Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Reklamer

Direktesendt TV-sending om mobbing

Den 24. november var jeg så heldig å bli invitert til Kanal 10 i Holmestrand som deres gjest, for å snakke om forhistorien min. Jeg har tidligere vært åpen på denne bloggen og i media om hva jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen – om den systematiske, psykiske og fysiske mobbingen av meg. I denne direktesendingen åpner jeg opp enda mer enn tidligere, og går mer i dybden om hvordan jeg faktisk hadde det på barneskolen, og hvordan jeg har hatt det i etterkant.

Den utløsende faktoren til mobbingen jeg skulle oppleve på barneskolen hendte faktisk året før jeg begynte på skolen, da jeg var fem år gammel. Det som skjedde var at jeg ble overfalt av en ungdomsgjeng med mye eldre ungdommer mens mamma var hjelpeløst vitne til det som skjedde uten sjans til å kunne gripe inn. Og denne hendelsen skulle bli med meg inn i skoletiden, med enda flere vonde og traumatiske hendelser i form av slag, spark, dytting, konstant forfølgelse, utfrysning, flere overfall og ondskapsfull trakassering av meg. Mobbingen foregikk både i klasserommet, i friminuttet, rundt på skolens område, på skoleveien og utenfor der jeg bodde, noe som resulterte i at jeg gjennom hele barndommen levde i konstant frykt og redsel, fordi jeg aldri visste når noe kom til å skje neste gang. Jeg måtte alltid se meg over skulderen, være på vakt, kunne aldri slappe av, og var redd hele tiden, gråt meg i søvn om nettene, og hadde klump i magen da jeg skulle gå til skolen dagen etter.

Rundt jul i sjette klasse, i 2006, møtte jeg veggen fullstendig, og nektet å gå tilbake på skolen. Jeg var fullstendig nede for telling, og den jula, da jeg var tolv, tenkte jeg på å dø som en reell utvei fra marerittet jeg var i, men heldigvis kom skolebyttet, som ble tvunget igjennom via et brev til Fylkesmannen, i grevens tid. For hadde det ikke vært for at jeg i midten av sjette klasse hadde fått bytte skole, etter nærmere syv år med mobbing, ville jeg ikke ha sittet her i dag.

Dessverre skulle problemene mine forfølge meg til den nye skolen, da en av mine gamle medelever fra barneskolen begynte på samme trinn som meg i åttende klasse. Syvende var kanskje det eneste året jeg hadde det litt fint, før helvetet skulle begynne nok en gang. For han som da begynte på samme trinn som meg tok med seg mobbingen, og dermed var det i gang igjen.

Jeg ble mobbet i nesten to nye år, før det heldigvis ble tatt affære, da jeg tok mot til meg, og gikk til kontaktlæreren min, som hørte på meg, tok meg på alvor, og hjalp til med å stoppe mobbingen ved å ta tak i problemet. Hun var akkurat slik en lærer burde være – hun så meg, og hadde tro på meg, da jeg ikke hadde tro på meg selv. Hun tok saken videre til rektor med en gang, og det ble øyeblikkelig startet undersøkelser ved at elevene som mobbet meg ble tatt inn til samtaler. Men det som virkelig hjalp var da  kontaktlæreren min bestemte seg for at de skulle ha klassesamtaler – og sammen ble vi enige om en dag jeg skulle være hjemme fra skolen, så de kunne snakke om hvordan mobbingen påvirket meg i sine respektive klasser. Etter dette ble mobbingen kraftig redusert, og forsvant nesten helt i noen perioder. Selv om jeg tidvis fremdeles kunne oppleve litt mobbing var det ikke i nærheten av så ille som det hadde vært, og jeg fikk det betraktelig bedre det siste halvåret i tiende klasse.

I årene som fulgte etter tiende klasse skulle jeg slite mye. Jeg overlevde ti selvmordsforsøk. Var innlagt over 120 ganger på to år, og på mitt dårligste var jeg sengeliggende i over en måned i strekk, så deprimert og så utslitt, uten ork til engang å at det å gå de fem meterne i leiligheten min fra soverommet, til badet og tilbake gjorde meg fullstendig utslitt. Men ting har snudd, og forandret seg – til det bedre!

Når jeg ser tilbake på de årene som har vært har jeg også fått til mye positivt og mye bra. På tross av alt jeg har slitt med og hvor vanskelig jeg har hatt det i perioder, har jeg også både fått til og mestret masse ting. Jeg har hatt store oppturer mellom nedturene – med fantastiske reiser til utlandet, bidratt til bøker, skrevet kronikker og avisinnlegg, jobbet et halvt år som journalistpraktikant i Dagsavisen Fremtiden, hatt verv, vært engasjert i flere ulike organisasjoner, vært på forsiden av flere aviser med historien min, vært åpen både i media, på Facebook og på denne bloggen om hva jeg har slitt med. Men det er først nå jeg begynner å klare og være stolt over alt det jeg har gjort, og alt det jeg har fått til, på tross av alt det vonde og alt det vanskelige. Og det er først nå jeg evner å se hvor mye jeg har kjempet med nebb og klør for å holde hodet over vannet – for å overleve. Den største erkjennelsen er kanskje at jeg har skjønt hva min aller beste egenskap er: At jeg aldri gir opp, uansett hva.

Det beviser jeg nå ved at jeg snart har klart å fullføre et halvt år på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen, noe jeg ikke engang hadde trodd jeg skulle klare. For jeg hadde ikke planlagt å begynne på skole i år heller – jeg trodde ikke jeg var frisk nok, trodde ikke jeg var klar, men bestemte meg brått for at: «Nå skulle jeg kaste meg ut i det,» og jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok det valget jeg tok. For nå kan jeg om to uker se tilbake på alt jeg har fått til det siste halve året, som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde sett for meg at jeg skulle få til. Jeg har holdt foredrag foran hele skolen, lest diktene mine på skolen ved to anledninger, en gang på en Danvikkveld og en gang på event, og jeg har lest dikt på biblioteket, jeg har skrevet mine aller første monologer i hele mitt liv, og jeg har mens jeg har gått på Danvik fått tilbakemeldinger på manuset mitt fra en redaktør på et forlag. Selv om jeg fortsatt sliter en god del i perioder, skjer det jo også fantastiske ting i livet mitt, som jeg øver meg på å være glad, takknemlig og stolt over.

Og det jeg etter hvert har lært er at det er mulig å komme seg opp og ut av selv den dypeste og mørkeste bunn. For jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme – jeg har kjent på avmakten, den uendelige håpløsheten, frykten, redselen, sorgen, smerten og alt som følger med, men jeg har også opplevd de fantastiske oppturene livet kan by på – med gledesrus, adrenalinkick, sommerfugler i magen, glede, mestringsfølelse, stolthet, forelskelse og stor lykke! Det beviser for meg at det finnes håp uansett hvor vanskelig situasjonen har vært og kan virke. At det finnes lys selv i det mørkeste mørke.

Og det var også det budskapet jeg ønsket å formidle i TV-sendingen jeg var med i. At man kan komme seg ut og opp, selv med en traumatisk og vond forhistorie. Under kan dere se sendingen jeg deltok i:

En fortsatt fin fredag, og god 1. desember til dere som leser!

Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt

Skammen over å skamme seg

Jeg har slitt lenge en god stund nå med å tørre å skrive noe på bloggen min, fordi jeg etter at jeg begynte på Danvik har utviklet en frykt for å skrive åpent og ærlig, slik jeg gjorde før, av den grunn at jeg er redd for å bli dømt og sett ned på, eller at folk skal begynne å baksnakke meg. Og jeg tror ikke det er noe jeg egentlig behøver å være redd for, med tanke på hvor bra miljø vi har her på skolen. Jeg har i alle fall ikke opplevd at noen har vært dømmende til nå, allikevel er jeg redd for å ikke bli likt. Det er noe som henger igjen fra tidligere opplevelser med mobbing, hvor jeg opplevde å bli fullstendig fryst ut, og ikke var en del av noe.

Egentlig hadde jeg tenkt til å legge ut det innlegget jeg holder på med om Paris, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har klart å ferdigstille det ennå. Isteden er det andre ting jeg heller hadde behov for å skrive om, og åpne meg rundt. Det er lenge siden nå jeg har vært fullstendig ærlig om hvordan jeg har det til noen, og jeg har tidvis båret en fasade, men de siste par ukene har jeg vært så sliten at jeg ikke har orket eller klart å skjule det.

Etter at jeg møtte en av de verste mobberne på venterommet på DPS for over en måned siden, og i etterkant møtte to til på det samme venterommet, har jeg slitt veldig. Disse tre møtene gjorde at jeg i etterkant har slitt med gjenopplevelser/flashbacks hver eneste dag. Tenk deg at du går på kino for å se en film – sånn har jeg det, bare at disse små filmene og glimtene fra fortida flasher forbi i synsfeltet mitt gang på gang, uten at jeg har kontroll over det, og det samme skjer de gangene jeg faktisk sover. Da har jeg mareritt som jeg våkner svett og andpusten av, etter å ha drømt at jeg er fanget, blir forfulgt, ikke kommer meg unna, at jeg blir regelrett overfalt eller andre skremmende ting, som jeg har opplevd tidligere i livet mitt. Jeg sover også ekstremt dårlig, gjerne bare et par timer hver natt, delvis på grunn av de vonde marerittene mine, men også fordi jeg aldri klarer å sovne om kvelden. Kall det gjerne en ond sirkel, der jeg holdes våken av tankekjør og kanskje også en frykt for å måtte oppleve de samme marerittene på nytt og på nytt.

Denne kombinasjonen gjør meg fullstendig utslitt, og jeg har hatt minimalt med overskudd og energi de siste ukene, men den siste uka nå har vært absolutt verst, da jeg nesten ikke har sovet i det hele tatt, og merker at jeg må presse meg til det ytterste for i det hele tatt å klare å møte opp til undervisning. Akkurat nå føles alt ut som et eneste stort strev – jeg kjenner meg fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, og bruker de siste kreftene jeg har igjen på å holde hodet over vannet.

Skal jeg være fullstendig ærlig har også et problem jeg tidligere har skrevet om her på bloggen forsterket seg kraftig igjen, delvis på grunn av de vonde møtene jeg har hatt med mobberne mine de siste ukene. Jeg har vært veldig i tvil om jeg skulle dele det på bloggen nå, fordi jeg, som jeg skrev innledningsvis, har utviklet en frykt for at folk ikke skal like meg på skolen om jeg er ærlig om hva jeg har slitt med, og sliter med, men jeg velger å trosse denne frykten, og gjøre det allikevel.

Men jeg må si at det er veldig vanskelig å dele akkurat det jeg skal komme inn på nå, fordi jeg skammer meg sånn over å slite med et sånt problem, selv om jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet, men som kanskje ikke tør å være åpen om det, nettopp på grunn av den frykten jeg beskriver. Og skammen da, selvfølgelig.

Jeg er gjennomsyret av skamfølelse mesteparten av tiden, men skriver det allikevel: Sannheten er at jeg i over ett år har slitt med anoreksi, som er en spiseforstyrrelse, men jeg ser jo ikke sykelig undervektig ut, tenker du, kanskje? Hvordan kan hun få den diagnosen uten å være, unnskyld språket, et beinrangel? Dessverre er det mange misoppfatninger og vranglære rundt denne diagnosen, både i media, men også blant folk flest. Det er nemlig mange som tror at man må være sykelig undervektig for å ha anoreksi, men det er altså ikke tilfelle. Om man har en spiseforstyrrelse eller ikke måles ikke bare utfra vekt, men også etter en lang rekke andre symptomer, og kanskje det aller viktigste, er at spiseforstyrrelser i all hovedsak sitter i hodet. Med andre ord: Anoreksi, og alle andre spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, og ikke fysiske lidelser, men får sykdommen utvikle seg lenge nok, vil man også selvsagt utvikle fysiske symptomer i tillegg, som et resultat av det stresset kroppen utsettes for.

Da spiseforstyrrelsen min først begynte, og var virkelig ille for cirka ett år siden, var jeg heller aldri ekstremt undervektig, men jeg lå lenge og vippet på grensen mellom det å være normalvektig og det å være undervektig etter å ha overtrent og sultet meg i flere måneder. I januar i år veide jeg på et tidspunkt nesten tretten kilo mindre enn det jeg gjør nå, og jeg kommer ikke til å skrive hva jeg veide da, eller hva jeg veier nå, fordi det ikke er noen konkurranse om en viss vekt for å fremstå sykest mulig.

Det jeg egentlig vil fram til er at problemet mitt med mat virkelig har forsterket seg igjen, og jeg føler nå at jeg er fanget i mitt eget fengsel hvor jeg omtrent ikke klarer å spise, fordi tankene og fryktene mine om hva som kommer til å skje hvis jeg spiser tar fullstendig overhånd. For andre som ikke sliter med forholdet sitt til mat og kropp er det kanskje vanskelig å sette seg inn i disse mekanismene som foregår oppe i hodet, men det er veldig komplisert å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig, og at jeg ikke kommer til å legge på meg hvis jeg spiser visse typer mat. Det å slite med en spiseforstyrrelse som anoreksi, handler i stor grad om trangen til å måtte kontrollere noe, å kunne holde vonde følelser på avstand, og på en merkelig måte føle en form for mestring, men jeg må understreke at det virkelig ikke er noe å hige etter.

Det å slite sånn som jeg gjør nå er utmattende, fordi alle tankene mine, dag og natt, kretser rundt mat, kalorier, hvor mye jeg kan eller ikke kan spise, hvor mye jeg må trene, og planlegging og atter planlegging, hvis jeg for eksempel skal på besøk eller skal spise ute.

Jeg blir også fysisk utmattet, fordi jeg nå om dagen nesten ikke klarer å få i meg noe som helst, annet enn vann, kaffe og te. Det jeg føler nå er at jeg er så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den, og det har faktisk tært såpass mye på meg i det siste, at jeg i begynnelsen av denne uka faktisk på alvor vurderte å slutte på skolen, fordi jeg er så utslitt nå, og ikke vet hvordan jeg skal klare å fullføre i denne tilstanden. (I denne forbindelse er det viktig å si at jeg får tett oppfølging fra DPS, hvor jeg har behandling to ganger i uka, og av andre i støtteapparatet mitt, sånn at ingen tror jeg står fullstendig alene om det.)

Heldigvis ble jeg snakket fra det å slutte, og er fortsatt på skolen, men det var et øyeblikk i helgen jeg gikk inn på Finn for å se på leiligheter, fordi jeg virkelig tenkte at det å fullføre året på Danvik ikke er noe jeg kommer til å klare. Det var i et øyeblikks frustrasjon, om man kan kalle det det, og jeg har kommet meg litt ut av det nå, men denne følelsen av å ikke få til er noe som har plaget vettet av meg i det siste. O

Opplevelsen av at jeg feiler uansett hva jeg gjør, ikke får noen ting til og at jeg fucker opp alt, er det jeg konstant har gått rundt og følt. Og disse følelsene og tankene er veldig vonde å forholde seg til. Ikke minst er de ødeleggende for all kreativitet, siden jeg før jeg allerede har begynt på en skriveoppgave, for eksempel, tenker at det ikke er vits i å begynne engang, fordi det uansett blir skamdårlig. Og jeg tror nok at det er mange som kan kjenne seg igjen i disse tankene og følelsene, i større eller mindre grad.

Grunnen til at det i lang tid har vært stille fra denne kanten nå er at jeg har skammet meg over å skamme meg, og kommet inn i en negativ spiral, hvor jeg har blitt overbevist om at jeg ville bli sett på som rar, gal eller merkelig hvis jeg satte ord på det jeg tenker og bekymrer meg over, men så tenker jeg at:

«Er jeg egentlig alene om å ha det slik som dette, eller er det andre som føler det på samme måten, men aldri tør å si noe om det?»

Jeg tror svaret på det spørsmålet er ja, og jeg håper at jeg ved å være åpen om dette, kanskje kan gi andre en følelse av at det å slite med en spiseforstyrrelse, det å ikke føle seg god nok, være umotivert eller ha det kjipt innimellom ikke trenger å være noe å skamme seg over, eller måtte holde hemmelig for andre mennesker, fordi det er mer «normalt» enn man tror. Samtidig håper jeg også at det å skrive åpent om tankene og følelsene mine rundt spiseforstyrrelsen jeg sliter med, de vonde minnene mine, og følelsene og tankene mine rundt det å ikke føle meg god nok, kanskje kan være med på å minske skammen og tabuene rundt disse temaene?

I alle fall skammer jeg meg litt mindre nå, etter å ha lettet hjertet mitt rundt noe jeg syns er forferdelig vanskelig å forholde meg til, og det er mindre vondt, fordi jeg da slipper å gå alene med det inni meg, men har delt det med dere. Med noen andre enn behandlerne mine.

 

Endelig kommer jeg til deg, Paris!

Ja, du leste riktig. Tiden har endelig kommet for at vi reiser til Paris i morgen. Jeg kan nesten ikke tro det, her jeg sitter med kofferten på gulvet, midt i pakkingen, og prøver å ta ut flere og flere ting, fordi jeg alltid pakker altfor mye, og ender opp med ikke engang å bruke halvparten av det jeg tok med meg. Altså, jeg skal til Paris, jeg skal til Frankrike, for første gang, og jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det engang.

I Paris skal vi se noen av de aller mest kjente landemerkene, vi skal gå i fotsporene til Baudelaire, Sartre og Camus på deres Café de Flore, vi skal se Luxembourghagen, Triumfbuen, Eiffeltårnet og så mye mer. Med andre ord skal vi se noe av det Paris er aller mest kjent for. Jeg håper også å få tid til å rote meg litt bort i «the city of lights» på egenhånd en ettermiddag, og bare vandre gatelangs på måfå, uten en plan, og utforske, oppleve, og ta inn impulsene fra pariserlivet. Og forhåpentligvis blir jeg også inspirert til å skrive masse!

Underveis på turen kommer vi til å få flere oppgaver hvor vi skal skrive dikt, og temaet er selvsagt «urbanitet,» siden vi tross alt er i en storby som yrer av liv. Jeg skal prøve å dele litt oppdateringer underveis, både fra skrivingen, men også bilder jeg tar, og litt småskriverier rundt opplevelsene vi har, hva vi gjør og hva slags inntrykk jeg får av Paris.

I morgen må jeg stå opp klokka seks – for vi skal ta Flytoget som går 08:02 i morgen, og siden vi er over 20 elever + 2 lærere, har vi beregnet god tid til togstasjonen. Flyet går ikke før 11:05, men det er deilig å ikke måtte stresse på formiddagen. Det blir også en forholdsvis kort flytur, på cirka 2 timer med SAS, noe som slettes ikke er ille. Jeg kan derfor regne med at vi er i Paris og Frankrike rundt klokka ett i morgen. Å, det blir så gøy. Jeg gleder meg masse.

Nå skal jeg pakke ferdig, bruke resten av ettermiddagen til å slappe av, og legge meg tidlig i kveld, slik at jeg kommer meg opp i morgen tidlig.

Vi skrives før dere vet ordet av det.

À bientôt!

Louvre
Grey Arc De Triumph
Triumfbuen
paris-parks
Jardin de Luxembourg
The Eiffel Tower
Eiffeltårnet

Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.

Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco