«Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Konferansedelegatene var samlet til den offisielle åpningen av Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark på Comwell Hvide Hus Hotell. FOTO: Clubhouse International ICCD.

Fra mandag 26.11.18 til onsdag 28.11.18 var jeg på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark, sammen med lederen av Fontenehuset i Drammen, Irina Greni. Da akkrediteringsteamet var på besøk på Fontenehuset vårt i mai tidligere i år, ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å holde et innlegg på konferansen, hvor jeg skulle fortelle om min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset. Det takket jeg ja til.

På tirsdag holdt jeg innlegget mitt, som jeg hadde brukt over en måned på å skrive og forberede, foran en forsamling med over 15 fontenehus fra over 10 ulike europeiske land. Det gikk over all forventning. Nervene var overraskende minimale i forkant, aller mest kjente jeg på et adrenalinkick. Det var surrealistisk og absurd, fantastisk og utfordrende på en gang å dele historien min, og snakke om mine erfaringer foran en så stor forsamling. Men jeg klarte det, og gjennomførte bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om.

Fikk stående applaus etter å ha holdt innlegget mitt i åpningen på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark. FOTO: Irina Greni, Fontenehuset Drammen

Responsen var enorm. Jeg ble rørt, overveldet og målløs, og uendelig takknemlig for den stående applausen jeg fikk. De gode klemmene. All takken. Alle de varme ordene. Støtten. Jeg vet nesten fortsatt ikke hva jeg skal si, annet enn takk. Takk for alle tilbakemeldingene. Det betydde mer enn jeg noensinne kan kunne komme til å beskrive med ord. Smilet jeg har på bildet kan kanskje bare i noen grad vise den fantastiske mestringsfølelsen jeg hadde på innsiden i akkurat det øyeblikket. Lettelsen. Følelsen av å ha tatt et stort skritt i riktig retning – ikke bare den dagen, men i bedringsprosessen min generelt.

Fra høyre til venstre i talerekkefølge: Jack Yatsko (Clubhouse International), Birgit Stenbak Hansen (ordfører i Fredrikshavn), Mads Duedahl (rådmann i helse og kultur i Ålborg), Cindy Hamersma (Clubhouse De Waterheuvel, Amsterdam), Liv-Christine Hoem (Fontenehuset Drammen.)

For det å skrive dette innlegget om mine erfaringer og min historie var også en prosess, i positiv forstand, selv om det tidvis også var tøft emosjonelt sett. Med tanke på at innlegget starter helt i begynnelsen av livet mitt, og fortsetter helt til idag, var det mange følelser som kom tilbake, og minner jeg måtte forholde meg til, men på mange måter trengte jeg også dette. For kanskje etter hvert å kunne lukke dette vonde kapitlet i livet mitt, for godt. I perioden jeg skrev innlegget til konferansen og gikk jeg gjennom disse følelsene hadde jeg heldigvis god støtte på Fontenehuset, fra behandleren min på DPS, fra venner og familie og fra den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Uten dem hadde jeg aldri klart det.

Jeg har planlagt å skrive flere innlegg om konferansen, siden det å skrive om alt jeg opplevde iløpet av disse tre, intensive dagene blir litt mye i det samme innlegget. Så de neste dagene kommer jeg kun til å skrive om alle de spennende, morsomme og læringsrike opplevelsene fra Den europeiske konferansen for fontenehus 2018. Selvfølgelig også med bilder. Stay tuned.

Avslutningsvis skal dere få lov til å lese innlegget jeg holdt på konferansen, siden det er så mange som har spurt. En enda bedre nyhet er at innlegget også er filmet, så det finnes muligheter til også å få se det live. Her er min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset, på engelsk, som på konferansen:

Dear colleagues,

My name is Liv-Christine and I am 23 years old. I have been a member of Fountain House Drammen for almost four years. It’s a great honour to stand here today to tell my story and to speak about my experiences with the clubhouse.

But let’s rewind time for a second, to where it all began. I was five years old, walking outside with my mom, when a group of older boys attacked me. This is the first time, but unfortunately not the last time I felt terrified and feared for my life during childhood. For over nine years I lived in daily terror, I was bullied physically and psychologically at school, and even outside my childhood home.

It felt like I was in a never ending nightmare. It was like being tortured everyday, not a single moment the bullies would leave me alone. They threw me to the ground, hit and pushed me, locked me inside toilets for hours on end. They screamed all the evil curse words at me you could think of. One of the bullies even screamed at me that I just should have killed myself because I was so ugly. As if this was not enough, my best friend at school, Marwa, died of cancer when we were just nine years old. I was devastated.

At the age of twelve I just wanted to die. I had been bullied for five years. In fifth grade I was attacked yet again just outside my childhood home, leading to even more fear, anxiety and stress. At that time I felt unsafe at all times. The school did nothing. They even told me it was my fault. At Christmas time that year I could not bear it anymore. I was severely depressed and exhausted. I refused going back to my school.

The year after I changed schools. Unfortunately the bullying continued for four more years. Through middle school I struggled with severe depressions and suicidal thoughts. I had daily panic attacks and had so much anxiety I could not even have a presentation in front of my teacher. As I thought it could not get any worse, it did. In my last year in high school I had to drop out of school because of how much I was struggling. It was when I was 18 I got help from a psychologist for the first time. She diagnosed me with a posttraumatic stress disorder, because of all the traumatic events I had experienced until then.

From then on there have been many times when I have felt completely lost and down in the deepest valley one can get, in a dark, dark place with only one thought in my mind: when and how to die, because my life felt so painful and unbearable to live. For long periods of time I was not nice to myself at all, in fact I was dragging myself through hell, self harming, starving myself and throwing up food, paradoxically as a way of surviving. I attempted suicide over ten times. On multiple occations it was only luck that I was saved in time.

Today I am so happy and grateful not only for being alive, but for the fact that I am living, doing things I love and being able to do things I am deeply passionate about.

Only a year and a half ago that was not something I imagined as possible. The voices of the bullies were present everyday:

You are useless, stupid, ugly. You will never accomplish anything.

I had massive flashbacks from when I was bullied and it was like it would never end.

Almost a year all together between 2013 and 2017 I was inpatient at several different pshyciatric wards -with both open and closed doors. At times I was in and out from psychiatric wards multiple times a week after self harming and suicide attempts. After being rescued from bridges and pulled out of waters. Both voluntary and involuntary inpatient stays in psychiatric hospitals. Ambulances and police. Gastric lavages and coal down in my stomach after overdoses, unconscious in the hospital, several days in the intensive care department and medical department with heart monitoring, blood pressure gauges, electrodes and a stewardess at my bedside.

I went through extremely tough times. All the pain and anxiety ate me up inside and out. All the painful memories from my past. The constant fear. Flashbacks from all the years with bullying and attacks. Never safe anywhere. Severe panic attacks several times a day. So depressed I could not get out of bed – too exhausted to get up, change clothes, prepare food or shower, totally isolated, alone, at home in my own apartment.

Fortunately, it’s not like this anymore. For the last five years I have been in intensive therapy twice a week, both in individual therapy and in group therapy, and learned to master my life better, but even more important I have learned to take better care of myself.

In April 2015 I visited Fountain House Drammen for the first time. In the beginning it was challenging just getting out of my house and to the clubhouse, as I was struggling with severe anxiety and depressions. I needed a lot of motivation and support from people, not only from the people around me, but from the colleagues working at the clubhouse as well. They called me and messaged me. Showed that they missed me when I was not there, that I was wanted, expected and needed. That is one of the many reasons I kept coming to the clubhouse.

Suddenly I did not feel as alone and lonely anymore, as I became more and more a part of a great social environment with people I after a while were able to trust. Slowly my confidence grew.

At the clubhouse I could let my mask go and finally be myself fully, for the first time in my life, without feeling judged for who I was. It was a relief.

It has been and still is a daily battle, but I am in a better place than I have ever been.

Because of the people at the clubhouse I started to talk about what I felt instead of keeping it all in. I challenged my anxiety and did things I never expected myself to be able to. In 2016 I was so lucky to join the collegaue training at Genesis Clubhouse in Worcester, Massachussetts for two weeks. I learned so much and had some of the best weeks in my life, despite the challenges I were facing at the time.

In July 2017 I had my last suicide attempt. This became my turning point, and from then on I took one of the most important decisions of my life:

That I wanted to live.

I would not have been where I am today had it not been for Fountain House Drammen, and for this I am forever grateful. Through ups and downs they have been there for me. The clubhouse has given me the space I need to build myself up. The opportunity to blossom and use my skills and talents. The clubhouse is one of the reasons why I was able to start at a writing school in August 2017. They kept me going and motivated me all the way. In May 2018 I proudly completed the whole school year with a book launch in Oslo together with my classmates. And now I am standing here in front of all of you, telling my story.

I can truly say, with all my heart:

That the clubhouse not only has changed my life. But has saved my life.

Thank you so much.

Reklamer

Å våge åpenhet

roman-kraft-266787-unsplash.jpg

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «Vær raus» – å vise raushet overfor andre, men også for seg selv.

Å være raus mot andre er noe jeg føler jeg alltid har vært flink til. Å vise andre omsorg, å være et medmenneske, å vise respekt, å akseptere andre og å strekke ut en hjelpende hånd. Paradoksalt nok har jeg aldri vært flink til å være raus mot meg selv. Kathrine Aspaas, forfatter av Rausheten tid, skriver at:

“Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.”

Kilde: verdensdagen.no

For min del er det lettere å være raus mot andre, fordi jeg på mange måter slipper å forholde meg til mine egne følelser og vanskeligheter. I enkelte tilfeller kan det til og med være en flukt. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i denne bloggen, på Facebook og i media, har jeg slitt psykisk i mange år. Åpenheten min rundt vanskene mine kom ikke over natten, men etter hvert føltes det som en nødvendighet for meg å kaste masken, og si hvordan ting virkelig var. Det å bære den ryggsekken jeg hadde alene ble altfor tungt, og jeg innså mer og mer at jeg ikke behøvde å skamme meg over å ha det tøft, at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det, men derimot var én av mange, og jeg angrer ikke på at jeg startet å fortelle åpent om meg og mitt liv.

Det å være åpen om det som var vanskelig ble én av mine måter å være raus mot meg selv på, fordi jeg i alle år hadde båret en maske og en fasade, og løyet til alle om hvordan jeg egentlig hadde det. På spørsmål som:

«Går det bra?» og «Hvordan har du det?» Kunne jeg svare «Ja» og «Det går fint,» selv om jeg hadde det helt jævlig, og nettopp hadde prøvd å ta livet av meg.

Da jeg først kastet masken og begynte å svare mer ærlig da folk spurte meg hvordan det gikk, var det som om jeg ble ti kilo lettere, for det å gå alene med en så tung bør som jeg hadde er noe av det tyngste jeg noensinne har gjort. Da jeg ble mer åpen var jeg plutselig ikke lenger ensom og alene i verden, og fikk støtte fra fjern og nær. Mennesker jeg ikke hadde hatt kontakt med på årevis tok kontakt, selv helt ukjente fortalte meg at jeg hjalp dem ved å fortelle om hvordan jeg hadde det bak masken, bak fasaden. Aller mest følte jeg at det hjalp for egen del, fordi jeg kunne få hjelp til å håndtere det vonde, og få nødvendig omsorg og omtanke fra andre, noe som alle mennesker har behov for.

Men det har vært og er en kontinuerlig prosess, det å jobbe med og bli mer raus mot meg selv. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i sosiale medier, har jeg de siste fem årene slitt med psykiske helseutfordringer – både med depresjoner, angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), selvmordstanker og selvmordsforsøk.

I den senere tid har det blitt et større fokus på åpenhet rundt selvmord, blant annet gjennom programmet til Else Kåss Furuseth, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, der komikeren åpnet dørene til hjemmet sitt for å mane til mer åpenhet rundt dette vanskelige temaet. Det er nemlig en kjennsgjerning at altfor mange tar livet sitt, og at det fremdeles trengs mer åpenhet, og rom for at man kan snakke om de vonde tankene sine, lære mer om hvordan man kan håndtere disse tankene, og at det må informeres i større grad om de lavtterskeltilbudene som finnes for mennesker som sliter.

Snakk åpent om selvmord og selvmordstanker. Åpenhet redder liv.

Det har vært tider der jeg selv har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Lange perioder jeg overhodet ikke var raus med meg selv, hvor jeg gikk gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk. Noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn.

Nesten ett år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Jeg har gått gjennom tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfallene utenfor skolen. Aldri trygg noe sted. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. De siste fem årene har jeg gått i intensiv behandling på DPS to ganger i uken, både i individualterapi og i gruppeterapi, og lært å mestre livet mitt bedre, men ikke minst, har jeg blitt flinkere til å ta bedre vare på meg selv, og gi meg selv den omsorgen jeg både har behov for og fortjener.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg kan fremdeles ha det vondt og vanskelig i perioder, men forskjellen er at jeg har blitt flinkere til å romme mine egne følelser, og å bruke mennesker rundt meg når det blir tøft. Da snakker jeg, og åpner opp, istedenfor å isolere meg, og holde alt inni meg. Det å snakke hjelper. Det å be om hjelp nytter. Og det finnes tilbud som kan hjelpe oss på riktig vei. Mot et liv det går an å leve, og ikke minst ha lyst til å leve.

miguel-bruna-503098-unsplash.jpg

Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i snart fire år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg fant mennesker som overøste meg med raushet, og som gang på gang viste at de ikke kom til å gi meg opp. De trodde på meg da jeg ikke hadde noen tro på meg selv, og de støttet og motiverte meg til å stå på videre, selv da alt var som mørkest. De bar håpet for meg da jeg ikke hadde håp selv. For meg er dette et eksempel på raushet i praksis. Det å se, lytte til og være der for den andre.

På Fontenehuset Drammen begynte jeg etter hvert, takket være de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der, å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, litt etter litt, men det har tatt tid, lang tid, og jeg er fremdeles i en rehabiliterings- og bedringsprosess hvor jeg jobber med å skape meg det livet jeg ønsker og drømmer om. Jeg jobber daglig med å forsøke og lage meg bedre rutiner i hverdagen, å jobbe med meg selv og tankemåten min, som fremdeles i stor grad er preget av negative tanker, og det å bygge meg selv opp, i form av et bedre selvbilde og høyere selvtillit. Det er en daglig kamp, og er ikke lett med de erfaringene jeg har i bagasjen, men jeg har i alle fall bestemt meg for én ting, og dét er at jeg ikke skal gi opp, selv når det kjennes kjipt og tungt, for er det noe de siste fem årene har lært meg, så er det at jeg kan stå oppreist i stormen, og stå stødig, selv når det stormer som verst.

Å ikke stå alene i stormen har alt å si for hvordan utfallet blir, og for min del hadde jeg ikke vært der jeg er i dag uten Fontenehuset, som fra dag en har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg og gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. I de periodene jeg hadde det aller tyngst med dype depresjoner og selvmordstanker betydde det alt at jeg hadde mennesker som viste så mye genuin omsorg og som jeg visste at aldri ville svikte meg. I dag vet jeg at dette reddet livet mitt.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for Fontenehuset.  Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom snart fire år, hvor jeg til tider har hatt det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å bygge meg selv opp igjen. Det er også mye av årsaken til at jeg høsten 2017 klarte å begynne på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen der, og faktisk var klar til å leve litt igjen. Rausheten fra menneskene på Fontenehuset ga meg nok støtte og tro på meg selv til at jeg turte å ta sjansen, til å flytte fra leiligheten jeg hadde bodd i over to år, og gi fra meg den tryggheten jeg hadde, og prøve noe helt nytt, som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få til, men som jeg endte opp med å mestre, og gjennomføre.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og og som har hjulpet meg da jeg trengte det som mest.

Nå er det min tur til å være raus tilbake, og bruke det rauseste ordet jeg kan til alle dere som har støttet meg gjennom årenes løp:

Takk.

Nå går det kun en vei og det er opp

Noen ganger hører du en sang som treffer deg, akkurat på riktig tidspunkt, og når du trenger det som mest. De siste dagene har jeg hatt det vanskelig, jeg har følt meg nedfor og ikke helt tilstede, med lyst til å gråte nesten hele tiden. Jeg er sliten, og sliten av å være sliten. Jeg kjenner på frustrasjonen over å ikke orke, hvordan det føles som om jeg må tvinge meg selv til å gjøre de minste ting. Og det er nesten litt skam i det å skrive dette, men noen dager er det vondt og slitsomt å dusje, vanskelig å stå oppreist, fordi hele kroppen hyler av smerte, og noen ganger klarer jeg ikke å reise meg opp av sengen i det hele tatt. Jeg har hatt det slik i perioder over flere uker, vært hos fastlegen uten å finne svar, og har prøvd å gjøre det beste jeg kan ut av situasjonen, men jeg skal ikke legge skjul på at det å ha det slik som dette er utfordrende.

Når jeg ikke orker å lage mat, ikke orker å handle, ikke orker å vaske klær, rydde eller i det hele tatt komme meg ut av huset, da klarer jeg ikke å la være og føle meg mislykket og liten, som om jeg har feilet. Det gjør vondt å ha det sånn, og når jeg skriver dette kjenner jeg hvordan gråten presser på igjen, slik den så altfor ofte har gjort de siste ukene. Dette er nesten litt ekkelt å skrive, men i går skulle jeg ta meg en dusj for første gang på flere dager, og etterpå var jeg så sliten at jeg la meg ned på badegulvet og gråt, mens jeg kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, vannet som rant nedover ansiktet mitt fra det klissvåte håret jeg ikke hadde tørket enda, blandet med tårer. Der lå jeg i kanskje ti minutter før jeg orket å reise meg opp igjen.

Etterpå la jeg meg i sengen og ble liggende helt til klokken tolv søndag formiddag før jeg orket å stå opp og gjøre noe som helst, ikke at jeg gjorde noe særlig da heller, mesteparten av søndagen gikk med til å halvt sitte, halvt ligge i sengen og se på Great British Menu på Netflix i intervaller, fordi selv det å se og høre for mye nå for tiden gjør meg sliten og gir meg hodepine. Derfor har jeg heller ikke orket å lese eller skrive i det siste eller høre noe særlig på musikk, fordi det har gjort meg sliten og gitt meg hodepine. Mildt sagt frustrerende er det. Det sier seg kanskje også selv at det å gå lengre turer eller å trene i denne tilstanden har vært fullstendig utelukket, og jeg har isteden prøvd å finne på ting her hjemme for ikke å bli fullstendig gal.

Jeg har prøvd å følge mine egne råd i det forrige innlegget, da jeg skrev om hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv, og jeg har etter beste evne forsøkt å overbevise meg selv om at det blir bedre snart, og at jeg kommer meg gjennom dette også, selv om det kjennes veldig tøft akkurat nå. Jeg sier til meg selv at jeg har klart det før, og kan klare det igjen, at det å ha det vanskelig kun er midlertidig. At alt det som gjør vondt også går over.

Jeg minner meg selv om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt denne sommeren, alt det jeg har mestret, hvor mange gode dager jeg har hatt fylt med glede, lykke og følelsen av å være avbalansert. Det har vært flere av disse fantastiske dagene enn de vanskelige, og jeg har flere ganger tidligere sagt at dette har vært den beste sommeren min på seks år, det er ikke noe jeg kan glemme nå, snarere må jeg huske på det, overbevise meg selv om at jeg får til, klarer, mestrer og bare har en liten nedtur nå, uten at jeg skal få la det definere meg.

For alle kan ha det tungt og vanskelig i blant uten at det nødvendigvis betyr at man er på vei til å bli syk igjen eller få et tilbakefall. Jeg tror ikke jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Det jeg tror er at kroppen min sier ifra om at den trenger hvile, og at jeg må roe ned og finne mer balanse i livet mitt. På mange måte er dette sunne varselsignaler som jeg og andre må lære å ta på alvor, for det gjelder oss alle. Dette er en utfordring alle møter på i livet sitt, og er ikke på noen som helst måte symptomer på sykdom. Det er bare at vi i dagens samfunn har blitt så flinke til å sykeliggjøre alt og sette en diagnose når det egentlig handler om helt naturlige, sunne og menneskelige reaksjoner. Tristhet, sinne og sorg er eksempler på følelser som altfor ofte blir sykeliggjort og diagnostisert med depresjon eller personlighetsforstyrrelse, for å sette det veldig på spissen. Dere skjønner hva jeg vil frem til. Poenget er at det å være trist også er en del av livet. Man kommer dessverre ikke unna det å ha det tungt og kjipt en gang i blant, men det kan være vanskelig å overbevise meg selv om at jeg bare er trist og lei og sliten, uten at det er noe mer.

Og det er i slike tilfeller jeg trenger musikk, én spesiell sang som kan hjelpe meg ut av det vonde og vanskelige. «En sang til deg» av Maria Mohn er en slik sang, der teksten treffer meg rett i hjertet, med akkurat det budskapet jeg trenger der og da:

«Her er en sang til deg
Til deg som nesten ikke kunne stå
Men som alltid satte maska på
Og smilte tappert

Men ingen så, alt det som du bar på
Men nå kan du slippe taket

Nå kan du reise deg opp og gå
Og rett i ryggen kan du stå
Nå går det kun en vei
Og, ikke gi deg nå du er så nær
Din historie ender ikke her
Nå går det kun en vei og det er opp»

Med kanskje den aller viktigste setningen, som jeg må repetere for meg selv:

«Nå går det kun en vei og det er opp.»

DSC_1120_2
Tviholder på siste bit av sommeren for alt det er verdt.

Kan jeg hjelpe meg selv?

God morgen!

Har du husket å spise nok? Har du passet på å legge deg til riktig tid? Hviler du når kroppen sier ifra at du er sliten? Får du vært nok sosial? Trener du for mye?

Mange spørsmål på rappen som for meg er egenomsorg – en måte å forebygge og holde meg stabil på, men ikke minst, å være snill med kroppen min og vise at jeg er glad i meg. 

Det har tatt lang tid å komme dit jeg er nå, at jeg i mye større grad enn tidligere er mer selvstendig, og ikke er så avhengig av andres hjelp for å klare meg i vanskelige perioder.
For et par uker siden trodde jeg virkelig at jeg var på vei tilbake i gamle mønstre, og et tilbakefall. Jeg satt hjemme og kjente hvordan alle de vonde minnene presset seg fram, hvordan angsten vokste inni meg og panikken gripe seg fast som en klo. Da var jeg på nippet til å skade meg igjen, etter å ha vært skadefri i snart to år, men heldigvis, heldigvis lot jeg være. Og hvorfor? Fordi jeg brukte skremselspropaganda mot de vonde tankene mine.

Jeg begynte å tenke på hvor vondt og fælt det var å måtte sy kuttene mine på Legevakten. Selve syingen gjorde ikke så vondt. Det var innsiden min, fylt til randen av skam, som var uutholdelig, og hvordan jeg ble møtt og behandlet av legene. Å få høre at jeg var oppmerksomhetssyk og manipulerende, at jeg skadet meg for å bli innlagt. Mer feil kunne de ikke ha tatt. Jeg skadet meg ikke fordi jeg ville bli innlagt. Jeg skadet meg fordi jeg hadde det uutholdelig vondt inni meg, og ikke visste hvordan jeg skulle holde ut, men det skjønte de ikke. Nå i etterkant klarte jeg å bruke disse vonde opplevelsene jeg hadde til noe positivt. Jeg klarte ved hjelp av de negative erfaringene mine, absurd nok, faktisk å hjelpe meg selv til å stå imot selvskadingstrangen, og de selvdestruktive impulsene som meldte seg. Det viser hvor langt jeg har kommet. Det blir et konkret bevis for meg at jeg kan hjelpe meg selv i mye større grad enn før, at jeg har blitt mer selvstendig, og ikke trenger å bli innlagt like ofte lengre, på tross av at jeg kan ha det innmari tøft.

Selvfølgelig skal jeg be om hjelp når jeg har behov for det, men samtidig er det også viktig å kjenne på følelsen av mestring når jeg ikke trenger å reise på Legevakten eller å bli akuttinnlagt for å komme meg ut av det vonde. Det aller beste er å mestre det som gjør vondt, hjemme, der livet mitt er, og der jeg skal være, noe som er målet jeg jobber mot. Å en dag klare meg helt uten oppfølging fra kommunen og behandling på DPS. Å kunne stå i de vonde følelsene og tankene, og vite at det kommer til å gå over, at det blir bedre, og at tanker og følelser ikke er noe man kan dø av. Men det å bli såpass trygg på meg selv og i meg selv tar tid, og er ikke noe som skjer over natten. Det har vært en lang prosess, og jeg har fortsatt et stykke igjen å gå, men det aller viktigste er at jeg er på vei i riktig retning. At det går fremover.

Jeg har reflektert en god del rundt hva jeg kan gjøre når jeg har det tungt, og jeg har spurt: Hva er det som gjør deg glad, Liv-Christine? Hva er bra for deg?

31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n
Å utfordre meg selv og føle på mestringen det gir. Fra lanseringen av antologien til Forfatterklassen 17/18 «Brighte tanker» på Centralen i Oslo 02.05, da jeg leste et av diktene mine kalt «bølgebrytning.» FOTO: Eli Ruud Dankel.

Og jeg har kommet fram til en liste over ting jeg kan gjøre når jeg har det vanskelig som kan virke både distraherende, avledende og forebyggende.

Ting jeg kan gjøre på egenhånd som ikke nødvendigvis krever noen andre for å gjøre meg glad og lettere til sinns.

  • Jeg elsker jo å skrive, og har gjort det så lenge jeg kan huske. I det siste har jeg ikke klart å skrive så mye som jeg skulle ønske, men jeg vet hvor godt det kjennes når jeg kommer inn i skriveflyten, som om ingenting annet betyr noe, enn akkurat det øyeblikket jeg er i da, når fingrene bare flyr over tastaturet, og jeg ikke tenker, ikke reflekterer, og ikke rekker å være min egne verste kritiker, men bare lar ordene strømme ut av meg. Det er noe jeg må gjøre mer av. Og nå i høst er jeg fast bestemt på å fortsette med diktprosjektet mitt. Målet mitt er å sette av faste dager og klokkeslett for når jeg skal jobbe med det, slik at jeg hver eneste dag har noen faste skriverutiner.

 

  • Gå en tur: Istedenfor å trene hardt, som jeg så altfor ofte gjør, og løpe en lang runde og slite meg ut, kan jeg gå med musikk på øret og sense omgivelsene og naturen rundt meg, legge merke til følelsene mine, og ikke løpe fra dem eller bruke det som en unngåelsesstrategi.

 

  • Høre på musikk: Musikk for meg har alltid vært en av mine største lidenskaper, og det har vært et utløp, en form for avledning og noe som gir meg glede, og en indre ro det er vanskelig å beskrive med ord. Både det å synge og det å lytte til musikk inspirerer meg, det hjelper i alle tider, enten jeg har det bra eller har det tungt. Jeg hører på musikk til omtrent alle døgnets tider – når jeg går til Fontenehuset, når jeg skal et sted, på trening og på tur, når jeg jobber, når jeg skriver eller når jeg bare vil slappe av. Med andre ord burde jeg øve meg på å lene meg tilbake i sofaen med puter i ryggen, dynen over meg, la kroppen slappe av og lytte til den fineste musikken jeg vet om.

 

  • Skrive: Dette punktet var nesten så selvsagt at jeg var i tvil om jeg skulle ta det med på denne listen. For skrivingen er min største lidenskap nummer to etter musikken. Det er de to tingene, og dette kommer til å høres ut som en stor klisjé, som har holdt meg gående og i live hele veien, gjennom alle de tungene tidene og når jeg har slitt som mest, har skrivingen vært det jeg alltid har kommet tilbake til. Enten det har vært å skrive dagbok, skrive dikt, noveller, kronikker, blogginnlegg eller fagtekster. Målet mitt fremover er å sette opp et par timer hver dag, med pauser innimellom, hvor jeg har skrivetid, og det eneste jeg skal fokusere på skal være nettopp: skrivingen. Og som langsiktig mål: Å fullføre bokprosjektet jeg holder på med.

 

  • Lese en bok: Her kommer mine store interesser og lidenskaper på rekke og rad. I noen perioder leser jeg ekstremt mye, mens i sommer har jeg, flaut nok, nesten ikke lest noe i det hele tatt, bortsett fra en håndfull bøker. Når jeg leser minnes jeg på hvorfor det å lese har betydd så mye for meg opp gjennom, hvordan det blir et fristed, å reise inn i en annen verden, å få en pause fra hverdagen og alt jeg vanligvis tenker på, og bare være i boken, leve med karakterene og leve meg inn i deres opplevelser. Å lese er derfor noe som egentlig gjør meg veldig godt, og som jeg fremover skal prøve å prioritere mer, for jeg trenger den pausen en bok gir meg. Å kunne puste, slappe av og glemme stress og mas for en stund.

 

  • Gå på kafé: Det er supert for meg å gjøre, spesielt hvis jeg skal skrive, for setter jeg på meg headset, enten med skriveboken min og penn eller med PCen, kan jeg skrive i flere timer uten engang å bli forstyrret av det som skjer rundt meg. Isteden er det som om jeg får påfyll, inspirasjon og energi av å sitte sammen med andre når jeg skal få det kreative utløpet mitt i form av ord.

 

  • Møte venner: Jeg har også lært at jeg ikke kan isolere meg eller være for meg selv for lenge. De siste syv årene har jeg erfart på den tyngste måten hvor store konsekvenser det å isolere meg og falle utenfor kan ha. Det å føle meg ensom og alene gjorde meg deprimert, full av angst og suicidal, men man kan jo spørre seg hva som kom først, med tanke på at depresjon er en sammensatt sykdom av flere faktorer og ikke bare én, kan det også tenkes at isolasjonen kom som en følge av at jeg var deprimert. Med andre ord nødvendigvis ikke et rasjonelt valg fra min side. Denne sommeren har jeg øvd meg mer på det å møte venner, familie og bekjente selv på de dagene jeg har følt meg som verst, og aller helst bare har hatt lyst til å ligge i sengen og synes synd på meg selv. Etter min erfaring er det å bli liggende i sengen når jeg føler meg slik det siste som hjelper, og i mange av disse tilfellene har jeg også dratt på Fontenehuset, som er et fantastisk sted, både for å møte venner jeg etterhvert har fått der, men også for å tvinge meg selv ut av huset.

 

  • Trene: De siste årene har jeg trent jevnlig, men til tider altfor mye, og jeg er i en kontinuerlig prosess hvor jeg prøver å finne en bedre balanse, slik at jeg ikke trener til jeg stuper og blir fullstendig utmattet. Trening skal jo være noe lystbetont som gir meg energi og være et positivt tilskudd i hverdagen. Når treningen tar over hele livet og blir som et monster, da har ting gått for langt. Derfor er det noe jeg konkret jobber med for tiden – å ikke bruke treningen som en flukt, men snarere bruke treningen som et utløp, som en energiboost og for å føle på mestring når jeg når nye mål.

 

Alle disse tingene har jeg kommet frem til ved å prøve og feile gjennom seks-syv år hvor jeg har slitt ekstremt mye med meg selv. Det har vært mange nedturer og knall og fall på veien før jeg har funnet konkrete mestringsstrategier som faktisk fungerer for meg når jeg har det som verst, det har vært til tider uutholdelige og uendelige runder i behandling, med innleggelser, og hundrevis av timer hvor jeg bare har isolert meg selv hjemme uten å ta kontakt med noen og uten å be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noe håp eller så noen fremtid for meg selv.

Fra å være 18, 19, 20, 21 og 22 med depresjon, kronisk suicidalitet, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk, hundrevis av besøk på Legevakten og ukentlige innleggelser på psykiatriske avdelinger, er jeg nå i en helt annen situasjon enn jeg var da, friskere og bedre enn jeg har vært på nesten seks år. Omtrent uten å være innlagt hele sommeren, med bare ett besøk på Legevakten en gang i juni i forbindelse med den eneste akuttinnleggelsen jeg har hatt i hele år, og tre ganger på brukerstyrt, som jeg egentlig ikke teller som innleggelser, fordi jeg ringer og ber om plassen selv. Dette til tross, jeg går fremdeles i behandling, og anser meg ikke som frisk, men bedre og mer fungerende i hverdagen min.

Det er en vesentlig forskjell mellom bedre og frisk. Jeg har fortsatt utfordringer og vanskelige perioder, forskjellen er at jeg håndterer utfordringene mine på en helt annen måte enn før. Da jeg tidligere trengte innleggelser for å komme meg gjennom nedturene, klarer jeg nå i mye større grad å hjelpe meg selv, og holde meg selv oppe når ting blir tøft og vanskelig, og ikke minst, å ta i bruk strategiene jeg har skrevet om i dette innlegget. Og noen ganger føles det nesten som om jeg er min egen psykolog, nettopp fordi jeg stiller meg selv spørsmål behandleren min ville ha stilt:

«Hvordan har du det, Liv-Christine?»

«Hva kan du gjøre som er bra for deg akkurat nå?»

«Hva trenger du?»

Generasjon aldri god nok

Jaget etter å være perfekt, se best mulig ut, opprettholde fasaden, aldri feile og være lykkelig, så fordømt glad, positiv og optimistisk er mer tilstede enn noen gang før. Vi føler oss aldri gode nok uansett hvordan vi ser ut eller hva vi gjør, alltid på leting etter noe bedre, å bli penere, flinkere og å få et liv med så få utfordringer som mulig. Sannheten er, og dette kommer kanskje som en overraskelse for noen, at de som sier de har et perfekt og bekymringsfritt liv lyver.

Løgnen om det perfekte livet lever i beste velgående både på sosiale medier og i det virkelige livet. Vi gjemmer oss bak fine klær, sminke og gode prestasjoner. Vi opprettholder fasaden på sosiale medier ved å legge ut fine bilder av oss selv fra ferien vi har vært på, med de solbrune, veltrente kroppene våre plantet i en solstol, med en paraplydrink i hånden og en bok i fanget ved bassengkanten. Vi legger ut om den nye, kule jobben eller studieplassen vi kom inn på, de gode karakterene vi har fått, om det nye tilskuddet til familien eller giftemålet med drømmekjæresten.

Vi ser stort sett bare glansbildene. Spørsmålet er: Hva er det som skjuler seg bak fasaden? Hva er det vi ikke forteller? Hva er det vi ikke ser?

Bak ethvert glansbilde finnes en annen historie. Vi snakker ikke om den dårlige karakteren på matteeksamen, det nylige samlivsbruddet, det som ikke gikk så bra i ferien eller de tingene som kanskje ikke er helt på stell i livene våre, hvordan vi egentlig har det. Et spørsmål som: Går det bra? Besvares som oftest med ja, selv om det i mange tilfeller ikke stemmer. Jeg har tatt meg selv i å svare ja på det spørsmålet mange ganger, selv om jeg vet det ikke er sant, og jeg undrer meg over hvorfor så mange føler de må lyve når folk spør.

Jeg tror det handler om det konstante jaget etter perfeksjon i dagens samfunn. Å være best, vakrest, smartest og mest vellykket. Det handler snart ikke lenger om hvordan man er som menneske, men snarere å bli målt ut i fra prestasjoner. Ordene måtte, burde og skulle har blitt fast inventar i vokabularet vårt. Vi dveler ved fortiden, angrer både på det vi har gjort og det vi ikke får gjort, og er vårt eget moralpoliti.

Jeg skulle ha… gjort det annerledes. Jeg skulle ha… gjort det bedre.

«Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor sa jeg det? Det var min skyld.»

Jeg burde… ta meg sammen. Jeg burde… bli flinkere.

«Hvorfor klarer jeg aldri noen ting? Hvorfor er jeg så dum?»

Jeg måtte… gjøre det, jeg hadde ikke noe valg. Jeg må… gjøre det, ellers feiler jeg.

«Hva er galt med meg?»

Dette er utsagn jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i, enten vi har lyst til å innrømme det eller ikke. Det er slettes ikke uvanlig å tenke slik, faktisk er det mye vanligere tankerekker å ha enn man skulle tro. Det som er synd er at disse spørsmålene man gjerne stiller seg selv gir næring til skyld, skam, økt tabufisering og lavere selvtillit og dårligere selvbilde, fordi man aldri føler seg bra nok, mye på grunn av det stadig økende jaget og presset, ikke bare fra samfunnet rundt oss, men også i oss selv.

Trenger alt å være så rosenrødt, fantastisk og perfekt hele tiden? Jeg er lei av å aldri føle meg bra nok, og jeg vet vi er mange som føler på det samme. Jenter og gutter, generasjon prestasjon. Vi er gode nok. Gjør som Per Fugelli gjorde til det siste:

Lev. Gi litt mer faen.

Foto: NRK.

Er det slik det føles å leve?

Kjenne varmen bre seg ut i hele kroppen som en flamme, legge merke til hjertet som banker femti ganger i minuttet, oksygenet jeg ånder inn og puster ut på automatikk, alle prosessene som foregår i kroppen min akkurat nå, uten at jeg trenger å bekymre meg eller bruke noen ekstra energi på dem.

Det er fantastisk å tenke over alle de små og store tingene som skjer inni meg, alt fra celler som deler seg til hjertet som pumper blodet mitt rundt i kroppen til nyrer og lever som skiller ut avfallsstoffene jeg ikke har behov for, og som ikke er bra for meg. Avfallsstoffene. Jeg smaker på ordet.

I hodet kan jeg skille ut avfallsstoffer også, av sorg, av savn, av angst og smerte og bekymringer og frykt og vonde tanker. De kan skilles ut, ikke fjernes, men legges et annet sted, endres, forandres. De kan bli bedre. Det kan bli bedre. Jeg kan bli bedre. Det er skummelt og rart å ha følelsen av at det kommer til å ordne seg, for første gang på seks år, ikke bare på liksom, men på ordentlig. På ordentlig.

f-scott-fitzgerald-for-what-its-worth-handwritten-letter-640x831.jpg

At dette er min beste sommer siden jeg var 18. Flere ganger må jeg klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg er våken, at jeg opplever dette, at det ikke er en drøm, at det er virkelig, at det er sant. At det er sant. Kan det virkelig være at jeg er på vei til å bli frisk(ere)?

Det er absurd å svare ja på det spørsmålet, og skummelt, veldig skummelt, som om jeg ikke fullstendig klarer å tro på det. Med tanke på hvor mye jeg har slitt er det kanskje ikke så rart, men jeg merker de store endringene som har skjedd mer og mer.

En markant og viktig endring til det bedre er at jeg har jobbet med å spise riktigere, i form av mer mat, og ha fokus på næringsinnholdet i den maten jeg får i meg. Hver dag har jeg jobbet med å bekjempe spiseforstyrrelsen jeg har slitt med så lenge, og jeg tror endelig at jeg er på vei i riktig retning.

Det er nok en av flere årsaker til at dette er den beste sommeren jeg har hatt på seks år, fordi jeg ikke har mistet kontrollen over maten, men faktisk tatt kontroll over den på en annen, og friskere måte enn før.

Mye av forskjellen på dette området er at jeg ikke bruker maten til å kontrollere følelsene mine eller til å flykte i like stor grad som før, at jeg ikke løper til jeg svimer av på tredemøllen eller trener natt og dag, og presser kroppen til bristepunktet på minimalt med kalorier. Nå kjenner jeg at jeg får i meg mer av det drivstoffet kroppen faktisk trenger, i form av både fett, proteiner og karbohydrater. Ikke bare energi, men også nødvendige vitaminer og mineraler. Det er så viktig for den fysiske, så vel som den psykiske helsen, og det er ikke noe jeg kunne fått understreket nok. For den fysiske og mentale helsen henger sammen, og går som hånd i hanske.

Det har gått mer og mer opp for meg at en av mine utløsende faktorer når det kommer til nye depressive episoder er dårlig og mangelfull ernæring og lite søvn, isolasjon og at jeg ikke klarer å bruke nettverket mitt.

Dette er basale behov som alle mennesker trenger å få oppfylt, og er faktisk det første man må få på plass før en kan klatre videre på Maslows behovspyramide mot selvutvikling og selvrealisering, hvor man kan utvikle og utfolde seg i livet.

1991382

Kosthold, søvn, det å drikke nok vann, ha et hjem og ha klær og sko er det første man må få på plass. Dette er nok noe vi i Norge tar veldig forgitt, men det er overraskende mange som ikke har disse tingene på plass, og det kan ikke stikkes under en stol at dette har en stor påvirkning på alle mennesker uansett hvilken situasjon de er i. Et menneske uten disse behovene oppfylt kan heller ikke klatre videre på stigen, når det verken finnes overskudd, energi eller ressurser til det. Kunsten er å finne frem til disse ressursene for å kunne klatre videre, og jeg tror jeg er på vei dit.

Kostholdet mitt er fortsatt ikke fullstendig optimalt, og jeg merker at mange av de spiseforstyrrede tankene fremdeles er tilstede, og jeg sover fortsatt ganske dårlig til tider, men det er bedre, og tilfredsstillende nok til at jeg på tross av dette kan klatre videre i behovspyramiden allikevel. Fordi jeg har et mye bedre nettverk nå enn jeg noen gang har hatt.

Jeg har gode venner, jeg har begynt å få mer kontakt med familien min igjen, både foreldrene mine og brødrene mine, og tanten og onkelen min. Og jeg har Fontenehuset som holder meg oppe, og støtter, motiverer og hjelper meg til å fortsette og stå på videre.

Dette er de to neste trinnene i Maslows behovspyramide. Å føle seg trygg. Å føle seg elsket, verdsatt og inkludert. Å ha mennesker rundt seg. Å føle seg sett og hørt. Å føle seg trengt, behøvd og at noen forventer noe av en. At man blir savnet hvis en ikke dukker opp, og at man har noe å stå opp til om morgenen. Meningsfylte aktiviteter å holde på med, og en stabil økonomi.

Disse faktorene spiller inn for de siste trinnene på stigen. Selvfølelsen og selvrealiseringen. Der man kan jobbe med selvtilliten, mer tro på seg selv, personlig utvikling, ressursene til å være et individ, muligheten til kreativ utfoldelse, spontanitet og oppleve mening. Ikke minst handler det siste trinnet om å kunne bruke sitt fulle, indre potensiale og få utløp for det.

Jeg tror jeg er på vei mot de to siste trinnene på stigen nå. Jeg jobber konkret med å bedre selvfølelsen og selvtilliten min, å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men også i form av å ikke henge fast så mye i fortiden som tidligere. Det ligger også en aksept i at fortiden ikke er noe vi kan gjøre noe med, at det eneste vi kan forandre på er hva vi gjør her og nå, og det livet vi velger å leve.

Denne sommeren har jeg øvd meg på å være mer tilstede, å prøve og nyte omgivelsene mine mer, å komme meg ut av huset selv på de mer tunge og vanskelige dagene. Å tenke mer positivt i den forstand at jeg når en utfordring dukker opp ikke tenker det verste med en gang slik man gjerne gjør, og havner i et negativt tankespor, hvor en kan tenke:

«Dette går ikke uansett. Jeg klarer det ikke. Jeg får det ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve uansett.»

Men prøver å sette meg ned, puste godt ned i magen, tenke rasjonelt og fokusere på at det finnes en løsning, selv om jeg kanskje ikke alltid ser den der og da.

Tidligere har jeg havnet i fullstendig krise, og ikke klart å se noen vei ut, når utfordringene har tårnet seg opp, og endt opp med å bli motløs og deprimert, derimot har jeg funnet ut at jeg faktisk kan få til å sette meg ned, puste og holde meg selv oppe ved å støtte meg selv med positive og motiverende ord:

«Dette skal gå bra. Dette får du til. Ingen grunn til panikk. Slapp av. Det finnes en løsning. Det er håp.»

Og det er utrolig hvor mye kraft disse ordene kan ha, hvor stor betydning ens egen mentalitet har for bedring, at det å få til å snu de negative og depressive tankene har enorm verdi, ikke bare for en selv, men også for de man har rundt seg, for det å ha et mer positivt og optimistisk tankesett er noe som blir lagt merke til. Det er med på å bedre relasjonen til menneskene man har rundt seg, og det gjør at man lettere kan åpne opp, og ikke minst er en person som andre har lyst til å være sammen med, når man sender ut en mer positiv energi.

Nå de siste månedene føler jeg at jeg har fått til nettopp dette. Å få en bedre relasjon til menneskene rundt meg, ta mer initiativ og være mer sosial. Selvfølgelig har det også en innvirkning på at jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt.

Jeg spør meg selv igjen: Er det slik det føles å leve?

Kan det være at jeg endelig er på vei til å bli frisk(ere)?

Og jeg tror det fantastiske svaret på det er:

Ja!

 

Lammet av angst

Snart er det en måned siden jeg oppdaterte her, og faktisk skrev noe. De siste ukene har jeg vært livredd for å skrive noe som helst, angsten har bygd seg opp hver gang jeg har forsøkt å sette ord på hva jeg føler og hva jeg tenker, men jeg tror det er frykten for hva andre tenker om meg og det jeg skriver som er desidert verst. Det dukker opp tanker i hodet mitt rundt hva andre kanskje måtte tenke: Er jeg oppmerksomhetssyk, er det bra nok, er det interessant nok, er jeg dum som skriver om akkurat dét temaet, burde jeg skrevet det annerledes eller ikke i det hele tatt.

Hele meg fylles opp av frykt og angst for ikke å være bra nok og at andre ikke skal like meg. Jeg frykter å ikke bli akseptert, eller at noen snakker stygt om meg bak ryggen på meg. Bare det å skrive om dette gjør meg paranoid. Hva kommer folk til å tenke? Hjertet banker fortere. Jeg begynner å svette. Tankene løper, og jeg hyperventilerer nesten. Grubler og grubler. Klarer ikke slutte å tenke og gruble. Kjenner meg rastløs i kroppen av all angsten, får ikke til å roe meg ned. Og jeg tror det er denne tanken om å ikke få til noe, som setter en stopper for meg, og det jeg egentlig har lyst til å gjøre, som for eksempel, å skrive her på bloggen, og skrive generelt.

Jeg savner den tida da jeg kunne bruke bloggen min til å være åpen og ærlig om det jeg tenkte og følte aller innerst, uten å kjenne på angst, frykt og skam. Uten å overanalysere og tenke katastrofetanker og få helt noia, og ende med å holde inne backspace-knappen, og fjerne alt jeg har skrevet, fordi jeg tenker at sikkert ingen kommer til å lese det uansett. Hvorfor skulle noen lese det jeg skriver, hvorfor skulle noen bry seg, tenker jeg altfor ofte. Kanskje folk har gått lei av at jeg blogger om psykisk helse nå, om hva jeg føler og tenker, kanskje jeg bare burde slutte, hvis jeg ikke har noe å komme med allikevel?

Også er det akkurat dét. Jeg føler jo egentlig at jeg har mange erfaringer å bidra med, temaer å skrive om – som jeg engasjerer meg i og brenner for, tanker og følelser å dele, som kan hjelpe andre, men så blir jeg lammet av min egen angst, i den grad at jeg blir helt fastlåst, og ute av stand til å gjøre det jeg har lyst til. Akkurat som om angsten begynner å styre livet mitt, og ikke motsatt. Frykten for å mislykkes, gjøre feil og ikke gjøre ting godt nok blir så stor at jeg heller lar være å blogge, for eksempel, enn faktisk å gjøre det. For hva hvis ingen leser, hva hvis ikke nok folk liker, tenk om ingen kommenterer – er det bra nok da?

De siste ukene har jeg tvilt på alt jeg gjør. Skolen, skrivingen, bloggen, åpenheten, kanskje jeg bare skulle slutte med alt sammen? Jeg tviler på meg selv, og sliter med å akseptere meg selv for den jeg er – for hvordan jeg ser ut, for hvordan jeg er som person, hvordan livet mitt er, det jeg gjør og ikke gjør. Når jeg skriver dette kjennes det mer og mer ut som om jeg ikke vet hvem jeg er, som om jeg er i ferd med å miste meg selv fullstendig, som om jeg er i et vakuum, der jeg ikke vet noen ting. Identitetskrise er vel muligens en dekkende beskrivelse for noe av det jeg føler, samtidig er jo dette også nokså normalt å gå gjennom når man er ung. Å ikke vite fullt ut hvem man er, hvor man skal og hva man skal gjøre med livet sitt. Kanskje skal man ikke vite alt heller, men akkurat nå merker jeg at disse tankene og bekymringene opptar for mye av tiden min.

Kanskje har jeg ekstra mye angst rundt disse temaene nå, fordi jeg begynner å tenke mer og mer på at skoleåret på Danvik er slutt om to måneder: At jeg fortsatt ikke vet hvor jeg skal bo etter 12. mai, hvor i Drammen jeg kommer til å ende opp, hva jeg skal gjøre etter skolen, hva jeg skal fylle livet mitt med eller hva det neste året kommer til å bringe. Forandringer og store omveltninger i livet gir meg angst. Det å ikke vite hva som kommer til å skje, hvordan jeg skal klare meg økonomisk og hva jeg skal finne på, å dra ut av den trygge bobla jeg har vært inne i det siste året, og ut i noe mer utrygt igjen, skremmer meg. Og helt ærlig: er jeg redd. Livredd, og lammet av angst, mesteparten av tida, for alt, og ingenting.

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Normal BMI og vekt = frisk?

Jeg føler meg deprimert for tida. Er inne i en tøff periode, hvor alt føles kjipt, fordi jeg i flere måneder nå har slitt med en spiseforstyrrelse som tærer veldig på kreftene mine, både fysisk og psykisk. Trening tre ganger om dagen, altfor lite mat, som ender opp i en stor skjevfordeling. Det er ikke rart at jeg føler meg konstant utslitt i hodet og i kroppen, men jeg må trene, har blitt helt besatt av det, og klarer ikke å stoppe, totalt avhengig av trening, som en slags rus. Noe jeg må gjøre, noe jeg må ha.

Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi jeg tror det er noe mange kan kjenne seg igjen i på ulikt vis. Når opptattheten av maten og treningen tar totalt over livet, fordi behovet for kontroll og det å holde følelsene på avstand blir så stor. Og det føles som å ha et troll i hodet – en konstant kalkulator som skal telle hver eneste kalori, ha kontroll over hvor mange kilometer som skal løpes, hvor mange ganger jeg må trene, hva jeg skal spise, når jeg skal spise og hvor mye jeg skal få lov til å innta av kalorier den dagen. Det blir en evig, ond sirkel full av vonde tanker rundt utseende, selvbilde, kropp, vekt, kalorier og trening. Det er så slitsomt, og vondt.

Spesielt vanskelig er det når jeg får følelsen av at helsevesenet ikke tar problemet mitt særlig alvorlig, fordi jeg utifra BMI er normalvektig, men på grensen til undervektig. Jeg fikk til og med høre av fastlegen min at: «Du er jo ikke undervektig ennå, så dette her er jo ikke så farlig.» For meg ble dette veldig problematisk, fordi det bare bekreftet hva jeg selv tenkte: At jeg egentlig ikke er syk nok, at det ikke er et stort problem, og at jeg da bare kan fortsette som jeg gjør. Det næret også de spiseforstyrrede tankene mine enda mer, som om det «onde trollet» i hodet mitt fikk en bekreftelse utenfra på at jeg virkelig er stor. I etterkant mistet jeg fullstendig motivasjon for å gjøre en endring, og gjøre noe med spiseforstyrrelsen min, alt pågrunn av én kommentar fra den lite forståelsesfulle fastlegen min om at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg dro til fastlegen min for å få hjelp til det jeg hadde innsett var et stort problem, og var faktisk motivert på det tidspunktet, men endte opp med å ikke klare å gjøre en endring i det hele tatt, fordi det eneste fokuset var på hvor mye jeg fortsatt veide, og BMIen min.

Det er også denne opplevelsen jeg fikk på DPS – at det kun fokuseres på vekt og BMI, men ikke hvordan jeg har det psykisk, inne i hodet mitt, og hva spiseforstyrrelsen egentlig skyldes. Spiseforstyrrelsen handler jo egentlig ikke om tallene på en vekt eller hvor mange kilometer jeg må løpe, men om et stort behov for kontroll, og det å holde følelseskaoset mitt på avstand, når jeg ikke klarer å forholde meg til alt sammen. Det å kontrollere maten og treningen blir en måte å kontrollere det ukontrollerbare på. Å gjøre meg selv følelsesløs og likegyldig.

Jeg skulle ønske at helsevesenet fokuserte mer på hva som ligger bak, istedenfor å bare fokusere på hva pasienten veier og har i BMI. Det gjør ikke en pasient med spiseforstyrrelse bedre å få prentet inn hvor mye man veier til enhver tid, og få høre at: «BMIen din er jo normal,» etterfulgt av et oppmuntrende smil, som om den normalvektige pasienten med spiseforstyrrelse da er frisk. Man kan ikke måle friskhet fra spiseforstyrrelsen bare utifra vekt eller BMI, men også se det som ligger bak. For det ligger alltid veldig vonde ting under dette enorme behovet for kontroll.

This is important for people to understand because many people with bulimia don't show physical signs and feel very alone because they can't tell anyone. -MD:

For min del er det et følelseskaos, og traumatiske opplevelser fra fortiden jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til som ligger bak. Det blir rett og slett for overveldende å ta inn over meg alt sammen. Så jeg ender med å flykte fra følelsene mine, løpe og trene dem av meg, sulte dem bort. Og det tærer noe forferdelig på kroppen min. Jeg vet det. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre noe med det, fordi jeg er livredd for alle følelsene som kommer til overflaten, når jeg ikke lenger føler at jeg har stålkontroll.

Jeg prøver å jobbe aktivt med disse problemene i gruppeterapien og hos behandleren min, men jeg merker at det er veldig vanskelig å finne motivasjon til å gjøre endringer akkurat nå. Idag var jeg på DPS for å utforme noe som kalles kasusformulering sammen med de to behandlerne i gruppa jeg går i – en plan med målene jeg har, og hva som hindrer meg i å nå disse. Vi diskuterte også hvordan jeg kan teste meg selv i gruppa, og komme nærmere målet mitt om å klare å forholde meg til følelsene mine uten å måtte bruke alle disse unhensiktsmessige strategiene. Dessverre har jeg en veldig lang vei å gå før jeg kommer dit, men skal nærme meg, med små skritt av gangen, fordi det å åpne opp for alle følelsene på en gang ikke er noe jeg klarer å håndtere.

Men for å klare dette er jeg helt avhengig av at de som skal hjelpe meg fokuserer på mer enn bare BMI og vekt.

For normal BMI og vekt er ikke = frisk.