Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Advertisements

Hundre dårlige ideer = én god!

(Skrevet onsdag)

I skrivende stund sitter jeg i sengen min på internatet, og tar en pust i bakken etter en lang dag. Dagen i dag har bestått av å løpe fra det ene til det andre – først legetime for å få legeerklæring, siden det har blitt så strengt med fraværsgrensen nå, deretter var jeg en tur innom lageret, der jeg har tingene mine, for å hente skjerf og diverse vinterklær, siden jeg i en hel uke nå har gått rundt og klaget på at jeg fryser, for så å dra rett til DPS i gruppeterapien jeg har ukentlig. Med andre ord ble det ikke skole på meg i dag heller, siden jeg har vært syk i nesten to uker nå. Det er noe jeg begynner å bli veldig lei av nå, kjenner jeg, og håper derfor at dette viruset kan komme seg ut av kroppen min fortere enn svint, så jeg kan fungere noenlunde normalt igjen, uten feber, dundrende hodepine og hosting dag og natt.

Akkurat nå jobber vi med to monologer i Forfatterklassen, som det er meningen at Skuespillerklassen skal fremføre i Black Box her på skolen på nyåret. Det er en vanskelig prosess, med tanke på at jeg ikke har skrevet monologer tidligere, og fordi vi går så mange runder, hvor vi får tilbakemeldinger, for så å måtte skrive nye utkast, som må leveres innen en viss tidsfrist. Men på et eller annet merkverdig vis klarer jeg å levere utkastene mine i tide allikevel, selv om jeg noen ganger har mest lyst til å brenne det jeg har skrevet, kaste PCen i veggen og gi opp teksten gang på gang. På tross av dette ender jeg heldigvis ikke med å gjøre det, men å stå på allikevel, og få utkastene mine levert. For meg er det en øvelse å kunne levere noe jeg egentlig ikke er fornøyd med, fordi jeg har så høye krav og forventninger til meg selv, og hele tiden er livredd for å feile. Jeg prøver derimot å tenke at: «Dette er første gangen jeg faktisk skriver monologer. Jeg kan ikke forvente at det blir perfekt på første forsøk, og kanskje ikke på tiende eller trettiende forsøket heller.» Det var en lærer på morgensamlingen i forrige uke som sa at:

«Du må få 100 dårlige ideer, før du får én god. Fail faster!»

Og det er faktisk veldig sant. For det er ingen som klarer noe perfekt på første forsøk, så hvorfor ikke heller bare tillate seg selv å feile fortere, og lære av det, istedenfor å strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen, som vi alle gjerne skulle nådd uten å måtte jobbe for det? Sannheten er at suksess krever hard jobbing, og det kan høres klisjeisk ut det jeg skal si nå, men man må faktisk ofre både blod, svette og tårer for å oppnå det man vil. Jeg har heldigvis ikke ofret noe blod her, og ikke så mye svette heller, men litt frustrerte tårer har det vært, når jeg har følt og tenkt at:

«Dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg skriver ikke noe bra, og kan like gjerne bare gi opp å bli forfatter først som sist. De kommer sikkert til å synes at dette er skitdårlig, og slakte alt jeg har skrevet.»

Disse automatiske negative tankene, eller tankevirus, som jeg kaller dem, kommer veldig fort, som en infestasjon av hodet mitt, fra alle kanter, slik viruscellene vil angripe de friske cellene i kroppen. Jeg øver meg hver eneste dag på å prøve å snu disse negative tankene om til noe positivt, å gi meg selv en god klapp på skulderen når jeg har fått til noe, si «dette klarer jeg, dette får jeg til, dette skal jeg mestre,» istedenfor det motsatte. Men det er vanskelig, veldig vanskelig å få til, når det er dette negative tankemønsteret jeg har levd med i årevis. Likevel er det ikke umulig, og tidvis klarer jeg faktisk nå å ta meg selv i å tenke negativt. Før klarte jeg ikke å arrestere meg selv i dette, men nå kan jeg noen ganger stoppe opp, og ha en korrigerende samtale med meg selv. Den kan gå cirka slik:

Den negative kritikeren: «Dette her kommer du aldri til å klare. Du kommer til å feile. Det er ikke bra nok. Tror du virkelig at du er flink? Hah. For det er du ikke.»

Min korrigerende stemme: Vet du hva? Jeg kommer faktisk til å klare det. Jeg kommer ikke til å feile. Det er bra nok, og jeg er flink. Nå skal jeg motbevise deg.»

Den negative kritikeren: Men du feiler jo hele tiden. Det er det alle tenker, at du er en eneste stor feil, og aldri gjør noe riktig. Tror du liksom at du skal bli forfatter? Haha, for noe tull.

Min korrigerende stemme: Det er faktisk du som tar feil, ikke jeg. Jeg feiler ikke, og jeg tror ikke alle tenker at jeg feiler heller. Det er en feiloppfatning, og en misforståelse. Ja, jeg tror faktisk at jeg skal bli forfatter. Det er tross alt det eneste jeg har lyst til. Hvorfor skal jeg ikke kunne klare det, bare jeg jobber hardt nok?»

Den negative kritikeren: Du feiler, feiler, feiler, idiot, feil, feil.. Hører du ikke?»

Min korrigerende stemme: Nei, jeg feiler ikke, og nå er jeg faktisk lei av å høre på deg, skjønner du. Så hold kjeft.

Den negative kritikeren: Hm, kanskje du har rett allikevel?

Dette er bare et eksempel på en korrigerende samtale jeg kan ha med meg selv, eller, kall det mentalisering, om du vil. Det handler om å endre på tankemønsteret mitt, og utfordre den indre kritikeren som hele tiden skal ødelegge for meg, ved å ikke la den få makten til å ta over fullstendig. Mange ganger ser jeg på tankene i hodet med denne metaforen: Se for deg at du står på en togstasjon. Mange tog kjører forbi deg på stasjonen hele tiden, men jeg kan velge om jeg bare vil se på togene eller faktisk gå på det. Slik er det med tankene også. Jeg kan velge å stå å se på tankene mine som farer forbi, eller jeg kan velge å tenke mer på tanken, og la den få plass. I det siste har jeg forsøkt å observere tankene, uten å gi dem noe mer oppmerksomhet, og jeg merker da at jeg tidvis får den indre kritikeren til å forsvinne litt mer enn før.

Det at jeg klarer å tenke litt mer positivt gjør også at det blir enklere å gjennomføre oppgavene jeg får tildelt, og utfordringer som dukker opp, fordi jeg ikke med en gang tenker at dette er noe jeg aldri kommer til å få til, men heller klarer å tenke at:

«Dette må jeg prøve før jeg konkluderer med at det ikke går.»

Og feile fortere, prøve, feile, og prøve igjen helt til jeg lykkes. Om det så må hundre ideer til, før jeg får én god.

Ønsker alle en god torsdag!

21731227_10213803854307795_6910159366895849923_n
Danvikkvelden: På fredag viste vi frem gangvideoene vi har jobbet med i to uker.

Lykkeligere enn jeg noensinne har vært

DSC_1182-01
Rommet mitt på Danvik.

Jeg er dårlig til å oppdatere bloggen nå for tiden, og det skyldes i hovedsak at det er veldig hektisk her på Danvik med mye som skjer, og oppgaver som må gjøres.
Tolv dager har gått siden jeg sist skrev noe, og så mye positivt har skjedd, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg helt sprekkferdig av glede og stolthet over alt jeg har fått til de siste ukene, helt på egenhånd. Hvor bra de tre første ukene her på Danvik faktisk har gått, og hvordan jeg har utfordret meg selv på nye og positive måter.

Det er første gang på flere år at jeg faktisk føler ekte lykke, fordi jeg endelig gjør det jeg vil. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det, annet enn at jeg er så glad for at jeg hoppet rett ut i det, og begynte på skolen igjen. Jeg trodde jo aldri at det skulle skje, at jeg skulle bli frisk og stabil nok til å gjennomføre et ordinært skoleår, men her sitter jeg, på en skole, på Danvik, som elev på Forfatterlinjen, og gjør det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Uttrykker meg med ord, og skriver mer enn jeg noensinne har gjort.
Jeg er så inspirert, får stadig ideer og begynner å få troen på at jeg faktisk skal klare dette. Jeg føler meg heldig, så utrolig heldig som får oppleve dette, og en sang av Aurora uttrykker mye av det jeg føler akkurat nå:
spotify:track:1XZU7d9vFvZLmiC8sfgbN1

Jeg tenkte å vie dette innlegget til alt det jeg har gjort den siste måneden, og det er ikke rent lite. Her kommer noen bilder som oppsummerer noe av det:

Valgkamp i august/september:

 

 

Flytting fra leiligheten min til Danvik folkehøgskole:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Skoletur til Sandefjord og litt hverdag på Danvik med morgensamling og fellesareal:

 

 

Forhåndsstemming:21231105_10213651835427418_3466393328948927685_n

Valgvake, takketaler, blomsterhilsener og valgseier!

DSC_0007

DSC_0006

Andre samling med Team Media i YFU, denne gangen i vakre Trondheim:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Danvik på Senkveld-innspilling, hvor jeg var så heldig å møte Cengiz og Ina fra Skam:

21745169_1663031533715447_2095873630_o

DSC_0016

Det er faktisk helt absurd å tenke på at jeg denne helgen har gått tre uker på Danvik folkehøgskole. Siden innlegget mitt den 3. september, som teknisk sett var nesten rett etter skolestarten min, har jeg jobbet videre med skriveprosjektene vi holder på med i Forfatterklassen, og faktisk skrevet min aller første monolog.

På tirsdag fikk vi tilbakemeldinger på monologene våre i grupper, noe jeg hadde gruet meg veldig til, fordi jeg helt ærlig var redd for at monologen min var dårlig, og at den derfor kom til å bli slaktet. Heldigvis skjedde ikke det. Snarere tvert imot. Jeg endte opp med å få gode tilbakemeldinger, og da kjente jeg virkelig på mestringsfølelsen, fordi jeg hadde klart noe trodde jeg ikke kom til å klare. Det beviser bare en ting: At jeg klarer det jeg vil, på tross av at jeg gruer meg, og egentlig ikke har lyst.

Et annet eksempel på det er faktisk fra onsdag denne uka. En gang i semesteret er det satt av to timer hvor elevene på skolen kan vise frem talentene sine. Tirsdag kveld ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lese i Arena (som er den store fellessalen vår), og endte opp med å si ja før jeg i det hele tatt hadde tenkt meg om. For ikke hadde jeg forberedt meg, og i tillegg hadde jeg vært syk med forkjølelse tre dager i forkant, men presset meg gjennom dagene allikevel, selv om jeg kanskje burde ligget i senga. Jeg endte dermed opp med å lese tre dikt foran hele skolen på onsdag, 98% på sparket, noe som gikk overraskende bra, med tanke på tilstanden jeg var i, og hvor lite jeg hadde øvd. Det beste var at jeg nesten ikke engang var nervøs, og klarte å være tilstede i øyeblikket der og da. Og det er rart med det – hvordan jeg blir helt fri for tanker når jeg står på scenen, og bare lever meg inn i øyeblikket.

For bare noen år siden hadde jeg så mye angst at jeg ble fysisk dårlig før jeg skulle stå foran noen og snakke. På ungdomsskolen klarte jeg knapt å holde foredrag alene foran læreren min, fordi jeg slet sånn med prestasjonsangst og sceneskrekk. Før skriftlig og muntlig eksamen i tiende klasse kastet jeg opp hele morgenen før jeg skulle opp, fordi jeg var så forferdelig nervøs. Men selv om jeg var livredd gjennomførte jeg, og endte opp med 6 i engelsk skriftlig og 5 i naturfag muntlig. For jeg unngikk ikke frykten min, jeg møtte den, og vant. I årene etter har jeg jobbet hardt for å overkomme denne angsten, og blir i dag nesten ikke nervøs når jeg skal stå foran mange mennesker lengre. Derimot nyter jeg det, fordi jeg syns det er så gøy, og har lyst til å gjøre det igjen og igjen. For meg er dette et eksempel på hvordan det å møte angsten isteden for å unngå den kan ha gode resultater, slik som i mitt tilfelle.

Det betyr ikke at jeg ikke kan føle på prestasjonsangsten lengre, for det kan jeg i aller høyeste grad. Denne uken har vært veldig hektisk, og jeg har da fått kjenne på min store utfordring: Den indre, negative kritikeren som hele tiden skal rakke ned på alt jeg gjør:

«Du kommer til å feile, du blir aldri god nok, dette er utrolig dårlig, du klarer ikke dette.»

Ordene som gjaller i hodet i det hele tatt før jeg har begynt på en oppgave. Jeg kjemper imot denne redselen for å feile for hvert ord jeg skriver. Til tider kan det være veldig slitsomt, fordi jeg får lyst til å gi opp hele oppgaven, kaste PCen i veggen av frustrasjon og legge meg ned og grine. Heldigvis ender jeg ikke opp med å gjøre noen av disse tingene, fordi  jeg på en eller annen måte klarer å bestemme meg for at:

«Dette skal jeg få til!»

Uansett hvor høy den negative stemmen i hodet mitt er, nekter jeg å høre på den, og får oppgavene gjort. Jeg utfordrer meg selv hver eneste dag her på Danvik, og mestrer det. Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg kjenner på mestringsfølelsen – det å overvinne min indre kritiker, som blir stadig mindre for hver dag som går. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg har klart å knuse den negative stemmen inni meg som hele tiden vil rakke ned på meg, men jeg skal dit en dag. Det har jeg bestemt meg for.

Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Jeg føler meg i live. Jeg lever. Føler meg heldig over å være her. Tilstede. Nå.

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!

 

 

Nedtellingen har startet

Long time, no see får vi vel kanskje si. Noen ganger går det litt vel mange dager før jeg får oppdatert denne bloggen, men de siste dagene har ting gått litt i ett, og jeg har vært i en følelsesmessig berg- og dalbane. På den positive siden har jeg startet nedtellingen til Roma, og reisefeberen begynner virkelig å melde seg.

Det er faktisk bare 10 dager igjen til Romaturen min, hvor jeg skal legge ut på reise for første gang alene. Jeg gleder meg, og er utrolig spent på en gang, for hvordan det kommer til å bli. Jeg håper at det blir en bra tur som jeg kommer til å huske lenge. At jeg på den første turen alene får mestringsfølelse, når jeg mestrer å være i et fremmed land alene, og takle alle situasjoner som måtte oppstå. Klare meg selv. Stole på at jeg mestrer, og får til ting på egenhånd. På mange måter blir turen til Roma både en tur for inspirasjon, men også en måte å gå utenfor min egen komfortsone. Jeg har tenkt på å reise alene mange ganger tidligere, men alltid kommet opp med mange dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skulle gjøre det. En av grunnene var nok at jeg var for redd, og ikke turte, men nå er jeg klar for å utfordre meg selv, og som det godt kjente ordtaket sier: En gang må jo være den første.

Jeg har planlagt denne turen i hodet mitt nå over flere år, og har faktisk hatt lyst til å reise til Roma i over ti år. Jeg har drømt om Det sikstinske kapell, alle de tusenvis av detaljene i taket, lukten av gammelt rom, helt fantastisk kunst, det å sette meg ned i Spansketrappen med skriveblokka mi og kameraet mitt, iaktta menneskene som går forbi. Se alle de store og mest kjente byggverkene i hele verden, med så mye historie – Colosseum, Roman Forum og Imperial Forums. Og så mye mer.

Bilderesultat for det sikstinske kapell
Det sikstinske kapell, Vatikanet
Bilderesultat for spansketrappen
Spansketrappen, Roma
Bilderesultat for colosseum
Colosseum, Roma

Tenke at noen faktisk har bygd disse ruinene en gang, for hånd. Idag regnes blant annet Colosseum som et av verdens største underverker, og jeg kan ikke vente på å endelig skulle få se det i virkeligheten. Dette er virkelig en drøm som går i oppfyllelse for meg, det å oppleve Roma. Det kommer derfor til å bli veldig stort å lande på italiensk jord for første gang, og jeg er veldig sikker på at det ikke kommer til å bli den siste. For jeg har også mange andre steder i Italia jeg har lyst til å se – Venezia, Firenze, Lazio, Toscana, Milano, Pompeii, Cinque Terre, Vienna, Sardinia, Gardasjøen, Pisa, Napoli, Sorrento og Positano. Med andre ord må jeg rett og slett ta meg en rundreise i Italia en gang. Kanskje til og med ta ett års studier der, og få sjansen til å oppleve hva Italia har å by på.

Jeg har så mange drømmer om hva jeg ønsker å gjøre, og som jeg virkelig har lyst til. Én av mine store drømmer er å besøke alle verdens land – og for å oppfylle den drømmen tenker jeg at jeg vil jobbe som reisejournalist, reiseblogger eller korrespondent. Leve av å reise, og samtidig skrive masse, masse. Både artikler, reportasjer, dikt og forhåpentligvis også bøker etter hvert. For så å kunne ha både skrivingen og reisingen som levebrød. Det er min ultimate drøm i livet, og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg er der. I tillegg håper jeg å kunne jobbe med flere andre ting – TV eller radio, kanskje? Synge live for mange mennesker? Være programleder for et TV-program eller bli nyhetsanker? Jeg har alltid engasjert i mange ting i samfunnet også, og håper at jeg kan fortsette med det i tillegg – skrive kronikker i avisa, skrive bøker om temaer som opptar meg og være med i ulike organisasjoner. Det mangler i hvert fall ikke på drømmer, ambisjoner og ting jeg har lyst til.

Og én ting vet jeg om meg selv: At når jeg bestemmer meg for noe, har et mål eller en drøm, så gir jeg aldri opp før jeg oppnår det jeg vil. Det er denne staheten, som kunne irritere alle og enhver da jeg var liten, fordi jeg ikke ga meg før jeg fikk viljen min, jeg bruker den dag idag til å nå min ultimate drøm. Forskjellen er at jeg bruker staheten min på en mer moden måte nå.

Det har blitt til en aldri-gi-opp-mentalitet inni meg, og den holder jeg fast ved. Romaturen jeg skal på nå er et eksempel på en drøm som har tatt lang tid å få muligheten til, men jeg har ikke gitt opp drømmen om at jeg en dag skulle få komme dit, og om ti dager skjer det.

Om ti dager er jeg i Roma, dere. Og jeg kunne ikke gledet meg mer.

 

Positive tanker: En fin fredag

Landfalløya solnedgang 2
Solnedgang på Landfalløya, 09.03.17.

Ja, du leste riktig. Denne fredagen har faktisk vært veldig fin, på tross av at den har vært over gjennomsittet hverdagslig. Før ville jeg ha fått helt panikk hvis jeg ikke skulle ha en plan for dagen. Den eneste avtalen jeg hadde idag var en samtale med kontakten min i kommunen. Ellers gikk jeg meg en tur i det nydelige været, som minnet meg sånn om vår, og det var innmari godt for sjela! Jeg tok meg også en tur på vindusshopping, med litt fin musikk på øret, og det er overraskende hvor avslappende det bare var å vandre litt. Se, kikke, bli inspirert, inntrykk, mennesker. Akkurat slik jeg liker det.

I går ettermiddag gikk jeg en lang tur, og fikk faktisk med meg den fantastiske solnedgangen, på runden min rundt bruene, fra Bybrua opp til Landfalløyabrua på Strømsøsiden, og tilbake til Bybrua igjen på den andre siden. På vei opp til Landfalløybrua i sekstiden i går var det som om himmelen sto i brann over Mjøndalen, og jeg hadde heldigvis med meg kameraet i sekken, slik at jeg fikk fanget dette øyeblikket:Landfalløya solnedgang 3

Ettermiddagen i går og dagen idag ble faktisk ganske så bra. For meg svinger det veldig opp og ned hele tiden følelsesmessig, og det er derfor jeg også kan ha det så forskjellig fra dag til dag. Idag er det faktisk også to uker til jeg reiser til Roma, for første gang på reise alene, og for første gang til Italia. Jeg gleder meg og er spent på en gang. Har planlagt masse av det jeg ønsker å se, og kommer til å skrive noen innlegg om dette nå de kommende dagene. Når jeg er i Roma kommer jeg også til å fotografere masse, og prøve å skrive noen innlegg fra dag til dag, med opplevelsene mine, hva jeg ser og opplever, følelser og tanker, mennesker jeg møter, hvordan jeg har det og opplever reisen. Tenker også å bruke Facebook sin direktevideoapp også, sånn at dere kan følge meg på reisen. Kan nesten ikke vente på å få komme til Roma, og oppleve alt det jeg har planlagt der. Og bedre start på helgen blir det ikke – for det at jeg gleder meg til denne Romaturen genererer masse positive tanker, følelser og adrenalin.

Denne helgen leste jeg at det er meldt fint vær her i distriktet, og jeg planlegger derfor å få meg en tur ut. En gåtur rundt bruene, eller kanskje til og med en liten tur i skogen. Jeg skal i hvert fall nyte sola, når den kommer.

Ønsker alle en varm og vårfin helg!

 

 

 

Den beste helgen på lenge

Jeg har sjeldent hatt en så bra helg som denne helgen her, og den følelsen jeg har akkurat nå er så bra, selv om jeg vet av erfaring at denne oppturen ikke nødvendigvis kommer til å vare så lenge, prøver jeg å holde på godfølelsen, ideene og inspirasjonen så lenge jeg kan. For jeg vet at det etter en opptur som dette gjerne kommer en periode med depresjon etterpå, fordi det er sånn det alltid har vært, og er.. men jeg merker at jeg blir sterkere og sterkere for hver gang, klar til å møte det som måtte komme, når jeg daler ned fra denne deilige toppen av lykke.

For akkurat nå er jeg i en skikkelig inspirasjonsboble, hvor den ene ideen etter den andre daler ned. Denne makeoveren av soverommet mitt, for eksempel, var et innfall jeg fikk natt til idag, og jeg endte derfor opp med å holde på hele natta. Resultatet ble slik: (planlegger også å lage en bildevegg over senga med bilder fra de siste reisene mine snart):
16807822_10211669434868643_8256688260298710326_n

Jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Senga er flyttet fra langveggen til kortveggen, og på veggen har jeg faktisk brukt en gardinstang jeg hadde liggende, til å henge opp noen av klærne mine på, for å kunne frigjøre skapet mitt litt. For klesskapet mitt er sjoka fullt, for å si det mildt. Knis. Og aller helst skulle jeg ha ryddet det også, fordi det ser helt bomba ut. Det er en grunn til at jeg nekter folk å åpne skapene mine. Haha. Men uansett, jeg ble så utrolig fornøyd med hvordan soverommet mitt endte opp, med tanke på at det nå er veldig mye lysere og hyggeligere enn det har vært før, og nesten det aller beste: Jeg har ordnet meg «kontorplass,» så jeg kan sitte å jobbe ordentlig også, med plass til notatbøkene, dokumenter og andre ting jeg trenger, når jeg skal skrive eller jobbe med skolearbeid.

Nå skal jeg bare nyte resten av denne søndagen med Masterchef Australia-maraton, og gjøre meg klar for en ny uke med behandling, møter og to dager på Fontenehuset. Tror det blir veldig bra!

DSC_0132.JPG

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi skrives!