Skammen over å skamme seg

Jeg har slitt lenge en god stund nå med å tørre å skrive noe på bloggen min, fordi jeg etter at jeg begynte på Danvik har utviklet en frykt for å skrive åpent og ærlig, slik jeg gjorde før, av den grunn at jeg er redd for å bli dømt og sett ned på, eller at folk skal begynne å baksnakke meg. Og jeg tror ikke det er noe jeg egentlig behøver å være redd for, med tanke på hvor bra miljø vi har her på skolen. Jeg har i alle fall ikke opplevd at noen har vært dømmende til nå, allikevel er jeg redd for å ikke bli likt. Det er noe som henger igjen fra tidligere opplevelser med mobbing, hvor jeg opplevde å bli fullstendig fryst ut, og ikke var en del av noe.

Egentlig hadde jeg tenkt til å legge ut det innlegget jeg holder på med om Paris, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har klart å ferdigstille det ennå. Isteden er det andre ting jeg heller hadde behov for å skrive om, og åpne meg rundt. Det er lenge siden nå jeg har vært fullstendig ærlig om hvordan jeg har det til noen, og jeg har tidvis båret en fasade, men de siste par ukene har jeg vært så sliten at jeg ikke har orket eller klart å skjule det.

Etter at jeg møtte en av de verste mobberne på venterommet på DPS for over en måned siden, og i etterkant møtte to til på det samme venterommet, har jeg slitt veldig. Disse tre møtene gjorde at jeg i etterkant har slitt med gjenopplevelser/flashbacks hver eneste dag. Tenk deg at du går på kino for å se en film – sånn har jeg det, bare at disse små filmene og glimtene fra fortida flasher forbi i synsfeltet mitt gang på gang, uten at jeg har kontroll over det, og det samme skjer de gangene jeg faktisk sover. Da har jeg mareritt som jeg våkner svett og andpusten av, etter å ha drømt at jeg er fanget, blir forfulgt, ikke kommer meg unna, at jeg blir regelrett overfalt eller andre skremmende ting, som jeg har opplevd tidligere i livet mitt. Jeg sover også ekstremt dårlig, gjerne bare et par timer hver natt, delvis på grunn av de vonde marerittene mine, men også fordi jeg aldri klarer å sovne om kvelden. Kall det gjerne en ond sirkel, der jeg holdes våken av tankekjør og kanskje også en frykt for å måtte oppleve de samme marerittene på nytt og på nytt.

Denne kombinasjonen gjør meg fullstendig utslitt, og jeg har hatt minimalt med overskudd og energi de siste ukene, men den siste uka nå har vært absolutt verst, da jeg nesten ikke har sovet i det hele tatt, og merker at jeg må presse meg til det ytterste for i det hele tatt å klare å møte opp til undervisning. Akkurat nå føles alt ut som et eneste stort strev – jeg kjenner meg fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, og bruker de siste kreftene jeg har igjen på å holde hodet over vannet.

Skal jeg være fullstendig ærlig har også et problem jeg tidligere har skrevet om her på bloggen forsterket seg kraftig igjen, delvis på grunn av de vonde møtene jeg har hatt med mobberne mine de siste ukene. Jeg har vært veldig i tvil om jeg skulle dele det på bloggen nå, fordi jeg, som jeg skrev innledningsvis, har utviklet en frykt for at folk ikke skal like meg på skolen om jeg er ærlig om hva jeg har slitt med, og sliter med, men jeg velger å trosse denne frykten, og gjøre det allikevel.

Men jeg må si at det er veldig vanskelig å dele akkurat det jeg skal komme inn på nå, fordi jeg skammer meg sånn over å slite med et sånt problem, selv om jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet, men som kanskje ikke tør å være åpen om det, nettopp på grunn av den frykten jeg beskriver. Og skammen da, selvfølgelig.

Jeg er gjennomsyret av skamfølelse mesteparten av tiden, men skriver det allikevel: Sannheten er at jeg i over ett år har slitt med anoreksi, som er en spiseforstyrrelse, men jeg ser jo ikke sykelig undervektig ut, tenker du, kanskje? Hvordan kan hun få den diagnosen uten å være, unnskyld språket, et beinrangel? Dessverre er det mange misoppfatninger og vranglære rundt denne diagnosen, både i media, men også blant folk flest. Det er nemlig mange som tror at man må være sykelig undervektig for å ha anoreksi, men det er altså ikke tilfelle. Om man har en spiseforstyrrelse eller ikke måles ikke bare utfra vekt, men også etter en lang rekke andre symptomer, og kanskje det aller viktigste, er at spiseforstyrrelser i all hovedsak sitter i hodet. Med andre ord: Anoreksi, og alle andre spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, og ikke fysiske lidelser, men får sykdommen utvikle seg lenge nok, vil man også selvsagt utvikle fysiske symptomer i tillegg, som et resultat av det stresset kroppen utsettes for.

Da spiseforstyrrelsen min først begynte, og var virkelig ille for cirka ett år siden, var jeg heller aldri ekstremt undervektig, men jeg lå lenge og vippet på grensen mellom det å være normalvektig og det å være undervektig etter å ha overtrent og sultet meg i flere måneder. I januar i år veide jeg på et tidspunkt nesten tretten kilo mindre enn det jeg gjør nå, og jeg kommer ikke til å skrive hva jeg veide da, eller hva jeg veier nå, fordi det ikke er noen konkurranse om en viss vekt for å fremstå sykest mulig.

Det jeg egentlig vil fram til er at problemet mitt med mat virkelig har forsterket seg igjen, og jeg føler nå at jeg er fanget i mitt eget fengsel hvor jeg omtrent ikke klarer å spise, fordi tankene og fryktene mine om hva som kommer til å skje hvis jeg spiser tar fullstendig overhånd. For andre som ikke sliter med forholdet sitt til mat og kropp er det kanskje vanskelig å sette seg inn i disse mekanismene som foregår oppe i hodet, men det er veldig komplisert å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig, og at jeg ikke kommer til å legge på meg hvis jeg spiser visse typer mat. Det å slite med en spiseforstyrrelse som anoreksi, handler i stor grad om trangen til å måtte kontrollere noe, å kunne holde vonde følelser på avstand, og på en merkelig måte føle en form for mestring, men jeg må understreke at det virkelig ikke er noe å hige etter.

Det å slite sånn som jeg gjør nå er utmattende, fordi alle tankene mine, dag og natt, kretser rundt mat, kalorier, hvor mye jeg kan eller ikke kan spise, hvor mye jeg må trene, og planlegging og atter planlegging, hvis jeg for eksempel skal på besøk eller skal spise ute.

Jeg blir også fysisk utmattet, fordi jeg nå om dagen nesten ikke klarer å få i meg noe som helst, annet enn vann, kaffe og te. Det jeg føler nå er at jeg er så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den, og det har faktisk tært såpass mye på meg i det siste, at jeg i begynnelsen av denne uka faktisk på alvor vurderte å slutte på skolen, fordi jeg er så utslitt nå, og ikke vet hvordan jeg skal klare å fullføre i denne tilstanden. (I denne forbindelse er det viktig å si at jeg får tett oppfølging fra DPS, hvor jeg har behandling to ganger i uka, og av andre i støtteapparatet mitt, sånn at ingen tror jeg står fullstendig alene om det.)

Heldigvis ble jeg snakket fra det å slutte, og er fortsatt på skolen, men det var et øyeblikk i helgen jeg gikk inn på Finn for å se på leiligheter, fordi jeg virkelig tenkte at det å fullføre året på Danvik ikke er noe jeg kommer til å klare. Det var i et øyeblikks frustrasjon, om man kan kalle det det, og jeg har kommet meg litt ut av det nå, men denne følelsen av å ikke få til er noe som har plaget vettet av meg i det siste. O

Opplevelsen av at jeg feiler uansett hva jeg gjør, ikke får noen ting til og at jeg fucker opp alt, er det jeg konstant har gått rundt og følt. Og disse følelsene og tankene er veldig vonde å forholde seg til. Ikke minst er de ødeleggende for all kreativitet, siden jeg før jeg allerede har begynt på en skriveoppgave, for eksempel, tenker at det ikke er vits i å begynne engang, fordi det uansett blir skamdårlig. Og jeg tror nok at det er mange som kan kjenne seg igjen i disse tankene og følelsene, i større eller mindre grad.

Grunnen til at det i lang tid har vært stille fra denne kanten nå er at jeg har skammet meg over å skamme meg, og kommet inn i en negativ spiral, hvor jeg har blitt overbevist om at jeg ville bli sett på som rar, gal eller merkelig hvis jeg satte ord på det jeg tenker og bekymrer meg over, men så tenker jeg at:

«Er jeg egentlig alene om å ha det slik som dette, eller er det andre som føler det på samme måten, men aldri tør å si noe om det?»

Jeg tror svaret på det spørsmålet er ja, og jeg håper at jeg ved å være åpen om dette, kanskje kan gi andre en følelse av at det å slite med en spiseforstyrrelse, det å ikke føle seg god nok, være umotivert eller ha det kjipt innimellom ikke trenger å være noe å skamme seg over, eller måtte holde hemmelig for andre mennesker, fordi det er mer «normalt» enn man tror. Samtidig håper jeg også at det å skrive åpent om tankene og følelsene mine rundt spiseforstyrrelsen jeg sliter med, de vonde minnene mine, og følelsene og tankene mine rundt det å ikke føle meg god nok, kanskje kan være med på å minske skammen og tabuene rundt disse temaene?

I alle fall skammer jeg meg litt mindre nå, etter å ha lettet hjertet mitt rundt noe jeg syns er forferdelig vanskelig å forholde meg til, og det er mindre vondt, fordi jeg da slipper å gå alene med det inni meg, men har delt det med dere. Med noen andre enn behandlerne mine.

 

Reklamer

Min vonde mobbehistorie: Mobberen på venterommet

Jeg har vært veldig dårlig til å oppdatere bloggen de siste ukene nå, fordi jeg har hatt fullt opp med oppgaver og sosiale happeninger både på, og utenfor skolen. Det er selvfølgelig veldig hyggelig og bra at jeg har så mye å gjøre, og er med på såpass mange ting som jeg tross alt er, men det betyr dessverre at noe annet må vike. I tillegg til at ukene mine har vært travle må jeg midt oppi dette passe både på meg selv, og på helsen min, slik at jeg ikke får nye depressive episoder, slik jeg så ofte har fått før. Etter min erfaring fra tidligere har ofte disse episodene blant annet blitt trigget av stress, at jeg gjør for mye og ikke klarer å finne en balanse i livet mitt. Det er noe jeg fremdeles jobber med å finne ut av, og bli bedre på, og jeg tror det er noe jeg må fortsette å jobbe med i fremtiden også.

De siste ukene har jevnt over vært bra, men jeg har dessverre innimellom opplevd å ikke ha det så bra også. Spesielt de to siste ukene har vært tøffe. Noe av grunnen til det er at jeg for litt over to uker siden møtte en av de verste mobberne fra barneskolen, på venterommet på DPS, av alle steder, og jeg ble så sjokkert den dagen, da jeg satt der, at jeg ikke klarte å røre meg, og kjente at jeg ikke fikk puste. Brystet mitt snørte seg sammen, jeg begynte å svette, hendene mine ble klamme, og jeg frøs fast i setet jeg satt på. Jeg satt faktisk plutselig nesten rett ved siden av ham som terroriserte, plaget og mobbet meg  både fysisk og psykisk gjennom fem år på barneskolen. Han jeg har prøvd å unngå i alle år, alle stedene jeg har unngått å dra for å slippe og møte ham, hvordan jeg har kartlagt mesteparten av byen og nærmest gjettet meg fram til hvor jeg mest sannsynlig kunne møte på ham, også møter jeg ham på venterommet på DPS, av alle plasser, der jeg har gått til behandling i snart fire år, og ikke møtt på ham. Før nå. Det satte meg fullstendig ut av spill. Jeg ble kvalm, svimmel og trodde jeg skulle besvime. Jeg ble livredd. Jeg fikk fysisk vondt inni meg, og klarte nesten ikke å reise meg opp da behandleren min faktisk kom og ropte opp navnet mitt.

Å møte ham trigget så mye vondt inni meg. Overveldende følelser og tanker jeg så lenge har prøvd å unngå, fordi det har vært for vanskelig å forholde meg til. Det konstante helvetet han skapte for meg, og som jeg aldri kom meg vekk fra eller ut av. Jeg var fanget, som i et fengsel, på grunn av ham, hver eneste dag på skolen, og da jeg møtte denne gutten igjen, som nå har blitt voksen, på venterommet, ble jeg først livredd, akkurat slik jeg var den gangen, for så altfor mange år siden, da han hadde både det fysiske og det psykiske overtaket på meg, og jeg hadde vondt i magen hver eneste kveld og hver eneste morgen, fordi jeg gruet meg sånn til å gå på skolen.

Jeg husker nesten ingenting fra barndommen min, fordi jeg levde i konstant frykt og angst. Syv eller åtte år av livet mitt er som et sort hull i hukommelsen min, fra jeg var seks år til jeg er nærmere femten år. Det er med andre ord et stort spenn i tid. I denne perioden har jeg ingen «normale» minner, slik man gjerne husker, som minner fra ferier, bursdagsfeiringer, høytider eller andre opplevelser. Jeg husker bare små bruddstykker her og der, bittesmå glimt og flashbacks som jeg gjenopplever til stadighet, men som jeg ikke klarer å tidfeste, verken i riktig år eller noen annen form for tid. Derfor er det veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan ting har vært, fordi jeg omtrent ikke husker noe av det jeg har opplevd, bortsett fra disse vonde gjenopplevelsene. På mange måter er det forferdelig forvirrende å ha et så stort svart hull i hukommelsen min, og ikke minst er det veldig skremmende, fordi det er så mye jeg ikke vet.

Men det aller verste er kanskje alt jeg har mistet, og etter å ha blitt livredd, da jeg møtte ham (mobberen) på venterommet, ble jeg sint, rasende og fikk lyst til å slå løs på ham alt jeg kunne. For alt han har gjort mot meg. For hvordan han ødela livet mitt, for hvordan han ødela meg, for all frykten og all angsten jeg har måttet gjennomleve, for hvordan han tok fra meg barndommen jeg aldri får tilbake. Selvfølgelig slo jeg ham aldri, der jeg satt på venterommet, det ville ikke falt meg inn, men jeg hadde lyst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slått ut alt sinnet jeg har overfor ham, latt ham kjenne sin egen medisin, slå og slå og slå og slå til jeg ikke hadde klart mer, men jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det, selv om jeg hadde hatt aldri så lyst. For jeg er ikke en slik person – jeg er ikke voldelig, og definitivt heller ikke hevngjerrig, selv om jeg er sint og rasende og kan si at jeg hater ham, virkelig hater, hater, hater ham, og det er ikke ord jeg bruker ofte, om enn i det hele tatt, men han (mobberen) er unntaket fra regelen.

Enkelte hendelser fra barneskolen glemmer jeg aldri. Han slo meg, sparket meg, dyttet meg over ende, forfulgte meg, lot meg aldri være i fred, stengte meg inne på toaletter, kastet den nye sekken min i søla og fylte den med både vann og lim, ødela klærne mine og matboksen min nesten hver eneste uke, tok tøflene mine og sørget for å gjøre hver eneste dag på skolen til et mareritt, men aller verst var de ondskapsfulle ordene han skrek etter meg dagen lang, hver eneste dag, i årevis. Alle disse ordene som har gjallet og gjallet i hodet mitt hver eneste dag i årevis, og som jeg sliter med å bli kvitt:

«Du er ikke verdt en jævla dritt. Gå og heng deg. Ta livet av deg, din dritt. Du fortjener ikke å leve, din jævla sau (som en referanse til at jeg hadde brusete hår.) Du kommer aldri til å bli noen ting, du er stygg, ekkel, æsj, ingen liker deg. Æsj, jeg vil ikke ta på deg, for da blir jeg smitta av bakteriene dine. Jævla ekle horeunge. Jævla Jesuselsker, du er ikke verdt noen ting, hvis du liker han så jævla mye, hvorfor gifter du deg ikke bare med han da?»

«Bæææ, jævla sau, ikke kom nær meg. Hvem kjørte over det flate, stygge trynet ditt, a?»

«Du er så jævla stygg. Speilet knuser når du ser deg i det. Jævla flatpanne!»

«Æsj, du er så feit, stygg, ekkel. Ikke rør meg. Ikke ta på meg. Ææææsj, ææææsj.»

Dette er bare et fåtalls eksempler på hva han skrek etter meg av ondskapsfulle ord som har boret seg fast i meg. Mye på grunn av ham sliter jeg fortsatt den dag i dag med tanken om at jeg aldri er bra nok, at jeg feiler i alt jeg gjør, og at jeg konstant går rundt og føler meg stygg. Han (mobberen) bidro til de vonde og vanskelige følelsene jeg bærer med meg i dag, selv over ti år senere.

Mobbingen har satt dype spor i meg, og det sier meg at det også må sette skjellsettende spor hos alle de 30 000 barna som fremdeles opplever mobbing hvert eneste år i norske skoler. Bare tanken på at noen må gjennomgå og oppleve det samme som meg, får magen min til å knyte seg. Jeg har også i det siste tenkt en god del på Odin-saken igjen – den 13 år gamle gutten som tok sitt eget liv etter mobbing. Det er først nå i det siste jeg har innsett at jeg kunne endt opp med samme skjebne. For da jeg var tolv år gammel ville jeg bare dø, og hadde konkrete tanker om det, men jeg fortalte det aldri til noen – for jeg hadde ingen å fortelle det til.

Derfor er jeg så opptatt av at vi må snakke om mobbing, at vi må snakke om selvmordstanker, og ikke minst tørre å spørre barn og unge direkte om de har tanker om å dø. Et slikt spørsmål vil ikke få barn og unge til å ta livet av seg, snarere vil det kunne være forebyggende, fordi barnet eller ungdommen da kan føle seg sett og hørt i en uutholdelig og voldsomt vond livssituasjon. Det er når man er på aller dypest grunn at man har aller størst behov for at noen spør:

«Hvordan går det med deg, egentlig? Jeg ser at du har det veldig vondt og vanskelig. Jeg er her for deg, og vil støtte deg, og gå veien med deg. Jeg tror deg, og tar deg på alvor.»

Betydningen av dette kan være forskjellen mellom liv og død. Så spør, heller en gang for mye enn å ikke spørre i det hele tatt.

Ikke minst er det viktig at mobbingen faktisk blir tatt tak i. Jeg opplevde aldri at mobbingen jeg opplevde på barneskolen ble tatt tak i noen gang, og jeg var fullstendig alene om hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde blitt mobbet i over fire år, og jeg så at ingen gjorde noe som helst, tenkte jeg akkurat det samme som 13 år gamle Odin før han tok sitt eget liv: «De gjør ikke noe uansett.»
Og det er forferdelig vondt å tenke på at han fikk en slik skjebne, fordi ingen av de voksne på skolen så, hørte og tok ham på alvor.

Jeg var heldig, og ble «reddet» i grevens tid i midten av sjette klasse, da vi fikk tvunget igjennom et vedtak via Fylkesmannen, slik at jeg fikk byttet skole, fordi jeg nektet å sette mine bein på barneskolen min igjen, jula 2006. Hadde det ikke vært for skolebyttet den gangen, er jeg veldig sikker på at jeg ikke ville vært her i dag. Dessverre er det altfor ofte tilfeldig om mobbesaken blir tatt tak i eller ikke, og om skolen tar det på alvor.

Å ikke ta barn og unge som blir mobbet på alvor, kan i verste fall ende i selvmord, slik vi har sett i flere tragiske saker.

Så kjære rektorer og lærere rundt om i Norge. Dette er en oppfordring:
Se, hør og ta elevene på alvor, når de forteller om mobbing.

For vi har ingen flere barn og unge å miste.

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.

Opp og videre

DSC_0915

(Okei, nesten nydusjet hår, men la gå.)

Jeg ble utskrevet i dag tidlig rett til en time med vikarpsykologen på DPS, siden den ordinære behandleren min er på ferie. Vi snakket om hvordan jeg har det nå, og hva som skjedde da alt gikk så galt for snart to dager siden. I timen gråt jeg masse, og alle følelsene jeg har flyktet fra i ukevis, for ikke å si månedsvis, kom til overflaten, og det var vondt, veldig vondt, men samtidig også godt, fordi jeg fikk ut en del av alle de vonde følelsene jeg går og bærer på inni meg. Jeg gråt og gråt til jeg nesten ikke visste hva jeg gråt for lengre, som om jeg har en stor, ubearbeidet sorg, og det er nok heller ikke så langt fra sannheten. For jeg kjenner på tristhet og sorg over å ikke ha en bedre relasjon til foreldrene mine, jeg kjenner tristhet rundt fortiden min, farmoren min og venninnen min, Marwa, som døde av kreft, Dupe som døde på Utøya for seks år siden, sorgen over en mistet barndom jeg aldri får tilbake. Det er med andre ord masse ubearbeidede, vonde følelser som skal og må ut av systemet, som jeg aldri engang har følt på, fordi jeg ikke klarte eller kunne. Det ble en vond, men også en veldig god time, hvor jeg fikk snakket om noe av det som har plaget meg den siste tiden, og på et eller annet vis kjenner jeg meg litt lettere etter å ha grått, fordi det var så forløsende.

Da jeg gikk fra DPS i dag kjente jeg på lettelse, og et snev av håp om at jeg kanskje skal klare å snu denne depresjonen snart. For jeg har jo mange titalls erfaringer fra tidligere om at det kan snu, og at det blir bedre. Jeg har klart det før, så hvorfor ikke nå? Det er den lyvende depresjonsstemmen som snakker igjen, og samtalen mellom meg og depresjonen kan gå noenlunde slik:

Jeg: Jeg kan kanskje klare dette. Jeg har jo klart det før.

Depresjonen: Haha, hvordan kan du tro noe sånt? Det kommer aldri til å bli bedre. Du kan like gjerne bare legge deg ned og gi opp.

Jeg: Ja, men.. jeg har jo erfart at jeg har hatt det bra før. Jeg har kjent på ekte glede, mestring, selvsikkerhet og lykke. Hvorfor skal jeg ikke kunne oppleve det igjen?

Depresjonen: Ha! Det er noe forbanna tull. Du klarer jo ingenting. Du feiler i alt. Får ingenting til. Det er ikke noen vits i å prøve engang. Du har ingenting å leve for. Alt er meningsløst.

Jeg: Jeg har jo egentlig mange ting og mennesker som betyr noe for meg, og som gir meg glede. Venner, familie, skriving, musikk, frivillig arbeid, engasjement, blogg, politikk, litteratur, mål og drømmer.

Depresjonen: Venner og familie, du liksom? Det er ingen som bryr seg om deg. De liker deg ikke. Og de andre tingene du nevner? Det får du jo ikke til uansett.

Jeg: Vet du hva?

Depresjonen: Nei?

Jeg: Nå kan du bare holde kjeft.

Depresjonen: Ha! Ber du meg holde kjeft? Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg: Jo, det skal du, for jeg tror det kommer til å bli bedre. Det tror jeg virkelig, og det skal IKKE du bestemme. Du har ingen makt over meg.

Depresjonen: Du klarer ing….

Jeg: Hold kjeft, sier jeg.

Depresjonen: …………

Gjennom årenes løp har jeg lært at den negative depresjonsstemmen egentlig bare er en løgner som vil ha deg til å tro at alt er miserabelt. Den vanskelige kunsten er å klare og snu dette negative tankemønstret, og ta makten tilbake. Depresjonsstemmen vil kverulere på alt det negative tankegodset helt til du gir opp og sier: «Ja, det er vel sant at jeg ikke får noen ting til, at jeg er ubrukelig, at det aldri kommer til å bli bedre, og alt er meningsløst, da.» Det er innmari vanskelig, men ikke umulig, å begynne og si imot depresjonsstemmen. For sier man til depresjonsstemmen mange nok ganger at:
«Jeg tror ikke på alt det negative du sier, det blir bedre,» kan dette være en del av det å hjelpe seg selv ut av depresjonen, men det er dessverre ikke gjort over natten. Og det kanskje mest frustrerende: Det tar masse krefter, og tid, men det er til gjengjeld verdt det.

Senere i dag skal jeg til tanten og onkelen min i Solbergelva, som betyr veldig mye for meg, og som har invitert meg til å være hos dem en stund. Det å være sammen med andre mennesker som vil meg godt, og gjøre noe hyggelig sammen, er for meg en del av det å komme meg ut av en depresjon, fordi det både kan distrahere de negative tankene mine, forhindre en langvarig depresjon, forebygge isolasjon, og gi meg de lyspunktene jeg trenger for å komme meg opp.

Og videre.

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.