Et digitalt detox

Image result for social media + person

Du logger aldri ut av Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter eller noen av de sosiale mediene du bruker, og føler nærmest på en abstinens hvis du ikke sjekker appene dine ofte nok eller i verste fall, ikke har med deg mobilen når du låser døren hjemme. Du kjenner deg kanskje igjen? Det gjør i alle fall jeg. For min del har det blitt så ille at jeg får noia hvis jeg ikke har med meg mobilen, som om jeg er livredd for å gå glipp av ting, at jeg ikke lengre skal henge med og miste kontakten med folk. Det kan gå på helsen løs, når jeg og vi, blir bombardert med så mye informasjon døgnet rundt, at vi nesten lever livet vårt på sosiale medier, og får hjernen full av inntrykk. Da er det jammen ikke rart at vi blir slitne, utbrente og utmattede, når hjernen vår må jobbe med all denne ytre stimulansen hele tiden, som det tross alt er.

Aldri før har jeg følt meg så avhengig av mobilen og sosiale medier som det jeg er nå, og jeg har funnet ut at jeg ta noen grep, fordi det rett og slett har gått for langt, når jeg  sjekke mobilen hele tiden, fikle med den og ha den i nærheten. Heldigvis er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er alene om å ha det sånn, og at det er mulig å gjøre noe med det som har utviklet seg til å bli et aldri så lite, om enn stort, problem. Derfor har jeg bestemt meg for å starte med en digital detox, og jeg tror det er flere enn meg som kunne hatt godt av akkurat dét. Å få en pause, og faktisk kanskje leve litt, på ordentlig? Hva sier du? Skal vi prøve?

Tristan Harris snakker om akkurat dette med tidsbruk, psykologi og konsekvenser i forbindelse med bruk av sosiale medier.

For egen del er både PC og mobil en stor del av hverdagen min med tanke på at jeg skriver denne bloggen, er åpen på Facebook, poster bilder på Instagram og oppskrifter på Pinterest. Poenget er ikke at jeg skal ekskludere bruken av mobilen, PCen og sosiale medier fullstendig, men bli bevisst på hvor mye jeg bruker dem og hvordan jeg bruker dem. Og spørre meg selv: Trenger jeg faktisk å sjekke mobilen akkurat nå, eller kan jeg la den ligge i vesken eller i baklommen?

Målet med den digitale detoxen for min del er å få en bedre tilstedeværelse, større selvdisiplin og bli flinkere til avkobling som ikke inkluderer teknologiske hjelpemidler og duppeditter. Det hadde vært deilig å kunne sette meg godt til rette i sofakroken med en god bok, tulle teppet rundt meg og bare lese, eller å ta frem skrivebok og penn uten å ha mobilen eller PCen fremme. Gå en tur uten å måtte ha musikk på øret. Finne på noe med venner uten å ha mobilen oppe. Ikke sitte med nesen ned i telefonen på bussen, men heller være bevisst på det som skjer rundt meg. Alle disse tingene vi nesten ikke gjør lengre, men som kan gi ro, og en pause i den ellers så travle hverdagen vår.

I denne forbindelsen har jeg laget en liste med ti punkter for min digitale detox som jeg skal prøve å følge de neste par ukene:

  1. Ha én dag i uken helt uten mobil og sosiale medier, hvor jeg kun skal fokusere på å gjøre gode ting for meg selv, koble av og puste ut. Eksempler på ting jeg kan gjøre: Lese en bok, gå på kafé, skrive for hånd, tegne/male, skrapbooke, fotografere, gjøre enkle yogaøvelser, gå en tur i skogen, ta ansiktsmaske, lakke neglene, se på gamle bilder.
  2. Begrense bruken av mobil og PC: Ikke bruke mobilen og PCen hele tiden, men under mer kontrollerte former. Unngå å sitte og se på film eller serier på Netflix i timevis, ikke scrolle uendelig i feeden på Facebook eller Instagram, men heller sette meg godt til rette i sofaen og lytte til noen gode podcaster eller musikk jeg liker. Det handler om å bli bevisst på hvor mye tid jeg bruker på sosiale medier, og skape mer rom til å gjøre andre ting.
  3. Ikke sjekke mobilen hele tiden: Dopamin, et lykkehormon i hjernen, sendes ut hver gang man gir seg selv den lille belønningen det for eksempel er å sjekke telefonen eller det å unne seg en sjokoladebit. Jeg har lyst til å trene på og ikke gi etter for trangen til å ta opp mobilen, men heller la den bli liggende, og legge merke til hva som skjer.
  4. Ikke gjøre ting for å ha noe og publisere: Hvem har ikke gått til et kult sted for å ta et bilde av det, for så å sjekke inn på sosiale medier, og fortelle verden at man har vært der eller legge ut om den fine turen i skogen man nettopp gikk? Jeg kan, med litt skamfølelse, rekke hånden i været, men jeg tror ikke jeg er alene om det. De neste ukene har jeg lyst til å se om jeg kan klare å gjøre ting uten å ha publisering og innholdsproduksjon i fokus.
  5. Bli mindre eksponert for inntrykk: Det er en kjennsgjerning at sosiale medier utsetter oss for enorme mengder informasjon, som i stor grad kan kalles støy. For mange kan det å se andres «perfekte liv» bidra til følelsen av å føle seg mindre bra enn andre, og føre til en negativ tankespiral, mindreverdighetstanker og følelsen av å mislykkes. Ved å begrense hvor mye jeg lar meg utsette for disse inntrykkene håper jeg å kunne føle meg litt bedre til sinns, fordi jeg ikke da sammenligner meg med «alle andre,» men forhåpentligvis får mer tid og rom til å fokusere på meg og det livet jeg skal leve.
  6. Mindre googling, mer hjernetrim: I disse dager er det veldig enkelt å finne svaret på det meste, men før vi gjør det kan vi faktisk bruke de små grå først, og prøve å tenke etter om vi vet svaret uten hjelp. Jeg tror også dette vil få i gang evnen til å tenke mer selvstendig, og for min del tror jeg dette vil være med på å booste kreativiteten min, fordi det tvinger meg til å tenke selvstendig, istedenfor å google alt jeg ikke finner svar på.
  7. Legge bort telefon og PC en time før leggetid: Mange studier viser at folk som sjekker telefonen sin eller bruker PCen rett før man skal legge seg sover generelt dårligere enn andre, og det er, ifølge forskerne, det blå lyset fra skjermene som hindrer søvnhormonet melatonin å bli utskilt i hjernen. Personlig er dette noe jeg er veldig dårlig på, og som jeg er helt sikker på at er med på å forverre den allerede dårlige søvnkvaliteten min. Derfor er dette noe jeg må gjøre noe aktivt med.
  8. Sette telefonen i flymodus på natten, og lade telefonen et annet sted enn på soverommet: Mange av oss har telefonen til lading i armlengdes avstand om natten. Da er det lett å strekke ut armen og begynne å scrolle hvis man ikke klarer å sove. Å sette telefonen i flymodus, og lade telefonen et annet sted vil hindre at jeg blir fristet til å sjekke telefonen, og forhindre at jeg blir forstyrret av meldinger eller notifications, når det jeg trenger er ro og hvile.
  9. Skru av push-varsler på telefonen, og sette av en tid på dagen jeg «har lov» til å sjekke appene: Istedenfor å få push-varsler fra apper konstant, er det mye bedre å sette av en tid på dagen, som for eksempel 20 minutter på ettermiddagen, fordi man da velger når en bruker de sosiale mediene og er i førersetet for hvor mye man er «pålogget.» Dette tror jeg vil være med på å kutte ned på den digitale avhengigheten som så mange av oss sliter med.
  10. Ha en syvende sans, og ikke en digital kalender: De fleste av oss har både kalenderen, handlelisten og to-do-listene på telefonen. Isteden kan vi kjøpe en såkalt syvende sans, en kalenderbok, hvor vi kan planlegge, skrive ned ting vi må huske på, hva som må kjøpes inn og andre gjøremål. Det vil også gjøre sitt til at vi blir mindre avhengige av mobilen. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg nå for tiden bruker den digitale kalenderen min flittig, og har på alarmer for hver minste lille ting jeg skal. En god indre ro gir det meg ikke, snarere er det heller en stressfaktor. Derfor skal jeg så snart jeg kan skaffe meg en liten, smart kalenderbok å ha i vesken isteden.

Om et par uker skal jeg ta en evaluering på hvordan det digitale detoxet mitt har gått, reflektere over jeg har sett noen forandringer, om jeg føler meg bedre og tenke over hva jeg har lært av dette eksperimentet.

Tar du utfordringen? Sleng deg med da vel.

Reklamer

Nå går det kun en vei og det er opp

Noen ganger hører du en sang som treffer deg, akkurat på riktig tidspunkt, og når du trenger det som mest. De siste dagene har jeg hatt det vanskelig, jeg har følt meg nedfor og ikke helt tilstede, med lyst til å gråte nesten hele tiden. Jeg er sliten, og sliten av å være sliten. Jeg kjenner på frustrasjonen over å ikke orke, hvordan det føles som om jeg må tvinge meg selv til å gjøre de minste ting. Og det er nesten litt skam i det å skrive dette, men noen dager er det vondt og slitsomt å dusje, vanskelig å stå oppreist, fordi hele kroppen hyler av smerte, og noen ganger klarer jeg ikke å reise meg opp av sengen i det hele tatt. Jeg har hatt det slik i perioder over flere uker, vært hos fastlegen uten å finne svar, og har prøvd å gjøre det beste jeg kan ut av situasjonen, men jeg skal ikke legge skjul på at det å ha det slik som dette er utfordrende.

Når jeg ikke orker å lage mat, ikke orker å handle, ikke orker å vaske klær, rydde eller i det hele tatt komme meg ut av huset, da klarer jeg ikke å la være og føle meg mislykket og liten, som om jeg har feilet. Det gjør vondt å ha det sånn, og når jeg skriver dette kjenner jeg hvordan gråten presser på igjen, slik den så altfor ofte har gjort de siste ukene. Dette er nesten litt ekkelt å skrive, men i går skulle jeg ta meg en dusj for første gang på flere dager, og etterpå var jeg så sliten at jeg la meg ned på badegulvet og gråt, mens jeg kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, vannet som rant nedover ansiktet mitt fra det klissvåte håret jeg ikke hadde tørket enda, blandet med tårer. Der lå jeg i kanskje ti minutter før jeg orket å reise meg opp igjen.

Etterpå la jeg meg i sengen og ble liggende helt til klokken tolv søndag formiddag før jeg orket å stå opp og gjøre noe som helst, ikke at jeg gjorde noe særlig da heller, mesteparten av søndagen gikk med til å halvt sitte, halvt ligge i sengen og se på Great British Menu på Netflix i intervaller, fordi selv det å se og høre for mye nå for tiden gjør meg sliten og gir meg hodepine. Derfor har jeg heller ikke orket å lese eller skrive i det siste eller høre noe særlig på musikk, fordi det har gjort meg sliten og gitt meg hodepine. Mildt sagt frustrerende er det. Det sier seg kanskje også selv at det å gå lengre turer eller å trene i denne tilstanden har vært fullstendig utelukket, og jeg har isteden prøvd å finne på ting her hjemme for ikke å bli fullstendig gal.

Jeg har prøvd å følge mine egne råd i det forrige innlegget, da jeg skrev om hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv, og jeg har etter beste evne forsøkt å overbevise meg selv om at det blir bedre snart, og at jeg kommer meg gjennom dette også, selv om det kjennes veldig tøft akkurat nå. Jeg sier til meg selv at jeg har klart det før, og kan klare det igjen, at det å ha det vanskelig kun er midlertidig. At alt det som gjør vondt også går over.

Jeg minner meg selv om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt denne sommeren, alt det jeg har mestret, hvor mange gode dager jeg har hatt fylt med glede, lykke og følelsen av å være avbalansert. Det har vært flere av disse fantastiske dagene enn de vanskelige, og jeg har flere ganger tidligere sagt at dette har vært den beste sommeren min på seks år, det er ikke noe jeg kan glemme nå, snarere må jeg huske på det, overbevise meg selv om at jeg får til, klarer, mestrer og bare har en liten nedtur nå, uten at jeg skal få la det definere meg.

For alle kan ha det tungt og vanskelig i blant uten at det nødvendigvis betyr at man er på vei til å bli syk igjen eller få et tilbakefall. Jeg tror ikke jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Det jeg tror er at kroppen min sier ifra om at den trenger hvile, og at jeg må roe ned og finne mer balanse i livet mitt. På mange måte er dette sunne varselsignaler som jeg og andre må lære å ta på alvor, for det gjelder oss alle. Dette er en utfordring alle møter på i livet sitt, og er ikke på noen som helst måte symptomer på sykdom. Det er bare at vi i dagens samfunn har blitt så flinke til å sykeliggjøre alt og sette en diagnose når det egentlig handler om helt naturlige, sunne og menneskelige reaksjoner. Tristhet, sinne og sorg er eksempler på følelser som altfor ofte blir sykeliggjort og diagnostisert med depresjon eller personlighetsforstyrrelse, for å sette det veldig på spissen. Dere skjønner hva jeg vil frem til. Poenget er at det å være trist også er en del av livet. Man kommer dessverre ikke unna det å ha det tungt og kjipt en gang i blant, men det kan være vanskelig å overbevise meg selv om at jeg bare er trist og lei og sliten, uten at det er noe mer.

Og det er i slike tilfeller jeg trenger musikk, én spesiell sang som kan hjelpe meg ut av det vonde og vanskelige. «En sang til deg» av Maria Mohn er en slik sang, der teksten treffer meg rett i hjertet, med akkurat det budskapet jeg trenger der og da:

«Her er en sang til deg
Til deg som nesten ikke kunne stå
Men som alltid satte maska på
Og smilte tappert

Men ingen så, alt det som du bar på
Men nå kan du slippe taket

Nå kan du reise deg opp og gå
Og rett i ryggen kan du stå
Nå går det kun en vei
Og, ikke gi deg nå du er så nær
Din historie ender ikke her
Nå går det kun en vei og det er opp»

Med kanskje den aller viktigste setningen, som jeg må repetere for meg selv:

«Nå går det kun en vei og det er opp.»

DSC_1120_2
Tviholder på siste bit av sommeren for alt det er verdt.

Kan jeg hjelpe meg selv?

God morgen!

Har du husket å spise nok? Har du passet på å legge deg til riktig tid? Hviler du når kroppen sier ifra at du er sliten? Får du vært nok sosial? Trener du for mye?

Mange spørsmål på rappen som for meg er egenomsorg – en måte å forebygge og holde meg stabil på, men ikke minst, å være snill med kroppen min og vise at jeg er glad i meg. 

Det har tatt lang tid å komme dit jeg er nå, at jeg i mye større grad enn tidligere er mer selvstendig, og ikke er så avhengig av andres hjelp for å klare meg i vanskelige perioder.
For et par uker siden trodde jeg virkelig at jeg var på vei tilbake i gamle mønstre, og et tilbakefall. Jeg satt hjemme og kjente hvordan alle de vonde minnene presset seg fram, hvordan angsten vokste inni meg og panikken gripe seg fast som en klo. Da var jeg på nippet til å skade meg igjen, etter å ha vært skadefri i snart to år, men heldigvis, heldigvis lot jeg være. Og hvorfor? Fordi jeg brukte skremselspropaganda mot de vonde tankene mine.

Jeg begynte å tenke på hvor vondt og fælt det var å måtte sy kuttene mine på Legevakten. Selve syingen gjorde ikke så vondt. Det var innsiden min, fylt til randen av skam, som var uutholdelig, og hvordan jeg ble møtt og behandlet av legene. Å få høre at jeg var oppmerksomhetssyk og manipulerende, at jeg skadet meg for å bli innlagt. Mer feil kunne de ikke ha tatt. Jeg skadet meg ikke fordi jeg ville bli innlagt. Jeg skadet meg fordi jeg hadde det uutholdelig vondt inni meg, og ikke visste hvordan jeg skulle holde ut, men det skjønte de ikke. Nå i etterkant klarte jeg å bruke disse vonde opplevelsene jeg hadde til noe positivt. Jeg klarte ved hjelp av de negative erfaringene mine, absurd nok, faktisk å hjelpe meg selv til å stå imot selvskadingstrangen, og de selvdestruktive impulsene som meldte seg. Det viser hvor langt jeg har kommet. Det blir et konkret bevis for meg at jeg kan hjelpe meg selv i mye større grad enn før, at jeg har blitt mer selvstendig, og ikke trenger å bli innlagt like ofte lengre, på tross av at jeg kan ha det innmari tøft.

Selvfølgelig skal jeg be om hjelp når jeg har behov for det, men samtidig er det også viktig å kjenne på følelsen av mestring når jeg ikke trenger å reise på Legevakten eller å bli akuttinnlagt for å komme meg ut av det vonde. Det aller beste er å mestre det som gjør vondt, hjemme, der livet mitt er, og der jeg skal være, noe som er målet jeg jobber mot. Å en dag klare meg helt uten oppfølging fra kommunen og behandling på DPS. Å kunne stå i de vonde følelsene og tankene, og vite at det kommer til å gå over, at det blir bedre, og at tanker og følelser ikke er noe man kan dø av. Men det å bli såpass trygg på meg selv og i meg selv tar tid, og er ikke noe som skjer over natten. Det har vært en lang prosess, og jeg har fortsatt et stykke igjen å gå, men det aller viktigste er at jeg er på vei i riktig retning. At det går fremover.

Jeg har reflektert en god del rundt hva jeg kan gjøre når jeg har det tungt, og jeg har spurt: Hva er det som gjør deg glad, Liv-Christine? Hva er bra for deg?

31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n
Å utfordre meg selv og føle på mestringen det gir. Fra lanseringen av antologien til Forfatterklassen 17/18 «Brighte tanker» på Centralen i Oslo 02.05, da jeg leste et av diktene mine kalt «bølgebrytning.» FOTO: Eli Ruud Dankel.

Og jeg har kommet fram til en liste over ting jeg kan gjøre når jeg har det vanskelig som kan virke både distraherende, avledende og forebyggende.

Ting jeg kan gjøre på egenhånd som ikke nødvendigvis krever noen andre for å gjøre meg glad og lettere til sinns.

  • Jeg elsker jo å skrive, og har gjort det så lenge jeg kan huske. I det siste har jeg ikke klart å skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vet hvor godt det kjennes når jeg kommer inn i skriveflyten, som om ingenting annet betyr noe, enn akkurat det øyeblikket jeg er i da, når fingrene bare flyr over tastaturet, og jeg ikke tenker, ikke reflekterer, og ikke rekker å være min egne verste kritiker, men bare lar ordene strømme ut av meg. Det er noe jeg må gjøre mer av. Og nå i høst er jeg fast bestemt på å fortsette med diktprosjektet mitt. Målet mitt er å sette av faste dager og klokkeslett for når jeg skal jobbe med det, slik at jeg hver eneste dag har noen faste skriverutiner.

 

  • Gå en tur: Istedenfor å trene hardt, som jeg så altfor ofte gjør, og løpe en lang runde og slite meg ut, kan jeg gå med musikk på øret og sense omgivelsene og naturen rundt meg, legge merke til følelsene mine, og ikke løpe fra dem eller bruke det som en unngåelsesstrategi.

 

  • Høre på musikk: Musikk for meg har alltid vært en av mine største lidenskaper, og det har vært et utløp, en form for avledning og noe som gir meg glede, og en indre ro det er vanskelig å beskrive med ord. Både det å synge og det å lytte til musikk inspirerer meg, det hjelper i alle tider, enten jeg har det bra eller har det tungt. Jeg hører på musikk til omtrent alle døgnets tider – når jeg går til Fontenehuset, når jeg skal et sted, på trening og på tur, når jeg jobber, når jeg skriver eller når jeg bare vil slappe av. Med andre ord burde jeg øve meg på å lene meg tilbake i sofaen med puter i ryggen, dynen over meg, la kroppen slappe av og lytte til den fineste musikken jeg vet om.

 

  • Skrive: Dette punktet var nesten så selvsagt at jeg var i tvil om jeg skulle ta det med på denne listen. For skrivingen er min største lidenskap nummer to etter musikken. Det er de to tingene, og dette kommer til å høres ut som en stor klisjé, som har holdt meg gående og i live hele veien, gjennom alle de tungene tidene og når jeg har slitt som mest, har skrivingen vært det jeg alltid har kommet tilbake til. Enten det har vært å skrive dagbok, skrive dikt, noveller, kronikker, blogginnlegg eller fagtekster. Målet mitt fremover er å sette opp et par timer hver dag, med pauser innimellom, hvor jeg har skrivetid, og det eneste jeg skal fokusere på skal være nettopp: skrivingen. Og som langsiktig mål: Å fullføre bokprosjektet jeg holder på med.

 

  • Lese en bok: Her kommer mine store interesser og lidenskaper på rekke og rad. I noen perioder leser jeg ekstremt mye, mens i sommer har jeg, flaut nok, nesten ikke lest noe i det hele tatt, bortsett fra en håndfull bøker. Når jeg leser minnes jeg på hvorfor det å lese har betydd så mye for meg opp gjennom, hvordan det blir et fristed, å reise inn i en annen verden, å få en pause fra hverdagen og alt jeg vanligvis tenker på, og bare være i boken, leve med karakterene og leve meg inn i deres opplevelser. Å lese er derfor noe som egentlig gjør meg veldig godt, og som jeg fremover skal prøve å prioritere mer, for jeg trenger den pausen en bok gir meg. Å kunne puste, slappe av og glemme stress og mas for en stund.

 

  • Gå på kafé: Det er supert for meg å gjøre, spesielt hvis jeg skal skrive, for setter jeg på meg headset, enten med skriveboken min og penn eller med PCen, kan jeg skrive i flere timer uten engang å bli forstyrret av det som skjer rundt meg. Isteden er det som om jeg får påfyll, inspirasjon og energi av å sitte sammen med andre når jeg skal få det kreative utløpet mitt i form av ord.

 

  • Møte venner: Jeg har også lært at jeg ikke kan isolere meg eller være for meg selv for lenge. De siste syv årene har jeg erfart på den tyngste måten hvor store konsekvenser det å isolere meg og falle utenfor kan ha. Det å føle meg ensom og alene gjorde meg deprimert, full av angst og suicidal, men man kan jo spørre seg hva som kom først, med tanke på at depresjon er en sammensatt sykdom av flere faktorer og ikke bare én, kan det også tenkes at isolasjonen kom som en følge av at jeg var deprimert. Med andre ord nødvendigvis ikke et rasjonelt valg fra min side. Denne sommeren har jeg øvd meg mer på det å møte venner, familie og bekjente selv på de dagene jeg har følt meg som verst, og aller helst bare har hatt lyst til å ligge i sengen og synes synd på meg selv. Etter min erfaring er det å bli liggende i sengen når jeg føler meg slik det siste som hjelper, og i mange av disse tilfellene har jeg også dratt på Fontenehuset, som er et fantastisk sted, både for å møte venner jeg etterhvert har fått der, men også for å tvinge meg selv ut av huset.

 

  • Trene: De siste årene har jeg trent jevnlig, men til tider altfor mye, og jeg er i en kontinuerlig prosess hvor jeg prøver å finne en bedre balanse, slik at jeg ikke trener til jeg stuper og blir fullstendig utmattet. Trening skal jo være noe lystbetont som gir meg energi og være et positivt tilskudd i hverdagen. Når treningen tar over hele livet og blir som et monster, da har ting gått for langt. Derfor er det noe jeg konkret jobber med for tiden – å ikke bruke treningen som en flukt, men snarere bruke treningen som et utløp, som en energiboost og for å føle på mestring når jeg når nye mål.

 

Alle disse tingene har jeg kommet frem til ved å prøve og feile gjennom seks-syv år hvor jeg har slitt ekstremt mye med meg selv. Det har vært mange nedturer og knall og fall på veien før jeg har funnet konkrete mestringsstrategier som faktisk fungerer for meg når jeg har det som verst, det har vært til tider uutholdelige og uendelige runder i behandling, med innleggelser, og hundrevis av timer hvor jeg bare har isolert meg selv hjemme uten å ta kontakt med noen og uten å be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noe håp eller så noen fremtid for meg selv.

Fra å være 18, 19, 20, 21 og 22 med depresjon, kronisk suicidalitet, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk, hundrevis av besøk på Legevakten og ukentlige innleggelser på psykiatriske avdelinger, er jeg nå i en helt annen situasjon enn jeg var da, friskere og bedre enn jeg har vært på nesten seks år. Omtrent uten å være innlagt hele sommeren, med bare ett besøk på Legevakten en gang i juni i forbindelse med den eneste akuttinnleggelsen jeg har hatt i hele år, og tre ganger på brukerstyrt, som jeg egentlig ikke teller som innleggelser, fordi jeg ringer og ber om plassen selv. Dette til tross, jeg går fremdeles i behandling, og anser meg ikke som frisk, men bedre og mer fungerende i hverdagen min.

Det er en vesentlig forskjell mellom bedre og frisk. Jeg har fortsatt utfordringer og vanskelige perioder, forskjellen er at jeg håndterer utfordringene mine på en helt annen måte enn før. Da jeg tidligere trengte innleggelser for å komme meg gjennom nedturene, klarer jeg nå i mye større grad å hjelpe meg selv, og holde meg selv oppe når ting blir tøft og vanskelig, og ikke minst, å ta i bruk strategiene jeg har skrevet om i dette innlegget. Og noen ganger føles det nesten som om jeg er min egen psykolog, nettopp fordi jeg stiller meg selv spørsmål behandleren min ville ha stilt:

«Hvordan har du det, Liv-Christine?»

«Hva kan du gjøre som er bra for deg akkurat nå?»

«Hva trenger du?»

Å bryte en barriere av angst

God fredag, og god kveld! Om tre kvarter benker jeg meg foran TVen i sofaen for å se på andre sending med Idol, etter en skikkelig travel uke, men først har jeg skrevet dette innlegget, som for meg er viktig å skrive.

Nå har det gått en liten stund siden sist igjen, og den største årsaken er at jeg har hatt det fint. Dog, skal jeg prøve å bruke bloggen mer aktivt fremover, og jeg holder nå for tiden på med en plan for hvor ofte jeg skal skrive, når det skal publiseres og hva jeg skal skrive på de ulike dagene. Lenge har jeg hatt et ønske om å utvikle konseptet mitt, og jeg har også veldig mye jeg har lyst til å skrive om – erfaringer jeg har gjort meg på godt og vondt på ulike områder i livet, det brede interessefeltet mitt og alt det jeg brenner for. Dessverre har det foreløpig kun blitt med tanken, selv om jeg har mange fine ting jeg har lyst til å skrive om fra august.

Denne måneden har vært ekstra travel og hektisk, på samme tid har jeg hatt det litt vanskelig igjen, og jeg har prøvd å håndtere det parallelt med alle de tingene jeg har gjort og deltatt på. Det har vært utfordrende, allikevel har jeg vel fått det til på et vis, på tross av at denne måneden i en periode på to uker har vært preget av at jeg har vært ekstremt sliten og utmattet, uten at jeg egentlig har funnet årsaken til det. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Det jeg har lyst til å skrive om er da broren min og jeg var i Holmenkollen og spiste middag på Villa Paradiso på Grünerløkka i begynnelsen av august. For det viste seg å bli en stor og spesiell dag for broren min, som lenge har slitt med sosial angst, og derfor synes det å ta buss, trikk og T-bane kan være veldig vanskelig, da det skaper enorm angst og tilløp til panikk for ham.

 

For de som ikke er så kjent med hva sosial angst er, forklarer Norsk Helseinformatikk (NHI) at:

«Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse eller panikklidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap.»

Da vi var i Oslo den dagen var himmelen knallblå, solen skinte og det var fortsatt så varmt at man svettet på ryggen av så vidt å være i bevegelse. Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i volleyballturnering arrangert av Fontenehuset Oslo Øst og spist lunsj sammen med dem. Så møtte jeg broren min på Tøyen T-banestasjon, og da hadde han faktisk tatt T-banen alene, fordi han skulle møte meg.

 

Det jeg ikke visste på det tidspunktet var at jeg hadde hjulpet broren min med å bryte en barriere av angst.

At jeg hadde hjulpet ham var noe han fortalte først flere dager senere over telefon. Da fikk jeg høre hvor mye han satte pris på at jeg hadde vært sammen med ham både på trikken og på T-banen den dagen, og hvor stor betydning det hadde hatt. For meg var det helt fantastisk å vite at jeg hadde hjulpet broren min, som jeg er så glad i, med å gjøre noe som han synes er så vanskelig og ubehagelig. Det føltes innmari godt at jeg som søster og venn kunne bidra med noe sånt, og at jeg senere kanskje også kan hjelpe noen andre ved å skrive om våre erfaringer i dette innlegget, som jeg for øvrig har fått tillatelse av broren min til å skrive.

Grunnen til at vi ønsket å skrive litt om dette er for å vise at det er mulig å kvitte seg med den sosiale angsten, litt etter litt, ved å eksponere seg for den sammen med noen man føler seg trygg på, og samtidig kjenne på den mestringsfølelsen broren min kjente på da. I form av å oppleve at det å ta trikken, bussen eller T-banen ikke er farlig, at man ikke kommer til å dø, som man gjerne tenker og føler når man har panikkangst, og at det ikke kommer til å skje noe med en. Ikke bare hadde det enorm verdi for broren min, det hadde også en enorm verdi for meg, fordi det ikke er noe jeg heller vil enn å kunne hjelpe andre mennesker ved å bruke mine erfaringer, og samtidig gjøre noe som er så meningsfylt og viktig.

Det er heller ikke mange jeg har fortalt det til, men jeg slet faktisk selv med sosial angst, panikkangst og andre typer angst i mange år, på ungdomsskolen i så stor grad at jeg kastet opp før jeg skulle ha fremføringer og muntlig eksamen fordi jeg var så ufattelig nervøs. Jeg husker fremdeles muntlig eksamen i tiende, da jeg kom opp i naturfag, og måtte ha med meg en spybøtte inn på venterommet, fordi jeg kastet opp i et sett. På tross av det klarte jeg å gjennomføre eksamen og få en sterk femmer som resultat.

I årene etterpå har jeg fortsatt å eksponere meg for det å holde fremføringer og foredrag, det å synge foran andre mennesker, som jeg tidligere syntes var tilnærmet umulig, og den dag i dag er jeg nesten ikke nervøs lengre i det hele tatt når jeg skal gjøre slike ting. Fascinerende nok er det å holde foredrag, holde innlegg og taler og det å synge foran folk nå noe av det morsomste jeg vet om å gjøre, og genererer et skikkelig adrenalinkick.

Dette mener jeg er nok et eksempel på at det er mulig å få kontroll på angsten, men ikke minst, at det går an å vinne over den, og bli kvitt den, en gang for alle.

Sunn mat – et viktig våpen mot depresjon

Oppskrift på fylt squash nederst i innlegget.

Skulle nesten tro jeg har blitt matblogger, med tanke på at jeg nå skal dele nok en oppskrift med dere, men jeg har foreløpig ikke tenkt til det, altså. Grunnen til at jeg legger ut noen oppskrifter nå er fordi jeg den siste tiden har begynt å fokusere på kostholdet mitt, på en annen, og mer sunnere måte enn før. Målet har vært å få i meg nok mat, men også mat som inneholder mineraler og vitaminer jeg trenger for å holde meg sunn og frisk. I den forbindelse har jeg derfor begynt å lage all maten min fra bunnen av hjemme for å sikre at jeg får tak i gode, sunne råvarer. Arbeidet med kostholdet mitt er en del av det å jobbe med spiseforstyrrelsen jeg har slitt med, som fortsatt er en stor del av livet mitt, men som jeg forsøker å gi et mindre fokus i hverdagen enn før. Tidligere har mat, trening og telling av kalorier vært det eneste jeg har tenkt på hver eneste dag fra morgen til kveld, nå klarer jeg derimot å fylle opp dagen med mer meningsfulle og gode aktiviteter, som ikke sliter meg fullstendig ut. Det til tross, har jeg fortsatt en vei å gå, både når det gjelder kostholdet mitt, og når det gjelder balansen mellom hvile og det å trene for mye, og for hardt, slik at jeg ikke får restituert meg skikkelig.

En forskningsstudie fra 2014 viser at sunn mat er et av de viktigste våpnene mot depresjon, og at det finnes en tydelig sammenheng mellom hva vi spiser og den psykiske helsen vår. Det har jeg selv erfart og kjent på kroppen. Da spiseforstyrrelsen var på sitt verste, og jeg omtrent ikke spiste noe, og det lille jeg spiste ikke ga meg mineralene og vitaminene jeg trengte, var jeg mer deprimert enn noen gang. Med andre ord har kostholdet vårt ikke bare mye å si for en god fysisk helse, men også for en god psykisk helse, og dette henger selvfølgelig også sammen med om man er i bevegelse og trener. Kostholdet må også tilpasses det daglige aktivitetsnivået og intensiteten av den. Hadde jeg bare visst hvor viktig et sunt og godt kosthold er for mange år siden, kan jeg ta meg selv i å tenke, men jeg vet at det på langt nær er så enkelt.

Dog, kom jeg fram til her om dagen at dette må være den beste sommeren jeg har hatt på seks år, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at endringen i kostholdet mitt har en stor del med hvordan jeg føler meg å gjøre, og det faktum at jeg har det bedre enn på mange år både fysisk, i form av mer energi, men ikke minst mentalt, merker jeg en stor forandring. Til det bedre. Jeg klarer å tenke mer positivt, har mer konsentrasjon, større evne til å fokusere, og orker mye mer i hverdagen, i tillegg til at jeg også har overskudd til å trene og holde meg aktiv. Det hadde jeg ikke før. Da kunne jeg bli sliten av den minste ting, og føle meg trøtt mesteparten av dagen. Nå legger jeg merke til at jeg også har lyst til å gjøre ting, med andre ord, depresjonen er borte. Og jeg håper, og tror at det vil vare, hvis jeg fortsetter å arbeide med og få på plass kostholdet mitt skikkelig.

Denne gangen har jeg lyst til å dele en enkel, men god oppskrift med dere på fylt squash som stekes i ovnen. Bedre sommer- og hverdagsmat enn det tror jeg nesten ikke finnes. Fylt squash krysser nesten av alle punktene for hva en hverdagsrett burde være: Enkel og rask å lage, sunn, næringsrik og mettende uten å føles for tungt. For på sommeren syns jeg det ofte er vanskelig med mat, og spesielt nå i varmen, når matlysten forsvinner, og jeg egentlig ikke har lyst på noen ting. Da er det slettes ikke feil med sommermat som dette.

Fylt squash med kyllingkjøttdeig

Fylt squash 2

Ingredienser (2 personer)

  • 2 store squash
  • 1 pakke kyllingkjøttdeig
  • 1 boks mais
  • 1 vårløk
  • 1 paprika
  • 1 løk
  • 4 ss hakkede tomater + 1 spiseskje tomatpuré
  • 100 gram revet ost
  • Hjemmelaget tacokrydder: Cumin, sterk paprika, cayennepepper, salt, pepper og hvitløkskrydder.

Fylt squash 3

Fylt squash med kyllingkjøttdeig og grønnsaker

Rett: Middag
Stikkord: Sunn, lavkarbo, allergivennlig

Forberedelsestid: 20 minutter
Steketid: ca. 12 minutter (til squashen er mør, og osten har smeltet)
Total tid: ca. 30 minutter

Serveringer: 2

Fremgangsmåte

  1. Varm ovnen til 200 grader, og forbered en stekeplate med bakepapir.
  2. Kutt opp alle grønnsakene i små terninger, unntatt squashen. Sett til side.
  3. Miks sammen krydderne til det hjemmelagde tacokrydderet. Her blander jeg litt på slump, cirka en spiseskje av alle krydderne, bortsett fra salt og pepper, hvor jeg bruker en teskje.
  4. Skjær squashene i to på langs, og skrap ut innmaten med en skje. Legg så squashene klare på stekeplaten med bakepapiret mens du forbereder fyllet.
  5. Stek kyllingkjøttdeigen i en stekepanne.
  6. Tilsett en spiseskje olje sammen med kyllingkjøttdeigen, hakkede tomater og tomatpuré og ha oppi alle grønnsakene. Stek til løken er litt gyllen. Tilsett krydderblandingen og surr på lav varme i et par minutter.
  7. Ta stekepannen av platen, og fyll squashene med kjøtt- og grønnsaksfyllet sånn som på bildet. Hvis det blir fyll til overs kan det fint legges i en boks i kjøleskapet og spises til lunsj i en wrap eller salat dagen etter.
  8. Strø tilslutt på den revne osten, og stek i ca. 12-15 minutter, avhengig av hvor rask ovnen din er, til squashene er møre/eller til osten har smeltet.
  9. Ta ut av ovnen, og plasser squashene på to store tallerkener. Spis, og nyt!

Fylt squash

Håper det smaker!

Brukerstyrt innleggelse som forebygging

De siste tre årene har jeg hatt et brukerstyrt tilbud på Thorsberg DPS på Konnerud i Drammen. Det innebærer at jeg kan ringe dit, høre om det er ledig og få lov til å være der inntil tre døgn. Det positive med dette er at jeg på den måten kan slippe å dra innom Legevakten, og ikke minst, forebygge nye tilbakefall av depressive episoder.

DSC_1682~2På onsdag kjente jeg at jeg hadde behov for å ta meg en tur opp på Thorsberg for å roe meg litt ned, fordi jeg følte meg sliten, og at en ny episode kunne være i anmarsj hvis jeg ikke hadde forsøkt å stoppe det. I en slik fase er det veldig viktig for meg å roe helt ned, og fokusere på ro, hvile, nok søvn, nok mat og at jeg ikke isolerer meg.

Det at jeg har vært en tur på Thorsberg nå er ikke noe jeg ser på som et tilbakefall eller at jeg er dårligere igjen, men tvert imot at jeg er på vei til å bli bedre, fordi jeg klarer å se varselsignalene og symptomene såpass tidlig at det blir en god form for forebygging.

For meg er det et godt signal når jeg klarer å ta i bruk det brukerstyrte tilbudet mitt og ber om hjelp på den måten før det blir for ille, og en innleggelse på Blakstad kunne ha blitt nødvendig.

Akkurat nå er jeg egentlig ikke deprimert i det hele tatt, «bare» litt sliten, og det er til stor forskjell fra tidligere. Dessuten er det meningen at det brukerstyrte tilbudet skal brukes forebyggende på denne måten, og jeg kjenner at jeg blir lettet og stolt over hvordan jeg klarer å ta tak i min egen situasjon nå, og ta vare på meg selv på en mye bedre måte enn før.

Disse dagene har jeg bare fokusert på å oppfylle de mest basale behovene mine, og skjerme meg litt fra for mye inntrykk og impulser, og jeg kjenner hvordan det hjelper meg inn i den nødvendige balansen igjen.

Nå kjenner jeg meg klar for å reise hjem, og fortsette i den gode oppadgående kurven jeg er inne i, og holde fast på rutinene jeg har innarbeidet. Lytte til kroppen, ta godt vare på meg selv, og ha en god balanse mellom ro og hvile, og aktivitet. Noe som for meg er alfa og omega med tanke på å holde meg stabil, og ikke bli deprimert igjen.

Planen nå er å reise hjem, og prøve å nyte det fine været så godt jeg kan denne helgen, slappe av i hagen med en god bok og en hjemmelaget smoothie, høre på musikk og skrive, lage meg litt god mat, gå meg en tur og et par løpeturer. På søndag skal jeg gå turorientering med foreldrene mine, og ta meg et bad på Stordammen, noe jeg tror blir bra.

Med andre ord skal jeg fortsette det gode arbeidet jeg legger ned hver dag nå, og fokusere på forebygging. Komme meg ut, bruke nettverket mitt og be om hjelp når jeg har behov for det, men ikke minst tenke positivt.

Kraften i det å tenke positive og oppløftende tanker, og det å kunne si fine ting til seg selv er ikke noe man skal kimse av. Det er forebygging i en av sine beste former.

Håper alle får en solfylt og fin helg!

IMG_20180626_134336_756

Bilde: Fra en tur langs elvebredden for noen uker siden.

Er det slik det føles å leve?

Kjenne varmen bre seg ut i hele kroppen som en flamme, legge merke til hjertet som banker femti ganger i minuttet, oksygenet jeg ånder inn og puster ut på automatikk, alle prosessene som foregår i kroppen min akkurat nå, uten at jeg trenger å bekymre meg eller bruke noen ekstra energi på dem.

Det er fantastisk å tenke over alle de små og store tingene som skjer inni meg, alt fra celler som deler seg til hjertet som pumper blodet mitt rundt i kroppen til nyrer og lever som skiller ut avfallsstoffene jeg ikke har behov for, og som ikke er bra for meg. Avfallsstoffene. Jeg smaker på ordet.

I hodet kan jeg skille ut avfallsstoffer også, av sorg, av savn, av angst og smerte og bekymringer og frykt og vonde tanker. De kan skilles ut, ikke fjernes, men legges et annet sted, endres, forandres. De kan bli bedre. Det kan bli bedre. Jeg kan bli bedre. Det er skummelt og rart å ha følelsen av at det kommer til å ordne seg, for første gang på seks år, ikke bare på liksom, men på ordentlig. På ordentlig.

f-scott-fitzgerald-for-what-its-worth-handwritten-letter-640x831.jpg

At dette er min beste sommer siden jeg var 18. Flere ganger må jeg klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg er våken, at jeg opplever dette, at det ikke er en drøm, at det er virkelig, at det er sant. At det er sant. Kan det virkelig være at jeg er på vei til å bli frisk(ere)?

Det er absurd å svare ja på det spørsmålet, og skummelt, veldig skummelt, som om jeg ikke fullstendig klarer å tro på det. Med tanke på hvor mye jeg har slitt er det kanskje ikke så rart, men jeg merker de store endringene som har skjedd mer og mer.

En markant og viktig endring til det bedre er at jeg har jobbet med å spise riktigere, i form av mer mat, og ha fokus på næringsinnholdet i den maten jeg får i meg. Hver dag har jeg jobbet med å bekjempe spiseforstyrrelsen jeg har slitt med så lenge, og jeg tror endelig at jeg er på vei i riktig retning.

Det er nok en av flere årsaker til at dette er den beste sommeren jeg har hatt på seks år, fordi jeg ikke har mistet kontrollen over maten, men faktisk tatt kontroll over den på en annen, og friskere måte enn før.

Mye av forskjellen på dette området er at jeg ikke bruker maten til å kontrollere følelsene mine eller til å flykte i like stor grad som før, at jeg ikke løper til jeg svimer av på tredemøllen eller trener natt og dag, og presser kroppen til bristepunktet på minimalt med kalorier. Nå kjenner jeg at jeg får i meg mer av det drivstoffet kroppen faktisk trenger, i form av både fett, proteiner og karbohydrater. Ikke bare energi, men også nødvendige vitaminer og mineraler. Det er så viktig for den fysiske, så vel som den psykiske helsen, og det er ikke noe jeg kunne fått understreket nok. For den fysiske og mentale helsen henger sammen, og går som hånd i hanske.

Det har gått mer og mer opp for meg at en av mine utløsende faktorer når det kommer til nye depressive episoder er dårlig og mangelfull ernæring og lite søvn, isolasjon og at jeg ikke klarer å bruke nettverket mitt.

Dette er basale behov som alle mennesker trenger å få oppfylt, og er faktisk det første man må få på plass før en kan klatre videre på Maslows behovspyramide mot selvutvikling og selvrealisering, hvor man kan utvikle og utfolde seg i livet.

1991382

Kosthold, søvn, det å drikke nok vann, ha et hjem og ha klær og sko er det første man må få på plass. Dette er nok noe vi i Norge tar veldig forgitt, men det er overraskende mange som ikke har disse tingene på plass, og det kan ikke stikkes under en stol at dette har en stor påvirkning på alle mennesker uansett hvilken situasjon de er i. Et menneske uten disse behovene oppfylt kan heller ikke klatre videre på stigen, når det verken finnes overskudd, energi eller ressurser til det. Kunsten er å finne frem til disse ressursene for å kunne klatre videre, og jeg tror jeg er på vei dit.

Kostholdet mitt er fortsatt ikke fullstendig optimalt, og jeg merker at mange av de spiseforstyrrede tankene fremdeles er tilstede, og jeg sover fortsatt ganske dårlig til tider, men det er bedre, og tilfredsstillende nok til at jeg på tross av dette kan klatre videre i behovspyramiden allikevel. Fordi jeg har et mye bedre nettverk nå enn jeg noen gang har hatt.

Jeg har gode venner, jeg har begynt å få mer kontakt med familien min igjen, både foreldrene mine og brødrene mine, og tanten og onkelen min. Og jeg har Fontenehuset som holder meg oppe, og støtter, motiverer og hjelper meg til å fortsette og stå på videre.

Dette er de to neste trinnene i Maslows behovspyramide. Å føle seg trygg. Å føle seg elsket, verdsatt og inkludert. Å ha mennesker rundt seg. Å føle seg sett og hørt. Å føle seg trengt, behøvd og at noen forventer noe av en. At man blir savnet hvis en ikke dukker opp, og at man har noe å stå opp til om morgenen. Meningsfylte aktiviteter å holde på med, og en stabil økonomi.

Disse faktorene spiller inn for de siste trinnene på stigen. Selvfølelsen og selvrealiseringen. Der man kan jobbe med selvtilliten, mer tro på seg selv, personlig utvikling, ressursene til å være et individ, muligheten til kreativ utfoldelse, spontanitet og oppleve mening. Ikke minst handler det siste trinnet om å kunne bruke sitt fulle, indre potensiale og få utløp for det.

Jeg tror jeg er på vei mot de to siste trinnene på stigen nå. Jeg jobber konkret med å bedre selvfølelsen og selvtilliten min, å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men også i form av å ikke henge fast så mye i fortiden som tidligere. Det ligger også en aksept i at fortiden ikke er noe vi kan gjøre noe med, at det eneste vi kan forandre på er hva vi gjør her og nå, og det livet vi velger å leve.

Denne sommeren har jeg øvd meg på å være mer tilstede, å prøve og nyte omgivelsene mine mer, å komme meg ut av huset selv på de mer tunge og vanskelige dagene. Å tenke mer positivt i den forstand at jeg når en utfordring dukker opp ikke tenker det verste med en gang slik man gjerne gjør, og havner i et negativt tankespor, hvor en kan tenke:

«Dette går ikke uansett. Jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve uansett.»

Men prøver å sette meg ned, puste godt ned i magen, tenke rasjonelt og fokusere på at det finnes en løsning, selv om jeg kanskje ikke alltid ser den der og da.

Tidligere har jeg havnet i fullstendig krise, og ikke klart å se noen vei ut, når utfordringene har tårnet seg opp, og endt opp med å bli motløs og deprimert, derimot har jeg funnet ut at jeg faktisk kan få til å sette meg ned, puste og holde meg selv oppe ved å støtte meg selv med positive og motiverende ord:

«Dette skal gå bra. Dette får du til. Ingen grunn til panikk. Slapp av. Det finnes en løsning. Det er håp.»

Og det er utrolig hvor mye kraft disse ordene kan ha, hvor stor betydning ens egen mentalitet har for bedring, at det å få til å snu de negative og depressive tankene har enorm verdi, ikke bare for en selv, men også for de man har rundt seg, for det å ha et mer positivt og optimistisk tankesett er noe som blir lagt merke til. Det er med på å bedre relasjonen til menneskene man har rundt seg, og det gjør at man lettere kan åpne opp, og ikke minst er en person som andre har lyst til å være sammen med, når man sender ut en mer positiv energi.

Nå de siste månedene føler jeg at jeg har fått til nettopp dette. Å få en bedre relasjon til menneskene rundt meg, ta mer initiativ og være mer sosial. Selvfølgelig har det også en innvirkning på at jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt.

Jeg spør meg selv igjen: Er det slik det føles å leve?

Kan det være at jeg endelig er på vei til å bli frisk(ere)?

Og jeg tror det fantastiske svaret på det er:

Ja!

 

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.