Følelsen av å ha det bra

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Fra mitt utekontor i det deilige sommerværet i går kveld.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ute i hagen som dette de siste ukene, både sent og tidlig. Det er i alle fall ikke få. Å ha en hage som dette i så fine og rolige omgivelser er noe jeg priser meg lykkelig over, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med hvor jeg bor nå. Det er så viktig å være trygg der man bor for å kunne leve et best mulig liv, og her føler jeg alt ligger til rette for nettopp dét.

Altså, i dag føler jeg at jeg har grunn til å være litt stolt, og kanskje ikke på grunn av noe stort, men betydning har det allikevel, for meg. For det første våknet jeg tidlig, jeg definerer det å våkne klokken sju uten vekkerklokke på en torsdag som tidlig, lagde meg frokost og satte meg ut i morgensolen. Etter en stund hentet jeg PCen, skrev litt og leste litt i en bok, og plutselig hadde det gått tre timer.

Da klokken slo ti begynte jeg å støvesuge hele leiligheten, rydde og vaske, sette opp et nytt tørkestativ og kjøre to vasker (siden jeg endelig har fått vaskemaskinen til å virke etter altfor lang tid uten), og henge opp det nyvaskede tøyet mitt til tørk ute i hagen.

Med ett var det ettermiddag, og jeg visste at jeg hadde noen bananer i kjøleskapet som måtte brukes før de var modne for søppelkassen. Derfor bestemte jeg meg for å bake noen utrolig gode banan- og blåbærmuffins med glutenfrie havregryn, cottage cheese, honning og kanel. Jeg kan bare si med en gang, at de smakte himmelsk!

Nå må jeg nesten le litt av meg selv, fordi dette omtrent har utviklet seg til å bli den lille matbloggen, men personlig føler jeg at det å skrive om ulike temaer bare er en positiv ting, og ikke minst handler det for meg om at jeg er på vei mot å bli friskere, når jeg klarer å tenke på andre, mer positive ting.

Dessuten består jo livet mitt av mye mer enn bare psykisk helse, og jeg interesserer meg for en hel del andre temaer og aktiviteter også, som er med på å fylle det man kan kalle livet, og hverdagen. Jeg tenkte å publisere oppskriften på herligheten i morgen, da dette er den perfekte helgefrokosten, eller hverdagsfrokosten for den del, pakket med all den næringen man trenger for å starte dagen på best mulig måte.

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

For frokost er faktisk ett av de viktigste måltidene om dagen. Jeg som har hoppet over frokosten i alle år, og egentlig aldri spist frokost, merker nå enorm forskjell når jeg får i meg det kroppen har behov for på morgenen. Jeg har en helt annen energi enn før, og har ork til sysler jeg har holdt på med i dag, som det å støvsuge, rengjøre, rydde og vaske. Det er aktiviteter jeg ikke har hatt noe overskudd til før, fordi kroppen min har gått på sparebluss når det kommer til matinntak. Da sier det seg selv at det å holde det rent og ryddig kommer i annen og tredje rekke.

Jeg tror det jeg beskriver nå er følelsen, eller følelsene av å ha det bra, da det er flere enn bare en, og hvordan det å leve kjennes. Det å kunne gjøre hverdagslige ting, opprettholde en form for rutine, skape en bedre balanse mellom ro og hvile, aktivitet og kreasjon. For meg kjennes det nokså absurd å føle på det å ha det bra, fordi jeg nesten har glemt hvordan det føles. I altfor mange år har jeg slitt med depresjoner, og til tider også sterke selvmordstanker. Kontrasten mellom da og nå kunne ikke ha vært større, for nå er det ingenting jeg vil mer enn å leve, og det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre, at det er som om jeg er andpusten hver eneste dag. Det er da jeg må forsøke å stoppe opp, ta noen dype åndedrag, og tenke at det går bra, at jeg kommer til å klare det jeg har lyst til, og si til meg selv at jeg fortsatt har tid.

Det har tatt meg over seks år å komme dit jeg er nå, kanskje har det tatt enda lengere tid enn det også. Ofte tenker jeg tilbake på alle opplevelsene jeg har hatt de siste årene, møtene med helsevesenet, innleggelsene både på frivillig og på tvang, selvmordsforsøkene, politi og ambulanse, sykehusopphold på intensiven, hundrevis av timer med psykolog, alle besøkene på Legevakten, opplevelsene av å få hjelp og bli sett og hørt, og opplevelsene av å bli sviktet da jeg trengte det som mest. Det har vært blytungt, ensomt og forferdelig, men jeg har også følt meg heldig som har fått møte tvers igjennom gode mennesker som har villet mitt beste, og som virkelig har prøvd å hjelpe meg når jeg har vært innlagt. Sykepleiere og hjelpepleiere som har vært der da jeg trengte en klem, en prat og trøstende ord. Mennesker som tok vare på meg, da jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Når jeg tenker tilbake på hvor vanskelig jeg har hatt det, ser jeg hvor langt jeg har kommet. Hvor mange skritt i riktig retning jeg har tatt, bare det siste året.

Jeg har gått fra å være akuttinnlagt over tretti ganger iløpet av to sommermåneder til å kun ha vært innlagt tre ganger denne sommeren (hvorav to av dem har vært på brukerstyrt, og ikke akutt). Bare det er en massiv fremgang, men ikke bare det, jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang på Legevakten, i forbindelse med akuttinnleggelsen i slutten av juni. Til sammenligning var jeg over femti ganger på Legevakten sommeren 2017, og over dobbelt så mange ganger i 2015 og 2014. Sommeren 2016 var jeg langtidsinnlagt i fire og en halv måned, og var dermed ikke på Legevakten noe særlig da.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg er stolt over det jeg har fått til, og for meg krever det mye å si til meg selv, og enda mer krevende er det å si det høyt slik at noen andre hører det. Men jeg har øvd meg på å være snillere med meg selv, og det å tenke mer positivt, og jeg tror endelig at dette harde arbeidet begynner å gi resultater. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen, at dette må være den beste og «friskeste» sommeren jeg har hatt på seks år.

Grunnen til at jeg gjentar dette er at det ikke egentlig helt går opp for meg det som skjer. At jeg, Liv-Christine, 23 år, faktisk er på vei til å bli friskere, og at jeg kan ha det bra, og kjenne på følelsene av det jeg tror må være en form for glede og lykke? Og det selv i mitt eget selskap, uten den påtrengende følelsen av at jeg må møte noen eller snakke med noen, fordi jeg syns det er vanskelig å være i mitt eget selskap. Sånn var det før, men slik er det nesten ikke lengre. Nå kan jeg nyte en dag alene også.

Og ikke noe er bedre enn følelsen(e) av å ha det bra.

Reklamer

Har vi glemt samholdet og kjærligheten vi viste etter 22. juli?

I gårsdagens Aftenposten skrev Helene Skjeggestad et brev til de overlevende etter 22. juli som handler om det stadig voksende hatet, og at mange unge politikere, især ungdommer som var på Utøya 22. juli 2011, mottar grove trusler, hets og sjikane. Aftenposten har også de siste dagene fortalt noen av de overlevendes historier i en gripende og sterk reportasje. For noen av ungdommene har det å motta drapstrusler vært så tøft at de har trukket seg ut av politikken, og sluttet å uttale seg offentlig, i frykt for flere trusler. Tarjei Jensen Bech er én av dem. Han opplever at alle truslene går på helsen løs, og blir trigget. Får angst, sover dårligere, blir stresset, får angst og panikk. Alle de vonde minnene fra den svarte dagen kommer tilbake.

Det er skremmende hvordan gjerningsmannens ideologi lever i beste velgående, og får flere tilhengere for hver dag som går, og at disse menneskene sender ut drapstrusler, hets og sjikane til sårbare ungdommer. Enda mer illevarslende er at det ser ut til at de aller fleste anmeldelsene av disse sakene blir henlagt. Kripos og politidistriktene vet ikke hvor mange hatmeldinger som sendes ut i Norge, og dette er etter min mening stor grunn til varsku. Hatkriminaliteten vokser stadig, i fjor ble 549 saker anmeldt (Kilde: Kripos), men man antar at mørketallene er store. Dette sier meg at det må settes inn større ressurser for å bekjempe hatkriminaliteten. De som sender ut truslene og meldingene må konfronteres ansikt til ansikt, det hjelper ikke bare med en bot, de må forstå at det de holder på med er feil, og stoppes ved dom.

«Har vi glemt samholdet og kjærligheten vi viste etter 22. juli?»

Minnemarkeringer for ofrene fra dagen vi aldri vil glemme foregår over hele landet. Foto: Espen Rasmussen
Holder rundt hverandre. Minnestund 25. juli 2011. FOTO: VG.

Selv syv år etter sitter alle opplevelsene og detaljene i meg. Fremmede mennesker som gråt og holdt rundt hverandre. Damen jeg aldri hadde møtt før som kom bort og omfavnet meg på Bragernes torg 25. juli, mens vi begge gråt, midt i mengden av 30 000 mennesker som hadde kommet til torget for å delta i den kollektive minnestunden.

Minnemarkering Bragernes Torg.
Minnemarkering på Bragernes torg 25. juli 2011. FOTO: Torfinn Frostad / DT.

Midt i sorgen, fortvilelsen, sinnet, sjokket og forvirringen samlet vi oss. Viste medmenneskelighet og samhold. Gatene var fylt med kjærlighet. Hvor enn man gikk var det roser, blomster og lys. Et enormt blomsterhav ble til utenfor Oslo domkirke. Vi gikk i rosetog og fakkeltog. Sterke og gripende øyeblikk.

Blomsterhavet ved Oslo domkirke i dagene etter 22. juli.
Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli. FOTO: Hampus Lundgren, Vårt Land.
Bildet viser tusenvis av mennesker med roser på Rådhusplassen i Oslo. De ville vise hva Norge sto for etter terroren 22. Juli.  Nå er «rose-tog» årets ord.
FOTO: Vegard Grøtt, Scanpix

Hvor er dette kollektive samholdet, kjærligheten og medmenneskeligheten nå? Dessverre tror jeg mange har glemt, på tross av at vi hvert eneste år i forbindelse med årsdagene for 22. juli har oppfordret til ikke å glemme den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig. I fjor skrev jeg en kronikk i forbindelse med seksårsdagen for 22. juli om akkurat dette. Jeg skrev:

«Igjen sitter foreldre som har mistet sine barn, søsken som har mistet søsken, barn som har mistet sine foreldre, besteforeldre som har mistet barnebarn, familie som har mistet familie, alle de som har mistet kjærester og venner.

Sorgen og savnet er så absolutt fortsatt altoppslukende og vond for mange av oss som savner noen. For det var så mange som ble berørt av dette forferdelige som skjedde den skjebnesvangre fredagen, da alt ble mørkt, og Norge for alvor ble satt på prøve.

22. juli gjorde noe med oss. Med meg. Noe blir aldri det samme igjen.

Denne hathandlingen som én mann utførte er for Norge slik 11. september var for USA og for resten av verden, et angrep på det som betyr aller mest, der det rammer aller verst, noe som alle ble berørte av, og en hendelse som for alltid kommer til å være risset inn i manns minne. Enten vi vil eller ikke.»

«Men det aller største, og viktigste, er at vi må huske å ta vare på hverandre, se, spørre, gjøre en forskjell. Vise omsorg. Ta hensyn, og prøve å vise forståelse for at 22. juli fortsatt er en vanskelig dag for mange berørte. 

Glem aldri kjærligheten og samholdet vi viste og hadde i dagene og ukene etter. Glem aldri hvordan vi, det norske folk over det ganske land, løftet rosen vår i kjærlighet, samhold og solidaritet.

Glem aldri det, glem aldri 22. juli. 

Og husk Arnulf Øverlands viktige og dekkende ord:

«Du kan ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!»»

Jeg vet i hvert fall meg meg selv at 22. juli, dagene og ukene etter er noe jeg kommer til å ta med meg for resten av mitt liv. Syv år etterpå husker jeg fremdeles fredagen og dagene etterpå ned til den minste detalj.

Hvert eneste klokkeslett, hver eneste lille hendelse, hvert eneste minne som bilder festet på netthinnen.

15.26.

17.30.

18.32.

Alle inntrykkene. Samlingen av mennesker. Rosene. Lysene. Rosehavet. Faklene. Stillheten i byen 23. juli. Minnestundene. Klemmene. Sorgen og gråten. De overveldende følelsene. Nummenheten. Kvalmen. Søvnløsheten. Det oppjusterte tallet på antall døde natt til 23. juli. Samholdet. Solidariteten. Bildene på TV-skjermen av eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Bildene som minte om en krigssone. Meldingene om skyting på Utøya. Nyhetsopplesere i sjokk. Vantro. Sinne. Uvirkelighet. Graværet, og regnet som pisket mot vindusruten. Til Ungdommen. Barn av regnbuen. Kjærlighet. Kongens tale. Små øyeblikk.

Bildene vi aldri glemmer. Den helt uvirkelige sorgen over de 77 menneskene som ikke levde lenger. Jeg kommer aldri til å glemme Dupe og Sissi, som var to av de yngste som ble drept på Utøya for syv år siden. Jeg savner fremdeles smilet til Dupe. Samtalene vi hadde. Latteren. Drømmene hun snakket om. Ønsket om å bli advokat. Det brennende engasjementet for politikk, og diskusjonene vi hadde, da vi var i to forskjellige partier, men likevel kunne behandle hverandre med respekt og likeverd.

Hver årsdag har jeg tenkt på de fine minnene vi fikk sammen, og spesielt turen til Praha i juni 2011, da vi gikk i gatene og sang for å reklamere for konserten vår. Da vi shoppet sammen i en av de mange skobutikkene, hvor jeg kjøpte et par sko og et smykke. Skoene ble ødelagt etter to års bruk, smykket har jeg fremdeles. Og hver gang jeg tar på meg smykket, tenker jeg på Dupe, og hvor heldig jeg var som kjente henne, samtidig som jeg blir trist med tanke på alle de tingene hun aldri skal få oppleve, og sint, på gjerningsmannen som rev henne ut av livet, så altfor tidlig.

Image result for dupe ellen awoyemi
Glemmer aldri Dupes smil. FOTO: DT.

Sorgen er ikke like sterk som den var for syv år siden, men savnet kommer nok aldri helt til å blekne. Den siste gangen vi noensinne så og snakket sammen, på Gardermoen, 27 dager før tragedien, da vi sa «ha det bra, og god sommer,» er setningen som dukker opp i hodet mitt på hver eneste årsdag etter 22. juli, med tanken på at dette skulle bli vårt siste øyeblikk sammen. Selv om jeg, og livet på sett og vis har gått videre gjennom årenes løp, er det noe annet enn det å glemme det som skjedde på denne regnfulle og blytunge fredagen for syv år siden.

Modupe Ellen Awoyemi (15) ble offer for Utøya-tragedien.
Da vi tok farvel med Dupe i Bragernes kirke. FOTO: DT.

Vi må fortsette å minne hverandre på viktigheten av verdiene vi trodde så sterkt på etter 22 juli. For mange er de aller fleste ordene for lengst oppbrukt, og mange har gått videre, men jeg sier det igjen allikevel, fordi det ikke kan sies nok:

«Glem aldri kjærligheten og samholdet vi viste og hadde i dagene og ukene etter. Glem aldri hvordan vi, det norske folk over det ganske land, løftet rosen vår i kjærlighet, samhold og solidaritet.»

«Glem aldri det, glem aldri 22. juli.»

Er det slik det føles å leve?

Kjenne varmen bre seg ut i hele kroppen som en flamme, legge merke til hjertet som banker femti ganger i minuttet, oksygenet jeg ånder inn og puster ut på automatikk, alle prosessene som foregår i kroppen min akkurat nå, uten at jeg trenger å bekymre meg eller bruke noen ekstra energi på dem.

Det er fantastisk å tenke over alle de små og store tingene som skjer inni meg, alt fra celler som deler seg til hjertet som pumper blodet mitt rundt i kroppen til nyrer og lever som skiller ut avfallsstoffene jeg ikke har behov for, og som ikke er bra for meg. Avfallsstoffene. Jeg smaker på ordet.

I hodet kan jeg skille ut avfallsstoffer også, av sorg, av savn, av angst og smerte og bekymringer og frykt og vonde tanker. De kan skilles ut, ikke fjernes, men legges et annet sted, endres, forandres. De kan bli bedre. Det kan bli bedre. Jeg kan bli bedre. Det er skummelt og rart å ha følelsen av at det kommer til å ordne seg, for første gang på seks år, ikke bare på liksom, men på ordentlig. På ordentlig.

f-scott-fitzgerald-for-what-its-worth-handwritten-letter-640x831.jpg

At dette er min beste sommer siden jeg var 18. Flere ganger må jeg klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg er våken, at jeg opplever dette, at det ikke er en drøm, at det er virkelig, at det er sant. At det er sant. Kan det virkelig være at jeg er på vei til å bli frisk(ere)?

Det er absurd å svare ja på det spørsmålet, og skummelt, veldig skummelt, som om jeg ikke fullstendig klarer å tro på det. Med tanke på hvor mye jeg har slitt er det kanskje ikke så rart, men jeg merker de store endringene som har skjedd mer og mer.

En markant og viktig endring til det bedre er at jeg har jobbet med å spise riktigere, i form av mer mat, og ha fokus på næringsinnholdet i den maten jeg får i meg. Hver dag har jeg jobbet med å bekjempe spiseforstyrrelsen jeg har slitt med så lenge, og jeg tror endelig at jeg er på vei i riktig retning.

Det er nok en av flere årsaker til at dette er den beste sommeren jeg har hatt på seks år, fordi jeg ikke har mistet kontrollen over maten, men faktisk tatt kontroll over den på en annen, og friskere måte enn før.

Mye av forskjellen på dette området er at jeg ikke bruker maten til å kontrollere følelsene mine eller til å flykte i like stor grad som før, at jeg ikke løper til jeg svimer av på tredemøllen eller trener natt og dag, og presser kroppen til bristepunktet på minimalt med kalorier. Nå kjenner jeg at jeg får i meg mer av det drivstoffet kroppen faktisk trenger, i form av både fett, proteiner og karbohydrater. Ikke bare energi, men også nødvendige vitaminer og mineraler. Det er så viktig for den fysiske, så vel som den psykiske helsen, og det er ikke noe jeg kunne fått understreket nok. For den fysiske og mentale helsen henger sammen, og går som hånd i hanske.

Det har gått mer og mer opp for meg at en av mine utløsende faktorer når det kommer til nye depressive episoder er dårlig og mangelfull ernæring og lite søvn, isolasjon og at jeg ikke klarer å bruke nettverket mitt.

Dette er basale behov som alle mennesker trenger å få oppfylt, og er faktisk det første man må få på plass før en kan klatre videre på Maslows behovspyramide mot selvutvikling og selvrealisering, hvor man kan utvikle og utfolde seg i livet.

1991382

Kosthold, søvn, det å drikke nok vann, ha et hjem og ha klær og sko er det første man må få på plass. Dette er nok noe vi i Norge tar veldig forgitt, men det er overraskende mange som ikke har disse tingene på plass, og det kan ikke stikkes under en stol at dette har en stor påvirkning på alle mennesker uansett hvilken situasjon de er i. Et menneske uten disse behovene oppfylt kan heller ikke klatre videre på stigen, når det verken finnes overskudd, energi eller ressurser til det. Kunsten er å finne frem til disse ressursene for å kunne klatre videre, og jeg tror jeg er på vei dit.

Kostholdet mitt er fortsatt ikke fullstendig optimalt, og jeg merker at mange av de spiseforstyrrede tankene fremdeles er tilstede, og jeg sover fortsatt ganske dårlig til tider, men det er bedre, og tilfredsstillende nok til at jeg på tross av dette kan klatre videre i behovspyramiden allikevel. Fordi jeg har et mye bedre nettverk nå enn jeg noen gang har hatt.

Jeg har gode venner, jeg har begynt å få mer kontakt med familien min igjen, både foreldrene mine og brødrene mine, og tanten og onkelen min. Og jeg har Fontenehuset som holder meg oppe, og støtter, motiverer og hjelper meg til å fortsette og stå på videre.

Dette er de to neste trinnene i Maslows behovspyramide. Å føle seg trygg. Å føle seg elsket, verdsatt og inkludert. Å ha mennesker rundt seg. Å føle seg sett og hørt. Å føle seg trengt, behøvd og at noen forventer noe av en. At man blir savnet hvis en ikke dukker opp, og at man har noe å stå opp til om morgenen. Meningsfylte aktiviteter å holde på med, og en stabil økonomi.

Disse faktorene spiller inn for de siste trinnene på stigen. Selvfølelsen og selvrealiseringen. Der man kan jobbe med selvtilliten, mer tro på seg selv, personlig utvikling, ressursene til å være et individ, muligheten til kreativ utfoldelse, spontanitet og oppleve mening. Ikke minst handler det siste trinnet om å kunne bruke sitt fulle, indre potensiale og få utløp for det.

Jeg tror jeg er på vei mot de to siste trinnene på stigen nå. Jeg jobber konkret med å bedre selvfølelsen og selvtilliten min, å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men også i form av å ikke henge fast så mye i fortiden som tidligere. Det ligger også en aksept i at fortiden ikke er noe vi kan gjøre noe med, at det eneste vi kan forandre på er hva vi gjør her og nå, og det livet vi velger å leve.

Denne sommeren har jeg øvd meg på å være mer tilstede, å prøve og nyte omgivelsene mine mer, å komme meg ut av huset selv på de mer tunge og vanskelige dagene. Å tenke mer positivt i den forstand at jeg når en utfordring dukker opp ikke tenker det verste med en gang slik man gjerne gjør, og havner i et negativt tankespor, hvor en kan tenke:

«Dette går ikke uansett. Jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve uansett.»

Men prøver å sette meg ned, puste godt ned i magen, tenke rasjonelt og fokusere på at det finnes en løsning, selv om jeg kanskje ikke alltid ser den der og da.

Tidligere har jeg havnet i fullstendig krise, og ikke klart å se noen vei ut, når utfordringene har tårnet seg opp, og endt opp med å bli motløs og deprimert, derimot har jeg funnet ut at jeg faktisk kan få til å sette meg ned, puste og holde meg selv oppe ved å støtte meg selv med positive og motiverende ord:

«Dette skal gå bra. Dette får du til. Ingen grunn til panikk. Slapp av. Det finnes en løsning. Det er håp.»

Og det er utrolig hvor mye kraft disse ordene kan ha, hvor stor betydning ens egen mentalitet har for bedring, at det å få til å snu de negative og depressive tankene har enorm verdi, ikke bare for en selv, men også for de man har rundt seg, for det å ha et mer positivt og optimistisk tankesett er noe som blir lagt merke til. Det er med på å bedre relasjonen til menneskene man har rundt seg, og det gjør at man lettere kan åpne opp, og ikke minst er en person som andre har lyst til å være sammen med, når man sender ut en mer positiv energi.

Nå de siste månedene føler jeg at jeg har fått til nettopp dette. Å få en bedre relasjon til menneskene rundt meg, ta mer initiativ og være mer sosial. Selvfølgelig har det også en innvirkning på at jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt.

Jeg spør meg selv igjen: Er det slik det føles å leve?

Kan det være at jeg endelig er på vei til å bli frisk(ere)?

Og jeg tror det fantastiske svaret på det er:

Ja!

 

Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

Boklansering, flytting og skoleslutt

Nå er det jammen lenge siden sist, og mye bra har skjedd. To måneder har gått, og hvordan jeg skal oppsummere såpass lang tid er jeg heller usikker på, men det jeg kan gjøre er å skrive litt om hva som har skjedd nå. Tittelen oppsummerer de store hendelsene mine i livet mitt den siste tiden med fire ord, en liten fireordsnovelle, kan man også kalle det.

Jeg kan gladelig fortelle at jeg nå sitter i min egen leilighet som jeg flyttet inn i den 30. april. Den ligger bare en timinutters gåtur fra Drammen sentrum, og har både nyoppusset bad og kjøkken, og utsikt ut over hele byen. Allerede kan jeg si at jeg trives kjempegodt, og det overrasker meg hvor kort tid det har tatt å venne seg til å bo her, med tanke på at jeg syns det å flytte til et nytt sted kan være litt vanskelig, og at det kan ta en stund før jeg føler meg trygg. Overraskende positiv tankegang til meg å være, der altså, om jeg skal si det selv.

Dette innlegget ble egentlig skrevet dagen etter jeg flyttet i ny leilighet, 30. april, men plutselig har tiden gått, og det ble aldri til at jeg skrev det ferdig, dermed har det ligget i utkastseksjonen i disse ukene, og siden sist har det vært skoleslutt på Danvik med avslutningsseremoni, noe jeg skal skrive mer om senere. Først, noen tanker rundt flyttingen og Danvikåret som nærmet seg slutten, som jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om 1. mai. Jeg begynte det opprinnelige innlegget slik:

Det har seg slik at jeg nettopp har flyttet til den nye leiligheten jeg skal bo i etter at jeg er ferdig på Danvik folkehøgskole 12. mai. Hele dagen i går, eller ni timer, for å være mer konkret, gikk med til tunge løft, bæring og flytting. Først klokken ti i går kveld hadde jeg alle tingene mine i hus. Da var det godt å legge seg etterpå, skal jeg si deg, med såre muskler som virkelig trengte hvile. Det som er positivt nå er at jeg har begynt å komme i orden, og ikke har så mye igjen å pakke ut.

I natt sov jeg i leiligheten for første gang, det gikk overraskende bra, selv om det er vemodig å tenke på at dette betyr at året på Danvik nærmer seg slutten med stormskritt. Nå er det knapt en uke igjen før vi skal si ha det til hverandre, og skille lag. Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle være på skolen mer. I starten kommer det nok til å kreve litt tilvenning, men det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny vane, så med andre ord tar det nok ikke mange ukene før jeg er i gjenge igjen.

Med tanke på flytting, og de forandringene som skjer nå, er jeg overraskende optimistisk og positivt innstilt. Jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra, og jeg tror det å tenke positive tanker handler om nettopp dette – å gå inn for å være positiv, og bestemme seg for å følge sin nye livsstil.

Jeg personlig syns forandringer kan være vanskelig, samtidig er jeg også en person som trenger miljøforandringer fra tid til annen, fordi jeg er rastløs, og ikke klarer å være på samme sted for lang tid av gangen.

 

I dag er det faktisk ti dager siden året på Danvik var offisielt slutt, og tre uker siden jeg flyttet fra internatet. På mange måter er det fortsatt litt rart og absurd, det tar litt tid å venne seg til den nye tilværelsen uten Danvik, men det går jevnt over bra, selv om jeg også til tider har noen nedturer, og blir forholdsvis emosjonell av å tenke tilbake på alle de fine minnene:

12.05.18: Siste dagen på Danvik. 

Ja, jeg sa det. Året på Danvik var over i dag. Det var den siste dagen min på Danvik folkehøgskole med lunsj, avslutningsseremoni med takketaler, sang og musikk, og kaffe og kaker i matsalen, før vi klemte hverandre, gråt og sa ha det ute på plassen foran skolen i solskinnet, kledd i finklærne våre. For det var vemodig å skulle si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har fått dele dette året med. Det var ikke trist på en sørgelig måte, men en blanding av gledestårer over alle de fine minnene og vemodige tårer for alle de jeg kommer til å savne og se hver dag.

Dette året har vært oppturer og nedturer, men mest av alt har det vært en lærings- og bedringsprosess for min del. Jeg har lært å si flere positive ting til meg selv, og klappe meg selv på skulderen for de bra tingene jeg får til i hverdagen. Jeg har lært å sette mer pris på de små tingene. Jeg har blitt flinkere til å si takk når jeg får komplimenter, og jeg øver meg stadig på å bli flinkere til å si at jeg er glad i mennesker rundt meg. Ikke minst har det å fullføre dette året på Danvik folkehøgskole gitt meg en mestringsfølelse, og minner for livet, jeg aldri ville vært foruten. Det er vanskelig å unngå klisjeene når jeg skal beskrive det siste året, men jeg kan ikke unngå det, når jeg sier at jeg tror det siste året har forandret meg til det bedre, på flere måter. Bottom line er at jeg har lært masse, ikke bare om meg selv, men også om å være tett på mennesker tilnærmet 24 timer i døgnet, noe som jeg ikke skal legge skjul på at var utfordrende til tider.

Å samle så forskjellige mennesker under samme tak kan by på utfordringer, men jeg syns vi hadde et overraskende godt miljø på skolen – uten mobbing, uten krenkelser og uten utestengning. Personlig har det vært det beste skoleåret jeg noensinne har hatt.
For første gang følte jeg meg trygg på en skole, fordi jeg visste at alle var inkluderende, motiverende og fine mennesker, på hver sin unike måte. Jeg tror det er det utrolig sammensveisede miljøet som er noe av det spesielle med et folkehøgskoleår, og jeg hører andre som har gått på folkehøgskole før, si det samme. At det man får på  i løpet av året på folkehøgskole ikke er noe man får andre steder, og at det blir skapt minner for livet. Det skriver jeg under på.

Bare for å nevne i fleng noen av de tingene jeg har fått være med på dette året, som har festet seg ordentlig:

  • Å få lese dikt foran hele skolen i Arena på noen av de offisielle arrangementene vi hadde.
  • Å få lese dikt på biblioteket i Drammen, og på biblioteket i Nedre Eiker med den tidligere forfatterlæreren vår Håvard J. Nilsen.
  • Å få, og gi tilbakemeldinger på hverandres tekster i klassen.
  • Håndball-VM sammen med fine folk fra TV-, radio- og filmklassen på skolen.
  • Fine, morsomme, rare, inspirerende, engasjerende og motiverende samtaler med medelever og lærere i matsalen, og ellers på skolen, om alt fra Trump, deling av vitser, til seriøse diskusjoner om filosofi, kommunesammenslåing, skriving, livet, døden og kjærligheten, for å nevne noe.
  • Tilbakemeldingene og de motiverende samtalene med forfatterlærerne mine som aldri sluttet å tro på meg. Lærere jeg både kunne le og gråte sammen med, og lufte frustrasjonene mine til.
  • Turen til Paris med klassen min, og Foto og Youtube. En drøm som gikk i oppfyllelse der, altså!
  • Boklansering av boken vår «Brighte tanker» på Sentralen i Oslo 2. mai, hvor jeg har seks dikt med.

Tilslutt får dere bilder av boken, og fra lanseringen i Oslo, der jeg leste ett av diktene mine «bølgebrytning,» og hele klassen samlet, etter at alle hadde lest tekstene sine, avsluttet med utdeling av roser fra en av våre fantastiske lærere dette året, Bjørn Esben Almaas. Takk for et fantastisk år. Brighte tanker, og lys i sinnet!

31357983_10215651396335191_1441545969777770496_n31232243_10215651395255164_3528853561137954816_n31357918_10215651394615148_2049086784767262720_n31225500_10215651292892605_6951585189130665984_n31301796_10215651302972857_1812735065180864512_n31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n31747860_10215712820030745_242527749414060032_n

Lammet av angst

Snart er det en måned siden jeg oppdaterte her, og faktisk skrev noe. De siste ukene har jeg vært livredd for å skrive noe som helst, angsten har bygd seg opp hver gang jeg har forsøkt å sette ord på hva jeg føler og hva jeg tenker, men jeg tror det er frykten for hva andre tenker om meg og det jeg skriver som er desidert verst. Det dukker opp tanker i hodet mitt rundt hva andre kanskje måtte tenke: Er jeg oppmerksomhetssyk, er det bra nok, er det interessant nok, er jeg dum som skriver om akkurat dét temaet, burde jeg skrevet det annerledes eller ikke i det hele tatt.

Hele meg fylles opp av frykt og angst for ikke å være bra nok og at andre ikke skal like meg. Jeg frykter å ikke bli akseptert, eller at noen snakker stygt om meg bak ryggen på meg. Bare det å skrive om dette gjør meg paranoid. Hva kommer folk til å tenke? Hjertet banker fortere. Jeg begynner å svette. Tankene løper, og jeg hyperventilerer nesten. Grubler og grubler. Klarer ikke slutte å tenke og gruble. Kjenner meg rastløs i kroppen av all angsten, får ikke til å roe meg ned. Og jeg tror det er denne tanken om å ikke få til noe, som setter en stopper for meg, og det jeg egentlig har lyst til å gjøre, som for eksempel, å skrive her på bloggen, og skrive generelt.

Jeg savner den tida da jeg kunne bruke bloggen min til å være åpen og ærlig om det jeg tenkte og følte aller innerst, uten å kjenne på angst, frykt og skam. Uten å overanalysere og tenke katastrofetanker og få helt noia, og ende med å holde inne backspace-knappen, og fjerne alt jeg har skrevet, fordi jeg tenker at sikkert ingen kommer til å lese det uansett. Hvorfor skulle noen lese det jeg skriver, hvorfor skulle noen bry seg, tenker jeg altfor ofte. Kanskje folk har gått lei av at jeg blogger om psykisk helse nå, om hva jeg føler og tenker, kanskje jeg bare burde slutte, hvis jeg ikke har noe å komme med allikevel?

Også er det akkurat dét. Jeg føler jo egentlig at jeg har mange erfaringer å bidra med, temaer å skrive om – som jeg engasjerer meg i og brenner for, tanker og følelser å dele, som kan hjelpe andre, men så blir jeg lammet av min egen angst, i den grad at jeg blir helt fastlåst, og ute av stand til å gjøre det jeg har lyst til. Akkurat som om angsten begynner å styre livet mitt, og ikke motsatt. Frykten for å mislykkes, gjøre feil og ikke gjøre ting godt nok blir så stor at jeg heller lar være å blogge, for eksempel, enn faktisk å gjøre det. For hva hvis ingen leser, hva hvis ikke nok folk liker, tenk om ingen kommenterer – er det bra nok da?

De siste ukene har jeg tvilt på alt jeg gjør. Skolen, skrivingen, bloggen, åpenheten, kanskje jeg bare skulle slutte med alt sammen? Jeg tviler på meg selv, og sliter med å akseptere meg selv for den jeg er – for hvordan jeg ser ut, for hvordan jeg er som person, hvordan livet mitt er, det jeg gjør og ikke gjør. Når jeg skriver dette kjennes det mer og mer ut som om jeg ikke vet hvem jeg er, som om jeg er i ferd med å miste meg selv fullstendig, som om jeg er i et vakuum, der jeg ikke vet noen ting. Identitetskrise er vel muligens en dekkende beskrivelse for noe av det jeg føler, samtidig er jo dette også nokså normalt å gå gjennom når man er ung. Å ikke vite fullt ut hvem man er, hvor man skal og hva man skal gjøre med livet sitt. Kanskje skal man ikke vite alt heller, men akkurat nå merker jeg at disse tankene og bekymringene opptar for mye av tiden min.

Kanskje har jeg ekstra mye angst rundt disse temaene nå, fordi jeg begynner å tenke mer og mer på at skoleåret på Danvik er slutt om to måneder: At jeg fortsatt ikke vet hvor jeg skal bo etter 12. mai, hvor i Drammen jeg kommer til å ende opp, hva jeg skal gjøre etter skolen, hva jeg skal fylle livet mitt med eller hva det neste året kommer til å bringe. Forandringer og store omveltninger i livet gir meg angst. Det å ikke vite hva som kommer til å skje, hvordan jeg skal klare meg økonomisk og hva jeg skal finne på, å dra ut av den trygge bobla jeg har vært inne i det siste året, og ut i noe mer utrygt igjen, skremmer meg. Og helt ærlig: er jeg redd. Livredd, og lammet av angst, mesteparten av tida, for alt, og ingenting.

Hva det å lese bøker har gitt meg

pexels-photo-590493

“We live and breathe words. …. It was books that made me feel that perhaps I was not completely alone. They could be honest with me, and I with them. Reading your words, what you wrote, how you were lonely sometimes and afraid, but always brave; the way you saw the world, its colors and textures and sounds, I felt–I felt the way you thought, hoped, felt, dreamt.
I felt I was dreaming and thinking and feeling with you. I dreamed what you dreamed, wanted what you wanted–and then I realized that truly I just wanted you.”
– Cassandra Clare, The Clockwork Prince

Jeg har tenkt mye på hva bøker har betydd for meg, og hva bøker har gitt meg. Da jeg vokste opp leste jeg bøker i hopetall. I femte klasse husker jeg at vi hadde en lesekonkurranse på skolen, hvor vi skulle lese så mye vi kunne, og for hver gang vi hadde lest ut en bok, lagde vi en sirkel av papir, som en del av en stadig voksende slange på klasseromsveggen vår. For meg ble dette motivasjon til å lese: masse. Jeg dro på lokalbiblioteket, og oppdaget akkurat hvor magisk det kunne være å fordype seg i en god bok, og for meg, var det akkurat den virkelighetsflukten og frihetsfølelsen jeg trengte.

Dermed ble det å lese nesten en avhengighet for meg, eller for å beskrive det på en annen måte, en form for overlevelsesstrategi. For jeg fant ut at, ved å lese, var jeg kanskje ikke helt alene, som Cassandra Clare så fint skriver i The Clockwork Prince.

Årene på barneskolen var mye preget av ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke trygg noe sted, og følte heller ikke at jeg hadde noe sted jeg hørte til, hvor jeg kunne være meg selv, og bli respektert for den jeg var. Det var da bøkene ble en flukt fra den verdenen jeg levde i, og muligheten til å gå inn i en annen verden oppsto, et sted jeg kunne være, og puste fritt, hvor jeg kunne senke skuldrene, og bare være meg, uten å måtte late som om jeg var noen andre. Det var da jeg fant bøkenes virkelige magi.

For meg ble det å åpne en ny bok, det samme adrenalinrushet jeg i dag får av å reise:
følelsene som trigges i meg når jeg setter meg på et fly, i visshet om at jeg noen timer senere vil lande på ukjent, og for meg, uutforsket jord, å få oppleve et helt nytt land, hvor jeg aldri har vært før, bli kjent med en annen kultur, møte nye mennesker, høre et språk jeg kanskje bare har hørt på TV eller ikke kan spesielt godt fra før, å få smake på nye matretter, vandre gatelangs og utforske det nye stedet, å bli kjent med de nye omgivelsene gjennom menneskemøter, arkitektur, kunst, mat, musikk og opplevelser.
Å dykke ned under huden, i kulturen til landet jeg har ankommet.

Jeg kunne vandre mellom bokhyllene på biblioteket, litt som å vandre gatelangs på et helt nytt sted, og se rundt meg etter nye bøker jeg kunne lese, og det året i femte klasse leste jeg alle bøker jeg kom over.

Det var bøker fra mange ulike steder i verden, fra ulike tidsperioder, fra forskjellige kulturer, skrevet av både kvinner og menn, unge og eldre, med et vidt spekter av religiøs/ikke-religiøs bakgrunn, politiske ståsteder, historiske hendelser og historier satt inn i et kulturelt perspektiv. Jeg leste også bøker hvor dette nesten ikke var, eller ikke var fremtredende i det hele tatt, og hvor karakterene først og fremst var en del av et fiksjonelt univers, der andre regler og føringer enn fra den virkelige verden gjaldt.

Aldri har jeg lært så mye som jeg gjorde det året, i 2005, da jeg tilbrakte hundrevis av timer på biblioteket hver eneste ettermiddag etter skoletid. Bøkene jeg leste ble en døråpner til innsikt, kunnskap, kulturell forståelse på tvers av landegrenser, et innblikk i andre menneskers tankesett og i mange tilfeller, en oppvåkning. Ikke minst, har det gitt meg tusenvis av gode leseropplevelser, hvor jeg har fått kjenne på hele spekteret av følelser.

Å lese 1000 bøker på ett år, fra en lang rekke forskjellige land, som jeg gjorde i 2005, ga meg, ikke bare kunnskap om fortiden, men også om samtiden. For det er ganske fascinerende hvor mye man kan lære ved å lese bøker fra et annet land og en annen kultur enn sin egen. Dessuten er det interessant hvordan litteraturen i mange tilfeller kan fremstille kulturen og livet i et land annerledes enn det til eksempel media gjør. Noe av grunnen til dette, tror jeg, er at media har føringer og retningslinjer de må følge, mens forfattere i teorien har friheten til å skrive hva de vil, og beskrive den virkelige virkeligheten i sitt land og sin kultur. Man skal virkelig ikke skimse av de forfatterne som har turt å skrive om kontroversielle, vanskelige, utfordrende, og i noen tilfeller, ulovlige temaer, som har gått motstrøms, og forandret måten vi ser på et spesielt tema, en konflikt eller en historisk hendelse, der forfatteren, ved å gjøre dette, har tatt stor risiko.

Et godt eksempel på en bok jeg aldri glemmer å ha lest, der forfatteren har beskrevet historiske hendelser fra innsiden, er romanen Vanære (1999), skrevet av den Sørarikanske forfatteren John Maxwell Coetzee, som er satt i Sør-Afrika fem år etter apartheidregimets fall.

I boken møter vi den eldre professoren David Lurie, som underviser i romantikken og Byron, på et universitet i Cape Town. Etter hvert innleder professoren et forhold med den svarte studenten Melanie, som motvillig flere ganger ligger med ham. Når det blir kjent at David har hatt et forhold til en student blir han nødt til å slutte på universitetet, og ender opp med å bli utstøtt fra sitt eget «hvite» akademikermiljø. Han søker så mot det «svarte» tradisjonelle bondemiljøet, men klarer ikke å finne seg til rette der heller. Dermed kan man si at hovmod står for fall Vanære, med tanke på at David, den hvite professoren, mister sin posisjon og sin anseelse.

Professoren, som i starten av boken er svært stolt av den europeiske, akademiske kulturen, blir så plukket fra hverandre, og redusert til en stadig mer og mer patetisk figur. På samme tid får den svarte bonden, Petrus, mer og mer makt, og rollefordelingen i det sørafrikanske samfunnet kan sies å ha blitt snudd på hodet, når den hvite overmakten står for fall, representert av professor Davids karakterbrist. Med andre ord er selve hovedmomentet i Vanære det at grenser blir uklare, og går i oppløsning i relasjonene mellom de hvite og svarte.

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat denne romanen som eksempel, er at jeg på den tiden var veldig inspirert av Nelson Mandela, og leste mye om apartheid i Sør-Afrika, og hvordan han satt fengslet i 27 år på Robben Island, men på tross av dette fortsatte å jobbe uttrettelig for svartes rettigheter, og lyktes. Da jeg leste Vanære av Coetzee for første gang i femte klasse (jeg har lest den flere ganger også senere i skolesammenheng), hjalp den meg å forstå hva apartheid faktisk betydde: adskillelse, eller på fagspråket, rasebasert segregering. Hadde det ikke vært for denne boken, kunne jeg aldri fått et innblikk i den politiske ideologien som ble ført, og hvordan systemet for rasebasert segregering foregikk i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Vanære ga meg innsikt og kunnskap, ikke bare om kultur, i et for meg, ukjent og fremmed land, men også om et regime som i så stor grad var ødeleggende, undertrykkende og diskriminerende for den svarte befolkningen.

Det er især denne romanen som gjorde meg spesielt interessert i historie, politikk og internasjonale relasjoner, fordi den så tydelig skildrer et bilde av den urettferdigheten som utspilte seg i Sør-Afrika under det hvite mindretallsregimet. Den er også et godt eksempel på hvor mye det å lese bøker har lært meg og gitt meg, på mange ulike plan og på forskjellige måter.

Innsikt

  • Bøker har gitt meg innsikt på områder jeg visste lite eller ingenting om fra før, og åpnet opp for et mye videre tankesett, og en ny måte å se verden på. Gjennom Et dukkehjem aHenrik Ibsen, for eksempel, ble jeg tatt tilbake til en tid jeg verken har levd i eller opplevd selv. Gjennom øynene til Nora fikk jeg se med egne øyne hvor vanskelig kvinnens posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være i Norge på 1800-tallet. Så kunne jeg lese om 14 år gamle Sofie Amundsen i Sofies verden aJostein Gaarder, som tok et brevkurs i filosofi, og som lot meg dra på en formidlingsreise av den vestlige filosofiens historie. Og igjen kunne jeg sette den litterære historien inn i en historisk sammenheng, og få ny innsikt og kunnskap, uten engang å måtte åpne en historiebok.

Kunnskap

  • For etter hvert fant jeg ut at historiebøker og skjønnlitterære bøker ga meg to forskjellige typer kunnskap. Historiebøkene ga meg faktakunnskap og de store linjene i de historiske hendelsene, politiske ideologier, samfunnsstrukturer og relasjoner mellom ulike nasjoner, kulturer, religioner og folkeslag. Det historiebøkene derimot ikke ga meg på samme måte, var relasjonene på det mellommenneskelige planet, historiene om enkeltmennesker som sto midt i konfliktene, de historiske hendelsene eller hvordan livet var i et spesifikt land eller område, hvor det ble zoomet inn på et knippe mennesker, og der jeg virkelig kunne ta del i en persons liv, på tross av at verkene jeg leste var fiksjon.

Kultur på tvers av landegrenser

  • Det å lese har også gitt meg en unik forståelse av kultur på tvers av landegrenser. Nå kan man ikke si at en kjenner et lands kultur bare ved å lese et par bøker, fordi de på ingen måte representerer et helt folk eller et helt land, men likevel kan en bok, som er skrevet godt, gi en god kulturforståelse gjennom karakterenes handlinger, væremåte og sosiale interaksjon seg i mellom. På den måten har jeg lært mye om sosiale koder, normer og uskrevne regler, ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forskjellige land, uten at jeg nødvendigvis har vært i byen eller landet der handlingen foregår (hvis den er satt et spesielt sted). Bøker som ikke nødvendigvis er satt i en navngitt by eller i et spesifikt land, kan allikevel, i noen tilfeller, spores tilbake til den kulturen forfatteren kommer fra, fordi en forfatter nesten alltid vil skrive om noe han/hun kjenner til fra før, og ubevisst eller bevisst skrive om hendelser vedkommende selv eller noen han/hun kjenner har opplevd. Samtidig har jeg lært at man skal være forsiktig med å lese for mye inn i en bok også, fordi man da kan tillegge boken en mening forfatteren ikke hadde planlagt. Og det er jo heller slettes ikke alltid slik at en forfatter skriver om sin egen kultur, med tanke på at forfatteren og en litterær karakter, i de aller fleste tilfeller er to adskilte vesener.

Opplevelser

  • Hver gang jeg hadde lest ut en bok føltes det som om jeg hadde levd et helt liv, som om jeg hadde vært sammen med karakterene i boken på en reise, gjennom oppturer og nedturer jeg kunne leve meg inn i, som om jeg pustet sammen med dem, opplevde det de opplevde, følte det de følte og kjente det de kjente. Noen av karakterene i bøkene jeg leste ble jeg oppriktig glad i, og noen av dem ble nesten som hemmelige venner, som jeg fikk en sterk relasjon til. Hvis en karakter endte med å dø i en bok da, for eksempel, kunne jeg føle meg trist i dagevis etter at boken var slutt, fordi jeg følte at jeg hadde mistet noen nær meg. På samme måte kunne jeg bli glad og lykkelig hvis en karakter opplevde noe bra, eller klarte å snu livet sitt til det bedre eller takle utfordringene de møtte på en god måte.

Ro og trygghet

  • Det å sette meg ned med en bok var noe jeg alltid så fram til, som jeg kunne glede meg til. Når jeg satte meg ned, åpnet en bok og begynte å lese, kunne jeg fysisk kjenne hvordan hjertet mitt dunket saktere, hvordan pusten min ble roligere, og at jeg gikk inn i en boble, der jeg klarte å stenge verden ute, nesten som å gå inn i en form for zen- eller meditasjonsmodus hvor ingenting kunne forstyrre meg, og at jeg levde meg sånn inn i boken, at jeg følte at jeg pustet og levde i den verdenen som ble skildret.

Inspirasjon, skrive- og leseglede

  • Sist, men ikke minst har det å lese gitt meg mengder med inspirasjon og litterære forbilder jeg har kunnet se opp til. Det var også det å lese bøker som gjorde at jeg begynte å skrive i femårsalderen, etter at jeg i lengere tid hadde revet bok etter bok ut av hendene til foreldrene mine, fordi jeg ville lære å lese selv, og slik ble det. Jeg endte dermed opp med å både kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og har med andre ord nærmest fått skriving og lesing inn med morsmelken, da jeg også er fra en språkfamilie, der bøker og litteratur alltid har vært viktig. I stuen da jeg vokste opp hadde vi til eksempel godt og vel 3000 bøker (ja, jeg brukte noen dager jeg kjedet meg ekstra mye, og telte alle sammen!) og vi hadde enda flere bøker rundt omkring i hele leiligheten og i boden. Derfor var det ikke rart at jeg skulle bli en lesehest.

Som du sikkert forstår etter å ha lest dette, har bøker både gitt meg og lært meg mye. Jeg kunne sikkert også fortsatt med hvor viktig jeg syns det er at barn og unge verden over får sjansen til å lese, fordi det er utrolig hvor mye glede, kunnskap og innsikt bøker kan gi, men også hvordan bøker på magisk vis kan knytte oss sammen.

Foto: pexels.com

Tør du svare ærlig?

Noen ganger må man rett og slett bare kaste inn håndkleet, og si:

Sorry, dette fikser jeg ikke. Nå må jeg ha en pause.

Det gjorde jeg i går. Da dro jeg til fastlegen, og ble sykemeldt i en uke, frem til 4. februar, fordi jeg trenger å hente meg inn igjen etter å ha vært fullstendig utslitt, og i dårlig form siden nyttår.

Men slik samfunnet er i dag, hvor man skal fremstå vellykket, flink og perfekt, uten feil eller mangler, og presset er stort for hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, er det vanskelig å innrømme at det kanskje ikke går så bra som en skal ha det til. Dog har det blitt mer åpenhet i samfunnet for øvrig, likevel har vi fortsatt en lang vei å gå, når det kommer til å kunne svare ærlig på spørsmålet:

Går det bra?

De aller fleste vil svare ja på dette spørsmålet, enten det går bra eller ikke. Mange vil nok dra på det, og si noe slikt som:

Vel, altså, det går bra, og slenge på et smil, og ta på seg fasaden.

Og ikke misforstå, det er forståelig at mange velger å svare på den måten, fordi det er trygt. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å svare ja, det går bra, uten å tenke meg om, selv om det kanskje ikke gjør det, når noen spør. Av gammel vane. For jeg tror nemlig at det har begynt å utvikle seg en kultur hvor spørsmålene går det bra eller hvordan har du det har blitt en høflighetsfrase/eller en hilsen, på lik linje med den amerikanske frasen how are you, som i liten, eller ingen grad, gir rom for å kunne si at det ikke går så bra. Dessverre har det blitt mer og mer slik at folk flest ikke egentlig er interessert i hvordan det går når de stiller dette spørsmålet, men bruker det mer som en icebreaker for å få samtalen i gang, og holde den gående, som en slags smalltalk, slik man ofte snakker om været eller andre overfladiske temaer.

Når vi først er inne på dette, tenker jeg også at går det bra eller hvordan går det oftere og oftere er spørsmål vi slenger ut i forbifarten, litt sånn som dette:

Hei, hvordan går det?

Det går bra med meg, og med deg?

Det går bra med meg også.

*Begge smiler*

Det var hyggelig å se deg.

Takk, likeså.

Ha det.

Har vi virkelig blitt så stressa og travle at vi ikke lengre har tid til å høre hvordan andre virkelig har det? Med dette mener jeg ikke at man skal fortelle hele livshistorien sin, når noen spør hvordan går det, imidlertid burde det, etter min mening, være rom for å kunne si:

Det går faktisk ikke så bra akkurat nå.

Dessverre er det mange som sperrer opp øynene hvis en svarer noe annet enn det går bra, som om de blir overrasket eller overrumplet over at noen kan finne på å svare ærlig. I noen tilfeller får jeg følelsen av at enkelte ikke vil høre det sanne svaret eller ikke klarer å forholde seg til det.

Denne kulturutviklingen, som jeg i stor grad ser på som ugunstig, tror jeg er med på å gjøre ærlighet og åpenhet om problemer og utfordringer vanskeligere for mange, fordi det skaper en enda større barriere for dem som faktisk sliter, men som ikke tør å si det til noen.

Har vi blitt så stressa og travle at vi ikke har tid til å høre andres ærlige svar?

Det enkle svaret er muligens ja, imidlertid handler det muligens også om at både språket og kulturen vår er i konstant endring, og at den norske kulturen blir stadig mer og mer amerikanisert og globalisert. Mer enn noen gang er det nå en økt flyt over landegrenser – være seg både flyt av varer og mennesker, men også den mer elektroniske flyten av informasjon, ideer, bilder og penger. Vi blir bare mer og mer påvirket av amerikansk kultur – gjennom TV-serier og filmer, magasiner og reklame, sosiale medier, mote og trender, og musikk.

Dette har en enorm innflytelse på oss, og jeg tror det er her mye av den kulturen jeg snakker om kommer fra, ikke nødvendigvis bevisst, men at vi i det ubevisste plukker opp en annen måte å samhandle på enn før gjennom disse kanalene, og føler på et press om å fremstå slik andre forventer, som i mange tilfeller er fullstendig uoppnåelige idealer samfunnet har skapt.

På det personlige planet, etter årevis med sykdom, har jeg lært at det å være perfekt er en umulighet for alle mennesker, også for meg. Ikke at jeg noensinne har trodd jeg var perfekt, men det var en periode jeg presset meg selv til det ytterste for å være en pleaser – en person som skulle være overalt på en gang, sjonglere hundre prosjekter samtidig, være engasjert på flere ulike plattformer, løpe rundt som en duracellkanin og sette alle andre foran meg selv. Fordi jeg trodde det var dette alle rundt meg ønsket at jeg skulle gjøre, og at det var den eneste måten å bli likt og respektert på.

Etter hvert fikk jeg smertelig erfare at denne levemåten eller livsstilen bare fungerer i korte perioder av gangen, fordi jeg gang etter gang opplevde å falle ned i de dypeste daler, og bli både utslitt, utbrent og deprimert. Og mye av årsaken, sånn rent bortsett fra det biologiske og andre omstendigheter?

At jeg har hatt altfor høye krav og forventninger til meg selv. Det såkalte flink-pikesyndromet, blandet med at mennesker rundt meg også har hatt høye forventninger til meg. Kombinasjonen av dette skaper et tilnærmet umenneskelig press som altfor mange unge i dag opplever, og er det rart at så mange barn og unge sliter med depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og psykiske utfordringer da? Nei, det er det ikke.

Det aller viktigste jeg har lært gjennom de siste årene er viktigheten av åpenhet og ærlighet. Jeg har øvd meg opp til å kunne svare ærlig på spørsmål som går det bra og hvordan går det. Det tok lang tid før jeg turte å være så åpen og ærlig som jeg har vært i sosiale medier, i media og på denne bloggen, fordi jeg i mange tilfeller følte at jeg gjorde det motstrøms. Når andre prøvde å opprettholde fasaden sin og glansbildet av seg selv i sosiale medier, prøvde jeg å skape en balanse, som lignet det virkelige livet mitt i større grad. Med de store oppturene, de store nedturene og alt livet har å by på i mellom. Om jeg har lykkes godt med dette vet jeg ikke, men jeg har fått mye tilbake ved å gjøre det, og på den måten fått en helt annen relasjon til mange mennesker på grunn av åpenheten min, fordi det er mange som har det på samme måte, og som deler noen av de samme opplevelsene.

Med andre ord skal man ikke kimse av å svare ærlig, når noen spør hvordan går det eller har du det bra. Fordi det kan være med på å gjøre det lettere å snakke om det som ikke går så bra også.

Så neste gang noen spør deg hvordan det går, tør du svare ærlig?

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Ingen verdier, bare sex

Før helgen, da jeg var for dårlig til å gå på skolen, fikk jeg tid til å se sesong 2 av STUCK, som er en dokumentarserie produsert av Aftenposten i samarbeid med Plan International. Den handler om grove brudd på jenters rettigheter rundt om i verden. 26 år gamle Emilie Beck har i denne sesongen reist til fire land i Latin-Amerika – Brasil, Haiti, Nicaragua og Guatemala, for å møte jenter som ikke har de samme rettighetene som oss. Dette er landene i verden det er aller farligst å være jente, hvor en ekstrem machokultur er i fremmarsj. I motsetning til mange andre steder i verden der jenters rettigheter blir styrket, er det mange steder i Latin-Amerika det bare blir verre.

Alle de nye episodene av STUCK kan du se her!

865EED9A-4E62-4D3F-A63D-88E91114A828.jpg

På Haiti møter Emilie Beck 15 år gamle Dineshka. Det er utrolig sterkt å høre Dineshka fortelle om livet sitt, for det hun sier gjør virkelig noe med én. Det gjør vondt, det er trist, det provoserer og frustrerer, fordi det er så lite vi kan gjøre for Dineshka og alle disse jentene som er i en så håpløs og fastlåst situasjon:

«Jeg føler ikke at jeg har det samme livet som andre barn. Jeg har ingen venner.
Tre gutter utsatte meg for overgrep. De to andre slo meg hardt. Etter at det skjedde dro jeg til politistasjonen for å anmelde. Politiet ba meg vise dem huset, men mennene hadde stukket natten før.»

Som en følge av voldtekten ble Dineshka gravid, og er nå fire måneder på vei. Etter det som skjedde har hun sluttet på skolen, og holder seg hjemme. På Haiti er voldtekt forbundet med mye skam, og det har satt Dineshkas familie i en veldig vanskelig situasjon. Stefaren hennes truer med å kaste henne ut, fordi han mener hun har gjort skam på familien ved å bli voldtatt, og at det er hennes egen feil, som om hun på noen måte kunne være skyld i det, at hun også ble gravid.

Bare dette utsagnet får det til å vrenge seg inni meg av tristhet og raseri. Det faktum at det er så mange menn på Haiti og i Latin-Amerika som har et slikt kvinnesyn er rett og slett helt forferdelig.

På Haiti blir det å bli voldtatt sett på som en skam, og at det er jentas egen feil.
Abort er ulovlig. Mange av mennene Emilie Beck møter på Haiti mener at jentene fortjener å bli voldtatt, og at de selv ber om det «ved å ikke la seg irettesette eller at de (jentene) går rundt og oppfører seg på en slik måte som sier til oss gutter at de vil ha oss.» Ikke noe annet enn en ren ansvarsfraskrivelse der, altså, og fullstendig mangel på kunnskap. Dessverre tror jeg denne uvitenheten skyldes, delvis den lave raten unge som er i utdanning, og en kultur der jenter blir sett på som fritt vilt, eller objekter som gutter bare kan bruke.

Det er så vanskelig for meg å forstå hvordan disse mennene tenker, og det er skremmende å tenke på at dette er virkeligheten til altfor mange unge jenter, som i realiteten aldri får være barn, men som derimot må bli brått voksne, lenge før de egentlig skulle måtte tenke på å gifte seg, ha sex, bære fram et barn og oppfostre barnet, og det å ha ansvar for husarbeid, og være sammen med en mye eldre mann.

Dette er så langt ifra min hverdag som jente her i Norge. Det å se en dokumentar som STUCK setter ikke bare fokus på et ekstremt viktig tema, men setter også ting i perspektiv for meg, og forhåpentligvis også for alle de hundretusen andre som har sett denne dokumentaren i sesong 1 om barnebruder i Asia, og nå i sesong 2 om jenters rettigheter.

Da jeg så STUCK gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig er som har fått vokse opp i Norge. Hadde jeg blitt født i et annet land hadde kanskje min tilværelse og livssituasjon sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. På mange måter både skremmer og fascinerer det meg at det loddet man trekker i form av fødeland skal ha så mye å si for ei jentes rettigheter.

Jeg føler meg heldig som får bo i et land hvor jeg slipper å bli undertrykket, og hvor jeg har rettigheter på lik linje med menn. Til forskjell fra mange steder Emilie Beck besøker i Latin-Amerika, har jeg lovfestet rett til 13 år med skolegang, helt gratis. Både mor og barn har rett på helsehjelp gjennom hele svangerskapet, og til vi blir født. Gjennom hele barndommen blir vi fulgt opp av helsestasjonen, og fra krybbe til død har vi rett til helsehjelp av helsevesenet for både vår fysiske og psykiske helse. I Norge ville jeg heller aldri, om jeg skulle bli gravid mot min egen vilje, bli tvunget til å bære frem barnet, fordi jeg som jente har selvbestemmelsesrett over min egen kropp, og kan velge å ta abort.

I mange av landene i Latin-Amerika er det å ta abort fullstendig forbudt, og sett på som stor skam. I Nicaragua, for å ta et eksempel, kan man risikere oppimot 30 års fengsel for å ta abort, selv ved voldtekt eller hvis jentas liv og helse er i fare, og de som likevel velger å gjøre dette, gjør noe som blir sett på som kriminelt. Mer virkelighetsfjernt fra det å være jente i Norge blir det ikke.

Kanskje det som gikk aller mest inn på meg i sesong 2 av STUCK var en episode, der ei åtte år gammel jente ble voldtatt av stefaren sin, og jeg tenkte:

«Hvem faen er det som gjør sånt mot en åtte år gammel jente? Hva slags menneske er det?» Emilie Beck hadde en lignende reaksjon, for hun utbrøt med tårer i øynene:

«Hva for et monster er det som voldtar ei åtte år gammel jente?»

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake heller, for det å se den gråtende moren som kom inn med den åtte år gamle jenta si på politistasjonen for å anmelde voldtekten av henne, var vondt og forferdelig å se på. Jeg kjente at det fysisk knøt seg i magen, og at jeg ble trist og sint og forbannet, og når jeg skriver dette nå føler jeg egentlig ikke at disse ordene er fullstendig dekkende for det registeret av følelser jeg kjente på inni meg da.
At dette er hverdagen og oppveksten til så altfor mange unge jenter, ikke bare i Latin-Amerika, men også i mange andre land i verden.

Det får meg til å føle meg maktesløs. For hva skal vi gjøre for å endre disse jentenes situasjon? Her jeg sitter i Norge virker det så håpløst, og når jeg får denne følelsen, kan jeg bare se for meg hvordan disse jentene må ha det, selv om jeg egentlig ikke kan vite akkurat hvordan de har det, siden jeg aldri har vært i nærheten av å være i en slik situasjon selv.

På tross av det gjør jeg meg noen mer generelle tanker om hva jeg tror må til for at jenters rettigheter kan bli styrket i disse områdene. Jeg tror det må en radikal holdnings- og kulturendring til i Latin-Amerika for at jenters rettigheter skal bli styrket, men hvordan skal det gjøres? Det første som slår meg er at mange av jentene ikke vet noe om sine rettigheter. De vet ikke hvordan de kan stå opp for seg selv. Noe av løsningen, tror jeg, er å få flere jenter inn i utdanning, slik at de kan få den nødvendige kunnskapen for å få økt selvrespekt og styrke i seg selv til å kunne si imot foreldrene sine eller å kunne si nei til en eldre mann. Det er også nødvendig at flere gutter kommer inn i utdanning, slik at de kan lære at jenter ikke er fritt vilt, og ikke bare er objekter de kan bruke som de vil, men at også jenter er verdt noe.

Holdningsendringer og kulturendringer handler om kunnskap. For å kunne endre på noe må man få vite at det finnes en alternativ tankegang til det tankegodset man allerede har, hvis ikke vil man jo fortsette å tenke slik man alltid har tenkt, fordi en ikke vet om noe annet. Dette gjelder både for jentene og guttene. Jentene trenger å få høre at måten de ikke blir behandlet på er grei, og at det faktisk er grove brudd på menneskerettighetene det de blir utsatt for. At det mange steder i verden finnes jenter som har muligheter, fremtidshåp og fremtidsdrømmer. Å gi jentene i Latin-Amerika håp om at de kan få et bedre liv.

Jeg blir glad, når aktivister, som Emilie Beck, setter fokus på et såpass viktig område, fordi det bare slik en radikal endring kan skje, ved at verden utenfor blir bevisste på det som skjer, og med det kan gripe inn i situasjonen, og kanskje kan hjelpe, og gjøre en forskjell for alle jentene i Latin-Amerika.

Har du ikke sett STUCK ennå, anbefaler jeg at du gjør det. Jeg tror du vil sitte etterpå, og føle deg enda mer takknemlig over alle tingene du har, og hvor heldig du er som bor i et så trygt land som Norge. Det gjør i alle fall jeg.