Sunn mat – et viktig våpen mot depresjon

Oppskrift på fylt squash nederst i innlegget.

Skulle nesten tro jeg har blitt matblogger, med tanke på at jeg nå skal dele nok en oppskrift med dere, men jeg har foreløpig ikke tenkt til det, altså. Grunnen til at jeg legger ut noen oppskrifter nå er fordi jeg den siste tiden har begynt å fokusere på kostholdet mitt, på en annen, og mer sunnere måte enn før. Målet har vært å få i meg nok mat, men også mat som inneholder mineraler og vitaminer jeg trenger for å holde meg sunn og frisk. I den forbindelse har jeg derfor begynt å lage all maten min fra bunnen av hjemme for å sikre at jeg får tak i gode, sunne råvarer. Arbeidet med kostholdet mitt er en del av det å jobbe med spiseforstyrrelsen jeg har slitt med, som fortsatt er en stor del av livet mitt, men som jeg forsøker å gi et mindre fokus i hverdagen enn før. Tidligere har mat, trening og telling av kalorier vært det eneste jeg har tenkt på hver eneste dag fra morgen til kveld, nå klarer jeg derimot å fylle opp dagen med mer meningsfulle og gode aktiviteter, som ikke sliter meg fullstendig ut. Det til tross, har jeg fortsatt en vei å gå, både når det gjelder kostholdet mitt, og når det gjelder balansen mellom hvile og det å trene for mye, og for hardt, slik at jeg ikke får restituert meg skikkelig.

En forskningsstudie fra 2014 viser at sunn mat er et av de viktigste våpnene mot depresjon, og at det finnes en tydelig sammenheng mellom hva vi spiser og den psykiske helsen vår. Det har jeg selv erfart og kjent på kroppen. Da spiseforstyrrelsen var på sitt verste, og jeg omtrent ikke spiste noe, og det lille jeg spiste ikke ga meg mineralene og vitaminene jeg trengte, var jeg mer deprimert enn noen gang. Med andre ord har kostholdet vårt ikke bare mye å si for en god fysisk helse, men også for en god psykisk helse, og dette henger selvfølgelig også sammen med om man er i bevegelse og trener. Kostholdet må også tilpasses det daglige aktivitetsnivået og intensiteten av den. Hadde jeg bare visst hvor viktig et sunt og godt kosthold er for mange år siden, kan jeg ta meg selv i å tenke, men jeg vet at det på langt nær er så enkelt.

Dog, kom jeg fram til her om dagen at dette må være den beste sommeren jeg har hatt på seks år, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at endringen i kostholdet mitt har en stor del med hvordan jeg føler meg å gjøre, og det faktum at jeg har det bedre enn på mange år både fysisk, i form av mer energi, men ikke minst mentalt, merker jeg en stor forandring. Til det bedre. Jeg klarer å tenke mer positivt, har mer konsentrasjon, større evne til å fokusere, og orker mye mer i hverdagen, i tillegg til at jeg også har overskudd til å trene og holde meg aktiv. Det hadde jeg ikke før. Da kunne jeg bli sliten av den minste ting, og føle meg trøtt mesteparten av dagen. Nå legger jeg merke til at jeg også har lyst til å gjøre ting, med andre ord, depresjonen er borte. Og jeg håper, og tror at det vil vare, hvis jeg fortsetter å arbeide med og få på plass kostholdet mitt skikkelig.

Denne gangen har jeg lyst til å dele en enkel, men god oppskrift med dere på fylt squash som stekes i ovnen. Bedre sommer- og hverdagsmat enn det tror jeg nesten ikke finnes. Fylt squash krysser nesten av alle punktene for hva en hverdagsrett burde være: Enkel og rask å lage, sunn, næringsrik og mettende uten å føles for tungt. For på sommeren syns jeg det ofte er vanskelig med mat, og spesielt nå i varmen, når matlysten forsvinner, og jeg egentlig ikke har lyst på noen ting. Da er det slettes ikke feil med sommermat som dette.

Fylt squash med kyllingkjøttdeig

Fylt squash 2

Ingredienser (2 personer)

  • 2 store squash
  • 1 pakke kyllingkjøttdeig
  • 1 boks mais
  • 1 vårløk
  • 1 paprika
  • 1 løk
  • 4 ss hakkede tomater + 1 spiseskje tomatpuré
  • 100 gram revet ost
  • Hjemmelaget tacokrydder: Cumin, sterk paprika, cayennepepper, salt, pepper og hvitløkskrydder.

Fylt squash 3

Fylt squash med kyllingkjøttdeig og grønnsaker

Rett: Middag
Stikkord: Sunn, lavkarbo, allergivennlig

Forberedelsestid: 20 minutter
Steketid: ca. 12 minutter (til squashen er mør, og osten har smeltet)
Total tid: ca. 30 minutter

Serveringer: 2

Fremgangsmåte

  1. Varm ovnen til 200 grader, og forbered en stekeplate med bakepapir.
  2. Kutt opp alle grønnsakene i små terninger, unntatt squashen. Sett til side.
  3. Miks sammen krydderne til det hjemmelagde tacokrydderet. Her blander jeg litt på slump, cirka en spiseskje av alle krydderne, bortsett fra salt og pepper, hvor jeg bruker en teskje.
  4. Skjær squashene i to på langs, og skrap ut innmaten med en skje. Legg så squashene klare på stekeplaten med bakepapiret mens du forbereder fyllet.
  5. Stek kyllingkjøttdeigen i en stekepanne.
  6. Tilsett en spiseskje olje sammen med kyllingkjøttdeigen, hakkede tomater og tomatpuré og ha oppi alle grønnsakene. Stek til løken er litt gyllen. Tilsett krydderblandingen og surr på lav varme i et par minutter.
  7. Ta stekepannen av platen, og fyll squashene med kjøtt- og grønnsaksfyllet sånn som på bildet. Hvis det blir fyll til overs kan det fint legges i en boks i kjøleskapet og spises til lunsj i en wrap eller salat dagen etter.
  8. Strø tilslutt på den revne osten, og stek i ca. 12-15 minutter, avhengig av hvor rask ovnen din er, til squashene er møre/eller til osten har smeltet.
  9. Ta ut av ovnen, og plasser squashene på to store tallerkener. Spis, og nyt!

Fylt squash

Håper det smaker!

Reklamer

Brukerstyrt innleggelse som forebygging

De siste tre årene har jeg hatt et brukerstyrt tilbud på Thorsberg DPS på Konnerud i Drammen. Det innebærer at jeg kan ringe dit, høre om det er ledig og få lov til å være der inntil tre døgn. Det positive med dette er at jeg på den måten kan slippe å dra innom Legevakten, og ikke minst, forebygge nye tilbakefall av depressive episoder.

DSC_1682~2På onsdag kjente jeg at jeg hadde behov for å ta meg en tur opp på Thorsberg for å roe meg litt ned, fordi jeg følte meg sliten, og at en ny episode kunne være i anmarsj hvis jeg ikke hadde forsøkt å stoppe det. I en slik fase er det veldig viktig for meg å roe helt ned, og fokusere på ro, hvile, nok søvn, nok mat og at jeg ikke isolerer meg.

Det at jeg har vært en tur på Thorsberg nå er ikke noe jeg ser på som et tilbakefall eller at jeg er dårligere igjen, men tvert imot at jeg er på vei til å bli bedre, fordi jeg klarer å se varselsignalene og symptomene såpass tidlig at det blir en god form for forebygging.

For meg er det et godt signal når jeg klarer å ta i bruk det brukerstyrte tilbudet mitt og ber om hjelp på den måten før det blir for ille, og en innleggelse på Blakstad kunne ha blitt nødvendig.

Akkurat nå er jeg egentlig ikke deprimert i det hele tatt, «bare» litt sliten, og det er til stor forskjell fra tidligere. Dessuten er det meningen at det brukerstyrte tilbudet skal brukes forebyggende på denne måten, og jeg kjenner at jeg blir lettet og stolt over hvordan jeg klarer å ta tak i min egen situasjon nå, og ta vare på meg selv på en mye bedre måte enn før.

Disse dagene har jeg bare fokusert på å oppfylle de mest basale behovene mine, og skjerme meg litt fra for mye inntrykk og impulser, og jeg kjenner hvordan det hjelper meg inn i den nødvendige balansen igjen.

Nå kjenner jeg meg klar for å reise hjem, og fortsette i den gode oppadgående kurven jeg er inne i, og holde fast på rutinene jeg har innarbeidet. Lytte til kroppen, ta godt vare på meg selv, og ha en god balanse mellom ro og hvile, og aktivitet. Noe som for meg er alfa og omega med tanke på å holde meg stabil, og ikke bli deprimert igjen.

Planen nå er å reise hjem, og prøve å nyte det fine været så godt jeg kan denne helgen, slappe av i hagen med en god bok og en hjemmelaget smoothie, høre på musikk og skrive, lage meg litt god mat, gå meg en tur og et par løpeturer. På søndag skal jeg gå turorientering med foreldrene mine, og ta meg et bad på Stordammen, noe jeg tror blir bra.

Med andre ord skal jeg fortsette det gode arbeidet jeg legger ned hver dag nå, og fokusere på forebygging. Komme meg ut, bruke nettverket mitt og be om hjelp når jeg har behov for det, men ikke minst tenke positivt.

Kraften i det å tenke positive og oppløftende tanker, og det å kunne si fine ting til seg selv er ikke noe man skal kimse av. Det er forebygging i en av sine beste former.

Håper alle får en solfylt og fin helg!

IMG_20180626_134336_756

Bilde: Fra en tur langs elvebredden for noen uker siden.

Er det slik det føles å leve?

Kjenne varmen bre seg ut i hele kroppen som en flamme, legge merke til hjertet som banker femti ganger i minuttet, oksygenet jeg ånder inn og puster ut på automatikk, alle prosessene som foregår i kroppen min akkurat nå, uten at jeg trenger å bekymre meg eller bruke noen ekstra energi på dem.

Det er fantastisk å tenke over alle de små og store tingene som skjer inni meg, alt fra celler som deler seg til hjertet som pumper blodet mitt rundt i kroppen til nyrer og lever som skiller ut avfallsstoffene jeg ikke har behov for, og som ikke er bra for meg. Avfallsstoffene. Jeg smaker på ordet.

I hodet kan jeg skille ut avfallsstoffer også, av sorg, av savn, av angst og smerte og bekymringer og frykt og vonde tanker. De kan skilles ut, ikke fjernes, men legges et annet sted, endres, forandres. De kan bli bedre. Det kan bli bedre. Jeg kan bli bedre. Det er skummelt og rart å ha følelsen av at det kommer til å ordne seg, for første gang på seks år, ikke bare på liksom, men på ordentlig. På ordentlig.

f-scott-fitzgerald-for-what-its-worth-handwritten-letter-640x831.jpg

At dette er min beste sommer siden jeg var 18. Flere ganger må jeg klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg er våken, at jeg opplever dette, at det ikke er en drøm, at det er virkelig, at det er sant. At det er sant. Kan det virkelig være at jeg er på vei til å bli frisk(ere)?

Det er absurd å svare ja på det spørsmålet, og skummelt, veldig skummelt, som om jeg ikke fullstendig klarer å tro på det. Med tanke på hvor mye jeg har slitt er det kanskje ikke så rart, men jeg merker de store endringene som har skjedd mer og mer.

En markant og viktig endring til det bedre er at jeg har jobbet med å spise riktigere, i form av mer mat, og ha fokus på næringsinnholdet i den maten jeg får i meg. Hver dag har jeg jobbet med å bekjempe spiseforstyrrelsen jeg har slitt med så lenge, og jeg tror endelig at jeg er på vei i riktig retning.

Det er nok en av flere årsaker til at dette er den beste sommeren jeg har hatt på seks år, fordi jeg ikke har mistet kontrollen over maten, men faktisk tatt kontroll over den på en annen, og friskere måte enn før.

Mye av forskjellen på dette området er at jeg ikke bruker maten til å kontrollere følelsene mine eller til å flykte i like stor grad som før, at jeg ikke løper til jeg svimer av på tredemøllen eller trener natt og dag, og presser kroppen til bristepunktet på minimalt med kalorier. Nå kjenner jeg at jeg får i meg mer av det drivstoffet kroppen faktisk trenger, i form av både fett, proteiner og karbohydrater. Ikke bare energi, men også nødvendige vitaminer og mineraler. Det er så viktig for den fysiske, så vel som den psykiske helsen, og det er ikke noe jeg kunne fått understreket nok. For den fysiske og mentale helsen henger sammen, og går som hånd i hanske.

Det har gått mer og mer opp for meg at en av mine utløsende faktorer når det kommer til nye depressive episoder er dårlig og mangelfull ernæring og lite søvn, isolasjon og at jeg ikke klarer å bruke nettverket mitt.

Dette er basale behov som alle mennesker trenger å få oppfylt, og er faktisk det første man må få på plass før en kan klatre videre på Maslows behovspyramide mot selvutvikling og selvrealisering, hvor man kan utvikle og utfolde seg i livet.

1991382

Kosthold, søvn, det å drikke nok vann, ha et hjem og ha klær og sko er det første man må få på plass. Dette er nok noe vi i Norge tar veldig forgitt, men det er overraskende mange som ikke har disse tingene på plass, og det kan ikke stikkes under en stol at dette har en stor påvirkning på alle mennesker uansett hvilken situasjon de er i. Et menneske uten disse behovene oppfylt kan heller ikke klatre videre på stigen, når det verken finnes overskudd, energi eller ressurser til det. Kunsten er å finne frem til disse ressursene for å kunne klatre videre, og jeg tror jeg er på vei dit.

Kostholdet mitt er fortsatt ikke fullstendig optimalt, og jeg merker at mange av de spiseforstyrrede tankene fremdeles er tilstede, og jeg sover fortsatt ganske dårlig til tider, men det er bedre, og tilfredsstillende nok til at jeg på tross av dette kan klatre videre i behovspyramiden allikevel. Fordi jeg har et mye bedre nettverk nå enn jeg noen gang har hatt.

Jeg har gode venner, jeg har begynt å få mer kontakt med familien min igjen, både foreldrene mine og brødrene mine, og tanten og onkelen min. Og jeg har Fontenehuset som holder meg oppe, og støtter, motiverer og hjelper meg til å fortsette og stå på videre.

Dette er de to neste trinnene i Maslows behovspyramide. Å føle seg trygg. Å føle seg elsket, verdsatt og inkludert. Å ha mennesker rundt seg. Å føle seg sett og hørt. Å føle seg trengt, behøvd og at noen forventer noe av en. At man blir savnet hvis en ikke dukker opp, og at man har noe å stå opp til om morgenen. Meningsfylte aktiviteter å holde på med, og en stabil økonomi.

Disse faktorene spiller inn for de siste trinnene på stigen. Selvfølelsen og selvrealiseringen. Der man kan jobbe med selvtilliten, mer tro på seg selv, personlig utvikling, ressursene til å være et individ, muligheten til kreativ utfoldelse, spontanitet og oppleve mening. Ikke minst handler det siste trinnet om å kunne bruke sitt fulle, indre potensiale og få utløp for det.

Jeg tror jeg er på vei mot de to siste trinnene på stigen nå. Jeg jobber konkret med å bedre selvfølelsen og selvtilliten min, å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men også i form av å ikke henge fast så mye i fortiden som tidligere. Det ligger også en aksept i at fortiden ikke er noe vi kan gjøre noe med, at det eneste vi kan forandre på er hva vi gjør her og nå, og det livet vi velger å leve.

Denne sommeren har jeg øvd meg på å være mer tilstede, å prøve og nyte omgivelsene mine mer, å komme meg ut av huset selv på de mer tunge og vanskelige dagene. Å tenke mer positivt i den forstand at jeg når en utfordring dukker opp ikke tenker det verste med en gang slik man gjerne gjør, og havner i et negativt tankespor, hvor en kan tenke:

«Dette går ikke uansett. Jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve uansett.»

Men prøver å sette meg ned, puste godt ned i magen, tenke rasjonelt og fokusere på at det finnes en løsning, selv om jeg kanskje ikke alltid ser den der og da.

Tidligere har jeg havnet i fullstendig krise, og ikke klart å se noen vei ut, når utfordringene har tårnet seg opp, og endt opp med å bli motløs og deprimert, derimot har jeg funnet ut at jeg faktisk kan få til å sette meg ned, puste og holde meg selv oppe ved å støtte meg selv med positive og motiverende ord:

«Dette skal gå bra. Dette får du til. Ingen grunn til panikk. Slapp av. Det finnes en løsning. Det er håp.»

Og det er utrolig hvor mye kraft disse ordene kan ha, hvor stor betydning ens egen mentalitet har for bedring, at det å få til å snu de negative og depressive tankene har enorm verdi, ikke bare for en selv, men også for de man har rundt seg, for det å ha et mer positivt og optimistisk tankesett er noe som blir lagt merke til. Det er med på å bedre relasjonen til menneskene man har rundt seg, og det gjør at man lettere kan åpne opp, og ikke minst er en person som andre har lyst til å være sammen med, når man sender ut en mer positiv energi.

Nå de siste månedene føler jeg at jeg har fått til nettopp dette. Å få en bedre relasjon til menneskene rundt meg, ta mer initiativ og være mer sosial. Selvfølgelig har det også en innvirkning på at jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt.

Jeg spør meg selv igjen: Er det slik det føles å leve?

Kan det være at jeg endelig er på vei til å bli frisk(ere)?

Og jeg tror det fantastiske svaret på det er:

Ja!

 

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.