Forbilder: Hvordan hadde Mandela håndtert Trump hvis han var i live i dag?

nelson_centenary_2018.jpg

I dag hadde Nelson Mandela fylt 100 år. Mannen som satt fanget på Robben Island i 27 år under apartheid i Sør-Afrika i sin utrettelige kamp for de svartes rettigheter, og som senere ble valgt som landets første svarte president. For meg har Mandela alltid vært et stort forbilde fordi han kjempet for det han trodde på, og aldri ga opp, selv med massiv motgang og store utfordringer.

Bare tanken på å sitte fengslet i nærmere 30 år under kummerlige forhold tror jeg kunne tatt gnisten fra de fleste, men flammen i Mandela slukket ikke. Den vokste seg bare sterkere med årene.

Under fangenskapet skrev han til og med sin selvbiografi, hvor han beskrev arbeidet sitt og livet i fengslet, men ikke bare det: Han lærte seg også Afrikaans og leste om Sør-Afrikas historie for å forstå motstanderne sine bedre.

last ned

Han brukte denne kunnskapen til å overtale motstanderne sine til å inngå kompromisser, og visste utmerket hvilke strategiske knapper han skulle trykke på for å overbevise. Mandela var ekstremt dyktig når det kom til å spille det politiske spillet

Han sto rakrygget, og rikket seg ikke før han fikk det som han ville, samtidig som han også var pragmatisk, og behandlet både venner og fiender på den samme måten. Med en vennlighet, og vilje til å komme i samtale og dialog fremfor å bruke våpen og vold.

Mandela viste at en leder både kunne være sterk og vennlig samtidig, men han kunne også bli sint når det var noe som opprørte ham. Misbruk av makt er bare noen av temaene som kunne få ham rasende, med tanke på at han vokste opp i et rasistisk og segregerende regime.

nelson-mandela-quote

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Irak-krigen under president George Bush fikk Mandela forbannet, og han uttalte om presidenten at: «He is a president who has no foresight, who cannot think properly.» Vanligvis gikk aldri Mandela til personlig angrep på andre verdensledere da han var sterkt drevet av moral og empati, men som man sier finnes det alltid unntak fra regelen.

I god Mandela-ånd burde vi i dag gi andre tid, lytte, dele med dem som har mindre enn oss selv og være snille med hverandre. Hadde Mandela levd i dag er jeg sikker på at den nåværende verdenssituasjonen hadde opprørt ham kraftig, spesielt når det kommer til president Trump i USA, og hans kyniske politikk, hvor det å nevne dialog,  kompromiss og forsoning nærmest er som banneord å regne. Det er en underdrivelse å si at Trump har provosert en hel verden med sine uttalelser og uanstendige måte å føre politikk på.

Mandelas lederskap minner oss på akkurat hvor mye som har forandret seg etter hans bortgang. Det å behandle sine motstandere med respekt, empati og vennlighet blir stadig større mangelvare blant verdens ledere.

Men kanskje det aller mest urovekkende er den stadig voksende rasistiske nasjonalismen og høyreekstremismen som er mer synlig enn noen gang før, i tillegg til de radikale islamistene, som står for mesteparten av de store terrorangrepene de siste årene, både i Europa og på verdensbasis. På begge sider er ekstremismen rasistisk motivert, og man kan spørre seg:

«Hva ville Mandela gjort med denne situasjonen hvis han var i live? Ville han ha konfrontert Trump, og gått til motmæle for å forsøke og forandre de stadig flere totalitære regimene med sin spesielle overtalelsesevne?»

Reklamer

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Søndagstips #2 og fornyelse

Det er søndag, utenfor er himmelen knallblå, og det er fint, klart vintervær med -9 grader. Uken som gikk har vært preget av sykdom, men i går, dere, skrev jeg fire sider på én dag på en novelle jeg holder på med. Så mye har jeg faktisk ikke skrevet på samme dag hele skoleåret, og det gjorde meg stolt. Ikke bare det, jeg var også ute på min første løpetur på en uke i går, og løp fire kilometer, noe som føltes overraskende godt.

pexels-photo-306825.jpeg

Ellers har jeg siden sist fornyet designet på bloggen igjen, fordi jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, ikke syns det forrige var noe fint. Nå føler jeg at jeg har fått til noe som ser mer estetisk bra ut, og som også er lettere å navigere rundt i. Når det er sagt håper jeg dere alle har en flott søndag, enten dere bare skal slappe av innendørs, eller skal ut i det fine været (hvis dere er så heldige å ha det!) Her kommer ukens søndagstips:

Foto: pexels.com

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Ingen verdier, bare sex

Før helgen, da jeg var for dårlig til å gå på skolen, fikk jeg tid til å se sesong 2 av STUCK, som er en dokumentarserie produsert av Aftenposten i samarbeid med Plan International. Den handler om grove brudd på jenters rettigheter rundt om i verden. 26 år gamle Emilie Beck har i denne sesongen reist til fire land i Latin-Amerika – Brasil, Haiti, Nicaragua og Guatemala, for å møte jenter som ikke har de samme rettighetene som oss. Dette er landene i verden det er aller farligst å være jente, hvor en ekstrem machokultur er i fremmarsj. I motsetning til mange andre steder i verden der jenters rettigheter blir styrket, er det mange steder i Latin-Amerika det bare blir verre.

Alle de nye episodene av STUCK kan du se her!

865EED9A-4E62-4D3F-A63D-88E91114A828.jpg

På Haiti møter Emilie Beck 15 år gamle Dineshka. Det er utrolig sterkt å høre Dineshka fortelle om livet sitt, for det hun sier gjør virkelig noe med én. Det gjør vondt, det er trist, det provoserer og frustrerer, fordi det er så lite vi kan gjøre for Dineshka og alle disse jentene som er i en så håpløs og fastlåst situasjon:

«Jeg føler ikke at jeg har det samme livet som andre barn. Jeg har ingen venner.
Tre gutter utsatte meg for overgrep. De to andre slo meg hardt. Etter at det skjedde dro jeg til politistasjonen for å anmelde. Politiet ba meg vise dem huset, men mennene hadde stukket natten før.»

Som en følge av voldtekten ble Dineshka gravid, og er nå fire måneder på vei. Etter det som skjedde har hun sluttet på skolen, og holder seg hjemme. På Haiti er voldtekt forbundet med mye skam, og det har satt Dineshkas familie i en veldig vanskelig situasjon. Stefaren hennes truer med å kaste henne ut, fordi han mener hun har gjort skam på familien ved å bli voldtatt, og at det er hennes egen feil, som om hun på noen måte kunne være skyld i det, at hun også ble gravid.

Bare dette utsagnet får det til å vrenge seg inni meg av tristhet og raseri. Det faktum at det er så mange menn på Haiti og i Latin-Amerika som har et slikt kvinnesyn er rett og slett helt forferdelig.

På Haiti blir det å bli voldtatt sett på som en skam, og at det er jentas egen feil.
Abort er ulovlig. Mange av mennene Emilie Beck møter på Haiti mener at jentene fortjener å bli voldtatt, og at de selv ber om det «ved å ikke la seg irettesette eller at de (jentene) går rundt og oppfører seg på en slik måte som sier til oss gutter at de vil ha oss.» Ikke noe annet enn en ren ansvarsfraskrivelse der, altså, og fullstendig mangel på kunnskap. Dessverre tror jeg denne uvitenheten skyldes, delvis den lave raten unge som er i utdanning, og en kultur der jenter blir sett på som fritt vilt, eller objekter som gutter bare kan bruke.

Det er så vanskelig for meg å forstå hvordan disse mennene tenker, og det er skremmende å tenke på at dette er virkeligheten til altfor mange unge jenter, som i realiteten aldri får være barn, men som derimot må bli brått voksne, lenge før de egentlig skulle måtte tenke på å gifte seg, ha sex, bære fram et barn og oppfostre barnet, og det å ha ansvar for husarbeid, og være sammen med en mye eldre mann.

Dette er så langt ifra min hverdag som jente her i Norge. Det å se en dokumentar som STUCK setter ikke bare fokus på et ekstremt viktig tema, men setter også ting i perspektiv for meg, og forhåpentligvis også for alle de hundretusen andre som har sett denne dokumentaren i sesong 1 om barnebruder i Asia, og nå i sesong 2 om jenters rettigheter.

Da jeg så STUCK gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig er som har fått vokse opp i Norge. Hadde jeg blitt født i et annet land hadde kanskje min tilværelse og livssituasjon sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. På mange måter både skremmer og fascinerer det meg at det loddet man trekker i form av fødeland skal ha så mye å si for ei jentes rettigheter.

Jeg føler meg heldig som får bo i et land hvor jeg slipper å bli undertrykket, og hvor jeg har rettigheter på lik linje med menn. Til forskjell fra mange steder Emilie Beck besøker i Latin-Amerika, har jeg lovfestet rett til 13 år med skolegang, helt gratis. Både mor og barn har rett på helsehjelp gjennom hele svangerskapet, og til vi blir født. Gjennom hele barndommen blir vi fulgt opp av helsestasjonen, og fra krybbe til død har vi rett til helsehjelp av helsevesenet for både vår fysiske og psykiske helse. I Norge ville jeg heller aldri, om jeg skulle bli gravid mot min egen vilje, bli tvunget til å bære frem barnet, fordi jeg som jente har selvbestemmelsesrett over min egen kropp, og kan velge å ta abort.

I mange av landene i Latin-Amerika er det å ta abort fullstendig forbudt, og sett på som stor skam. I Nicaragua, for å ta et eksempel, kan man risikere oppimot 30 års fengsel for å ta abort, selv ved voldtekt eller hvis jentas liv og helse er i fare, og de som likevel velger å gjøre dette, gjør noe som blir sett på som kriminelt. Mer virkelighetsfjernt fra det å være jente i Norge blir det ikke.

Kanskje det som gikk aller mest inn på meg i sesong 2 av STUCK var en episode, der ei åtte år gammel jente ble voldtatt av stefaren sin, og jeg tenkte:

«Hvem faen er det som gjør sånt mot en åtte år gammel jente? Hva slags menneske er det?» Emilie Beck hadde en lignende reaksjon, for hun utbrøt med tårer i øynene:

«Hva for et monster er det som voldtar ei åtte år gammel jente?»

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake heller, for det å se den gråtende moren som kom inn med den åtte år gamle jenta si på politistasjonen for å anmelde voldtekten av henne, var vondt og forferdelig å se på. Jeg kjente at det fysisk knøt seg i magen, og at jeg ble trist og sint og forbannet, og når jeg skriver dette nå føler jeg egentlig ikke at disse ordene er fullstendig dekkende for det registeret av følelser jeg kjente på inni meg da.
At dette er hverdagen og oppveksten til så altfor mange unge jenter, ikke bare i Latin-Amerika, men også i mange andre land i verden.

Det får meg til å føle meg maktesløs. For hva skal vi gjøre for å endre disse jentenes situasjon? Her jeg sitter i Norge virker det så håpløst, og når jeg får denne følelsen, kan jeg bare se for meg hvordan disse jentene må ha det, selv om jeg egentlig ikke kan vite akkurat hvordan de har det, siden jeg aldri har vært i nærheten av å være i en slik situasjon selv.

På tross av det gjør jeg meg noen mer generelle tanker om hva jeg tror må til for at jenters rettigheter kan bli styrket i disse områdene. Jeg tror det må en radikal holdnings- og kulturendring til i Latin-Amerika for at jenters rettigheter skal bli styrket, men hvordan skal det gjøres? Det første som slår meg er at mange av jentene ikke vet noe om sine rettigheter. De vet ikke hvordan de kan stå opp for seg selv. Noe av løsningen, tror jeg, er å få flere jenter inn i utdanning, slik at de kan få den nødvendige kunnskapen for å få økt selvrespekt og styrke i seg selv til å kunne si imot foreldrene sine eller å kunne si nei til en eldre mann. Det er også nødvendig at flere gutter kommer inn i utdanning, slik at de kan lære at jenter ikke er fritt vilt, og ikke bare er objekter de kan bruke som de vil, men at også jenter er verdt noe.

Holdningsendringer og kulturendringer handler om kunnskap. For å kunne endre på noe må man få vite at det finnes en alternativ tankegang til det tankegodset man allerede har, hvis ikke vil man jo fortsette å tenke slik man alltid har tenkt, fordi en ikke vet om noe annet. Dette gjelder både for jentene og guttene. Jentene trenger å få høre at måten de ikke blir behandlet på er grei, og at det faktisk er grove brudd på menneskerettighetene det de blir utsatt for. At det mange steder i verden finnes jenter som har muligheter, fremtidshåp og fremtidsdrømmer. Å gi jentene i Latin-Amerika håp om at de kan få et bedre liv.

Jeg blir glad, når aktivister, som Emilie Beck, setter fokus på et såpass viktig område, fordi det bare slik en radikal endring kan skje, ved at verden utenfor blir bevisste på det som skjer, og med det kan gripe inn i situasjonen, og kanskje kan hjelpe, og gjøre en forskjell for alle jentene i Latin-Amerika.

Har du ikke sett STUCK ennå, anbefaler jeg at du gjør det. Jeg tror du vil sitte etterpå, og føle deg enda mer takknemlig over alle tingene du har, og hvor heldig du er som bor i et så trygt land som Norge. Det gjør i alle fall jeg.

I can’t wait ’til we’re afraid of nothing

I mars 2017 tok jeg et valg. Da bestemte jeg meg for å oppfylle en drøm jeg hadde holdt for meg selv i nesten ti år. Å reise til Roma alene, sette meg på et fly helt på egenhånd og lande i et fremmed land jeg aldri hadde vært i før. Jeg ville gjøre noe jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg aldri hadde turt. For det å være alene over lengere tid skremte meg, hvordan skulle jeg da klare en uke i utlandet uten noen andre kjente enn mitt eget selskap? Jeg endte opp med å bestille hotell og flybilletter. Da var det ingen vei tilbake. Skrittet ut av komfortsonen var tatt, og jeg var fast bestemt på å gjennomføre, å få det til, og mestre noe jeg aldri hadde gjort før.

Tidligere den måneden hadde jeg vært på poesikonsert på Papirbredden i Drammen, hvor jeg hørte Frode Grytten Beat Band med Frode Grytten (selvfølgelig!) som leste lyrikken sin, Pedro Carmona Alvarez på gitar og Annlaug Børsheim, som både sang, spilte gitar og fiolin.

 

17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n
Poesikonsert på Papirbredden, 25. mars 2017. Frode Grytten leser.

 

En av sangene de spilte var Afraid of Nothing av Sharon Van Etten, og da jeg satte meg på flyet til Roma, var det akkurat den sangen jeg hadde på øret:

I can’t wait
‘Til we’re afraid of nothing
I can’t wait
‘Til we hide from nothing
Nothing

Jeg skulle reise alene. Jeg ville være fryktløs. Jeg ønsket å kunne si at jeg hadde mestret dette, ene og alene, uten hjelp fra noen, jeg ville bli kvitt frykten min for å være alene, jeg ville se en bit av verden, føle at jeg var en del av noe, å få en bekreftelse på at drømmer kunne bli til virkelighet. Afraid of Nothing er en av de sangene som roet meg ned da jeg satte meg på flyet på Gardermoen i sjutiden den mandagsmorgenen, i visshet om at jeg to timer senere ville lande på italiensk jord for første gang.

Roma ga meg mye mer enn jeg noensinne ville drømt om. Jeg husker fremdeles den dagen i Vatikanet, da jeg møtte en gutt jeg skulle bli nesten-forelsket i:

Vatikanet på St. Peter’s Square

Store folkemengder, midt i mellom dem alle
en gutt som vil selge meg billetter til Vatikanmuseene,
og jeg forteller at jeg allerede har kjøpt billetter,
og han spør hvor jeg er fra, Norge, svarer jeg.

Vi ender opp med å finne tonen, og han inviterer meg
med til den helt fantastiske parken Villa Borghese.

Vi setter oss i sola, i en skråning, i en eng
full av hvite blomster, med en italiensk Peroni i hver vår hånd
mens vi snakker om løst og fast, i over fire timer.

Vi legger oss ned i gresset for å sole oss, og han legger seg inntil meg
og legger armen rundt meg, stryker meg over kinnet,
lar fingrene gli gjennom det bølgede håret mitt, kysser meg på høyre kinn,
kiler meg litt i sida, lar meg støtte hodet mitt på armen hans,
det nærmeste jeg noensinne har vært en gutt.

Tett inntil hverandre ligger vi
i blomsterenga, og jeg lukker øynene,
kjenner hvordan sola varmer ansiktet mitt,
i den vakreste parken jeg noensinne har vært,
trær med lilla syriner, store grøntområder,
og i midten, et rundt vann. Fuglekvitter, blandet med stillhet
og lav sus fra trafikken i det fjerne. Folk som sykler forbi,
kjærestepar som ligger i gresset, studenter med mac i fanget,
gutter og jenter på rygg i gresset med en bok i hendene,
venninner og kompiser i livlige diskusjoner på italiensk,
yrende folkeliv, men også lange øyeblikk av tilnærmet stillhet.

Det er inspirerende hvordan en by kan være så mangfoldig. Så bråkete,
livlig, fullspekket av folk, også disse stille, idylliske perlene midt i byen,
på toppen av en utsikt over Piazza Navona, steintrapper for å komme opp dit,
så, en endeløs, grønn, park, midt i byen, likevel avskjermet fra alle turister,
og andre romere.

At jeg skulle ende opp med å møte en gutt i Roma og attpåtil kysse ham på første date, var ikke noe jeg i mine villeste fantasier hadde sett for meg, men jeg tok en sjanse,
det føltes riktig, jeg fulgte magefølelsen, tenkte at, sier jeg nei, kommer jeg til å angre på det jeg aldri gjorde, og jeg angrer ikke, og jeg skammer meg ikke. De siste årene har jeg altfor mange ganger endt opp med å angre på alle de tingene jeg aldri gjorde, fordi jeg var redd, fordi jeg ikke turte. Denne gangen, derimot, turte jeg. Og det ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Hvordan det var å ligge i denne skråningen full av hvite blomster, ved siden av hverandre, med sola stekende på oss, samtidig som jeg kjente duften av syriner i lufta, og tenkte at: Nå er det vår!

Det er slik betydning musikk har for meg. Noen sanger kryper dypt under huden på meg og blir der i årevis, som en samboer, en følgesvenn, en påminnelse, til inspirasjon og trøst og ro. Sharon Van Ettens «Afraid of Nothing» har en upretensiøs og nedpå, men fengslende melodi, og teksten, det er kanskje den som får meg til å lytte ekstra nøye.
La meg bare si at denne linjen oppsummerer det hele:

I need you to be afraid of nothing

Og kanskje er det akkurat dette jeg må si til meg selv i 2018:
Ikke vær redd (for noe.) Det ordner seg bare du gir det tid. Stå på. Ta sjanser. Gå utenfor komfortsonen, der hvor du vet at magien finnes. Lev, her, nå, ikke i fortiden eller i fremtiden. Glem heller ikke å plante begge føttene godt ned i bakken når du går.
Kjenn etter. Lytt til hjertet som banker. Vår årvåken for det som skjer rundt deg.
Hør på musikk. Skriv. Les. Ikke glem å puste.

 

Sånn lever jeg i den tøffe perioden

Aller først: Godt nyttår langt på etterskudd, og beklager for de sjeldne oppdateringene i det siste. Jeg skal prøve å bli flinkere til å bruke bloggen i 2018, og ja, det kan kanskje være et nyttårsforsett, om jeg skal ha noe. Så til det jeg egentlig ville skrive om:

Jeg leste et intervju på tv2.no med TV3-programelederen Jannecke Weden i dag, som åpent forteller om hvordan hun har slitt med panikkangst siden hun var ni år gammel.
I dette intervjuet bet jeg meg merke i det hun sier helt tilslutt, og som jeg syns er så sant og viktig:

«Jeg har ett motto, og det er: «Hvis det ikke går over, så lev med det». Det er veldig mange kjente personer med en stemme utad som sier: «Slik kom jeg meg gjennom den tøffe perioden.» Jeg tenker at det er greit at jeg sier: «Sånn lever jeg i den tøffe perioden.»

Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger, og som jeg også har prøvd å etterstrebe selv, nemlig å skrive om de vanskelige tingene når jeg er i dem istedenfor å skrive om det når jeg har vært gjennom den tøffe perioden. Og når vi er inne på temaet tøff periode, så er jeg inne i en nå selv, med mye angst og en depressiv episode som jeg sliter skikkelig med å komme meg opp og ut av.

 

DSC_0780.JPG
Her har du meg sminkeløs, og slik jeg ser ut akkurat nå: Trøtt og sliten.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive for tiden. Klarer ikke starte innlegg, klarer ikke fullføre. Vet ikke hva jeg vil formidle, om jeg har noe å formidle overhodet. Jeg er fullstendig klar over at det nå er en måned siden jeg oppdaterte bloggen, og at både jul og nyttår har sklidd forbi uten at jeg har skrevet noe om det.

Den siste måneden har vært tøff, spesielt dagene nå etter nyttår har vært tunge, og jeg kjenner meg deprimert igjen, som jeg så altfor mange ganger har vært før. Når kroppen bare stritter imot, og det kjennes ut som om jeg må slepe meg selv rundt, og tvinge meg til å gjøre ting, når jeg aller helst bare vil ligge under dynen, og ikke gjøre noe annet, fordi jeg er så sliten, men presser meg selv til å gjøre noe likevel, selv om jeg føler at ingenting gir mening.

De depressive symptomene som jeg så altfor godt har lært meg å kjenne igjen:
Å føle meg nedstemt mesteparten av døgnet, føle meg trist og lei, ikke interessere meg for det som vanligvis gir meg glede, være ekstremt sliten og ikke ha noe tiltakslyst, sove ekstremt dårlig og ha mareritt, miste matlysten og generelt føle meg elendig, og ikke klare å konsentrere meg og fokusere. Det å være deprimert er litt som å være i en konstant tung tåke, og det er vondt, vanskelig og utmattende å være i den. Aller helst har jeg bare lyst til å ligge i sengen hele dagen, isolere meg, ikke snakke med noen og ikke gjøre noe. Dette er depresjonens mekanismer, og måte å vise seg på.

Men det jeg har lært gjennom alle de årene jeg har slitt med depresjoner, er at det siste som får meg til å føle meg mindre deprimert er å lytte til depresjonens stemme som bare er negativ, trist og tiltaksløs, og som vil at jeg skal bli liggende i sengen, ikke stå opp om morgenen og isolere meg fullstendig fra andre mennesker. Det får meg ikke ut av den depressive episoden, og av erfaring vet jeg at dette ikke hjelper andre som sliter med depresjon heller, nettopp fordi man gir etter for de depressive tankene og følelsene, og bare graver seg enda lengere ned.

Det jeg har funnet ut etter årevis med depresjoner av og på er at jeg, uansett hvor slitsomt, vondt og vanskelig det kjennes å gjøre ting når jeg er i en tøff periode som nå, rett og slett må tvinge meg selv til å gjøre ting likevel. På tross av at kroppen skriker og stritter imot, og at det gjør fysisk vondt å reise seg opp fra sengen om morgenen.
Det er absolutt ikke lett, det er beintøft. Tro meg. Men jeg vet med meg selv at dette er den eneste måten å komme meg gjennom den depressive episoden. For det å isolere meg hjelper ikke. Det har jeg prøvd før, og det gjorde meg bare mer og mer deprimert, helt til jeg tilslutt endte opp med å bli så dårlig at jeg ble innlagt. Heldigvis er jeg langt ifra å være så deprimert nå som det jeg kunne bli før, nettopp fordi jeg har lært meg selv bedre å kjenne, og vet hva som er bra og hva som ikke er bra for meg.

Akkurat nå prøver jeg å ta en dag av gangen, og fokusere på at jeg skal komme meg gjennom denne dagen før jeg begynner å tenke på den neste. I tøffe perioder som den jeg er i nå, er det desto viktigere for meg at jeg tvinger meg selv til å være i nåtiden, i nuet, og ikke begynne å tenke på fortiden eller å stresse for mye over ting som skal skje, men forsøke å puste, og roe meg ned.

For jeg har erfart fra tidligere at, hvis jeg holder ut, så blir det bedre, og at også jeg kan oppleve de positive og fine tingene livet har å by på. At også jeg kan smile, le, tenke positive tanker og føle glede og lykke, bare at jeg ikke føler det slik akkurat nå. Når jeg har vært på mitt aller dårligste har jeg ikke klart å tenke at det finnes en vei opp og ut av depresjonen, eller at jeg noensinne vil komme ut av det. Nå vet jeg heldigvis bedre.
For gjennom årenes løp har jeg begynt å tenke at en depressiv episode er en midlertidig tilstand som vil gå over, og at det ikke er noe som vil vare for alltid eller at jeg kommer til å være fanget i dette for evig tid. Det er en fattig trøst, når alt kjennes tungt, slik det gjør nå. Etter hvert har jeg også funnet et sitat som minner meg på nettopp dette:

It will pass.

 

 

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Direktesendt TV-sending om mobbing

Den 24. november var jeg så heldig å bli invitert til Kanal 10 i Holmestrand som deres gjest, for å snakke om forhistorien min. Jeg har tidligere vært åpen på denne bloggen og i media om hva jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen – om den systematiske, psykiske og fysiske mobbingen av meg. I denne direktesendingen åpner jeg opp enda mer enn tidligere, og går mer i dybden om hvordan jeg faktisk hadde det på barneskolen, og hvordan jeg har hatt det i etterkant.

Den utløsende faktoren til mobbingen jeg skulle oppleve på barneskolen hendte faktisk året før jeg begynte på skolen, da jeg var fem år gammel. Det som skjedde var at jeg ble overfalt av en ungdomsgjeng med mye eldre ungdommer mens mamma var hjelpeløst vitne til det som skjedde uten sjans til å kunne gripe inn. Og denne hendelsen skulle bli med meg inn i skoletiden, med enda flere vonde og traumatiske hendelser i form av slag, spark, dytting, konstant forfølgelse, utfrysning, flere overfall og ondskapsfull trakassering av meg. Mobbingen foregikk både i klasserommet, i friminuttet, rundt på skolens område, på skoleveien og utenfor der jeg bodde, noe som resulterte i at jeg gjennom hele barndommen levde i konstant frykt og redsel, fordi jeg aldri visste når noe kom til å skje neste gang. Jeg måtte alltid se meg over skulderen, være på vakt, kunne aldri slappe av, og var redd hele tiden, gråt meg i søvn om nettene, og hadde klump i magen da jeg skulle gå til skolen dagen etter.

Rundt jul i sjette klasse, i 2006, møtte jeg veggen fullstendig, og nektet å gå tilbake på skolen. Jeg var fullstendig nede for telling, og den jula, da jeg var tolv, tenkte jeg på å dø som en reell utvei fra marerittet jeg var i, men heldigvis kom skolebyttet, som ble tvunget igjennom via et brev til Fylkesmannen, i grevens tid. For hadde det ikke vært for at jeg i midten av sjette klasse hadde fått bytte skole, etter nærmere syv år med mobbing, ville jeg ikke ha sittet her i dag.

Dessverre skulle problemene mine forfølge meg til den nye skolen, da en av mine gamle medelever fra barneskolen begynte på samme trinn som meg i åttende klasse. Syvende var kanskje det eneste året jeg hadde det litt fint, før helvetet skulle begynne nok en gang. For han som da begynte på samme trinn som meg tok med seg mobbingen, og dermed var det i gang igjen.

Jeg ble mobbet i nesten to nye år, før det heldigvis ble tatt affære, da jeg tok mot til meg, og gikk til kontaktlæreren min, som hørte på meg, tok meg på alvor, og hjalp til med å stoppe mobbingen ved å ta tak i problemet. Hun var akkurat slik en lærer burde være – hun så meg, og hadde tro på meg, da jeg ikke hadde tro på meg selv. Hun tok saken videre til rektor med en gang, og det ble øyeblikkelig startet undersøkelser ved at elevene som mobbet meg ble tatt inn til samtaler. Men det som virkelig hjalp var da  kontaktlæreren min bestemte seg for at de skulle ha klassesamtaler – og sammen ble vi enige om en dag jeg skulle være hjemme fra skolen, så de kunne snakke om hvordan mobbingen påvirket meg i sine respektive klasser. Etter dette ble mobbingen kraftig redusert, og forsvant nesten helt i noen perioder. Selv om jeg tidvis fremdeles kunne oppleve litt mobbing var det ikke i nærheten av så ille som det hadde vært, og jeg fikk det betraktelig bedre det siste halvåret i tiende klasse.

I årene som fulgte etter tiende klasse skulle jeg slite mye. Jeg overlevde ti selvmordsforsøk. Var innlagt over 120 ganger på to år, og på mitt dårligste var jeg sengeliggende i over en måned i strekk, så deprimert og så utslitt, uten ork til engang å at det å gå de fem meterne i leiligheten min fra soverommet, til badet og tilbake gjorde meg fullstendig utslitt. Men ting har snudd, og forandret seg – til det bedre!

Når jeg ser tilbake på de årene som har vært har jeg også fått til mye positivt og mye bra. På tross av alt jeg har slitt med og hvor vanskelig jeg har hatt det i perioder, har jeg også både fått til og mestret masse ting. Jeg har hatt store oppturer mellom nedturene – med fantastiske reiser til utlandet, bidratt til bøker, skrevet kronikker og avisinnlegg, jobbet et halvt år som journalistpraktikant i Dagsavisen Fremtiden, hatt verv, vært engasjert i flere ulike organisasjoner, vært på forsiden av flere aviser med historien min, vært åpen både i media, på Facebook og på denne bloggen om hva jeg har slitt med. Men det er først nå jeg begynner å klare og være stolt over alt det jeg har gjort, og alt det jeg har fått til, på tross av alt det vonde og alt det vanskelige. Og det er først nå jeg evner å se hvor mye jeg har kjempet med nebb og klør for å holde hodet over vannet – for å overleve. Den største erkjennelsen er kanskje at jeg har skjønt hva min aller beste egenskap er: At jeg aldri gir opp, uansett hva.

Det beviser jeg nå ved at jeg snart har klart å fullføre et halvt år på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen, noe jeg ikke engang hadde trodd jeg skulle klare. For jeg hadde ikke planlagt å begynne på skole i år heller – jeg trodde ikke jeg var frisk nok, trodde ikke jeg var klar, men bestemte meg brått for at: «Nå skulle jeg kaste meg ut i det,» og jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok det valget jeg tok. For nå kan jeg om to uker se tilbake på alt jeg har fått til det siste halve året, som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde sett for meg at jeg skulle få til. Jeg har holdt foredrag foran hele skolen, lest diktene mine på skolen ved to anledninger, en gang på en Danvikkveld og en gang på event, og jeg har lest dikt på biblioteket, jeg har skrevet mine aller første monologer i hele mitt liv, og jeg har mens jeg har gått på Danvik fått tilbakemeldinger på manuset mitt fra en redaktør på et forlag. Selv om jeg fortsatt sliter en god del i perioder, skjer det jo også fantastiske ting i livet mitt, som jeg øver meg på å være glad, takknemlig og stolt over.

Og det jeg etter hvert har lært er at det er mulig å komme seg opp og ut av selv den dypeste og mørkeste bunn. For jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme – jeg har kjent på avmakten, den uendelige håpløsheten, frykten, redselen, sorgen, smerten og alt som følger med, men jeg har også opplevd de fantastiske oppturene livet kan by på – med gledesrus, adrenalinkick, sommerfugler i magen, glede, mestringsfølelse, stolthet, forelskelse og stor lykke! Det beviser for meg at det finnes håp uansett hvor vanskelig situasjonen har vært og kan virke. At det finnes lys selv i det mørkeste mørke.

Og det var også det budskapet jeg ønsket å formidle i TV-sendingen jeg var med i. At man kan komme seg ut og opp, selv med en traumatisk og vond forhistorie. Under kan dere se sendingen jeg deltok i:

En fortsatt fin fredag, og god 1. desember til dere som leser!