Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Reklamer

Gratulerer med dagen, poeter!

It was only when I was able to write, I felt truly alive (1)

I anledning Verdens poesidag idag har jeg bestemt meg for å ta frem en gammel tekst, som faktisk ble skrevet 20. april 2014, for nesten tre år siden, om 29 dager. Den handler om trangen til å skrive, om lidenskapen, noe jeg må gjøre, fordi ingenting ville gitt mening uten. Det er dét skriving er for meg, en livsstil, en livsnødvendighet, nærmest en besettelse i positiv forstand. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg plutselig ikke kunne skrive mer, og jeg føler denne teksten, som jeg skrev da jeg var 18, uttrykker så godt hva skrivingen betyr for meg:

«Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummede mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.»

Denne dagen for tre år siden husker jeg som om det skulle ha vært i går. Jeg jobbet som praktikant i Dagsavisen Fremtiden på den tiden, og hadde saken «Løper etter Vindtorn» på trykk, om Ida Marie Brown som hadde skrevet en Triztan Vindtorn-biografi. Lansert på selveste Verdens poesidag. Jeg var også så heldig å få billetter til den store utdelingen av Triztan Vindtorns poesipris i Drammens teater, hvor Stein Mehren, en helt fantastisk poet, endte opp med å få prisen. Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad live på scenen, to skuespillere gjenforent etter nesten 15 år. Bjarte Hjelmelands lesning av Henrik Ibsens dramatiske dikt Terje Vigen, sitter fortsatt i ryggraden. Eller, da Bjarte Hjelmeland sang «Vårherres klinkekuler» av Erik Bye. Total stillhet i salen. Frysninger på ryggen.

For ikke å glemme, Fredrik Høyer, en utrolig dyktig slampoet fra distriktet, med sitt egenskrevne dikt: «Gi slipp,» som resulterte i stor applaus fra salen. En helt uforglemmelig kveld, med så mange store musikalske og poetiske øyeblikk. Jeg glemmer heller ikke mannen med saksofonen, i nesten totalt mørke på scenen, bare så vidt opplyst av det blå scenelyset, og all den sorgen og gleden som kom ut av saksofonen hans, som skapte en nesten forheksende stemning. Noen av mine største liveopplevelser så langt, som selv etter tre år, sitter så dypt i meg. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk sjansen til å oppleve noen av mine forbilder. For de er noen å se opp til.

3186203.jpg

FOTO: Katrine Strøm, Dagsavisen Fremtiden.

Dikt: Regressio

Jeg skrev dette diktet for et par dager siden, og har hatt det liggende litt, før jeg bestemte meg for å publisere det offentlig. Det er lenge siden jeg har publisert et dikt på denne bloggen, og jeg tenkte derfor å gjøre noe litt annet, til en forandring.

«Ønsket om å kunne sende pistolskuddene der de kom fra, skru tiden tilbake, returnere et menneskes eiendeler, reparere det uopprettelige.»

Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene,
sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,
skru tida tilbake, redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange,
kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord under
føtter, mister festet, tyngdekraften treffer, forlater,
forlater ikke, hodet halvveis på en stein, verden
åpner seg, hjernemasse til syne, forsvar gjennomboret,
likevel bevis på liv, jeg returnerer hjerne og drømmer
til guttens skalle

for alltid

skal jeg ta tilbake hodet, forspilt blod, massen
som er din, skadet hud, blir ren, igjen
forsvinner arr ikke, bleket av solen

skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

Blomster for fred

Året er 1945: fire russiske kvinner
med tårer i øynene setter seg på kne
ved siden av fire amerikanske soldater
drept av tyske offiserer, og de
holder blå hortensiablomster
i hendene, og legger blomstene
over dem.

Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke gå forbi
disse soldatene uten å gjøre noe for dem.
De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror
eller neste, og aldri lar man sine kjære
ligge døde i gresset, selv om Stalin
er uenig med Harry Truman
over Øst-Europas fremtid
ved Potsdamnkonferansen.

Datteren min på ni år,
spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu,
a ne mir?»

Jeg tenker lenge
før jeg svarer, fordi
spørsmålet «hvordan
spiller vi krig og ikke fred?»
er noe jeg ønsker å besvare
med «for få rollemodeller,»
og hun spør hva er vårt mål,
og jeg sier at:
«Jeg kan svare med ett ord.
Det er seier, seier for enhver pris,
seier til tross for all terror, seier,
uansett hvor lang
og vanskelig veien dit
kan være, for uten seier,
er det ingen overlevelse.»

Men jeg tenker at det
ikke er nok, og sier
meg enig med den
greske filosofen
Aristoteles:

«det er viktigere
å organisere
freden.»


Sitat 1: Bill Watterson, oversatt fra engelsk til russisk.
Sitat 2: Bill Watterson, oversatt fra engelsk til norsk.
Sitat 3: Sitat av Bill Watterson, del 2.
Sitat 4: Winston Churchill.
Sitat 5: Aristoteles, andre del av ett lengre sitat.

Earl Grey

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg føler meg
som en blomst i full utspring, i vårsolens forsøk
på å vekke oss fra kalde novembernetter
og rim på bilvinduene, når du snakker til meg,
eller hva som gjør at beina mine kjennes som honning
og saksofoner, bare at du beveger deg gjennom meg
lik viskose, og derfor kan jeg aldri tilgi deg,
for å ha glemt meg, og når høsten tar tilbake
eierskapet for bladene, vet treet at de etter
vinterens død vil komme tilbake
slik et menneske blir født.

Du var alltid det jeg elsket
mest med vinteren –
kalde lepper, og
frostrøyk på utpust
mellom dem.

Kjære, jeg vil ikke at du
skal huske dette.

Jeg vil du skal
synge lovsanger
i dur og aldri høre
pianotonene i moll.

Les bøkene jeg la igjen
til deg, let etter lukten
av parfait d’amour –
sommerens roser,
fioler og den søte,
beroligende duften
av mandeltrær,
og «Por San Valentino,
los almendros florecidos,»
sier du.

Ta med brødsmulene
til parken, og mat fuglene,
for husk, de er sultne
som tomheten
i de oppblåste magene.

Bad henne i kirsebærblomster,
og gi henne indisk te i gave,
slik en takknemlig kineser
takket Charles Grey
for at han reddet
hans sønn

fra å bli slukt
av havet.