Bedringsprosess og late sommerdager

Hei, og long time, no see! Jeg håper dere nyter det varme og flotte sommerværet så godt dere kan. Det skjer mye positivt i livet mitt nå, og det er faktisk derfor jeg har brukt bloggen så lite i det siste. Tiden har jeg isteden brukt til å nyte det usannsynlig fine sommerværet, som nå har vart helt siden mai, og være ute så mye som mulig, prøve å være mer sosial, gå turer i skog og mark, bade, sole meg, ligge i gresset i hagen og lese bøker og bla i forskjellige blader, trene og se på gode serier, filmer og dokumentarer på Netflix. Det aller beste med det jeg listet opp? At dette er den første sommeren på seks år jeg ikke er innlagt, og at jeg klarer å nyte de fine dagene. Hvem skulle ha trodd det? Aller minst jeg.

Her kommer en liten bildeoppsummering av sommeren min til nå med bading på Tjuvholmen og i forskjellige tjern her hjemme, turer i skog og mark, god mat, skrivedager på biblioteket, avslapning i hagen, late dager langs elva, avslutning med Fontenehuset på Villa Rørvik i Svelvik, øyhopping i Oslofjorden og fantastisk, varmt og deilig sommervær. Bare se selv:

For helt ærlig hadde jeg nesten glemt hvordan det å ha det bra føles, og at jeg kunne føle på de gode følelsene, ikke bare de dårlige, vonde og vanskelige. Visst har jeg fortsatt noen nedturer med depresjoner innimellom,  men jeg tror jeg har utviklet en større mental styrke enn før. Det var noe jeg reflekterte meg fram til hos den nye behandleren min på DPS tidligere denne uken, som jeg nå har gått hos to ganger, etter at den gamle behandleren min gjennom to år sluttet for to uker siden. At hun sluttet var tøft, samtidig har det også gått overraskende greit å bytte behandler nå. Jeg har helt tydelig utviklet meg på flere plan, med tanke på at behandlerbytte for bare ett og to år siden ville vært mye vanskeligere enn det nå har vært.

Men ikke bare det, jeg føler at jeg er i en prosess nå hvor jeg jobber mye med meg selv, og jeg har den siste tiden spesielt lagt merke til at jeg holder ut vanskelige følelser og tanker bedre enn før, jeg klarer å tenke mer positivt, og evner i større grad å se de bra tingene jeg gjør, og gi meg selv en klapp på skulderen for det. Det å holde ut det som er vanskelig er kanskje området der jeg har kommet lengst. Jeg trenger sjelden eller aldri innleggelser lengre, føler nesten ikke trang til å skade meg, og får til å forebygge slik at jeg ikke havner nede i de dypeste dalene hvor alt virker håpløst, svart og tungt.

De siste dagene har jeg reflektert en god del rundt hvilke ting som har gjort at jeg er i den stigende kurven jeg er i nå hvor jeg endelig begynner å merke tegn til permanent bedring. For meg har det vært en sammensetning av flere faktorer i livet mitt. En ting er jo at jeg har hatt behandler på DPS og oppfølging av kommunen, men dette er nok bare en bit av det som har gjort meg bedre over tid.

Jeg vil tørre å påsta at en bedringsprosess kan sammenlignes litt med en kake, der du trenger flere typer ingredienser for at kaken skal kunne henge sammen, og ikke minst, heve når den stekes. For min del har disse ingrediensene også bestått av mange innleggelser hvor jeg har møtt dyktig helsepersonell som har motivert, støttet og hjulpet meg, og jeg har hatt et godt samarbeidsteam på tvers av etater som har fulgt meg opp tett, deriblant NAV, fastlegen og kommunen. Men jeg tror en av de største og viktigste ingrediensene i min kake, hevemiddelet, har vært min egen selvutvikling over tid, med hjelp fra nettverket mitt.

Som en del av selvutviklingen min har det handlet om, og handler det om, å bli sterkere i meg selv, å kunne forholde meg til og håndtere følelsene mine, angsten og de vonde minnene som dukker opp fra tid til annen. Det å bli flinkere til å håndtere de vanskelige følelsene, angsten og de vonde minnene er ikke noe som har skjedd over natten. Det har tatt en seks år lang kamp med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, ti selvmordsforsøk og over 120 innleggelser, omfattende behandling på DPS og masse egenjobbing, hvor jeg tidvis har hatt en 24 timers jobb bare i å overleve. Ikke minst har jeg måttet gjøre mye selv, og jeg har jobbet ekstremt hardt for å komme dit jeg er i dag. Hvordan har jeg fått det til, lurer du kanskje på? Det er noe jeg har lyst til å komme tilbake til senere.

Bottom line er at jeg de siste ukene har klart å nyte de fantastiske sommerdagene, kanskje ikke hver dag, for livet går opp og ned for de fleste av oss, og jeg har hatt dager innimellom jeg har vært mer sliten, men mesteparten av tiden har jeg fått det til, og det er noe jeg med hånden på hjertet kan si jeg er veldig stolt av. For det at jeg ikke har vært innlagt hele sommeren (bortsett fra en liten innleggelse en gang i juni) er ikke en selvfølge for meg, og er heller ikke noe jeg tar forgitt. Generelt sett tar jeg det ikke forgitt å ha det bra, når jeg i seks år har slitt som jeg har gjort.

Med et mer positivt mindset enn noen gang, tenker jeg at det nå bare kan gå én vei.

Oppover.

Reklamer

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

31 om januar

DSC_0814

  • Jeg begynte på det siste halvåret på Danvik folkehøgskole.
  • Jeg ble sykemeldt forrige torsdag, og har ikke deltatt så mye i undervisningen.
  • Vi har jobbet med Danvikrevyen 2018, Tapt i tid, som har premiere i Drammens teater i dag, og som har to forestillinger til i morgen.
  • Jeg har tatt nye personlige rekorder i løping – først løp jeg mila for første gang på 51 minutter, deretter løp jeg 15 kilometer på 80 minutter.
  • Jeg har vært i nytt styremøte på Fontenehuset Drammen, hvor jeg er styremedlem.
  • Jeg har drukket masse kaffe, og mange kopper med beroligende te.
  • Jeg har stått opp kl. 06.30 og 07.00 hver eneste morgen siden nyttår.
  • Jeg har lest boken «Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim, og må si jeg likte den veldig godt.
  • Jeg har hørt på mange gode TED Talks, to av de beste var: My year reading a book from every country og See how the rest of the world lives, organized by income.
  • Jeg har vært syk en god del med feber, hoste og forkjølelse, og derfor vært mye sengeliggende.
  • Jeg har skrevet igjen – etter en lang tids skrivesperre, og virkelig følt gleden det å skrive gir meg.
  • Et par dager i forrige uke hadde jeg noen veldig fine dager hvor jeg var i godt humør, og følte at ting var skikkelig bra.
  • Jeg har hatt en skikkelig fin og forløsende samtale med ei klassevenninne.
  • Jeg bestemte meg for å begynne og kjempe imot spiseforstyrrelsen, og jobbe med å bli frisk fra den. Derfor begynte jeg å møte til alle måltidene på skolen, selv om jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg kommer til å skrive mer om spiseprosjektet mitt senere.k-pf-pom-1224
  • Jeg har nytt noen fantastiske vinterdager med solskinn, innimellom alt regnet og snøfallet.
  • Jeg begynte å lese Menn som ingen treng av Frode Grytten, og liker veldig godt hvordan han skriver så langt, også at det er på nynorsk!
  • Jeg har grått og vært lei meg, sliten og langt nede, men jeg har også smilt, vært glad og følt på mestringsfølelse.
  • Jeg har løpt til The Greatest av Sia og Don’t Let Me Down av The Chainsmokers.
  • Jeg har hatt rolige og vanlige hverdager på skolen, hvor jeg har stått opp kl. 07 og prøvd å legge meg før kl. 12, uten at jeg nødvendigvis har lyktes med det.
  • Jeg har gått et par kveldsturer rundt bruene, og pustet inn kald og skarp vinterluft.DSC_0809-01.jpeg
  • Jeg har hørt masse på musikk, og én av de mest fengslende og gripende sangene jeg har hørt i måneden som gikk var Murder Song (5, 4, 3, 2, 1) av AURORA.
  • Jeg falt rett på halebeinet en dag i forrige uke, da det kom nysnø oppå isen, og har hatt vondt siden.
  • Jeg har tenkt at: Nå kan vel snøen snart smelte, så det kan bli vår?
  • Jeg har gledet meg over at dagene blir stadig lysere, og at det ikke lenger er så mørkt på ettermiddagene.DSC_0804.JPG
  • Jeg begynte å lytte til podcasts, og har blant annet hørt på Bra damer med Guri Solberg og Morgenbladets podcast om norsk debatt og kultur.
  • Jeg har lest mange gode og viktige artikler, deriblant Ein sjeldan lyttar, om en mann som har absolutt gehør, Barnehagemennene som vart uskyldig mistenkte i overgrep mot barnehagebarn, og Barns hemmelige mareritt, skrevet av Kristin Oudmayer, som handler om Elevundersøkelsen 2017.
  • Jeg har snakket med folk på skolen jeg ikke har snakket så mye med før.
  • Jeg har vært innom Fontenehuset et par turer igjen, og hatt det veldig hyggelig sammen med gamle kjente.
  • Jeg har skrevet takknemlighetsdagbok hver kveld for å dokumentere alt jeg har å være takknemlig for, og det er noe jeg har lyst til å skrive et innlegg om senere, fordi det faktisk har gjort meg litt lettere til sinns, og fått meg til å tenke mer på alt det fine og positive som skjer i livet mitt.
  • Og jeg har begynt å jobbe med og bli mer positiv, og ikke ha en så negativ tilnærming til mange ting, fordi det er viktig i prosessen mot et liv med bedre livskvalitet. Det er ikke noe som er gjort over natten, men en langvarig prosess, og noe jeg skal jobbe aktivt videre med i 2018.

Tør du svare ærlig?

Noen ganger må man rett og slett bare kaste inn håndkleet, og si:

Sorry, dette fikser jeg ikke. Nå må jeg ha en pause.

Det gjorde jeg i går. Da dro jeg til fastlegen, og ble sykemeldt i en uke, frem til 4. februar, fordi jeg trenger å hente meg inn igjen etter å ha vært fullstendig utslitt, og i dårlig form siden nyttår.

Men slik samfunnet er i dag, hvor man skal fremstå vellykket, flink og perfekt, uten feil eller mangler, og presset er stort for hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, er det vanskelig å innrømme at det kanskje ikke går så bra som en skal ha det til. Dog har det blitt mer åpenhet i samfunnet for øvrig, likevel har vi fortsatt en lang vei å gå, når det kommer til å kunne svare ærlig på spørsmålet:

Går det bra?

De aller fleste vil svare ja på dette spørsmålet, enten det går bra eller ikke. Mange vil nok dra på det, og si noe slikt som:

Vel, altså, det går bra, og slenge på et smil, og ta på seg fasaden.

Og ikke misforstå, det er forståelig at mange velger å svare på den måten, fordi det er trygt. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å svare ja, det går bra, uten å tenke meg om, selv om det kanskje ikke gjør det, når noen spør. Av gammel vane. For jeg tror nemlig at det har begynt å utvikle seg en kultur hvor spørsmålene går det bra eller hvordan har du det har blitt en høflighetsfrase/eller en hilsen, på lik linje med den amerikanske frasen how are you, som i liten, eller ingen grad, gir rom for å kunne si at det ikke går så bra. Dessverre har det blitt mer og mer slik at folk flest ikke egentlig er interessert i hvordan det går når de stiller dette spørsmålet, men bruker det mer som en icebreaker for å få samtalen i gang, og holde den gående, som en slags smalltalk, slik man ofte snakker om været eller andre overfladiske temaer.

Når vi først er inne på dette, tenker jeg også at går det bra eller hvordan går det oftere og oftere er spørsmål vi slenger ut i forbifarten, litt sånn som dette:

Hei, hvordan går det?

Det går bra med meg, og med deg?

Det går bra med meg også.

*Begge smiler*

Det var hyggelig å se deg.

Takk, likeså.

Ha det.

Har vi virkelig blitt så stressa og travle at vi ikke lengre har tid til å høre hvordan andre virkelig har det? Med dette mener jeg ikke at man skal fortelle hele livshistorien sin, når noen spør hvordan går det, imidlertid burde det, etter min mening, være rom for å kunne si:

Det går faktisk ikke så bra akkurat nå.

Dessverre er det mange som sperrer opp øynene hvis en svarer noe annet enn det går bra, som om de blir overrasket eller overrumplet over at noen kan finne på å svare ærlig. I noen tilfeller får jeg følelsen av at enkelte ikke vil høre det sanne svaret eller ikke klarer å forholde seg til det.

Denne kulturutviklingen, som jeg i stor grad ser på som ugunstig, tror jeg er med på å gjøre ærlighet og åpenhet om problemer og utfordringer vanskeligere for mange, fordi det skaper en enda større barriere for dem som faktisk sliter, men som ikke tør å si det til noen.

Har vi blitt så stressa og travle at vi ikke har tid til å høre andres ærlige svar?

Det enkle svaret er muligens ja, imidlertid handler det muligens også om at både språket og kulturen vår er i konstant endring, og at den norske kulturen blir stadig mer og mer amerikanisert og globalisert. Mer enn noen gang er det nå en økt flyt over landegrenser – være seg både flyt av varer og mennesker, men også den mer elektroniske flyten av informasjon, ideer, bilder og penger. Vi blir bare mer og mer påvirket av amerikansk kultur – gjennom TV-serier og filmer, magasiner og reklame, sosiale medier, mote og trender, og musikk.

Dette har en enorm innflytelse på oss, og jeg tror det er her mye av den kulturen jeg snakker om kommer fra, ikke nødvendigvis bevisst, men at vi i det ubevisste plukker opp en annen måte å samhandle på enn før gjennom disse kanalene, og føler på et press om å fremstå slik andre forventer, som i mange tilfeller er fullstendig uoppnåelige idealer samfunnet har skapt.

På det personlige planet, etter årevis med sykdom, har jeg lært at det å være perfekt er en umulighet for alle mennesker, også for meg. Ikke at jeg noensinne har trodd jeg var perfekt, men det var en periode jeg presset meg selv til det ytterste for å være en pleaser – en person som skulle være overalt på en gang, sjonglere hundre prosjekter samtidig, være engasjert på flere ulike plattformer, løpe rundt som en duracellkanin og sette alle andre foran meg selv. Fordi jeg trodde det var dette alle rundt meg ønsket at jeg skulle gjøre, og at det var den eneste måten å bli likt og respektert på.

Etter hvert fikk jeg smertelig erfare at denne levemåten eller livsstilen bare fungerer i korte perioder av gangen, fordi jeg gang etter gang opplevde å falle ned i de dypeste daler, og bli både utslitt, utbrent og deprimert. Og mye av årsaken, sånn rent bortsett fra det biologiske og andre omstendigheter?

At jeg har hatt altfor høye krav og forventninger til meg selv. Det såkalte flink-pikesyndromet, blandet med at mennesker rundt meg også har hatt høye forventninger til meg. Kombinasjonen av dette skaper et tilnærmet umenneskelig press som altfor mange unge i dag opplever, og er det rart at så mange barn og unge sliter med depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og psykiske utfordringer da? Nei, det er det ikke.

Det aller viktigste jeg har lært gjennom de siste årene er viktigheten av åpenhet og ærlighet. Jeg har øvd meg opp til å kunne svare ærlig på spørsmål som går det bra og hvordan går det. Det tok lang tid før jeg turte å være så åpen og ærlig som jeg har vært i sosiale medier, i media og på denne bloggen, fordi jeg i mange tilfeller følte at jeg gjorde det motstrøms. Når andre prøvde å opprettholde fasaden sin og glansbildet av seg selv i sosiale medier, prøvde jeg å skape en balanse, som lignet det virkelige livet mitt i større grad. Med de store oppturene, de store nedturene og alt livet har å by på i mellom. Om jeg har lykkes godt med dette vet jeg ikke, men jeg har fått mye tilbake ved å gjøre det, og på den måten fått en helt annen relasjon til mange mennesker på grunn av åpenheten min, fordi det er mange som har det på samme måte, og som deler noen av de samme opplevelsene.

Med andre ord skal man ikke kimse av å svare ærlig, når noen spør hvordan går det eller har du det bra. Fordi det kan være med på å gjøre det lettere å snakke om det som ikke går så bra også.

Så neste gang noen spør deg hvordan det går, tør du svare ærlig?

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Sånn lever jeg i den tøffe perioden

Aller først: Godt nyttår langt på etterskudd, og beklager for de sjeldne oppdateringene i det siste. Jeg skal prøve å bli flinkere til å bruke bloggen i 2018, og ja, det kan kanskje være et nyttårsforsett, om jeg skal ha noe. Så til det jeg egentlig ville skrive om:

Jeg leste et intervju på tv2.no med TV3-programelederen Jannecke Weden i dag, som åpent forteller om hvordan hun har slitt med panikkangst siden hun var ni år gammel.
I dette intervjuet bet jeg meg merke i det hun sier helt tilslutt, og som jeg syns er så sant og viktig:

«Jeg har ett motto, og det er: «Hvis det ikke går over, så lev med det». Det er veldig mange kjente personer med en stemme utad som sier: «Slik kom jeg meg gjennom den tøffe perioden.» Jeg tenker at det er greit at jeg sier: «Sånn lever jeg i den tøffe perioden.»

Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger, og som jeg også har prøvd å etterstrebe selv, nemlig å skrive om de vanskelige tingene når jeg er i dem istedenfor å skrive om det når jeg har vært gjennom den tøffe perioden. Og når vi er inne på temaet tøff periode, så er jeg inne i en nå selv, med mye angst og en depressiv episode som jeg sliter skikkelig med å komme meg opp og ut av.

 

DSC_0780.JPG
Her har du meg sminkeløs, og slik jeg ser ut akkurat nå: Trøtt og sliten.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive for tiden. Klarer ikke starte innlegg, klarer ikke fullføre. Vet ikke hva jeg vil formidle, om jeg har noe å formidle overhodet. Jeg er fullstendig klar over at det nå er en måned siden jeg oppdaterte bloggen, og at både jul og nyttår har sklidd forbi uten at jeg har skrevet noe om det.

Den siste måneden har vært tøff, spesielt dagene nå etter nyttår har vært tunge, og jeg kjenner meg deprimert igjen, som jeg så altfor mange ganger har vært før. Når kroppen bare stritter imot, og det kjennes ut som om jeg må slepe meg selv rundt, og tvinge meg til å gjøre ting, når jeg aller helst bare vil ligge under dynen, og ikke gjøre noe annet, fordi jeg er så sliten, men presser meg selv til å gjøre noe likevel, selv om jeg føler at ingenting gir mening.

De depressive symptomene som jeg så altfor godt har lært meg å kjenne igjen:
Å føle meg nedstemt mesteparten av døgnet, føle meg trist og lei, ikke interessere meg for det som vanligvis gir meg glede, være ekstremt sliten og ikke ha noe tiltakslyst, sove ekstremt dårlig og ha mareritt, miste matlysten og generelt føle meg elendig, og ikke klare å konsentrere meg og fokusere. Det å være deprimert er litt som å være i en konstant tung tåke, og det er vondt, vanskelig og utmattende å være i den. Aller helst har jeg bare lyst til å ligge i sengen hele dagen, isolere meg, ikke snakke med noen og ikke gjøre noe. Dette er depresjonens mekanismer, og måte å vise seg på.

Men det jeg har lært gjennom alle de årene jeg har slitt med depresjoner, er at det siste som får meg til å føle meg mindre deprimert er å lytte til depresjonens stemme som bare er negativ, trist og tiltaksløs, og som vil at jeg skal bli liggende i sengen, ikke stå opp om morgenen og isolere meg fullstendig fra andre mennesker. Det får meg ikke ut av den depressive episoden, og av erfaring vet jeg at dette ikke hjelper andre som sliter med depresjon heller, nettopp fordi man gir etter for de depressive tankene og følelsene, og bare graver seg enda lengere ned.

Det jeg har funnet ut etter årevis med depresjoner av og på er at jeg, uansett hvor slitsomt, vondt og vanskelig det kjennes å gjøre ting når jeg er i en tøff periode som nå, rett og slett må tvinge meg selv til å gjøre ting likevel. På tross av at kroppen skriker og stritter imot, og at det gjør fysisk vondt å reise seg opp fra sengen om morgenen.
Det er absolutt ikke lett, det er beintøft. Tro meg. Men jeg vet med meg selv at dette er den eneste måten å komme meg gjennom den depressive episoden. For det å isolere meg hjelper ikke. Det har jeg prøvd før, og det gjorde meg bare mer og mer deprimert, helt til jeg tilslutt endte opp med å bli så dårlig at jeg ble innlagt. Heldigvis er jeg langt ifra å være så deprimert nå som det jeg kunne bli før, nettopp fordi jeg har lært meg selv bedre å kjenne, og vet hva som er bra og hva som ikke er bra for meg.

Akkurat nå prøver jeg å ta en dag av gangen, og fokusere på at jeg skal komme meg gjennom denne dagen før jeg begynner å tenke på den neste. I tøffe perioder som den jeg er i nå, er det desto viktigere for meg at jeg tvinger meg selv til å være i nåtiden, i nuet, og ikke begynne å tenke på fortiden eller å stresse for mye over ting som skal skje, men forsøke å puste, og roe meg ned.

For jeg har erfart fra tidligere at, hvis jeg holder ut, så blir det bedre, og at også jeg kan oppleve de positive og fine tingene livet har å by på. At også jeg kan smile, le, tenke positive tanker og føle glede og lykke, bare at jeg ikke føler det slik akkurat nå. Når jeg har vært på mitt aller dårligste har jeg ikke klart å tenke at det finnes en vei opp og ut av depresjonen, eller at jeg noensinne vil komme ut av det. Nå vet jeg heldigvis bedre.
For gjennom årenes løp har jeg begynt å tenke at en depressiv episode er en midlertidig tilstand som vil gå over, og at det ikke er noe som vil vare for alltid eller at jeg kommer til å være fanget i dette for evig tid. Det er en fattig trøst, når alt kjennes tungt, slik det gjør nå. Etter hvert har jeg også funnet et sitat som minner meg på nettopp dette:

It will pass.

 

 

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!