Fredagsanbefalinger: Spoken Word Poetry

Taz:

Maia Mayor:

David Bowden:

Sarah Kay:

Advertisements

Gratulerer med dagen, poeter!

It was only when I was able to write, I felt truly alive (1)

I anledning Verdens poesidag idag har jeg bestemt meg for å ta frem en gammel tekst, som faktisk ble skrevet 20. april 2014, for nesten tre år siden, om 29 dager. Den handler om trangen til å skrive, om lidenskapen, noe jeg må gjøre, fordi ingenting ville gitt mening uten. Det er dét skriving er for meg, en livsstil, en livsnødvendighet, nærmest en besettelse i positiv forstand. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg plutselig ikke kunne skrive mer, og jeg føler denne teksten, som jeg skrev da jeg var 18, uttrykker så godt hva skrivingen betyr for meg:

«Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummede mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.»

Denne dagen for tre år siden husker jeg som om det skulle ha vært i går. Jeg jobbet som praktikant i Dagsavisen Fremtiden på den tiden, og hadde saken «Løper etter Vindtorn» på trykk, om Ida Marie Brown som hadde skrevet en Triztan Vindtorn-biografi. Lansert på selveste Verdens poesidag. Jeg var også så heldig å få billetter til den store utdelingen av Triztan Vindtorns poesipris i Drammens teater, hvor Stein Mehren, en helt fantastisk poet, endte opp med å få prisen. Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad live på scenen, to skuespillere gjenforent etter nesten 15 år. Bjarte Hjelmelands lesning av Henrik Ibsens dramatiske dikt Terje Vigen, sitter fortsatt i ryggraden. Eller, da Bjarte Hjelmeland sang «Vårherres klinkekuler» av Erik Bye. Total stillhet i salen. Frysninger på ryggen.

For ikke å glemme, Fredrik Høyer, en utrolig dyktig slampoet fra distriktet, med sitt egenskrevne dikt: «Gi slipp,» som resulterte i stor applaus fra salen. En helt uforglemmelig kveld, med så mange store musikalske og poetiske øyeblikk. Jeg glemmer heller ikke mannen med saksofonen, i nesten totalt mørke på scenen, bare så vidt opplyst av det blå scenelyset, og all den sorgen og gleden som kom ut av saksofonen hans, som skapte en nesten forheksende stemning. Noen av mine største liveopplevelser så langt, som selv etter tre år, sitter så dypt i meg. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk sjansen til å oppleve noen av mine forbilder. For de er noen å se opp til.

3186203.jpg

FOTO: Katrine Strøm, Dagsavisen Fremtiden.

Dikt: Regressio

Jeg skrev dette diktet for et par dager siden, og har hatt det liggende litt, før jeg bestemte meg for å publisere det offentlig. Det er lenge siden jeg har publisert et dikt på denne bloggen, og jeg tenkte derfor å gjøre noe litt annet, til en forandring.

«Ønsket om å kunne sende pistolskuddene der de kom fra, skru tiden tilbake, returnere et menneskes eiendeler, reparere det uopprettelige.»

Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene,
sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,
skru tida tilbake, redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange,
kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord under
føtter, mister festet, tyngdekraften treffer, forlater,
forlater ikke, hodet halvveis på en stein, verden
åpner seg, hjernemasse til syne, forsvar gjennomboret,
likevel bevis på liv, jeg returnerer hjerne og drømmer
til guttens skalle

for alltid

skal jeg ta tilbake hodet, forspilt blod, massen
som er din, skadet hud, blir ren, igjen
forsvinner arr ikke, bleket av solen

skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

Blomster for fred

Året er 1945: fire russiske kvinner
med tårer i øynene setter seg på kne
ved siden av fire amerikanske soldater
drept av tyske offiserer, og de
holder blå hortensiablomster
i hendene, og legger blomstene
over dem.

Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke gå forbi
disse soldatene uten å gjøre noe for dem.
De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror
eller neste, og aldri lar man sine kjære
ligge døde i gresset, selv om Stalin
er uenig med Harry Truman
over Øst-Europas fremtid
ved Potsdamnkonferansen.

Datteren min på ni år,
spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu,
a ne mir?»

Jeg tenker lenge
før jeg svarer, fordi
spørsmålet «hvordan
spiller vi krig og ikke fred?»
er noe jeg ønsker å besvare
med «for få rollemodeller,»
og hun spør hva er vårt mål,
og jeg sier at:
«Jeg kan svare med ett ord.
Det er seier, seier for enhver pris,
seier til tross for all terror, seier,
uansett hvor lang
og vanskelig veien dit
kan være, for uten seier,
er det ingen overlevelse.»

Men jeg tenker at det
ikke er nok, og sier
meg enig med den
greske filosofen
Aristoteles:

«det er viktigere
å organisere
freden.»


Sitat 1: Bill Watterson, oversatt fra engelsk til russisk.
Sitat 2: Bill Watterson, oversatt fra engelsk til norsk.
Sitat 3: Sitat av Bill Watterson, del 2.
Sitat 4: Winston Churchill.
Sitat 5: Aristoteles, andre del av ett lengre sitat.

Earl Grey

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg føler meg
som en blomst i full utspring, i vårsolens forsøk
på å vekke oss fra kalde novembernetter
og rim på bilvinduene, når du snakker til meg,
eller hva som gjør at beina mine kjennes som honning
og saksofoner, bare at du beveger deg gjennom meg
lik viskose, og derfor kan jeg aldri tilgi deg,
for å ha glemt meg, og når høsten tar tilbake
eierskapet for bladene, vet treet at de etter
vinterens død vil komme tilbake
slik et menneske blir født.

Du var alltid det jeg elsket
mest med vinteren –
kalde lepper, og
frostrøyk på utpust
mellom dem.

Kjære, jeg vil ikke at du
skal huske dette.

Jeg vil du skal
synge lovsanger
i dur og aldri høre
pianotonene i moll.

Les bøkene jeg la igjen
til deg, let etter lukten
av parfait d’amour –
sommerens roser,
fioler og den søte,
beroligende duften
av mandeltrær,
og «Por San Valentino,
los almendros florecidos,»
sier du.

Ta med brødsmulene
til parken, og mat fuglene,
for husk, de er sultne
som tomheten
i de oppblåste magene.

Bad henne i kirsebærblomster,
og gi henne indisk te i gave,
slik en takknemlig kineser
takket Charles Grey
for at han reddet
hans sønn

fra å bli slukt
av havet.