Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Reklamer

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.