Boklansering, flytting og skoleslutt

Nå er det jammen lenge siden sist, og mye bra har skjedd. To måneder har gått, og hvordan jeg skal oppsummere såpass lang tid er jeg heller usikker på, men det jeg kan gjøre er å skrive litt om hva som har skjedd nå. Tittelen oppsummerer de store hendelsene mine i livet mitt den siste tiden med fire ord, en liten fireordsnovelle, kan man også kalle det.

Jeg kan gladelig fortelle at jeg nå sitter i min egen leilighet som jeg flyttet inn i den 30. april. Den ligger bare en timinutters gåtur fra Drammen sentrum, og har både nyoppusset bad og kjøkken, og utsikt ut over hele byen. Allerede kan jeg si at jeg trives kjempegodt, og det overrasker meg hvor kort tid det har tatt å venne seg til å bo her, med tanke på at jeg syns det å flytte til et nytt sted kan være litt vanskelig, og at det kan ta en stund før jeg føler meg trygg. Overraskende positiv tankegang til meg å være, der altså, om jeg skal si det selv.

Dette innlegget ble egentlig skrevet dagen etter jeg flyttet i ny leilighet, 30. april, men plutselig har tiden gått, og det ble aldri til at jeg skrev det ferdig, dermed har det ligget i utkastseksjonen i disse ukene, og siden sist har det vært skoleslutt på Danvik med avslutningsseremoni, noe jeg skal skrive mer om senere. Først, noen tanker rundt flyttingen og Danvikåret som nærmet seg slutten, som jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om 1. mai. Jeg begynte det opprinnelige innlegget slik:

Det har seg slik at jeg nettopp har flyttet til den nye leiligheten jeg skal bo i etter at jeg er ferdig på Danvik folkehøgskole 12. mai. Hele dagen i går, eller ni timer, for å være mer konkret, gikk med til tunge løft, bæring og flytting. Først klokken ti i går kveld hadde jeg alle tingene mine i hus. Da var det godt å legge seg etterpå, skal jeg si deg, med såre muskler som virkelig trengte hvile. Det som er positivt nå er at jeg har begynt å komme i orden, og ikke har så mye igjen å pakke ut.

I natt sov jeg i leiligheten for første gang, det gikk overraskende bra, selv om det er vemodig å tenke på at dette betyr at året på Danvik nærmer seg slutten med stormskritt. Nå er det knapt en uke igjen før vi skal si ha det til hverandre, og skille lag. Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle være på skolen mer. I starten kommer det nok til å kreve litt tilvenning, men det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny vane, så med andre ord tar det nok ikke mange ukene før jeg er i gjenge igjen.

Med tanke på flytting, og de forandringene som skjer nå, er jeg overraskende optimistisk og positivt innstilt. Jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra, og jeg tror det å tenke positive tanker handler om nettopp dette – å gå inn for å være positiv, og bestemme seg for å følge sin nye livsstil.

Jeg personlig syns forandringer kan være vanskelig, samtidig er jeg også en person som trenger miljøforandringer fra tid til annen, fordi jeg er rastløs, og ikke klarer å være på samme sted for lang tid av gangen.

 

I dag er det faktisk ti dager siden året på Danvik var offisielt slutt, og tre uker siden jeg flyttet fra internatet. På mange måter er det fortsatt litt rart og absurd, det tar litt tid å venne seg til den nye tilværelsen uten Danvik, men det går jevnt over bra, selv om jeg også til tider har noen nedturer, og blir forholdsvis emosjonell av å tenke tilbake på alle de fine minnene:

12.05.18: Siste dagen på Danvik. 

Ja, jeg sa det. Året på Danvik var over i dag. Det var den siste dagen min på Danvik folkehøgskole med lunsj, avslutningsseremoni med takketaler, sang og musikk, og kaffe og kaker i matsalen, før vi klemte hverandre, gråt og sa ha det ute på plassen foran skolen i solskinnet, kledd i finklærne våre. For det var vemodig å skulle si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har fått dele dette året med. Det var ikke trist på en sørgelig måte, men en blanding av gledestårer over alle de fine minnene og vemodige tårer for alle de jeg kommer til å savne og se hver dag.

Dette året har vært oppturer og nedturer, men mest av alt har det vært en lærings- og bedringsprosess for min del. Jeg har lært å si flere positive ting til meg selv, og klappe meg selv på skulderen for de bra tingene jeg får til i hverdagen. Jeg har lært å sette mer pris på de små tingene. Jeg har blitt flinkere til å si takk når jeg får komplimenter, og jeg øver meg stadig på å bli flinkere til å si at jeg er glad i mennesker rundt meg. Ikke minst har det å fullføre dette året på Danvik folkehøgskole gitt meg en mestringsfølelse, og minner for livet, jeg aldri ville vært foruten. Det er vanskelig å unngå klisjeene når jeg skal beskrive det siste året, men jeg kan ikke unngå det, når jeg sier at jeg tror det siste året har forandret meg til det bedre, på flere måter. Bottom line er at jeg har lært masse, ikke bare om meg selv, men også om å være tett på mennesker tilnærmet 24 timer i døgnet, noe som jeg ikke skal legge skjul på at var utfordrende til tider.

Å samle så forskjellige mennesker under samme tak kan by på utfordringer, men jeg syns vi hadde et overraskende godt miljø på skolen – uten mobbing, uten krenkelser og uten utestengning. Personlig har det vært det beste skoleåret jeg noensinne har hatt.
For første gang følte jeg meg trygg på en skole, fordi jeg visste at alle var inkluderende, motiverende og fine mennesker, på hver sin unike måte. Jeg tror det er det utrolig sammensveisede miljøet som er noe av det spesielle med et folkehøgskoleår, og jeg hører andre som har gått på folkehøgskole før, si det samme. At det man får på  i løpet av året på folkehøgskole ikke er noe man får andre steder, og at det blir skapt minner for livet. Det skriver jeg under på.

Bare for å nevne i fleng noen av de tingene jeg har fått være med på dette året, som har festet seg ordentlig:

  • Å få lese dikt foran hele skolen i Arena på noen av de offisielle arrangementene vi hadde.
  • Å få lese dikt på biblioteket i Drammen, og på biblioteket i Nedre Eiker med den tidligere forfatterlæreren vår Håvard J. Nilsen.
  • Å få, og gi tilbakemeldinger på hverandres tekster i klassen.
  • Håndball-VM sammen med fine folk fra TV-, radio- og filmklassen på skolen.
  • Fine, morsomme, rare, inspirerende, engasjerende og motiverende samtaler med medelever og lærere i matsalen, og ellers på skolen, om alt fra Trump, deling av vitser, til seriøse diskusjoner om filosofi, kommunesammenslåing, skriving, livet, døden og kjærligheten, for å nevne noe.
  • Tilbakemeldingene og de motiverende samtalene med forfatterlærerne mine som aldri sluttet å tro på meg. Lærere jeg både kunne le og gråte sammen med, og lufte frustrasjonene mine til.
  • Turen til Paris med klassen min, og Foto og Youtube. En drøm som gikk i oppfyllelse der, altså!
  • Boklansering av boken vår «Brighte tanker» på Sentralen i Oslo 2. mai, hvor jeg har seks dikt med.

Tilslutt får dere bilder av boken, og fra lanseringen i Oslo, der jeg leste ett av diktene mine «bølgebrytning,» og hele klassen samlet, etter at alle hadde lest tekstene sine, avsluttet med utdeling av roser fra en av våre fantastiske lærere dette året, Bjørn Esben Almaas. Takk for et fantastisk år. Brighte tanker, og lys i sinnet!

31357983_10215651396335191_1441545969777770496_n31232243_10215651395255164_3528853561137954816_n31357918_10215651394615148_2049086784767262720_n31225500_10215651292892605_6951585189130665984_n31301796_10215651302972857_1812735065180864512_n31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n31747860_10215712820030745_242527749414060032_n

Reklamer

Hva det å lese bøker har gitt meg

pexels-photo-590493

“We live and breathe words. …. It was books that made me feel that perhaps I was not completely alone. They could be honest with me, and I with them. Reading your words, what you wrote, how you were lonely sometimes and afraid, but always brave; the way you saw the world, its colors and textures and sounds, I felt–I felt the way you thought, hoped, felt, dreamt.
I felt I was dreaming and thinking and feeling with you. I dreamed what you dreamed, wanted what you wanted–and then I realized that truly I just wanted you.”
– Cassandra Clare, The Clockwork Prince

Jeg har tenkt mye på hva bøker har betydd for meg, og hva bøker har gitt meg. Da jeg vokste opp leste jeg bøker i hopetall. I femte klasse husker jeg at vi hadde en lesekonkurranse på skolen, hvor vi skulle lese så mye vi kunne, og for hver gang vi hadde lest ut en bok, lagde vi en sirkel av papir, som en del av en stadig voksende slange på klasseromsveggen vår. For meg ble dette motivasjon til å lese: masse. Jeg dro på lokalbiblioteket, og oppdaget akkurat hvor magisk det kunne være å fordype seg i en god bok, og for meg, var det akkurat den virkelighetsflukten og frihetsfølelsen jeg trengte.

Dermed ble det å lese nesten en avhengighet for meg, eller for å beskrive det på en annen måte, en form for overlevelsesstrategi. For jeg fant ut at, ved å lese, var jeg kanskje ikke helt alene, som Cassandra Clare så fint skriver i The Clockwork Prince.

Årene på barneskolen var mye preget av ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke trygg noe sted, og følte heller ikke at jeg hadde noe sted jeg hørte til, hvor jeg kunne være meg selv, og bli respektert for den jeg var. Det var da bøkene ble en flukt fra den verdenen jeg levde i, og muligheten til å gå inn i en annen verden oppsto, et sted jeg kunne være, og puste fritt, hvor jeg kunne senke skuldrene, og bare være meg, uten å måtte late som om jeg var noen andre. Det var da jeg fant bøkenes virkelige magi.

For meg ble det å åpne en ny bok, det samme adrenalinrushet jeg i dag får av å reise:
følelsene som trigges i meg når jeg setter meg på et fly, i visshet om at jeg noen timer senere vil lande på ukjent, og for meg, uutforsket jord, å få oppleve et helt nytt land, hvor jeg aldri har vært før, bli kjent med en annen kultur, møte nye mennesker, høre et språk jeg kanskje bare har hørt på TV eller ikke kan spesielt godt fra før, å få smake på nye matretter, vandre gatelangs og utforske det nye stedet, å bli kjent med de nye omgivelsene gjennom menneskemøter, arkitektur, kunst, mat, musikk og opplevelser.
Å dykke ned under huden, i kulturen til landet jeg har ankommet.

Jeg kunne vandre mellom bokhyllene på biblioteket, litt som å vandre gatelangs på et helt nytt sted, og se rundt meg etter nye bøker jeg kunne lese, og det året i femte klasse leste jeg alle bøker jeg kom over.

Det var bøker fra mange ulike steder i verden, fra ulike tidsperioder, fra forskjellige kulturer, skrevet av både kvinner og menn, unge og eldre, med et vidt spekter av religiøs/ikke-religiøs bakgrunn, politiske ståsteder, historiske hendelser og historier satt inn i et kulturelt perspektiv. Jeg leste også bøker hvor dette nesten ikke var, eller ikke var fremtredende i det hele tatt, og hvor karakterene først og fremst var en del av et fiksjonelt univers, der andre regler og føringer enn fra den virkelige verden gjaldt.

Aldri har jeg lært så mye som jeg gjorde det året, i 2005, da jeg tilbrakte hundrevis av timer på biblioteket hver eneste ettermiddag etter skoletid. Bøkene jeg leste ble en døråpner til innsikt, kunnskap, kulturell forståelse på tvers av landegrenser, et innblikk i andre menneskers tankesett og i mange tilfeller, en oppvåkning. Ikke minst, har det gitt meg tusenvis av gode leseropplevelser, hvor jeg har fått kjenne på hele spekteret av følelser.

Å lese 1000 bøker på ett år, fra en lang rekke forskjellige land, som jeg gjorde i 2005, ga meg, ikke bare kunnskap om fortiden, men også om samtiden. For det er ganske fascinerende hvor mye man kan lære ved å lese bøker fra et annet land og en annen kultur enn sin egen. Dessuten er det interessant hvordan litteraturen i mange tilfeller kan fremstille kulturen og livet i et land annerledes enn det til eksempel media gjør. Noe av grunnen til dette, tror jeg, er at media har føringer og retningslinjer de må følge, mens forfattere i teorien har friheten til å skrive hva de vil, og beskrive den virkelige virkeligheten i sitt land og sin kultur. Man skal virkelig ikke skimse av de forfatterne som har turt å skrive om kontroversielle, vanskelige, utfordrende, og i noen tilfeller, ulovlige temaer, som har gått motstrøms, og forandret måten vi ser på et spesielt tema, en konflikt eller en historisk hendelse, der forfatteren, ved å gjøre dette, har tatt stor risiko.

Et godt eksempel på en bok jeg aldri glemmer å ha lest, der forfatteren har beskrevet historiske hendelser fra innsiden, er romanen Vanære (1999), skrevet av den Sørarikanske forfatteren John Maxwell Coetzee, som er satt i Sør-Afrika fem år etter apartheidregimets fall.

I boken møter vi den eldre professoren David Lurie, som underviser i romantikken og Byron, på et universitet i Cape Town. Etter hvert innleder professoren et forhold med den svarte studenten Melanie, som motvillig flere ganger ligger med ham. Når det blir kjent at David har hatt et forhold til en student blir han nødt til å slutte på universitetet, og ender opp med å bli utstøtt fra sitt eget «hvite» akademikermiljø. Han søker så mot det «svarte» tradisjonelle bondemiljøet, men klarer ikke å finne seg til rette der heller. Dermed kan man si at hovmod står for fall Vanære, med tanke på at David, den hvite professoren, mister sin posisjon og sin anseelse.

Professoren, som i starten av boken er svært stolt av den europeiske, akademiske kulturen, blir så plukket fra hverandre, og redusert til en stadig mer og mer patetisk figur. På samme tid får den svarte bonden, Petrus, mer og mer makt, og rollefordelingen i det sørafrikanske samfunnet kan sies å ha blitt snudd på hodet, når den hvite overmakten står for fall, representert av professor Davids karakterbrist. Med andre ord er selve hovedmomentet i Vanære det at grenser blir uklare, og går i oppløsning i relasjonene mellom de hvite og svarte.

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat denne romanen som eksempel, er at jeg på den tiden var veldig inspirert av Nelson Mandela, og leste mye om apartheid i Sør-Afrika, og hvordan han satt fengslet i 27 år på Robben Island, men på tross av dette fortsatte å jobbe uttrettelig for svartes rettigheter, og lyktes. Da jeg leste Vanære av Coetzee for første gang i femte klasse (jeg har lest den flere ganger også senere i skolesammenheng), hjalp den meg å forstå hva apartheid faktisk betydde: adskillelse, eller på fagspråket, rasebasert segregering. Hadde det ikke vært for denne boken, kunne jeg aldri fått et innblikk i den politiske ideologien som ble ført, og hvordan systemet for rasebasert segregering foregikk i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Vanære ga meg innsikt og kunnskap, ikke bare om kultur, i et for meg, ukjent og fremmed land, men også om et regime som i så stor grad var ødeleggende, undertrykkende og diskriminerende for den svarte befolkningen.

Det er især denne romanen som gjorde meg spesielt interessert i historie, politikk og internasjonale relasjoner, fordi den så tydelig skildrer et bilde av den urettferdigheten som utspilte seg i Sør-Afrika under det hvite mindretallsregimet. Den er også et godt eksempel på hvor mye det å lese bøker har lært meg og gitt meg, på mange ulike plan og på forskjellige måter.

Innsikt

  • Bøker har gitt meg innsikt på områder jeg visste lite eller ingenting om fra før, og åpnet opp for et mye videre tankesett, og en ny måte å se verden på. Gjennom Et dukkehjem aHenrik Ibsen, for eksempel, ble jeg tatt tilbake til en tid jeg verken har levd i eller opplevd selv. Gjennom øynene til Nora fikk jeg se med egne øyne hvor vanskelig kvinnens posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være i Norge på 1800-tallet. Så kunne jeg lese om 14 år gamle Sofie Amundsen i Sofies verden aJostein Gaarder, som tok et brevkurs i filosofi, og som lot meg dra på en formidlingsreise av den vestlige filosofiens historie. Og igjen kunne jeg sette den litterære historien inn i en historisk sammenheng, og få ny innsikt og kunnskap, uten engang å måtte åpne en historiebok.

Kunnskap

  • For etter hvert fant jeg ut at historiebøker og skjønnlitterære bøker ga meg to forskjellige typer kunnskap. Historiebøkene ga meg faktakunnskap og de store linjene i de historiske hendelsene, politiske ideologier, samfunnsstrukturer og relasjoner mellom ulike nasjoner, kulturer, religioner og folkeslag. Det historiebøkene derimot ikke ga meg på samme måte, var relasjonene på det mellommenneskelige planet, historiene om enkeltmennesker som sto midt i konfliktene, de historiske hendelsene eller hvordan livet var i et spesifikt land eller område, hvor det ble zoomet inn på et knippe mennesker, og der jeg virkelig kunne ta del i en persons liv, på tross av at verkene jeg leste var fiksjon.

Kultur på tvers av landegrenser

  • Det å lese har også gitt meg en unik forståelse av kultur på tvers av landegrenser. Nå kan man ikke si at en kjenner et lands kultur bare ved å lese et par bøker, fordi de på ingen måte representerer et helt folk eller et helt land, men likevel kan en bok, som er skrevet godt, gi en god kulturforståelse gjennom karakterenes handlinger, væremåte og sosiale interaksjon seg i mellom. På den måten har jeg lært mye om sosiale koder, normer og uskrevne regler, ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forskjellige land, uten at jeg nødvendigvis har vært i byen eller landet der handlingen foregår (hvis den er satt et spesielt sted). Bøker som ikke nødvendigvis er satt i en navngitt by eller i et spesifikt land, kan allikevel, i noen tilfeller, spores tilbake til den kulturen forfatteren kommer fra, fordi en forfatter nesten alltid vil skrive om noe han/hun kjenner til fra før, og ubevisst eller bevisst skrive om hendelser vedkommende selv eller noen han/hun kjenner har opplevd. Samtidig har jeg lært at man skal være forsiktig med å lese for mye inn i en bok også, fordi man da kan tillegge boken en mening forfatteren ikke hadde planlagt. Og det er jo heller slettes ikke alltid slik at en forfatter skriver om sin egen kultur, med tanke på at forfatteren og en litterær karakter, i de aller fleste tilfeller er to adskilte vesener.

Opplevelser

  • Hver gang jeg hadde lest ut en bok føltes det som om jeg hadde levd et helt liv, som om jeg hadde vært sammen med karakterene i boken på en reise, gjennom oppturer og nedturer jeg kunne leve meg inn i, som om jeg pustet sammen med dem, opplevde det de opplevde, følte det de følte og kjente det de kjente. Noen av karakterene i bøkene jeg leste ble jeg oppriktig glad i, og noen av dem ble nesten som hemmelige venner, som jeg fikk en sterk relasjon til. Hvis en karakter endte med å dø i en bok da, for eksempel, kunne jeg føle meg trist i dagevis etter at boken var slutt, fordi jeg følte at jeg hadde mistet noen nær meg. På samme måte kunne jeg bli glad og lykkelig hvis en karakter opplevde noe bra, eller klarte å snu livet sitt til det bedre eller takle utfordringene de møtte på en god måte.

Ro og trygghet

  • Det å sette meg ned med en bok var noe jeg alltid så fram til, som jeg kunne glede meg til. Når jeg satte meg ned, åpnet en bok og begynte å lese, kunne jeg fysisk kjenne hvordan hjertet mitt dunket saktere, hvordan pusten min ble roligere, og at jeg gikk inn i en boble, der jeg klarte å stenge verden ute, nesten som å gå inn i en form for zen- eller meditasjonsmodus hvor ingenting kunne forstyrre meg, og at jeg levde meg sånn inn i boken, at jeg følte at jeg pustet og levde i den verdenen som ble skildret.

Inspirasjon, skrive- og leseglede

  • Sist, men ikke minst har det å lese gitt meg mengder med inspirasjon og litterære forbilder jeg har kunnet se opp til. Det var også det å lese bøker som gjorde at jeg begynte å skrive i femårsalderen, etter at jeg i lengere tid hadde revet bok etter bok ut av hendene til foreldrene mine, fordi jeg ville lære å lese selv, og slik ble det. Jeg endte dermed opp med å både kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og har med andre ord nærmest fått skriving og lesing inn med morsmelken, da jeg også er fra en språkfamilie, der bøker og litteratur alltid har vært viktig. I stuen da jeg vokste opp hadde vi til eksempel godt og vel 3000 bøker (ja, jeg brukte noen dager jeg kjedet meg ekstra mye, og telte alle sammen!) og vi hadde enda flere bøker rundt omkring i hele leiligheten og i boden. Derfor var det ikke rart at jeg skulle bli en lesehest.

Som du sikkert forstår etter å ha lest dette, har bøker både gitt meg og lært meg mye. Jeg kunne sikkert også fortsatt med hvor viktig jeg syns det er at barn og unge verden over får sjansen til å lese, fordi det er utrolig hvor mye glede, kunnskap og innsikt bøker kan gi, men også hvordan bøker på magisk vis kan knytte oss sammen.

Foto: pexels.com

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.