Mobberne har mistet makten

Jeg håper alle har hatt en riktig god og avslappende påske. Det har jeg hatt. Uken har vært så fin, jeg har vært ute hver dag, trent, skrevet, hørt på musikk og møtt gode venner. Jeg har kost meg, og følt på en glede jeg ikke har kjent på flere måneder. Jeg har nytt solen, og sett den siste snøen smelte, kjent solstrålene varme huden, og tenkt at jeg håper dette varer lenge, lenge.

Men til overskriften på dette innlegget. Jeg trodde aldri jeg skulle komme hit, at jeg skulle komme så langt, men jeg har gjort det, jeg har tatt et stort skritt, etter årevis med hard jobbing, jeg har tatt tilbake kontrollen, jeg har tatt tilbake makten som mobberne hadde over meg.

I mange år hørte jeg mobbernes stemmer i hodet hver dag, aldri god nok, aldri bra nok, stygg, fæl, ekkel, jeg kom aldri til å bli noe, og kunne bare ta livet av meg selv, og det var disse tankene jeg levde etter. Det var mitt destruktive levesett. Jeg skadet meg, jeg forsøkte så altfor mange ganger å ta mitt eget liv fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg holdt ikke ut med meg selv, den altoppslukende angsten og kloen som satt i brystet mitt.

Spesielt det siste halvåret har jeg jobbet mentalt hver dag, jeg har utfordret mine egne tanker, og forsøkt å erstatte negative tanker med positive, stygge med fine, men det har vært vanskelig, og er fremdeles utfordrende.

Et godt eksempel på hvor langt jeg har kommet er at en av de verste mobberne fra barneskolen har begynt å trene på samme treningssenter som meg. I starten var det grusomt, og jeg tenkte at jeg aldri skulle gå tilbake dit, men så begynte jeg å utfordre tankegangen min.

Hva hvis jeg dro tilbake allikevel, og ignorerte ham?

Jeg endte opp med å gjøre akkurat det. Jeg dro tilbake, om enn med en klump i magen de første gangene, satte på meg headsettet med musikk på full styrke, og gjorde akkurat de øvelsene jeg hadde planlagt. Det som overrasket meg var at jeg klarte å bruke sinnet mitt ved synet av ham som brensel inn i treningsøkten min, og faktisk prestere bedre enn noen gang. Kanskje det som ga mest mestringsfølelse var det faktum at jeg ikke lot sinnet gå innover, men fikk det ut, og plasserte det der det burde være, utenfor meg selv.

På grunn av det har jeg den siste tiden følt meg mye lettere, som om noe inni meg har løsnet, og det handler nok om at jeg har båret enormt mye sinne som har vært bundet opp inni meg, og når jeg nå får det ut på en bedre måte, gir det også en form for helende kraft, og ikke minst en økende styrke, fordi jeg klarer å stå i det, og gå forbi med rak rygg.

Nå er målet å fortsette på denne positive bølgen. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle utfordringer og at alt er fint, eller at en ny nedtur ikke vil komme, men da vil jeg være bedre rustet enn noen gang til å takle den.

Reklamer

Lykken utenfor komfortsonen

Jeg var så lykkelig i Roma, da jeg var der for akkurat to år siden denne uken, selv om jeg var milevis utenfor min egen komfortsone, og virkelig presset mine egne grenser, alene i en fremmed by, i et fremmed land, men jeg nøt mitt eget selskap, jeg koste meg, hadde det så bra, tok inn alle inntrykkene og impulsene, følte at jeg levde og opplevde.

Roma, 28.03.2017

Jeg savner den følelsen av mestring jeg fikk, magien som oppsto da jeg klarte ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få til, ting jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre og oppleve, uten noen å støtte meg på, uten å være avhengig av andre. For opp til dette punktet hadde jeg angst for å være alene, og klarte i liten eller ingen grad å være i mitt eget selskap for lenge av gangen. Det gjorde meg rastløs og full av angst, og var noe av det verste jeg visste. Mange syntes nok derfor det var litt sprøtt at jeg skulle reise alene, når jeg syntes det å være hjemme alene i min egen leilighet var vanskelig, og aller helst ville være sammen med folk hele tiden i trygge rammer og omgivelser, og være i aktivitet hele dagen, uten stopp.

Men jeg tror det er derfor mestringsfølelsen ble såpass enorm, nettopp fordi jeg beviste overfor for meg selv og overfor andre at jeg fikk det til, og taklet de utfordringene som dukket opp på turen, på tross av de utfordringene jeg slet med. Jeg hadde planlagt hver dag på turen nøye med et tett program, samtidig var jeg åpen for å være spontan, og gjøre noe helt annet hvis jeg hadde lyst. Det var første gang på mange år jeg følte meg fri, selvstendig og sterk på ordentlig, etter å ha vært inn og ut av psykiatriske avdelinger i en årrekke, der andre måtte passe på meg og hjelpe meg. I Roma kunne jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville, og jeg fikk møte og bli kjent med helt nye mennesker. Det ga meg et deilig adrenalinkick slik andre får av ekstremsport, fikk jeg av å oppdage, se, lytte, observere, ta inn.

Så jeg tror nøkkelen for meg er å gå mer og oftere ut av min egen komfortsone, og utforske hva jeg kan være i stand til. Å utfordre min egen grense for hva som er trygt og hva som føles utrygt, å finne nye ting jeg kan prøve som jeg ikke har gjort før, slik som da jeg holdt tale om mine egen historie og mine egne erfaringer, på engelsk, foran nesten 300 mennesker i fjor høst. Da også følte jeg på den samme mestringen og den samme lykken som jeg kjente i Roma.

Bildet kan inneholde: 1 person, innendørs
Ålborg, november 2018

Nå vil jeg bare ha tilbake den følelsen av at jeg er akkurat der jeg skal være, meningen, magien, å være her og nå, observere omgivelsene og være åpen for impulsene og alt det uventede og bra som kan skje, hvis jeg lar det. Noen dager klarer jeg det, og har det fint, løfter ansiktet mot sola og lar vårstrålene varme huden, andre dager føler jeg meg nummen og fraværende, utilfreds og utilpass, sliten og redd for at den hverdagen jeg har nå skal være alt jeg kommer til å oppnå, uten jobb og uten studier, med nedstemtheten og fortiden som stadig sniker seg innpå.

Samtidig vet jeg av erfaring at jeg kan oppnå det som føles umulig og vanskelig. Jeg har gjort det før. Jeg har gått på skole. Jeg har reist. Jeg har følt meg lykkelig, og jeg har følt at livet har gitt mening. Jeg må bare finne tilbake, eller kanskje må jeg prøve å gjenoppdage meg selv, og gjenoppdage magien. Gripe dagen. Gripe mulighetene foran meg. Finne nye utfordringer jeg kan bryne meg på, gjøre en forandring i hverdagen. Se ting fra en annen innfallsvinkel, glemme det som var, og tenke nytt og friskt.

For hva kan gjøre meg glad nå? Hva kan være godt for meg? Det skal jeg forsøke å finne ut av.

Hva gjør deg glad?

Styrken i å be om hjelp

Jeg tok mot til meg på søndag, ringte Legevakten og ba om hjelp – før jeg gjorde noe destruktivt. Jeg var ærlig med legen om hva jeg følte og hvordan jeg hadde det, og sto opp for meg selv, og satte ord på hva jeg trengte og hadde behov for i den situasjonen jeg var i. På grunn av mine tidligere erfaringer med Legevakten, som ikke bare har vært positive, var det ekstra utfordrende for meg å skulle ta kontakt med dem. Frykten for å bli møtt på en dårlig måte igjen, og å bli avvist var definitivt tilstede.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg hadde det særdeles tungt på søndag, og slet med depressive tanker. Panikken grep fatt i meg, angsten raste på innsiden, og jeg kom til et punkt, etter mange tunge uker, der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Selvmordstankene og tankene om å dø var sterke. Heldigvis hadde jeg styrken i meg til å være sårbår, og be om hjelp da jeg virkelig trengte det.

Denne gangen ble jeg møtt på en veldig god måte både av legen på Legevakten, vikaren for behandleren min som er sykemeldt, overlegen på DPS, sykepleierne og de andre jeg møtte på. Legen som jeg snakket med på Legevakten natt til mandag denne uken, ordnet en akuttime med vikaren min samme dag, og det var hun jeg snakket med da jeg ble innlagt akutt på DPS, fordi jeg var i såpass dårlig form som jeg var da.

Rommet mitt på avdelingen på DPS.

Det var ett og et halvt år siden jeg hadde vært på Legevakten og hadde vært akuttinnlagt før mandag, og det er noe jeg er ufattelig stolt over, for det viser hvor stor utvikling jeg har hatt, og hvor langt jeg faktisk har kommet.

På onsdag, i det nydelige vinterværet med knallblå himmel, gikk vi også en langtur på over en time. Snøkanonene på Konnerud gjorde dog den klare dagen noe tåkete.

Å være innlagt på DPS denne uken har vært en god opplevelse av å bli sett, hørt og tatt på alvor. Overlegen jeg møtte på mandag spurte meg direkte:


«Hvor mange dager føler du at du trenger nå? Kan vi bli enige om en utskrivelsesdato?»

Vi endte opp med å bli enige om at fredag, altså i dag, var passe utskrivelsesdato, og nok tid til at jeg følte jeg kunne få hentet meg litt inn igjen, senke skuldrene og få hjelp til å bli løftet opp av mørket mitt, slik at jeg i dag kunne dra hjem, uten at jeg syntes det var spesielt vanskelig, men snarere med en følelse av en større ro.

Som jeg sa i utskrivningsamtalen med behandler og en fantastisk sykepleier tidligere i formiddag, betyr måten jeg blir møtt på veldig mye for hvor stort utbytte jeg får av oppholdet. Hadde jeg blitt møtt på en dårlig måte ville jeg ikke følt meg like trygg og ivaretatt som jeg nå har gjort, og jeg ville heller ikke kommet meg såpass mye iløpet av fem dager, uten støtten og motivasjonen fra sykepleiere, nattevakter, behandlere og leger, som virkelig har hjulpet meg. Fordi de har sett meg, Liv-Christine, som person, som menneske, bak alt det vonde og vanskelige, ikke bare som syk, men også alle mine andre fasetter, som ressurssterk, som engasjert, som en person med mange sunne interesser, og det jeg får til når jeg er i bedre form.

Det som har hatt ekstra stor betydning denne uken har vært at jeg har møtt sykepleiere som har kjent meg i flere år, med tanke på at jeg i lange perioder var innlagt mye på Lier, som i hver eneste samtale har forsøkt å hjelpe meg til å se styrkene mine, det jeg får til og mestrer, det positive og friske, istedenfor det mørke, triste og negative. Og det aller mest positive er at det har fungert.

Det har blitt mye TV-titting denne uken.

For i skrivende stund sitter jeg hjemme i sofaen med dynen pakket rundt meg, laptopen på fanget, inne i varmen, mens snøen fortsetter å lave ned utenfor vinduet, og lar fingrene danse over tastaturet som de aldri har gjort før. Det er ikke slik at det ikke er tøft fremdeles, for det er det, men jeg ser på tilværelsen min i en ørlite lysere versjon nå, og jeg har en neve mer motivasjon til å stå på videre enn det jeg hadde for en liten uke siden, da jeg ikke orket å leve mer, og alt føltes håpløst.

Nå, derimot, har jeg en annen, mer lysbetont plan:

Og det er å fortsette og stå på, og finne frem den styrken som jeg vet bor i meg. For jeg har klart det før, og skal klare det igjen.

Gå dit det brenner aller mest

Noen ganger lurer jeg på om jeg i det hele tatt har noe å si, jeg vet ikke, men de siste månedene har jeg nesten ikke skrevet noe som helst, og jeg begynner å lure på om grunnen er at jeg er redd, redd for å feile, redd for å ikke være bra nok, og at jeg derfor blir fanget i min egen selvoppfyllende profeti, så redd, at jeg istedenfor å prøve, unngår å skrive fullstendig, når det er dette som er drømmen min, å sette ord på det jeg har inni meg, følelsene, tankene, opplevelsene, å kunne dele med andre, det som har blitt og det som ikke ble, minnene og det som ikke har utfoldet seg enda, det jeg ønsker at skal skje og det jeg skulle ønske at skjedde.

DSC_0324
Farmor og meg slik jeg husker det, og alltid vil huske det,

Det siste året har farmor vært mer hos meg enn noen gang før, så tilstede, og jeg lurer på om det er noe hun vil fortelle meg, det er noe hun prøver å si, og jeg prøver å få tak i det, og jeg prøver å lytte, åpne meg opp, la livet og verden skje, være årvåken, observere, men nå gjør jeg ikke det, jeg flykter fra å føle, jeg går vekk fra meg selv, og ikke nærmere meg selv, og kanskje farmor forsøker å fortelle meg at tampen ikke brenner.

For noen år siden lagde noen dette bildet med mitt sitat på, og det beskriver mer enn noe annet hva skrivingen har betydd og betyr for meg.

For hvor er motivasjonen, hvor er lidenskapen for drømmen, hvor er grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet? Jeg må finne tilbake til der alt startet. Jeg må rive vekk alle lagene. Gå inn til kjernen. Tilbake til røttene. Finne ut hva det er jeg vil si, og hvorfor jeg vil si det. Hvorfor jeg vil skrive. Hvem jeg skriver til. Hvem skal lytte?

Men mest av alt tror jeg farmor ville sagt at jeg må gi slipp. Gi slipp på frykten. La meg selv skrive. La det flyte. La ordene komme ut. La følelsene og tankene og opplevelsene fylle sidene. Ikke bry meg om at det ikke blir bra, at det blir stygt og uferdig og kanskje ubrukelig.

Jeg tror det er disse tankene som begrenser meg, som hindrer meg i å skrive, og gjøre det jeg vil aller mest, og kanskje også det skremmer meg, at dette er min aller største drøm, livredd for å miste det som betyr mest, livredd for å feile på det området jeg kan best, men hvorfor bruker jeg det ikke i skrivingen?

Det er jo disse fryktene som burde være bensinen i skrivingen, som setter fyr på ordene, der det brenner aller mest? En klok mann sa en gang at jeg må gå dit det brenner. Skrive om det jeg frykter. Skrive om det som er skummelt. Skrive om det som gjør vondt. Skrive om det som gjør at jeg går ut av komfortsonen. Bruke skrivingen som et verktøy, som et plaster, som en lindring. La skrivingen bli som en venn, en venn jeg kan si alt til, en venn jeg kan stole på, en venn som lytter og som er der uansett hva jeg sier eller hva jeg gjør. Det er kanskje derfor jeg begynte å skrive, fordi jeg trengte en venn, jeg trengte noen, som kunne se meg og lytte til meg, jeg trengte et utløp, der jeg kunne være meg, hele meg, som inkluderte summen av alle følelser og tanker, stygge som vakre, triste som glade.

I 2019 skal jeg gå dit det virkelig brenner, gå tilbake til kjernen, til det jeg har så lyst til å fortelle og sette ord på, vise verden en liten bit av den betydningen farmoren min har hatt for meg gjennom diktene i bokprosjektet mitt, sy sammen livet hennes og livet mitt, sting for sting, og gjøre noe som ene og alene, kun er for meg. Og jeg er fast bestemt på at dette skal bli mitt skriveår.

Nyttårsrefleksjoner

Jeg håper dere alle har hatt en fin og fredelig julehøytid, og at det nye året har startet bra. Den siste tiden har jeg brukt bloggen lite, og vært inaktiv på alle sosiale medier, mye på grunn av følelsen av å være tom. Ideene har vært fraværende og lysten likeså. Da føler jeg heller ikke det blir riktig å presse det, men heller tenke at det er en tid for alt, og at jeg kanskje har trengt denne pausen for å finne ut hva jeg vil og hvordan jeg skal komme dit.

En nydelig solnedgang for et par dager siden som jeg klarte å nyte.

Inn i høytiden hadde jeg bestemt meg for at jeg denne julen skulle legge utfordringene til side, og nyte julefeiringen så godt det kunne la seg gjøre. Det klarte jeg, og fikk til gjengjeld noen veldig fine og rolige dager, både sammen med familien, og for meg selv. På nyttårsaften var jeg invitert på nyttårsfest hos Ingrid, ei venninne av meg, som bor på Nordberg i Oslo, og jeg tror, med hånden på hjertet, at jeg aldri har opplevd en så bra nyttårsfeiring noen gang. Jeg koste meg, og følte at jeg kunne feire året som har gått, alt det jeg har mestret, og fått til i året som gikk.

Pyntet til nyttårsfest hos Ingrid. Klart for taco og bobler!

Før jul skrev jeg at jeg planla å poste noen innlegg i romjulen om konferansen jeg deltok på i slutten av november, det ble ikke noe av, for da jeg først var ferdig med å kose meg, var jeg sliten, veldig sliten, og orket ikke å sette meg ned og skrive noe som krevde mer konsentrasjon. I det hele tatt har jeg kanskje sju innlegg i utkast her på bloggen akkurat nå – om det å være ung på Fontenehuset, om ungdom og arbeid i Europa, en oppsummering av året som gikk i både bilder og tekst, og en rekke andre innlegg, som jeg av ulike grunner ikke har gjort ferdig.

Jeg har egentlig ikke hatt lyst eller inspirasjon til å skrive noe i det siste, jeg har følt meg tom og ukonsentrert og sliten, ideene har vært fraværende og når jeg først har satt meg ned har jeg endt på YouTube eller Netflix, i koseklær, på sofaen. Det føles som om kreativiteten min er borte, og som om mange av dagene bare flyr forbi, uten mål og mening.

I det siste har jeg vært kvalm av stress, sovet som på nåler, og bare hatt usammenhengende søvn med mareritt og virkelighetsnære, til tider, vonde drømmer. Jeg vet på mange måter ikke hva jeg vil bruke dette året til, og det er rart å si høyt, når jeg egentlig har et bokprosjekt, og en drøm liggende, som egentlig betyr mer enn alt for meg, men som jeg nå ikke klarer å føle noe spesielt rundt, som om det ikke gir meg noe. Hvor er motivasjonen? Hvor er stå-på-viljen? Hvor er den brennende lidenskapen for skrivingen som jeg egentlig alltid har hatt?

Jeg føler meg utbrent. Jeg tror det er det alle disse følelsene er, for jeg føler meg ikke deprimert heller, ikke slik jeg har følt meg tidligere, men utslitt. Sliten, og altfor stresset. Når jeg ser tilbake på høsten i fjor nå skjønner jeg hvorfor denne reaksjonen kommer nå.

Jeg løp rundt, sa ja til alt, og tok ikke de nødvendige pausene jeg egentlig vet at jeg er fullstendig avhengig av. Det er ikke første gangen dette skjer, og at jeg må ta konsekvensene av at jeg har overarbeidet meg over altfor lang tid. Denne gangen er jeg derimot forberedt, og vet hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Jeg har flere mestringsstrategier nå enn tidligere. Jeg vet hva jeg trenger når jeg føler meg tom og utslitt som jeg gjør nå.

Da er hvile og søvn det eneste som hjelper for å komme til hektene igjen, og i forrige uke tok jeg ansvar, og dro opp til Thorsberg for å ta i bruk den brukerstyrte plassen min i noen dager. Rett og slett for å skjerme meg litt, hvile og sove, ikke fordi det nødvendigvis går så dårlig, men for å forebygge at denne slitenheten utvikler seg til en depressiv episode.

Det som er viktig å understreke, både for meg selv og for dere som leser denne bloggen, er at det å være utslitt og utbrent ikke er det samme som å være deprimert. Akkurat nå tror jeg dette er en naturlig reaksjon for meg på for mye stress over tid, og da kan alle og enhver oppleve dette, enten man sliter med tilbakevendende depresjoner eller ikke. Det er simpelthen normalt, og betyr heller ikke nødvendigvis at jeg er på vei til å få, eller har et tilbakefall.

Fremover nå har jeg bestemt meg for at jeg må tenke mer på meg selv, og sette meg selv først, og det er ikke et nyttårsforsett, men noe jeg gjøre for meg selv for at jeg skal ha god livskvalitet, og ikke slite meg fullstendig ut, slik jeg har gjort nå. Men heldigvis er jeg en person som kan reflektere over det jeg har gjort, og finne ut hva jeg kan gjøre bedre, og hva jeg kan forandre.

Og etter en god del refleksjon har jeg også funnet ut, at jeg det siste halvåret spesielt, endte opp med å gå i fellen som hjelper og rådgiver for alle rundt meg, i en slik grad at jeg glemte meg selv og mine behov, og isteden begynte å ta innover meg andres utfordringer og problemer i tillegg, og kanskje i enkelte tilfeller tok for mye ansvar for andres følelser og reaksjoner. Noe som selvfølgelig over tid har ført til at jeg har blitt sliten, når det jeg egentlig trenger er å fokusere på mine allerede eksisterende utfordringer, og ikke minst, hva jeg selv trenger for å få påfyll, inspirasjon og energi. Det har derfor bare blitt klarere og klarere for meg at dette er noe jeg trenger å jobbe med fremover.

Fikk meg ny hårfrisyre til jul. Skal ikke så mye til for å føle seg litt bedre.

Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det

Den siste tiden har jeg postet sjeldnere enn jeg skulle ønske. På den positive siden er noe av årsaken til det at jeg ikke har hatt tid, fordi jeg har hatt mye å gjøre, som ikke involverer sykdom, behandling eller som skyldes andre personlige utfordringer. Planen var egentlig at jeg skulle poste resten av innleggene fra Ålborg før jul, slik det ser ut nå lar jeg de ligge til romjulen, da jeg heller ville skrive litt om mitt tidligere, og nåværende forhold til julen. For det har forandret seg en god del gjennom årenes løp. Her er noe av alt det fine jeg har gjort, og fått være med på i det siste, sammen med flotte folk:

Lars Jørgen og jeg arrangerte sammen med Redd Barna Drammen julebord for velkomstklassene på Høvik og Brandenga skole i slutten av november.
Vi underholdt med julesanger også.
Hele den fantastiske gjengen jeg har blitt kjent med i Redd Barna Drammen.
Vi pakket også inn gaver som vi la under juletreet på Tollboden Hotell.
Både elevene, lærerne og vi var strålende fornøyde med det gjennomførte julebordet, og alle koste seg.
Jeg sang Walking in the air fra filmen The Snowman i Strømsø kirke 14. desember.
20. desember hadde vi en utrolig hyggelig julelunsj på Fontenehuset Drammen, med selveste ordføreren på besøk.
Helgen som var hadde Drammen Høyre blånissestand på Bragernes torg i tradisjon tro med pepperkaker og gløgg.

Det lir raskt mot jul. Desember har i år gått overraskende fort. I morgen er det julaften alt, og akkurat nå gleder jeg meg over det faktum at jeg sitter hjemme i min egen leilighet. Det er rent og pyntet, jeg har vært hjemme hos foreldrene mine og pyntet juletreet, gavene er lagt under de grønne greinene, og jeg har det overraskende bra. Dette står i stor kontrast til hvordan de siste julene har vært for meg, omtrent som natt og dag vil jeg tørre å påstå. Slik jeg beskriver det nå høres det ut som om jeg alltid har hatt det fint på denne tiden, og at jeg har hatt et godt forhold til julen, men det er langt fra sannheten.

På denne tiden de siste fem årene har jeg stort sett, med unntak av julen i fjor, vært innlagt på psykiatriske avdelinger, både før jul helt opptil lille julaften, i julen, i romjulen og til og med ett år på nyttårsaften. Dette sier kanskje litt om at jeg tidligere har hatt det veldig tøft i julen.

I år, derimot, kjenner jeg på noe annet, en følelse jeg kanskje aldri har følt så sterkt før. Følelsen av en dyp takknemlighet. For at jeg stadig får det bedre og bedre med meg selv, for alle de fantastiske menneskene rundt meg, for alt jeg får oppleve og for alle muligheter jeg får.

Det er nesten absurd å skrive dette, men for første gang på mange år har jeg vært hjemme i hele desember, ikke innlagt, ingen besøk på Legevakten, ingen dager på Drammen sykehus etter overdoser, ingen ambulanser eller politi i forbindelse med selvmordsforsøk – for jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det.

Selvfølgelig har jeg fremdeles utfordringer, likevel har min personlige utvikling de siste årene, og spesielt det siste året, vært enorm. I året som har gått har jeg kun vært akuttinnlagt en gang mot over 20 i 2017, femti i 2016, og enda flere i 2015, 2014 og 2013. Det i seg selv sier mye om hvor langt jeg har kommet, og hvordan jeg er mye tryggere i meg selv som menneske nå.

Jeg har jobbet hardt og konsekvent for å innarbeide gode mestringsstrategier med god hjelp fra utrolig flotte mennesker rundt meg, som har støttet, motivert og heiet meg frem. Som har trodd på meg hele veien, selv da jeg ikke hadde troen på meg selv. Som tidvis har kjempet livsviktige kamper for meg. Og for meg er det å være takknemlig en stor del av det julen handler om. Å kunne gi noe tilbake. Å kunne takke. Å kunne sette pris på alle som har vært der for meg – for det er ikke få. Takk til dere alle sammen: Alle gamle og nye venner. Familien. Fontenehuset. DPS. Kommunen. Behandlere, leger og sykepleiere, og alle de andre menneskene som har hjulpet meg gjennom årenes løp. Takk. Jeg hadde aldri vært her hvis det ikke var for dere. Det betyr så mye.

For første gang kan jeg si at jeg er stolt over alt det jeg har fått til, og kjenne det helt inn i hjertet. Jeg håndterer og takler utfordringene mine på en helt annen måte enn før, jeg har gode mestringsstrategier, men ikke minst, et fantastisk støtteapparat av venner, familie, behandler og oppfølging i kommunen. Jeg kunne ikke ha bedt om mer. Med mine erfaringer er ikke dette noe jeg tar forgitt, men noe jeg setter stor pris på.

Inn i julen nå prøver jeg så godt jeg kan å legge utfordringene jeg fremdeles har litt til side, og fokusere på alt det fine som har skjedd i året som gikk, men aller viktigst: Å fortsette å gå i den retningen jeg har staket ut for meg selv, der hvor jeg har mål og drømmer, og livsgnist. Inn i 2019 er det dette jeg skal holde fast ved.

Med dette vil jeg ønske alle mine venner, bekjente og familie en riktig god julehøytid. Og husk: Vær der for hverandre og vis omsorg også for de av oss som sliter nå i julen. Inkluder. Vær et medmenneske. Vær raus. Dette er ikke huskeregler bare for julen, men for hele året ellers også. Men kanskje aller viktigst å huske på akkurat nå: Det er håp. Det er lys.

«Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Konferansedelegatene var samlet til den offisielle åpningen av Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark på Comwell Hvide Hus Hotell. FOTO: Clubhouse International ICCD.

Fra mandag 26.11.18 til onsdag 28.11.18 var jeg på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark, sammen med lederen av Fontenehuset i Drammen, Irina Greni. Da akkrediteringsteamet var på besøk på Fontenehuset vårt i mai tidligere i år, ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å holde et innlegg på konferansen, hvor jeg skulle fortelle om min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset. Det takket jeg ja til.

På tirsdag holdt jeg innlegget mitt, som jeg hadde brukt over en måned på å skrive og forberede, foran en forsamling med over 15 fontenehus fra over 10 ulike europeiske land. Det gikk over all forventning. Nervene var overraskende minimale i forkant, aller mest kjente jeg på et adrenalinkick. Det var surrealistisk og absurd, fantastisk og utfordrende på en gang å dele historien min, og snakke om mine erfaringer foran en så stor forsamling. Men jeg klarte det, og gjennomførte bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om.

Fikk stående applaus etter å ha holdt innlegget mitt i åpningen på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark. FOTO: Irina Greni, Fontenehuset Drammen

Responsen var enorm. Jeg ble rørt, overveldet og målløs, og uendelig takknemlig for den stående applausen jeg fikk. De gode klemmene. All takken. Alle de varme ordene. Støtten. Jeg vet nesten fortsatt ikke hva jeg skal si, annet enn takk. Takk for alle tilbakemeldingene. Det betydde mer enn jeg noensinne kan kunne komme til å beskrive med ord. Smilet jeg har på bildet kan kanskje bare i noen grad vise den fantastiske mestringsfølelsen jeg hadde på innsiden i akkurat det øyeblikket. Lettelsen. Følelsen av å ha tatt et stort skritt i riktig retning – ikke bare den dagen, men i bedringsprosessen min generelt.

Fra høyre til venstre i talerekkefølge: Jack Yatsko (Clubhouse International), Birgit Stenbak Hansen (ordfører i Fredrikshavn), Mads Duedahl (rådmann i helse og kultur i Ålborg), Cindy Hamersma (Clubhouse De Waterheuvel, Amsterdam), Liv-Christine Hoem (Fontenehuset Drammen.)

For det å skrive dette innlegget om mine erfaringer og min historie var også en prosess, i positiv forstand, selv om det tidvis også var tøft emosjonelt sett. Med tanke på at innlegget starter helt i begynnelsen av livet mitt, og fortsetter helt til idag, var det mange følelser som kom tilbake, og minner jeg måtte forholde meg til, men på mange måter trengte jeg også dette. For kanskje etter hvert å kunne lukke dette vonde kapitlet i livet mitt, for godt. I perioden jeg skrev innlegget til konferansen og gikk jeg gjennom disse følelsene hadde jeg heldigvis god støtte på Fontenehuset, fra behandleren min på DPS, fra venner og familie og fra den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Uten dem hadde jeg aldri klart det.

Jeg har planlagt å skrive flere innlegg om konferansen, siden det å skrive om alt jeg opplevde iløpet av disse tre, intensive dagene blir litt mye i det samme innlegget. Så de neste dagene kommer jeg kun til å skrive om alle de spennende, morsomme og læringsrike opplevelsene fra Den europeiske konferansen for fontenehus 2018. Selvfølgelig også med bilder. Stay tuned.

Avslutningsvis skal dere få lov til å lese innlegget jeg holdt på konferansen, siden det er så mange som har spurt. En enda bedre nyhet er at innlegget også er filmet, så det finnes muligheter til også å få se det live. Her er min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset, på engelsk, som på konferansen:

Dear colleagues,

My name is Liv-Christine and I am 23 years old. I have been a member of Fountain House Drammen for almost four years. It’s a great honour to stand here today to tell my story and to speak about my experiences with the clubhouse.

But let’s rewind time for a second, to where it all began. I was five years old, walking outside with my mom, when a group of older boys attacked me. This is the first time, but unfortunately not the last time I felt terrified and feared for my life during childhood. For over nine years I lived in daily terror, I was bullied physically and psychologically at school, and even outside my childhood home.

It felt like I was in a never ending nightmare. It was like being tortured everyday, not a single moment the bullies would leave me alone. They threw me to the ground, hit and pushed me, locked me inside toilets for hours on end. They screamed all the evil curse words at me you could think of. One of the bullies even screamed at me that I just should have killed myself because I was so ugly. As if this was not enough, my best friend at school, Marwa, died of cancer when we were just nine years old. I was devastated.

At the age of twelve I just wanted to die. I had been bullied for five years. In fifth grade I was attacked yet again just outside my childhood home, leading to even more fear, anxiety and stress. At that time I felt unsafe at all times. The school did nothing. They even told me it was my fault. At Christmas time that year I could not bear it anymore. I was severely depressed and exhausted. I refused going back to my school.

The year after I changed schools. Unfortunately the bullying continued for four more years. Through middle school I struggled with severe depressions and suicidal thoughts. I had daily panic attacks and had so much anxiety I could not even have a presentation in front of my teacher. As I thought it could not get any worse, it did. In my last year in high school I had to drop out of school because of how much I was struggling. It was when I was 18 I got help from a psychologist for the first time. She diagnosed me with a posttraumatic stress disorder, because of all the traumatic events I had experienced until then.

From then on there have been many times when I have felt completely lost and down in the deepest valley one can get, in a dark, dark place with only one thought in my mind: when and how to die, because my life felt so painful and unbearable to live. For long periods of time I was not nice to myself at all, in fact I was dragging myself through hell, self harming, starving myself and throwing up food, paradoxically as a way of surviving. I attempted suicide over ten times. On multiple occations it was only luck that I was saved in time.

Today I am so happy and grateful not only for being alive, but for the fact that I am living, doing things I love and being able to do things I am deeply passionate about.

Only a year and a half ago that was not something I imagined as possible. The voices of the bullies were present everyday:

You are useless, stupid, ugly. You will never accomplish anything.

I had massive flashbacks from when I was bullied and it was like it would never end.

Almost a year all together between 2013 and 2017 I was inpatient at several different pshyciatric wards -with both open and closed doors. At times I was in and out from psychiatric wards multiple times a week after self harming and suicide attempts. After being rescued from bridges and pulled out of waters. Both voluntary and involuntary inpatient stays in psychiatric hospitals. Ambulances and police. Gastric lavages and coal down in my stomach after overdoses, unconscious in the hospital, several days in the intensive care department and medical department with heart monitoring, blood pressure gauges, electrodes and a stewardess at my bedside.

I went through extremely tough times. All the pain and anxiety ate me up inside and out. All the painful memories from my past. The constant fear. Flashbacks from all the years with bullying and attacks. Never safe anywhere. Severe panic attacks several times a day. So depressed I could not get out of bed – too exhausted to get up, change clothes, prepare food or shower, totally isolated, alone, at home in my own apartment.

Fortunately, it’s not like this anymore. For the last five years I have been in intensive therapy twice a week, both in individual therapy and in group therapy, and learned to master my life better, but even more important I have learned to take better care of myself.

In April 2015 I visited Fountain House Drammen for the first time. In the beginning it was challenging just getting out of my house and to the clubhouse, as I was struggling with severe anxiety and depressions. I needed a lot of motivation and support from people, not only from the people around me, but from the colleagues working at the clubhouse as well. They called me and messaged me. Showed that they missed me when I was not there, that I was wanted, expected and needed. That is one of the many reasons I kept coming to the clubhouse.

Suddenly I did not feel as alone and lonely anymore, as I became more and more a part of a great social environment with people I after a while were able to trust. Slowly my confidence grew.

At the clubhouse I could let my mask go and finally be myself fully, for the first time in my life, without feeling judged for who I was. It was a relief.

It has been and still is a daily battle, but I am in a better place than I have ever been.

Because of the people at the clubhouse I started to talk about what I felt instead of keeping it all in. I challenged my anxiety and did things I never expected myself to be able to. In 2016 I was so lucky to join the collegaue training at Genesis Clubhouse in Worcester, Massachussetts for two weeks. I learned so much and had some of the best weeks in my life, despite the challenges I were facing at the time.

In July 2017 I had my last suicide attempt. This became my turning point, and from then on I took one of the most important decisions of my life:

That I wanted to live.

I would not have been where I am today had it not been for Fountain House Drammen, and for this I am forever grateful. Through ups and downs they have been there for me. The clubhouse has given me the space I need to build myself up. The opportunity to blossom and use my skills and talents. The clubhouse is one of the reasons why I was able to start at a writing school in August 2017. They kept me going and motivated me all the way. In May 2018 I proudly completed the whole school year with a book launch in Oslo together with my classmates. And now I am standing here in front of all of you, telling my story.

I can truly say, with all my heart:

That the clubhouse not only has changed my life. But has saved my life.

Thank you so much.

Tilbakemeldingene som gjør åpenheten verdt det

I går delte jeg et av de mest personlige innleggene jeg har lagt ut på sosiale medier, for andre gang, tre år senere, med et tilbakeblikk og med refleksjoner over hvor langt jeg har kommet på disse årene. Responsen har vært helt enorm, og tilbakemeldingene er det som gjør åpenheten min verdt det. Jeg vil begynne med å takke alle dere som viser meg tillit, åpner seg for meg og forteller deres dypt personlige historier. Det rører meg inn i hjertet å høre hva dere forteller meg om deres innerste tanker og opplevelser. At jeg kanskje på denne måten kan gjøre en forskjell.

Det slo meg faktisk i går at det i år er seks år siden jeg startet denne bloggen, med innlegg om min reise på godt og vondt, oppturer og nedturer, fra jeg var atten til idag. Personlige innlegg om mine følelser og tanker. Om min psykiske helse. Om innleggelser, behandling i helsevesenet og samtaler hos helsepersonell. Om selvmordsforsøk. Om ambulanser og politi og dramatiske hendelser. Men også om store oppturer, reiser, skriving, mestring og ting som jeg både engasjerer meg i og brenner for. For å si det på en annen måte har jeg skrevet en slags dagbok på nettet i disse årene – om livet på godt og vondt. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg har gjort det, når tilbakemeldingene jeg har fått og fremdeles får er utelukkende positive.

Jeg føler meg heldig med tanke på hvor mange støttespillere jeg har, og det er ikke noe jeg tar forgitt, når jeg ser hvordan debattklimaet ofte er på nettet idag. Mange bloggere og offentlige talspersoner må dessverre i stor grad leve med hets og daglig trakassering. Gjennom seks år som offentlig talsperson kan jeg heldigvis bare telle på to hender hvor mange ganger jeg har opplevd dette, og det er noe jeg er veldig takknemlig for. Dog skal det sies at det er to hender for mye, for jeg er av den oppfatning at netthets ikke bare er noe man skal ta imot og godta. Hetserne må bli konfrontert med det de driver med, og forstå at man ikke kan gjemme seg bak en dataskjerm og tro at man kan komme unna med å hetse andre.

De få gangene jeg har opplevd hets har jeg heldigvis vært i den posisjonen at jeg kunne moderere kommentarene, og legge dem rett i søppelfilteret, der de hører hjemme. Det skal likevel sies at det å høre vonde ord om meg selv har stukket litt, og kanskje spesielt da de kom i perioder jeg var ekstra sårbår. Jeg er jo bare menneske jeg også, og når de stygge kommentarene ligner på ord jeg hørte gjennom hele barndommen fra mobberne, kan jeg ikke legge skjul på at det har vært tøft, selv om jeg som tidligere nevnt kun har opplevd det i liten skala, sammenlignet med andre.

Mange ganger de siste årene har jeg gått i meg selv, og reflektert over om jeg skulle gjøre meg selv så sårbår, og være så åpen i sosiale medier som jeg har vært og er. Det har vært avveininger og refleksjoner jeg har måttet ta hele veien, spørsmål jeg har måttet stille meg selv:

«Kan jeg dele dette?» 

«Tåler jeg og orker jeg å stå i eventuell respons og tilbakemeldinger?»

«Er det privat og ikke personlig?»

«Hva ønsker jeg å formidle med dette?»

«Hva er formålet, og hva er målet?»

Konklusjonen jeg har kommet fram til er at det jeg gjør er nødvendig. For meg selv, men også for samfunnet. Vi trenger åpenheten. Vi trenger noen som kan fortelle om det vonde og vanskelige, og vise at det er normalt å være sårbar, og at også dette er en del av det å leve. For min del har målet mitt med åpenheten alltid vært å nyansere bildet i sosiale medier, og være en motvekt til dem som, satt litt på spissen, bare deler glansbildet, de flotte feriene, en solbrun kropp plantet i en solstol med en paraplydrink i hånden eller selfien et kult sted med et smil om munnen, men dele det som foregår, også bak fasaden. Å skrive om livet, som tross alt både er oppturer og nedturer.


Noen ganger tenker jeg på livet som disse trappene i Vatikanet. En spiral som ikke bare går nedover, men også oppover.
FOTO: Privat. Vatikanet, 2017.

Nok en gang takk for all responsen og alle tilbakemeldingene fra dere. Som gjør åpenheten, og det jeg driver med, verdt det.

Følelsene utenpå kroppen

silhouette of person standing

Livet går opp og ned, og for meg kan det svinge ekstra mye fra den ene polen til den andre på bare noen dager. Å gå fra å ha det helt fint, til å være nede i en bølgedal. Akkurat nå kjenner jeg at ting er litt tøft igjen. Jeg kan begynne å gråte av ingenting, og nå for tiden føles det ut som om følelsene mine sitter utenpå kroppen. Bare idag har jeg grått tre eller fire ganger av frustrasjon og oppgitthet over egen situasjon. For jeg er så lei av at det aldri kan ordne seg helt, det er som om jeg alltid henger igjen, selv når ting begynner å gå bedre. Den ene utfordringen etter den andre dukker opp nå for tiden, og vanligvis er jeg ikke redd for utfordringer, men de jeg møter på nå er av et litt annet kaliber enn det jeg ser på som noe positivt.

Som jeg har skrevet om tidligere døde en kompis for et par uker siden, og det har vært tøft nok. Dessverre kom det bare oppå alt det jeg allerede strever med å håndtere. Økonomien som jeg aldri får til å gå rundt. Daglige bekymringer om jeg kommer til å ha nok penger til å betale regninger, og om jeg kommer til å ha nok penger til mat på bordet. Det å gå på arbeidsavklaringspenger fra NAV som jeg gjør er tøft, fordi det er så lite å leve for, og det hjelper heller ikke akkurat på psyken med økonomiske bekymringer.

Å ha det tøft økonomisk får ringvirkninger i hele livet mitt. For mange er det forbundet med tabu og skam å snakke høyt om at de har lite penger, og jeg også syns det er tøft, nettopp derfor snakker jeg åpent om dette, fordi jeg vet hvor mange som sliter, og fordi jeg mener at denne problematikken trenger et ansikt.

Det å ikke ha penger fører til utenforskap når man ikke har råd til å gå på kino, ta en kaffe eller holde på med fritidsaktiviteter. Kanskje det aller vanskeligste er å måtte si nei når noen spør om man vil finne på noe, men ikke kan, fordi man rett og slett ikke har handlingsrom til det. Den følelsen er vond, og er noe jeg litt for ofte må føle på. Skamfølelsen kan for min del være ekstra tilstede når nye bekjentskaper spør om jeg vil finne på noe, og de ikke vet hva slags situasjon jeg er i.

Da syns jeg det er vanskelig å skulle si at jeg ikke kan være med fordi jeg har dårlig råd, dermed ender jeg opp med å finne på unnskyldninger. Utenfra kan jeg kanskje ende opp som den kjipe personen som alltid sier nei, når sannheten egentlig er en helt annen. At jeg så gjerne vil.

Det trigger angsten og panikken. Gjenopplevelsene og flashbackene blir bare flere og flere, og ser aldri helt til å forsvinne. Den vanskelige og utfordrende økonomiske situasjonen blir en tilleggsbelastning som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse, når det å jobbe ikke er mulig på grunn av helsetilstanden min. Har man dårlig råd er jo ofte en løsning å jobbe, men for meg blir dette vanskelig akkurat for øyeblikket, siden jeg fortsatt er i en rehabiliteringsfase hvor jeg ikke er «friskmeldt» riktig enda, og fortsatt kan ha det relativt tøft til tider.

Midt i stormen prøver jeg å tenke positivt, og fokusere på at det finnes løsninger. Når man står midt oppi det som er vanskelig er det sannelig ikke enkelt. Nå er det ingen som har sagt at det skal være enkelt heller, men innimellom nå for tiden føles det meste umulig ut. Fokuset blir isteden på å komme meg gjennom en dag av gangen, i enkelte tilfeller timer av gangen, og overbevise meg selv om at det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre, på repeat i hodet mitt.

lit matchstick

Jeg syns det er vanskelig å overbevise meg selv om at det blir bedre, når jeg tidvis nå ikke ser annet enn mørke, og bare litt lys slipper inn gjennom noen få sprekker i meg. Depresjonen har satt seg i meg nok en gang, og jeg prøver alt jeg kan å ikke la meg sluke av den, å ikke høre på den. På tross av dette føles det altfor ofte nå som om depresjonen begraver meg levende. For jeg skriver ingenting nå, sånn rent bortsett fra at jeg skrev dette innlegget da, synger ikke, leser ikke, hører ikke på musikk, ser ikke på film, trener ikke, går ikke turer, gjør ingenting kreativt, fordi jeg er så sliten. Jeg orker ikke. Har ikke lyst til noe som helst. Føler meg likegyldig og trist og tom. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Om jeg noensinne kommer til å få meg en jobb, en utdanning, om jeg kommer til å bli noe som er i nærheten av frisk, selv om jeg hater det ordet, i den forstand at det å være frisk egentlig bare er en subjektiv definisjon for hver enkelt.

Dette blir et kaosinnlegg, men det passer nok godt siden det er slik hodet mitt er nå også. Kaos. Altfor mye tanker, grubling, krisemaksimering og analysering. Å hate hvordan jeg ser ut, og angre på alt jeg sier. Å føle meg dum for den minste ting, og bare tenke at jeg feiler. Heldigvis skjønner fornuften min at det er depresjonen som snakker da, og ikke Liv-Christine, likevel er det vondt og tungt å forholde seg til.

Det jeg i alle fall vet er at jeg ikke skal gi opp. Jeg har kommet altfor langt til å heve det hvite flagget nå. Så jeg må bare kjempe videre. Om det så betyr at jeg må fokusere på en time av gangen, da gjør jeg det. For forhåpentligvis blir kampen verdt det en dag.

Alt jeg kan gjøre nå er å tviholde på håpet.

landscape photography of person's hand in front of sun

Å våge åpenhet

roman-kraft-266787-unsplash.jpg

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «Vær raus» – å vise raushet overfor andre, men også for seg selv.

Å være raus mot andre er noe jeg føler jeg alltid har vært flink til. Å vise andre omsorg, å være et medmenneske, å vise respekt, å akseptere andre og å strekke ut en hjelpende hånd. Paradoksalt nok har jeg aldri vært flink til å være raus mot meg selv. Kathrine Aspaas, forfatter av Rausheten tid, skriver at:

“Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.”

Kilde: verdensdagen.no

For min del er det lettere å være raus mot andre, fordi jeg på mange måter slipper å forholde meg til mine egne følelser og vanskeligheter. I enkelte tilfeller kan det til og med være en flukt. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i denne bloggen, på Facebook og i media, har jeg slitt psykisk i mange år. Åpenheten min rundt vanskene mine kom ikke over natten, men etter hvert føltes det som en nødvendighet for meg å kaste masken, og si hvordan ting virkelig var. Det å bære den ryggsekken jeg hadde alene ble altfor tungt, og jeg innså mer og mer at jeg ikke behøvde å skamme meg over å ha det tøft, at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det, men derimot var én av mange, og jeg angrer ikke på at jeg startet å fortelle åpent om meg og mitt liv.

Det å være åpen om det som var vanskelig ble én av mine måter å være raus mot meg selv på, fordi jeg i alle år hadde båret en maske og en fasade, og løyet til alle om hvordan jeg egentlig hadde det. På spørsmål som:

«Går det bra?» og «Hvordan har du det?» Kunne jeg svare «Ja» og «Det går fint,» selv om jeg hadde det helt jævlig, og nettopp hadde prøvd å ta livet av meg.

Da jeg først kastet masken og begynte å svare mer ærlig da folk spurte meg hvordan det gikk, var det som om jeg ble ti kilo lettere, for det å gå alene med en så tung bør som jeg hadde er noe av det tyngste jeg noensinne har gjort. Da jeg ble mer åpen var jeg plutselig ikke lenger ensom og alene i verden, og fikk støtte fra fjern og nær. Mennesker jeg ikke hadde hatt kontakt med på årevis tok kontakt, selv helt ukjente fortalte meg at jeg hjalp dem ved å fortelle om hvordan jeg hadde det bak masken, bak fasaden. Aller mest følte jeg at det hjalp for egen del, fordi jeg kunne få hjelp til å håndtere det vonde, og få nødvendig omsorg og omtanke fra andre, noe som alle mennesker har behov for.

Men det har vært og er en kontinuerlig prosess, det å jobbe med og bli mer raus mot meg selv. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i sosiale medier, har jeg de siste fem årene slitt med psykiske helseutfordringer – både med depresjoner, angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), selvmordstanker og selvmordsforsøk.

I den senere tid har det blitt et større fokus på åpenhet rundt selvmord, blant annet gjennom programmet til Else Kåss Furuseth, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, der komikeren åpnet dørene til hjemmet sitt for å mane til mer åpenhet rundt dette vanskelige temaet. Det er nemlig en kjennsgjerning at altfor mange tar livet sitt, og at det fremdeles trengs mer åpenhet, og rom for at man kan snakke om de vonde tankene sine, lære mer om hvordan man kan håndtere disse tankene, og at det må informeres i større grad om de lavtterskeltilbudene som finnes for mennesker som sliter.

Snakk åpent om selvmord og selvmordstanker. Åpenhet redder liv.

Det har vært tider der jeg selv har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Lange perioder jeg overhodet ikke var raus med meg selv, hvor jeg gikk gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk. Noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn.

Nesten ett år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Jeg har gått gjennom tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfallene utenfor skolen. Aldri trygg noe sted. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. De siste fem årene har jeg gått i intensiv behandling på DPS to ganger i uken, både i individualterapi og i gruppeterapi, og lært å mestre livet mitt bedre, men ikke minst, har jeg blitt flinkere til å ta bedre vare på meg selv, og gi meg selv den omsorgen jeg både har behov for og fortjener.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg kan fremdeles ha det vondt og vanskelig i perioder, men forskjellen er at jeg har blitt flinkere til å romme mine egne følelser, og å bruke mennesker rundt meg når det blir tøft. Da snakker jeg, og åpner opp, istedenfor å isolere meg, og holde alt inni meg. Det å snakke hjelper. Det å be om hjelp nytter. Og det finnes tilbud som kan hjelpe oss på riktig vei. Mot et liv det går an å leve, og ikke minst ha lyst til å leve.

miguel-bruna-503098-unsplash.jpg

Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i snart fire år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg fant mennesker som overøste meg med raushet, og som gang på gang viste at de ikke kom til å gi meg opp. De trodde på meg da jeg ikke hadde noen tro på meg selv, og de støttet og motiverte meg til å stå på videre, selv da alt var som mørkest. De bar håpet for meg da jeg ikke hadde håp selv. For meg er dette et eksempel på raushet i praksis. Det å se, lytte til og være der for den andre.

På Fontenehuset Drammen begynte jeg etter hvert, takket være de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der, å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, litt etter litt, men det har tatt tid, lang tid, og jeg er fremdeles i en rehabiliterings- og bedringsprosess hvor jeg jobber med å skape meg det livet jeg ønsker og drømmer om. Jeg jobber daglig med å forsøke og lage meg bedre rutiner i hverdagen, å jobbe med meg selv og tankemåten min, som fremdeles i stor grad er preget av negative tanker, og det å bygge meg selv opp, i form av et bedre selvbilde og høyere selvtillit. Det er en daglig kamp, og er ikke lett med de erfaringene jeg har i bagasjen, men jeg har i alle fall bestemt meg for én ting, og dét er at jeg ikke skal gi opp, selv når det kjennes kjipt og tungt, for er det noe de siste fem årene har lært meg, så er det at jeg kan stå oppreist i stormen, og stå stødig, selv når det stormer som verst.

Å ikke stå alene i stormen har alt å si for hvordan utfallet blir, og for min del hadde jeg ikke vært der jeg er i dag uten Fontenehuset, som fra dag en har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg og gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. I de periodene jeg hadde det aller tyngst med dype depresjoner og selvmordstanker betydde det alt at jeg hadde mennesker som viste så mye genuin omsorg og som jeg visste at aldri ville svikte meg. I dag vet jeg at dette reddet livet mitt.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for Fontenehuset.  Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom snart fire år, hvor jeg til tider har hatt det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å bygge meg selv opp igjen. Det er også mye av årsaken til at jeg høsten 2017 klarte å begynne på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen der, og faktisk var klar til å leve litt igjen. Rausheten fra menneskene på Fontenehuset ga meg nok støtte og tro på meg selv til at jeg turte å ta sjansen, til å flytte fra leiligheten jeg hadde bodd i over to år, og gi fra meg den tryggheten jeg hadde, og prøve noe helt nytt, som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få til, men som jeg endte opp med å mestre, og gjennomføre.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og og som har hjulpet meg da jeg trengte det som mest.

Nå er det min tur til å være raus tilbake, og bruke det rauseste ordet jeg kan til alle dere som har støttet meg gjennom årenes løp:

Takk.