So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Reklamer

I can’t wait ’til we’re afraid of nothing

I mars 2017 tok jeg et valg. Da bestemte jeg meg for å oppfylle en drøm jeg hadde holdt for meg selv i nesten ti år. Å reise til Roma alene, sette meg på et fly helt på egenhånd og lande i et fremmed land jeg aldri hadde vært i før. Jeg ville gjøre noe jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg aldri hadde turt. For det å være alene over lengere tid skremte meg, hvordan skulle jeg da klare en uke i utlandet uten noen andre kjente enn mitt eget selskap? Jeg endte opp med å bestille hotell og flybilletter. Da var det ingen vei tilbake. Skrittet ut av komfortsonen var tatt, og jeg var fast bestemt på å gjennomføre, å få det til, og mestre noe jeg aldri hadde gjort før.

Tidligere den måneden hadde jeg vært på poesikonsert på Papirbredden i Drammen, hvor jeg hørte Frode Grytten Beat Band med Frode Grytten (selvfølgelig!) som leste lyrikken sin, Pedro Carmona Alvarez på gitar og Annlaug Børsheim, som både sang, spilte gitar og fiolin.

 

17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n
Poesikonsert på Papirbredden, 25. mars 2017. Frode Grytten leser.

 

En av sangene de spilte var Afraid of Nothing av Sharon Van Etten, og da jeg satte meg på flyet til Roma, var det akkurat den sangen jeg hadde på øret:

I can’t wait
‘Til we’re afraid of nothing
I can’t wait
‘Til we hide from nothing
Nothing

Jeg skulle reise alene. Jeg ville være fryktløs. Jeg ønsket å kunne si at jeg hadde mestret dette, ene og alene, uten hjelp fra noen, jeg ville bli kvitt frykten min for å være alene, jeg ville se en bit av verden, føle at jeg var en del av noe, å få en bekreftelse på at drømmer kunne bli til virkelighet. Afraid of Nothing er en av de sangene som roet meg ned da jeg satte meg på flyet på Gardermoen i sjutiden den mandagsmorgenen, i visshet om at jeg to timer senere ville lande på italiensk jord for første gang.

Roma ga meg mye mer enn jeg noensinne ville drømt om. Jeg husker fremdeles den dagen i Vatikanet, da jeg møtte en gutt jeg skulle bli nesten-forelsket i:

Vatikanet på St. Peter’s Square

Store folkemengder, midt i mellom dem alle
en gutt som vil selge meg billetter til Vatikanmuseene,
og jeg forteller at jeg allerede har kjøpt billetter,
og han spør hvor jeg er fra, Norge, svarer jeg.

Vi ender opp med å finne tonen, og han inviterer meg
med til den helt fantastiske parken Villa Borghese.

Vi setter oss i sola, i en skråning, i en eng
full av hvite blomster, med en italiensk Peroni i hver vår hånd
mens vi snakker om løst og fast, i over fire timer.

Vi legger oss ned i gresset for å sole oss, og han legger seg inntil meg
og legger armen rundt meg, stryker meg over kinnet,
lar fingrene gli gjennom det bølgede håret mitt, kysser meg på høyre kinn,
kiler meg litt i sida, lar meg støtte hodet mitt på armen hans,
det nærmeste jeg noensinne har vært en gutt.

Tett inntil hverandre ligger vi
i blomsterenga, og jeg lukker øynene,
kjenner hvordan sola varmer ansiktet mitt,
i den vakreste parken jeg noensinne har vært,
trær med lilla syriner, store grøntområder,
og i midten, et rundt vann. Fuglekvitter, blandet med stillhet
og lav sus fra trafikken i det fjerne. Folk som sykler forbi,
kjærestepar som ligger i gresset, studenter med mac i fanget,
gutter og jenter på rygg i gresset med en bok i hendene,
venninner og kompiser i livlige diskusjoner på italiensk,
yrende folkeliv, men også lange øyeblikk av tilnærmet stillhet.

Det er inspirerende hvordan en by kan være så mangfoldig. Så bråkete,
livlig, fullspekket av folk, også disse stille, idylliske perlene midt i byen,
på toppen av en utsikt over Piazza Navona, steintrapper for å komme opp dit,
så, en endeløs, grønn, park, midt i byen, likevel avskjermet fra alle turister,
og andre romere.

At jeg skulle ende opp med å møte en gutt i Roma og attpåtil kysse ham på første date, var ikke noe jeg i mine villeste fantasier hadde sett for meg, men jeg tok en sjanse,
det føltes riktig, jeg fulgte magefølelsen, tenkte at, sier jeg nei, kommer jeg til å angre på det jeg aldri gjorde, og jeg angrer ikke, og jeg skammer meg ikke. De siste årene har jeg altfor mange ganger endt opp med å angre på alle de tingene jeg aldri gjorde, fordi jeg var redd, fordi jeg ikke turte. Denne gangen, derimot, turte jeg. Og det ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Hvordan det var å ligge i denne skråningen full av hvite blomster, ved siden av hverandre, med sola stekende på oss, samtidig som jeg kjente duften av syriner i lufta, og tenkte at: Nå er det vår!

Det er slik betydning musikk har for meg. Noen sanger kryper dypt under huden på meg og blir der i årevis, som en samboer, en følgesvenn, en påminnelse, til inspirasjon og trøst og ro. Sharon Van Ettens «Afraid of Nothing» har en upretensiøs og nedpå, men fengslende melodi, og teksten, det er kanskje den som får meg til å lytte ekstra nøye.
La meg bare si at denne linjen oppsummerer det hele:

I need you to be afraid of nothing

Og kanskje er det akkurat dette jeg må si til meg selv i 2018:
Ikke vær redd (for noe.) Det ordner seg bare du gir det tid. Stå på. Ta sjanser. Gå utenfor komfortsonen, der hvor du vet at magien finnes. Lev, her, nå, ikke i fortiden eller i fremtiden. Glem heller ikke å plante begge føttene godt ned i bakken når du går.
Kjenn etter. Lytt til hjertet som banker. Vår årvåken for det som skjer rundt deg.
Hør på musikk. Skriv. Les. Ikke glem å puste.

 

We don’t need nobody else ’cause we got each other

Jeg lytter til: 

Stille, fine, rolige dager sammen med familien. Jeg prøver å slappe av, finne ro og komme meg opp av depresjonen ved å være sammen med mennesker som gjør meg godt, distrahere tankene mine og gjøre hyggelige ting. De siste dagene har jeg faktisk smilt, ledd og følt litt på ekte glede igjen. Det har jeg ikke gjort på lenge. Og det har vært så godt helt inn i det innerste. Jeg merker hvor mye jeg trenger det å bare kunne være, og få erfaringen av at jeg også kan ha det veldig bra. For det kan jeg jo!

Vanligvis pleier helger være noe jeg gruer meg til, fordi jeg da vanligvis ikke har noe å ta meg til, men idag gleder jeg meg faktisk til helg. For jeg har bestemt meg for at denne helgen skal bli bra.

Senere idag får jeg besøk av ei god venninne her, og da skal vi kose oss med pizza, siden det tross alt er helg, og ferie.
Jeg tror jeg kommer til å komme meg opp igjen, og få det bedre. Det tror jeg virkelig.

Og jeg skal fortsette å jobbe hardt for det.

Håper alle får en fin helg!

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.