Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.