Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Reklamer

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!

 

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Hundre dårlige ideer = én god!

(Skrevet onsdag)

I skrivende stund sitter jeg i sengen min på internatet, og tar en pust i bakken etter en lang dag. Dagen i dag har bestått av å løpe fra det ene til det andre – først legetime for å få legeerklæring, siden det har blitt så strengt med fraværsgrensen nå, deretter var jeg en tur innom lageret, der jeg har tingene mine, for å hente skjerf og diverse vinterklær, siden jeg i en hel uke nå har gått rundt og klaget på at jeg fryser, for så å dra rett til DPS i gruppeterapien jeg har ukentlig. Med andre ord ble det ikke skole på meg i dag heller, siden jeg har vært syk i nesten to uker nå. Det er noe jeg begynner å bli veldig lei av nå, kjenner jeg, og håper derfor at dette viruset kan komme seg ut av kroppen min fortere enn svint, så jeg kan fungere noenlunde normalt igjen, uten feber, dundrende hodepine og hosting dag og natt.

Akkurat nå jobber vi med to monologer i Forfatterklassen, som det er meningen at Skuespillerklassen skal fremføre i Black Box her på skolen på nyåret. Det er en vanskelig prosess, med tanke på at jeg ikke har skrevet monologer tidligere, og fordi vi går så mange runder, hvor vi får tilbakemeldinger, for så å måtte skrive nye utkast, som må leveres innen en viss tidsfrist. Men på et eller annet merkverdig vis klarer jeg å levere utkastene mine i tide allikevel, selv om jeg noen ganger har mest lyst til å brenne det jeg har skrevet, kaste PCen i veggen og gi opp teksten gang på gang. På tross av dette ender jeg heldigvis ikke med å gjøre det, men å stå på allikevel, og få utkastene mine levert. For meg er det en øvelse å kunne levere noe jeg egentlig ikke er fornøyd med, fordi jeg har så høye krav og forventninger til meg selv, og hele tiden er livredd for å feile. Jeg prøver derimot å tenke at: «Dette er første gangen jeg faktisk skriver monologer. Jeg kan ikke forvente at det blir perfekt på første forsøk, og kanskje ikke på tiende eller trettiende forsøket heller.» Det var en lærer på morgensamlingen i forrige uke som sa at:

«Du må få 100 dårlige ideer, før du får én god. Fail faster!»

Og det er faktisk veldig sant. For det er ingen som klarer noe perfekt på første forsøk, så hvorfor ikke heller bare tillate seg selv å feile fortere, og lære av det, istedenfor å strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen, som vi alle gjerne skulle nådd uten å måtte jobbe for det? Sannheten er at suksess krever hard jobbing, og det kan høres klisjeisk ut det jeg skal si nå, men man må faktisk ofre både blod, svette og tårer for å oppnå det man vil. Jeg har heldigvis ikke ofret noe blod her, og ikke så mye svette heller, men litt frustrerte tårer har det vært, når jeg har følt og tenkt at:

«Dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg skriver ikke noe bra, og kan like gjerne bare gi opp å bli forfatter først som sist. De kommer sikkert til å synes at dette er skitdårlig, og slakte alt jeg har skrevet.»

Disse automatiske negative tankene, eller tankevirus, som jeg kaller dem, kommer veldig fort, som en infestasjon av hodet mitt, fra alle kanter, slik viruscellene vil angripe de friske cellene i kroppen. Jeg øver meg hver eneste dag på å prøve å snu disse negative tankene om til noe positivt, å gi meg selv en god klapp på skulderen når jeg har fått til noe, si «dette klarer jeg, dette får jeg til, dette skal jeg mestre,» istedenfor det motsatte. Men det er vanskelig, veldig vanskelig å få til, når det er dette negative tankemønsteret jeg har levd med i årevis. Likevel er det ikke umulig, og tidvis klarer jeg faktisk nå å ta meg selv i å tenke negativt. Før klarte jeg ikke å arrestere meg selv i dette, men nå kan jeg noen ganger stoppe opp, og ha en korrigerende samtale med meg selv. Den kan gå cirka slik:

Den negative kritikeren: «Dette her kommer du aldri til å klare. Du kommer til å feile. Det er ikke bra nok. Tror du virkelig at du er flink? Hah. For det er du ikke.»

Min korrigerende stemme: Vet du hva? Jeg kommer faktisk til å klare det. Jeg kommer ikke til å feile. Det er bra nok, og jeg er flink. Nå skal jeg motbevise deg.»

Den negative kritikeren: Men du feiler jo hele tiden. Det er det alle tenker, at du er en eneste stor feil, og aldri gjør noe riktig. Tror du liksom at du skal bli forfatter? Haha, for noe tull.

Min korrigerende stemme: Det er faktisk du som tar feil, ikke jeg. Jeg feiler ikke, og jeg tror ikke alle tenker at jeg feiler heller. Det er en feiloppfatning, og en misforståelse. Ja, jeg tror faktisk at jeg skal bli forfatter. Det er tross alt det eneste jeg har lyst til. Hvorfor skal jeg ikke kunne klare det, bare jeg jobber hardt nok?»

Den negative kritikeren: Du feiler, feiler, feiler, idiot, feil, feil.. Hører du ikke?»

Min korrigerende stemme: Nei, jeg feiler ikke, og nå er jeg faktisk lei av å høre på deg, skjønner du. Så hold kjeft.

Den negative kritikeren: Hm, kanskje du har rett allikevel?

Dette er bare et eksempel på en korrigerende samtale jeg kan ha med meg selv, eller, kall det mentalisering, om du vil. Det handler om å endre på tankemønsteret mitt, og utfordre den indre kritikeren som hele tiden skal ødelegge for meg, ved å ikke la den få makten til å ta over fullstendig. Mange ganger ser jeg på tankene i hodet med denne metaforen: Se for deg at du står på en togstasjon. Mange tog kjører forbi deg på stasjonen hele tiden, men jeg kan velge om jeg bare vil se på togene eller faktisk gå på det. Slik er det med tankene også. Jeg kan velge å stå å se på tankene mine som farer forbi, eller jeg kan velge å tenke mer på tanken, og la den få plass. I det siste har jeg forsøkt å observere tankene, uten å gi dem noe mer oppmerksomhet, og jeg merker da at jeg tidvis får den indre kritikeren til å forsvinne litt mer enn før.

Det at jeg klarer å tenke litt mer positivt gjør også at det blir enklere å gjennomføre oppgavene jeg får tildelt, og utfordringer som dukker opp, fordi jeg ikke med en gang tenker at dette er noe jeg aldri kommer til å få til, men heller klarer å tenke at:

«Dette må jeg prøve før jeg konkluderer med at det ikke går.»

Og feile fortere, prøve, feile, og prøve igjen helt til jeg lykkes. Om det så må hundre ideer til, før jeg får én god.

Ønsker alle en god torsdag!

21731227_10213803854307795_6910159366895849923_n
Danvikkvelden: På fredag viste vi frem gangvideoene vi har jobbet med i to uker.

Lykkeligere enn jeg noensinne har vært

DSC_1182-01
Rommet mitt på Danvik.

Jeg er dårlig til å oppdatere bloggen nå for tiden, og det skyldes i hovedsak at det er veldig hektisk her på Danvik med mye som skjer, og oppgaver som må gjøres.
Tolv dager har gått siden jeg sist skrev noe, og så mye positivt har skjedd, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg helt sprekkferdig av glede og stolthet over alt jeg har fått til de siste ukene, helt på egenhånd. Hvor bra de tre første ukene her på Danvik faktisk har gått, og hvordan jeg har utfordret meg selv på nye og positive måter.

Det er første gang på flere år at jeg faktisk føler ekte lykke, fordi jeg endelig gjør det jeg vil. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det, annet enn at jeg er så glad for at jeg hoppet rett ut i det, og begynte på skolen igjen. Jeg trodde jo aldri at det skulle skje, at jeg skulle bli frisk og stabil nok til å gjennomføre et ordinært skoleår, men her sitter jeg, på en skole, på Danvik, som elev på Forfatterlinjen, og gjør det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Uttrykker meg med ord, og skriver mer enn jeg noensinne har gjort.
Jeg er så inspirert, får stadig ideer og begynner å få troen på at jeg faktisk skal klare dette. Jeg føler meg heldig, så utrolig heldig som får oppleve dette, og en sang av Aurora uttrykker mye av det jeg føler akkurat nå:
spotify:track:1XZU7d9vFvZLmiC8sfgbN1

Jeg tenkte å vie dette innlegget til alt det jeg har gjort den siste måneden, og det er ikke rent lite. Her kommer noen bilder som oppsummerer noe av det:

Valgkamp i august/september:

 

 

Flytting fra leiligheten min til Danvik folkehøgskole:

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Skoletur til Sandefjord og litt hverdag på Danvik med morgensamling og fellesareal:

 

 

Forhåndsstemming:21231105_10213651835427418_3466393328948927685_n

Valgvake, takketaler, blomsterhilsener og valgseier!

DSC_0007

DSC_0006

Andre samling med Team Media i YFU, denne gangen i vakre Trondheim:

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Danvik på Senkveld-innspilling, hvor jeg var så heldig å møte Cengiz og Ina fra Skam:

21745169_1663031533715447_2095873630_o

DSC_0016

Det er faktisk helt absurd å tenke på at jeg denne helgen har gått tre uker på Danvik folkehøgskole. Siden innlegget mitt den 3. september, som teknisk sett var nesten rett etter skolestarten min, har jeg jobbet videre med skriveprosjektene vi holder på med i Forfatterklassen, og faktisk skrevet min aller første monolog.

På tirsdag fikk vi tilbakemeldinger på monologene våre i grupper, noe jeg hadde gruet meg veldig til, fordi jeg helt ærlig var redd for at monologen min var dårlig, og at den derfor kom til å bli slaktet. Heldigvis skjedde ikke det. Snarere tvert imot. Jeg endte opp med å få gode tilbakemeldinger, og da kjente jeg virkelig på mestringsfølelsen, fordi jeg hadde klart noe trodde jeg ikke kom til å klare. Det beviser bare en ting: At jeg klarer det jeg vil, på tross av at jeg gruer meg, og egentlig ikke har lyst.

Et annet eksempel på det er faktisk fra onsdag denne uka. En gang i semesteret er det satt av to timer hvor elevene på skolen kan vise frem talentene sine. Tirsdag kveld ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lese i Arena (som er den store fellessalen vår), og endte opp med å si ja før jeg i det hele tatt hadde tenkt meg om. For ikke hadde jeg forberedt meg, og i tillegg hadde jeg vært syk med forkjølelse tre dager i forkant, men presset meg gjennom dagene allikevel, selv om jeg kanskje burde ligget i senga. Jeg endte dermed opp med å lese tre dikt foran hele skolen på onsdag, 98% på sparket, noe som gikk overraskende bra, med tanke på tilstanden jeg var i, og hvor lite jeg hadde øvd. Det beste var at jeg nesten ikke engang var nervøs, og klarte å være tilstede i øyeblikket der og da. Og det er rart med det – hvordan jeg blir helt fri for tanker når jeg står på scenen, og bare lever meg inn i øyeblikket.

For bare noen år siden hadde jeg så mye angst at jeg ble fysisk dårlig før jeg skulle stå foran noen og snakke. På ungdomsskolen klarte jeg knapt å holde foredrag alene foran læreren min, fordi jeg slet sånn med prestasjonsangst og sceneskrekk. Før skriftlig og muntlig eksamen i tiende klasse kastet jeg opp hele morgenen før jeg skulle opp, fordi jeg var så forferdelig nervøs. Men selv om jeg var livredd gjennomførte jeg, og endte opp med 6 i engelsk skriftlig og 5 i naturfag muntlig. For jeg unngikk ikke frykten min, jeg møtte den, og vant. I årene etter har jeg jobbet hardt for å overkomme denne angsten, og blir i dag nesten ikke nervøs når jeg skal stå foran mange mennesker lengre. Derimot nyter jeg det, fordi jeg syns det er så gøy, og har lyst til å gjøre det igjen og igjen. For meg er dette et eksempel på hvordan det å møte angsten isteden for å unngå den kan ha gode resultater, slik som i mitt tilfelle.

Det betyr ikke at jeg ikke kan føle på prestasjonsangsten lengre, for det kan jeg i aller høyeste grad. Denne uken har vært veldig hektisk, og jeg har da fått kjenne på min store utfordring: Den indre, negative kritikeren som hele tiden skal rakke ned på alt jeg gjør:

«Du kommer til å feile, du blir aldri god nok, dette er utrolig dårlig, du klarer ikke dette.»

Ordene som gjaller i hodet i det hele tatt før jeg har begynt på en oppgave. Jeg kjemper imot denne redselen for å feile for hvert ord jeg skriver. Til tider kan det være veldig slitsomt, fordi jeg får lyst til å gi opp hele oppgaven, kaste PCen i veggen av frustrasjon og legge meg ned og grine. Heldigvis ender jeg ikke opp med å gjøre noen av disse tingene, fordi  jeg på en eller annen måte klarer å bestemme meg for at:

«Dette skal jeg få til!»

Uansett hvor høy den negative stemmen i hodet mitt er, nekter jeg å høre på den, og får oppgavene gjort. Jeg utfordrer meg selv hver eneste dag her på Danvik, og mestrer det. Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg kjenner på mestringsfølelsen – det å overvinne min indre kritiker, som blir stadig mindre for hver dag som går. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg har klart å knuse den negative stemmen inni meg som hele tiden vil rakke ned på meg, men jeg skal dit en dag. Det har jeg bestemt meg for.

Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Jeg føler meg i live. Jeg lever. Føler meg heldig over å være her. Tilstede. Nå.

Ny start på flyttefot

Mitt nye hjem de neste ni månedene. Danvik folkehøgskole. Kilde: danvikfhs.no

Ja, du leste riktig! Jeg fikk idag beskjed om at jeg har kommet inn på forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole, og takket ja til plassen der, noe som betyr at jeg allerede på søndag flytter fra min nåværende leilighet, og inn på skolens internat. Hjemme her nå er det derfor et eneste stort flyttekaos, da jeg må pakke, og flytte mesteparten av tingene mine allerede på søndag, siden jeg flytter da. Men jeg kunne ikke ha vært mer glad, for det å gå på forfatterlinjen på Danvik betyr at jeg får gjøre det jeg elsker aller mest i ett år. Skrive, masse, og ha mediefag, bli en bedre journalist, og forhåpentligvis kunne ta flere oppdrag på sikt, når jeg får faglig kunnskap og påfyll.

Det er nesten helt surrealistisk og absurd at jeg skal begynne på skole igjen, og enda mer sprøtt at jeg faktisk skal flytte. Om TO dager. Det er utrolig rart å tenke på at dette er nest siste kvelden i denne leiligheten, her jeg har bodd i to år og snart tre måneder, hvor jeg har så mange gode minner og gode erfaringer, av å vokse og å bli trygg. Før jeg flyttet hit trodde jeg aldri at jeg skulle klare å bo alene, fordi det å ikke skulle ha noen rundt meg skremte meg, og gjorde meg forferdelig utrygg. Men de siste årene har lært meg å like å bo alene, og bli flink til også å kunne nyte mitt eget selskap. At det å være alene faktisk også kan være fint og godt, og ikke nødvendigvis trenger å bety ensomhet, eller det å ha det vondt og vanskelig.

Turen til Roma i mars i år lærte meg at det å være alene kan være en god ting, og at jeg takler utfordringer, på samme måte som jeg nå skal ta et stort skritt, en ny utfordring og starte på blanke ark. På et helt nytt sted, med mennesker jeg aldri har møtt før, og gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Gå på folkehøgskole, bo på internat og være tett på folk hele tiden. Det å være i en skolesituasjon, som jeg ikke har vært på flere år, er på noen måter litt skremmende, men også noe som jeg tror kan gi meg masse positivt.

Jeg gleder meg til å treffe menneskene jeg skal tilbringe det neste året sammen med, og jeg ser virkelig frem til å lære nye ting, utvikle talentet mitt og ha det moro mens jeg gjør det. For hvilket annet sted enn en folkehøgskole er det man kan ha det morsomt, samtidig som man gjør det en elsker aller mest? Jeg vet i alle fall ikke om noe lignende.

Skrives igjen så snart jeg har installert meg på skolen, men til da: God helg!