Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt

Reklamer

Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Hei, lørdag!

Jeg har hatt en sinnsykt travel uke, og henger derfor en god del etter på oppdateringene, siden vi har hatt workshops denne uka, hvor jeg har jobbet med flerkamera- og TV-produksjon. Det jeg har holdt på med denne uka er noe jeg vil skrive mer om senere, men først: En oppdatering på høstferien, som kommer en uke for sent.

I forrige uke hadde jeg høstferie, og tilbrakte den både i Drammen, Oppdal og i Østerdalen denne gangen. Forfattervenninnen min K, inviterte meg til Oppdal, der var jeg hos familien hennes fra onsdag til søndag. Det var utrolig koselig og hyggelig. Fra onsdag til lørdag var vi hjemme hos K og familien hennes, torsdag fikk jeg meg også en liten tur til Trondheim, da K hadde et ærend der. Tiden brukte vi til å gå turer i skogen, ta en kaffe på den lokale kaffebaren, kjøre inn til Trondheim og reise på hytta i Østerdalen fra lørdag til søndag. I høstferien fikk jeg også skrevet masse – det å gå på Forfatterlinjen har gitt meg mye inspirasjon, men jeg skal ikke skrive så mye mer i dette innlegget akkurat nå. Isteden velger jeg å vise noen av bildene jeg tok i ferien:

22195285_10213948723009422_3721171087939734322_n
Høst på Danvik.
22090060_10213956463682934_4451304784607025004_n
Bladene skifter farger.
22365550_10213980012271634_3353334755994177882_n
Sauer på beite i Oppdal fra gåturen i regnet.
22228275_10213980013031653_5473947657381066891_n
Det har blitt høst også i Trøndelag.
22365175_10213980023151906_1596597161291147448_n
Skogen i Oppdal.
22310141_10213980018791797_760012218712898175_n
Trær og fjell i Oppdal.
22221812_10213980024151931_3217195444784857920_n
Inn fra den kjølige høstlufta for noe varmt å drikke.
22279708_10213980025471964_8983937632827073142_n
Da blir det en kopp med varm sjokolade og konfekt.
22228615_10213980026591992_7272368949172468816_n
Den altfor fine konfekten med markjordbærsmak som nesten ikke kunne spises.
22279527_10213980024431938_6813214659617915138_n
Litt mer konfekt er lov på en fredag.
22228361_10213980024791947_7284876040934599695_n
Kathrines cappuccino så skikkelig digg ut, men den kunne jeg ikke drikke, fordi jeg har laktoseintoleranse. Opp ned hjerte.
22221541_10213980027232008_4328517019295333086_n
Også fikk vi selvfølgelig en liten smak av kong Vinter, da vi kjørte over Dovrefjell på vei til Trondheim.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
I Trondheim ble det tid til en kvalitetskaffe og litt skriving på Espresso House, da reisefølget mitt skulle et ærend.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Og jeg skrev blant annet denne setningen, som virkelig forløste noe i meg. Slik føltes det:

Når du skriver en setning som kommentar på Facebook i respons til et bilde, og innser at du faktisk har skrevet starten på diktet, kanskje til og med tittelen på boka, du har tenkt på så altfor lenge, men ikke har klart å skrive, fordi det var noe udefinerbart som manglet. Og den følelsen du får når noe i deg løsner, og du plutselig skjønner hvilken retning du skal gå, sånn i billedlig og ikke-billedlig forstand, ene og alene på grunn av den ene setningen, som forløser noe i deg du ikke tidligere klarte å få tak på, men som nå fremstår helt klart på netthinnen din. Den følelsen når du ser sammenhengen, linjer som bindes sammen, nøster som løses opp. Og du vet akkurat hva du skal skrive videre.

Fra harryby til elveby

 

22045867_10213921734974738_2335490342204334547_n
Andedammen på Danvik.

 

Jeg nyter høstferien her hjemme, i Drammen, i hjembyen min, her jeg er født og oppvokst:

Elsker alle fargene. Trærne. Skogen. Landskapet. Roen. Stillheten. Mitt eget selskap. Å bli inspirert, å skrive, å lese. Fange øyeblikkene. Skrive til langt på natt. Gå korte og lange turer i skog og mark. Høre fuglene som kvitrer før de skal reise sørover. Sitte på benken, og se utover vannet. Endene. Eksplosjonen av farger. Kontrastene. Kjenne at jeg er her. Nå.

22 år har jeg bodd her, for å være helt eksakt. Gått i de samme gatene, som egentlig ikke helt er de samme lengre, fordi byen min har forandret seg så mye. Drammen er ikke det den en gang var – en by som alle bare ville kjøre forbi med hendene for øynene, gjennom trafikkproppen med et grått teppe over seg, og for ikke å glemme harrystempelet byen hadde i en årrekke:

«Hvor er du fra da?»

«Jeg er fra Drammen.»

«Fra Drammen?! Den derre harrybyen? Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»

Jeg er vokst opp med disse linjene, og kanskje enda verre, var det å si at jeg kom fra Fjell. Det var masse fordommer og uvitenhet blant folk, både i Drammen, men også fra folk utenfra, kanskje aller mest fra sistnevnte. For det er dessverre en kjennsgjerning at Fjell i mange år hadde et dårlig rykte, langt utenfor byens grenser. Jeg kunne få høre ting som:

«Er du fra Fjell, er det ikke bare utlendinger der, a?»

«På Fjell er det bare bråk. Hvordan klarer du å bo på det stedet der, sammen med alle utlendingene?»

Dette er bare eksempler på hva folk kunne få seg til å si for fem-ti år siden, men de fordomsfulle og stereotypiske røstene har stilnet nå, for Drammen er ikke lengre det den en gang var. Elva er ikke lengre skitten og forurenset, byen er ikke lengre en liten, grå mus som ingen ser. Drammen har forandret seg, vokst, blitt fargerik og full av mangfold. Byfasadene har endret seg radikalt. Union brygge har blitt et moderne andre-bysentrum med Papirbredden, Høgskolen, restauranter, kafeer, bakerier og butikker. Det stedet i byen som tidligere var dødt, yrer nå av liv fra morgen til kveld, og da må vi ikke glemme hvordan Union brygge fikk seg en kraftig oppgradering i 2008, da Ypsilon kom, og for første gang bandt Union og Bragernes sammen. Senere kom brua i Øvre Sund, som bidro til å avlaste Bybrua, og de andre gatene i sentrum for trafikk, noe som har gjort at det igjen går an å puste i sentrum.

Når vi først er på Strømsø må vi også nevne Strømsø torg. Jeg husker fortsatt hvordan det så ut, de slitte, gamle bygningene, som desperat trengte en overhaling, fikk seg et strøk med maling, og stasjonsbygningene fikk ny fasade. Selve torget, som ingen tidligere brukte, fikk nytt liv, med en vakker vannfontene, og et utvidet byrom i form av grøntareal, benker og hengekøyer om sommeren. Ikke minst, brukes faktisk Strømsø torg nå jevnlig til både konserter og større arrangementer, og det går ikke en dag uten liv på torget der, som på Bragernes torg.

Årene gikk og Drammen klarte omsider å kvitte seg med harrystempelet gjennom å jobbe hardt med sitt omdømmeprosjekt, som blant annet gikk ut på å vende byen mot elva. Og i dag kan man ikke lengre se sporene av det som en gang var kåret til Norges styggeste by.

For det er så mye jeg elsker ved denne byen. Gå- og sykletraseene langs begge sidene av elva, de grønne lungene, det yrende folkelivet, festivalene som samler folk og byr hele byen til fest. De siste årene har flere og flere festivaler kommet til, nå senest, Globus – Internasjonal mat- og kulturfestival, hvor folk samlet seg, ene og alene for god mat og musikk. Drammen Sacred Festival, som faktisk foregår denne helgen, med groove og rytmer, Elvefestivalen som ble arrangert i august, Gjestebud som arrangeres nå i oktober, hvor byens mangfold virkelig vises fram, og så mange flere arrangementer, konserter og festivaler som inkluderer alle byens innbyggere.

For noen år siden gruet jeg meg hver gang jeg måtte fortelle at jeg var fra Drammen, men i dag kan jeg si det uten skam, at jeg er fra Drammen, og være stolt av det.

 

Ny start på flyttefot

Mitt nye hjem de neste ni månedene. Danvik folkehøgskole. Kilde: danvikfhs.no

Ja, du leste riktig! Jeg fikk idag beskjed om at jeg har kommet inn på forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole, og takket ja til plassen der, noe som betyr at jeg allerede på søndag flytter fra min nåværende leilighet, og inn på skolens internat. Hjemme her nå er det derfor et eneste stort flyttekaos, da jeg må pakke, og flytte mesteparten av tingene mine allerede på søndag, siden jeg flytter da. Men jeg kunne ikke ha vært mer glad, for det å gå på forfatterlinjen på Danvik betyr at jeg får gjøre det jeg elsker aller mest i ett år. Skrive, masse, og ha mediefag, bli en bedre journalist, og forhåpentligvis kunne ta flere oppdrag på sikt, når jeg får faglig kunnskap og påfyll.

Det er nesten helt surrealistisk og absurd at jeg skal begynne på skole igjen, og enda mer sprøtt at jeg faktisk skal flytte. Om TO dager. Det er utrolig rart å tenke på at dette er nest siste kvelden i denne leiligheten, her jeg har bodd i to år og snart tre måneder, hvor jeg har så mange gode minner og gode erfaringer, av å vokse og å bli trygg. Før jeg flyttet hit trodde jeg aldri at jeg skulle klare å bo alene, fordi det å ikke skulle ha noen rundt meg skremte meg, og gjorde meg forferdelig utrygg. Men de siste årene har lært meg å like å bo alene, og bli flink til også å kunne nyte mitt eget selskap. At det å være alene faktisk også kan være fint og godt, og ikke nødvendigvis trenger å bety ensomhet, eller det å ha det vondt og vanskelig.

Turen til Roma i mars i år lærte meg at det å være alene kan være en god ting, og at jeg takler utfordringer, på samme måte som jeg nå skal ta et stort skritt, en ny utfordring og starte på blanke ark. På et helt nytt sted, med mennesker jeg aldri har møtt før, og gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Gå på folkehøgskole, bo på internat og være tett på folk hele tiden. Det å være i en skolesituasjon, som jeg ikke har vært på flere år, er på noen måter litt skremmende, men også noe som jeg tror kan gi meg masse positivt.

Jeg gleder meg til å treffe menneskene jeg skal tilbringe det neste året sammen med, og jeg ser virkelig frem til å lære nye ting, utvikle talentet mitt og ha det moro mens jeg gjør det. For hvilket annet sted enn en folkehøgskole er det man kan ha det morsomt, samtidig som man gjør det en elsker aller mest? Jeg vet i alle fall ikke om noe lignende.

Skrives igjen så snart jeg har installert meg på skolen, men til da: God helg!

Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.