Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.

 

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!

 

 

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.

We don’t need nobody else ’cause we got each other

Jeg lytter til: 

Stille, fine, rolige dager sammen med familien. Jeg prøver å slappe av, finne ro og komme meg opp av depresjonen ved å være sammen med mennesker som gjør meg godt, distrahere tankene mine og gjøre hyggelige ting. De siste dagene har jeg faktisk smilt, ledd og følt litt på ekte glede igjen. Det har jeg ikke gjort på lenge. Og det har vært så godt helt inn i det innerste. Jeg merker hvor mye jeg trenger det å bare kunne være, og få erfaringen av at jeg også kan ha det veldig bra. For det kan jeg jo!

Vanligvis pleier helger være noe jeg gruer meg til, fordi jeg da vanligvis ikke har noe å ta meg til, men idag gleder jeg meg faktisk til helg. For jeg har bestemt meg for at denne helgen skal bli bra.

Senere idag får jeg besøk av ei god venninne her, og da skal vi kose oss med pizza, siden det tross alt er helg, og ferie.
Jeg tror jeg kommer til å komme meg opp igjen, og få det bedre. Det tror jeg virkelig.

Og jeg skal fortsette å jobbe hardt for det.

Håper alle får en fin helg!

Reker og vin

DSC_0921

DSC_0923

Jeg dro til tanten og onkelen min i går, fordi jeg ble invitert til å være her en stund, og vi hadde det så hyggelig med reker, vin, kortspill og gode samtaler. Rett og slett en utrolig fin avslutning på det som var en vanskelig onsdag. Vi spilte noe som heter langkort til langt på natt, ute på terrassen,  mens vi koste oss med vin og druer. Etterfulgt av en utrolig god samtale med tanten og onkelen min om barndommen. Aller lengst med tanten min – helt til godt over to i natt. Det var så godt å få snakket ut, og jeg kjenner hvor mye det betyr langt inn i hjerterota.

Og reker og vin er jo nesten den ultimate definisjonen på sommerkos for meg. Det er sjelden jeg spiser reker, og enda sjeldnere at jeg drikker vin, men det var så godt. Rensingen av rekene kan man jo si var en noe interessant og smågrisete affære, med tanke på hvor sjelden jeg gjør det. Heldigvis gikk det bedre etter hvert, og jeg koste meg virkelig mer enn jeg har klart på lenge.

DSC_0920.JPG

Opp og videre

DSC_0915

(Okei, nesten nydusjet hår, men la gå.)

Jeg ble utskrevet i dag tidlig rett til en time med vikarpsykologen på DPS, siden den ordinære behandleren min er på ferie. Vi snakket om hvordan jeg har det nå, og hva som skjedde da alt gikk så galt for snart to dager siden. I timen gråt jeg masse, og alle følelsene jeg har flyktet fra i ukevis, for ikke å si månedsvis, kom til overflaten, og det var vondt, veldig vondt, men samtidig også godt, fordi jeg fikk ut en del av alle de vonde følelsene jeg går og bærer på inni meg. Jeg gråt og gråt til jeg nesten ikke visste hva jeg gråt for lengre, som om jeg har en stor, ubearbeidet sorg, og det er nok heller ikke så langt fra sannheten. For jeg kjenner på tristhet og sorg over å ikke ha en bedre relasjon til foreldrene mine, jeg kjenner tristhet rundt fortiden min, farmoren min og venninnen min, Marwa, som døde av kreft, Dupe som døde på Utøya for seks år siden, sorgen over en mistet barndom jeg aldri får tilbake. Det er med andre ord masse ubearbeidede, vonde følelser som skal og må ut av systemet, som jeg aldri engang har følt på, fordi jeg ikke klarte eller kunne. Det ble en vond, men også en veldig god time, hvor jeg fikk snakket om noe av det som har plaget meg den siste tiden, og på et eller annet vis kjenner jeg meg litt lettere etter å ha grått, fordi det var så forløsende.

Da jeg gikk fra DPS i dag kjente jeg på lettelse, og et snev av håp om at jeg kanskje skal klare å snu denne depresjonen snart. For jeg har jo mange titalls erfaringer fra tidligere om at det kan snu, og at det blir bedre. Jeg har klart det før, så hvorfor ikke nå? Det er den lyvende depresjonsstemmen som snakker igjen, og samtalen mellom meg og depresjonen kan gå noenlunde slik:

Jeg: Jeg kan kanskje klare dette. Jeg har jo klart det før.

Depresjonen: Haha, hvordan kan du tro noe sånt? Det kommer aldri til å bli bedre. Du kan like gjerne bare legge deg ned og gi opp.

Jeg: Ja, men.. jeg har jo erfart at jeg har hatt det bra før. Jeg har kjent på ekte glede, mestring, selvsikkerhet og lykke. Hvorfor skal jeg ikke kunne oppleve det igjen?

Depresjonen: Ha! Det er noe forbanna tull. Du klarer jo ingenting. Du feiler i alt. Får ingenting til. Det er ikke noen vits i å prøve engang. Du har ingenting å leve for. Alt er meningsløst.

Jeg: Jeg har jo egentlig mange ting og mennesker som betyr noe for meg, og som gir meg glede. Venner, familie, skriving, musikk, frivillig arbeid, engasjement, blogg, politikk, litteratur, mål og drømmer.

Depresjonen: Venner og familie, du liksom? Det er ingen som bryr seg om deg. De liker deg ikke. Og de andre tingene du nevner? Det får du jo ikke til uansett.

Jeg: Vet du hva?

Depresjonen: Nei?

Jeg: Nå kan du bare holde kjeft.

Depresjonen: Ha! Ber du meg holde kjeft? Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg: Jo, det skal du, for jeg tror det kommer til å bli bedre. Det tror jeg virkelig, og det skal IKKE du bestemme. Du har ingen makt over meg.

Depresjonen: Du klarer ing….

Jeg: Hold kjeft, sier jeg.

Depresjonen: …………

Gjennom årenes løp har jeg lært at den negative depresjonsstemmen egentlig bare er en løgner som vil ha deg til å tro at alt er miserabelt. Den vanskelige kunsten er å klare og snu dette negative tankemønstret, og ta makten tilbake. Depresjonsstemmen vil kverulere på alt det negative tankegodset helt til du gir opp og sier: «Ja, det er vel sant at jeg ikke får noen ting til, at jeg er ubrukelig, at det aldri kommer til å bli bedre, og alt er meningsløst, da.» Det er innmari vanskelig, men ikke umulig, å begynne og si imot depresjonsstemmen. For sier man til depresjonsstemmen mange nok ganger at:
«Jeg tror ikke på alt det negative du sier, det blir bedre,» kan dette være en del av det å hjelpe seg selv ut av depresjonen, men det er dessverre ikke gjort over natten. Og det kanskje mest frustrerende: Det tar masse krefter, og tid, men det er til gjengjeld verdt det.

Senere i dag skal jeg til tanten og onkelen min i Solbergelva, som betyr veldig mye for meg, og som har invitert meg til å være hos dem en stund. Det å være sammen med andre mennesker som vil meg godt, og gjøre noe hyggelig sammen, er for meg en del av det å komme meg ut av en depresjon, fordi det både kan distrahere de negative tankene mine, forhindre en langvarig depresjon, forebygge isolasjon, og gi meg de lyspunktene jeg trenger for å komme meg opp.

Og videre.

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.