Følelsene utenpå kroppen

silhouette of person standing

Livet går opp og ned, og for meg kan det svinge ekstra mye fra den ene polen til den andre på bare noen dager. Å gå fra å ha det helt fint, til å være nede i en bølgedal. Akkurat nå kjenner jeg at ting er litt tøft igjen. Jeg kan begynne å gråte av ingenting, og nå for tiden føles det ut som om følelsene mine sitter utenpå kroppen. Bare idag har jeg grått tre eller fire ganger av frustrasjon og oppgitthet over egen situasjon. For jeg er så lei av at det aldri kan ordne seg helt, det er som om jeg alltid henger igjen, selv når ting begynner å gå bedre. Den ene utfordringen etter den andre dukker opp nå for tiden, og vanligvis er jeg ikke redd for utfordringer, men de jeg møter på nå er av et litt annet kaliber enn det jeg ser på som noe positivt.

Som jeg har skrevet om tidligere døde en kompis for et par uker siden, og det har vært tøft nok. Dessverre kom det bare oppå alt det jeg allerede strever med å håndtere. Økonomien som jeg aldri får til å gå rundt. Daglige bekymringer om jeg kommer til å ha nok penger til å betale regninger, og om jeg kommer til å ha nok penger til mat på bordet. Det å gå på arbeidsavklaringspenger fra NAV som jeg gjør er tøft, fordi det er så lite å leve for, og det hjelper heller ikke akkurat på psyken med økonomiske bekymringer.

Å ha det tøft økonomisk får ringvirkninger i hele livet mitt. For mange er det forbundet med tabu og skam å snakke høyt om at de har lite penger, og jeg også syns det er tøft, nettopp derfor snakker jeg åpent om dette, fordi jeg vet hvor mange som sliter, og fordi jeg mener at denne problematikken trenger et ansikt.

Det å ikke ha penger fører til utenforskap når man ikke har råd til å gå på kino, ta en kaffe eller holde på med fritidsaktiviteter. Kanskje det aller vanskeligste er å måtte si nei når noen spør om man vil finne på noe, men ikke kan, fordi man rett og slett ikke har handlingsrom til det. Den følelsen er vond, og er noe jeg litt for ofte må føle på. Skamfølelsen kan for min del være ekstra tilstede når nye bekjentskaper spør om jeg vil finne på noe, og de ikke vet hva slags situasjon jeg er i.

Da syns jeg det er vanskelig å skulle si at jeg ikke kan være med fordi jeg har dårlig råd, dermed ender jeg opp med å finne på unnskyldninger. Utenfra kan jeg kanskje ende opp som den kjipe personen som alltid sier nei, når sannheten egentlig er en helt annen. At jeg så gjerne vil.

Det trigger angsten og panikken. Gjenopplevelsene og flashbackene blir bare flere og flere, og ser aldri helt til å forsvinne. Den vanskelige og utfordrende økonomiske situasjonen blir en tilleggsbelastning som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse, når det å jobbe ikke er mulig på grunn av helsetilstanden min. Har man dårlig råd er jo ofte en løsning å jobbe, men for meg blir dette vanskelig akkurat for øyeblikket, siden jeg fortsatt er i en rehabiliteringsfase hvor jeg ikke er «friskmeldt» riktig enda, og fortsatt kan ha det relativt tøft til tider.

Midt i stormen prøver jeg å tenke positivt, og fokusere på at det finnes løsninger. Når man står midt oppi det som er vanskelig er det sannelig ikke enkelt. Nå er det ingen som har sagt at det skal være enkelt heller, men innimellom nå for tiden føles det meste umulig ut. Fokuset blir isteden på å komme meg gjennom en dag av gangen, i enkelte tilfeller timer av gangen, og overbevise meg selv om at det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre, på repeat i hodet mitt.

lit matchstick

Jeg syns det er vanskelig å overbevise meg selv om at det blir bedre, når jeg tidvis nå ikke ser annet enn mørke, og bare litt lys slipper inn gjennom noen få sprekker i meg. Depresjonen har satt seg i meg nok en gang, og jeg prøver alt jeg kan å ikke la meg sluke av den, å ikke høre på den. På tross av dette føles det altfor ofte nå som om depresjonen begraver meg levende. For jeg skriver ingenting nå, sånn rent bortsett fra at jeg skrev dette innlegget da, synger ikke, leser ikke, hører ikke på musikk, ser ikke på film, trener ikke, går ikke turer, gjør ingenting kreativt, fordi jeg er så sliten. Jeg orker ikke. Har ikke lyst til noe som helst. Føler meg likegyldig og trist og tom. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Om jeg noensinne kommer til å få meg en jobb, en utdanning, om jeg kommer til å bli noe som er i nærheten av frisk, selv om jeg hater det ordet, i den forstand at det å være frisk egentlig bare er en subjektiv definisjon for hver enkelt.

Dette blir et kaosinnlegg, men det passer nok godt siden det er slik hodet mitt er nå også. Kaos. Altfor mye tanker, grubling, krisemaksimering og analysering. Å hate hvordan jeg ser ut, og angre på alt jeg sier. Å føle meg dum for den minste ting, og bare tenke at jeg feiler. Heldigvis skjønner fornuften min at det er depresjonen som snakker da, og ikke Liv-Christine, likevel er det vondt og tungt å forholde seg til.

Det jeg i alle fall vet er at jeg ikke skal gi opp. Jeg har kommet altfor langt til å heve det hvite flagget nå. Så jeg må bare kjempe videre. Om det så betyr at jeg må fokusere på en time av gangen, da gjør jeg det. For forhåpentligvis blir kampen verdt det en dag.

Alt jeg kan gjøre nå er å tviholde på håpet.

landscape photography of person's hand in front of sun

Reklamer

Å våge åpenhet

roman-kraft-266787-unsplash.jpg

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «Vær raus» – å vise raushet overfor andre, men også for seg selv.

Å være raus mot andre er noe jeg føler jeg alltid har vært flink til. Å vise andre omsorg, å være et medmenneske, å vise respekt, å akseptere andre og å strekke ut en hjelpende hånd. Paradoksalt nok har jeg aldri vært flink til å være raus mot meg selv. Kathrine Aspaas, forfatter av Rausheten tid, skriver at:

“Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.”

Kilde: verdensdagen.no

For min del er det lettere å være raus mot andre, fordi jeg på mange måter slipper å forholde meg til mine egne følelser og vanskeligheter. I enkelte tilfeller kan det til og med være en flukt. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i denne bloggen, på Facebook og i media, har jeg slitt psykisk i mange år. Åpenheten min rundt vanskene mine kom ikke over natten, men etter hvert føltes det som en nødvendighet for meg å kaste masken, og si hvordan ting virkelig var. Det å bære den ryggsekken jeg hadde alene ble altfor tungt, og jeg innså mer og mer at jeg ikke behøvde å skamme meg over å ha det tøft, at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det, men derimot var én av mange, og jeg angrer ikke på at jeg startet å fortelle åpent om meg og mitt liv.

Det å være åpen om det som var vanskelig ble én av mine måter å være raus mot meg selv på, fordi jeg i alle år hadde båret en maske og en fasade, og løyet til alle om hvordan jeg egentlig hadde det. På spørsmål som:

«Går det bra?» og «Hvordan har du det?» Kunne jeg svare «Ja» og «Det går fint,» selv om jeg hadde det helt jævlig, og nettopp hadde prøvd å ta livet av meg.

Da jeg først kastet masken og begynte å svare mer ærlig da folk spurte meg hvordan det gikk, var det som om jeg ble ti kilo lettere, for det å gå alene med en så tung bør som jeg hadde er noe av det tyngste jeg noensinne har gjort. Da jeg ble mer åpen var jeg plutselig ikke lenger ensom og alene i verden, og fikk støtte fra fjern og nær. Mennesker jeg ikke hadde hatt kontakt med på årevis tok kontakt, selv helt ukjente fortalte meg at jeg hjalp dem ved å fortelle om hvordan jeg hadde det bak masken, bak fasaden. Aller mest følte jeg at det hjalp for egen del, fordi jeg kunne få hjelp til å håndtere det vonde, og få nødvendig omsorg og omtanke fra andre, noe som alle mennesker har behov for.

Men det har vært og er en kontinuerlig prosess, det å jobbe med og bli mer raus mot meg selv. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i sosiale medier, har jeg de siste fem årene slitt med psykiske helseutfordringer – både med depresjoner, angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), selvmordstanker og selvmordsforsøk.

I den senere tid har det blitt et større fokus på åpenhet rundt selvmord, blant annet gjennom programmet til Else Kåss Furuseth, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, der komikeren åpnet dørene til hjemmet sitt for å mane til mer åpenhet rundt dette vanskelige temaet. Det er nemlig en kjennsgjerning at altfor mange tar livet sitt, og at det fremdeles trengs mer åpenhet, og rom for at man kan snakke om de vonde tankene sine, lære mer om hvordan man kan håndtere disse tankene, og at det må informeres i større grad om de lavtterskeltilbudene som finnes for mennesker som sliter.

Snakk åpent om selvmord og selvmordstanker. Åpenhet redder liv.

Det har vært tider der jeg selv har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Lange perioder jeg overhodet ikke var raus med meg selv, hvor jeg gikk gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk. Noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn.

Nesten ett år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Jeg har gått gjennom tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfallene utenfor skolen. Aldri trygg noe sted. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. De siste fem årene har jeg gått i intensiv behandling på DPS to ganger i uken, både i individualterapi og i gruppeterapi, og lært å mestre livet mitt bedre, men ikke minst, har jeg blitt flinkere til å ta bedre vare på meg selv, og gi meg selv den omsorgen jeg både har behov for og fortjener.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg kan fremdeles ha det vondt og vanskelig i perioder, men forskjellen er at jeg har blitt flinkere til å romme mine egne følelser, og å bruke mennesker rundt meg når det blir tøft. Da snakker jeg, og åpner opp, istedenfor å isolere meg, og holde alt inni meg. Det å snakke hjelper. Det å be om hjelp nytter. Og det finnes tilbud som kan hjelpe oss på riktig vei. Mot et liv det går an å leve, og ikke minst ha lyst til å leve.

miguel-bruna-503098-unsplash.jpg

Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i snart fire år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg fant mennesker som overøste meg med raushet, og som gang på gang viste at de ikke kom til å gi meg opp. De trodde på meg da jeg ikke hadde noen tro på meg selv, og de støttet og motiverte meg til å stå på videre, selv da alt var som mørkest. De bar håpet for meg da jeg ikke hadde håp selv. For meg er dette et eksempel på raushet i praksis. Det å se, lytte til og være der for den andre.

På Fontenehuset Drammen begynte jeg etter hvert, takket være de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der, å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, litt etter litt, men det har tatt tid, lang tid, og jeg er fremdeles i en rehabiliterings- og bedringsprosess hvor jeg jobber med å skape meg det livet jeg ønsker og drømmer om. Jeg jobber daglig med å forsøke og lage meg bedre rutiner i hverdagen, å jobbe med meg selv og tankemåten min, som fremdeles i stor grad er preget av negative tanker, og det å bygge meg selv opp, i form av et bedre selvbilde og høyere selvtillit. Det er en daglig kamp, og er ikke lett med de erfaringene jeg har i bagasjen, men jeg har i alle fall bestemt meg for én ting, og dét er at jeg ikke skal gi opp, selv når det kjennes kjipt og tungt, for er det noe de siste fem årene har lært meg, så er det at jeg kan stå oppreist i stormen, og stå stødig, selv når det stormer som verst.

Å ikke stå alene i stormen har alt å si for hvordan utfallet blir, og for min del hadde jeg ikke vært der jeg er i dag uten Fontenehuset, som fra dag en har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg og gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. I de periodene jeg hadde det aller tyngst med dype depresjoner og selvmordstanker betydde det alt at jeg hadde mennesker som viste så mye genuin omsorg og som jeg visste at aldri ville svikte meg. I dag vet jeg at dette reddet livet mitt.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for Fontenehuset.  Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom snart fire år, hvor jeg til tider har hatt det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å bygge meg selv opp igjen. Det er også mye av årsaken til at jeg høsten 2017 klarte å begynne på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen der, og faktisk var klar til å leve litt igjen. Rausheten fra menneskene på Fontenehuset ga meg nok støtte og tro på meg selv til at jeg turte å ta sjansen, til å flytte fra leiligheten jeg hadde bodd i over to år, og gi fra meg den tryggheten jeg hadde, og prøve noe helt nytt, som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få til, men som jeg endte opp med å mestre, og gjennomføre.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og og som har hjulpet meg da jeg trengte det som mest.

Nå er det min tur til å være raus tilbake, og bruke det rauseste ordet jeg kan til alle dere som har støttet meg gjennom årenes løp:

Takk.

Hvordan jeg har det nå

nong-vang-426975-unsplash

Det har blitt oktober, det er høst, luften er litt skarpere og kjøligere enn før, bladene er i ferd med å skifte farge, og det har gått nesten en måned siden jeg skrev noe sist. Flere ganger har jeg tenkt at jeg skulle publisere noe, men det har blitt med tanken. Nå i slutten av september var planen at jeg skulle oppsummere måneden som gikk, og det jeg har gjort i det siste, men av og til går ikke ting som planlagt, og uforutsette ting oppstår. Akkurat nå føltes det viktigere å skrive litt om hvordan jeg har det og hva jeg føler.

Jeg lager utkast på utkast, uferdige og nesten-ferdige blogginnlegg som bare ligger og venter. Akkurat nå teller utkastseksjonen hele 170 innlegg. Det skorter ikke på ideer og ting å skrive om, men lysten til å skrive er ikke der, og slik har det, frustrerende nok, vært i altfor mange uker nå, og egentlig på mange andre områder også, hvis jeg skal være fullstendig ærlig. Flere ganger i det siste har jeg lurt på hva som skjer med meg, for overskuddet er ikke der, og jeg er sliten, så sliten hele tiden av de minste ting. Jeg har lyst til å gjøre så mye – skrive, synge, fotografere, blogge, trene, engasjere meg i ting, lese bøker og se filmer, men jeg orker ikke, og det gjør meg trist og frustrert.

Den siste tiden har jeg måttet tvinge meg selv ut av huset. Noen dager føles det ut som om jeg må dra kroppen min etter meg, slepe beina bortover, komme meg fra A til B, kjenne hvordan hver centimeter av kroppen skriker «at dette gjør vondt,» men presser meg allikevel, fordi det å bare bli hjemme er noe av det verste jeg kan gjøre for psykens del. Jeg ender opp med å gjøre en god del ting iløpet av dagen allikevel på tross av dette, men det koster så mye mer enn noen utenfra kan se eller ane. Mange ganger har jeg brukt alle kreftene jeg har på å stå opp, stelle meg, ta på fine klær og komme meg ut døren.

Bak smilet og latteren jeg ofte har på lur, er det også en stor smerte og sorg, undertrykte følelser, et ekstremt stress og masse angst jeg sjelden orker å kjenne på, men som er tilstede hele tiden. Og det er ikke så rart at jeg er sliten hele tiden da, når jeg bruker så mye energi på å holde meg gående, og på å skyve unna følelser. Stresset setter seg som smerter rundt i kroppen, i ryggen, i skuldrene, i nakken, i beina, i armene, i magen. Det er emosjonelt stress, fra både fortid og nåtid. Utvendig stress i form av ytre hendelser, og indre stress i form av det som skjer på innsiden. Jeg bekymrer meg mye, rundt økonomi, rundt egen helsetilstand og hvordan jeg skal håndtere mine egne følelser og tanker, som til tider kan bli veldig overveldende.

Natt til søndag døde en venn av meg i en bilulykke. Det er utrolig trist og tragisk og meningsløst. Det er vondt og urettferdig. Han var i tjueårene, like gammel som meg, og hadde håp og drømmer for fremtiden. Vi ble kjent i Unge Høyre for mange år siden, og hadde mange fine år der. På mange måter blir det en brutal vekker når noen dør så brått.

Det minner oss på hvor skjørt livet er, og at vi ikke har noen tid å miste. At vi ikke må vente, ikke må utsette, for plutselig kan det være for sent. Livet er som et timeglass. Sanden renner og renner, også er det slutt. Man klarer aldri å venne seg til sorgen når mennesker dør, og jeg tror kanskje heller ikke en skal det, selv om døden er en naturlig del av livet.

aron-322314-unsplash

Jeg tror man må tillate seg selv å kjenne på de følelsene som dukker opp når noen dør, og ikke skamme seg over hvordan man reagerer, fordi det kan være så forskjellig fra person til person. Sjokk, tristhet, nummenhet og sinne kan alle være en del av sorgen. Det er trist når et ungt menneske blir frarøvet livet på den måten, og jeg kjenner at det er vanskelig å akseptere, vanskelig å fordøye, vanskelig å fatte at dette har skjedd, men det har det.

En ung gutt lever ikke lenger. Og tankene mine går spesielt til familien og de nærmeste vennene hans som nå sitter tilbake, i et dypt mørke, med en enorm sorg, og et tomrom som ikke kan fylles. Hvil i fred, Ole Martin. Takk for den fine tiden i Unge Høyre. Håper du er på et bedre sted.

Kunsten å si nei

Bildet kan inneholde: Liv-Christine Hoem, selfie og nærbildeNoen ganger er man bare sliten, lei og frustrert uten at det feiler en noe, og det er faktisk helt ok. For min egen del er det vanskelig å overbevise meg selv om at det å være sliten er normalt, når jeg også forbinder det med tunge depresjoner og vonde nedturer. Slitenhet, det å være trist og det å ha det tungt, trenger ikke å bety at man er deprimert, mens det å være deprimert også kan innebære å ha disse symptomene. Det er med andre ord viktig å nyansere bildet litt.

Slik som jeg har det nå tror jeg ikke at jeg er deprimert, for det har jeg vært før, og det kjennes mye verre ut enn dette. Jeg er simpelthen sliten og utmattet etter å ha pushet meg for mye, og må fortsette å prøve og lytte mer til kroppen min og de signalene den sender ut, slik at jeg kan unngå å gå fullstendig ned for telling. Som de fleste av dere som har lest bloggen min en stund vet, er jo nettopp dette med å finne en balanse i livet mitt noe av det jeg jobber med.

I denne prosessen går jeg tre skritt frem og ett tilbake, tre skritt frem og ett tilbake, og jeg tenker at det ikke er så rart at man faller og reiser seg igjen i en rehabiliteringsprosess etter alle de årene med sykdom som jeg har hatt. Det viktigste for meg er at jeg går fremover, for det gjør jeg jo, og at jeg stadig blir bedre, og lærer å se mine egne varselsignaler bedre for hver gang.

Akkurat nå kom jeg nettopp hjem fra brukerstyrt på Thorsberg DPS, som er en seng man kan bruke inntil tre døgn, i et forsøk på å finne litt ro, og fordi jeg desperat trengte en pause. Da er den plassen helt gull verdt, når det jeg trenger er å følge opp de helt basale behovene mine, som er søvn, hvile og mat. For de siste ukene har jeg virkelig vært utslitt, hatt vondt i hele kroppen, og følt meg trist og lei.

 

Thorsberg DPS, deler av fellesstuen og rommet jeg hadde.

Det positive i alt dette er at jeg lærer noe for hver gang, og det jeg ser nå som jeg ikke tidligere har klart å se, er at jeg burde ha lyttet til kroppen min mye før, og tatt signalene på alvor da de først kom, og ikke pushe meg selv over grensen. Men kanskje det aller viktigste jeg må bli flinkere til fremover? Å lære meg og si nei, og prioritere, slik at jeg ikke går fullstendig på veggen.

I det siste har jeg sagt ja til alt, noe som bunner i at jeg innerst inne vil og ønsker å gjøre så mye, som jeg kanskje i realiteten ikke har kapasitet til. Problemet er at jeg går på kollisjonskurs med meg selv, når hjertet vil så mye, og kroppen sier nei, som om jeg med all den energien (oh the irony!) jeg har fornekter det faktum at jeg ikke orker alt det jeg sier ja til.

Mens jeg var på Thorsberg i disse tre dagene snakket jeg med en veldig klok sykepleier som var veldig direkte med meg, og hun sa:

«Liv-Christine, du sikter altfor høyt og er altfor streng med deg selv. Hvem er det som har tatt over etter mobberne nå og kritiserer deg? Det er jo du.»

Der og da var det litt vanskelig å høre, men jeg ser jo så til de grader at hun har rett, at det er jeg som forteller meg selv at jeg ikke er god nok nå, at jeg er stygg, at jeg ikke får til en dritt, og at ingen liker meg. Det er det ingen rundt meg som forteller meg lengre. Det er det jeg selv som gjør, og å komme til den konklusjonen er vond, samtidig så trenger jeg også å bli bevisst på hvordan jeg tenker for å kunne forandre på det. Sykepleieren sa også:

«Hvor lenge skal du fortsette å tro på det mobberne sa til deg?»

Det fikk meg til å tenke på hvordan mobberne har hatt så mye makt over meg, at jeg i alle disse årene har trodd fullt og helt på det de sa. På tross av det sitter jeg her enda og kan skrive dette, uten at det er for sent å ta et valg, og begynne å forandre måten jeg tenker på, men ikke minst, ta makten tilbake. Én dag, én dag skal jeg gå videre, klare å forsone meg med fortiden. Lukke det vondeste kapitlet i hele mitt liv. Slutte å tro på det mobberne sa, og bli sterk og stabil nok til at jeg kan bruke mine egne erfaringer til å hjelpe andre. Det er drømmen min, og den skal jeg aldri, aldri slippe taket på.

Helt tilslutt vil jeg, som jeg skrev på Facebook tidligere i dag, bare si at all den støtten og kjærligheten jeg får betyr så utrolig mye. Det er virkelig gull verdt, og jeg setter stor pris på at dere bryr dere om hvordan jeg har det, og aldri svikter meg når jeg trenger det som mest, men derimot er der gjennom både gode og dårlige dager. At dere aldri gir meg opp. Og når jeg har det som verst minner jeg meg selv på alle de fantastiske menneskene jeg på en eller annen måte har i livet mitt. Tusen millioner takk skal dere ha!

 

Et digitalt detox

Image result for social media + person

Du logger aldri ut av Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter eller noen av de sosiale mediene du bruker, og føler nærmest på en abstinens hvis du ikke sjekker appene dine ofte nok eller i verste fall, ikke har med deg mobilen når du låser døren hjemme. Du kjenner deg kanskje igjen? Det gjør i alle fall jeg. For min del har det blitt så ille at jeg får noia hvis jeg ikke har med meg mobilen, som om jeg er livredd for å gå glipp av ting, at jeg ikke lengre skal henge med og miste kontakten med folk. Det kan gå på helsen løs, når jeg og vi, blir bombardert med så mye informasjon døgnet rundt, at vi nesten lever livet vårt på sosiale medier, og får hjernen full av inntrykk. Da er det jammen ikke rart at vi blir slitne, utbrente og utmattede, når hjernen vår må jobbe med all denne ytre stimulansen hele tiden, som det tross alt er.

Aldri før har jeg følt meg så avhengig av mobilen og sosiale medier som det jeg er nå, og jeg har funnet ut at jeg ta noen grep, fordi det rett og slett har gått for langt, når jeg  sjekke mobilen hele tiden, fikle med den og ha den i nærheten. Heldigvis er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er alene om å ha det sånn, og at det er mulig å gjøre noe med det som har utviklet seg til å bli et aldri så lite, om enn stort, problem. Derfor har jeg bestemt meg for å starte med en digital detox, og jeg tror det er flere enn meg som kunne hatt godt av akkurat dét. Å få en pause, og faktisk kanskje leve litt, på ordentlig? Hva sier du? Skal vi prøve?

Tristan Harris snakker om akkurat dette med tidsbruk, psykologi og konsekvenser i forbindelse med bruk av sosiale medier.

For egen del er både PC og mobil en stor del av hverdagen min med tanke på at jeg skriver denne bloggen, er åpen på Facebook, poster bilder på Instagram og oppskrifter på Pinterest. Poenget er ikke at jeg skal ekskludere bruken av mobilen, PCen og sosiale medier fullstendig, men bli bevisst på hvor mye jeg bruker dem og hvordan jeg bruker dem. Og spørre meg selv: Trenger jeg faktisk å sjekke mobilen akkurat nå, eller kan jeg la den ligge i vesken eller i baklommen?

Målet med den digitale detoxen for min del er å få en bedre tilstedeværelse, større selvdisiplin og bli flinkere til avkobling som ikke inkluderer teknologiske hjelpemidler og duppeditter. Det hadde vært deilig å kunne sette meg godt til rette i sofakroken med en god bok, tulle teppet rundt meg og bare lese, eller å ta frem skrivebok og penn uten å ha mobilen eller PCen fremme. Gå en tur uten å måtte ha musikk på øret. Finne på noe med venner uten å ha mobilen oppe. Ikke sitte med nesen ned i telefonen på bussen, men heller være bevisst på det som skjer rundt meg. Alle disse tingene vi nesten ikke gjør lengre, men som kan gi ro, og en pause i den ellers så travle hverdagen vår.

I denne forbindelsen har jeg laget en liste med ti punkter for min digitale detox som jeg skal prøve å følge de neste par ukene:

  1. Ha én dag i uken helt uten mobil og sosiale medier, hvor jeg kun skal fokusere på å gjøre gode ting for meg selv, koble av og puste ut. Eksempler på ting jeg kan gjøre: Lese en bok, gå på kafé, skrive for hånd, tegne/male, skrapbooke, fotografere, gjøre enkle yogaøvelser, gå en tur i skogen, ta ansiktsmaske, lakke neglene, se på gamle bilder.
  2. Begrense bruken av mobil og PC: Ikke bruke mobilen og PCen hele tiden, men under mer kontrollerte former. Unngå å sitte og se på film eller serier på Netflix i timevis, ikke scrolle uendelig i feeden på Facebook eller Instagram, men heller sette meg godt til rette i sofaen og lytte til noen gode podcaster eller musikk jeg liker. Det handler om å bli bevisst på hvor mye tid jeg bruker på sosiale medier, og skape mer rom til å gjøre andre ting.
  3. Ikke sjekke mobilen hele tiden: Dopamin, et lykkehormon i hjernen, sendes ut hver gang man gir seg selv den lille belønningen det for eksempel er å sjekke telefonen eller det å unne seg en sjokoladebit. Jeg har lyst til å trene på og ikke gi etter for trangen til å ta opp mobilen, men heller la den bli liggende, og legge merke til hva som skjer.
  4. Ikke gjøre ting for å ha noe og publisere: Hvem har ikke gått til et kult sted for å ta et bilde av det, for så å sjekke inn på sosiale medier, og fortelle verden at man har vært der eller legge ut om den fine turen i skogen man nettopp gikk? Jeg kan, med litt skamfølelse, rekke hånden i været, men jeg tror ikke jeg er alene om det. De neste ukene har jeg lyst til å se om jeg kan klare å gjøre ting uten å ha publisering og innholdsproduksjon i fokus.
  5. Bli mindre eksponert for inntrykk: Det er en kjennsgjerning at sosiale medier utsetter oss for enorme mengder informasjon, som i stor grad kan kalles støy. For mange kan det å se andres «perfekte liv» bidra til følelsen av å føle seg mindre bra enn andre, og føre til en negativ tankespiral, mindreverdighetstanker og følelsen av å mislykkes. Ved å begrense hvor mye jeg lar meg utsette for disse inntrykkene håper jeg å kunne føle meg litt bedre til sinns, fordi jeg ikke da sammenligner meg med «alle andre,» men forhåpentligvis får mer tid og rom til å fokusere på meg og det livet jeg skal leve.
  6. Mindre googling, mer hjernetrim: I disse dager er det veldig enkelt å finne svaret på det meste, men før vi gjør det kan vi faktisk bruke de små grå først, og prøve å tenke etter om vi vet svaret uten hjelp. Jeg tror også dette vil få i gang evnen til å tenke mer selvstendig, og for min del tror jeg dette vil være med på å booste kreativiteten min, fordi det tvinger meg til å tenke selvstendig, istedenfor å google alt jeg ikke finner svar på.
  7. Legge bort telefon og PC en time før leggetid: Mange studier viser at folk som sjekker telefonen sin eller bruker PCen rett før man skal legge seg sover generelt dårligere enn andre, og det er, ifølge forskerne, det blå lyset fra skjermene som hindrer søvnhormonet melatonin å bli utskilt i hjernen. Personlig er dette noe jeg er veldig dårlig på, og som jeg er helt sikker på at er med på å forverre den allerede dårlige søvnkvaliteten min. Derfor er dette noe jeg må gjøre noe aktivt med.
  8. Sette telefonen i flymodus på natten, og lade telefonen et annet sted enn på soverommet: Mange av oss har telefonen til lading i armlengdes avstand om natten. Da er det lett å strekke ut armen og begynne å scrolle hvis man ikke klarer å sove. Å sette telefonen i flymodus, og lade telefonen et annet sted vil hindre at jeg blir fristet til å sjekke telefonen, og forhindre at jeg blir forstyrret av meldinger eller notifications, når det jeg trenger er ro og hvile.
  9. Skru av push-varsler på telefonen, og sette av en tid på dagen jeg «har lov» til å sjekke appene: Istedenfor å få push-varsler fra apper konstant, er det mye bedre å sette av en tid på dagen, som for eksempel 20 minutter på ettermiddagen, fordi man da velger når en bruker de sosiale mediene og er i førersetet for hvor mye man er «pålogget.» Dette tror jeg vil være med på å kutte ned på den digitale avhengigheten som så mange av oss sliter med.
  10. Ha en syvende sans, og ikke en digital kalender: De fleste av oss har både kalenderen, handlelisten og to-do-listene på telefonen. Isteden kan vi kjøpe en såkalt syvende sans, en kalenderbok, hvor vi kan planlegge, skrive ned ting vi må huske på, hva som må kjøpes inn og andre gjøremål. Det vil også gjøre sitt til at vi blir mindre avhengige av mobilen. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg nå for tiden bruker den digitale kalenderen min flittig, og har på alarmer for hver minste lille ting jeg skal. En god indre ro gir det meg ikke, snarere er det heller en stressfaktor. Derfor skal jeg så snart jeg kan skaffe meg en liten, smart kalenderbok å ha i vesken isteden.

Om et par uker skal jeg ta en evaluering på hvordan det digitale detoxet mitt har gått, reflektere over jeg har sett noen forandringer, om jeg føler meg bedre og tenke over hva jeg har lært av dette eksperimentet.

Tar du utfordringen? Sleng deg med da vel.

Nå går det kun en vei og det er opp

Noen ganger hører du en sang som treffer deg, akkurat på riktig tidspunkt, og når du trenger det som mest. De siste dagene har jeg hatt det vanskelig, jeg har følt meg nedfor og ikke helt tilstede, med lyst til å gråte nesten hele tiden. Jeg er sliten, og sliten av å være sliten. Jeg kjenner på frustrasjonen over å ikke orke, hvordan det føles som om jeg må tvinge meg selv til å gjøre de minste ting. Og det er nesten litt skam i det å skrive dette, men noen dager er det vondt og slitsomt å dusje, vanskelig å stå oppreist, fordi hele kroppen hyler av smerte, og noen ganger klarer jeg ikke å reise meg opp av sengen i det hele tatt. Jeg har hatt det slik i perioder over flere uker, vært hos fastlegen uten å finne svar, og har prøvd å gjøre det beste jeg kan ut av situasjonen, men jeg skal ikke legge skjul på at det å ha det slik som dette er utfordrende.

Når jeg ikke orker å lage mat, ikke orker å handle, ikke orker å vaske klær, rydde eller i det hele tatt komme meg ut av huset, da klarer jeg ikke å la være og føle meg mislykket og liten, som om jeg har feilet. Det gjør vondt å ha det sånn, og når jeg skriver dette kjenner jeg hvordan gråten presser på igjen, slik den så altfor ofte har gjort de siste ukene. Dette er nesten litt ekkelt å skrive, men i går skulle jeg ta meg en dusj for første gang på flere dager, og etterpå var jeg så sliten at jeg la meg ned på badegulvet og gråt, mens jeg kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, vannet som rant nedover ansiktet mitt fra det klissvåte håret jeg ikke hadde tørket enda, blandet med tårer. Der lå jeg i kanskje ti minutter før jeg orket å reise meg opp igjen.

Etterpå la jeg meg i sengen og ble liggende helt til klokken tolv søndag formiddag før jeg orket å stå opp og gjøre noe som helst, ikke at jeg gjorde noe særlig da heller, mesteparten av søndagen gikk med til å halvt sitte, halvt ligge i sengen og se på Great British Menu på Netflix i intervaller, fordi selv det å se og høre for mye nå for tiden gjør meg sliten og gir meg hodepine. Derfor har jeg heller ikke orket å lese eller skrive i det siste eller høre noe særlig på musikk, fordi det har gjort meg sliten og gitt meg hodepine. Mildt sagt frustrerende er det. Det sier seg kanskje også selv at det å gå lengre turer eller å trene i denne tilstanden har vært fullstendig utelukket, og jeg har isteden prøvd å finne på ting her hjemme for ikke å bli fullstendig gal.

Jeg har prøvd å følge mine egne råd i det forrige innlegget, da jeg skrev om hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv, og jeg har etter beste evne forsøkt å overbevise meg selv om at det blir bedre snart, og at jeg kommer meg gjennom dette også, selv om det kjennes veldig tøft akkurat nå. Jeg sier til meg selv at jeg har klart det før, og kan klare det igjen, at det å ha det vanskelig kun er midlertidig. At alt det som gjør vondt også går over.

Jeg minner meg selv om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt denne sommeren, alt det jeg har mestret, hvor mange gode dager jeg har hatt fylt med glede, lykke og følelsen av å være avbalansert. Det har vært flere av disse fantastiske dagene enn de vanskelige, og jeg har flere ganger tidligere sagt at dette har vært den beste sommeren min på seks år, det er ikke noe jeg kan glemme nå, snarere må jeg huske på det, overbevise meg selv om at jeg får til, klarer, mestrer og bare har en liten nedtur nå, uten at jeg skal få la det definere meg.

For alle kan ha det tungt og vanskelig i blant uten at det nødvendigvis betyr at man er på vei til å bli syk igjen eller få et tilbakefall. Jeg tror ikke jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Det jeg tror er at kroppen min sier ifra om at den trenger hvile, og at jeg må roe ned og finne mer balanse i livet mitt. På mange måte er dette sunne varselsignaler som jeg og andre må lære å ta på alvor, for det gjelder oss alle. Dette er en utfordring alle møter på i livet sitt, og er ikke på noen som helst måte symptomer på sykdom. Det er bare at vi i dagens samfunn har blitt så flinke til å sykeliggjøre alt og sette en diagnose når det egentlig handler om helt naturlige, sunne og menneskelige reaksjoner. Tristhet, sinne og sorg er eksempler på følelser som altfor ofte blir sykeliggjort og diagnostisert med depresjon eller personlighetsforstyrrelse, for å sette det veldig på spissen. Dere skjønner hva jeg vil frem til. Poenget er at det å være trist også er en del av livet. Man kommer dessverre ikke unna det å ha det tungt og kjipt en gang i blant, men det kan være vanskelig å overbevise meg selv om at jeg bare er trist og lei og sliten, uten at det er noe mer.

Og det er i slike tilfeller jeg trenger musikk, én spesiell sang som kan hjelpe meg ut av det vonde og vanskelige. «En sang til deg» av Maria Mohn er en slik sang, der teksten treffer meg rett i hjertet, med akkurat det budskapet jeg trenger der og da:

«Her er en sang til deg
Til deg som nesten ikke kunne stå
Men som alltid satte maska på
Og smilte tappert

Men ingen så, alt det som du bar på
Men nå kan du slippe taket

Nå kan du reise deg opp og gå
Og rett i ryggen kan du stå
Nå går det kun en vei
Og, ikke gi deg nå du er så nær
Din historie ender ikke her
Nå går det kun en vei og det er opp»

Med kanskje den aller viktigste setningen, som jeg må repetere for meg selv:

«Nå går det kun en vei og det er opp.»

DSC_1120_2
Tviholder på siste bit av sommeren for alt det er verdt.

Kan jeg hjelpe meg selv?

God morgen!

Har du husket å spise nok? Har du passet på å legge deg til riktig tid? Hviler du når kroppen sier ifra at du er sliten? Får du vært nok sosial? Trener du for mye?

Mange spørsmål på rappen som for meg er egenomsorg – en måte å forebygge og holde meg stabil på, men ikke minst, å være snill med kroppen min og vise at jeg er glad i meg. 

Det har tatt lang tid å komme dit jeg er nå, at jeg i mye større grad enn tidligere er mer selvstendig, og ikke er så avhengig av andres hjelp for å klare meg i vanskelige perioder.
For et par uker siden trodde jeg virkelig at jeg var på vei tilbake i gamle mønstre, og et tilbakefall. Jeg satt hjemme og kjente hvordan alle de vonde minnene presset seg fram, hvordan angsten vokste inni meg og panikken gripe seg fast som en klo. Da var jeg på nippet til å skade meg igjen, etter å ha vært skadefri i snart to år, men heldigvis, heldigvis lot jeg være. Og hvorfor? Fordi jeg brukte skremselspropaganda mot de vonde tankene mine.

Jeg begynte å tenke på hvor vondt og fælt det var å måtte sy kuttene mine på Legevakten. Selve syingen gjorde ikke så vondt. Det var innsiden min, fylt til randen av skam, som var uutholdelig, og hvordan jeg ble møtt og behandlet av legene. Å få høre at jeg var oppmerksomhetssyk og manipulerende, at jeg skadet meg for å bli innlagt. Mer feil kunne de ikke ha tatt. Jeg skadet meg ikke fordi jeg ville bli innlagt. Jeg skadet meg fordi jeg hadde det uutholdelig vondt inni meg, og ikke visste hvordan jeg skulle holde ut, men det skjønte de ikke. Nå i etterkant klarte jeg å bruke disse vonde opplevelsene jeg hadde til noe positivt. Jeg klarte ved hjelp av de negative erfaringene mine, absurd nok, faktisk å hjelpe meg selv til å stå imot selvskadingstrangen, og de selvdestruktive impulsene som meldte seg. Det viser hvor langt jeg har kommet. Det blir et konkret bevis for meg at jeg kan hjelpe meg selv i mye større grad enn før, at jeg har blitt mer selvstendig, og ikke trenger å bli innlagt like ofte lengre, på tross av at jeg kan ha det innmari tøft.

Selvfølgelig skal jeg be om hjelp når jeg har behov for det, men samtidig er det også viktig å kjenne på følelsen av mestring når jeg ikke trenger å reise på Legevakten eller å bli akuttinnlagt for å komme meg ut av det vonde. Det aller beste er å mestre det som gjør vondt, hjemme, der livet mitt er, og der jeg skal være, noe som er målet jeg jobber mot. Å en dag klare meg helt uten oppfølging fra kommunen og behandling på DPS. Å kunne stå i de vonde følelsene og tankene, og vite at det kommer til å gå over, at det blir bedre, og at tanker og følelser ikke er noe man kan dø av. Men det å bli såpass trygg på meg selv og i meg selv tar tid, og er ikke noe som skjer over natten. Det har vært en lang prosess, og jeg har fortsatt et stykke igjen å gå, men det aller viktigste er at jeg er på vei i riktig retning. At det går fremover.

Jeg har reflektert en god del rundt hva jeg kan gjøre når jeg har det tungt, og jeg har spurt: Hva er det som gjør deg glad, Liv-Christine? Hva er bra for deg?

31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n
Å utfordre meg selv og føle på mestringen det gir. Fra lanseringen av antologien til Forfatterklassen 17/18 «Brighte tanker» på Centralen i Oslo 02.05, da jeg leste et av diktene mine kalt «bølgebrytning.» FOTO: Eli Ruud Dankel.

Og jeg har kommet fram til en liste over ting jeg kan gjøre når jeg har det vanskelig som kan virke både distraherende, avledende og forebyggende.

Ting jeg kan gjøre på egenhånd som ikke nødvendigvis krever noen andre for å gjøre meg glad og lettere til sinns.

  • Jeg elsker jo å skrive, og har gjort det så lenge jeg kan huske. I det siste har jeg ikke klart å skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vet hvor godt det kjennes når jeg kommer inn i skriveflyten, som om ingenting annet betyr noe, enn akkurat det øyeblikket jeg er i da, når fingrene bare flyr over tastaturet, og jeg ikke tenker, ikke reflekterer, og ikke rekker å være min egne verste kritiker, men bare lar ordene strømme ut av meg. Det er noe jeg må gjøre mer av. Og nå i høst er jeg fast bestemt på å fortsette med diktprosjektet mitt. Målet mitt er å sette av faste dager og klokkeslett for når jeg skal jobbe med det, slik at jeg hver eneste dag har noen faste skriverutiner.

 

  • Gå en tur: Istedenfor å trene hardt, som jeg så altfor ofte gjør, og løpe en lang runde og slite meg ut, kan jeg gå med musikk på øret og sense omgivelsene og naturen rundt meg, legge merke til følelsene mine, og ikke løpe fra dem eller bruke det som en unngåelsesstrategi.

 

  • Høre på musikk: Musikk for meg har alltid vært en av mine største lidenskaper, og det har vært et utløp, en form for avledning og noe som gir meg glede, og en indre ro det er vanskelig å beskrive med ord. Både det å synge og det å lytte til musikk inspirerer meg, det hjelper i alle tider, enten jeg har det bra eller har det tungt. Jeg hører på musikk til omtrent alle døgnets tider – når jeg går til Fontenehuset, når jeg skal et sted, på trening og på tur, når jeg jobber, når jeg skriver eller når jeg bare vil slappe av. Med andre ord burde jeg øve meg på å lene meg tilbake i sofaen med puter i ryggen, dynen over meg, la kroppen slappe av og lytte til den fineste musikken jeg vet om.

 

  • Skrive: Dette punktet var nesten så selvsagt at jeg var i tvil om jeg skulle ta det med på denne listen. For skrivingen er min største lidenskap nummer to etter musikken. Det er de to tingene, og dette kommer til å høres ut som en stor klisjé, som har holdt meg gående og i live hele veien, gjennom alle de tungene tidene og når jeg har slitt som mest, har skrivingen vært det jeg alltid har kommet tilbake til. Enten det har vært å skrive dagbok, skrive dikt, noveller, kronikker, blogginnlegg eller fagtekster. Målet mitt fremover er å sette opp et par timer hver dag, med pauser innimellom, hvor jeg har skrivetid, og det eneste jeg skal fokusere på skal være nettopp: skrivingen. Og som langsiktig mål: Å fullføre bokprosjektet jeg holder på med.

 

  • Lese en bok: Her kommer mine store interesser og lidenskaper på rekke og rad. I noen perioder leser jeg ekstremt mye, mens i sommer har jeg, flaut nok, nesten ikke lest noe i det hele tatt, bortsett fra en håndfull bøker. Når jeg leser minnes jeg på hvorfor det å lese har betydd så mye for meg opp gjennom, hvordan det blir et fristed, å reise inn i en annen verden, å få en pause fra hverdagen og alt jeg vanligvis tenker på, og bare være i boken, leve med karakterene og leve meg inn i deres opplevelser. Å lese er derfor noe som egentlig gjør meg veldig godt, og som jeg fremover skal prøve å prioritere mer, for jeg trenger den pausen en bok gir meg. Å kunne puste, slappe av og glemme stress og mas for en stund.

 

  • Gå på kafé: Det er supert for meg å gjøre, spesielt hvis jeg skal skrive, for setter jeg på meg headset, enten med skriveboken min og penn eller med PCen, kan jeg skrive i flere timer uten engang å bli forstyrret av det som skjer rundt meg. Isteden er det som om jeg får påfyll, inspirasjon og energi av å sitte sammen med andre når jeg skal få det kreative utløpet mitt i form av ord.

 

  • Møte venner: Jeg har også lært at jeg ikke kan isolere meg eller være for meg selv for lenge. De siste syv årene har jeg erfart på den tyngste måten hvor store konsekvenser det å isolere meg og falle utenfor kan ha. Det å føle meg ensom og alene gjorde meg deprimert, full av angst og suicidal, men man kan jo spørre seg hva som kom først, med tanke på at depresjon er en sammensatt sykdom av flere faktorer og ikke bare én, kan det også tenkes at isolasjonen kom som en følge av at jeg var deprimert. Med andre ord nødvendigvis ikke et rasjonelt valg fra min side. Denne sommeren har jeg øvd meg mer på det å møte venner, familie og bekjente selv på de dagene jeg har følt meg som verst, og aller helst bare har hatt lyst til å ligge i sengen og synes synd på meg selv. Etter min erfaring er det å bli liggende i sengen når jeg føler meg slik det siste som hjelper, og i mange av disse tilfellene har jeg også dratt på Fontenehuset, som er et fantastisk sted, både for å møte venner jeg etterhvert har fått der, men også for å tvinge meg selv ut av huset.

 

  • Trene: De siste årene har jeg trent jevnlig, men til tider altfor mye, og jeg er i en kontinuerlig prosess hvor jeg prøver å finne en bedre balanse, slik at jeg ikke trener til jeg stuper og blir fullstendig utmattet. Trening skal jo være noe lystbetont som gir meg energi og være et positivt tilskudd i hverdagen. Når treningen tar over hele livet og blir som et monster, da har ting gått for langt. Derfor er det noe jeg konkret jobber med for tiden – å ikke bruke treningen som en flukt, men snarere bruke treningen som et utløp, som en energiboost og for å føle på mestring når jeg når nye mål.

 

Alle disse tingene har jeg kommet frem til ved å prøve og feile gjennom seks-syv år hvor jeg har slitt ekstremt mye med meg selv. Det har vært mange nedturer og knall og fall på veien før jeg har funnet konkrete mestringsstrategier som faktisk fungerer for meg når jeg har det som verst, det har vært til tider uutholdelige og uendelige runder i behandling, med innleggelser, og hundrevis av timer hvor jeg bare har isolert meg selv hjemme uten å ta kontakt med noen og uten å be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noe håp eller så noen fremtid for meg selv.

Fra å være 18, 19, 20, 21 og 22 med depresjon, kronisk suicidalitet, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk, hundrevis av besøk på Legevakten og ukentlige innleggelser på psykiatriske avdelinger, er jeg nå i en helt annen situasjon enn jeg var da, friskere og bedre enn jeg har vært på nesten seks år. Omtrent uten å være innlagt hele sommeren, med bare ett besøk på Legevakten en gang i juni i forbindelse med den eneste akuttinnleggelsen jeg har hatt i hele år, og tre ganger på brukerstyrt, som jeg egentlig ikke teller som innleggelser, fordi jeg ringer og ber om plassen selv. Dette til tross, jeg går fremdeles i behandling, og anser meg ikke som frisk, men bedre og mer fungerende i hverdagen min.

Det er en vesentlig forskjell mellom bedre og frisk. Jeg har fortsatt utfordringer og vanskelige perioder, forskjellen er at jeg håndterer utfordringene mine på en helt annen måte enn før. Da jeg tidligere trengte innleggelser for å komme meg gjennom nedturene, klarer jeg nå i mye større grad å hjelpe meg selv, og holde meg selv oppe når ting blir tøft og vanskelig, og ikke minst, å ta i bruk strategiene jeg har skrevet om i dette innlegget. Og noen ganger føles det nesten som om jeg er min egen psykolog, nettopp fordi jeg stiller meg selv spørsmål behandleren min ville ha stilt:

«Hvordan har du det, Liv-Christine?»

«Hva kan du gjøre som er bra for deg akkurat nå?»

«Hva trenger du?»

Å bryte en barriere av angst

God fredag, og god kveld! Om tre kvarter benker jeg meg foran TVen i sofaen for å se på andre sending med Idol, etter en skikkelig travel uke, men først har jeg skrevet dette innlegget, som for meg er viktig å skrive.

Nå har det gått en liten stund siden sist igjen, og den største årsaken er at jeg har hatt det fint. Dog, skal jeg prøve å bruke bloggen mer aktivt fremover, og jeg holder nå for tiden på med en plan for hvor ofte jeg skal skrive, når det skal publiseres og hva jeg skal skrive på de ulike dagene. Lenge har jeg hatt et ønske om å utvikle konseptet mitt, og jeg har også veldig mye jeg har lyst til å skrive om – erfaringer jeg har gjort meg på godt og vondt på ulike områder i livet, det brede interessefeltet mitt og alt det jeg brenner for. Dessverre har det foreløpig kun blitt med tanken, selv om jeg har mange fine ting jeg har lyst til å skrive om fra august.

Denne måneden har vært ekstra travel og hektisk, på samme tid har jeg hatt det litt vanskelig igjen, og jeg har prøvd å håndtere det parallelt med alle de tingene jeg har gjort og deltatt på. Det har vært utfordrende, allikevel har jeg vel fått det til på et vis, på tross av at denne måneden i en periode på to uker har vært preget av at jeg har vært ekstremt sliten og utmattet, uten at jeg egentlig har funnet årsaken til det. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Det jeg har lyst til å skrive om er da broren min og jeg var i Holmenkollen og spiste middag på Villa Paradiso på Grünerløkka i begynnelsen av august. For det viste seg å bli en stor og spesiell dag for broren min, som lenge har slitt med sosial angst, og derfor synes det å ta buss, trikk og T-bane kan være veldig vanskelig, da det skaper enorm angst og tilløp til panikk for ham.

 

For de som ikke er så kjent med hva sosial angst er, forklarer Norsk Helseinformatikk (NHI) at:

«Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse eller panikklidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap.»

Da vi var i Oslo den dagen var himmelen knallblå, solen skinte og det var fortsatt så varmt at man svettet på ryggen av så vidt å være i bevegelse. Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i volleyballturnering arrangert av Fontenehuset Oslo Øst og spist lunsj sammen med dem. Så møtte jeg broren min på Tøyen T-banestasjon, og da hadde han faktisk tatt T-banen alene, fordi han skulle møte meg.

 

Det jeg ikke visste på det tidspunktet var at jeg hadde hjulpet broren min med å bryte en barriere av angst.

At jeg hadde hjulpet ham var noe han fortalte først flere dager senere over telefon. Da fikk jeg høre hvor mye han satte pris på at jeg hadde vært sammen med ham både på trikken og på T-banen den dagen, og hvor stor betydning det hadde hatt. For meg var det helt fantastisk å vite at jeg hadde hjulpet broren min, som jeg er så glad i, med å gjøre noe som han synes er så vanskelig og ubehagelig. Det føltes innmari godt at jeg som søster og venn kunne bidra med noe sånt, og at jeg senere kanskje også kan hjelpe noen andre ved å skrive om våre erfaringer i dette innlegget, som jeg for øvrig har fått tillatelse av broren min til å skrive.

Grunnen til at vi ønsket å skrive litt om dette er for å vise at det er mulig å kvitte seg med den sosiale angsten, litt etter litt, ved å eksponere seg for den sammen med noen man føler seg trygg på, og samtidig kjenne på den mestringsfølelsen broren min kjente på da. I form av å oppleve at det å ta trikken, bussen eller T-banen ikke er farlig, at man ikke kommer til å dø, som man gjerne tenker og føler når man har panikkangst, og at det ikke kommer til å skje noe med en. Ikke bare hadde det enorm verdi for broren min, det hadde også en enorm verdi for meg, fordi det ikke er noe jeg heller vil enn å kunne hjelpe andre mennesker ved å bruke mine erfaringer, og samtidig gjøre noe som er så meningsfylt og viktig.

Det er heller ikke mange jeg har fortalt det til, men jeg slet faktisk selv med sosial angst, panikkangst og andre typer angst i mange år, på ungdomsskolen i så stor grad at jeg kastet opp før jeg skulle ha fremføringer og muntlig eksamen fordi jeg var så ufattelig nervøs. Jeg husker fremdeles muntlig eksamen i tiende, da jeg kom opp i naturfag, og måtte ha med meg en spybøtte inn på venterommet, fordi jeg kastet opp i et sett. På tross av det klarte jeg å gjennomføre eksamen og få en sterk femmer som resultat.

I årene etterpå har jeg fortsatt å eksponere meg for det å holde fremføringer og foredrag, det å synge foran andre mennesker, som jeg tidligere syntes var tilnærmet umulig, og den dag i dag er jeg nesten ikke nervøs lengre i det hele tatt når jeg skal gjøre slike ting. Fascinerende nok er det å holde foredrag, holde innlegg og taler og det å synge foran folk nå noe av det morsomste jeg vet om å gjøre, og genererer et skikkelig adrenalinkick.

Dette mener jeg er nok et eksempel på at det er mulig å få kontroll på angsten, men ikke minst, at det går an å vinne over den, og bli kvitt den, en gang for alle.

Følelsen av å ha det bra

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Fra mitt utekontor i det deilige sommerværet i går kveld.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ute i hagen som dette de siste ukene, både sent og tidlig. Det er i alle fall ikke få. Å ha en hage som dette i så fine og rolige omgivelser er noe jeg priser meg lykkelig over, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med hvor jeg bor nå. Det er så viktig å være trygg der man bor for å kunne leve et best mulig liv, og her føler jeg alt ligger til rette for nettopp dét.

Altså, i dag føler jeg at jeg har grunn til å være litt stolt, og kanskje ikke på grunn av noe stort, men betydning har det allikevel, for meg. For det første våknet jeg tidlig, jeg definerer det å våkne klokken sju uten vekkerklokke på en torsdag som tidlig, lagde meg frokost og satte meg ut i morgensolen. Etter en stund hentet jeg PCen, skrev litt og leste litt i en bok, og plutselig hadde det gått tre timer.

Da klokken slo ti begynte jeg å støvesuge hele leiligheten, rydde og vaske, sette opp et nytt tørkestativ og kjøre to vasker (siden jeg endelig har fått vaskemaskinen til å virke etter altfor lang tid uten), og henge opp det nyvaskede tøyet mitt til tørk ute i hagen.

Med ett var det ettermiddag, og jeg visste at jeg hadde noen bananer i kjøleskapet som måtte brukes før de var modne for søppelkassen. Derfor bestemte jeg meg for å bake noen utrolig gode banan- og blåbærmuffins med glutenfrie havregryn, cottage cheese, honning og kanel. Jeg kan bare si med en gang, at de smakte himmelsk!

Nå må jeg nesten le litt av meg selv, fordi dette omtrent har utviklet seg til å bli den lille matbloggen, men personlig føler jeg at det å skrive om ulike temaer bare er en positiv ting, og ikke minst handler det for meg om at jeg er på vei mot å bli friskere, når jeg klarer å tenke på andre, mer positive ting.

Dessuten består jo livet mitt av mye mer enn bare psykisk helse, og jeg interesserer meg for en hel del andre temaer og aktiviteter også, som er med på å fylle det man kan kalle livet, og hverdagen. Jeg tenkte å publisere oppskriften på herligheten i morgen, da dette er den perfekte helgefrokosten, eller hverdagsfrokosten for den del, pakket med all den næringen man trenger for å starte dagen på best mulig måte.

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

For frokost er faktisk ett av de viktigste måltidene om dagen. Jeg som har hoppet over frokosten i alle år, og egentlig aldri spist frokost, merker nå enorm forskjell når jeg får i meg det kroppen har behov for på morgenen. Jeg har en helt annen energi enn før, og har ork til sysler jeg har holdt på med i dag, som det å støvsuge, rengjøre, rydde og vaske. Det er aktiviteter jeg ikke har hatt noe overskudd til før, fordi kroppen min har gått på sparebluss når det kommer til matinntak. Da sier det seg selv at det å holde det rent og ryddig kommer i annen og tredje rekke.

Jeg tror det jeg beskriver nå er følelsen, eller følelsene av å ha det bra, da det er flere enn bare en, og hvordan det å leve kjennes. Det å kunne gjøre hverdagslige ting, opprettholde en form for rutine, skape en bedre balanse mellom ro og hvile, aktivitet og kreasjon. For meg kjennes det nokså absurd å føle på det å ha det bra, fordi jeg nesten har glemt hvordan det føles. I altfor mange år har jeg slitt med depresjoner, og til tider også sterke selvmordstanker. Kontrasten mellom da og nå kunne ikke ha vært større, for nå er det ingenting jeg vil mer enn å leve, og det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre, at det er som om jeg er andpusten hver eneste dag. Det er da jeg må forsøke å stoppe opp, ta noen dype åndedrag, og tenke at det går bra, at jeg kommer til å klare det jeg har lyst til, og si til meg selv at jeg fortsatt har tid.

Det har tatt meg over seks år å komme dit jeg er nå, kanskje har det tatt enda lengere tid enn det også. Ofte tenker jeg tilbake på alle opplevelsene jeg har hatt de siste årene, møtene med helsevesenet, innleggelsene både på frivillig og på tvang, selvmordsforsøkene, politi og ambulanse, sykehusopphold på intensiven, hundrevis av timer med psykolog, alle besøkene på Legevakten, opplevelsene av å få hjelp og bli sett og hørt, og opplevelsene av å bli sviktet da jeg trengte det som mest. Det har vært blytungt, ensomt og forferdelig, men jeg har også følt meg heldig som har fått møte tvers igjennom gode mennesker som har villet mitt beste, og som virkelig har prøvd å hjelpe meg når jeg har vært innlagt. Sykepleiere og hjelpepleiere som har vært der da jeg trengte en klem, en prat og trøstende ord. Mennesker som tok vare på meg, da jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Når jeg tenker tilbake på hvor vanskelig jeg har hatt det, ser jeg hvor langt jeg har kommet. Hvor mange skritt i riktig retning jeg har tatt, bare det siste året.

Jeg har gått fra å være akuttinnlagt over tretti ganger iløpet av to sommermåneder til å kun ha vært innlagt tre ganger denne sommeren (hvorav to av dem har vært på brukerstyrt, og ikke akutt). Bare det er en massiv fremgang, men ikke bare det, jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang på Legevakten, i forbindelse med akuttinnleggelsen i slutten av juni. Til sammenligning var jeg over femti ganger på Legevakten sommeren 2017, og over dobbelt så mange ganger i 2015 og 2014. Sommeren 2016 var jeg langtidsinnlagt i fire og en halv måned, og var dermed ikke på Legevakten noe særlig da.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg er stolt over det jeg har fått til, og for meg krever det mye å si til meg selv, og enda mer krevende er det å si det høyt slik at noen andre hører det. Men jeg har øvd meg på å være snillere med meg selv, og det å tenke mer positivt, og jeg tror endelig at dette harde arbeidet begynner å gi resultater. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen, at dette må være den beste og «friskeste» sommeren jeg har hatt på seks år.

Grunnen til at jeg gjentar dette er at det ikke egentlig helt går opp for meg det som skjer. At jeg, Liv-Christine, 23 år, faktisk er på vei til å bli friskere, og at jeg kan ha det bra, og kjenne på følelsene av det jeg tror må være en form for glede og lykke? Og det selv i mitt eget selskap, uten den påtrengende følelsen av at jeg må møte noen eller snakke med noen, fordi jeg syns det er vanskelig å være i mitt eget selskap. Sånn var det før, men slik er det nesten ikke lengre. Nå kan jeg nyte en dag alene også.

Og ikke noe er bedre enn følelsen(e) av å ha det bra.

Har vi glemt samholdet og kjærligheten vi viste etter 22. juli?

I gårsdagens Aftenposten skrev Helene Skjeggestad et brev til de overlevende etter 22. juli som handler om det stadig voksende hatet, og at mange unge politikere, især ungdommer som var på Utøya 22. juli 2011, mottar grove trusler, hets og sjikane. Aftenposten har også de siste dagene fortalt noen av de overlevendes historier i en gripende og sterk reportasje. For noen av ungdommene har det å motta drapstrusler vært så tøft at de har trukket seg ut av politikken, og sluttet å uttale seg offentlig, i frykt for flere trusler. Tarjei Jensen Bech er én av dem. Han opplever at alle truslene går på helsen løs, og blir trigget. Får angst, sover dårligere, blir stresset, får angst og panikk. Alle de vonde minnene fra den svarte dagen kommer tilbake.

Det er skremmende hvordan gjerningsmannens ideologi lever i beste velgående, og får flere tilhengere for hver dag som går, og at disse menneskene sender ut drapstrusler, hets og sjikane til sårbare ungdommer. Enda mer illevarslende er at det ser ut til at de aller fleste anmeldelsene av disse sakene blir henlagt. Kripos og politidistriktene vet ikke hvor mange hatmeldinger som sendes ut i Norge, og dette er etter min mening stor grunn til varsku. Hatkriminaliteten vokser stadig, i fjor ble 549 saker anmeldt (Kilde: Kripos), men man antar at mørketallene er store. Dette sier meg at det må settes inn større ressurser for å bekjempe hatkriminaliteten. De som sender ut truslene og meldingene må konfronteres ansikt til ansikt, det hjelper ikke bare med en bot, de må forstå at det de holder på med er feil, og stoppes ved dom.

«Har vi glemt samholdet og kjærligheten vi viste etter 22. juli?»

Minnemarkeringer for ofrene fra dagen vi aldri vil glemme foregår over hele landet. Foto: Espen Rasmussen
Holder rundt hverandre. Minnestund 25. juli 2011. FOTO: VG.

Selv syv år etter sitter alle opplevelsene og detaljene i meg. Fremmede mennesker som gråt og holdt rundt hverandre. Damen jeg aldri hadde møtt før som kom bort og omfavnet meg på Bragernes torg 25. juli, mens vi begge gråt, midt i mengden av 30 000 mennesker som hadde kommet til torget for å delta i den kollektive minnestunden.

Minnemarkering Bragernes Torg.
Minnemarkering på Bragernes torg 25. juli 2011. FOTO: Torfinn Frostad / DT.

Midt i sorgen, fortvilelsen, sinnet, sjokket og forvirringen samlet vi oss. Viste medmenneskelighet og samhold. Gatene var fylt med kjærlighet. Hvor enn man gikk var det roser, blomster og lys. Et enormt blomsterhav ble til utenfor Oslo domkirke. Vi gikk i rosetog og fakkeltog. Sterke og gripende øyeblikk.

Blomsterhavet ved Oslo domkirke i dagene etter 22. juli.
Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli. FOTO: Hampus Lundgren, Vårt Land.
Bildet viser tusenvis av mennesker med roser på Rådhusplassen i Oslo. De ville vise hva Norge sto for etter terroren 22. Juli.  Nå er «rose-tog» årets ord.
FOTO: Vegard Grøtt, Scanpix

Hvor er dette kollektive samholdet, kjærligheten og medmenneskeligheten nå? Dessverre tror jeg mange har glemt, på tross av at vi hvert eneste år i forbindelse med årsdagene for 22. juli har oppfordret til ikke å glemme den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig. I fjor skrev jeg en kronikk i forbindelse med seksårsdagen for 22. juli om akkurat dette. Jeg skrev:

«Igjen sitter foreldre som har mistet sine barn, søsken som har mistet søsken, barn som har mistet sine foreldre, besteforeldre som har mistet barnebarn, familie som har mistet familie, alle de som har mistet kjærester og venner.

Sorgen og savnet er så absolutt fortsatt altoppslukende og vond for mange av oss som savner noen. For det var så mange som ble berørt av dette forferdelige som skjedde den skjebnesvangre fredagen, da alt ble mørkt, og Norge for alvor ble satt på prøve.

22. juli gjorde noe med oss. Med meg. Noe blir aldri det samme igjen.

Denne hathandlingen som én mann utførte er for Norge slik 11. september var for USA og for resten av verden, et angrep på det som betyr aller mest, der det rammer aller verst, noe som alle ble berørte av, og en hendelse som for alltid kommer til å være risset inn i manns minne. Enten vi vil eller ikke.»

«Men det aller største, og viktigste, er at vi må huske å ta vare på hverandre, se, spørre, gjøre en forskjell. Vise omsorg. Ta hensyn, og prøve å vise forståelse for at 22. juli fortsatt er en vanskelig dag for mange berørte. 

Glem aldri kjærligheten og samholdet vi viste og hadde i dagene og ukene etter. Glem aldri hvordan vi, det norske folk over det ganske land, løftet rosen vår i kjærlighet, samhold og solidaritet.

Glem aldri det, glem aldri 22. juli. 

Og husk Arnulf Øverlands viktige og dekkende ord:

«Du kan ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!»»

Jeg vet i hvert fall meg meg selv at 22. juli, dagene og ukene etter er noe jeg kommer til å ta med meg for resten av mitt liv. Syv år etterpå husker jeg fremdeles fredagen og dagene etterpå ned til den minste detalj.

Hvert eneste klokkeslett, hver eneste lille hendelse, hvert eneste minne som bilder festet på netthinnen.

15.26.

17.30.

18.32.

Alle inntrykkene. Samlingen av mennesker. Rosene. Lysene. Rosehavet. Faklene. Stillheten i byen 23. juli. Minnestundene. Klemmene. Sorgen og gråten. De overveldende følelsene. Nummenheten. Kvalmen. Søvnløsheten. Det oppjusterte tallet på antall døde natt til 23. juli. Samholdet. Solidariteten. Bildene på TV-skjermen av eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Bildene som minte om en krigssone. Meldingene om skyting på Utøya. Nyhetsopplesere i sjokk. Vantro. Sinne. Uvirkelighet. Graværet, og regnet som pisket mot vindusruten. Til Ungdommen. Barn av regnbuen. Kjærlighet. Kongens tale. Små øyeblikk.

Bildene vi aldri glemmer. Den helt uvirkelige sorgen over de 77 menneskene som ikke levde lenger. Jeg kommer aldri til å glemme Dupe og Sissi, som var to av de yngste som ble drept på Utøya for syv år siden. Jeg savner fremdeles smilet til Dupe. Samtalene vi hadde. Latteren. Drømmene hun snakket om. Ønsket om å bli advokat. Det brennende engasjementet for politikk, og diskusjonene vi hadde, da vi var i to forskjellige partier, men likevel kunne behandle hverandre med respekt og likeverd.

Hver årsdag har jeg tenkt på de fine minnene vi fikk sammen, og spesielt turen til Praha i juni 2011, da vi gikk i gatene og sang for å reklamere for konserten vår. Da vi shoppet sammen i en av de mange skobutikkene, hvor jeg kjøpte et par sko og et smykke. Skoene ble ødelagt etter to års bruk, smykket har jeg fremdeles. Og hver gang jeg tar på meg smykket, tenker jeg på Dupe, og hvor heldig jeg var som kjente henne, samtidig som jeg blir trist med tanke på alle de tingene hun aldri skal få oppleve, og sint, på gjerningsmannen som rev henne ut av livet, så altfor tidlig.

Image result for dupe ellen awoyemi
Glemmer aldri Dupes smil. FOTO: DT.

Sorgen er ikke like sterk som den var for syv år siden, men savnet kommer nok aldri helt til å blekne. Den siste gangen vi noensinne så og snakket sammen, på Gardermoen, 27 dager før tragedien, da vi sa «ha det bra, og god sommer,» er setningen som dukker opp i hodet mitt på hver eneste årsdag etter 22. juli, med tanken på at dette skulle bli vårt siste øyeblikk sammen. Selv om jeg, og livet på sett og vis har gått videre gjennom årenes løp, er det noe annet enn det å glemme det som skjedde på denne regnfulle og blytunge fredagen for syv år siden.

Modupe Ellen Awoyemi (15) ble offer for Utøya-tragedien.
Da vi tok farvel med Dupe i Bragernes kirke. FOTO: DT.

Vi må fortsette å minne hverandre på viktigheten av verdiene vi trodde så sterkt på etter 22 juli. For mange er de aller fleste ordene for lengst oppbrukt, og mange har gått videre, men jeg sier det igjen allikevel, fordi det ikke kan sies nok:

«Glem aldri kjærligheten og samholdet vi viste og hadde i dagene og ukene etter. Glem aldri hvordan vi, det norske folk over det ganske land, løftet rosen vår i kjærlighet, samhold og solidaritet.»

«Glem aldri det, glem aldri 22. juli.»