Generasjon aldri god nok

Jaget etter å være perfekt, se best mulig ut, opprettholde fasaden, aldri feile og være lykkelig, så fordømt glad, positiv og optimistisk er mer tilstede enn noen gang før. Vi føler oss aldri gode nok uansett hvordan vi ser ut eller hva vi gjør, alltid på leting etter noe bedre, å bli penere, flinkere og å få et liv med så få utfordringer som mulig. Sannheten er, og dette kommer kanskje som en overraskelse for noen, at de som sier de har et perfekt og bekymringsfritt liv lyver.

Løgnen om det perfekte livet lever i beste velgående både på sosiale medier og i det virkelige livet. Vi gjemmer oss bak fine klær, sminke og gode prestasjoner. Vi opprettholder fasaden på sosiale medier ved å legge ut fine bilder av oss selv fra ferien vi har vært på, med de solbrune, veltrente kroppene våre plantet i en solstol, med en paraplydrink i hånden og en bok i fanget ved bassengkanten. Vi legger ut om den nye, kule jobben eller studieplassen vi kom inn på, de gode karakterene vi har fått, om det nye tilskuddet til familien eller giftemålet med drømmekjæresten.

Vi ser stort sett bare glansbildene. Spørsmålet er: Hva er det som skjuler seg bak fasaden? Hva er det vi ikke forteller? Hva er det vi ikke ser?

Bak ethvert glansbilde finnes en annen historie. Vi snakker ikke om den dårlige karakteren på matteeksamen, det nylige samlivsbruddet, det som ikke gikk så bra i ferien eller de tingene som kanskje ikke er helt på stell i livene våre, hvordan vi egentlig har det. Et spørsmål som: Går det bra? Besvares som oftest med ja, selv om det i mange tilfeller ikke stemmer. Jeg har tatt meg selv i å svare ja på det spørsmålet mange ganger, selv om jeg vet det ikke er sant, og jeg undrer meg over hvorfor så mange føler de må lyve når folk spør.

Jeg tror det handler om det konstante jaget etter perfeksjon i dagens samfunn. Å være best, vakrest, smartest og mest vellykket. Det handler snart ikke lenger om hvordan man er som menneske, men snarere å bli målt ut i fra prestasjoner. Ordene måtte, burde og skulle har blitt fast inventar i vokabularet vårt. Vi dveler ved fortiden, angrer både på det vi har gjort og det vi ikke får gjort, og er vårt eget moralpoliti.

Jeg skulle ha… gjort det annerledes. Jeg skulle ha… gjort det bedre.

«Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor sa jeg det? Det var min skyld.»

Jeg burde… ta meg sammen. Jeg burde… bli flinkere.

«Hvorfor klarer jeg aldri noen ting? Hvorfor er jeg så dum?»

Jeg måtte… gjøre det, jeg hadde ikke noe valg. Jeg må… gjøre det, ellers feiler jeg.

«Hva er galt med meg?»

Dette er utsagn jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i, enten vi har lyst til å innrømme det eller ikke. Det er slettes ikke uvanlig å tenke slik, faktisk er det mye vanligere tankerekker å ha enn man skulle tro. Det som er synd er at disse spørsmålene man gjerne stiller seg selv gir næring til skyld, skam, økt tabufisering og lavere selvtillit og dårligere selvbilde, fordi man aldri føler seg bra nok, mye på grunn av det stadig økende jaget og presset, ikke bare fra samfunnet rundt oss, men også i oss selv.

Trenger alt å være så rosenrødt, fantastisk og perfekt hele tiden? Jeg er lei av å aldri føle meg bra nok, og jeg vet vi er mange som føler på det samme. Jenter og gutter, generasjon prestasjon. Vi er gode nok. Gjør som Per Fugelli gjorde til det siste:

Lev. Gi litt mer faen.

Foto: NRK.

Reklamer

Er det slik det føles å leve?

Kjenne varmen bre seg ut i hele kroppen som en flamme, legge merke til hjertet som banker femti ganger i minuttet, oksygenet jeg ånder inn og puster ut på automatikk, alle prosessene som foregår i kroppen min akkurat nå, uten at jeg trenger å bekymre meg eller bruke noen ekstra energi på dem.

Det er fantastisk å tenke over alle de små og store tingene som skjer inni meg, alt fra celler som deler seg til hjertet som pumper blodet mitt rundt i kroppen til nyrer og lever som skiller ut avfallsstoffene jeg ikke har behov for, og som ikke er bra for meg. Avfallsstoffene. Jeg smaker på ordet.

I hodet kan jeg skille ut avfallsstoffer også, av sorg, av savn, av angst og smerte og bekymringer og frykt og vonde tanker. De kan skilles ut, ikke fjernes, men legges et annet sted, endres, forandres. De kan bli bedre. Det kan bli bedre. Jeg kan bli bedre. Det er skummelt og rart å ha følelsen av at det kommer til å ordne seg, for første gang på seks år, ikke bare på liksom, men på ordentlig. På ordentlig.

f-scott-fitzgerald-for-what-its-worth-handwritten-letter-640x831.jpg

At dette er min beste sommer siden jeg var 18. Flere ganger må jeg klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg er våken, at jeg opplever dette, at det ikke er en drøm, at det er virkelig, at det er sant. At det er sant. Kan det virkelig være at jeg er på vei til å bli frisk(ere)?

Det er absurd å svare ja på det spørsmålet, og skummelt, veldig skummelt, som om jeg ikke fullstendig klarer å tro på det. Med tanke på hvor mye jeg har slitt er det kanskje ikke så rart, men jeg merker de store endringene som har skjedd mer og mer.

En markant og viktig endring til det bedre er at jeg har jobbet med å spise riktigere, i form av mer mat, og ha fokus på næringsinnholdet i den maten jeg får i meg. Hver dag har jeg jobbet med å bekjempe spiseforstyrrelsen jeg har slitt med så lenge, og jeg tror endelig at jeg er på vei i riktig retning.

Det er nok en av flere årsaker til at dette er den beste sommeren jeg har hatt på seks år, fordi jeg ikke har mistet kontrollen over maten, men faktisk tatt kontroll over den på en annen, og friskere måte enn før.

Mye av forskjellen på dette området er at jeg ikke bruker maten til å kontrollere følelsene mine eller til å flykte i like stor grad som før, at jeg ikke løper til jeg svimer av på tredemøllen eller trener natt og dag, og presser kroppen til bristepunktet på minimalt med kalorier. Nå kjenner jeg at jeg får i meg mer av det drivstoffet kroppen faktisk trenger, i form av både fett, proteiner og karbohydrater. Ikke bare energi, men også nødvendige vitaminer og mineraler. Det er så viktig for den fysiske, så vel som den psykiske helsen, og det er ikke noe jeg kunne fått understreket nok. For den fysiske og mentale helsen henger sammen, og går som hånd i hanske.

Det har gått mer og mer opp for meg at en av mine utløsende faktorer når det kommer til nye depressive episoder er dårlig og mangelfull ernæring og lite søvn, isolasjon og at jeg ikke klarer å bruke nettverket mitt.

Dette er basale behov som alle mennesker trenger å få oppfylt, og er faktisk det første man må få på plass før en kan klatre videre på Maslows behovspyramide mot selvutvikling og selvrealisering, hvor man kan utvikle og utfolde seg i livet.

1991382

Kosthold, søvn, det å drikke nok vann, ha et hjem og ha klær og sko er det første man må få på plass. Dette er nok noe vi i Norge tar veldig forgitt, men det er overraskende mange som ikke har disse tingene på plass, og det kan ikke stikkes under en stol at dette har en stor påvirkning på alle mennesker uansett hvilken situasjon de er i. Et menneske uten disse behovene oppfylt kan heller ikke klatre videre på stigen, når det verken finnes overskudd, energi eller ressurser til det. Kunsten er å finne frem til disse ressursene for å kunne klatre videre, og jeg tror jeg er på vei dit.

Kostholdet mitt er fortsatt ikke fullstendig optimalt, og jeg merker at mange av de spiseforstyrrede tankene fremdeles er tilstede, og jeg sover fortsatt ganske dårlig til tider, men det er bedre, og tilfredsstillende nok til at jeg på tross av dette kan klatre videre i behovspyramiden allikevel. Fordi jeg har et mye bedre nettverk nå enn jeg noen gang har hatt.

Jeg har gode venner, jeg har begynt å få mer kontakt med familien min igjen, både foreldrene mine og brødrene mine, og tanten og onkelen min. Og jeg har Fontenehuset som holder meg oppe, og støtter, motiverer og hjelper meg til å fortsette og stå på videre.

Dette er de to neste trinnene i Maslows behovspyramide. Å føle seg trygg. Å føle seg elsket, verdsatt og inkludert. Å ha mennesker rundt seg. Å føle seg sett og hørt. Å føle seg trengt, behøvd og at noen forventer noe av en. At man blir savnet hvis en ikke dukker opp, og at man har noe å stå opp til om morgenen. Meningsfylte aktiviteter å holde på med, og en stabil økonomi.

Disse faktorene spiller inn for de siste trinnene på stigen. Selvfølelsen og selvrealiseringen. Der man kan jobbe med selvtilliten, mer tro på seg selv, personlig utvikling, ressursene til å være et individ, muligheten til kreativ utfoldelse, spontanitet og oppleve mening. Ikke minst handler det siste trinnet om å kunne bruke sitt fulle, indre potensiale og få utløp for det.

Jeg tror jeg er på vei mot de to siste trinnene på stigen nå. Jeg jobber konkret med å bedre selvfølelsen og selvtilliten min, å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men også i form av å ikke henge fast så mye i fortiden som tidligere. Det ligger også en aksept i at fortiden ikke er noe vi kan gjøre noe med, at det eneste vi kan forandre på er hva vi gjør her og nå, og det livet vi velger å leve.

Denne sommeren har jeg øvd meg på å være mer tilstede, å prøve og nyte omgivelsene mine mer, å komme meg ut av huset selv på de mer tunge og vanskelige dagene. Å tenke mer positivt i den forstand at jeg når en utfordring dukker opp ikke tenker det verste med en gang slik man gjerne gjør, og havner i et negativt tankespor, hvor en kan tenke:

«Dette går ikke uansett. Jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve uansett.»

Men prøver å sette meg ned, puste godt ned i magen, tenke rasjonelt og fokusere på at det finnes en løsning, selv om jeg kanskje ikke alltid ser den der og da.

Tidligere har jeg havnet i fullstendig krise, og ikke klart å se noen vei ut, når utfordringene har tårnet seg opp, og endt opp med å bli motløs og deprimert, derimot har jeg funnet ut at jeg faktisk kan få til å sette meg ned, puste og holde meg selv oppe ved å støtte meg selv med positive og motiverende ord:

«Dette skal gå bra. Dette får du til. Ingen grunn til panikk. Slapp av. Det finnes en løsning. Det er håp.»

Og det er utrolig hvor mye kraft disse ordene kan ha, hvor stor betydning ens egen mentalitet har for bedring, at det å få til å snu de negative og depressive tankene har enorm verdi, ikke bare for en selv, men også for de man har rundt seg, for det å ha et mer positivt og optimistisk tankesett er noe som blir lagt merke til. Det er med på å bedre relasjonen til menneskene man har rundt seg, og det gjør at man lettere kan åpne opp, og ikke minst er en person som andre har lyst til å være sammen med, når man sender ut en mer positiv energi.

Nå de siste månedene føler jeg at jeg har fått til nettopp dette. Å få en bedre relasjon til menneskene rundt meg, ta mer initiativ og være mer sosial. Selvfølgelig har det også en innvirkning på at jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt.

Jeg spør meg selv igjen: Er det slik det føles å leve?

Kan det være at jeg endelig er på vei til å bli frisk(ere)?

Og jeg tror det fantastiske svaret på det er:

Ja!

 

Lammet av angst

Snart er det en måned siden jeg oppdaterte her, og faktisk skrev noe. De siste ukene har jeg vært livredd for å skrive noe som helst, angsten har bygd seg opp hver gang jeg har forsøkt å sette ord på hva jeg føler og hva jeg tenker, men jeg tror det er frykten for hva andre tenker om meg og det jeg skriver som er desidert verst. Det dukker opp tanker i hodet mitt rundt hva andre kanskje måtte tenke: Er jeg oppmerksomhetssyk, er det bra nok, er det interessant nok, er jeg dum som skriver om akkurat dét temaet, burde jeg skrevet det annerledes eller ikke i det hele tatt.

Hele meg fylles opp av frykt og angst for ikke å være bra nok og at andre ikke skal like meg. Jeg frykter å ikke bli akseptert, eller at noen snakker stygt om meg bak ryggen på meg. Bare det å skrive om dette gjør meg paranoid. Hva kommer folk til å tenke? Hjertet banker fortere. Jeg begynner å svette. Tankene løper, og jeg hyperventilerer nesten. Grubler og grubler. Klarer ikke slutte å tenke og gruble. Kjenner meg rastløs i kroppen av all angsten, får ikke til å roe meg ned. Og jeg tror det er denne tanken om å ikke få til noe, som setter en stopper for meg, og det jeg egentlig har lyst til å gjøre, som for eksempel, å skrive her på bloggen, og skrive generelt.

Jeg savner den tida da jeg kunne bruke bloggen min til å være åpen og ærlig om det jeg tenkte og følte aller innerst, uten å kjenne på angst, frykt og skam. Uten å overanalysere og tenke katastrofetanker og få helt noia, og ende med å holde inne backspace-knappen, og fjerne alt jeg har skrevet, fordi jeg tenker at sikkert ingen kommer til å lese det uansett. Hvorfor skulle noen lese det jeg skriver, hvorfor skulle noen bry seg, tenker jeg altfor ofte. Kanskje folk har gått lei av at jeg blogger om psykisk helse nå, om hva jeg føler og tenker, kanskje jeg bare burde slutte, hvis jeg ikke har noe å komme med allikevel?

Også er det akkurat dét. Jeg føler jo egentlig at jeg har mange erfaringer å bidra med, temaer å skrive om – som jeg engasjerer meg i og brenner for, tanker og følelser å dele, som kan hjelpe andre, men så blir jeg lammet av min egen angst, i den grad at jeg blir helt fastlåst, og ute av stand til å gjøre det jeg har lyst til. Akkurat som om angsten begynner å styre livet mitt, og ikke motsatt. Frykten for å mislykkes, gjøre feil og ikke gjøre ting godt nok blir så stor at jeg heller lar være å blogge, for eksempel, enn faktisk å gjøre det. For hva hvis ingen leser, hva hvis ikke nok folk liker, tenk om ingen kommenterer – er det bra nok da?

De siste ukene har jeg tvilt på alt jeg gjør. Skolen, skrivingen, bloggen, åpenheten, kanskje jeg bare skulle slutte med alt sammen? Jeg tviler på meg selv, og sliter med å akseptere meg selv for den jeg er – for hvordan jeg ser ut, for hvordan jeg er som person, hvordan livet mitt er, det jeg gjør og ikke gjør. Når jeg skriver dette kjennes det mer og mer ut som om jeg ikke vet hvem jeg er, som om jeg er i ferd med å miste meg selv fullstendig, som om jeg er i et vakuum, der jeg ikke vet noen ting. Identitetskrise er vel muligens en dekkende beskrivelse for noe av det jeg føler, samtidig er jo dette også nokså normalt å gå gjennom når man er ung. Å ikke vite fullt ut hvem man er, hvor man skal og hva man skal gjøre med livet sitt. Kanskje skal man ikke vite alt heller, men akkurat nå merker jeg at disse tankene og bekymringene opptar for mye av tiden min.

Kanskje har jeg ekstra mye angst rundt disse temaene nå, fordi jeg begynner å tenke mer og mer på at skoleåret på Danvik er slutt om to måneder: At jeg fortsatt ikke vet hvor jeg skal bo etter 12. mai, hvor i Drammen jeg kommer til å ende opp, hva jeg skal gjøre etter skolen, hva jeg skal fylle livet mitt med eller hva det neste året kommer til å bringe. Forandringer og store omveltninger i livet gir meg angst. Det å ikke vite hva som kommer til å skje, hvordan jeg skal klare meg økonomisk og hva jeg skal finne på, å dra ut av den trygge bobla jeg har vært inne i det siste året, og ut i noe mer utrygt igjen, skremmer meg. Og helt ærlig: er jeg redd. Livredd, og lammet av angst, mesteparten av tida, for alt, og ingenting.

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Normal BMI og vekt = frisk?

Jeg føler meg deprimert for tida. Er inne i en tøff periode, hvor alt føles kjipt, fordi jeg i flere måneder nå har slitt med en spiseforstyrrelse som tærer veldig på kreftene mine, både fysisk og psykisk. Trening tre ganger om dagen, altfor lite mat, som ender opp i en stor skjevfordeling. Det er ikke rart at jeg føler meg konstant utslitt i hodet og i kroppen, men jeg må trene, har blitt helt besatt av det, og klarer ikke å stoppe, totalt avhengig av trening, som en slags rus. Noe jeg må gjøre, noe jeg må ha.

Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi jeg tror det er noe mange kan kjenne seg igjen i på ulikt vis. Når opptattheten av maten og treningen tar totalt over livet, fordi behovet for kontroll og det å holde følelsene på avstand blir så stor. Og det føles som å ha et troll i hodet – en konstant kalkulator som skal telle hver eneste kalori, ha kontroll over hvor mange kilometer som skal løpes, hvor mange ganger jeg må trene, hva jeg skal spise, når jeg skal spise og hvor mye jeg skal få lov til å innta av kalorier den dagen. Det blir en evig, ond sirkel full av vonde tanker rundt utseende, selvbilde, kropp, vekt, kalorier og trening. Det er så slitsomt, og vondt.

Spesielt vanskelig er det når jeg får følelsen av at helsevesenet ikke tar problemet mitt særlig alvorlig, fordi jeg utifra BMI er normalvektig, men på grensen til undervektig. Jeg fikk til og med høre av fastlegen min at: «Du er jo ikke undervektig ennå, så dette her er jo ikke så farlig.» For meg ble dette veldig problematisk, fordi det bare bekreftet hva jeg selv tenkte: At jeg egentlig ikke er syk nok, at det ikke er et stort problem, og at jeg da bare kan fortsette som jeg gjør. Det næret også de spiseforstyrrede tankene mine enda mer, som om det «onde trollet» i hodet mitt fikk en bekreftelse utenfra på at jeg virkelig er stor. I etterkant mistet jeg fullstendig motivasjon for å gjøre en endring, og gjøre noe med spiseforstyrrelsen min, alt pågrunn av én kommentar fra den lite forståelsesfulle fastlegen min om at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg dro til fastlegen min for å få hjelp til det jeg hadde innsett var et stort problem, og var faktisk motivert på det tidspunktet, men endte opp med å ikke klare å gjøre en endring i det hele tatt, fordi det eneste fokuset var på hvor mye jeg fortsatt veide, og BMIen min.

Det er også denne opplevelsen jeg fikk på DPS – at det kun fokuseres på vekt og BMI, men ikke hvordan jeg har det psykisk, inne i hodet mitt, og hva spiseforstyrrelsen egentlig skyldes. Spiseforstyrrelsen handler jo egentlig ikke om tallene på en vekt eller hvor mange kilometer jeg må løpe, men om et stort behov for kontroll, og det å holde følelseskaoset mitt på avstand, når jeg ikke klarer å forholde meg til alt sammen. Det å kontrollere maten og treningen blir en måte å kontrollere det ukontrollerbare på. Å gjøre meg selv følelsesløs og likegyldig.

Jeg skulle ønske at helsevesenet fokuserte mer på hva som ligger bak, istedenfor å bare fokusere på hva pasienten veier og har i BMI. Det gjør ikke en pasient med spiseforstyrrelse bedre å få prentet inn hvor mye man veier til enhver tid, og få høre at: «BMIen din er jo normal,» etterfulgt av et oppmuntrende smil, som om den normalvektige pasienten med spiseforstyrrelse da er frisk. Man kan ikke måle friskhet fra spiseforstyrrelsen bare utifra vekt eller BMI, men også se det som ligger bak. For det ligger alltid veldig vonde ting under dette enorme behovet for kontroll.

This is important for people to understand because many people with bulimia don't show physical signs and feel very alone because they can't tell anyone. -MD:

For min del er det et følelseskaos, og traumatiske opplevelser fra fortiden jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til som ligger bak. Det blir rett og slett for overveldende å ta inn over meg alt sammen. Så jeg ender med å flykte fra følelsene mine, løpe og trene dem av meg, sulte dem bort. Og det tærer noe forferdelig på kroppen min. Jeg vet det. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre noe med det, fordi jeg er livredd for alle følelsene som kommer til overflaten, når jeg ikke lenger føler at jeg har stålkontroll.

Jeg prøver å jobbe aktivt med disse problemene i gruppeterapien og hos behandleren min, men jeg merker at det er veldig vanskelig å finne motivasjon til å gjøre endringer akkurat nå. Idag var jeg på DPS for å utforme noe som kalles kasusformulering sammen med de to behandlerne i gruppa jeg går i – en plan med målene jeg har, og hva som hindrer meg i å nå disse. Vi diskuterte også hvordan jeg kan teste meg selv i gruppa, og komme nærmere målet mitt om å klare å forholde meg til følelsene mine uten å måtte bruke alle disse unhensiktsmessige strategiene. Dessverre har jeg en veldig lang vei å gå før jeg kommer dit, men skal nærme meg, med små skritt av gangen, fordi det å åpne opp for alle følelsene på en gang ikke er noe jeg klarer å håndtere.

Men for å klare dette er jeg helt avhengig av at de som skal hjelpe meg fokuserer på mer enn bare BMI og vekt.

For normal BMI og vekt er ikke = frisk.

Den gode mestringsfølelsen

For å være ærlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg går rundt, og føler meg litt tom innvendig. Lite følelser – vet ikke om det er bra eller dårlig. Kanskje det siste. Nå for tiden stenger jeg veldig av følelsene mine, fordi det er så altfor mye å forholde seg til. For mye angst, for mye frykt, for mye negative og vonde følelser, som jeg ikke har klart å finne gode strategier ennå for å håndtere på en hensiktsmessig måte. Jeg var jo på BET i fjor, men på mange måter føler jeg meg nesten litt hyklersk nå, som om jeg har tatt ti skritt tilbake før BET-behandlingen, hvor jeg unngår alle følelsene mine, og unnviker nærmest 24 timer i døgnet. Stikk i strid med hva jeg lærte der. Men hva gjør man når alle følelsene blir et eneste stort kaos, og det blir helt umulig å forholde seg til? Det riktige svaret fra BET ville vært å stå i det, uansett hvor vondt og jævlig det er. Problemet er bare at jeg ikke klarer det nå, og det frustrerer meg mer enn noe annet. Jeg blir sint på meg selv. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei meg. Alt på en gang. Hvorfor kan jeg ikke bare stå i alt sammen? Være sterk?

Det som slår meg er min egen bruk av bare, som om det er så lett å hive seg ut i en tornado av vonde og vanskelige og fæle følelser. Nesten som om jeg håner meg selv for å ikke få det til, og tanken som sier: «Herregud, klarer du ikke det engang? Hvor svak går det an å bli?» En måte å straffe meg selv på. Ubevisst. Også demrer det sakte for meg – jeg er sterk, men jeg er ingen superwoman som klarer alt. Noen ganger må jeg innrømme for meg selv, og andre, at jeg faktisk ikke er så sterk som jeg gir uttrykk for. At jeg inni meg egentlig er ganske så skjør, bak den maska som jeg ofte setter på meg. Bak de fine klærne, bak sminken og det velordnede ytre, finnes det til tider mørke, og uarbeidede følelseslivet mitt. Så mange ting som jeg ikke engang tør eller makter å sette ord på, fordi det er for vondt, for vanskelig, for tøft. Fordi det føles som om jeg skal rives i fillebiter, hvis jeg hadde latt alle følelsene mine på innsiden komme ut. Som om jeg hadde blitt knust, og aldri kunne blitt reparert igjen. Over ti år med uarbeidede følelser. Det sier seg selv at det er umulig å la alt komme på en gang.

De siste ukene har det skjedd mye. På godt og vondt. Jeg har gjort så utrolig mye. Fått til ting. Vært med på konstruktive, spennende og engasjerende møter. Møtt opp i gruppeterapien på onsdager, og åpnet meg om temaer jeg aldri har snakket med andre enn folk i helsevesenet om. Vært i individualterapi, og tatt opp ting der jeg aldri har delt før. Jeg har hatt møte med det som mye mulig er min nye primærkontakt i kommunen. Og så mye mer. Jeg prøver å tenke på det positive ved alle disse tingene. Alt jeg får til, på tross av de store utfordringene jeg har i livet mitt. Hvor fantastisk det er at jeg faktisk får til så mye, selv når jeg føler at ting går skikkelig dårlig på alle andre områder.

Selv om det er vanskelig å tenke positivt har jeg klart å kjenne på litt mestring, når jeg har vært på Fontenehuset i det siste. Jeg øver meg på å ta imot skryt, og prøve å la de fine ordene synke inn. Prøve å tro på dem. Det er ikke lett, men jeg prøver. Slutte med å komme med unnskyldninger etter at jeg har takket – som at: Det var jo ikke så bra, eller jeg kunne gjort det bedre. Isteden sier jeg: «Takk. Det var veldig hyggelig å høre!» Eller bare noe så enkelt som: «Takk.» Punktum.

Jeg får til så utrolig mye. Jeg må bare fortsette å øve meg på å tro på det!

DSC_0112.JPG
Fra helgen som var. Hjemme i leiligheten min.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ønsker alle en fin uke!

Jeg føler meg aldri bra nok – en personlig beretning

Jeg har skrevet et skikkelig nakent og personlig innlegg på bloggen i kveld, fordi det ikke bare føles som om jeg har erkjent noe for meg selv, men også erkjenner noe for dere som kjenner, og som ikke kjenner meg. Bloggen min heter Bak fasaden, og det er dit jeg inviterer dere nå – inn til noe som egentlig er veldig sårt og vanskelig for meg, men som er lettende å sette ord på. Med tårer i tastaturet har jeg skrevet noe som er befriende å sette ord på, og få ut av systemet. Ut. Vekk. Bort. Samtidig som det kanskje er noe av det vondeste jeg har kjent på lang, lang tid. Håper du kan lese med respekt.


Uansett hva jeg gjør, uansett hva jeg får til, uansett hva jeg har på meg eller hva jeg sier, har jeg en følelse av å aldri være bra nok. Jeg liker ikke meg, jeg liker ikke kroppen min, jeg liker ikke utseendet mitt, jeg liker ikke at jeg sliter psykisk og at jeg ikke har fullført noen videregående utdanning ennå. Jeg føler meg så annerledes, jeg føler meg så uperfekt som det går an å bli, som om jeg har feilet, og fremdeles feiler i livet. Det føles som om tiden løper fra meg, og at jeg kaster bort det ene livet jeg har. På mange måter føler jeg meg så vanvittig alene om å ha det sånn. Jeg kan føle på en altoppslukende ensomhet, når jeg tenker på det, og jeg får bare lyst til å gråte, fordi det føles som om jeg ikke får til noe som helst. Og de følelsene er utrolig vonde å bære på. Det gjør så vondt å føle at jeg ikke presterer, at jeg ikke studerer, at jeg ikke kommer dit jeg vil, akkurat som om jeg har dårlig tid, fordi jeg vil gjøre alt på en gang. Oppfylle alle drømmene, gjøre det jeg har lyst til, lære, leve, oppleve. Jeg er så redd for å gå glipp av mitt eget liv, at jeg får helt panikk bare av å tenke på det.

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt et normalt liv, for en gang skyld. Jeg ønsker meg ikke noe ekstraordinært, bare et liv som jeg kan takle å leve, som jeg kan håndtere, som jeg kan mestre, og føle at jeg får noe ut av. Jeg har så høye krav og forventninger til meg selv hele tiden, at jeg nesten blir gal av det, fordi de er uoppnåelige. Jeg vil aldri klare å nå den perfeksjonismen jeg søker, og bare det å skulle erkjenne det er ille nok. For da har jeg feilet, da. Eller?

Jeg skulle ønske at jeg klarte å akseptere MEG for den jeg er. Jeg er jo bare et menneske. Jeg er ikke perfekt, og kommer heller aldri til å bli det. Jeg har prøvd i det siste å forsøke å aksptere meg selv for den jeg er, men det er ekstremt vanskelig, akkurat som om jeg noen ganger ønsker å være noen andre, eller våkne opp i noen andres kropp eller liv, fordi det å være i min egne kropp, og i mitt eget liv kan være så innmari vanskelig til tider.

Jeg sliter meg så innmari ut hver eneste dag, fordi jeg prøver å leve for andre. Jeg prøver å leve opp til andres forventninger, eller snarere, det jeg TROR andre forventer av meg, som til tider kan være helt feilaktige oppfatninger jeg har fått for meg. Ofte tror jeg at jeg vet hva andre tenker om meg på forhånd: At jeg er stygg, at jeg ikke er pen nok, at jeg ikke er flink nok, at jeg ser helt forferdelig ut på håret, at jeg skulle rettet litt mer på jakka. Eller at jeg tror jeg vet hvordan folk kommer til å tenke om meg: Hun er skikkelig dum, det hun sier er helt korka, hun ser ikke bra ut idag, hun kommer ikke til å klare dette. Og det aller verste, at jeg hele tiden bekrefter det for meg selv, som om disse tankene er sannheter, selv om de ikke er det: Jeg er ikke bra nok, jeg er stygg, jeg fortjener ikke dette, det er ingen som syns jeg er flink, det er ingen som liker meg, det er ingen som vil henge med meg, de kommer til å gi meg opp, de har ikke troa på meg. Dette kan jeg ofte tenke hvert minutt av dagen. Et knekt selvbilde og en knust selvtillit, etter årevis med mobbing, men jeg vil ikke vise at jeg har svakheter. Jeg vil jo være sterk. Hele tida.

Men sannheten er at jeg føler meg så uendelig svak, fordi jeg ikke engang klarer å håndtere mitt eget liv, fordi jeg ikke er ferdig med videregående, fordi jeg ikke studerer. Det føles ikke ut som om jeg har noe liv. Det føles innimellom som om all dritt i verden kommer min vei, som om livet mitt aldri skal bli bra. At jeg blir straffet, som om jeg har gjort noe forferdelig galt, som om jeg fortjener det. Det er så vondt å gå rundt å føle på alt dette. Og noen ganger så føles det som om jeg bærer på det helt alene. Jeg merker det er skikkelig ubehagelig å skrive dette, og å skulle vise det til verden, fordi alle vil se at jeg ikke er så sterk som jeg har gitt meg ut for å være, nesten som å bli tatt i løgn. Som om den fasaden jeg har båret blir brutt. Og at alt som er igjen av meg uten fasaden – det til tider påklistrede smilet, den påtatte, nervøse latteren, klærne, sminken. Føles som ingenting.