Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Reklamer

Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt

Endelig kommer jeg til deg, Paris!

Ja, du leste riktig. Tiden har endelig kommet for at vi reiser til Paris i morgen. Jeg kan nesten ikke tro det, her jeg sitter med kofferten på gulvet, midt i pakkingen, og prøver å ta ut flere og flere ting, fordi jeg alltid pakker altfor mye, og ender opp med ikke engang å bruke halvparten av det jeg tok med meg. Altså, jeg skal til Paris, jeg skal til Frankrike, for første gang, og jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det engang.

I Paris skal vi se noen av de aller mest kjente landemerkene, vi skal gå i fotsporene til Baudelaire, Sartre og Camus på deres Café de Flore, vi skal se Luxembourghagen, Triumfbuen, Eiffeltårnet og så mye mer. Med andre ord skal vi se noe av det Paris er aller mest kjent for. Jeg håper også å få tid til å rote meg litt bort i «the city of lights» på egenhånd en ettermiddag, og bare vandre gatelangs på måfå, uten en plan, og utforske, oppleve, og ta inn impulsene fra pariserlivet. Og forhåpentligvis blir jeg også inspirert til å skrive masse!

Underveis på turen kommer vi til å få flere oppgaver hvor vi skal skrive dikt, og temaet er selvsagt «urbanitet,» siden vi tross alt er i en storby som yrer av liv. Jeg skal prøve å dele litt oppdateringer underveis, både fra skrivingen, men også bilder jeg tar, og litt småskriverier rundt opplevelsene vi har, hva vi gjør og hva slags inntrykk jeg får av Paris.

I morgen må jeg stå opp klokka seks – for vi skal ta Flytoget som går 08:02 i morgen, og siden vi er over 20 elever + 2 lærere, har vi beregnet god tid til togstasjonen. Flyet går ikke før 11:05, men det er deilig å ikke måtte stresse på formiddagen. Det blir også en forholdsvis kort flytur, på cirka 2 timer med SAS, noe som slettes ikke er ille. Jeg kan derfor regne med at vi er i Paris og Frankrike rundt klokka ett i morgen. Å, det blir så gøy. Jeg gleder meg masse.

Nå skal jeg pakke ferdig, bruke resten av ettermiddagen til å slappe av, og legge meg tidlig i kveld, slik at jeg kommer meg opp i morgen tidlig.

Vi skrives før dere vet ordet av det.

À bientôt!

Louvre
Grey Arc De Triumph
Triumfbuen
paris-parks
Jardin de Luxembourg
The Eiffel Tower
Eiffeltårnet

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Hundre dårlige ideer = én god!

(Skrevet onsdag)

I skrivende stund sitter jeg i sengen min på internatet, og tar en pust i bakken etter en lang dag. Dagen i dag har bestått av å løpe fra det ene til det andre – først legetime for å få legeerklæring, siden det har blitt så strengt med fraværsgrensen nå, deretter var jeg en tur innom lageret, der jeg har tingene mine, for å hente skjerf og diverse vinterklær, siden jeg i en hel uke nå har gått rundt og klaget på at jeg fryser, for så å dra rett til DPS i gruppeterapien jeg har ukentlig. Med andre ord ble det ikke skole på meg i dag heller, siden jeg har vært syk i nesten to uker nå. Det er noe jeg begynner å bli veldig lei av nå, kjenner jeg, og håper derfor at dette viruset kan komme seg ut av kroppen min fortere enn svint, så jeg kan fungere noenlunde normalt igjen, uten feber, dundrende hodepine og hosting dag og natt.

Akkurat nå jobber vi med to monologer i Forfatterklassen, som det er meningen at Skuespillerklassen skal fremføre i Black Box her på skolen på nyåret. Det er en vanskelig prosess, med tanke på at jeg ikke har skrevet monologer tidligere, og fordi vi går så mange runder, hvor vi får tilbakemeldinger, for så å måtte skrive nye utkast, som må leveres innen en viss tidsfrist. Men på et eller annet merkverdig vis klarer jeg å levere utkastene mine i tide allikevel, selv om jeg noen ganger har mest lyst til å brenne det jeg har skrevet, kaste PCen i veggen og gi opp teksten gang på gang. På tross av dette ender jeg heldigvis ikke med å gjøre det, men å stå på allikevel, og få utkastene mine levert. For meg er det en øvelse å kunne levere noe jeg egentlig ikke er fornøyd med, fordi jeg har så høye krav og forventninger til meg selv, og hele tiden er livredd for å feile. Jeg prøver derimot å tenke at: «Dette er første gangen jeg faktisk skriver monologer. Jeg kan ikke forvente at det blir perfekt på første forsøk, og kanskje ikke på tiende eller trettiende forsøket heller.» Det var en lærer på morgensamlingen i forrige uke som sa at:

«Du må få 100 dårlige ideer, før du får én god. Fail faster!»

Og det er faktisk veldig sant. For det er ingen som klarer noe perfekt på første forsøk, så hvorfor ikke heller bare tillate seg selv å feile fortere, og lære av det, istedenfor å strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen, som vi alle gjerne skulle nådd uten å måtte jobbe for det? Sannheten er at suksess krever hard jobbing, og det kan høres klisjeisk ut det jeg skal si nå, men man må faktisk ofre både blod, svette og tårer for å oppnå det man vil. Jeg har heldigvis ikke ofret noe blod her, og ikke så mye svette heller, men litt frustrerte tårer har det vært, når jeg har følt og tenkt at:

«Dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg skriver ikke noe bra, og kan like gjerne bare gi opp å bli forfatter først som sist. De kommer sikkert til å synes at dette er skitdårlig, og slakte alt jeg har skrevet.»

Disse automatiske negative tankene, eller tankevirus, som jeg kaller dem, kommer veldig fort, som en infestasjon av hodet mitt, fra alle kanter, slik viruscellene vil angripe de friske cellene i kroppen. Jeg øver meg hver eneste dag på å prøve å snu disse negative tankene om til noe positivt, å gi meg selv en god klapp på skulderen når jeg har fått til noe, si «dette klarer jeg, dette får jeg til, dette skal jeg mestre,» istedenfor det motsatte. Men det er vanskelig, veldig vanskelig å få til, når det er dette negative tankemønsteret jeg har levd med i årevis. Likevel er det ikke umulig, og tidvis klarer jeg faktisk nå å ta meg selv i å tenke negativt. Før klarte jeg ikke å arrestere meg selv i dette, men nå kan jeg noen ganger stoppe opp, og ha en korrigerende samtale med meg selv. Den kan gå cirka slik:

Den negative kritikeren: «Dette her kommer du aldri til å klare. Du kommer til å feile. Det er ikke bra nok. Tror du virkelig at du er flink? Hah. For det er du ikke.»

Min korrigerende stemme: Vet du hva? Jeg kommer faktisk til å klare det. Jeg kommer ikke til å feile. Det er bra nok, og jeg er flink. Nå skal jeg motbevise deg.»

Den negative kritikeren: Men du feiler jo hele tiden. Det er det alle tenker, at du er en eneste stor feil, og aldri gjør noe riktig. Tror du liksom at du skal bli forfatter? Haha, for noe tull.

Min korrigerende stemme: Det er faktisk du som tar feil, ikke jeg. Jeg feiler ikke, og jeg tror ikke alle tenker at jeg feiler heller. Det er en feiloppfatning, og en misforståelse. Ja, jeg tror faktisk at jeg skal bli forfatter. Det er tross alt det eneste jeg har lyst til. Hvorfor skal jeg ikke kunne klare det, bare jeg jobber hardt nok?»

Den negative kritikeren: Du feiler, feiler, feiler, idiot, feil, feil.. Hører du ikke?»

Min korrigerende stemme: Nei, jeg feiler ikke, og nå er jeg faktisk lei av å høre på deg, skjønner du. Så hold kjeft.

Den negative kritikeren: Hm, kanskje du har rett allikevel?

Dette er bare et eksempel på en korrigerende samtale jeg kan ha med meg selv, eller, kall det mentalisering, om du vil. Det handler om å endre på tankemønsteret mitt, og utfordre den indre kritikeren som hele tiden skal ødelegge for meg, ved å ikke la den få makten til å ta over fullstendig. Mange ganger ser jeg på tankene i hodet med denne metaforen: Se for deg at du står på en togstasjon. Mange tog kjører forbi deg på stasjonen hele tiden, men jeg kan velge om jeg bare vil se på togene eller faktisk gå på det. Slik er det med tankene også. Jeg kan velge å stå å se på tankene mine som farer forbi, eller jeg kan velge å tenke mer på tanken, og la den få plass. I det siste har jeg forsøkt å observere tankene, uten å gi dem noe mer oppmerksomhet, og jeg merker da at jeg tidvis får den indre kritikeren til å forsvinne litt mer enn før.

Det at jeg klarer å tenke litt mer positivt gjør også at det blir enklere å gjennomføre oppgavene jeg får tildelt, og utfordringer som dukker opp, fordi jeg ikke med en gang tenker at dette er noe jeg aldri kommer til å få til, men heller klarer å tenke at:

«Dette må jeg prøve før jeg konkluderer med at det ikke går.»

Og feile fortere, prøve, feile, og prøve igjen helt til jeg lykkes. Om det så må hundre ideer til, før jeg får én god.

Ønsker alle en god torsdag!

21731227_10213803854307795_6910159366895849923_n
Danvikkvelden: På fredag viste vi frem gangvideoene vi har jobbet med i to uker.

Lykkeligere enn jeg noensinne har vært

DSC_1182-01
Rommet mitt på Danvik.

Jeg er dårlig til å oppdatere bloggen nå for tiden, og det skyldes i hovedsak at det er veldig hektisk her på Danvik med mye som skjer, og oppgaver som må gjøres.
Tolv dager har gått siden jeg sist skrev noe, og så mye positivt har skjedd, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg helt sprekkferdig av glede og stolthet over alt jeg har fått til de siste ukene, helt på egenhånd. Hvor bra de tre første ukene her på Danvik faktisk har gått, og hvordan jeg har utfordret meg selv på nye og positive måter.

Det er første gang på flere år at jeg faktisk føler ekte lykke, fordi jeg endelig gjør det jeg vil. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det, annet enn at jeg er så glad for at jeg hoppet rett ut i det, og begynte på skolen igjen. Jeg trodde jo aldri at det skulle skje, at jeg skulle bli frisk og stabil nok til å gjennomføre et ordinært skoleår, men her sitter jeg, på en skole, på Danvik, som elev på Forfatterlinjen, og gjør det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Uttrykker meg med ord, og skriver mer enn jeg noensinne har gjort.
Jeg er så inspirert, får stadig ideer og begynner å få troen på at jeg faktisk skal klare dette. Jeg føler meg heldig, så utrolig heldig som får oppleve dette, og en sang av Aurora uttrykker mye av det jeg føler akkurat nå:
spotify:track:1XZU7d9vFvZLmiC8sfgbN1

Jeg tenkte å vie dette innlegget til alt det jeg har gjort den siste måneden, og det er ikke rent lite. Her kommer noen bilder som oppsummerer noe av det:

Valgkamp i august/september:

 

 

Flytting fra leiligheten min til Danvik folkehøgskole:

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Skoletur til Sandefjord og litt hverdag på Danvik med morgensamling og fellesareal:

 

 

Forhåndsstemming:21231105_10213651835427418_3466393328948927685_n

Valgvake, takketaler, blomsterhilsener og valgseier!

DSC_0007

DSC_0006

Andre samling med Team Media i YFU, denne gangen i vakre Trondheim:

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Danvik på Senkveld-innspilling, hvor jeg var så heldig å møte Cengiz og Ina fra Skam:

21745169_1663031533715447_2095873630_o

DSC_0016

Det er faktisk helt absurd å tenke på at jeg denne helgen har gått tre uker på Danvik folkehøgskole. Siden innlegget mitt den 3. september, som teknisk sett var nesten rett etter skolestarten min, har jeg jobbet videre med skriveprosjektene vi holder på med i Forfatterklassen, og faktisk skrevet min aller første monolog.

På tirsdag fikk vi tilbakemeldinger på monologene våre i grupper, noe jeg hadde gruet meg veldig til, fordi jeg helt ærlig var redd for at monologen min var dårlig, og at den derfor kom til å bli slaktet. Heldigvis skjedde ikke det. Snarere tvert imot. Jeg endte opp med å få gode tilbakemeldinger, og da kjente jeg virkelig på mestringsfølelsen, fordi jeg hadde klart noe trodde jeg ikke kom til å klare. Det beviser bare en ting: At jeg klarer det jeg vil, på tross av at jeg gruer meg, og egentlig ikke har lyst.

Et annet eksempel på det er faktisk fra onsdag denne uka. En gang i semesteret er det satt av to timer hvor elevene på skolen kan vise frem talentene sine. Tirsdag kveld ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lese i Arena (som er den store fellessalen vår), og endte opp med å si ja før jeg i det hele tatt hadde tenkt meg om. For ikke hadde jeg forberedt meg, og i tillegg hadde jeg vært syk med forkjølelse tre dager i forkant, men presset meg gjennom dagene allikevel, selv om jeg kanskje burde ligget i senga. Jeg endte dermed opp med å lese tre dikt foran hele skolen på onsdag, 98% på sparket, noe som gikk overraskende bra, med tanke på tilstanden jeg var i, og hvor lite jeg hadde øvd. Det beste var at jeg nesten ikke engang var nervøs, og klarte å være tilstede i øyeblikket der og da. Og det er rart med det – hvordan jeg blir helt fri for tanker når jeg står på scenen, og bare lever meg inn i øyeblikket.

For bare noen år siden hadde jeg så mye angst at jeg ble fysisk dårlig før jeg skulle stå foran noen og snakke. På ungdomsskolen klarte jeg knapt å holde foredrag alene foran læreren min, fordi jeg slet sånn med prestasjonsangst og sceneskrekk. Før skriftlig og muntlig eksamen i tiende klasse kastet jeg opp hele morgenen før jeg skulle opp, fordi jeg var så forferdelig nervøs. Men selv om jeg var livredd gjennomførte jeg, og endte opp med 6 i engelsk skriftlig og 5 i naturfag muntlig. For jeg unngikk ikke frykten min, jeg møtte den, og vant. I årene etter har jeg jobbet hardt for å overkomme denne angsten, og blir i dag nesten ikke nervøs når jeg skal stå foran mange mennesker lengre. Derimot nyter jeg det, fordi jeg syns det er så gøy, og har lyst til å gjøre det igjen og igjen. For meg er dette et eksempel på hvordan det å møte angsten isteden for å unngå den kan ha gode resultater, slik som i mitt tilfelle.

Det betyr ikke at jeg ikke kan føle på prestasjonsangsten lengre, for det kan jeg i aller høyeste grad. Denne uken har vært veldig hektisk, og jeg har da fått kjenne på min store utfordring: Den indre, negative kritikeren som hele tiden skal rakke ned på alt jeg gjør:

«Du kommer til å feile, du blir aldri god nok, dette er utrolig dårlig, du klarer ikke dette.»

Ordene som gjaller i hodet i det hele tatt før jeg har begynt på en oppgave. Jeg kjemper imot denne redselen for å feile for hvert ord jeg skriver. Til tider kan det være veldig slitsomt, fordi jeg får lyst til å gi opp hele oppgaven, kaste PCen i veggen av frustrasjon og legge meg ned og grine. Heldigvis ender jeg ikke opp med å gjøre noen av disse tingene, fordi  jeg på en eller annen måte klarer å bestemme meg for at:

«Dette skal jeg få til!»

Uansett hvor høy den negative stemmen i hodet mitt er, nekter jeg å høre på den, og får oppgavene gjort. Jeg utfordrer meg selv hver eneste dag her på Danvik, og mestrer det. Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg kjenner på mestringsfølelsen – det å overvinne min indre kritiker, som blir stadig mindre for hver dag som går. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg har klart å knuse den negative stemmen inni meg som hele tiden vil rakke ned på meg, men jeg skal dit en dag. Det har jeg bestemt meg for.

Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Jeg føler meg i live. Jeg lever. Føler meg heldig over å være her. Tilstede. Nå.

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!