Direktesendt TV-sending om mobbing

Den 24. november var jeg så heldig å bli invitert til Kanal 10 i Holmestrand som deres gjest, for å snakke om forhistorien min. Jeg har tidligere vært åpen på denne bloggen og i media om hva jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen – om den systematiske, psykiske og fysiske mobbingen av meg. I denne direktesendingen åpner jeg opp enda mer enn tidligere, og går mer i dybden om hvordan jeg faktisk hadde det på barneskolen, og hvordan jeg har hatt det i etterkant.

Den utløsende faktoren til mobbingen jeg skulle oppleve på barneskolen hendte faktisk året før jeg begynte på skolen, da jeg var fem år gammel. Det som skjedde var at jeg ble overfalt av en ungdomsgjeng med mye eldre ungdommer mens mamma var hjelpeløst vitne til det som skjedde uten sjans til å kunne gripe inn. Og denne hendelsen skulle bli med meg inn i skoletiden, med enda flere vonde og traumatiske hendelser i form av slag, spark, dytting, konstant forfølgelse, utfrysning, flere overfall og ondskapsfull trakassering av meg. Mobbingen foregikk både i klasserommet, i friminuttet, rundt på skolens område, på skoleveien og utenfor der jeg bodde, noe som resulterte i at jeg gjennom hele barndommen levde i konstant frykt og redsel, fordi jeg aldri visste når noe kom til å skje neste gang. Jeg måtte alltid se meg over skulderen, være på vakt, kunne aldri slappe av, og var redd hele tiden, gråt meg i søvn om nettene, og hadde klump i magen da jeg skulle gå til skolen dagen etter.

Rundt jul i sjette klasse, i 2006, møtte jeg veggen fullstendig, og nektet å gå tilbake på skolen. Jeg var fullstendig nede for telling, og den jula, da jeg var tolv, tenkte jeg på å dø som en reell utvei fra marerittet jeg var i, men heldigvis kom skolebyttet, som ble tvunget igjennom via et brev til Fylkesmannen, i grevens tid. For hadde det ikke vært for at jeg i midten av sjette klasse hadde fått bytte skole, etter nærmere syv år med mobbing, ville jeg ikke ha sittet her i dag.

Dessverre skulle problemene mine forfølge meg til den nye skolen, da en av mine gamle medelever fra barneskolen begynte på samme trinn som meg i åttende klasse. Syvende var kanskje det eneste året jeg hadde det litt fint, før helvetet skulle begynne nok en gang. For han som da begynte på samme trinn som meg tok med seg mobbingen, og dermed var det i gang igjen.

Jeg ble mobbet i nesten to nye år, før det heldigvis ble tatt affære, da jeg tok mot til meg, og gikk til kontaktlæreren min, som hørte på meg, tok meg på alvor, og hjalp til med å stoppe mobbingen ved å ta tak i problemet. Hun var akkurat slik en lærer burde være – hun så meg, og hadde tro på meg, da jeg ikke hadde tro på meg selv. Hun tok saken videre til rektor med en gang, og det ble øyeblikkelig startet undersøkelser ved at elevene som mobbet meg ble tatt inn til samtaler. Men det som virkelig hjalp var da  kontaktlæreren min bestemte seg for at de skulle ha klassesamtaler – og sammen ble vi enige om en dag jeg skulle være hjemme fra skolen, så de kunne snakke om hvordan mobbingen påvirket meg i sine respektive klasser. Etter dette ble mobbingen kraftig redusert, og forsvant nesten helt i noen perioder. Selv om jeg tidvis fremdeles kunne oppleve litt mobbing var det ikke i nærheten av så ille som det hadde vært, og jeg fikk det betraktelig bedre det siste halvåret i tiende klasse.

I årene som fulgte etter tiende klasse skulle jeg slite mye. Jeg overlevde ti selvmordsforsøk. Var innlagt over 120 ganger på to år, og på mitt dårligste var jeg sengeliggende i over en måned i strekk, så deprimert og så utslitt, uten ork til engang å at det å gå de fem meterne i leiligheten min fra soverommet, til badet og tilbake gjorde meg fullstendig utslitt. Men ting har snudd, og forandret seg – til det bedre!

Når jeg ser tilbake på de årene som har vært har jeg også fått til mye positivt og mye bra. På tross av alt jeg har slitt med og hvor vanskelig jeg har hatt det i perioder, har jeg også både fått til og mestret masse ting. Jeg har hatt store oppturer mellom nedturene – med fantastiske reiser til utlandet, bidratt til bøker, skrevet kronikker og avisinnlegg, jobbet et halvt år som journalistpraktikant i Dagsavisen Fremtiden, hatt verv, vært engasjert i flere ulike organisasjoner, vært på forsiden av flere aviser med historien min, vært åpen både i media, på Facebook og på denne bloggen om hva jeg har slitt med. Men det er først nå jeg begynner å klare og være stolt over alt det jeg har gjort, og alt det jeg har fått til, på tross av alt det vonde og alt det vanskelige. Og det er først nå jeg evner å se hvor mye jeg har kjempet med nebb og klør for å holde hodet over vannet – for å overleve. Den største erkjennelsen er kanskje at jeg har skjønt hva min aller beste egenskap er: At jeg aldri gir opp, uansett hva.

Det beviser jeg nå ved at jeg snart har klart å fullføre et halvt år på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen, noe jeg ikke engang hadde trodd jeg skulle klare. For jeg hadde ikke planlagt å begynne på skole i år heller – jeg trodde ikke jeg var frisk nok, trodde ikke jeg var klar, men bestemte meg brått for at: «Nå skulle jeg kaste meg ut i det,» og jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok det valget jeg tok. For nå kan jeg om to uker se tilbake på alt jeg har fått til det siste halve året, som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde sett for meg at jeg skulle få til. Jeg har holdt foredrag foran hele skolen, lest diktene mine på skolen ved to anledninger, en gang på en Danvikkveld og en gang på event, og jeg har lest dikt på biblioteket, jeg har skrevet mine aller første monologer i hele mitt liv, og jeg har mens jeg har gått på Danvik fått tilbakemeldinger på manuset mitt fra en redaktør på et forlag. Selv om jeg fortsatt sliter en god del i perioder, skjer det jo også fantastiske ting i livet mitt, som jeg øver meg på å være glad, takknemlig og stolt over.

Og det jeg etter hvert har lært er at det er mulig å komme seg opp og ut av selv den dypeste og mørkeste bunn. For jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme – jeg har kjent på avmakten, den uendelige håpløsheten, frykten, redselen, sorgen, smerten og alt som følger med, men jeg har også opplevd de fantastiske oppturene livet kan by på – med gledesrus, adrenalinkick, sommerfugler i magen, glede, mestringsfølelse, stolthet, forelskelse og stor lykke! Det beviser for meg at det finnes håp uansett hvor vanskelig situasjonen har vært og kan virke. At det finnes lys selv i det mørkeste mørke.

Og det var også det budskapet jeg ønsket å formidle i TV-sendingen jeg var med i. At man kan komme seg ut og opp, selv med en traumatisk og vond forhistorie. Under kan dere se sendingen jeg deltok i:

En fortsatt fin fredag, og god 1. desember til dere som leser!

Reklamer

Skammen over å skamme seg

Jeg har slitt lenge en god stund nå med å tørre å skrive noe på bloggen min, fordi jeg etter at jeg begynte på Danvik har utviklet en frykt for å skrive åpent og ærlig, slik jeg gjorde før, av den grunn at jeg er redd for å bli dømt og sett ned på, eller at folk skal begynne å baksnakke meg. Og jeg tror ikke det er noe jeg egentlig behøver å være redd for, med tanke på hvor bra miljø vi har her på skolen. Jeg har i alle fall ikke opplevd at noen har vært dømmende til nå, allikevel er jeg redd for å ikke bli likt. Det er noe som henger igjen fra tidligere opplevelser med mobbing, hvor jeg opplevde å bli fullstendig fryst ut, og ikke var en del av noe.

Egentlig hadde jeg tenkt til å legge ut det innlegget jeg holder på med om Paris, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har klart å ferdigstille det ennå. Isteden er det andre ting jeg heller hadde behov for å skrive om, og åpne meg rundt. Det er lenge siden nå jeg har vært fullstendig ærlig om hvordan jeg har det til noen, og jeg har tidvis båret en fasade, men de siste par ukene har jeg vært så sliten at jeg ikke har orket eller klart å skjule det.

Etter at jeg møtte en av de verste mobberne på venterommet på DPS for over en måned siden, og i etterkant møtte to til på det samme venterommet, har jeg slitt veldig. Disse tre møtene gjorde at jeg i etterkant har slitt med gjenopplevelser/flashbacks hver eneste dag. Tenk deg at du går på kino for å se en film – sånn har jeg det, bare at disse små filmene og glimtene fra fortida flasher forbi i synsfeltet mitt gang på gang, uten at jeg har kontroll over det, og det samme skjer de gangene jeg faktisk sover. Da har jeg mareritt som jeg våkner svett og andpusten av, etter å ha drømt at jeg er fanget, blir forfulgt, ikke kommer meg unna, at jeg blir regelrett overfalt eller andre skremmende ting, som jeg har opplevd tidligere i livet mitt. Jeg sover også ekstremt dårlig, gjerne bare et par timer hver natt, delvis på grunn av de vonde marerittene mine, men også fordi jeg aldri klarer å sovne om kvelden. Kall det gjerne en ond sirkel, der jeg holdes våken av tankekjør og kanskje også en frykt for å måtte oppleve de samme marerittene på nytt og på nytt.

Denne kombinasjonen gjør meg fullstendig utslitt, og jeg har hatt minimalt med overskudd og energi de siste ukene, men den siste uka nå har vært absolutt verst, da jeg nesten ikke har sovet i det hele tatt, og merker at jeg må presse meg til det ytterste for i det hele tatt å klare å møte opp til undervisning. Akkurat nå føles alt ut som et eneste stort strev – jeg kjenner meg fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, og bruker de siste kreftene jeg har igjen på å holde hodet over vannet.

Skal jeg være fullstendig ærlig har også et problem jeg tidligere har skrevet om her på bloggen forsterket seg kraftig igjen, delvis på grunn av de vonde møtene jeg har hatt med mobberne mine de siste ukene. Jeg har vært veldig i tvil om jeg skulle dele det på bloggen nå, fordi jeg, som jeg skrev innledningsvis, har utviklet en frykt for at folk ikke skal like meg på skolen om jeg er ærlig om hva jeg har slitt med, og sliter med, men jeg velger å trosse denne frykten, og gjøre det allikevel.

Men jeg må si at det er veldig vanskelig å dele akkurat det jeg skal komme inn på nå, fordi jeg skammer meg sånn over å slite med et sånt problem, selv om jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet, men som kanskje ikke tør å være åpen om det, nettopp på grunn av den frykten jeg beskriver. Og skammen da, selvfølgelig.

Jeg er gjennomsyret av skamfølelse mesteparten av tiden, men skriver det allikevel: Sannheten er at jeg i over ett år har slitt med anoreksi, som er en spiseforstyrrelse, men jeg ser jo ikke sykelig undervektig ut, tenker du, kanskje? Hvordan kan hun få den diagnosen uten å være, unnskyld språket, et beinrangel? Dessverre er det mange misoppfatninger og vranglære rundt denne diagnosen, både i media, men også blant folk flest. Det er nemlig mange som tror at man må være sykelig undervektig for å ha anoreksi, men det er altså ikke tilfelle. Om man har en spiseforstyrrelse eller ikke måles ikke bare utfra vekt, men også etter en lang rekke andre symptomer, og kanskje det aller viktigste, er at spiseforstyrrelser i all hovedsak sitter i hodet. Med andre ord: Anoreksi, og alle andre spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, og ikke fysiske lidelser, men får sykdommen utvikle seg lenge nok, vil man også selvsagt utvikle fysiske symptomer i tillegg, som et resultat av det stresset kroppen utsettes for.

Da spiseforstyrrelsen min først begynte, og var virkelig ille for cirka ett år siden, var jeg heller aldri ekstremt undervektig, men jeg lå lenge og vippet på grensen mellom det å være normalvektig og det å være undervektig etter å ha overtrent og sultet meg i flere måneder. I januar i år veide jeg på et tidspunkt nesten tretten kilo mindre enn det jeg gjør nå, og jeg kommer ikke til å skrive hva jeg veide da, eller hva jeg veier nå, fordi det ikke er noen konkurranse om en viss vekt for å fremstå sykest mulig.

Det jeg egentlig vil fram til er at problemet mitt med mat virkelig har forsterket seg igjen, og jeg føler nå at jeg er fanget i mitt eget fengsel hvor jeg omtrent ikke klarer å spise, fordi tankene og fryktene mine om hva som kommer til å skje hvis jeg spiser tar fullstendig overhånd. For andre som ikke sliter med forholdet sitt til mat og kropp er det kanskje vanskelig å sette seg inn i disse mekanismene som foregår oppe i hodet, men det er veldig komplisert å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig, og at jeg ikke kommer til å legge på meg hvis jeg spiser visse typer mat. Det å slite med en spiseforstyrrelse som anoreksi, handler i stor grad om trangen til å måtte kontrollere noe, å kunne holde vonde følelser på avstand, og på en merkelig måte føle en form for mestring, men jeg må understreke at det virkelig ikke er noe å hige etter.

Det å slite sånn som jeg gjør nå er utmattende, fordi alle tankene mine, dag og natt, kretser rundt mat, kalorier, hvor mye jeg kan eller ikke kan spise, hvor mye jeg må trene, og planlegging og atter planlegging, hvis jeg for eksempel skal på besøk eller skal spise ute.

Jeg blir også fysisk utmattet, fordi jeg nå om dagen nesten ikke klarer å få i meg noe som helst, annet enn vann, kaffe og te. Det jeg føler nå er at jeg er så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den, og det har faktisk tært såpass mye på meg i det siste, at jeg i begynnelsen av denne uka faktisk på alvor vurderte å slutte på skolen, fordi jeg er så utslitt nå, og ikke vet hvordan jeg skal klare å fullføre i denne tilstanden. (I denne forbindelse er det viktig å si at jeg får tett oppfølging fra DPS, hvor jeg har behandling to ganger i uka, og av andre i støtteapparatet mitt, sånn at ingen tror jeg står fullstendig alene om det.)

Heldigvis ble jeg snakket fra det å slutte, og er fortsatt på skolen, men det var et øyeblikk i helgen jeg gikk inn på Finn for å se på leiligheter, fordi jeg virkelig tenkte at det å fullføre året på Danvik ikke er noe jeg kommer til å klare. Det var i et øyeblikks frustrasjon, om man kan kalle det det, og jeg har kommet meg litt ut av det nå, men denne følelsen av å ikke få til er noe som har plaget vettet av meg i det siste. O

Opplevelsen av at jeg feiler uansett hva jeg gjør, ikke får noen ting til og at jeg fucker opp alt, er det jeg konstant har gått rundt og følt. Og disse følelsene og tankene er veldig vonde å forholde seg til. Ikke minst er de ødeleggende for all kreativitet, siden jeg før jeg allerede har begynt på en skriveoppgave, for eksempel, tenker at det ikke er vits i å begynne engang, fordi det uansett blir skamdårlig. Og jeg tror nok at det er mange som kan kjenne seg igjen i disse tankene og følelsene, i større eller mindre grad.

Grunnen til at det i lang tid har vært stille fra denne kanten nå er at jeg har skammet meg over å skamme meg, og kommet inn i en negativ spiral, hvor jeg har blitt overbevist om at jeg ville bli sett på som rar, gal eller merkelig hvis jeg satte ord på det jeg tenker og bekymrer meg over, men så tenker jeg at:

«Er jeg egentlig alene om å ha det slik som dette, eller er det andre som føler det på samme måten, men aldri tør å si noe om det?»

Jeg tror svaret på det spørsmålet er ja, og jeg håper at jeg ved å være åpen om dette, kanskje kan gi andre en følelse av at det å slite med en spiseforstyrrelse, det å ikke føle seg god nok, være umotivert eller ha det kjipt innimellom ikke trenger å være noe å skamme seg over, eller måtte holde hemmelig for andre mennesker, fordi det er mer «normalt» enn man tror. Samtidig håper jeg også at det å skrive åpent om tankene og følelsene mine rundt spiseforstyrrelsen jeg sliter med, de vonde minnene mine, og følelsene og tankene mine rundt det å ikke føle meg god nok, kanskje kan være med på å minske skammen og tabuene rundt disse temaene?

I alle fall skammer jeg meg litt mindre nå, etter å ha lettet hjertet mitt rundt noe jeg syns er forferdelig vanskelig å forholde meg til, og det er mindre vondt, fordi jeg da slipper å gå alene med det inni meg, men har delt det med dere. Med noen andre enn behandlerne mine.

 

Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.

Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Min vonde mobbehistorie: Mobberen på venterommet

Jeg har vært veldig dårlig til å oppdatere bloggen de siste ukene nå, fordi jeg har hatt fullt opp med oppgaver og sosiale happeninger både på, og utenfor skolen. Det er selvfølgelig veldig hyggelig og bra at jeg har så mye å gjøre, og er med på såpass mange ting som jeg tross alt er, men det betyr dessverre at noe annet må vike. I tillegg til at ukene mine har vært travle må jeg midt oppi dette passe både på meg selv, og på helsen min, slik at jeg ikke får nye depressive episoder, slik jeg så ofte har fått før. Etter min erfaring fra tidligere har ofte disse episodene blant annet blitt trigget av stress, at jeg gjør for mye og ikke klarer å finne en balanse i livet mitt. Det er noe jeg fremdeles jobber med å finne ut av, og bli bedre på, og jeg tror det er noe jeg må fortsette å jobbe med i fremtiden også.

De siste ukene har jevnt over vært bra, men jeg har dessverre innimellom opplevd å ikke ha det så bra også. Spesielt de to siste ukene har vært tøffe. Noe av grunnen til det er at jeg for litt over to uker siden møtte en av de verste mobberne fra barneskolen, på venterommet på DPS, av alle steder, og jeg ble så sjokkert den dagen, da jeg satt der, at jeg ikke klarte å røre meg, og kjente at jeg ikke fikk puste. Brystet mitt snørte seg sammen, jeg begynte å svette, hendene mine ble klamme, og jeg frøs fast i setet jeg satt på. Jeg satt faktisk plutselig nesten rett ved siden av ham som terroriserte, plaget og mobbet meg  både fysisk og psykisk gjennom fem år på barneskolen. Han jeg har prøvd å unngå i alle år, alle stedene jeg har unngått å dra for å slippe og møte ham, hvordan jeg har kartlagt mesteparten av byen og nærmest gjettet meg fram til hvor jeg mest sannsynlig kunne møte på ham, også møter jeg ham på venterommet på DPS, av alle plasser, der jeg har gått til behandling i snart fire år, og ikke møtt på ham. Før nå. Det satte meg fullstendig ut av spill. Jeg ble kvalm, svimmel og trodde jeg skulle besvime. Jeg ble livredd. Jeg fikk fysisk vondt inni meg, og klarte nesten ikke å reise meg opp da behandleren min faktisk kom og ropte opp navnet mitt.

Å møte ham trigget så mye vondt inni meg. Overveldende følelser og tanker jeg så lenge har prøvd å unngå, fordi det har vært for vanskelig å forholde meg til. Det konstante helvetet han skapte for meg, og som jeg aldri kom meg vekk fra eller ut av. Jeg var fanget, som i et fengsel, på grunn av ham, hver eneste dag på skolen, og da jeg møtte denne gutten igjen, som nå har blitt voksen, på venterommet, ble jeg først livredd, akkurat slik jeg var den gangen, for så altfor mange år siden, da han hadde både det fysiske og det psykiske overtaket på meg, og jeg hadde vondt i magen hver eneste kveld og hver eneste morgen, fordi jeg gruet meg sånn til å gå på skolen.

Jeg husker nesten ingenting fra barndommen min, fordi jeg levde i konstant frykt og angst. Syv eller åtte år av livet mitt er som et sort hull i hukommelsen min, fra jeg var seks år til jeg er nærmere femten år. Det er med andre ord et stort spenn i tid. I denne perioden har jeg ingen «normale» minner, slik man gjerne husker, som minner fra ferier, bursdagsfeiringer, høytider eller andre opplevelser. Jeg husker bare små bruddstykker her og der, bittesmå glimt og flashbacks som jeg gjenopplever til stadighet, men som jeg ikke klarer å tidfeste, verken i riktig år eller noen annen form for tid. Derfor er det veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan ting har vært, fordi jeg omtrent ikke husker noe av det jeg har opplevd, bortsett fra disse vonde gjenopplevelsene. På mange måter er det forferdelig forvirrende å ha et så stort svart hull i hukommelsen min, og ikke minst er det veldig skremmende, fordi det er så mye jeg ikke vet.

Men det aller verste er kanskje alt jeg har mistet, og etter å ha blitt livredd, da jeg møtte ham (mobberen) på venterommet, ble jeg sint, rasende og fikk lyst til å slå løs på ham alt jeg kunne. For alt han har gjort mot meg. For hvordan han ødela livet mitt, for hvordan han ødela meg, for all frykten og all angsten jeg har måttet gjennomleve, for hvordan han tok fra meg barndommen jeg aldri får tilbake. Selvfølgelig slo jeg ham aldri, der jeg satt på venterommet, det ville ikke falt meg inn, men jeg hadde lyst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slått ut alt sinnet jeg har overfor ham, latt ham kjenne sin egen medisin, slå og slå og slå og slå til jeg ikke hadde klart mer, men jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det, selv om jeg hadde hatt aldri så lyst. For jeg er ikke en slik person – jeg er ikke voldelig, og definitivt heller ikke hevngjerrig, selv om jeg er sint og rasende og kan si at jeg hater ham, virkelig hater, hater, hater ham, og det er ikke ord jeg bruker ofte, om enn i det hele tatt, men han (mobberen) er unntaket fra regelen.

Enkelte hendelser fra barneskolen glemmer jeg aldri. Han slo meg, sparket meg, dyttet meg over ende, forfulgte meg, lot meg aldri være i fred, stengte meg inne på toaletter, kastet den nye sekken min i søla og fylte den med både vann og lim, ødela klærne mine og matboksen min nesten hver eneste uke, tok tøflene mine og sørget for å gjøre hver eneste dag på skolen til et mareritt, men aller verst var de ondskapsfulle ordene han skrek etter meg dagen lang, hver eneste dag, i årevis. Alle disse ordene som har gjallet og gjallet i hodet mitt hver eneste dag i årevis, og som jeg sliter med å bli kvitt:

«Du er ikke verdt en jævla dritt. Gå og heng deg. Ta livet av deg, din dritt. Du fortjener ikke å leve, din jævla sau (som en referanse til at jeg hadde brusete hår.) Du kommer aldri til å bli noen ting, du er stygg, ekkel, æsj, ingen liker deg. Æsj, jeg vil ikke ta på deg, for da blir jeg smitta av bakteriene dine. Jævla ekle horeunge. Jævla Jesuselsker, du er ikke verdt noen ting, hvis du liker han så jævla mye, hvorfor gifter du deg ikke bare med han da?»

«Bæææ, jævla sau, ikke kom nær meg. Hvem kjørte over det flate, stygge trynet ditt, a?»

«Du er så jævla stygg. Speilet knuser når du ser deg i det. Jævla flatpanne!»

«Æsj, du er så feit, stygg, ekkel. Ikke rør meg. Ikke ta på meg. Ææææsj, ææææsj.»

Dette er bare et fåtalls eksempler på hva han skrek etter meg av ondskapsfulle ord som har boret seg fast i meg. Mye på grunn av ham sliter jeg fortsatt den dag i dag med tanken om at jeg aldri er bra nok, at jeg feiler i alt jeg gjør, og at jeg konstant går rundt og føler meg stygg. Han (mobberen) bidro til de vonde og vanskelige følelsene jeg bærer med meg i dag, selv over ti år senere.

Mobbingen har satt dype spor i meg, og det sier meg at det også må sette skjellsettende spor hos alle de 30 000 barna som fremdeles opplever mobbing hvert eneste år i norske skoler. Bare tanken på at noen må gjennomgå og oppleve det samme som meg, får magen min til å knyte seg. Jeg har også i det siste tenkt en god del på Odin-saken igjen – den 13 år gamle gutten som tok sitt eget liv etter mobbing. Det er først nå i det siste jeg har innsett at jeg kunne endt opp med samme skjebne. For da jeg var tolv år gammel ville jeg bare dø, og hadde konkrete tanker om det, men jeg fortalte det aldri til noen – for jeg hadde ingen å fortelle det til.

Derfor er jeg så opptatt av at vi må snakke om mobbing, at vi må snakke om selvmordstanker, og ikke minst tørre å spørre barn og unge direkte om de har tanker om å dø. Et slikt spørsmål vil ikke få barn og unge til å ta livet av seg, snarere vil det kunne være forebyggende, fordi barnet eller ungdommen da kan føle seg sett og hørt i en uutholdelig og voldsomt vond livssituasjon. Det er når man er på aller dypest grunn at man har aller størst behov for at noen spør:

«Hvordan går det med deg, egentlig? Jeg ser at du har det veldig vondt og vanskelig. Jeg er her for deg, og vil støtte deg, og gå veien med deg. Jeg tror deg, og tar deg på alvor.»

Betydningen av dette kan være forskjellen mellom liv og død. Så spør, heller en gang for mye enn å ikke spørre i det hele tatt.

Ikke minst er det viktig at mobbingen faktisk blir tatt tak i. Jeg opplevde aldri at mobbingen jeg opplevde på barneskolen ble tatt tak i noen gang, og jeg var fullstendig alene om hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde blitt mobbet i over fire år, og jeg så at ingen gjorde noe som helst, tenkte jeg akkurat det samme som 13 år gamle Odin før han tok sitt eget liv: «De gjør ikke noe uansett.»
Og det er forferdelig vondt å tenke på at han fikk en slik skjebne, fordi ingen av de voksne på skolen så, hørte og tok ham på alvor.

Jeg var heldig, og ble «reddet» i grevens tid i midten av sjette klasse, da vi fikk tvunget igjennom et vedtak via Fylkesmannen, slik at jeg fikk byttet skole, fordi jeg nektet å sette mine bein på barneskolen min igjen, jula 2006. Hadde det ikke vært for skolebyttet den gangen, er jeg veldig sikker på at jeg ikke ville vært her i dag. Dessverre er det altfor ofte tilfeldig om mobbesaken blir tatt tak i eller ikke, og om skolen tar det på alvor.

Å ikke ta barn og unge som blir mobbet på alvor, kan i verste fall ende i selvmord, slik vi har sett i flere tragiske saker.

Så kjære rektorer og lærere rundt om i Norge. Dette er en oppfordring:
Se, hør og ta elevene på alvor, når de forteller om mobbing.

For vi har ingen flere barn og unge å miste.

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!