse på så mange nye som mulig, sette meg med folk i lunsjen jeg ikke visste hvem var, og mingle, mingle og mingle enda mer, for å komme mest mulig inn i miljøet, med tanke på at jeg begynte en uke for sent, og de andre allerede fikk første uka til det formålet. Å bli kjent.

Men på tross av at jeg begynte etter de andre, føler jeg likevel at jeg begynner å komme inn i miljøet, og bli kjent med noen kjekke folk, som jeg tror jeg kommer til å ha det veldig hyggelig og gøy sammen med det neste året.

Og jeg kunne ikke ha gledet meg mer til fortsettelsen på dette året på Danvik. Allerede etter høstferien får jeg oppfylt enda en stor drøm jeg har hatt i mange år – nemlig å få reise til Paris. Paris har vært på listen min etter Roma i en årrekke, og siden jeg i mars fikk oppfylt den store Romadrømmen min, kan jeg nesten ikke vente på Paris og Frankrike nå. At jeg skal få oppleve disse to tingene på samme år, er nesten for godt til å være sant, men det er det faktisk, og jeg merker bare jeg skriver om det nå, hvor gøy dette skal bli!

DSC_1169