Mobberne har mistet makten

Jeg håper alle har hatt en riktig god og avslappende påske. Det har jeg hatt. Uken har vært så fin, jeg har vært ute hver dag, trent, skrevet, hørt på musikk og møtt gode venner. Jeg har kost meg, og følt på en glede jeg ikke har kjent på flere måneder. Jeg har nytt solen, og sett den siste snøen smelte, kjent solstrålene varme huden, og tenkt at jeg håper dette varer lenge, lenge.

Men til overskriften på dette innlegget. Jeg trodde aldri jeg skulle komme hit, at jeg skulle komme så langt, men jeg har gjort det, jeg har tatt et stort skritt, etter årevis med hard jobbing, jeg har tatt tilbake kontrollen, jeg har tatt tilbake makten som mobberne hadde over meg.

I mange år hørte jeg mobbernes stemmer i hodet hver dag, aldri god nok, aldri bra nok, stygg, fæl, ekkel, jeg kom aldri til å bli noe, og kunne bare ta livet av meg selv, og det var disse tankene jeg levde etter. Det var mitt destruktive levesett. Jeg skadet meg, jeg forsøkte så altfor mange ganger å ta mitt eget liv fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg holdt ikke ut med meg selv, den altoppslukende angsten og kloen som satt i brystet mitt.

Spesielt det siste halvåret har jeg jobbet mentalt hver dag, jeg har utfordret mine egne tanker, og forsøkt å erstatte negative tanker med positive, stygge med fine, men det har vært vanskelig, og er fremdeles utfordrende.

Et godt eksempel på hvor langt jeg har kommet er at en av de verste mobberne fra barneskolen har begynt å trene på samme treningssenter som meg. I starten var det grusomt, og jeg tenkte at jeg aldri skulle gå tilbake dit, men så begynte jeg å utfordre tankegangen min.

Hva hvis jeg dro tilbake allikevel, og ignorerte ham?

Jeg endte opp med å gjøre akkurat det. Jeg dro tilbake, om enn med en klump i magen de første gangene, satte på meg headsettet med musikk på full styrke, og gjorde akkurat de øvelsene jeg hadde planlagt. Det som overrasket meg var at jeg klarte å bruke sinnet mitt ved synet av ham som brensel inn i treningsøkten min, og faktisk prestere bedre enn noen gang. Kanskje det som ga mest mestringsfølelse var det faktum at jeg ikke lot sinnet gå innover, men fikk det ut, og plasserte det der det burde være, utenfor meg selv.

På grunn av det har jeg den siste tiden følt meg mye lettere, som om noe inni meg har løsnet, og det handler nok om at jeg har båret enormt mye sinne som har vært bundet opp inni meg, og når jeg nå får det ut på en bedre måte, gir det også en form for helende kraft, og ikke minst en økende styrke, fordi jeg klarer å stå i det, og gå forbi med rak rygg.

Nå er målet å fortsette på denne positive bølgen. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle utfordringer og at alt er fint, eller at en ny nedtur ikke vil komme, men da vil jeg være bedre rustet enn noen gang til å takle den.

Reklamer

Lykken utenfor komfortsonen

Jeg var så lykkelig i Roma, da jeg var der for akkurat to år siden denne uken, selv om jeg var milevis utenfor min egen komfortsone, og virkelig presset mine egne grenser, alene i en fremmed by, i et fremmed land, men jeg nøt mitt eget selskap, jeg koste meg, hadde det så bra, tok inn alle inntrykkene og impulsene, følte at jeg levde og opplevde.

Roma, 28.03.2017

Jeg savner den følelsen av mestring jeg fikk, magien som oppsto da jeg klarte ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få til, ting jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre og oppleve, uten noen å støtte meg på, uten å være avhengig av andre. For opp til dette punktet hadde jeg angst for å være alene, og klarte i liten eller ingen grad å være i mitt eget selskap for lenge av gangen. Det gjorde meg rastløs og full av angst, og var noe av det verste jeg visste. Mange syntes nok derfor det var litt sprøtt at jeg skulle reise alene, når jeg syntes det å være hjemme alene i min egen leilighet var vanskelig, og aller helst ville være sammen med folk hele tiden i trygge rammer og omgivelser, og være i aktivitet hele dagen, uten stopp.

Men jeg tror det er derfor mestringsfølelsen ble såpass enorm, nettopp fordi jeg beviste overfor for meg selv og overfor andre at jeg fikk det til, og taklet de utfordringene som dukket opp på turen, på tross av de utfordringene jeg slet med. Jeg hadde planlagt hver dag på turen nøye med et tett program, samtidig var jeg åpen for å være spontan, og gjøre noe helt annet hvis jeg hadde lyst. Det var første gang på mange år jeg følte meg fri, selvstendig og sterk på ordentlig, etter å ha vært inn og ut av psykiatriske avdelinger i en årrekke, der andre måtte passe på meg og hjelpe meg. I Roma kunne jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville, og jeg fikk møte og bli kjent med helt nye mennesker. Det ga meg et deilig adrenalinkick slik andre får av ekstremsport, fikk jeg av å oppdage, se, lytte, observere, ta inn.

Så jeg tror nøkkelen for meg er å gå mer og oftere ut av min egen komfortsone, og utforske hva jeg kan være i stand til. Å utfordre min egen grense for hva som er trygt og hva som føles utrygt, å finne nye ting jeg kan prøve som jeg ikke har gjort før, slik som da jeg holdt tale om mine egen historie og mine egne erfaringer, på engelsk, foran nesten 300 mennesker i fjor høst. Da også følte jeg på den samme mestringen og den samme lykken som jeg kjente i Roma.

Bildet kan inneholde: 1 person, innendørs
Ålborg, november 2018

Nå vil jeg bare ha tilbake den følelsen av at jeg er akkurat der jeg skal være, meningen, magien, å være her og nå, observere omgivelsene og være åpen for impulsene og alt det uventede og bra som kan skje, hvis jeg lar det. Noen dager klarer jeg det, og har det fint, løfter ansiktet mot sola og lar vårstrålene varme huden, andre dager føler jeg meg nummen og fraværende, utilfreds og utilpass, sliten og redd for at den hverdagen jeg har nå skal være alt jeg kommer til å oppnå, uten jobb og uten studier, med nedstemtheten og fortiden som stadig sniker seg innpå.

Samtidig vet jeg av erfaring at jeg kan oppnå det som føles umulig og vanskelig. Jeg har gjort det før. Jeg har gått på skole. Jeg har reist. Jeg har følt meg lykkelig, og jeg har følt at livet har gitt mening. Jeg må bare finne tilbake, eller kanskje må jeg prøve å gjenoppdage meg selv, og gjenoppdage magien. Gripe dagen. Gripe mulighetene foran meg. Finne nye utfordringer jeg kan bryne meg på, gjøre en forandring i hverdagen. Se ting fra en annen innfallsvinkel, glemme det som var, og tenke nytt og friskt.

For hva kan gjøre meg glad nå? Hva kan være godt for meg? Det skal jeg forsøke å finne ut av.

Hva gjør deg glad?

Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det

Den siste tiden har jeg postet sjeldnere enn jeg skulle ønske. På den positive siden er noe av årsaken til det at jeg ikke har hatt tid, fordi jeg har hatt mye å gjøre, som ikke involverer sykdom, behandling eller som skyldes andre personlige utfordringer. Planen var egentlig at jeg skulle poste resten av innleggene fra Ålborg før jul, slik det ser ut nå lar jeg de ligge til romjulen, da jeg heller ville skrive litt om mitt tidligere, og nåværende forhold til julen. For det har forandret seg en god del gjennom årenes løp. Her er noe av alt det fine jeg har gjort, og fått være med på i det siste, sammen med flotte folk:

Lars Jørgen og jeg arrangerte sammen med Redd Barna Drammen julebord for velkomstklassene på Høvik og Brandenga skole i slutten av november.
Vi underholdt med julesanger også.
Hele den fantastiske gjengen jeg har blitt kjent med i Redd Barna Drammen.
Vi pakket også inn gaver som vi la under juletreet på Tollboden Hotell.
Både elevene, lærerne og vi var strålende fornøyde med det gjennomførte julebordet, og alle koste seg.
Jeg sang Walking in the air fra filmen The Snowman i Strømsø kirke 14. desember.
20. desember hadde vi en utrolig hyggelig julelunsj på Fontenehuset Drammen, med selveste ordføreren på besøk.
Helgen som var hadde Drammen Høyre blånissestand på Bragernes torg i tradisjon tro med pepperkaker og gløgg.

Det lir raskt mot jul. Desember har i år gått overraskende fort. I morgen er det julaften alt, og akkurat nå gleder jeg meg over det faktum at jeg sitter hjemme i min egen leilighet. Det er rent og pyntet, jeg har vært hjemme hos foreldrene mine og pyntet juletreet, gavene er lagt under de grønne greinene, og jeg har det overraskende bra. Dette står i stor kontrast til hvordan de siste julene har vært for meg, omtrent som natt og dag vil jeg tørre å påstå. Slik jeg beskriver det nå høres det ut som om jeg alltid har hatt det fint på denne tiden, og at jeg har hatt et godt forhold til julen, men det er langt fra sannheten.

På denne tiden de siste fem årene har jeg stort sett, med unntak av julen i fjor, vært innlagt på psykiatriske avdelinger, både før jul helt opptil lille julaften, i julen, i romjulen og til og med ett år på nyttårsaften. Dette sier kanskje litt om at jeg tidligere har hatt det veldig tøft i julen.

I år, derimot, kjenner jeg på noe annet, en følelse jeg kanskje aldri har følt så sterkt før. Følelsen av en dyp takknemlighet. For at jeg stadig får det bedre og bedre med meg selv, for alle de fantastiske menneskene rundt meg, for alt jeg får oppleve og for alle muligheter jeg får.

Det er nesten absurd å skrive dette, men for første gang på mange år har jeg vært hjemme i hele desember, ikke innlagt, ingen besøk på Legevakten, ingen dager på Drammen sykehus etter overdoser, ingen ambulanser eller politi i forbindelse med selvmordsforsøk – for jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det.

Selvfølgelig har jeg fremdeles utfordringer, likevel har min personlige utvikling de siste årene, og spesielt det siste året, vært enorm. I året som har gått har jeg kun vært akuttinnlagt en gang mot over 20 i 2017, femti i 2016, og enda flere i 2015, 2014 og 2013. Det i seg selv sier mye om hvor langt jeg har kommet, og hvordan jeg er mye tryggere i meg selv som menneske nå.

Jeg har jobbet hardt og konsekvent for å innarbeide gode mestringsstrategier med god hjelp fra utrolig flotte mennesker rundt meg, som har støttet, motivert og heiet meg frem. Som har trodd på meg hele veien, selv da jeg ikke hadde troen på meg selv. Som tidvis har kjempet livsviktige kamper for meg. Og for meg er det å være takknemlig en stor del av det julen handler om. Å kunne gi noe tilbake. Å kunne takke. Å kunne sette pris på alle som har vært der for meg – for det er ikke få. Takk til dere alle sammen: Alle gamle og nye venner. Familien. Fontenehuset. DPS. Kommunen. Behandlere, leger og sykepleiere, og alle de andre menneskene som har hjulpet meg gjennom årenes løp. Takk. Jeg hadde aldri vært her hvis det ikke var for dere. Det betyr så mye.

For første gang kan jeg si at jeg er stolt over alt det jeg har fått til, og kjenne det helt inn i hjertet. Jeg håndterer og takler utfordringene mine på en helt annen måte enn før, jeg har gode mestringsstrategier, men ikke minst, et fantastisk støtteapparat av venner, familie, behandler og oppfølging i kommunen. Jeg kunne ikke ha bedt om mer. Med mine erfaringer er ikke dette noe jeg tar forgitt, men noe jeg setter stor pris på.

Inn i julen nå prøver jeg så godt jeg kan å legge utfordringene jeg fremdeles har litt til side, og fokusere på alt det fine som har skjedd i året som gikk, men aller viktigst: Å fortsette å gå i den retningen jeg har staket ut for meg selv, der hvor jeg har mål og drømmer, og livsgnist. Inn i 2019 er det dette jeg skal holde fast ved.

Med dette vil jeg ønske alle mine venner, bekjente og familie en riktig god julehøytid. Og husk: Vær der for hverandre og vis omsorg også for de av oss som sliter nå i julen. Inkluder. Vær et medmenneske. Vær raus. Dette er ikke huskeregler bare for julen, men for hele året ellers også. Men kanskje aller viktigst å huske på akkurat nå: Det er håp. Det er lys.

«Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Konferansedelegatene var samlet til den offisielle åpningen av Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark på Comwell Hvide Hus Hotell. FOTO: Clubhouse International ICCD.

Fra mandag 26.11.18 til onsdag 28.11.18 var jeg på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark, sammen med lederen av Fontenehuset i Drammen, Irina Greni. Da akkrediteringsteamet var på besøk på Fontenehuset vårt i mai tidligere i år, ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å holde et innlegg på konferansen, hvor jeg skulle fortelle om min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset. Det takket jeg ja til.

På tirsdag holdt jeg innlegget mitt, som jeg hadde brukt over en måned på å skrive og forberede, foran en forsamling med over 15 fontenehus fra over 10 ulike europeiske land. Det gikk over all forventning. Nervene var overraskende minimale i forkant, aller mest kjente jeg på et adrenalinkick. Det var surrealistisk og absurd, fantastisk og utfordrende på en gang å dele historien min, og snakke om mine erfaringer foran en så stor forsamling. Men jeg klarte det, og gjennomførte bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om.

Fikk stående applaus etter å ha holdt innlegget mitt i åpningen på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark. FOTO: Irina Greni, Fontenehuset Drammen

Responsen var enorm. Jeg ble rørt, overveldet og målløs, og uendelig takknemlig for den stående applausen jeg fikk. De gode klemmene. All takken. Alle de varme ordene. Støtten. Jeg vet nesten fortsatt ikke hva jeg skal si, annet enn takk. Takk for alle tilbakemeldingene. Det betydde mer enn jeg noensinne kan kunne komme til å beskrive med ord. Smilet jeg har på bildet kan kanskje bare i noen grad vise den fantastiske mestringsfølelsen jeg hadde på innsiden i akkurat det øyeblikket. Lettelsen. Følelsen av å ha tatt et stort skritt i riktig retning – ikke bare den dagen, men i bedringsprosessen min generelt.

Fra høyre til venstre i talerekkefølge: Jack Yatsko (Clubhouse International), Birgit Stenbak Hansen (ordfører i Fredrikshavn), Mads Duedahl (rådmann i helse og kultur i Ålborg), Cindy Hamersma (Clubhouse De Waterheuvel, Amsterdam), Liv-Christine Hoem (Fontenehuset Drammen.)

For det å skrive dette innlegget om mine erfaringer og min historie var også en prosess, i positiv forstand, selv om det tidvis også var tøft emosjonelt sett. Med tanke på at innlegget starter helt i begynnelsen av livet mitt, og fortsetter helt til idag, var det mange følelser som kom tilbake, og minner jeg måtte forholde meg til, men på mange måter trengte jeg også dette. For kanskje etter hvert å kunne lukke dette vonde kapitlet i livet mitt, for godt. I perioden jeg skrev innlegget til konferansen og gikk jeg gjennom disse følelsene hadde jeg heldigvis god støtte på Fontenehuset, fra behandleren min på DPS, fra venner og familie og fra den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Uten dem hadde jeg aldri klart det.

Jeg har planlagt å skrive flere innlegg om konferansen, siden det å skrive om alt jeg opplevde iløpet av disse tre, intensive dagene blir litt mye i det samme innlegget. Så de neste dagene kommer jeg kun til å skrive om alle de spennende, morsomme og læringsrike opplevelsene fra Den europeiske konferansen for fontenehus 2018. Selvfølgelig også med bilder. Stay tuned.

Avslutningsvis skal dere få lov til å lese innlegget jeg holdt på konferansen, siden det er så mange som har spurt. En enda bedre nyhet er at innlegget også er filmet, så det finnes muligheter til også å få se det live. Her er min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset, på engelsk, som på konferansen:

Dear colleagues,

My name is Liv-Christine and I am 23 years old. I have been a member of Fountain House Drammen for almost four years. It’s a great honour to stand here today to tell my story and to speak about my experiences with the clubhouse.

But let’s rewind time for a second, to where it all began. I was five years old, walking outside with my mom, when a group of older boys attacked me. This is the first time, but unfortunately not the last time I felt terrified and feared for my life during childhood. For over nine years I lived in daily terror, I was bullied physically and psychologically at school, and even outside my childhood home.

It felt like I was in a never ending nightmare. It was like being tortured everyday, not a single moment the bullies would leave me alone. They threw me to the ground, hit and pushed me, locked me inside toilets for hours on end. They screamed all the evil curse words at me you could think of. One of the bullies even screamed at me that I just should have killed myself because I was so ugly. As if this was not enough, my best friend at school, Marwa, died of cancer when we were just nine years old. I was devastated.

At the age of twelve I just wanted to die. I had been bullied for five years. In fifth grade I was attacked yet again just outside my childhood home, leading to even more fear, anxiety and stress. At that time I felt unsafe at all times. The school did nothing. They even told me it was my fault. At Christmas time that year I could not bear it anymore. I was severely depressed and exhausted. I refused going back to my school.

The year after I changed schools. Unfortunately the bullying continued for four more years. Through middle school I struggled with severe depressions and suicidal thoughts. I had daily panic attacks and had so much anxiety I could not even have a presentation in front of my teacher. As I thought it could not get any worse, it did. In my last year in high school I had to drop out of school because of how much I was struggling. It was when I was 18 I got help from a psychologist for the first time. She diagnosed me with a posttraumatic stress disorder, because of all the traumatic events I had experienced until then.

From then on there have been many times when I have felt completely lost and down in the deepest valley one can get, in a dark, dark place with only one thought in my mind: when and how to die, because my life felt so painful and unbearable to live. For long periods of time I was not nice to myself at all, in fact I was dragging myself through hell, self harming, starving myself and throwing up food, paradoxically as a way of surviving. I attempted suicide over ten times. On multiple occations it was only luck that I was saved in time.

Today I am so happy and grateful not only for being alive, but for the fact that I am living, doing things I love and being able to do things I am deeply passionate about.

Only a year and a half ago that was not something I imagined as possible. The voices of the bullies were present everyday:

You are useless, stupid, ugly. You will never accomplish anything.

I had massive flashbacks from when I was bullied and it was like it would never end.

Almost a year all together between 2013 and 2017 I was inpatient at several different pshyciatric wards -with both open and closed doors. At times I was in and out from psychiatric wards multiple times a week after self harming and suicide attempts. After being rescued from bridges and pulled out of waters. Both voluntary and involuntary inpatient stays in psychiatric hospitals. Ambulances and police. Gastric lavages and coal down in my stomach after overdoses, unconscious in the hospital, several days in the intensive care department and medical department with heart monitoring, blood pressure gauges, electrodes and a stewardess at my bedside.

I went through extremely tough times. All the pain and anxiety ate me up inside and out. All the painful memories from my past. The constant fear. Flashbacks from all the years with bullying and attacks. Never safe anywhere. Severe panic attacks several times a day. So depressed I could not get out of bed – too exhausted to get up, change clothes, prepare food or shower, totally isolated, alone, at home in my own apartment.

Fortunately, it’s not like this anymore. For the last five years I have been in intensive therapy twice a week, both in individual therapy and in group therapy, and learned to master my life better, but even more important I have learned to take better care of myself.

In April 2015 I visited Fountain House Drammen for the first time. In the beginning it was challenging just getting out of my house and to the clubhouse, as I was struggling with severe anxiety and depressions. I needed a lot of motivation and support from people, not only from the people around me, but from the colleagues working at the clubhouse as well. They called me and messaged me. Showed that they missed me when I was not there, that I was wanted, expected and needed. That is one of the many reasons I kept coming to the clubhouse.

Suddenly I did not feel as alone and lonely anymore, as I became more and more a part of a great social environment with people I after a while were able to trust. Slowly my confidence grew.

At the clubhouse I could let my mask go and finally be myself fully, for the first time in my life, without feeling judged for who I was. It was a relief.

It has been and still is a daily battle, but I am in a better place than I have ever been.

Because of the people at the clubhouse I started to talk about what I felt instead of keeping it all in. I challenged my anxiety and did things I never expected myself to be able to. In 2016 I was so lucky to join the collegaue training at Genesis Clubhouse in Worcester, Massachussetts for two weeks. I learned so much and had some of the best weeks in my life, despite the challenges I were facing at the time.

In July 2017 I had my last suicide attempt. This became my turning point, and from then on I took one of the most important decisions of my life:

That I wanted to live.

I would not have been where I am today had it not been for Fountain House Drammen, and for this I am forever grateful. Through ups and downs they have been there for me. The clubhouse has given me the space I need to build myself up. The opportunity to blossom and use my skills and talents. The clubhouse is one of the reasons why I was able to start at a writing school in August 2017. They kept me going and motivated me all the way. In May 2018 I proudly completed the whole school year with a book launch in Oslo together with my classmates. And now I am standing here in front of all of you, telling my story.

I can truly say, with all my heart:

That the clubhouse not only has changed my life. But has saved my life.

Thank you so much.

Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste

I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helsen den 10. oktober hadde jeg opprinnelig skrevet et innlegg om det å være raus, ikke bare mot andre, men også mot meg selv. I deler av oktober var jeg inne i en mørk periode igjen, og jeg har erfart at det er i disse periodene jeg er aller minst raus med meg selv. Det er også når jeg har det som verst at jeg faktisk trenger min egen raushet aller mest, og ikke den berømte «styggen på ryggen,» som jeg følte i oktober hadde blitt en av mine nærmeste.

Årets tema i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse var «Vær raus,» og kunne egentlig ikke ha passet bedre.

Å være raus, både mot andre, men også mot meg selv. Å fokusere på de tingene jeg får til, istedenfor å fokusere på de tingene jeg ikke får til og ikke mestrer. Det å være glad i meg, og akseptere meg selv for den jeg er, det er ikke lett, og noe jeg har slitt med i alle år.

Helt siden ungdomsskolen har jeg jobbet med å bli kvitt styggen på ryggen, den indre kritikeren som hele tiden skal rakke ned på meg, og fortelle meg hvor stygg og ubrukelig jeg er, og at ingenting jeg gjør noensinne er bra nok. «Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste,» synger OnklP & De Fjerne Slektningene i en av sangene sine, og de siste årene har det i stor grad vært min virkelighet, min realitet, på så altfor mange områder i livet.

Det å stå foran speilet er fortsatt vanskelig for meg, fordi jeg fremdeles sliter med mobbernes stemmer:

 

Du er så stygg, hvem var det som kjørte over trynet ditt? Flatpanne. Æsj, bæææ, sauehår. Du er ekkel, æsj, ingen vil ta på deg, ingen vil ha bakteriene dine. Du er feit. Du er så stygg at du bare kan gå å ta livet av deg, for ingen liker deg uansett. Ubrukelig. Du kommer aldri til å bli noen ting. Taper.

 

Jeg kjemper mot den indre kritikeren hver eneste dag, og mobbernes stemmer som går på repeat i hodet mitt hele tiden, men jeg har bestemt meg for at det ikke skal få ta så mye plass lengre.

Så når jeg stiller meg foran speilet prøver jeg å si én fin ting til meg selv hver dag, som en måte å være litt mer raus mot meg selv på. Jeg føler selv at jeg er flink til å være raus mot andre – å ta vare på mennesker rundt meg, gi omsorg, vise respekt, være et medmenneske og hjelpe de som trenger det, men når det kommer til å gjøre disse tingene for meg selv, da kommer jeg til kort.

På mange måter føler jeg det er enklere å bry meg om andre, for da kan jeg på sett og vis flykte fra mine egne vanskeligheter, og slippe å stå i det som er vanskelig. Problemet er bare at jeg på den måten setter meg selv i andre og tredje rekke, og glemmer å gi meg selv omsorg, og være raus mot meg selv.

For det å være raus handler ikke bare om å gjøre gode ting for andre, det handler også om å være glad i seg selv, og gjøre ting som er bra for en. Det kan være alt fra å få i meg nok mat, få nok søvn og hvile, til å gjøre lysbetonte ting i hverdagen som jeg føler er meningsfylte og som gir meg glede.

I det siste har det vært vanskelig å gjøre selv de enkleste ting, og det er da jeg mer enn noen gang før trenger å være raus med Liv-Christine, og ikke la selvforakten ta fullstendig overhånd:

 

«Herregud, klarer du ikke engang å vaske gulvet ditt eller å ta oppvasken din? Hva er galt med deg? Hvorfor klarer du ikke studere eller jobbe sånn som alle andre? Hvorfor er du så ubrukelig at du bare kaster bort livet ditt på ingenting?

 

Dette er styggen på ryggen i et nøtteskall. Negative og selvdestruktive tanker som bare er med på å dra meg lenger ned i dritten, og som i hvert fall ikke hjelper meg i en god retning. Ikke er de sanne heller. Det er når styggen på ryggen driver på som verst at jeg trenger all lærdommen min fra gruppeterapien på DPS, der jeg lærte å mentalisere, og stille disse tankene til veggs, og ikke nødvendigvis ta alt jeg tenker som en sannhet:

 

«Dette er faktisk ikke sant. Du vet at disse tankene ikke er bra for deg. Nå må du stoppe opp, og tenke mer positivt.»

 

Det å bli bevisst på hvordan jeg tenker var starten på endring. Er man ikke bevisst på at man tenker negativt og har selvdestruktive tanker, vil man heller ikke klare å snu det negative til noe positivt.

Skal jeg være ærlig trodde jeg i starten at «det bare var å tenke positivt,» også ville alt løse seg, og bli bedre, men slik er det dessverre ikke. Å få et bedre selvbilde, mer selvtillit, mer tro på seg selv og det å være mer raus mot seg selv er hardt arbeid, og ikke noe som skjer over natten.

For meg er det en kontinuerlig prosess, og jeg har fremdeles en lang vei å gå før jeg kan si at jeg aksepterer meg selv for den jeg er, liker meg selv og er glad i meg selv.

Men en ting vet jeg, og det er at jeg har som mål over tid om å fjerne styggen på ryggen som en av mine nærmeste. Fullstendig. Og for første gang har jeg troen på at jeg kan klare det.

Nå går det kun en vei og det er opp

Noen ganger hører du en sang som treffer deg, akkurat på riktig tidspunkt, og når du trenger det som mest. De siste dagene har jeg hatt det vanskelig, jeg har følt meg nedfor og ikke helt tilstede, med lyst til å gråte nesten hele tiden. Jeg er sliten, og sliten av å være sliten. Jeg kjenner på frustrasjonen over å ikke orke, hvordan det føles som om jeg må tvinge meg selv til å gjøre de minste ting. Og det er nesten litt skam i det å skrive dette, men noen dager er det vondt og slitsomt å dusje, vanskelig å stå oppreist, fordi hele kroppen hyler av smerte, og noen ganger klarer jeg ikke å reise meg opp av sengen i det hele tatt. Jeg har hatt det slik i perioder over flere uker, vært hos fastlegen uten å finne svar, og har prøvd å gjøre det beste jeg kan ut av situasjonen, men jeg skal ikke legge skjul på at det å ha det slik som dette er utfordrende.

Når jeg ikke orker å lage mat, ikke orker å handle, ikke orker å vaske klær, rydde eller i det hele tatt komme meg ut av huset, da klarer jeg ikke å la være og føle meg mislykket og liten, som om jeg har feilet. Det gjør vondt å ha det sånn, og når jeg skriver dette kjenner jeg hvordan gråten presser på igjen, slik den så altfor ofte har gjort de siste ukene. Dette er nesten litt ekkelt å skrive, men i går skulle jeg ta meg en dusj for første gang på flere dager, og etterpå var jeg så sliten at jeg la meg ned på badegulvet og gråt, mens jeg kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, vannet som rant nedover ansiktet mitt fra det klissvåte håret jeg ikke hadde tørket enda, blandet med tårer. Der lå jeg i kanskje ti minutter før jeg orket å reise meg opp igjen.

Etterpå la jeg meg i sengen og ble liggende helt til klokken tolv søndag formiddag før jeg orket å stå opp og gjøre noe som helst, ikke at jeg gjorde noe særlig da heller, mesteparten av søndagen gikk med til å halvt sitte, halvt ligge i sengen og se på Great British Menu på Netflix i intervaller, fordi selv det å se og høre for mye nå for tiden gjør meg sliten og gir meg hodepine. Derfor har jeg heller ikke orket å lese eller skrive i det siste eller høre noe særlig på musikk, fordi det har gjort meg sliten og gitt meg hodepine. Mildt sagt frustrerende er det. Det sier seg kanskje også selv at det å gå lengre turer eller å trene i denne tilstanden har vært fullstendig utelukket, og jeg har isteden prøvd å finne på ting her hjemme for ikke å bli fullstendig gal.

Jeg har prøvd å følge mine egne råd i det forrige innlegget, da jeg skrev om hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv, og jeg har etter beste evne forsøkt å overbevise meg selv om at det blir bedre snart, og at jeg kommer meg gjennom dette også, selv om det kjennes veldig tøft akkurat nå. Jeg sier til meg selv at jeg har klart det før, og kan klare det igjen, at det å ha det vanskelig kun er midlertidig. At alt det som gjør vondt også går over.

Jeg minner meg selv om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt denne sommeren, alt det jeg har mestret, hvor mange gode dager jeg har hatt fylt med glede, lykke og følelsen av å være avbalansert. Det har vært flere av disse fantastiske dagene enn de vanskelige, og jeg har flere ganger tidligere sagt at dette har vært den beste sommeren min på seks år, det er ikke noe jeg kan glemme nå, snarere må jeg huske på det, overbevise meg selv om at jeg får til, klarer, mestrer og bare har en liten nedtur nå, uten at jeg skal få la det definere meg.

For alle kan ha det tungt og vanskelig i blant uten at det nødvendigvis betyr at man er på vei til å bli syk igjen eller få et tilbakefall. Jeg tror ikke jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Det jeg tror er at kroppen min sier ifra om at den trenger hvile, og at jeg må roe ned og finne mer balanse i livet mitt. På mange måte er dette sunne varselsignaler som jeg og andre må lære å ta på alvor, for det gjelder oss alle. Dette er en utfordring alle møter på i livet sitt, og er ikke på noen som helst måte symptomer på sykdom. Det er bare at vi i dagens samfunn har blitt så flinke til å sykeliggjøre alt og sette en diagnose når det egentlig handler om helt naturlige, sunne og menneskelige reaksjoner. Tristhet, sinne og sorg er eksempler på følelser som altfor ofte blir sykeliggjort og diagnostisert med depresjon eller personlighetsforstyrrelse, for å sette det veldig på spissen. Dere skjønner hva jeg vil frem til. Poenget er at det å være trist også er en del av livet. Man kommer dessverre ikke unna det å ha det tungt og kjipt en gang i blant, men det kan være vanskelig å overbevise meg selv om at jeg bare er trist og lei og sliten, uten at det er noe mer.

Og det er i slike tilfeller jeg trenger musikk, én spesiell sang som kan hjelpe meg ut av det vonde og vanskelige. «En sang til deg» av Maria Mohn er en slik sang, der teksten treffer meg rett i hjertet, med akkurat det budskapet jeg trenger der og da:

«Her er en sang til deg
Til deg som nesten ikke kunne stå
Men som alltid satte maska på
Og smilte tappert

Men ingen så, alt det som du bar på
Men nå kan du slippe taket

Nå kan du reise deg opp og gå
Og rett i ryggen kan du stå
Nå går det kun en vei
Og, ikke gi deg nå du er så nær
Din historie ender ikke her
Nå går det kun en vei og det er opp»

Med kanskje den aller viktigste setningen, som jeg må repetere for meg selv:

«Nå går det kun en vei og det er opp.»

DSC_1120_2
Tviholder på siste bit av sommeren for alt det er verdt.

Kan jeg hjelpe meg selv?

God morgen!

Har du husket å spise nok? Har du passet på å legge deg til riktig tid? Hviler du når kroppen sier ifra at du er sliten? Får du vært nok sosial? Trener du for mye?

Mange spørsmål på rappen som for meg er egenomsorg – en måte å forebygge og holde meg stabil på, men ikke minst, å være snill med kroppen min og vise at jeg er glad i meg. 

Det har tatt lang tid å komme dit jeg er nå, at jeg i mye større grad enn tidligere er mer selvstendig, og ikke er så avhengig av andres hjelp for å klare meg i vanskelige perioder.
For et par uker siden trodde jeg virkelig at jeg var på vei tilbake i gamle mønstre, og et tilbakefall. Jeg satt hjemme og kjente hvordan alle de vonde minnene presset seg fram, hvordan angsten vokste inni meg og panikken gripe seg fast som en klo. Da var jeg på nippet til å skade meg igjen, etter å ha vært skadefri i snart to år, men heldigvis, heldigvis lot jeg være. Og hvorfor? Fordi jeg brukte skremselspropaganda mot de vonde tankene mine.

Jeg begynte å tenke på hvor vondt og fælt det var å måtte sy kuttene mine på Legevakten. Selve syingen gjorde ikke så vondt. Det var innsiden min, fylt til randen av skam, som var uutholdelig, og hvordan jeg ble møtt og behandlet av legene. Å få høre at jeg var oppmerksomhetssyk og manipulerende, at jeg skadet meg for å bli innlagt. Mer feil kunne de ikke ha tatt. Jeg skadet meg ikke fordi jeg ville bli innlagt. Jeg skadet meg fordi jeg hadde det uutholdelig vondt inni meg, og ikke visste hvordan jeg skulle holde ut, men det skjønte de ikke. Nå i etterkant klarte jeg å bruke disse vonde opplevelsene jeg hadde til noe positivt. Jeg klarte ved hjelp av de negative erfaringene mine, absurd nok, faktisk å hjelpe meg selv til å stå imot selvskadingstrangen, og de selvdestruktive impulsene som meldte seg. Det viser hvor langt jeg har kommet. Det blir et konkret bevis for meg at jeg kan hjelpe meg selv i mye større grad enn før, at jeg har blitt mer selvstendig, og ikke trenger å bli innlagt like ofte lengre, på tross av at jeg kan ha det innmari tøft.

Selvfølgelig skal jeg be om hjelp når jeg har behov for det, men samtidig er det også viktig å kjenne på følelsen av mestring når jeg ikke trenger å reise på Legevakten eller å bli akuttinnlagt for å komme meg ut av det vonde. Det aller beste er å mestre det som gjør vondt, hjemme, der livet mitt er, og der jeg skal være, noe som er målet jeg jobber mot. Å en dag klare meg helt uten oppfølging fra kommunen og behandling på DPS. Å kunne stå i de vonde følelsene og tankene, og vite at det kommer til å gå over, at det blir bedre, og at tanker og følelser ikke er noe man kan dø av. Men det å bli såpass trygg på meg selv og i meg selv tar tid, og er ikke noe som skjer over natten. Det har vært en lang prosess, og jeg har fortsatt et stykke igjen å gå, men det aller viktigste er at jeg er på vei i riktig retning. At det går fremover.

Jeg har reflektert en god del rundt hva jeg kan gjøre når jeg har det tungt, og jeg har spurt: Hva er det som gjør deg glad, Liv-Christine? Hva er bra for deg?

31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n
Å utfordre meg selv og føle på mestringen det gir. Fra lanseringen av antologien til Forfatterklassen 17/18 «Brighte tanker» på Centralen i Oslo 02.05, da jeg leste et av diktene mine kalt «bølgebrytning.» FOTO: Eli Ruud Dankel.

Og jeg har kommet fram til en liste over ting jeg kan gjøre når jeg har det vanskelig som kan virke både distraherende, avledende og forebyggende.

Ting jeg kan gjøre på egenhånd som ikke nødvendigvis krever noen andre for å gjøre meg glad og lettere til sinns.

  • Jeg elsker jo å skrive, og har gjort det så lenge jeg kan huske. I det siste har jeg ikke klart å skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vet hvor godt det kjennes når jeg kommer inn i skriveflyten, som om ingenting annet betyr noe, enn akkurat det øyeblikket jeg er i da, når fingrene bare flyr over tastaturet, og jeg ikke tenker, ikke reflekterer, og ikke rekker å være min egne verste kritiker, men bare lar ordene strømme ut av meg. Det er noe jeg må gjøre mer av. Og nå i høst er jeg fast bestemt på å fortsette med diktprosjektet mitt. Målet mitt er å sette av faste dager og klokkeslett for når jeg skal jobbe med det, slik at jeg hver eneste dag har noen faste skriverutiner.

 

  • Gå en tur: Istedenfor å trene hardt, som jeg så altfor ofte gjør, og løpe en lang runde og slite meg ut, kan jeg gå med musikk på øret og sense omgivelsene og naturen rundt meg, legge merke til følelsene mine, og ikke løpe fra dem eller bruke det som en unngåelsesstrategi.

 

  • Høre på musikk: Musikk for meg har alltid vært en av mine største lidenskaper, og det har vært et utløp, en form for avledning og noe som gir meg glede, og en indre ro det er vanskelig å beskrive med ord. Både det å synge og det å lytte til musikk inspirerer meg, det hjelper i alle tider, enten jeg har det bra eller har det tungt. Jeg hører på musikk til omtrent alle døgnets tider – når jeg går til Fontenehuset, når jeg skal et sted, på trening og på tur, når jeg jobber, når jeg skriver eller når jeg bare vil slappe av. Med andre ord burde jeg øve meg på å lene meg tilbake i sofaen med puter i ryggen, dynen over meg, la kroppen slappe av og lytte til den fineste musikken jeg vet om.

 

  • Skrive: Dette punktet var nesten så selvsagt at jeg var i tvil om jeg skulle ta det med på denne listen. For skrivingen er min største lidenskap nummer to etter musikken. Det er de to tingene, og dette kommer til å høres ut som en stor klisjé, som har holdt meg gående og i live hele veien, gjennom alle de tungene tidene og når jeg har slitt som mest, har skrivingen vært det jeg alltid har kommet tilbake til. Enten det har vært å skrive dagbok, skrive dikt, noveller, kronikker, blogginnlegg eller fagtekster. Målet mitt fremover er å sette opp et par timer hver dag, med pauser innimellom, hvor jeg har skrivetid, og det eneste jeg skal fokusere på skal være nettopp: skrivingen. Og som langsiktig mål: Å fullføre bokprosjektet jeg holder på med.

 

  • Lese en bok: Her kommer mine store interesser og lidenskaper på rekke og rad. I noen perioder leser jeg ekstremt mye, mens i sommer har jeg, flaut nok, nesten ikke lest noe i det hele tatt, bortsett fra en håndfull bøker. Når jeg leser minnes jeg på hvorfor det å lese har betydd så mye for meg opp gjennom, hvordan det blir et fristed, å reise inn i en annen verden, å få en pause fra hverdagen og alt jeg vanligvis tenker på, og bare være i boken, leve med karakterene og leve meg inn i deres opplevelser. Å lese er derfor noe som egentlig gjør meg veldig godt, og som jeg fremover skal prøve å prioritere mer, for jeg trenger den pausen en bok gir meg. Å kunne puste, slappe av og glemme stress og mas for en stund.

 

  • Gå på kafé: Det er supert for meg å gjøre, spesielt hvis jeg skal skrive, for setter jeg på meg headset, enten med skriveboken min og penn eller med PCen, kan jeg skrive i flere timer uten engang å bli forstyrret av det som skjer rundt meg. Isteden er det som om jeg får påfyll, inspirasjon og energi av å sitte sammen med andre når jeg skal få det kreative utløpet mitt i form av ord.

 

  • Møte venner: Jeg har også lært at jeg ikke kan isolere meg eller være for meg selv for lenge. De siste syv årene har jeg erfart på den tyngste måten hvor store konsekvenser det å isolere meg og falle utenfor kan ha. Det å føle meg ensom og alene gjorde meg deprimert, full av angst og suicidal, men man kan jo spørre seg hva som kom først, med tanke på at depresjon er en sammensatt sykdom av flere faktorer og ikke bare én, kan det også tenkes at isolasjonen kom som en følge av at jeg var deprimert. Med andre ord nødvendigvis ikke et rasjonelt valg fra min side. Denne sommeren har jeg øvd meg mer på det å møte venner, familie og bekjente selv på de dagene jeg har følt meg som verst, og aller helst bare har hatt lyst til å ligge i sengen og synes synd på meg selv. Etter min erfaring er det å bli liggende i sengen når jeg føler meg slik det siste som hjelper, og i mange av disse tilfellene har jeg også dratt på Fontenehuset, som er et fantastisk sted, både for å møte venner jeg etterhvert har fått der, men også for å tvinge meg selv ut av huset.

 

  • Trene: De siste årene har jeg trent jevnlig, men til tider altfor mye, og jeg er i en kontinuerlig prosess hvor jeg prøver å finne en bedre balanse, slik at jeg ikke trener til jeg stuper og blir fullstendig utmattet. Trening skal jo være noe lystbetont som gir meg energi og være et positivt tilskudd i hverdagen. Når treningen tar over hele livet og blir som et monster, da har ting gått for langt. Derfor er det noe jeg konkret jobber med for tiden – å ikke bruke treningen som en flukt, men snarere bruke treningen som et utløp, som en energiboost og for å føle på mestring når jeg når nye mål.

 

Alle disse tingene har jeg kommet frem til ved å prøve og feile gjennom seks-syv år hvor jeg har slitt ekstremt mye med meg selv. Det har vært mange nedturer og knall og fall på veien før jeg har funnet konkrete mestringsstrategier som faktisk fungerer for meg når jeg har det som verst, det har vært til tider uutholdelige og uendelige runder i behandling, med innleggelser, og hundrevis av timer hvor jeg bare har isolert meg selv hjemme uten å ta kontakt med noen og uten å be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noe håp eller så noen fremtid for meg selv.

Fra å være 18, 19, 20, 21 og 22 med depresjon, kronisk suicidalitet, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk, hundrevis av besøk på Legevakten og ukentlige innleggelser på psykiatriske avdelinger, er jeg nå i en helt annen situasjon enn jeg var da, friskere og bedre enn jeg har vært på nesten seks år. Omtrent uten å være innlagt hele sommeren, med bare ett besøk på Legevakten en gang i juni i forbindelse med den eneste akuttinnleggelsen jeg har hatt i hele år, og tre ganger på brukerstyrt, som jeg egentlig ikke teller som innleggelser, fordi jeg ringer og ber om plassen selv. Dette til tross, jeg går fremdeles i behandling, og anser meg ikke som frisk, men bedre og mer fungerende i hverdagen min.

Det er en vesentlig forskjell mellom bedre og frisk. Jeg har fortsatt utfordringer og vanskelige perioder, forskjellen er at jeg håndterer utfordringene mine på en helt annen måte enn før. Da jeg tidligere trengte innleggelser for å komme meg gjennom nedturene, klarer jeg nå i mye større grad å hjelpe meg selv, og holde meg selv oppe når ting blir tøft og vanskelig, og ikke minst, å ta i bruk strategiene jeg har skrevet om i dette innlegget. Og noen ganger føles det nesten som om jeg er min egen psykolog, nettopp fordi jeg stiller meg selv spørsmål behandleren min ville ha stilt:

«Hvordan har du det, Liv-Christine?»

«Hva kan du gjøre som er bra for deg akkurat nå?»

«Hva trenger du?»

Å bryte en barriere av angst

God fredag, og god kveld! Om tre kvarter benker jeg meg foran TVen i sofaen for å se på andre sending med Idol, etter en skikkelig travel uke, men først har jeg skrevet dette innlegget, som for meg er viktig å skrive.

Nå har det gått en liten stund siden sist igjen, og den største årsaken er at jeg har hatt det fint. Dog, skal jeg prøve å bruke bloggen mer aktivt fremover, og jeg holder nå for tiden på med en plan for hvor ofte jeg skal skrive, når det skal publiseres og hva jeg skal skrive på de ulike dagene. Lenge har jeg hatt et ønske om å utvikle konseptet mitt, og jeg har også veldig mye jeg har lyst til å skrive om – erfaringer jeg har gjort meg på godt og vondt på ulike områder i livet, det brede interessefeltet mitt og alt det jeg brenner for. Dessverre har det foreløpig kun blitt med tanken, selv om jeg har mange fine ting jeg har lyst til å skrive om fra august.

Denne måneden har vært ekstra travel og hektisk, på samme tid har jeg hatt det litt vanskelig igjen, og jeg har prøvd å håndtere det parallelt med alle de tingene jeg har gjort og deltatt på. Det har vært utfordrende, allikevel har jeg vel fått det til på et vis, på tross av at denne måneden i en periode på to uker har vært preget av at jeg har vært ekstremt sliten og utmattet, uten at jeg egentlig har funnet årsaken til det. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Det jeg har lyst til å skrive om er da broren min og jeg var i Holmenkollen og spiste middag på Villa Paradiso på Grünerløkka i begynnelsen av august. For det viste seg å bli en stor og spesiell dag for broren min, som lenge har slitt med sosial angst, og derfor synes det å ta buss, trikk og T-bane kan være veldig vanskelig, da det skaper enorm angst og tilløp til panikk for ham.

 

For de som ikke er så kjent med hva sosial angst er, forklarer Norsk Helseinformatikk (NHI) at:

«Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse eller panikklidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap.»

Da vi var i Oslo den dagen var himmelen knallblå, solen skinte og det var fortsatt så varmt at man svettet på ryggen av så vidt å være i bevegelse. Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i volleyballturnering arrangert av Fontenehuset Oslo Øst og spist lunsj sammen med dem. Så møtte jeg broren min på Tøyen T-banestasjon, og da hadde han faktisk tatt T-banen alene, fordi han skulle møte meg.

 

Det jeg ikke visste på det tidspunktet var at jeg hadde hjulpet broren min med å bryte en barriere av angst.

At jeg hadde hjulpet ham var noe han fortalte først flere dager senere over telefon. Da fikk jeg høre hvor mye han satte pris på at jeg hadde vært sammen med ham både på trikken og på T-banen den dagen, og hvor stor betydning det hadde hatt. For meg var det helt fantastisk å vite at jeg hadde hjulpet broren min, som jeg er så glad i, med å gjøre noe som han synes er så vanskelig og ubehagelig. Det føltes innmari godt at jeg som søster og venn kunne bidra med noe sånt, og at jeg senere kanskje også kan hjelpe noen andre ved å skrive om våre erfaringer i dette innlegget, som jeg for øvrig har fått tillatelse av broren min til å skrive.

Grunnen til at vi ønsket å skrive litt om dette er for å vise at det er mulig å kvitte seg med den sosiale angsten, litt etter litt, ved å eksponere seg for den sammen med noen man føler seg trygg på, og samtidig kjenne på den mestringsfølelsen broren min kjente på da. I form av å oppleve at det å ta trikken, bussen eller T-banen ikke er farlig, at man ikke kommer til å dø, som man gjerne tenker og føler når man har panikkangst, og at det ikke kommer til å skje noe med en. Ikke bare hadde det enorm verdi for broren min, det hadde også en enorm verdi for meg, fordi det ikke er noe jeg heller vil enn å kunne hjelpe andre mennesker ved å bruke mine erfaringer, og samtidig gjøre noe som er så meningsfylt og viktig.

Det er heller ikke mange jeg har fortalt det til, men jeg slet faktisk selv med sosial angst, panikkangst og andre typer angst i mange år, på ungdomsskolen i så stor grad at jeg kastet opp før jeg skulle ha fremføringer og muntlig eksamen fordi jeg var så ufattelig nervøs. Jeg husker fremdeles muntlig eksamen i tiende, da jeg kom opp i naturfag, og måtte ha med meg en spybøtte inn på venterommet, fordi jeg kastet opp i et sett. På tross av det klarte jeg å gjennomføre eksamen og få en sterk femmer som resultat.

I årene etterpå har jeg fortsatt å eksponere meg for det å holde fremføringer og foredrag, det å synge foran andre mennesker, som jeg tidligere syntes var tilnærmet umulig, og den dag i dag er jeg nesten ikke nervøs lengre i det hele tatt når jeg skal gjøre slike ting. Fascinerende nok er det å holde foredrag, holde innlegg og taler og det å synge foran folk nå noe av det morsomste jeg vet om å gjøre, og genererer et skikkelig adrenalinkick.

Dette mener jeg er nok et eksempel på at det er mulig å få kontroll på angsten, men ikke minst, at det går an å vinne over den, og bli kvitt den, en gang for alle.

På-farten-tips: Banan- og blåbærmuffins med Cottage Cheese

Jeg lovte egentlig å poste denne oppskriften før helgen, men ting går ikke alltid som planlagt. Denne helgen/denne uken har jeg nesten ikke vært inne siden været har vært såpass fint, og dermed har jeg ikke hatt tid til å sette meg ned for å skrive dette innlegget. På mange måter er det positivt at jeg klarer å være såpass mye ute og faktisk nyte sommeren til den tar slutt, for jeg vet at høsten og vinteren kommer før vi aner det, og da er det synd å måtte sitte og angre på at jeg ikke nøt det da jeg hadde muligheten.

DSC_0894~2

En av de fantastiske sommerdagene denne uken satte jeg meg og leste på Union Brygge i ettermiddagssolen. Boken jeg leste heter Jeg, Tuva og stemmen til Iron Maiden, og er skrevet av Kjetil Karlsen. Tenker å skrive et eget innlegg om boken senere, for det var god lesning!

Vel, uansett, så er det bedre sent enn aldri, som man pleier å si. Disse muffinsene er perfekte både som frokost, lunsj og mellommåltid. Jeg pleier ofte å spise disse før jeg skal på trening fordi de er fulle av proteiner og sunne karbohydrater som gir meg akkurat det påfyllet jeg trenger. De er også perfekte å starte dagen med fordi de gir energi til en hektisk hverdag.

Muffinsene holder seg godt opptil en uke i kjøleskap hvis de ligger i en lufttett boks, og cirka tre måneder i fryseren. Med andre ord er det bare å doble eller triple oppskriften, og ha et lite på-farten-lager i skapet. Perfekt å gjøre på søndager, for eksempel, sånn at du hele uken kan har noe kjapt i skapet du kan spise som både er sunt og godt, når tiden ikke strekker til, noe vel de fleste kan kjenne seg igjen i, enten man går på skole, jobber, har barn, trener eller generelt har en travel og aktiv hverdag.

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

Min hemmelige superingrediens i disse muffinsene er Cottage cheese som gjør at de både blir saftige, men ikke minst at de kan kalles ekte proteinmuffins, med tanke på at osten inneholder så mye som 11 gram protein per 100 gram. Havregrynet har også litt over 11 gram protein per 100 gram, med andre ord har du i 100 gram muffins tilnærmet 23 gram med proteiner. Av flere positive ting som kan nevnes er at muffinsene ikke har noe tilsatt sukker, annet enn det naturlige fruktsukkeret fra de overmodne bananene, som var nesten svarte på utsiden, og den søte smaken av akasiehonningen jeg brukte. I tillegg er de glutenfrie, for oss som ikke tåler hvete eller gluten.

Er det én ting som er sikkert, så er det at jeg skal lage disse muffinsene snart igjen, og ikke er de dyre å lage heller. Så for de som har litt stram økonomi som student eller lignende, er denne oppskriften midt i blinken. Nedenfor skal jeg vise deg den enkle fremgangsmåten for hvordan du lager herlighetene.

DSC_0882

Ingredienser

2 bananer, svarte prikker/svarte på utsiden (for søtsmak)
2,3 dl frosne eller ferske blåbær

2 store egg
1,77 dl glutenfrie havregryn

1 teskje natron
1/2 teskje kanel
0,5 dl akasiehonning*
1 teskje vaniljeekstrakt/vaniljesukker

2,66 dl glutenfri fin kakemiks**

1,18 dl Cottage Cheese Mager***

Noter:

  • Istedenfor honning kan også agavesirup brukes eller Sukrin Gold, hvis du heller foretrekker det.

** Jeg brukte glutenfri fin kakemiks fra Toro, men andre glutenfrie alternativer kan også brukes. Bokhvetemel er et supert, naturlig glutenfritt alternativ for oss som ikke tåler gluten eller hvete.

***For laktosefritt alternativ kan laktosefri gresk yoghurt brukes, men Cottage Cheese er naturlig lav på laktose, så hvis man tåler laktose i små mengder skal det gå fint. Jeg har selv laktoseintoleranse og reagerte ikke.

DSC_0881

Fremgangsmåte

  1. Sett ovnen på 180 grader. Klargjør en form med plass til tolv muffins, og spray/eller smør med olje slik at muffinsene ikke setter seg fast. Muffinsformer kan også brukes.
  2. Begynn med å mose bananene med en gaffel, tilsett så eggene og visp til du får en flytende konsistens.
  3. Tilsett deretter Cottage Cheese og honning, og bland det inn i røren med en tresleiv.
  4. Ha i de tørre ingrediensene – havregryn, mel, natron, kanel og vaniljeekstrakt/vaniljesukker. Bland lett sammen.
  5. Vend blåbærene i en spiseskje mel slik at de ikke blør under steking. Ha de i røren, og rør forsiktig sammen.
  6. Bruk en spiseskje og fyll formene til toppen, det går fint selv om de hever seg ganske mye, og blir høye og fine.
  7. Stek på 180 grader i 20-22 minutter, avhengig av ovnen din, eller til du kan stikke nedi en tannpirker uten at du får noe røre på den.
  8. La muffinsene avkjøle seg i formene i cirka ti minutter. Ta deretter muffinsene ut av formene, og la dem avkjøle seg fullstendig på rist, før du serverer dem/eller legger dem i kjøleskapet eller fryseren.

Håper det smaker!

Følelsen av å ha det bra

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Fra mitt utekontor i det deilige sommerværet i går kveld.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ute i hagen som dette de siste ukene, både sent og tidlig. Det er i alle fall ikke få. Å ha en hage som dette i så fine og rolige omgivelser er noe jeg priser meg lykkelig over, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med hvor jeg bor nå. Det er så viktig å være trygg der man bor for å kunne leve et best mulig liv, og her føler jeg alt ligger til rette for nettopp dét.

Altså, i dag føler jeg at jeg har grunn til å være litt stolt, og kanskje ikke på grunn av noe stort, men betydning har det allikevel, for meg. For det første våknet jeg tidlig, jeg definerer det å våkne klokken sju uten vekkerklokke på en torsdag som tidlig, lagde meg frokost og satte meg ut i morgensolen. Etter en stund hentet jeg PCen, skrev litt og leste litt i en bok, og plutselig hadde det gått tre timer.

Da klokken slo ti begynte jeg å støvesuge hele leiligheten, rydde og vaske, sette opp et nytt tørkestativ og kjøre to vasker (siden jeg endelig har fått vaskemaskinen til å virke etter altfor lang tid uten), og henge opp det nyvaskede tøyet mitt til tørk ute i hagen.

Med ett var det ettermiddag, og jeg visste at jeg hadde noen bananer i kjøleskapet som måtte brukes før de var modne for søppelkassen. Derfor bestemte jeg meg for å bake noen utrolig gode banan- og blåbærmuffins med glutenfrie havregryn, cottage cheese, honning og kanel. Jeg kan bare si med en gang, at de smakte himmelsk!

Nå må jeg nesten le litt av meg selv, fordi dette omtrent har utviklet seg til å bli den lille matbloggen, men personlig føler jeg at det å skrive om ulike temaer bare er en positiv ting, og ikke minst handler det for meg om at jeg er på vei mot å bli friskere, når jeg klarer å tenke på andre, mer positive ting.

Dessuten består jo livet mitt av mye mer enn bare psykisk helse, og jeg interesserer meg for en hel del andre temaer og aktiviteter også, som er med på å fylle det man kan kalle livet, og hverdagen. Jeg tenkte å publisere oppskriften på herligheten i morgen, da dette er den perfekte helgefrokosten, eller hverdagsfrokosten for den del, pakket med all den næringen man trenger for å starte dagen på best mulig måte.

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

For frokost er faktisk ett av de viktigste måltidene om dagen. Jeg som har hoppet over frokosten i alle år, og egentlig aldri spist frokost, merker nå enorm forskjell når jeg får i meg det kroppen har behov for på morgenen. Jeg har en helt annen energi enn før, og har ork til sysler jeg har holdt på med i dag, som det å støvsuge, rengjøre, rydde og vaske. Det er aktiviteter jeg ikke har hatt noe overskudd til før, fordi kroppen min har gått på sparebluss når det kommer til matinntak. Da sier det seg selv at det å holde det rent og ryddig kommer i annen og tredje rekke.

Jeg tror det jeg beskriver nå er følelsen, eller følelsene av å ha det bra, da det er flere enn bare en, og hvordan det å leve kjennes. Det å kunne gjøre hverdagslige ting, opprettholde en form for rutine, skape en bedre balanse mellom ro og hvile, aktivitet og kreasjon. For meg kjennes det nokså absurd å føle på det å ha det bra, fordi jeg nesten har glemt hvordan det føles. I altfor mange år har jeg slitt med depresjoner, og til tider også sterke selvmordstanker. Kontrasten mellom da og nå kunne ikke ha vært større, for nå er det ingenting jeg vil mer enn å leve, og det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre, at det er som om jeg er andpusten hver eneste dag. Det er da jeg må forsøke å stoppe opp, ta noen dype åndedrag, og tenke at det går bra, at jeg kommer til å klare det jeg har lyst til, og si til meg selv at jeg fortsatt har tid.

Det har tatt meg over seks år å komme dit jeg er nå, kanskje har det tatt enda lengere tid enn det også. Ofte tenker jeg tilbake på alle opplevelsene jeg har hatt de siste årene, møtene med helsevesenet, innleggelsene både på frivillig og på tvang, selvmordsforsøkene, politi og ambulanse, sykehusopphold på intensiven, hundrevis av timer med psykolog, alle besøkene på Legevakten, opplevelsene av å få hjelp og bli sett og hørt, og opplevelsene av å bli sviktet da jeg trengte det som mest. Det har vært blytungt, ensomt og forferdelig, men jeg har også følt meg heldig som har fått møte tvers igjennom gode mennesker som har villet mitt beste, og som virkelig har prøvd å hjelpe meg når jeg har vært innlagt. Sykepleiere og hjelpepleiere som har vært der da jeg trengte en klem, en prat og trøstende ord. Mennesker som tok vare på meg, da jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Når jeg tenker tilbake på hvor vanskelig jeg har hatt det, ser jeg hvor langt jeg har kommet. Hvor mange skritt i riktig retning jeg har tatt, bare det siste året.

Jeg har gått fra å være akuttinnlagt over tretti ganger iløpet av to sommermåneder til å kun ha vært innlagt tre ganger denne sommeren (hvorav to av dem har vært på brukerstyrt, og ikke akutt). Bare det er en massiv fremgang, men ikke bare det, jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang på Legevakten, i forbindelse med akuttinnleggelsen i slutten av juni. Til sammenligning var jeg over femti ganger på Legevakten sommeren 2017, og over dobbelt så mange ganger i 2015 og 2014. Sommeren 2016 var jeg langtidsinnlagt i fire og en halv måned, og var dermed ikke på Legevakten noe særlig da.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg er stolt over det jeg har fått til, og for meg krever det mye å si til meg selv, og enda mer krevende er det å si det høyt slik at noen andre hører det. Men jeg har øvd meg på å være snillere med meg selv, og det å tenke mer positivt, og jeg tror endelig at dette harde arbeidet begynner å gi resultater. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen, at dette må være den beste og «friskeste» sommeren jeg har hatt på seks år.

Grunnen til at jeg gjentar dette er at det ikke egentlig helt går opp for meg det som skjer. At jeg, Liv-Christine, 23 år, faktisk er på vei til å bli friskere, og at jeg kan ha det bra, og kjenne på følelsene av det jeg tror må være en form for glede og lykke? Og det selv i mitt eget selskap, uten den påtrengende følelsen av at jeg må møte noen eller snakke med noen, fordi jeg syns det er vanskelig å være i mitt eget selskap. Sånn var det før, men slik er det nesten ikke lengre. Nå kan jeg nyte en dag alene også.

Og ikke noe er bedre enn følelsen(e) av å ha det bra.