Den fineste sommeren i min levetid (med en bismak)

I juni og juli har jeg gått mange turer i byen med kameraet hengende over skulderen. Denne sommeren har vært den fineste og (varmeste!) sommeren jeg har opplevd i min levetid, og morgen som kveld har fotolyset vært utmerket. Dermed har jeg fått testet den nye telelinsen jeg fikk til 23-årsdagen min i år. Linsen er både tele- og makrolinse i ett, noe som passer meg veldig godt, med tanke på at jeg liker å fotografere både by og landskap, mennesker og bevegelse, og nærbilder av blomster og planter. Jeg kommer faktisk ikke over at det nå siden mai har vært tilnærmet 30 grader hver eneste dag, med unntak av noen få regndager. På den ene siden priser jeg meg lykkelig over det fantastiske været som har vært, med sol og varme på linje med Syden, på den andre siden ser jeg også problemene denne ekstremheten medfører, både med tanke på jordbruket og den meget store skogbrannfaren. Den endringen vi ser i været her til lands, og i resten av verden nå, er etter min mening et varsku om en klode som bare vil bli varmere og varmere i årene som kommer. Det finnes de som fornekter klimaendringene. Jeg er ikke én av dem.

Med andre ord kommer denne sommeren med en bismak, i den forstand at jeg bekymrer meg for bøndene som må sende dyrene sine til slakt tidligere enn planlagt, fordi de er redde for å ikke få nok fôr, og det faktum at det er knusktørt overalt, noe som allerede har gått sterkt utover årets avlinger. Jeg ser det bare på gresset ute i hagen min, gulere og tørrere gress tror jeg ikke at jeg har sett maken til noen gang, i hvert fall ikke her i Norge. Så gult gress gir meg assosiasjoner til åkrene i Italia, der gresset ofte er gult som dette av mer naturlige årsaker. Jeg har ikke skrevet noe særlig om miljø og klima på bloggen før, og hva jeg mener om det, men temaet er definitivt noe som både engasjerer og bekymrer meg. Mer om det en annen gang.

Det å være ute i byen og naturen er noe som inspirerer meg. Jeg kjenner at jeg kan puste langt ned i magen, roe ned pulsen, tenke på alt og ingenting, få en pause. Det å fotografere, og fryse noen av øyeblikkene i et bilde blir en fin distraksjon fra stress og mas. Det å kunne fange noen motiver både i det fine nabolaget og i den fine byen min er moro. Selv om jeg har gått i de samme gatene i over 23 år, er det alltid nytt blikkfang, og noe jeg ikke har lagt merke til før, eller et gammelt motiv som kan fanges på en ny og kreativ måte. Å leke med lys, skygger og refleksjoner, zoome inn, zoome ut. Farger og kontraster, bevegelse og stillbilder. Å fotografere blir jeg aldri lei av, og er noe jeg har lyst til å gjøre mer av også resten av sommeren.

Her er noen av sommerbildene fra juni og juli:

VannrefleksjonUnionRefleksjonBlomster 6SolnedgangBlomster 4Blomster 2RegnbuePrestekragerBlomster 5BlomsterengBlomstBlomster 1

Reklamer

Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

Boklansering, flytting og skoleslutt

Nå er det jammen lenge siden sist, og mye bra har skjedd. To måneder har gått, og hvordan jeg skal oppsummere såpass lang tid er jeg heller usikker på, men det jeg kan gjøre er å skrive litt om hva som har skjedd nå. Tittelen oppsummerer de store hendelsene mine i livet mitt den siste tiden med fire ord, en liten fireordsnovelle, kan man også kalle det.

Jeg kan gladelig fortelle at jeg nå sitter i min egen leilighet som jeg flyttet inn i den 30. april. Den ligger bare en timinutters gåtur fra Drammen sentrum, og har både nyoppusset bad og kjøkken, og utsikt ut over hele byen. Allerede kan jeg si at jeg trives kjempegodt, og det overrasker meg hvor kort tid det har tatt å venne seg til å bo her, med tanke på at jeg syns det å flytte til et nytt sted kan være litt vanskelig, og at det kan ta en stund før jeg føler meg trygg. Overraskende positiv tankegang til meg å være, der altså, om jeg skal si det selv.

Dette innlegget ble egentlig skrevet dagen etter jeg flyttet i ny leilighet, 30. april, men plutselig har tiden gått, og det ble aldri til at jeg skrev det ferdig, dermed har det ligget i utkastseksjonen i disse ukene, og siden sist har det vært skoleslutt på Danvik med avslutningsseremoni, noe jeg skal skrive mer om senere. Først, noen tanker rundt flyttingen og Danvikåret som nærmet seg slutten, som jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om 1. mai. Jeg begynte det opprinnelige innlegget slik:

Det har seg slik at jeg nettopp har flyttet til den nye leiligheten jeg skal bo i etter at jeg er ferdig på Danvik folkehøgskole 12. mai. Hele dagen i går, eller ni timer, for å være mer konkret, gikk med til tunge løft, bæring og flytting. Først klokken ti i går kveld hadde jeg alle tingene mine i hus. Da var det godt å legge seg etterpå, skal jeg si deg, med såre muskler som virkelig trengte hvile. Det som er positivt nå er at jeg har begynt å komme i orden, og ikke har så mye igjen å pakke ut.

I natt sov jeg i leiligheten for første gang, det gikk overraskende bra, selv om det er vemodig å tenke på at dette betyr at året på Danvik nærmer seg slutten med stormskritt. Nå er det knapt en uke igjen før vi skal si ha det til hverandre, og skille lag. Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle være på skolen mer. I starten kommer det nok til å kreve litt tilvenning, men det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny vane, så med andre ord tar det nok ikke mange ukene før jeg er i gjenge igjen.

Med tanke på flytting, og de forandringene som skjer nå, er jeg overraskende optimistisk og positivt innstilt. Jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra, og jeg tror det å tenke positive tanker handler om nettopp dette – å gå inn for å være positiv, og bestemme seg for å følge sin nye livsstil.

Jeg personlig syns forandringer kan være vanskelig, samtidig er jeg også en person som trenger miljøforandringer fra tid til annen, fordi jeg er rastløs, og ikke klarer å være på samme sted for lang tid av gangen.

 

I dag er det faktisk ti dager siden året på Danvik var offisielt slutt, og tre uker siden jeg flyttet fra internatet. På mange måter er det fortsatt litt rart og absurd, det tar litt tid å venne seg til den nye tilværelsen uten Danvik, men det går jevnt over bra, selv om jeg også til tider har noen nedturer, og blir forholdsvis emosjonell av å tenke tilbake på alle de fine minnene:

12.05.18: Siste dagen på Danvik. 

Ja, jeg sa det. Året på Danvik var over i dag. Det var den siste dagen min på Danvik folkehøgskole med lunsj, avslutningsseremoni med takketaler, sang og musikk, og kaffe og kaker i matsalen, før vi klemte hverandre, gråt og sa ha det ute på plassen foran skolen i solskinnet, kledd i finklærne våre. For det var vemodig å skulle si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har fått dele dette året med. Det var ikke trist på en sørgelig måte, men en blanding av gledestårer over alle de fine minnene og vemodige tårer for alle de jeg kommer til å savne og se hver dag.

Dette året har vært oppturer og nedturer, men mest av alt har det vært en lærings- og bedringsprosess for min del. Jeg har lært å si flere positive ting til meg selv, og klappe meg selv på skulderen for de bra tingene jeg får til i hverdagen. Jeg har lært å sette mer pris på de små tingene. Jeg har blitt flinkere til å si takk når jeg får komplimenter, og jeg øver meg stadig på å bli flinkere til å si at jeg er glad i mennesker rundt meg. Ikke minst har det å fullføre dette året på Danvik folkehøgskole gitt meg en mestringsfølelse, og minner for livet, jeg aldri ville vært foruten. Det er vanskelig å unngå klisjeene når jeg skal beskrive det siste året, men jeg kan ikke unngå det, når jeg sier at jeg tror det siste året har forandret meg til det bedre, på flere måter. Bottom line er at jeg har lært masse, ikke bare om meg selv, men også om å være tett på mennesker tilnærmet 24 timer i døgnet, noe som jeg ikke skal legge skjul på at var utfordrende til tider.

Å samle så forskjellige mennesker under samme tak kan by på utfordringer, men jeg syns vi hadde et overraskende godt miljø på skolen – uten mobbing, uten krenkelser og uten utestengning. Personlig har det vært det beste skoleåret jeg noensinne har hatt.
For første gang følte jeg meg trygg på en skole, fordi jeg visste at alle var inkluderende, motiverende og fine mennesker, på hver sin unike måte. Jeg tror det er det utrolig sammensveisede miljøet som er noe av det spesielle med et folkehøgskoleår, og jeg hører andre som har gått på folkehøgskole før, si det samme. At det man får på  i løpet av året på folkehøgskole ikke er noe man får andre steder, og at det blir skapt minner for livet. Det skriver jeg under på.

Bare for å nevne i fleng noen av de tingene jeg har fått være med på dette året, som har festet seg ordentlig:

  • Å få lese dikt foran hele skolen i Arena på noen av de offisielle arrangementene vi hadde.
  • Å få lese dikt på biblioteket i Drammen, og på biblioteket i Nedre Eiker med den tidligere forfatterlæreren vår Håvard J. Nilsen.
  • Å få, og gi tilbakemeldinger på hverandres tekster i klassen.
  • Håndball-VM sammen med fine folk fra TV-, radio- og filmklassen på skolen.
  • Fine, morsomme, rare, inspirerende, engasjerende og motiverende samtaler med medelever og lærere i matsalen, og ellers på skolen, om alt fra Trump, deling av vitser, til seriøse diskusjoner om filosofi, kommunesammenslåing, skriving, livet, døden og kjærligheten, for å nevne noe.
  • Tilbakemeldingene og de motiverende samtalene med forfatterlærerne mine som aldri sluttet å tro på meg. Lærere jeg både kunne le og gråte sammen med, og lufte frustrasjonene mine til.
  • Turen til Paris med klassen min, og Foto og Youtube. En drøm som gikk i oppfyllelse der, altså!
  • Boklansering av boken vår «Brighte tanker» på Sentralen i Oslo 2. mai, hvor jeg har seks dikt med.

Tilslutt får dere bilder av boken, og fra lanseringen i Oslo, der jeg leste ett av diktene mine «bølgebrytning,» og hele klassen samlet, etter at alle hadde lest tekstene sine, avsluttet med utdeling av roser fra en av våre fantastiske lærere dette året, Bjørn Esben Almaas. Takk for et fantastisk år. Brighte tanker, og lys i sinnet!

31357983_10215651396335191_1441545969777770496_n31232243_10215651395255164_3528853561137954816_n31357918_10215651394615148_2049086784767262720_n31225500_10215651292892605_6951585189130665984_n31301796_10215651302972857_1812735065180864512_n31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n31747860_10215712820030745_242527749414060032_n

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

31 om januar

DSC_0814

  • Jeg begynte på det siste halvåret på Danvik folkehøgskole.
  • Jeg ble sykemeldt forrige torsdag, og har ikke deltatt så mye i undervisningen.
  • Vi har jobbet med Danvikrevyen 2018, Tapt i tid, som har premiere i Drammens teater i dag, og som har to forestillinger til i morgen.
  • Jeg har tatt nye personlige rekorder i løping – først løp jeg mila for første gang på 51 minutter, deretter løp jeg 15 kilometer på 80 minutter.
  • Jeg har vært i nytt styremøte på Fontenehuset Drammen, hvor jeg er styremedlem.
  • Jeg har drukket masse kaffe, og mange kopper med beroligende te.
  • Jeg har stått opp kl. 06.30 og 07.00 hver eneste morgen siden nyttår.
  • Jeg har lest boken «Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim, og må si jeg likte den veldig godt.
  • Jeg har hørt på mange gode TED Talks, to av de beste var: My year reading a book from every country og See how the rest of the world lives, organized by income.
  • Jeg har vært syk en god del med feber, hoste og forkjølelse, og derfor vært mye sengeliggende.
  • Jeg har skrevet igjen – etter en lang tids skrivesperre, og virkelig følt gleden det å skrive gir meg.
  • Et par dager i forrige uke hadde jeg noen veldig fine dager hvor jeg var i godt humør, og følte at ting var skikkelig bra.
  • Jeg har hatt en skikkelig fin og forløsende samtale med ei klassevenninne.
  • Jeg bestemte meg for å begynne og kjempe imot spiseforstyrrelsen, og jobbe med å bli frisk fra den. Derfor begynte jeg å møte til alle måltidene på skolen, selv om jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg kommer til å skrive mer om spiseprosjektet mitt senere.k-pf-pom-1224
  • Jeg har nytt noen fantastiske vinterdager med solskinn, innimellom alt regnet og snøfallet.
  • Jeg begynte å lese Menn som ingen treng av Frode Grytten, og liker veldig godt hvordan han skriver så langt, også at det er på nynorsk!
  • Jeg har grått og vært lei meg, sliten og langt nede, men jeg har også smilt, vært glad og følt på mestringsfølelse.
  • Jeg har løpt til The Greatest av Sia og Don’t Let Me Down av The Chainsmokers.
  • Jeg har hatt rolige og vanlige hverdager på skolen, hvor jeg har stått opp kl. 07 og prøvd å legge meg før kl. 12, uten at jeg nødvendigvis har lyktes med det.
  • Jeg har gått et par kveldsturer rundt bruene, og pustet inn kald og skarp vinterluft.DSC_0809-01.jpeg
  • Jeg har hørt masse på musikk, og én av de mest fengslende og gripende sangene jeg har hørt i måneden som gikk var Murder Song (5, 4, 3, 2, 1) av AURORA.
  • Jeg falt rett på halebeinet en dag i forrige uke, da det kom nysnø oppå isen, og har hatt vondt siden.
  • Jeg har tenkt at: Nå kan vel snøen snart smelte, så det kan bli vår?
  • Jeg har gledet meg over at dagene blir stadig lysere, og at det ikke lenger er så mørkt på ettermiddagene.DSC_0804.JPG
  • Jeg begynte å lytte til podcasts, og har blant annet hørt på Bra damer med Guri Solberg og Morgenbladets podcast om norsk debatt og kultur.
  • Jeg har lest mange gode og viktige artikler, deriblant Ein sjeldan lyttar, om en mann som har absolutt gehør, Barnehagemennene som vart uskyldig mistenkte i overgrep mot barnehagebarn, og Barns hemmelige mareritt, skrevet av Kristin Oudmayer, som handler om Elevundersøkelsen 2017.
  • Jeg har snakket med folk på skolen jeg ikke har snakket så mye med før.
  • Jeg har vært innom Fontenehuset et par turer igjen, og hatt det veldig hyggelig sammen med gamle kjente.
  • Jeg har skrevet takknemlighetsdagbok hver kveld for å dokumentere alt jeg har å være takknemlig for, og det er noe jeg har lyst til å skrive et innlegg om senere, fordi det faktisk har gjort meg litt lettere til sinns, og fått meg til å tenke mer på alt det fine og positive som skjer i livet mitt.
  • Og jeg har begynt å jobbe med og bli mer positiv, og ikke ha en så negativ tilnærming til mange ting, fordi det er viktig i prosessen mot et liv med bedre livskvalitet. Det er ikke noe som er gjort over natten, men en langvarig prosess, og noe jeg skal jobbe aktivt videre med i 2018.

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt

Endelig kommer jeg til deg, Paris!

Ja, du leste riktig. Tiden har endelig kommet for at vi reiser til Paris i morgen. Jeg kan nesten ikke tro det, her jeg sitter med kofferten på gulvet, midt i pakkingen, og prøver å ta ut flere og flere ting, fordi jeg alltid pakker altfor mye, og ender opp med ikke engang å bruke halvparten av det jeg tok med meg. Altså, jeg skal til Paris, jeg skal til Frankrike, for første gang, og jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det engang.

I Paris skal vi se noen av de aller mest kjente landemerkene, vi skal gå i fotsporene til Baudelaire, Sartre og Camus på deres Café de Flore, vi skal se Luxembourghagen, Triumfbuen, Eiffeltårnet og så mye mer. Med andre ord skal vi se noe av det Paris er aller mest kjent for. Jeg håper også å få tid til å rote meg litt bort i «the city of lights» på egenhånd en ettermiddag, og bare vandre gatelangs på måfå, uten en plan, og utforske, oppleve, og ta inn impulsene fra pariserlivet. Og forhåpentligvis blir jeg også inspirert til å skrive masse!

Underveis på turen kommer vi til å få flere oppgaver hvor vi skal skrive dikt, og temaet er selvsagt «urbanitet,» siden vi tross alt er i en storby som yrer av liv. Jeg skal prøve å dele litt oppdateringer underveis, både fra skrivingen, men også bilder jeg tar, og litt småskriverier rundt opplevelsene vi har, hva vi gjør og hva slags inntrykk jeg får av Paris.

I morgen må jeg stå opp klokka seks – for vi skal ta Flytoget som går 08:02 i morgen, og siden vi er over 20 elever + 2 lærere, har vi beregnet god tid til togstasjonen. Flyet går ikke før 11:05, men det er deilig å ikke måtte stresse på formiddagen. Det blir også en forholdsvis kort flytur, på cirka 2 timer med SAS, noe som slettes ikke er ille. Jeg kan derfor regne med at vi er i Paris og Frankrike rundt klokka ett i morgen. Å, det blir så gøy. Jeg gleder meg masse.

Nå skal jeg pakke ferdig, bruke resten av ettermiddagen til å slappe av, og legge meg tidlig i kveld, slik at jeg kommer meg opp i morgen tidlig.

Vi skrives før dere vet ordet av det.

À bientôt!

Louvre
Grey Arc De Triumph
Triumfbuen
paris-parks
Jardin de Luxembourg
The Eiffel Tower
Eiffeltårnet

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.