Den fineste sommeren i min levetid (med en bismak)

I juni og juli har jeg gått mange turer i byen med kameraet hengende over skulderen. Denne sommeren har vært den fineste og (varmeste!) sommeren jeg har opplevd i min levetid, og morgen som kveld har fotolyset vært utmerket. Dermed har jeg fått testet den nye telelinsen jeg fikk til 23-årsdagen min i år. Linsen er både tele- og makrolinse i ett, noe som passer meg veldig godt, med tanke på at jeg liker å fotografere både by og landskap, mennesker og bevegelse, og nærbilder av blomster og planter. Jeg kommer faktisk ikke over at det nå siden mai har vært tilnærmet 30 grader hver eneste dag, med unntak av noen få regndager. På den ene siden priser jeg meg lykkelig over det fantastiske været som har vært, med sol og varme på linje med Syden, på den andre siden ser jeg også problemene denne ekstremheten medfører, både med tanke på jordbruket og den meget store skogbrannfaren. Den endringen vi ser i været her til lands, og i resten av verden nå, er etter min mening et varsku om en klode som bare vil bli varmere og varmere i årene som kommer. Det finnes de som fornekter klimaendringene. Jeg er ikke én av dem.

Med andre ord kommer denne sommeren med en bismak, i den forstand at jeg bekymrer meg for bøndene som må sende dyrene sine til slakt tidligere enn planlagt, fordi de er redde for å ikke få nok fôr, og det faktum at det er knusktørt overalt, noe som allerede har gått sterkt utover årets avlinger. Jeg ser det bare på gresset ute i hagen min, gulere og tørrere gress tror jeg ikke at jeg har sett maken til noen gang, i hvert fall ikke her i Norge. Så gult gress gir meg assosiasjoner til åkrene i Italia, der gresset ofte er gult som dette av mer naturlige årsaker. Jeg har ikke skrevet noe særlig om miljø og klima på bloggen før, og hva jeg mener om det, men temaet er definitivt noe som både engasjerer og bekymrer meg. Mer om det en annen gang.

Det å være ute i byen og naturen er noe som inspirerer meg. Jeg kjenner at jeg kan puste langt ned i magen, roe ned pulsen, tenke på alt og ingenting, få en pause. Det å fotografere, og fryse noen av øyeblikkene i et bilde blir en fin distraksjon fra stress og mas. Det å kunne fange noen motiver både i det fine nabolaget og i den fine byen min er moro. Selv om jeg har gått i de samme gatene i over 23 år, er det alltid nytt blikkfang, og noe jeg ikke har lagt merke til før, eller et gammelt motiv som kan fanges på en ny og kreativ måte. Å leke med lys, skygger og refleksjoner, zoome inn, zoome ut. Farger og kontraster, bevegelse og stillbilder. Å fotografere blir jeg aldri lei av, og er noe jeg har lyst til å gjøre mer av også resten av sommeren.

Her er noen av sommerbildene fra juni og juli:

VannrefleksjonUnionRefleksjonBlomster 6SolnedgangBlomster 4Blomster 2RegnbuePrestekragerBlomster 5BlomsterengBlomstBlomster 1

Reklamer

Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

Bli kvitt styggen på ryggen

DEPRESJON: - Mange pasienter sliter med å kvitte seg med innlærte tankemønstre som består av negative tanker og klarer ikke å hemme disse tankene, sier Åsa Hammar.

Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive for tiden eller hvordan jeg skal skrive, som om ordene og kreativiteten har forlatt meg, og det gjør meg bare enda tristere, fordi det er skrivingen som holder meg gående, som motiverer meg, som fungerer som utløp og til dels terapi, og som jeg har gjort i hele mitt liv. Så er det som om alt det forsvinner når jeg havner i depresjonens klør, nede i den dype, mørke dalen, der ingen lysstråler slipper til, hvor det ikke finnes en eneste sprekk for lyset å trenge igjennom, nede i en tett, tett skog, full av kratt, spisse pinner og greiner og torner, tankene mine, som hele tiden stikker med sine spydspisser, og drar meg lengere og lengere inn i et mørke jeg ikke kommer meg ut av, og jeg tenker, hvor ble solen av?

Det er over en måned siden skoleslutt, og tiden har flydd av gårde. Mai hadde det fineste og varmeste været jeg noensinne har opplevd, og jeg forsøkte å nyte det så godt som overhodet mulig i den perioden det varte. Da prøvde jeg å være mest mulig ute, og det var også noe jeg fikk til i stor grad, selv om formen også da var dårlig, jeg var ute og gikk turer, lå i hagen min og leste med musikk på øret, badet på Blektjern og gikk noen runder rundt Drammenselva når jeg orket det. Innimellom har jeg faktisk hatt noen små glimt av glede og lykke, dager der jeg har kunnet smile og le, og få til å se alle de fine tingene rundt meg, før jeg har falt ned i den dype dalen igjen, og det er der jeg er nå.

Helgen for en uke siden ble jeg akuttinnlagt på Blakstad sykehus, det var første gangen jeg har vært innlagt på over ett år, og det var i og for seg ikke noe dramatisk som hadde skjedd i forkant, jeg dro til Legevakten på egenhånd, snakket med en lege som deretter ringte Blakstad, og sendte meg i en taxi opp dit. Heldigvis hadde jeg en god opplevelse både på Legevakten og på Mottaksseksjonen denne gangen. Det var også min første gang på Blakstad sykehus, med tanke på at avdelingen tidligere lå på nå nedlagte Lier sykehus, dermed tok det også litt tid å bli vant til et nytt sted, og føle meg trygg der, men det gikk fint, og de to døgnene jeg var der ble brukt til noen gode samtaler, et par turer og ro og hvile for å komme litt til hektene igjen. Vanligvis er det begrenset hva to dager kan gjøre for meg, men når jeg blir behandlet bra, og blir møtt på en god måte, og jeg opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor, da går det greit å reise hjem etter kort tid, fordi jeg har følt meg ivaretatt.

Noen lurer kanskje på hva som skjer før jeg blir innlagt, og hvorfor jeg blir det, sånn rent følelsesmessig. For meg er det veldig komplekst og komplisert, men den siste tiden har det skjedd mye, som man kan kalle for ytre hendelser, og mye for det man kan kalle indre, følelsesmessige hendelser. For rundt en måned siden døde ei venninne av meg, og medlem på Fontenehuset, Ingrid, og 1. juni var det begravelse. Dette var trist, vanskelig og vondt. Begravelsen var i en fullsatt Frogner kirke i Lier, og jeg vil si at det var en verdig og vakker begravelse til ære for ei fantastisk jente som gikk bort så altfor tidlig. Dette kom på toppen av det jeg allerede slet med, og jeg vet ikke om det kan ha vært en utløsende faktor for nok en depressiv episode, men det kan ha en finger med i spillet.

Når det kommer til de mer indre, følelsesmessige hendelsene har det også skjedd ting. En uke etter begravelsen var jeg på Gulskogen senter for å gjøre noen ærend, og jeg aner selvfølgelig fred og ingen fare. Jeg går mellom butikkene med musikk på øret, kikker meg rundt, ser på utstillingene i butikkvinduene på hver side, og så kommer jeg til en av butikkene med telefoner, og der står en av de verste mobberne fra barneskolen.

Jeg trodde jeg hadde kommet mye lenger enn det jeg tydeligvis har, for måten jeg reagerte på var jeg ikke forberedt på. Det var som om kroppen min frøs fast i gulvet, jeg klarte ikke å bevege en muskel, og det kjentes ut som om jeg sluttet å puste, som om alt rundt meg stoppet opp, at verken jeg eller noe rundt meg eksisterte. Jeg aner ikke hvor lenge det varte, men plutselig fikk jeg til å puste igjen, og jeg hyperventilerte, kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, prikkingen i huden, svetten som begynte å piple fram i pannen, og jeg så meg febrilsk rundt etter toalettskiltene, og formelig småløp til toalettet, hvor jeg gikk inn i et avlukke, satte meg på dolokket med hodet i hendene, og gråt så jeg ristet.

Det er vanskelig å si hvor lang tid jeg satt der, men det kan ha vært alt fra et kvarter til en halvtime. Jeg klarte etter hvert å puste roligere igjen, og prøvde å minne meg selv på hvilken dag det var, datoen, årstallet, at jeg var trygg, og at ingen skulle skade meg eller plage meg, men jeg var ikke overbevist. For inne i det avlukket på Gulskogen senter satt ikke Liv-Christine, 23 år, der satt Liv-Christine, 10 år, livredd for å bli slått, sparket, dyttet og plaget, for å høre ordene «du fortjener ikke å leve, hvem kjørte over det stygge trynet ditt, flatpanne, sauehår, gå og ta livet av deg, stygga, ingen liker deg,» og så mye mer. Bare det å skrive dette nå får den vonde klumpen inni meg til å vokse. Jeg har aldri fullt ut latt meg selv føle noe rundt disse hendelsene, de er der langt inni meg, låst vekk, og når jeg minst venter det, er det som om en ventil skrus løs, og da fosser det ut, alt sammen, og jeg kan sitte å gråte i flere timer til ende, fordi det gjør så vondt, før jeg føler meg tvunget til å skru fast ventilen igjen, og lukke det jeg føler inne igjen. De små dryppene håndterer jeg, men fossen kan virke helt ulevelig.

Og det var det som skjedde før jeg ble innlagt forrige helg. Jeg ble totalt satt tilbake i mange av de traumatiske og vonde hendelsene fra barneskolen, også mange ting som jeg ikke engang har snakket med noen om, i hvert fall ikke i detalj, og mye av det husker jeg heller ikke, det har jeg skrevet om før, dette med hukommelsestapet. Det å møte mobberen på Gulskogen senter satte i gang vonde flashbacks og gjenopplevelser, hvor jeg kunne sitte i timevis med uutholdelig angst, på gulvet, med beina oppunder meg, mens jeg ristet og hyperventilerte og trodde jeg skulle dø, fordi det gjorde så vondt i brystet, og jeg nesten ikke fikk puste.

Da kom selvmordstankene, som de har gjort så mange ganger tidligere. Følelsen av total håpløshet, og da ble jeg redd, veldig redd, fordi tankene mine ble så altfor destruktive og mørke, og det var akkurat som om jeg våknet til, og jeg sa til meg selv, «nå må du ha hjelp,» for ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet i alle fall at det ikke hadde endt spesielt bra, og det siste jeg ønsket var noe dramatikk. Det har jeg hatt nok erfaringer med fra før, og hadde i hvert fall ikke gjort at jeg hadde følt meg noe bedre til sinns.
Det vet jeg nå, etter alle de erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årenes løp med denne sykdommen. Tydeligvis har litt over seks år med behandling lært meg noe allikevel. For fredag forrige helg fikk jeg til å se i forkant at jeg var på vei utfor stupet, metaforisk, altså, og at jeg hadde behov for mer hjelp. Og kanskje det beste, at jeg klarte å be om det, og dra til Legevakten og si «hei, jeg sliter veldig mye nå, og tror jeg trenger en innleggelse,» istedenfor å ende opp med og gjøre noe selvdestruktivt som jeg ville angret bittert på i ettertid.

Dette er noe jeg prøver å klappe meg selv på skulderen for, men det er ikke enkelt, og spesielt ikke i den mørke, dype dalen jeg er nede i nå, hvor det føles vondt og vanskelig å være, og de positive tankene ikke er spesielt tilstede. Men jeg forsøker allikevel. Ingen skal si at jeg ikke prøver i alle fall, at jeg bare legger meg ned og gir opp. Det vil jeg ikke ha på meg, og jeg føler at det at jeg ber om hjelp i forkant faktisk viser at jeg har kommet et stykke på vei, selv om jeg bare i noen sekunder klarer å se det positive i dette, før styggen på ryggen kommer tilbake, og drar meg ned med alle de negative og knusende ordene sine. Nederlag. Får ikke til en dritt. Ikke verdt noe. Stygg. Ekkel. Rar. Og mer til.

Også går det opp for meg mer og mer at styggen på ryggen ikke er meg, det er mobberne sine stemmer som fortsatt invaderer tankerommet mitt, og plager meg. Med andre ord er det denne jobben jeg må ta, å bli kvitt styggen på ryggen en gang for alle, og vise mobberne at jeg i hvert fall ikke skal la dem vinne. Bruke sinnet mot dem, ikke mot meg selv som en straff, men som en drivkraft for å kjempe meg gjennom dette, ut og opp fra den dype, mørke dalen, og opp på toppen av fjellet, der jeg vil vifte med seiersflagget.

For mobberne fikk aldri rett da de sa at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg er en taper og en verdiløs dritt. For jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp slik de ville. Jeg reiser meg opp gang på gang, som fugl Føniks fra asken, og det skal jeg fortsette med helt til jeg kan legge fortiden bak meg. Gå videre, og bli kvitt styggen på ryggen, en gang for alle.

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

I can’t wait ’til we’re afraid of nothing

I mars 2017 tok jeg et valg. Da bestemte jeg meg for å oppfylle en drøm jeg hadde holdt for meg selv i nesten ti år. Å reise til Roma alene, sette meg på et fly helt på egenhånd og lande i et fremmed land jeg aldri hadde vært i før. Jeg ville gjøre noe jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg aldri hadde turt. For det å være alene over lengere tid skremte meg, hvordan skulle jeg da klare en uke i utlandet uten noen andre kjente enn mitt eget selskap? Jeg endte opp med å bestille hotell og flybilletter. Da var det ingen vei tilbake. Skrittet ut av komfortsonen var tatt, og jeg var fast bestemt på å gjennomføre, å få det til, og mestre noe jeg aldri hadde gjort før.

Tidligere den måneden hadde jeg vært på poesikonsert på Papirbredden i Drammen, hvor jeg hørte Frode Grytten Beat Band med Frode Grytten (selvfølgelig!) som leste lyrikken sin, Pedro Carmona Alvarez på gitar og Annlaug Børsheim, som både sang, spilte gitar og fiolin.

 

17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n
Poesikonsert på Papirbredden, 25. mars 2017. Frode Grytten leser.

 

En av sangene de spilte var Afraid of Nothing av Sharon Van Etten, og da jeg satte meg på flyet til Roma, var det akkurat den sangen jeg hadde på øret:

I can’t wait
‘Til we’re afraid of nothing
I can’t wait
‘Til we hide from nothing
Nothing

Jeg skulle reise alene. Jeg ville være fryktløs. Jeg ønsket å kunne si at jeg hadde mestret dette, ene og alene, uten hjelp fra noen, jeg ville bli kvitt frykten min for å være alene, jeg ville se en bit av verden, føle at jeg var en del av noe, å få en bekreftelse på at drømmer kunne bli til virkelighet. Afraid of Nothing er en av de sangene som roet meg ned da jeg satte meg på flyet på Gardermoen i sjutiden den mandagsmorgenen, i visshet om at jeg to timer senere ville lande på italiensk jord for første gang.

Roma ga meg mye mer enn jeg noensinne ville drømt om. Jeg husker fremdeles den dagen i Vatikanet, da jeg møtte en gutt jeg skulle bli nesten-forelsket i:

Vatikanet på St. Peter’s Square

Store folkemengder, midt i mellom dem alle
en gutt som vil selge meg billetter til Vatikanmuseene,
og jeg forteller at jeg allerede har kjøpt billetter,
og han spør hvor jeg er fra, Norge, svarer jeg.

Vi ender opp med å finne tonen, og han inviterer meg
med til den helt fantastiske parken Villa Borghese.

Vi setter oss i sola, i en skråning, i en eng
full av hvite blomster, med en italiensk Peroni i hver vår hånd
mens vi snakker om løst og fast, i over fire timer.

Vi legger oss ned i gresset for å sole oss, og han legger seg inntil meg
og legger armen rundt meg, stryker meg over kinnet,
lar fingrene gli gjennom det bølgede håret mitt, kysser meg på høyre kinn,
kiler meg litt i sida, lar meg støtte hodet mitt på armen hans,
det nærmeste jeg noensinne har vært en gutt.

Tett inntil hverandre ligger vi
i blomsterenga, og jeg lukker øynene,
kjenner hvordan sola varmer ansiktet mitt,
i den vakreste parken jeg noensinne har vært,
trær med lilla syriner, store grøntområder,
og i midten, et rundt vann. Fuglekvitter, blandet med stillhet
og lav sus fra trafikken i det fjerne. Folk som sykler forbi,
kjærestepar som ligger i gresset, studenter med mac i fanget,
gutter og jenter på rygg i gresset med en bok i hendene,
venninner og kompiser i livlige diskusjoner på italiensk,
yrende folkeliv, men også lange øyeblikk av tilnærmet stillhet.

Det er inspirerende hvordan en by kan være så mangfoldig. Så bråkete,
livlig, fullspekket av folk, også disse stille, idylliske perlene midt i byen,
på toppen av en utsikt over Piazza Navona, steintrapper for å komme opp dit,
så, en endeløs, grønn, park, midt i byen, likevel avskjermet fra alle turister,
og andre romere.

At jeg skulle ende opp med å møte en gutt i Roma og attpåtil kysse ham på første date, var ikke noe jeg i mine villeste fantasier hadde sett for meg, men jeg tok en sjanse,
det føltes riktig, jeg fulgte magefølelsen, tenkte at, sier jeg nei, kommer jeg til å angre på det jeg aldri gjorde, og jeg angrer ikke, og jeg skammer meg ikke. De siste årene har jeg altfor mange ganger endt opp med å angre på alle de tingene jeg aldri gjorde, fordi jeg var redd, fordi jeg ikke turte. Denne gangen, derimot, turte jeg. Og det ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Hvordan det var å ligge i denne skråningen full av hvite blomster, ved siden av hverandre, med sola stekende på oss, samtidig som jeg kjente duften av syriner i lufta, og tenkte at: Nå er det vår!

Det er slik betydning musikk har for meg. Noen sanger kryper dypt under huden på meg og blir der i årevis, som en samboer, en følgesvenn, en påminnelse, til inspirasjon og trøst og ro. Sharon Van Ettens «Afraid of Nothing» har en upretensiøs og nedpå, men fengslende melodi, og teksten, det er kanskje den som får meg til å lytte ekstra nøye.
La meg bare si at denne linjen oppsummerer det hele:

I need you to be afraid of nothing

Og kanskje er det akkurat dette jeg må si til meg selv i 2018:
Ikke vær redd (for noe.) Det ordner seg bare du gir det tid. Stå på. Ta sjanser. Gå utenfor komfortsonen, der hvor du vet at magien finnes. Lev, her, nå, ikke i fortiden eller i fremtiden. Glem heller ikke å plante begge føttene godt ned i bakken når du går.
Kjenn etter. Lytt til hjertet som banker. Vår årvåken for det som skjer rundt deg.
Hør på musikk. Skriv. Les. Ikke glem å puste.

 

Sånn lever jeg i den tøffe perioden

Aller først: Godt nyttår langt på etterskudd, og beklager for de sjeldne oppdateringene i det siste. Jeg skal prøve å bli flinkere til å bruke bloggen i 2018, og ja, det kan kanskje være et nyttårsforsett, om jeg skal ha noe. Så til det jeg egentlig ville skrive om:

Jeg leste et intervju på tv2.no med TV3-programelederen Jannecke Weden i dag, som åpent forteller om hvordan hun har slitt med panikkangst siden hun var ni år gammel.
I dette intervjuet bet jeg meg merke i det hun sier helt tilslutt, og som jeg syns er så sant og viktig:

«Jeg har ett motto, og det er: «Hvis det ikke går over, så lev med det». Det er veldig mange kjente personer med en stemme utad som sier: «Slik kom jeg meg gjennom den tøffe perioden.» Jeg tenker at det er greit at jeg sier: «Sånn lever jeg i den tøffe perioden.»

Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger, og som jeg også har prøvd å etterstrebe selv, nemlig å skrive om de vanskelige tingene når jeg er i dem istedenfor å skrive om det når jeg har vært gjennom den tøffe perioden. Og når vi er inne på temaet tøff periode, så er jeg inne i en nå selv, med mye angst og en depressiv episode som jeg sliter skikkelig med å komme meg opp og ut av.

 

DSC_0780.JPG
Her har du meg sminkeløs, og slik jeg ser ut akkurat nå: Trøtt og sliten.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive for tiden. Klarer ikke starte innlegg, klarer ikke fullføre. Vet ikke hva jeg vil formidle, om jeg har noe å formidle overhodet. Jeg er fullstendig klar over at det nå er en måned siden jeg oppdaterte bloggen, og at både jul og nyttår har sklidd forbi uten at jeg har skrevet noe om det.

Den siste måneden har vært tøff, spesielt dagene nå etter nyttår har vært tunge, og jeg kjenner meg deprimert igjen, som jeg så altfor mange ganger har vært før. Når kroppen bare stritter imot, og det kjennes ut som om jeg må slepe meg selv rundt, og tvinge meg til å gjøre ting, når jeg aller helst bare vil ligge under dynen, og ikke gjøre noe annet, fordi jeg er så sliten, men presser meg selv til å gjøre noe likevel, selv om jeg føler at ingenting gir mening.

De depressive symptomene som jeg så altfor godt har lært meg å kjenne igjen:
Å føle meg nedstemt mesteparten av døgnet, føle meg trist og lei, ikke interessere meg for det som vanligvis gir meg glede, være ekstremt sliten og ikke ha noe tiltakslyst, sove ekstremt dårlig og ha mareritt, miste matlysten og generelt føle meg elendig, og ikke klare å konsentrere meg og fokusere. Det å være deprimert er litt som å være i en konstant tung tåke, og det er vondt, vanskelig og utmattende å være i den. Aller helst har jeg bare lyst til å ligge i sengen hele dagen, isolere meg, ikke snakke med noen og ikke gjøre noe. Dette er depresjonens mekanismer, og måte å vise seg på.

Men det jeg har lært gjennom alle de årene jeg har slitt med depresjoner, er at det siste som får meg til å føle meg mindre deprimert er å lytte til depresjonens stemme som bare er negativ, trist og tiltaksløs, og som vil at jeg skal bli liggende i sengen, ikke stå opp om morgenen og isolere meg fullstendig fra andre mennesker. Det får meg ikke ut av den depressive episoden, og av erfaring vet jeg at dette ikke hjelper andre som sliter med depresjon heller, nettopp fordi man gir etter for de depressive tankene og følelsene, og bare graver seg enda lengere ned.

Det jeg har funnet ut etter årevis med depresjoner av og på er at jeg, uansett hvor slitsomt, vondt og vanskelig det kjennes å gjøre ting når jeg er i en tøff periode som nå, rett og slett må tvinge meg selv til å gjøre ting likevel. På tross av at kroppen skriker og stritter imot, og at det gjør fysisk vondt å reise seg opp fra sengen om morgenen.
Det er absolutt ikke lett, det er beintøft. Tro meg. Men jeg vet med meg selv at dette er den eneste måten å komme meg gjennom den depressive episoden. For det å isolere meg hjelper ikke. Det har jeg prøvd før, og det gjorde meg bare mer og mer deprimert, helt til jeg tilslutt endte opp med å bli så dårlig at jeg ble innlagt. Heldigvis er jeg langt ifra å være så deprimert nå som det jeg kunne bli før, nettopp fordi jeg har lært meg selv bedre å kjenne, og vet hva som er bra og hva som ikke er bra for meg.

Akkurat nå prøver jeg å ta en dag av gangen, og fokusere på at jeg skal komme meg gjennom denne dagen før jeg begynner å tenke på den neste. I tøffe perioder som den jeg er i nå, er det desto viktigere for meg at jeg tvinger meg selv til å være i nåtiden, i nuet, og ikke begynne å tenke på fortiden eller å stresse for mye over ting som skal skje, men forsøke å puste, og roe meg ned.

For jeg har erfart fra tidligere at, hvis jeg holder ut, så blir det bedre, og at også jeg kan oppleve de positive og fine tingene livet har å by på. At også jeg kan smile, le, tenke positive tanker og føle glede og lykke, bare at jeg ikke føler det slik akkurat nå. Når jeg har vært på mitt aller dårligste har jeg ikke klart å tenke at det finnes en vei opp og ut av depresjonen, eller at jeg noensinne vil komme ut av det. Nå vet jeg heldigvis bedre.
For gjennom årenes løp har jeg begynt å tenke at en depressiv episode er en midlertidig tilstand som vil gå over, og at det ikke er noe som vil vare for alltid eller at jeg kommer til å være fanget i dette for evig tid. Det er en fattig trøst, når alt kjennes tungt, slik det gjør nå. Etter hvert har jeg også funnet et sitat som minner meg på nettopp dette:

It will pass.

 

 

Direktesendt TV-sending om mobbing

Den 24. november var jeg så heldig å bli invitert til Kanal 10 i Holmestrand som deres gjest, for å snakke om forhistorien min. Jeg har tidligere vært åpen på denne bloggen og i media om hva jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen – om den systematiske, psykiske og fysiske mobbingen av meg. I denne direktesendingen åpner jeg opp enda mer enn tidligere, og går mer i dybden om hvordan jeg faktisk hadde det på barneskolen, og hvordan jeg har hatt det i etterkant.

Den utløsende faktoren til mobbingen jeg skulle oppleve på barneskolen hendte faktisk året før jeg begynte på skolen, da jeg var fem år gammel. Det som skjedde var at jeg ble overfalt av en ungdomsgjeng med mye eldre ungdommer mens mamma var hjelpeløst vitne til det som skjedde uten sjans til å kunne gripe inn. Og denne hendelsen skulle bli med meg inn i skoletiden, med enda flere vonde og traumatiske hendelser i form av slag, spark, dytting, konstant forfølgelse, utfrysning, flere overfall og ondskapsfull trakassering av meg. Mobbingen foregikk både i klasserommet, i friminuttet, rundt på skolens område, på skoleveien og utenfor der jeg bodde, noe som resulterte i at jeg gjennom hele barndommen levde i konstant frykt og redsel, fordi jeg aldri visste når noe kom til å skje neste gang. Jeg måtte alltid se meg over skulderen, være på vakt, kunne aldri slappe av, og var redd hele tiden, gråt meg i søvn om nettene, og hadde klump i magen da jeg skulle gå til skolen dagen etter.

Rundt jul i sjette klasse, i 2006, møtte jeg veggen fullstendig, og nektet å gå tilbake på skolen. Jeg var fullstendig nede for telling, og den jula, da jeg var tolv, tenkte jeg på å dø som en reell utvei fra marerittet jeg var i, men heldigvis kom skolebyttet, som ble tvunget igjennom via et brev til Fylkesmannen, i grevens tid. For hadde det ikke vært for at jeg i midten av sjette klasse hadde fått bytte skole, etter nærmere syv år med mobbing, ville jeg ikke ha sittet her i dag.

Dessverre skulle problemene mine forfølge meg til den nye skolen, da en av mine gamle medelever fra barneskolen begynte på samme trinn som meg i åttende klasse. Syvende var kanskje det eneste året jeg hadde det litt fint, før helvetet skulle begynne nok en gang. For han som da begynte på samme trinn som meg tok med seg mobbingen, og dermed var det i gang igjen.

Jeg ble mobbet i nesten to nye år, før det heldigvis ble tatt affære, da jeg tok mot til meg, og gikk til kontaktlæreren min, som hørte på meg, tok meg på alvor, og hjalp til med å stoppe mobbingen ved å ta tak i problemet. Hun var akkurat slik en lærer burde være – hun så meg, og hadde tro på meg, da jeg ikke hadde tro på meg selv. Hun tok saken videre til rektor med en gang, og det ble øyeblikkelig startet undersøkelser ved at elevene som mobbet meg ble tatt inn til samtaler. Men det som virkelig hjalp var da  kontaktlæreren min bestemte seg for at de skulle ha klassesamtaler – og sammen ble vi enige om en dag jeg skulle være hjemme fra skolen, så de kunne snakke om hvordan mobbingen påvirket meg i sine respektive klasser. Etter dette ble mobbingen kraftig redusert, og forsvant nesten helt i noen perioder. Selv om jeg tidvis fremdeles kunne oppleve litt mobbing var det ikke i nærheten av så ille som det hadde vært, og jeg fikk det betraktelig bedre det siste halvåret i tiende klasse.

I årene som fulgte etter tiende klasse skulle jeg slite mye. Jeg overlevde ti selvmordsforsøk. Var innlagt over 120 ganger på to år, og på mitt dårligste var jeg sengeliggende i over en måned i strekk, så deprimert og så utslitt, uten ork til engang å at det å gå de fem meterne i leiligheten min fra soverommet, til badet og tilbake gjorde meg fullstendig utslitt. Men ting har snudd, og forandret seg – til det bedre!

Når jeg ser tilbake på de årene som har vært har jeg også fått til mye positivt og mye bra. På tross av alt jeg har slitt med og hvor vanskelig jeg har hatt det i perioder, har jeg også både fått til og mestret masse ting. Jeg har hatt store oppturer mellom nedturene – med fantastiske reiser til utlandet, bidratt til bøker, skrevet kronikker og avisinnlegg, jobbet et halvt år som journalistpraktikant i Dagsavisen Fremtiden, hatt verv, vært engasjert i flere ulike organisasjoner, vært på forsiden av flere aviser med historien min, vært åpen både i media, på Facebook og på denne bloggen om hva jeg har slitt med. Men det er først nå jeg begynner å klare og være stolt over alt det jeg har gjort, og alt det jeg har fått til, på tross av alt det vonde og alt det vanskelige. Og det er først nå jeg evner å se hvor mye jeg har kjempet med nebb og klør for å holde hodet over vannet – for å overleve. Den største erkjennelsen er kanskje at jeg har skjønt hva min aller beste egenskap er: At jeg aldri gir opp, uansett hva.

Det beviser jeg nå ved at jeg snart har klart å fullføre et halvt år på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen, noe jeg ikke engang hadde trodd jeg skulle klare. For jeg hadde ikke planlagt å begynne på skole i år heller – jeg trodde ikke jeg var frisk nok, trodde ikke jeg var klar, men bestemte meg brått for at: «Nå skulle jeg kaste meg ut i det,» og jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok det valget jeg tok. For nå kan jeg om to uker se tilbake på alt jeg har fått til det siste halve året, som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde sett for meg at jeg skulle få til. Jeg har holdt foredrag foran hele skolen, lest diktene mine på skolen ved to anledninger, en gang på en Danvikkveld og en gang på event, og jeg har lest dikt på biblioteket, jeg har skrevet mine aller første monologer i hele mitt liv, og jeg har mens jeg har gått på Danvik fått tilbakemeldinger på manuset mitt fra en redaktør på et forlag. Selv om jeg fortsatt sliter en god del i perioder, skjer det jo også fantastiske ting i livet mitt, som jeg øver meg på å være glad, takknemlig og stolt over.

Og det jeg etter hvert har lært er at det er mulig å komme seg opp og ut av selv den dypeste og mørkeste bunn. For jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme – jeg har kjent på avmakten, den uendelige håpløsheten, frykten, redselen, sorgen, smerten og alt som følger med, men jeg har også opplevd de fantastiske oppturene livet kan by på – med gledesrus, adrenalinkick, sommerfugler i magen, glede, mestringsfølelse, stolthet, forelskelse og stor lykke! Det beviser for meg at det finnes håp uansett hvor vanskelig situasjonen har vært og kan virke. At det finnes lys selv i det mørkeste mørke.

Og det var også det budskapet jeg ønsket å formidle i TV-sendingen jeg var med i. At man kan komme seg ut og opp, selv med en traumatisk og vond forhistorie. Under kan dere se sendingen jeg deltok i:

En fortsatt fin fredag, og god 1. desember til dere som leser!

Skammen over å skamme seg

Jeg har slitt lenge en god stund nå med å tørre å skrive noe på bloggen min, fordi jeg etter at jeg begynte på Danvik har utviklet en frykt for å skrive åpent og ærlig, slik jeg gjorde før, av den grunn at jeg er redd for å bli dømt og sett ned på, eller at folk skal begynne å baksnakke meg. Og jeg tror ikke det er noe jeg egentlig behøver å være redd for, med tanke på hvor bra miljø vi har her på skolen. Jeg har i alle fall ikke opplevd at noen har vært dømmende til nå, allikevel er jeg redd for å ikke bli likt. Det er noe som henger igjen fra tidligere opplevelser med mobbing, hvor jeg opplevde å bli fullstendig fryst ut, og ikke var en del av noe.

Egentlig hadde jeg tenkt til å legge ut det innlegget jeg holder på med om Paris, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har klart å ferdigstille det ennå. Isteden er det andre ting jeg heller hadde behov for å skrive om, og åpne meg rundt. Det er lenge siden nå jeg har vært fullstendig ærlig om hvordan jeg har det til noen, og jeg har tidvis båret en fasade, men de siste par ukene har jeg vært så sliten at jeg ikke har orket eller klart å skjule det.

Etter at jeg møtte en av de verste mobberne på venterommet på DPS for over en måned siden, og i etterkant møtte to til på det samme venterommet, har jeg slitt veldig. Disse tre møtene gjorde at jeg i etterkant har slitt med gjenopplevelser/flashbacks hver eneste dag. Tenk deg at du går på kino for å se en film – sånn har jeg det, bare at disse små filmene og glimtene fra fortida flasher forbi i synsfeltet mitt gang på gang, uten at jeg har kontroll over det, og det samme skjer de gangene jeg faktisk sover. Da har jeg mareritt som jeg våkner svett og andpusten av, etter å ha drømt at jeg er fanget, blir forfulgt, ikke kommer meg unna, at jeg blir regelrett overfalt eller andre skremmende ting, som jeg har opplevd tidligere i livet mitt. Jeg sover også ekstremt dårlig, gjerne bare et par timer hver natt, delvis på grunn av de vonde marerittene mine, men også fordi jeg aldri klarer å sovne om kvelden. Kall det gjerne en ond sirkel, der jeg holdes våken av tankekjør og kanskje også en frykt for å måtte oppleve de samme marerittene på nytt og på nytt.

Denne kombinasjonen gjør meg fullstendig utslitt, og jeg har hatt minimalt med overskudd og energi de siste ukene, men den siste uka nå har vært absolutt verst, da jeg nesten ikke har sovet i det hele tatt, og merker at jeg må presse meg til det ytterste for i det hele tatt å klare å møte opp til undervisning. Akkurat nå føles alt ut som et eneste stort strev – jeg kjenner meg fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, og bruker de siste kreftene jeg har igjen på å holde hodet over vannet.

Skal jeg være fullstendig ærlig har også et problem jeg tidligere har skrevet om her på bloggen forsterket seg kraftig igjen, delvis på grunn av de vonde møtene jeg har hatt med mobberne mine de siste ukene. Jeg har vært veldig i tvil om jeg skulle dele det på bloggen nå, fordi jeg, som jeg skrev innledningsvis, har utviklet en frykt for at folk ikke skal like meg på skolen om jeg er ærlig om hva jeg har slitt med, og sliter med, men jeg velger å trosse denne frykten, og gjøre det allikevel.

Men jeg må si at det er veldig vanskelig å dele akkurat det jeg skal komme inn på nå, fordi jeg skammer meg sånn over å slite med et sånt problem, selv om jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet, men som kanskje ikke tør å være åpen om det, nettopp på grunn av den frykten jeg beskriver. Og skammen da, selvfølgelig.

Jeg er gjennomsyret av skamfølelse mesteparten av tiden, men skriver det allikevel: Sannheten er at jeg i over ett år har slitt med anoreksi, som er en spiseforstyrrelse, men jeg ser jo ikke sykelig undervektig ut, tenker du, kanskje? Hvordan kan hun få den diagnosen uten å være, unnskyld språket, et beinrangel? Dessverre er det mange misoppfatninger og vranglære rundt denne diagnosen, både i media, men også blant folk flest. Det er nemlig mange som tror at man må være sykelig undervektig for å ha anoreksi, men det er altså ikke tilfelle. Om man har en spiseforstyrrelse eller ikke måles ikke bare utfra vekt, men også etter en lang rekke andre symptomer, og kanskje det aller viktigste, er at spiseforstyrrelser i all hovedsak sitter i hodet. Med andre ord: Anoreksi, og alle andre spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, og ikke fysiske lidelser, men får sykdommen utvikle seg lenge nok, vil man også selvsagt utvikle fysiske symptomer i tillegg, som et resultat av det stresset kroppen utsettes for.

Da spiseforstyrrelsen min først begynte, og var virkelig ille for cirka ett år siden, var jeg heller aldri ekstremt undervektig, men jeg lå lenge og vippet på grensen mellom det å være normalvektig og det å være undervektig etter å ha overtrent og sultet meg i flere måneder. I januar i år veide jeg på et tidspunkt nesten tretten kilo mindre enn det jeg gjør nå, og jeg kommer ikke til å skrive hva jeg veide da, eller hva jeg veier nå, fordi det ikke er noen konkurranse om en viss vekt for å fremstå sykest mulig.

Det jeg egentlig vil fram til er at problemet mitt med mat virkelig har forsterket seg igjen, og jeg føler nå at jeg er fanget i mitt eget fengsel hvor jeg omtrent ikke klarer å spise, fordi tankene og fryktene mine om hva som kommer til å skje hvis jeg spiser tar fullstendig overhånd. For andre som ikke sliter med forholdet sitt til mat og kropp er det kanskje vanskelig å sette seg inn i disse mekanismene som foregår oppe i hodet, men det er veldig komplisert å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig, og at jeg ikke kommer til å legge på meg hvis jeg spiser visse typer mat. Det å slite med en spiseforstyrrelse som anoreksi, handler i stor grad om trangen til å måtte kontrollere noe, å kunne holde vonde følelser på avstand, og på en merkelig måte føle en form for mestring, men jeg må understreke at det virkelig ikke er noe å hige etter.

Det å slite sånn som jeg gjør nå er utmattende, fordi alle tankene mine, dag og natt, kretser rundt mat, kalorier, hvor mye jeg kan eller ikke kan spise, hvor mye jeg må trene, og planlegging og atter planlegging, hvis jeg for eksempel skal på besøk eller skal spise ute.

Jeg blir også fysisk utmattet, fordi jeg nå om dagen nesten ikke klarer å få i meg noe som helst, annet enn vann, kaffe og te. Det jeg føler nå er at jeg er så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den, og det har faktisk tært såpass mye på meg i det siste, at jeg i begynnelsen av denne uka faktisk på alvor vurderte å slutte på skolen, fordi jeg er så utslitt nå, og ikke vet hvordan jeg skal klare å fullføre i denne tilstanden. (I denne forbindelse er det viktig å si at jeg får tett oppfølging fra DPS, hvor jeg har behandling to ganger i uka, og av andre i støtteapparatet mitt, sånn at ingen tror jeg står fullstendig alene om det.)

Heldigvis ble jeg snakket fra det å slutte, og er fortsatt på skolen, men det var et øyeblikk i helgen jeg gikk inn på Finn for å se på leiligheter, fordi jeg virkelig tenkte at det å fullføre året på Danvik ikke er noe jeg kommer til å klare. Det var i et øyeblikks frustrasjon, om man kan kalle det det, og jeg har kommet meg litt ut av det nå, men denne følelsen av å ikke få til er noe som har plaget vettet av meg i det siste. O

Opplevelsen av at jeg feiler uansett hva jeg gjør, ikke får noen ting til og at jeg fucker opp alt, er det jeg konstant har gått rundt og følt. Og disse følelsene og tankene er veldig vonde å forholde seg til. Ikke minst er de ødeleggende for all kreativitet, siden jeg før jeg allerede har begynt på en skriveoppgave, for eksempel, tenker at det ikke er vits i å begynne engang, fordi det uansett blir skamdårlig. Og jeg tror nok at det er mange som kan kjenne seg igjen i disse tankene og følelsene, i større eller mindre grad.

Grunnen til at det i lang tid har vært stille fra denne kanten nå er at jeg har skammet meg over å skamme meg, og kommet inn i en negativ spiral, hvor jeg har blitt overbevist om at jeg ville bli sett på som rar, gal eller merkelig hvis jeg satte ord på det jeg tenker og bekymrer meg over, men så tenker jeg at:

«Er jeg egentlig alene om å ha det slik som dette, eller er det andre som føler det på samme måten, men aldri tør å si noe om det?»

Jeg tror svaret på det spørsmålet er ja, og jeg håper at jeg ved å være åpen om dette, kanskje kan gi andre en følelse av at det å slite med en spiseforstyrrelse, det å ikke føle seg god nok, være umotivert eller ha det kjipt innimellom ikke trenger å være noe å skamme seg over, eller måtte holde hemmelig for andre mennesker, fordi det er mer «normalt» enn man tror. Samtidig håper jeg også at det å skrive åpent om tankene og følelsene mine rundt spiseforstyrrelsen jeg sliter med, de vonde minnene mine, og følelsene og tankene mine rundt det å ikke føle meg god nok, kanskje kan være med på å minske skammen og tabuene rundt disse temaene?

I alle fall skammer jeg meg litt mindre nå, etter å ha lettet hjertet mitt rundt noe jeg syns er forferdelig vanskelig å forholde meg til, og det er mindre vondt, fordi jeg da slipper å gå alene med det inni meg, men har delt det med dere. Med noen andre enn behandlerne mine.

 

Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.