Første uka på Danvik

Denne uka har gått i ett, og jeg har derfor ikke fått oppdatert bloggen på flere dager (les: nærmere en uke,) og det er veldig beklagelig, men det er andre store hendelser som har trumfet bloggen. For denne uka har virkelig vært full av forandringer. Først tok jeg beslutningen å begynne på Danvik folkehøgskole forrige helg, deretter bestemte jeg meg for å flytte fra leiligheten min i Tordenskiolds gate, der jeg har bodd i over to år, for å flytte inn på Danvik folkehøgskoles internat, og jeg angrer virkelig ikke på valget mitt.

Fredag denne uka leverte jeg nøkkelen min til kommunen, noe som for meg ble en slags symbolhandling for en ny start, og markering av hvor langt jeg har kommet de siste åra. Nå sitter jeg på dobbeltrommet på internatet, som jeg foreløpig har alene, og skriver dette innlegget, med glede ut til fingerspissene for så langt jeg har kommet.

Det er så utrolig rart og fint og godt at jeg har begynt på skolen igjen. Jeg trodde aldri det skulle skje. Etter de siste årene med sykdom, inn og ut av sykehus, over hundre innleggelser, og motivasjon på nullpunktet, var ikke skole det første jeg tenkte på, men heller ikke det siste, for jeg ga aldri opp at jeg kanskje en dag skulle klare å komme dit at jeg kunne gå videre, og komme til dette skrittet. Og nå har jeg klart det. I dag har jeg gått på Danvik folkehøgskole i en uke, og foreløpig går det over all forventning. Jeg stortrives på Forfatterlinjen, digger klassen min, syns vi har et så godt miljø allerede og elsker denne skolen, folkene her og hvor bra vi har det sammen.

Det føles faktisk som om jeg har gått her i flere måneder allerede, selv om jeg kom hit forrige søndag, og teknisk sett bare har hatt et par ordinære undervisningsdager så langt, siden vi dro på bli-kjent-tur til Strand leirsted i Sandefjord fra tirsdag til onsdag, hvor vi blant annet hadde teambuildingsløype, som gruppa jeg var på faktisk vant, dialogsamtaler om forventningene til dette skoleåret, og også litt om tro og tvil. For det er slik at Danvik folkehøgskole bygger på kristne verdier, da det regnes som en kristen folkehøgskole, som medlem av Normisjonen. Det betyr ikke at det forkynnes eller prekes hver dag, hvis noen skulle tro det, derimot er skolen spesielt opptatt av mangfold.

Dette var også noe vi snakket en del om i dialogsamtalene vi hadde i Sandefjord. Det er viktig at alle får tro og mene det de vil. Her på skolen har vi kristne, agnostikere, ateister, ikke-troende, religiøse og ikke-religiøse, alle under samme tak, med en gjensidig respekt for hverandre. Og det er det som er så fint med denne skolen, og alle elevene her, at vi allerede har et veldig godt miljø, hvor alle er inkludert. Til måltidene kan man sette seg ved hvilke bord man vil, kanskje noen man aldri har snakket med før, og bli kjent med nye, kule folk, fordi det er veldig lite klikkdannelser her. Heldigvis, sier nå, jeg. Jeg er nemlig ikke så glad i klikkdannelser, drama og utestengelse.

Når det gjelder det å komme i orden på rommet mitt og inn i skolens rutiner, føler jeg at jeg har kommet et godt stykke på vei. Rommet mitt ordnet jeg allerede på søndag, samme dag som jeg kom, og jeg bestemte meg også fra starten av at jeg skulle hoppe i det, og hilse på så mange nye som mulig, sette meg med folk i lunsjen jeg ikke visste hvem var, og mingle, mingle og mingle enda mer, for å komme mest mulig inn i miljøet, med tanke på at jeg begynte en uke for sent, og de andre allerede fikk første uka til det formålet. Å bli kjent.

Men på tross av at jeg begynte etter de andre, føler jeg likevel at jeg begynner å komme inn i miljøet, og bli kjent med noen kjekke folk, som jeg tror jeg kommer til å ha det veldig hyggelig og gøy sammen med det neste året.

Og jeg kunne ikke ha gledet meg mer til fortsettelsen på dette året på Danvik. Allerede etter høstferien får jeg oppfylt enda en stor drøm jeg har hatt i mange år – nemlig å få reise til Paris. Paris har vært på listen min etter Roma i en årrekke, og siden jeg i mars fikk oppfylt den store Romadrømmen min, kan jeg nesten ikke vente på Paris og Frankrike nå. At jeg skal få oppleve disse to tingene på samme år, er nesten for godt til å være sant, men det er det faktisk, og jeg merker bare jeg skriver om det nå, hvor gøy dette skal bli!

DSC_1169

Advertisements

Ny start på flyttefot

Mitt nye hjem de neste ni månedene. Danvik folkehøgskole. Kilde: danvikfhs.no

Ja, du leste riktig! Jeg fikk idag beskjed om at jeg har kommet inn på forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole, og takket ja til plassen der, noe som betyr at jeg allerede på søndag flytter fra min nåværende leilighet, og inn på skolens internat. Hjemme her nå er det derfor et eneste stort flyttekaos, da jeg må pakke, og flytte mesteparten av tingene mine allerede på søndag, siden jeg flytter da. Men jeg kunne ikke ha vært mer glad, for det å gå på forfatterlinjen på Danvik betyr at jeg får gjøre det jeg elsker aller mest i ett år. Skrive, masse, og ha mediefag, bli en bedre journalist, og forhåpentligvis kunne ta flere oppdrag på sikt, når jeg får faglig kunnskap og påfyll.

Det er nesten helt surrealistisk og absurd at jeg skal begynne på skole igjen, og enda mer sprøtt at jeg faktisk skal flytte. Om TO dager. Det er utrolig rart å tenke på at dette er nest siste kvelden i denne leiligheten, her jeg har bodd i to år og snart tre måneder, hvor jeg har så mange gode minner og gode erfaringer, av å vokse og å bli trygg. Før jeg flyttet hit trodde jeg aldri at jeg skulle klare å bo alene, fordi det å ikke skulle ha noen rundt meg skremte meg, og gjorde meg forferdelig utrygg. Men de siste årene har lært meg å like å bo alene, og bli flink til også å kunne nyte mitt eget selskap. At det å være alene faktisk også kan være fint og godt, og ikke nødvendigvis trenger å bety ensomhet, eller det å ha det vondt og vanskelig.

Turen til Roma i mars i år lærte meg at det å være alene kan være en god ting, og at jeg takler utfordringer, på samme måte som jeg nå skal ta et stort skritt, en ny utfordring og starte på blanke ark. På et helt nytt sted, med mennesker jeg aldri har møtt før, og gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Gå på folkehøgskole, bo på internat og være tett på folk hele tiden. Det å være i en skolesituasjon, som jeg ikke har vært på flere år, er på noen måter litt skremmende, men også noe som jeg tror kan gi meg masse positivt.

Jeg gleder meg til å treffe menneskene jeg skal tilbringe det neste året sammen med, og jeg ser virkelig frem til å lære nye ting, utvikle talentet mitt og ha det moro mens jeg gjør det. For hvilket annet sted enn en folkehøgskole er det man kan ha det morsomt, samtidig som man gjør det en elsker aller mest? Jeg vet i alle fall ikke om noe lignende.

Skrives igjen så snart jeg har installert meg på skolen, men til da: God helg!

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.

Unge dyrker skrivelysten i Wildenveys rike

Det er nesten to uker siden jeg skrev sist, og mye av grunnen til det er at det har vært noen krevende uker på privaten, med noe så opprivende og belastende at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele det offentlig, men det har med familien å gjøre, og noe av historien rundt oppveksten min har jeg delt før. På grunn av dette gikk jeg inn i en veldig tung depresjon for noen uker siden, som jeg har kjempet og fortsatt kjemper for å komme meg ut av. For jeg skal være brutalt ærlig å si at disse ukene i juli har vært noen av de tøffeste og vondeste i livet mitt til nå. På tross av dette ser det ut til at jeg endelig er på vei oppover igjen nå, sakte, men sikkert.

20604263_1510867005600652_1688951612459363640_n
Skrivelyst-gjengen: Tid for fellesbilde siste dagen etter fire dager med workshops, intens skriving, kortspilling til langt på natt og hyggelig sosialt samvær med likesinnede. FOTO: Nina Marshall, Portåsen.

På den positive siden, og det jeg egentlig skulle skrive om, var at jeg den 1. august, etter å ha kommet fra tanten og onkelen min, henholdsvis den 31. juli, dro på skriveleir på Portåsen i Mjøndalen til 4. august. I den forbindelse kommer faktisk også min første frilansartikkel i Dagsavisen Fremtiden i dag, noe jeg er veldig stolt av.

 

Disse dagene var et titalls ungdommer samlet på historisk grunn i Herman Wildenveys hjemtrakter, der han i store deler av sitt liv fikk inspirasjon til poesien, og til og med sitt eget oppdiktede etternavn, fra bekken bak gårdsbygningene, kalt Ville-veia, også beskrevet i et av diktene hans:

”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”

20637965_10213444380841183_5952399620982399887_n
Statue av Herman Wildenvey på Portåsen. FOTO: Privat

Og det å få ha et skrivetreff i så flotte omgivelser som på Portåsen er inspirasjon i seg selv, med tanke på at de gamle gårdsbygningene er omkranset av vakker natur – skog og mark, åser og jorder – og det er det man virkelig skjønner hvorfor Herman Wildenvey var så opptatt av sola i diktene sine også, når Portåsen i fire måneder av året ligger i skyggen. Somrene derimot, er solfylte, og omgivelsene skaper en ro, når ingen snakker, tilnærmet stillhet, bortsett fra fuglekvitter, mennesker på tur som snakker lavmælt med hverandre, på en måte som får det til å virke som om de gjør det i respekt for den spesielle atmosfæren.

20637906_10213444381761206_2514721004485791404_n
Portåsens hovedhus. FOTO: Privat

Heldige med været var vi også, rent bortsett fra en og annen regnbyge, noe som gjorde at vi faktisk kunne ta i bruk den flotte naturen Portåsen har å by på. På årets Skrivelyst-leir var det satt sammen et tett og spennende program for enhver smak. Blant annet fikk deltagerne delta på workshops om tekstskriving i populærmusikken, karakterutvikling, verdensbygging i Fantasy og blant annet høre om hvordan Silje Regine Bråthen tidligere i år ga ut boka Lysveven på eget forlag. Med andre ord var alt lagt til rette, ikke bare for input og inspirasjon – men også det alle Skrivelyst-deltagerne har til felles – skriving.

Og skriving, dét ble det! Blekket formelig sprutet hos de fleste, både under workshopene, da workshopholderne var flinke til å komme med gode skriveoppgaver, og under den planlagte skrivetiden på treffet. Siste kvelden var det mulig for deltagerne til å dele tekster, enten fra tidligere, eller fra workshopene under treffet, og det var gledelig å se hvor mange som benyttet seg av muligheten. For da ble det lest opp tekster fra en stor variasjon sjangre, være seg noveller, prosa og dikt. Det ble også med dette helt tydelig at mange av deltagerne hadde latt seg inspirere av omgivelsene, det sosiale fellesskapet på treffet og workshopene som hadde blitt holdt.

For det var bare blide fjes å se, og man kunne både ta og føle på den gode stemningen, og det ble tydelig for meg hvor stor betydning dette treffet hadde for de andre deltagerne. Personlig har jeg også sett dette fra tidligere, med tanke på at jeg har vært med å arrangere treff før. Det er ofte de yngste deltagerne som har imponert meg aller mest, med en modenhet, språkføring og kreativitet et kvantesprang foran sine jevnaldrende. Og det beviser bare én ting: At alder ikke trenger å bety noe. For har man skrevet i over ti år, nesten hver eneste dag, som noen av de yngste skribentene har gjort, har en kommet langt, og kanskje enda lenger enn de aller fleste på samme alder.

Og avslutningsvis vil jeg bare si at: Hvis du er en ung forfatterspire, anbefaler jeg deg å melde deg på Skrivelyst-leiren neste år.

 

Ut og opp

 

Knabben 1
Utsikt fra Knabben i Solbergelva

 

De siste dagene har jeg hatt det veldig fint. Jeg har følt meg rolig og avbalansert, og tilnærmet fri for tankekjør, noe som har vært deilig. På mange måter har jeg hatt ferie og fri i ordets rette forstand. Gårsdagen brukte jeg en times tid på å ta meg en løpetur opp til Knabben i det deilige sensommerværet, men det skal sies at jeg var heldig, for rett etter at jeg kom inn døren hos tanten og onkelen min igjen kom det et kraftig tordenvær. Og for meg som ikke engang liker slikt vær, var det dermed tryggest å være inne på det tidspunktet. Det skal også sies at jeg aldri har vært på Knabben som voksen, og derfor ble litt imponert av meg selv, fordi jeg kun fulgte de blå merkene oppover og nedover, uten og i det hele tatt vite hvor jeg var utenom hvordan jeg kunne orientere meg i terrenget.

Knabben 2

Etter å ha vært hos tanten og onkelen min i Solbergelva i fem dager, valgte jeg i går å dra hjem. For jeg føler meg mye bedre nå, depresjonen har nesten sluppet taket, og i dag må jeg pakke igjen, fordi jeg skal delta på en skriveleir, som jeg tidligere har vært med på å arrangere, Skrivelyst. Vi skal være på Portåsen, i Wildenveys rike, fra i dag til fredag, hvor vi skal skrive, ha workshops, sosialisere og kose oss masse. Jeg kjenner i hvert fall at jeg gleder meg til å treffe alle folka som jeg ikke har truffet på lenge igjen. Det kan derfor hende at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen så mye denne uka, men jeg skal prøve å få tatt en del bilder, og skrive noen innlegg når jeg kommer tilbake, slik at dere får et lite innblikk i hva vi har holdt på med. Og kanskje deler jeg til og med noe jeg har skrevet?

Ønsker alle en fortsatt god uke. Vi skrives nærmere helgen!

 

 

Tankefri,  mindfulness ved sjøen og Wisting-krim

Det er kanskje ikke sol, men det å puste inn frisk sjøluft er mindfulness, terapi, ferie og kos i ett. Sene kvelder i godt selskap med langkort, et glass vin og deilig grillmat. Gode samtaler om livet, musikk, bøker og det meste som faller oss inn. Radioen på P1+ og Retro, The Beatles og andre gamle slagere runger ut av høytalerne på radioen i forteltet, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner at jeg klarer å puste helt ned i magen, senke skuldrene, slippe bekymringene, la tankene fly forbi uten å gå inn i dem. Mestring. Frihetsfølelse. Tankefri. Avslapping med en god Wisting-krim av Jørn Lier Horst, Når det mørkner, og faktisk den eneste boka jeg har klart å åpne i hele år, på grunn av mangel på konsentrasjon:

Vi får et innblikk i livet til William Wisting som «ung, nyslått tvillingpappa og fersk og ambisiøs politikonstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen,» til Wistings store skuffelse. Derimot «fører en vennetjeneste ham på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det. Dette er en sak som på mange måter skal forme William Wisting som politimann, og gi ham en innsikt som skal følge ham i resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.»

Pageturner allerede fra første side gjør denne krimmen umulig å legge fra seg, på grunn av de troverdige og livnære beskrivelsene av både personene, men også politiarbeidet, som nærmest skaper filmatiske bilder på netthinnen. Ikke minst får vi i denne Wisting-boka et nostalgisk innblikk i hovedpersonens liv og virke, som fersk politi- og familiemann i en brytningstid der kriminaliteten er i kraftig endring, og etterforskningsmetodene etter hvert blir mer og mer moderniserte, fra 80-tallet til idag. Og det er også dette som er en av Jørn Lier Horsts største positive sider som forfatter: Hans spesielle evne til å bruke sine egne erfaringer som etterforskningsleder til å gi William Wisting og de andre politifolkene troverdighet, og som gir både denne, og de andre Wisting-bøkene en ny dimensjon. Etter å ha begynt på «Når det mørkner» er det ingen tvil om at Jørn Lier Horst virkelig har blitt en krimforfatter av internasjonalt format, og satt et tydelig avtrykk som en av de beste krimforfatterne Norge har å by på.

Så har du ennå ikke lest bøkene om William Wisting av Jørn Lier Horst, er det definitivt bøker å ta med seg som sensommerlektyre, enten du nyter late dager på stranden i utlandet, ligger med beina høyt hjemme i solstolen eller sammenkrøllet under et teppe i sofaen en sensommerkveld. Jeg lover deg noen spennende og altoppslukende leseopplevelser.

Og kanskje må jeg på forhånd beklage hvis du blir fratatt nattesøvnen din, når du kommer til å tilbringe mange sene nattetimer i sofakroken for å få de etterlengtede løsningene på hvem som begikk forbrytelsene.