Hva det å lese bøker har gitt meg

pexels-photo-590493

“We live and breathe words. …. It was books that made me feel that perhaps I was not completely alone. They could be honest with me, and I with them. Reading your words, what you wrote, how you were lonely sometimes and afraid, but always brave; the way you saw the world, its colors and textures and sounds, I felt–I felt the way you thought, hoped, felt, dreamt.
I felt I was dreaming and thinking and feeling with you. I dreamed what you dreamed, wanted what you wanted–and then I realized that truly I just wanted you.”
– Cassandra Clare, The Clockwork Prince

Jeg har tenkt mye på hva bøker har betydd for meg, og hva bøker har gitt meg. Da jeg vokste opp leste jeg bøker i hopetall. I femte klasse husker jeg at vi hadde en lesekonkurranse på skolen, hvor vi skulle lese så mye vi kunne, og for hver gang vi hadde lest ut en bok, lagde vi en sirkel av papir, som en del av en stadig voksende slange på klasseromsveggen vår. For meg ble dette motivasjon til å lese: masse. Jeg dro på lokalbiblioteket, og oppdaget akkurat hvor magisk det kunne være å fordype seg i en god bok, og for meg, var det akkurat den virkelighetsflukten og frihetsfølelsen jeg trengte.

Dermed ble det å lese nesten en avhengighet for meg, eller for å beskrive det på en annen måte, en form for overlevelsesstrategi. For jeg fant ut at, ved å lese, var jeg kanskje ikke helt alene, som Cassandra Clare så fint skriver i The Clockwork Prince.

Årene på barneskolen var mye preget av ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke trygg noe sted, og følte heller ikke at jeg hadde noe sted jeg hørte til, hvor jeg kunne være meg selv, og bli respektert for den jeg var. Det var da bøkene ble en flukt fra den verdenen jeg levde i, og muligheten til å gå inn i en annen verden oppsto, et sted jeg kunne være, og puste fritt, hvor jeg kunne senke skuldrene, og bare være meg, uten å måtte late som om jeg var noen andre. Det var da jeg fant bøkenes virkelige magi.

For meg ble det å åpne en ny bok, det samme adrenalinrushet jeg i dag får av å reise:
følelsene som trigges i meg når jeg setter meg på et fly, i visshet om at jeg noen timer senere vil lande på ukjent, og for meg, uutforsket jord, å få oppleve et helt nytt land, hvor jeg aldri har vært før, bli kjent med en annen kultur, møte nye mennesker, høre et språk jeg kanskje bare har hørt på TV eller ikke kan spesielt godt fra før, å få smake på nye matretter, vandre gatelangs og utforske det nye stedet, å bli kjent med de nye omgivelsene gjennom menneskemøter, arkitektur, kunst, mat, musikk og opplevelser.
Å dykke ned under huden, i kulturen til landet jeg har ankommet.

Jeg kunne vandre mellom bokhyllene på biblioteket, litt som å vandre gatelangs på et helt nytt sted, og se rundt meg etter nye bøker jeg kunne lese, og det året i femte klasse leste jeg alle bøker jeg kom over.

Det var bøker fra mange ulike steder i verden, fra ulike tidsperioder, fra forskjellige kulturer, skrevet av både kvinner og menn, unge og eldre, med et vidt spekter av religiøs/ikke-religiøs bakgrunn, politiske ståsteder, historiske hendelser og historier satt inn i et kulturelt perspektiv. Jeg leste også bøker hvor dette nesten ikke var, eller ikke var fremtredende i det hele tatt, og hvor karakterene først og fremst var en del av et fiksjonelt univers, der andre regler og føringer enn fra den virkelige verden gjaldt.

Aldri har jeg lært så mye som jeg gjorde det året, i 2005, da jeg tilbrakte hundrevis av timer på biblioteket hver eneste ettermiddag etter skoletid. Bøkene jeg leste ble en døråpner til innsikt, kunnskap, kulturell forståelse på tvers av landegrenser, et innblikk i andre menneskers tankesett og i mange tilfeller, en oppvåkning. Ikke minst, har det gitt meg tusenvis av gode leseropplevelser, hvor jeg har fått kjenne på hele spekteret av følelser.

Å lese 1000 bøker på ett år, fra en lang rekke forskjellige land, som jeg gjorde i 2005, ga meg, ikke bare kunnskap om fortiden, men også om samtiden. For det er ganske fascinerende hvor mye man kan lære ved å lese bøker fra et annet land og en annen kultur enn sin egen. Dessuten er det interessant hvordan litteraturen i mange tilfeller kan fremstille kulturen og livet i et land annerledes enn det til eksempel media gjør. Noe av grunnen til dette, tror jeg, er at media har føringer og retningslinjer de må følge, mens forfattere i teorien har friheten til å skrive hva de vil, og beskrive den virkelige virkeligheten i sitt land og sin kultur. Man skal virkelig ikke skimse av de forfatterne som har turt å skrive om kontroversielle, vanskelige, utfordrende, og i noen tilfeller, ulovlige temaer, som har gått motstrøms, og forandret måten vi ser på et spesielt tema, en konflikt eller en historisk hendelse, der forfatteren, ved å gjøre dette, har tatt stor risiko.

Et godt eksempel på en bok jeg aldri glemmer å ha lest, der forfatteren har beskrevet historiske hendelser fra innsiden, er romanen Vanære (1999), skrevet av den Sørarikanske forfatteren John Maxwell Coetzee, som er satt i Sør-Afrika fem år etter apartheidregimets fall.

I boken møter vi den eldre professoren David Lurie, som underviser i romantikken og Byron, på et universitet i Cape Town. Etter hvert innleder professoren et forhold med den svarte studenten Melanie, som motvillig flere ganger ligger med ham. Når det blir kjent at David har hatt et forhold til en student blir han nødt til å slutte på universitetet, og ender opp med å bli utstøtt fra sitt eget «hvite» akademikermiljø. Han søker så mot det «svarte» tradisjonelle bondemiljøet, men klarer ikke å finne seg til rette der heller. Dermed kan man si at hovmod står for fall Vanære, med tanke på at David, den hvite professoren, mister sin posisjon og sin anseelse.

Professoren, som i starten av boken er svært stolt av den europeiske, akademiske kulturen, blir så plukket fra hverandre, og redusert til en stadig mer og mer patetisk figur. På samme tid får den svarte bonden, Petrus, mer og mer makt, og rollefordelingen i det sørafrikanske samfunnet kan sies å ha blitt snudd på hodet, når den hvite overmakten står for fall, representert av professor Davids karakterbrist. Med andre ord er selve hovedmomentet i Vanære det at grenser blir uklare, og går i oppløsning i relasjonene mellom de hvite og svarte.

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat denne romanen som eksempel, er at jeg på den tiden var veldig inspirert av Nelson Mandela, og leste mye om apartheid i Sør-Afrika, og hvordan han satt fengslet i 27 år på Robben Island, men på tross av dette fortsatte å jobbe uttrettelig for svartes rettigheter, og lyktes. Da jeg leste Vanære av Coetzee for første gang i femte klasse (jeg har lest den flere ganger også senere i skolesammenheng), hjalp den meg å forstå hva apartheid faktisk betydde: adskillelse, eller på fagspråket, rasebasert segregering. Hadde det ikke vært for denne boken, kunne jeg aldri fått et innblikk i den politiske ideologien som ble ført, og hvordan systemet for rasebasert segregering foregikk i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Vanære ga meg innsikt og kunnskap, ikke bare om kultur, i et for meg, ukjent og fremmed land, men også om et regime som i så stor grad var ødeleggende, undertrykkende og diskriminerende for den svarte befolkningen.

Det er især denne romanen som gjorde meg spesielt interessert i historie, politikk og internasjonale relasjoner, fordi den så tydelig skildrer et bilde av den urettferdigheten som utspilte seg i Sør-Afrika under det hvite mindretallsregimet. Den er også et godt eksempel på hvor mye det å lese bøker har lært meg og gitt meg, på mange ulike plan og på forskjellige måter.

Innsikt

  • Bøker har gitt meg innsikt på områder jeg visste lite eller ingenting om fra før, og åpnet opp for et mye videre tankesett, og en ny måte å se verden på. Gjennom Et dukkehjem aHenrik Ibsen, for eksempel, ble jeg tatt tilbake til en tid jeg verken har levd i eller opplevd selv. Gjennom øynene til Nora fikk jeg se med egne øyne hvor vanskelig kvinnens posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være i Norge på 1800-tallet. Så kunne jeg lese om 14 år gamle Sofie Amundsen i Sofies verden aJostein Gaarder, som tok et brevkurs i filosofi, og som lot meg dra på en formidlingsreise av den vestlige filosofiens historie. Og igjen kunne jeg sette den litterære historien inn i en historisk sammenheng, og få ny innsikt og kunnskap, uten engang å måtte åpne en historiebok.

Kunnskap

  • For etter hvert fant jeg ut at historiebøker og skjønnlitterære bøker ga meg to forskjellige typer kunnskap. Historiebøkene ga meg faktakunnskap og de store linjene i de historiske hendelsene, politiske ideologier, samfunnsstrukturer og relasjoner mellom ulike nasjoner, kulturer, religioner og folkeslag. Det historiebøkene derimot ikke ga meg på samme måte, var relasjonene på det mellommenneskelige planet, historiene om enkeltmennesker som sto midt i konfliktene, de historiske hendelsene eller hvordan livet var i et spesifikt land eller område, hvor det ble zoomet inn på et knippe mennesker, og der jeg virkelig kunne ta del i en persons liv, på tross av at verkene jeg leste var fiksjon.

Kultur på tvers av landegrenser

  • Det å lese har også gitt meg en unik forståelse av kultur på tvers av landegrenser. Nå kan man ikke si at en kjenner et lands kultur bare ved å lese et par bøker, fordi de på ingen måte representerer et helt folk eller et helt land, men likevel kan en bok, som er skrevet godt, gi en god kulturforståelse gjennom karakterenes handlinger, væremåte og sosiale interaksjon seg i mellom. På den måten har jeg lært mye om sosiale koder, normer og uskrevne regler, ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forskjellige land, uten at jeg nødvendigvis har vært i byen eller landet der handlingen foregår (hvis den er satt et spesielt sted). Bøker som ikke nødvendigvis er satt i en navngitt by eller i et spesifikt land, kan allikevel, i noen tilfeller, spores tilbake til den kulturen forfatteren kommer fra, fordi en forfatter nesten alltid vil skrive om noe han/hun kjenner til fra før, og ubevisst eller bevisst skrive om hendelser vedkommende selv eller noen han/hun kjenner har opplevd. Samtidig har jeg lært at man skal være forsiktig med å lese for mye inn i en bok også, fordi man da kan tillegge boken en mening forfatteren ikke hadde planlagt. Og det er jo heller slettes ikke alltid slik at en forfatter skriver om sin egen kultur, med tanke på at forfatteren og en litterær karakter, i de aller fleste tilfeller er to adskilte vesener.

Opplevelser

  • Hver gang jeg hadde lest ut en bok føltes det som om jeg hadde levd et helt liv, som om jeg hadde vært sammen med karakterene i boken på en reise, gjennom oppturer og nedturer jeg kunne leve meg inn i, som om jeg pustet sammen med dem, opplevde det de opplevde, følte det de følte og kjente det de kjente. Noen av karakterene i bøkene jeg leste ble jeg oppriktig glad i, og noen av dem ble nesten som hemmelige venner, som jeg fikk en sterk relasjon til. Hvis en karakter endte med å dø i en bok da, for eksempel, kunne jeg føle meg trist i dagevis etter at boken var slutt, fordi jeg følte at jeg hadde mistet noen nær meg. På samme måte kunne jeg bli glad og lykkelig hvis en karakter opplevde noe bra, eller klarte å snu livet sitt til det bedre eller takle utfordringene de møtte på en god måte.

Ro og trygghet

  • Det å sette meg ned med en bok var noe jeg alltid så fram til, som jeg kunne glede meg til. Når jeg satte meg ned, åpnet en bok og begynte å lese, kunne jeg fysisk kjenne hvordan hjertet mitt dunket saktere, hvordan pusten min ble roligere, og at jeg gikk inn i en boble, der jeg klarte å stenge verden ute, nesten som å gå inn i en form for zen- eller meditasjonsmodus hvor ingenting kunne forstyrre meg, og at jeg levde meg sånn inn i boken, at jeg følte at jeg pustet og levde i den verdenen som ble skildret.

Inspirasjon, skrive- og leseglede

  • Sist, men ikke minst har det å lese gitt meg mengder med inspirasjon og litterære forbilder jeg har kunnet se opp til. Det var også det å lese bøker som gjorde at jeg begynte å skrive i femårsalderen, etter at jeg i lengere tid hadde revet bok etter bok ut av hendene til foreldrene mine, fordi jeg ville lære å lese selv, og slik ble det. Jeg endte dermed opp med å både kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og har med andre ord nærmest fått skriving og lesing inn med morsmelken, da jeg også er fra en språkfamilie, der bøker og litteratur alltid har vært viktig. I stuen da jeg vokste opp hadde vi til eksempel godt og vel 3000 bøker (ja, jeg brukte noen dager jeg kjedet meg ekstra mye, og telte alle sammen!) og vi hadde enda flere bøker rundt omkring i hele leiligheten og i boden. Derfor var det ikke rart at jeg skulle bli en lesehest.

Som du sikkert forstår etter å ha lest dette, har bøker både gitt meg og lært meg mye. Jeg kunne sikkert også fortsatt med hvor viktig jeg syns det er at barn og unge verden over får sjansen til å lese, fordi det er utrolig hvor mye glede, kunnskap og innsikt bøker kan gi, men også hvordan bøker på magisk vis kan knytte oss sammen.

Foto: pexels.com

Reklamer

Søndagstips #1

Lørdag var det Den internasjonale Holocaustdagen. Én av de mest gripende artikelene denne uken har Aftenposten: Jan Karski varslet om Holocaust. Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke?

Nå fremover har jeg tenkt til å starte med noe fast her på bloggen: Søndagstips.
Akkurat nå sitter du kanskje inne i varmen, og slapper av etter en lang og travel uke.
Du har kanskje jobbet, vært på skolen, levert barn i barnehagen, laget mat til familien eller andre hverdagslige gjøremål. Kanskje har du ikke gjort noen av tingene over. Det er også greit. Kanskje er du syk – fysisk eller psykisk, og har utfordringer på ulike områder i livet. Kanskje har du det bra, og nyter helgen. Nå som det er kaldt, glatt og guffent ute syns jeg det er ekstra godt å bruke søndagene til å sette meg godt til rette i en stol eller under pleddet med PCen/nettbrettet i fanget, og se noen gode dokumentarer eller lese noen spennende artikler fra uken som gikk. Her kommer dagens søndagstips:

Tør du svare ærlig?

Noen ganger må man rett og slett bare kaste inn håndkleet, og si:

Sorry, dette fikser jeg ikke. Nå må jeg ha en pause.

Det gjorde jeg i går. Da dro jeg til fastlegen, og ble sykemeldt i en uke, frem til 4. februar, fordi jeg trenger å hente meg inn igjen etter å ha vært fullstendig utslitt, og i dårlig form siden nyttår.

Men slik samfunnet er i dag, hvor man skal fremstå vellykket, flink og perfekt, uten feil eller mangler, og presset er stort for hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, er det vanskelig å innrømme at det kanskje ikke går så bra som en skal ha det til. Dog har det blitt mer åpenhet i samfunnet for øvrig, likevel har vi fortsatt en lang vei å gå, når det kommer til å kunne svare ærlig på spørsmålet:

Går det bra?

De aller fleste vil svare ja på dette spørsmålet, enten det går bra eller ikke. Mange vil nok dra på det, og si noe slikt som:

Vel, altså, det går bra, og slenge på et smil, og ta på seg fasaden.

Og ikke misforstå, det er forståelig at mange velger å svare på den måten, fordi det er trygt. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å svare ja, det går bra, uten å tenke meg om, selv om det kanskje ikke gjør det, når noen spør. Av gammel vane. For jeg tror nemlig at det har begynt å utvikle seg en kultur hvor spørsmålene går det bra eller hvordan har du det har blitt en høflighetsfrase/eller en hilsen, på lik linje med den amerikanske frasen how are you, som i liten, eller ingen grad, gir rom for å kunne si at det ikke går så bra. Dessverre har det blitt mer og mer slik at folk flest ikke egentlig er interessert i hvordan det går når de stiller dette spørsmålet, men bruker det mer som en icebreaker for å få samtalen i gang, og holde den gående, som en slags smalltalk, slik man ofte snakker om været eller andre overfladiske temaer.

Når vi først er inne på dette, tenker jeg også at går det bra eller hvordan går det oftere og oftere er spørsmål vi slenger ut i forbifarten, litt sånn som dette:

Hei, hvordan går det?

Det går bra med meg, og med deg?

Det går bra med meg også.

*Begge smiler*

Det var hyggelig å se deg.

Takk, likeså.

Ha det.

Har vi virkelig blitt så stressa og travle at vi ikke lengre har tid til å høre hvordan andre virkelig har det? Med dette mener jeg ikke at man skal fortelle hele livshistorien sin, når noen spør hvordan går det, imidlertid burde det, etter min mening, være rom for å kunne si:

Det går faktisk ikke så bra akkurat nå.

Dessverre er det mange som sperrer opp øynene hvis en svarer noe annet enn det går bra, som om de blir overrasket eller overrumplet over at noen kan finne på å svare ærlig. I noen tilfeller får jeg følelsen av at enkelte ikke vil høre det sanne svaret eller ikke klarer å forholde seg til det.

Denne kulturutviklingen, som jeg i stor grad ser på som ugunstig, tror jeg er med på å gjøre ærlighet og åpenhet om problemer og utfordringer vanskeligere for mange, fordi det skaper en enda større barriere for dem som faktisk sliter, men som ikke tør å si det til noen.

Har vi blitt så stressa og travle at vi ikke har tid til å høre andres ærlige svar?

Det enkle svaret er muligens ja, imidlertid handler det muligens også om at både språket og kulturen vår er i konstant endring, og at den norske kulturen blir stadig mer og mer amerikanisert og globalisert. Mer enn noen gang er det nå en økt flyt over landegrenser – være seg både flyt av varer og mennesker, men også den mer elektroniske flyten av informasjon, ideer, bilder og penger. Vi blir bare mer og mer påvirket av amerikansk kultur – gjennom TV-serier og filmer, magasiner og reklame, sosiale medier, mote og trender, og musikk.

Dette har en enorm innflytelse på oss, og jeg tror det er her mye av den kulturen jeg snakker om kommer fra, ikke nødvendigvis bevisst, men at vi i det ubevisste plukker opp en annen måte å samhandle på enn før gjennom disse kanalene, og føler på et press om å fremstå slik andre forventer, som i mange tilfeller er fullstendig uoppnåelige idealer samfunnet har skapt.

På det personlige planet, etter årevis med sykdom, har jeg lært at det å være perfekt er en umulighet for alle mennesker, også for meg. Ikke at jeg noensinne har trodd jeg var perfekt, men det var en periode jeg presset meg selv til det ytterste for å være en pleaser – en person som skulle være overalt på en gang, sjonglere hundre prosjekter samtidig, være engasjert på flere ulike plattformer, løpe rundt som en duracellkanin og sette alle andre foran meg selv. Fordi jeg trodde det var dette alle rundt meg ønsket at jeg skulle gjøre, og at det var den eneste måten å bli likt og respektert på.

Etter hvert fikk jeg smertelig erfare at denne levemåten eller livsstilen bare fungerer i korte perioder av gangen, fordi jeg gang etter gang opplevde å falle ned i de dypeste daler, og bli både utslitt, utbrent og deprimert. Og mye av årsaken, sånn rent bortsett fra det biologiske og andre omstendigheter?

At jeg har hatt altfor høye krav og forventninger til meg selv. Det såkalte flink-pikesyndromet, blandet med at mennesker rundt meg også har hatt høye forventninger til meg. Kombinasjonen av dette skaper et tilnærmet umenneskelig press som altfor mange unge i dag opplever, og er det rart at så mange barn og unge sliter med depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og psykiske utfordringer da? Nei, det er det ikke.

Det aller viktigste jeg har lært gjennom de siste årene er viktigheten av åpenhet og ærlighet. Jeg har øvd meg opp til å kunne svare ærlig på spørsmål som går det bra og hvordan går det. Det tok lang tid før jeg turte å være så åpen og ærlig som jeg har vært i sosiale medier, i media og på denne bloggen, fordi jeg i mange tilfeller følte at jeg gjorde det motstrøms. Når andre prøvde å opprettholde fasaden sin og glansbildet av seg selv i sosiale medier, prøvde jeg å skape en balanse, som lignet det virkelige livet mitt i større grad. Med de store oppturene, de store nedturene og alt livet har å by på i mellom. Om jeg har lykkes godt med dette vet jeg ikke, men jeg har fått mye tilbake ved å gjøre det, og på den måten fått en helt annen relasjon til mange mennesker på grunn av åpenheten min, fordi det er mange som har det på samme måte, og som deler noen av de samme opplevelsene.

Med andre ord skal man ikke kimse av å svare ærlig, når noen spør hvordan går det eller har du det bra. Fordi det kan være med på å gjøre det lettere å snakke om det som ikke går så bra også.

Så neste gang noen spør deg hvordan det går, tør du svare ærlig?

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Ingen verdier, bare sex

Før helgen, da jeg var for dårlig til å gå på skolen, fikk jeg tid til å se sesong 2 av STUCK, som er en dokumentarserie produsert av Aftenposten i samarbeid med Plan International. Den handler om grove brudd på jenters rettigheter rundt om i verden. 26 år gamle Emilie Beck har i denne sesongen reist til fire land i Latin-Amerika – Brasil, Haiti, Nicaragua og Guatemala, for å møte jenter som ikke har de samme rettighetene som oss. Dette er landene i verden det er aller farligst å være jente, hvor en ekstrem machokultur er i fremmarsj. I motsetning til mange andre steder i verden der jenters rettigheter blir styrket, er det mange steder i Latin-Amerika det bare blir verre.

Alle de nye episodene av STUCK kan du se her!

865EED9A-4E62-4D3F-A63D-88E91114A828.jpg

På Haiti møter Emilie Beck 15 år gamle Dineshka. Det er utrolig sterkt å høre Dineshka fortelle om livet sitt, for det hun sier gjør virkelig noe med én. Det gjør vondt, det er trist, det provoserer og frustrerer, fordi det er så lite vi kan gjøre for Dineshka og alle disse jentene som er i en så håpløs og fastlåst situasjon:

«Jeg føler ikke at jeg har det samme livet som andre barn. Jeg har ingen venner.
Tre gutter utsatte meg for overgrep. De to andre slo meg hardt. Etter at det skjedde dro jeg til politistasjonen for å anmelde. Politiet ba meg vise dem huset, men mennene hadde stukket natten før.»

Som en følge av voldtekten ble Dineshka gravid, og er nå fire måneder på vei. Etter det som skjedde har hun sluttet på skolen, og holder seg hjemme. På Haiti er voldtekt forbundet med mye skam, og det har satt Dineshkas familie i en veldig vanskelig situasjon. Stefaren hennes truer med å kaste henne ut, fordi han mener hun har gjort skam på familien ved å bli voldtatt, og at det er hennes egen feil, som om hun på noen måte kunne være skyld i det, at hun også ble gravid.

Bare dette utsagnet får det til å vrenge seg inni meg av tristhet og raseri. Det faktum at det er så mange menn på Haiti og i Latin-Amerika som har et slikt kvinnesyn er rett og slett helt forferdelig.

På Haiti blir det å bli voldtatt sett på som en skam, og at det er jentas egen feil.
Abort er ulovlig. Mange av mennene Emilie Beck møter på Haiti mener at jentene fortjener å bli voldtatt, og at de selv ber om det «ved å ikke la seg irettesette eller at de (jentene) går rundt og oppfører seg på en slik måte som sier til oss gutter at de vil ha oss.» Ikke noe annet enn en ren ansvarsfraskrivelse der, altså, og fullstendig mangel på kunnskap. Dessverre tror jeg denne uvitenheten skyldes, delvis den lave raten unge som er i utdanning, og en kultur der jenter blir sett på som fritt vilt, eller objekter som gutter bare kan bruke.

Det er så vanskelig for meg å forstå hvordan disse mennene tenker, og det er skremmende å tenke på at dette er virkeligheten til altfor mange unge jenter, som i realiteten aldri får være barn, men som derimot må bli brått voksne, lenge før de egentlig skulle måtte tenke på å gifte seg, ha sex, bære fram et barn og oppfostre barnet, og det å ha ansvar for husarbeid, og være sammen med en mye eldre mann.

Dette er så langt ifra min hverdag som jente her i Norge. Det å se en dokumentar som STUCK setter ikke bare fokus på et ekstremt viktig tema, men setter også ting i perspektiv for meg, og forhåpentligvis også for alle de hundretusen andre som har sett denne dokumentaren i sesong 1 om barnebruder i Asia, og nå i sesong 2 om jenters rettigheter.

Da jeg så STUCK gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig er som har fått vokse opp i Norge. Hadde jeg blitt født i et annet land hadde kanskje min tilværelse og livssituasjon sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. På mange måter både skremmer og fascinerer det meg at det loddet man trekker i form av fødeland skal ha så mye å si for ei jentes rettigheter.

Jeg føler meg heldig som får bo i et land hvor jeg slipper å bli undertrykket, og hvor jeg har rettigheter på lik linje med menn. Til forskjell fra mange steder Emilie Beck besøker i Latin-Amerika, har jeg lovfestet rett til 13 år med skolegang, helt gratis. Både mor og barn har rett på helsehjelp gjennom hele svangerskapet, og til vi blir født. Gjennom hele barndommen blir vi fulgt opp av helsestasjonen, og fra krybbe til død har vi rett til helsehjelp av helsevesenet for både vår fysiske og psykiske helse. I Norge ville jeg heller aldri, om jeg skulle bli gravid mot min egen vilje, bli tvunget til å bære frem barnet, fordi jeg som jente har selvbestemmelsesrett over min egen kropp, og kan velge å ta abort.

I mange av landene i Latin-Amerika er det å ta abort fullstendig forbudt, og sett på som stor skam. I Nicaragua, for å ta et eksempel, kan man risikere oppimot 30 års fengsel for å ta abort, selv ved voldtekt eller hvis jentas liv og helse er i fare, og de som likevel velger å gjøre dette, gjør noe som blir sett på som kriminelt. Mer virkelighetsfjernt fra det å være jente i Norge blir det ikke.

Kanskje det som gikk aller mest inn på meg i sesong 2 av STUCK var en episode, der ei åtte år gammel jente ble voldtatt av stefaren sin, og jeg tenkte:

«Hvem faen er det som gjør sånt mot en åtte år gammel jente? Hva slags menneske er det?» Emilie Beck hadde en lignende reaksjon, for hun utbrøt med tårer i øynene:

«Hva for et monster er det som voldtar ei åtte år gammel jente?»

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake heller, for det å se den gråtende moren som kom inn med den åtte år gamle jenta si på politistasjonen for å anmelde voldtekten av henne, var vondt og forferdelig å se på. Jeg kjente at det fysisk knøt seg i magen, og at jeg ble trist og sint og forbannet, og når jeg skriver dette nå føler jeg egentlig ikke at disse ordene er fullstendig dekkende for det registeret av følelser jeg kjente på inni meg da.
At dette er hverdagen og oppveksten til så altfor mange unge jenter, ikke bare i Latin-Amerika, men også i mange andre land i verden.

Det får meg til å føle meg maktesløs. For hva skal vi gjøre for å endre disse jentenes situasjon? Her jeg sitter i Norge virker det så håpløst, og når jeg får denne følelsen, kan jeg bare se for meg hvordan disse jentene må ha det, selv om jeg egentlig ikke kan vite akkurat hvordan de har det, siden jeg aldri har vært i nærheten av å være i en slik situasjon selv.

På tross av det gjør jeg meg noen mer generelle tanker om hva jeg tror må til for at jenters rettigheter kan bli styrket i disse områdene. Jeg tror det må en radikal holdnings- og kulturendring til i Latin-Amerika for at jenters rettigheter skal bli styrket, men hvordan skal det gjøres? Det første som slår meg er at mange av jentene ikke vet noe om sine rettigheter. De vet ikke hvordan de kan stå opp for seg selv. Noe av løsningen, tror jeg, er å få flere jenter inn i utdanning, slik at de kan få den nødvendige kunnskapen for å få økt selvrespekt og styrke i seg selv til å kunne si imot foreldrene sine eller å kunne si nei til en eldre mann. Det er også nødvendig at flere gutter kommer inn i utdanning, slik at de kan lære at jenter ikke er fritt vilt, og ikke bare er objekter de kan bruke som de vil, men at også jenter er verdt noe.

Holdningsendringer og kulturendringer handler om kunnskap. For å kunne endre på noe må man få vite at det finnes en alternativ tankegang til det tankegodset man allerede har, hvis ikke vil man jo fortsette å tenke slik man alltid har tenkt, fordi en ikke vet om noe annet. Dette gjelder både for jentene og guttene. Jentene trenger å få høre at måten de ikke blir behandlet på er grei, og at det faktisk er grove brudd på menneskerettighetene det de blir utsatt for. At det mange steder i verden finnes jenter som har muligheter, fremtidshåp og fremtidsdrømmer. Å gi jentene i Latin-Amerika håp om at de kan få et bedre liv.

Jeg blir glad, når aktivister, som Emilie Beck, setter fokus på et såpass viktig område, fordi det bare slik en radikal endring kan skje, ved at verden utenfor blir bevisste på det som skjer, og med det kan gripe inn i situasjonen, og kanskje kan hjelpe, og gjøre en forskjell for alle jentene i Latin-Amerika.

Har du ikke sett STUCK ennå, anbefaler jeg at du gjør det. Jeg tror du vil sitte etterpå, og føle deg enda mer takknemlig over alle tingene du har, og hvor heldig du er som bor i et så trygt land som Norge. Det gjør i alle fall jeg.

I can’t wait ’til we’re afraid of nothing

I mars 2017 tok jeg et valg. Da bestemte jeg meg for å oppfylle en drøm jeg hadde holdt for meg selv i nesten ti år. Å reise til Roma alene, sette meg på et fly helt på egenhånd og lande i et fremmed land jeg aldri hadde vært i før. Jeg ville gjøre noe jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg aldri hadde turt. For det å være alene over lengere tid skremte meg, hvordan skulle jeg da klare en uke i utlandet uten noen andre kjente enn mitt eget selskap? Jeg endte opp med å bestille hotell og flybilletter. Da var det ingen vei tilbake. Skrittet ut av komfortsonen var tatt, og jeg var fast bestemt på å gjennomføre, å få det til, og mestre noe jeg aldri hadde gjort før.

Tidligere den måneden hadde jeg vært på poesikonsert på Papirbredden i Drammen, hvor jeg hørte Frode Grytten Beat Band med Frode Grytten (selvfølgelig!) som leste lyrikken sin, Pedro Carmona Alvarez på gitar og Annlaug Børsheim, som både sang, spilte gitar og fiolin.

 

17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n
Poesikonsert på Papirbredden, 25. mars 2017. Frode Grytten leser.

 

En av sangene de spilte var Afraid of Nothing av Sharon Van Etten, og da jeg satte meg på flyet til Roma, var det akkurat den sangen jeg hadde på øret:

I can’t wait
‘Til we’re afraid of nothing
I can’t wait
‘Til we hide from nothing
Nothing

Jeg skulle reise alene. Jeg ville være fryktløs. Jeg ønsket å kunne si at jeg hadde mestret dette, ene og alene, uten hjelp fra noen, jeg ville bli kvitt frykten min for å være alene, jeg ville se en bit av verden, føle at jeg var en del av noe, å få en bekreftelse på at drømmer kunne bli til virkelighet. Afraid of Nothing er en av de sangene som roet meg ned da jeg satte meg på flyet på Gardermoen i sjutiden den mandagsmorgenen, i visshet om at jeg to timer senere ville lande på italiensk jord for første gang.

Roma ga meg mye mer enn jeg noensinne ville drømt om. Jeg husker fremdeles den dagen i Vatikanet, da jeg møtte en gutt jeg skulle bli nesten-forelsket i:

Vatikanet på St. Peter’s Square

Store folkemengder, midt i mellom dem alle
en gutt som vil selge meg billetter til Vatikanmuseene,
og jeg forteller at jeg allerede har kjøpt billetter,
og han spør hvor jeg er fra, Norge, svarer jeg.

Vi ender opp med å finne tonen, og han inviterer meg
med til den helt fantastiske parken Villa Borghese.

Vi setter oss i sola, i en skråning, i en eng
full av hvite blomster, med en italiensk Peroni i hver vår hånd
mens vi snakker om løst og fast, i over fire timer.

Vi legger oss ned i gresset for å sole oss, og han legger seg inntil meg
og legger armen rundt meg, stryker meg over kinnet,
lar fingrene gli gjennom det bølgede håret mitt, kysser meg på høyre kinn,
kiler meg litt i sida, lar meg støtte hodet mitt på armen hans,
det nærmeste jeg noensinne har vært en gutt.

Tett inntil hverandre ligger vi
i blomsterenga, og jeg lukker øynene,
kjenner hvordan sola varmer ansiktet mitt,
i den vakreste parken jeg noensinne har vært,
trær med lilla syriner, store grøntområder,
og i midten, et rundt vann. Fuglekvitter, blandet med stillhet
og lav sus fra trafikken i det fjerne. Folk som sykler forbi,
kjærestepar som ligger i gresset, studenter med mac i fanget,
gutter og jenter på rygg i gresset med en bok i hendene,
venninner og kompiser i livlige diskusjoner på italiensk,
yrende folkeliv, men også lange øyeblikk av tilnærmet stillhet.

Det er inspirerende hvordan en by kan være så mangfoldig. Så bråkete,
livlig, fullspekket av folk, også disse stille, idylliske perlene midt i byen,
på toppen av en utsikt over Piazza Navona, steintrapper for å komme opp dit,
så, en endeløs, grønn, park, midt i byen, likevel avskjermet fra alle turister,
og andre romere.

At jeg skulle ende opp med å møte en gutt i Roma og attpåtil kysse ham på første date, var ikke noe jeg i mine villeste fantasier hadde sett for meg, men jeg tok en sjanse,
det føltes riktig, jeg fulgte magefølelsen, tenkte at, sier jeg nei, kommer jeg til å angre på det jeg aldri gjorde, og jeg angrer ikke, og jeg skammer meg ikke. De siste årene har jeg altfor mange ganger endt opp med å angre på alle de tingene jeg aldri gjorde, fordi jeg var redd, fordi jeg ikke turte. Denne gangen, derimot, turte jeg. Og det ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Hvordan det var å ligge i denne skråningen full av hvite blomster, ved siden av hverandre, med sola stekende på oss, samtidig som jeg kjente duften av syriner i lufta, og tenkte at: Nå er det vår!

Det er slik betydning musikk har for meg. Noen sanger kryper dypt under huden på meg og blir der i årevis, som en samboer, en følgesvenn, en påminnelse, til inspirasjon og trøst og ro. Sharon Van Ettens «Afraid of Nothing» har en upretensiøs og nedpå, men fengslende melodi, og teksten, det er kanskje den som får meg til å lytte ekstra nøye.
La meg bare si at denne linjen oppsummerer det hele:

I need you to be afraid of nothing

Og kanskje er det akkurat dette jeg må si til meg selv i 2018:
Ikke vær redd (for noe.) Det ordner seg bare du gir det tid. Stå på. Ta sjanser. Gå utenfor komfortsonen, der hvor du vet at magien finnes. Lev, her, nå, ikke i fortiden eller i fremtiden. Glem heller ikke å plante begge føttene godt ned i bakken når du går.
Kjenn etter. Lytt til hjertet som banker. Vår årvåken for det som skjer rundt deg.
Hør på musikk. Skriv. Les. Ikke glem å puste.

 

Sånn lever jeg i den tøffe perioden

Aller først: Godt nyttår langt på etterskudd, og beklager for de sjeldne oppdateringene i det siste. Jeg skal prøve å bli flinkere til å bruke bloggen i 2018, og ja, det kan kanskje være et nyttårsforsett, om jeg skal ha noe. Så til det jeg egentlig ville skrive om:

Jeg leste et intervju på tv2.no med TV3-programelederen Jannecke Weden i dag, som åpent forteller om hvordan hun har slitt med panikkangst siden hun var ni år gammel.
I dette intervjuet bet jeg meg merke i det hun sier helt tilslutt, og som jeg syns er så sant og viktig:

«Jeg har ett motto, og det er: «Hvis det ikke går over, så lev med det». Det er veldig mange kjente personer med en stemme utad som sier: «Slik kom jeg meg gjennom den tøffe perioden.» Jeg tenker at det er greit at jeg sier: «Sånn lever jeg i den tøffe perioden.»

Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger, og som jeg også har prøvd å etterstrebe selv, nemlig å skrive om de vanskelige tingene når jeg er i dem istedenfor å skrive om det når jeg har vært gjennom den tøffe perioden. Og når vi er inne på temaet tøff periode, så er jeg inne i en nå selv, med mye angst og en depressiv episode som jeg sliter skikkelig med å komme meg opp og ut av.

 

DSC_0780.JPG
Her har du meg sminkeløs, og slik jeg ser ut akkurat nå: Trøtt og sliten.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive for tiden. Klarer ikke starte innlegg, klarer ikke fullføre. Vet ikke hva jeg vil formidle, om jeg har noe å formidle overhodet. Jeg er fullstendig klar over at det nå er en måned siden jeg oppdaterte bloggen, og at både jul og nyttår har sklidd forbi uten at jeg har skrevet noe om det.

Den siste måneden har vært tøff, spesielt dagene nå etter nyttår har vært tunge, og jeg kjenner meg deprimert igjen, som jeg så altfor mange ganger har vært før. Når kroppen bare stritter imot, og det kjennes ut som om jeg må slepe meg selv rundt, og tvinge meg til å gjøre ting, når jeg aller helst bare vil ligge under dynen, og ikke gjøre noe annet, fordi jeg er så sliten, men presser meg selv til å gjøre noe likevel, selv om jeg føler at ingenting gir mening.

De depressive symptomene som jeg så altfor godt har lært meg å kjenne igjen:
Å føle meg nedstemt mesteparten av døgnet, føle meg trist og lei, ikke interessere meg for det som vanligvis gir meg glede, være ekstremt sliten og ikke ha noe tiltakslyst, sove ekstremt dårlig og ha mareritt, miste matlysten og generelt føle meg elendig, og ikke klare å konsentrere meg og fokusere. Det å være deprimert er litt som å være i en konstant tung tåke, og det er vondt, vanskelig og utmattende å være i den. Aller helst har jeg bare lyst til å ligge i sengen hele dagen, isolere meg, ikke snakke med noen og ikke gjøre noe. Dette er depresjonens mekanismer, og måte å vise seg på.

Men det jeg har lært gjennom alle de årene jeg har slitt med depresjoner, er at det siste som får meg til å føle meg mindre deprimert er å lytte til depresjonens stemme som bare er negativ, trist og tiltaksløs, og som vil at jeg skal bli liggende i sengen, ikke stå opp om morgenen og isolere meg fullstendig fra andre mennesker. Det får meg ikke ut av den depressive episoden, og av erfaring vet jeg at dette ikke hjelper andre som sliter med depresjon heller, nettopp fordi man gir etter for de depressive tankene og følelsene, og bare graver seg enda lengere ned.

Det jeg har funnet ut etter årevis med depresjoner av og på er at jeg, uansett hvor slitsomt, vondt og vanskelig det kjennes å gjøre ting når jeg er i en tøff periode som nå, rett og slett må tvinge meg selv til å gjøre ting likevel. På tross av at kroppen skriker og stritter imot, og at det gjør fysisk vondt å reise seg opp fra sengen om morgenen.
Det er absolutt ikke lett, det er beintøft. Tro meg. Men jeg vet med meg selv at dette er den eneste måten å komme meg gjennom den depressive episoden. For det å isolere meg hjelper ikke. Det har jeg prøvd før, og det gjorde meg bare mer og mer deprimert, helt til jeg tilslutt endte opp med å bli så dårlig at jeg ble innlagt. Heldigvis er jeg langt ifra å være så deprimert nå som det jeg kunne bli før, nettopp fordi jeg har lært meg selv bedre å kjenne, og vet hva som er bra og hva som ikke er bra for meg.

Akkurat nå prøver jeg å ta en dag av gangen, og fokusere på at jeg skal komme meg gjennom denne dagen før jeg begynner å tenke på den neste. I tøffe perioder som den jeg er i nå, er det desto viktigere for meg at jeg tvinger meg selv til å være i nåtiden, i nuet, og ikke begynne å tenke på fortiden eller å stresse for mye over ting som skal skje, men forsøke å puste, og roe meg ned.

For jeg har erfart fra tidligere at, hvis jeg holder ut, så blir det bedre, og at også jeg kan oppleve de positive og fine tingene livet har å by på. At også jeg kan smile, le, tenke positive tanker og føle glede og lykke, bare at jeg ikke føler det slik akkurat nå. Når jeg har vært på mitt aller dårligste har jeg ikke klart å tenke at det finnes en vei opp og ut av depresjonen, eller at jeg noensinne vil komme ut av det. Nå vet jeg heldigvis bedre.
For gjennom årenes løp har jeg begynt å tenke at en depressiv episode er en midlertidig tilstand som vil gå over, og at det ikke er noe som vil vare for alltid eller at jeg kommer til å være fanget i dette for evig tid. Det er en fattig trøst, når alt kjennes tungt, slik det gjør nå. Etter hvert har jeg også funnet et sitat som minner meg på nettopp dette:

It will pass.

 

 

Do the things you think you cannot do

Bilderesultat for You gain strength, courage and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You are able to say to yourself, "I have lived through this horror. I can take the next thing that comes along." You must do the thing you think cannot do. ~ Eleanor Roosevelt

Mot alle odds har jeg om to dager fullført et halvt år her på Danvik folkehøgskole.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å begynne på skole i år i det hele tatt, og her sitter jeg fremdeles, etter et halvt år, på rommet, i sengen min på Danvik, og er klar for ferie på fredag, og slutten på dette halvåret. Jeg blir rørt bare ved tanken. Jeg blir stolt, jeg blir glad! Det kjennes surrealistisk og absurd og hinsides godt, at jeg er halvveis!

Da jeg var hos psykologen på DPS i går gråt jeg av glede over det jeg har fått til, og alt jeg har mestret her på Danvik så langt. Paradoksalt nok kan jeg ikke lengre telle alle de tingene jeg har fått til på bare én hånd, jeg må faktisk bruke to, og kanskje til og med tre hender, noe som med mitt tilnærmet ikke-eksisterende selvbilde og min tilnærmet ikke-eksisterende selvtillit, føles fjernt og rart å si. Å skulle tenke at jeg har vært flink til noe, at jeg har mestret, og ikke bare feilet, og levert skamdårlige ting, det er vanskelig, for jeg tenker nesten konstant bare negative ting om meg selv, og er dessverre «ekspert» på å snakke meg selv ned, istedenfor å snakke meg selv opp. Bare se på disse eksemplene her fra innsiden av hodet mitt, som understreker poenget mitt:

«Du får ikke til en dritt.»

«Du er ikke verdt noe.»

«Alle tenker at det du gjorde nå var dårlig. Skulle forberedt deg mer, ikke snakket så fort, ikke stoppet opp på akkurat det stedet, hvorfor gjorde du det, du feiler hele tiden, og alle andre tenker at du feiler også, og alle så du var nervøs. Du sugde, skamdårlig, var det. Idiot, idiot, idiot, du klarer ingenting, klarer ingenting, klarer ingenting, ingenting, ingenting.»

«Hah, så du tror du kan skrive? At du skal klare å utgi bok? Bare gi opp. Det er ikke verdt det. Du kan ikke skrive. Klarer ikke, kan ikke, får ikke til. Du har aldri vært forfatter eller poet, og kommer heller aldri til å bli det. Kan ikke, kan ikke, kan ikke.»

På tross av denne konstante borgerkrigen inni hodet mitt mellom den negative kritikeren og den positive, rasjonelle stemmen, kan jeg nå telle på nesten tre hender alt jeg har fått til siden skoleåret mitt startet her på Danvik i august. Jeg vet nesten ikke engang hvor jeg skal starte, for jeg har klart så mye mer enn jeg noensinne trodde jeg ville komme til å få til. Og bare det at jeg nå evner å se tilbake på dette halvåret, og konkludere med at jeg har mestret og fått til, dét er en seier i seg selv.

Jeg har lest diktene mine foran hele skolen, ikke mindre enn tre ganger, og klart å nyte det hver eneste gang, noe som for min del absolutt ikke er en selvfølge, med tanke på at jeg på ungdomsskolen kastet opp før jeg skulle ha muntlig eksamen, og ikke engang turte å ha fremføring alene foran læreren min, fordi jeg ble så nervøs.

Nå har jeg faktisk bare lyst til å stå foran folk og formidle igjen og igjen. Det er det kicket jeg får av å formidle noe som virkelig gir meg noe, det å føle at jeg går inn i et helt annet univers, å leve meg inn i det jeg formidler, og føle at jeg står midt i et øyeblikk, som om jeg fullstendig mister tid og sted, glemmer at jeg står foran et publikum, og bare er, i nuet, der og da.

Den mestringsfølelsen, lykkerusen og adrenalinrushet det gir, å stå der, å være der, å ha gjort det, og fått det til. Følelsene det gir meg av å stå på en scene, foran folk, slår ingenting annet, og det gir meg et enda større ønske om å på sikt kunne bli profesjonell foredragsholder og formidler. Å kunne gjøre det på heltid. Det er også noe av grunnen til hvorfor jeg begynte på Danvik, nettopp for å få øvd meg foran et større publikum.

Apropos å få øve meg live, så har jeg fått gjort det til gangs denne høsten. Ikke bare har jeg lest diktene mine på ulike arrangementer på skolen, jeg har også lest dikt på biblioteket, og holdt foredrag og presentasjoner i skolens fellessal Arena.

Helt i starten av skoleåret var vi på skoletur til Strand leirsted i Sandefjord, da fikk vi i oppgave å skrive en sang eller et dikt, noe jeg endte opp med å gjøre for gruppen min, og som vi deretter fremførte for de andre. Tidligere i høst skrev jeg dessuten mine to første monologer i hele mitt liv, og følte at jeg klarte å levere noenlunde bra sluttprodukter. Disse monologene skal skuespillerklassen på Danvik faktisk fremføre på nyåret. Det skal bli veldig kult å få se monologene i levende live, og hvordan noen andre tolker mine verk og mine verdener.

Da jeg satt og mimret tilbake på alt dette sammen med behandleren min i går, klarte jeg for første gang på flere år å føle ekte stolthet og mestringsfølelse over det jeg har gjort, og det jeg har fått til, på tross av de store utfordringene jeg fremdeles har i hverdagen.
For meg er det ikke hverdagskost å føle meg stolt eller å tenke at: «Nå har jeg vært flink,» men jeg øver meg på å gi meg selv en klapp på skulderen hver gang jeg får til noe bra.

I går kunne jeg være stolt over å være stolt, og føle mestringsfølelse over å mestre.

Behandleren min og jeg snakket om den store forvandlingen som har skjedd med meg, og i livet mitt, og det var da jeg begynte å tenke tilbake på denne høsten det gikk opp for meg at jeg ikke lengre er svingdørspasient. At jeg ikke lengre er ut og inn av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, ikke lengre må på Legevakten for å sy de selvpåførte sårene mine, ikke lengre er på sykehuset for overdoser/selvmordsforsøk flere ganger i måneden eller å må bli hentet av politi og ambulanser etter forsøk på å ta livet av meg, og behandleren min understreket også bragden min, og ga meg ros:

«Tenk på det,» sa hun. «Du har snart fullført et halvt år på skolen, og du er ikke lengre svingdørspasient. Det betyr at du har kommet langt. Jeg er stolt av deg, og du har all grunn til å være stolt av deg selv også for det du har fått til,» sa hun, og smilte.

Da hun sa de ordene gråt jeg enda mer, av glede, av stolthet, av lettelse over at jeg har klart å gå på skolen mer enn én måned, som er det jeg har klart de tre gangene jeg prøvde å begynne på VGS igjen, etter at jeg måtte slutte på skolen i midten av VG3 høsten 2013, på grunn av sykdom.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne skulle klare å fullføre noe igjen, at jeg hadde feilet, og at det var alt jeg kom til å klare, men jeg har ikke gått på noe nederlag.

Jeg mestrer, jeg får til, jeg klarer masse, på tross av at jeg fremdeles ikke er frisk, og sliter mye i perioder, og har utfordringer på mange plan i livet. Det store spørsmålet blir da: Hvordan har jeg kommet meg dit jeg er i dag?

Dette spørsmålet har jeg fundert, grublet og reflektert rundt mange ganger uten å finne et entydig svar, og jeg tror ikke at jeg kommer til å kunne besvare det i dette innlegget heller, derimot er det noe jeg har lyst til å utforske nærmere, og kanskje skriver jeg et innlegg om det i nærmeste fremtid, som ikke er om fjorten dager (ja, jeg er klar over at det går lang tid mellom hver gang jeg oppdaterer,) men det har vært noen tøffe og utfordrende uker. Disse utfordringene vil jeg komme tilbake til neste gang vi skrives.

I mellomtiden skal jeg fortsette å gjøre «the things I think I cannot do,» og fullføre den siste innspurten her på Danvik før juleferien er et faktum på fredag, noe jeg kjenner skal bli godt nå, med tanke på all jobbingen de siste ukene.

Håper alle har en fredfull og fin adventstid. Vi skrives!

Direktesendt TV-sending om mobbing

Den 24. november var jeg så heldig å bli invitert til Kanal 10 i Holmestrand som deres gjest, for å snakke om forhistorien min. Jeg har tidligere vært åpen på denne bloggen og i media om hva jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen – om den systematiske, psykiske og fysiske mobbingen av meg. I denne direktesendingen åpner jeg opp enda mer enn tidligere, og går mer i dybden om hvordan jeg faktisk hadde det på barneskolen, og hvordan jeg har hatt det i etterkant.

Den utløsende faktoren til mobbingen jeg skulle oppleve på barneskolen hendte faktisk året før jeg begynte på skolen, da jeg var fem år gammel. Det som skjedde var at jeg ble overfalt av en ungdomsgjeng med mye eldre ungdommer mens mamma var hjelpeløst vitne til det som skjedde uten sjans til å kunne gripe inn. Og denne hendelsen skulle bli med meg inn i skoletiden, med enda flere vonde og traumatiske hendelser i form av slag, spark, dytting, konstant forfølgelse, utfrysning, flere overfall og ondskapsfull trakassering av meg. Mobbingen foregikk både i klasserommet, i friminuttet, rundt på skolens område, på skoleveien og utenfor der jeg bodde, noe som resulterte i at jeg gjennom hele barndommen levde i konstant frykt og redsel, fordi jeg aldri visste når noe kom til å skje neste gang. Jeg måtte alltid se meg over skulderen, være på vakt, kunne aldri slappe av, og var redd hele tiden, gråt meg i søvn om nettene, og hadde klump i magen da jeg skulle gå til skolen dagen etter.

Rundt jul i sjette klasse, i 2006, møtte jeg veggen fullstendig, og nektet å gå tilbake på skolen. Jeg var fullstendig nede for telling, og den jula, da jeg var tolv, tenkte jeg på å dø som en reell utvei fra marerittet jeg var i, men heldigvis kom skolebyttet, som ble tvunget igjennom via et brev til Fylkesmannen, i grevens tid. For hadde det ikke vært for at jeg i midten av sjette klasse hadde fått bytte skole, etter nærmere syv år med mobbing, ville jeg ikke ha sittet her i dag.

Dessverre skulle problemene mine forfølge meg til den nye skolen, da en av mine gamle medelever fra barneskolen begynte på samme trinn som meg i åttende klasse. Syvende var kanskje det eneste året jeg hadde det litt fint, før helvetet skulle begynne nok en gang. For han som da begynte på samme trinn som meg tok med seg mobbingen, og dermed var det i gang igjen.

Jeg ble mobbet i nesten to nye år, før det heldigvis ble tatt affære, da jeg tok mot til meg, og gikk til kontaktlæreren min, som hørte på meg, tok meg på alvor, og hjalp til med å stoppe mobbingen ved å ta tak i problemet. Hun var akkurat slik en lærer burde være – hun så meg, og hadde tro på meg, da jeg ikke hadde tro på meg selv. Hun tok saken videre til rektor med en gang, og det ble øyeblikkelig startet undersøkelser ved at elevene som mobbet meg ble tatt inn til samtaler. Men det som virkelig hjalp var da  kontaktlæreren min bestemte seg for at de skulle ha klassesamtaler – og sammen ble vi enige om en dag jeg skulle være hjemme fra skolen, så de kunne snakke om hvordan mobbingen påvirket meg i sine respektive klasser. Etter dette ble mobbingen kraftig redusert, og forsvant nesten helt i noen perioder. Selv om jeg tidvis fremdeles kunne oppleve litt mobbing var det ikke i nærheten av så ille som det hadde vært, og jeg fikk det betraktelig bedre det siste halvåret i tiende klasse.

I årene som fulgte etter tiende klasse skulle jeg slite mye. Jeg overlevde ti selvmordsforsøk. Var innlagt over 120 ganger på to år, og på mitt dårligste var jeg sengeliggende i over en måned i strekk, så deprimert og så utslitt, uten ork til engang å at det å gå de fem meterne i leiligheten min fra soverommet, til badet og tilbake gjorde meg fullstendig utslitt. Men ting har snudd, og forandret seg – til det bedre!

Når jeg ser tilbake på de årene som har vært har jeg også fått til mye positivt og mye bra. På tross av alt jeg har slitt med og hvor vanskelig jeg har hatt det i perioder, har jeg også både fått til og mestret masse ting. Jeg har hatt store oppturer mellom nedturene – med fantastiske reiser til utlandet, bidratt til bøker, skrevet kronikker og avisinnlegg, jobbet et halvt år som journalistpraktikant i Dagsavisen Fremtiden, hatt verv, vært engasjert i flere ulike organisasjoner, vært på forsiden av flere aviser med historien min, vært åpen både i media, på Facebook og på denne bloggen om hva jeg har slitt med. Men det er først nå jeg begynner å klare og være stolt over alt det jeg har gjort, og alt det jeg har fått til, på tross av alt det vonde og alt det vanskelige. Og det er først nå jeg evner å se hvor mye jeg har kjempet med nebb og klør for å holde hodet over vannet – for å overleve. Den største erkjennelsen er kanskje at jeg har skjønt hva min aller beste egenskap er: At jeg aldri gir opp, uansett hva.

Det beviser jeg nå ved at jeg snart har klart å fullføre et halvt år på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen, noe jeg ikke engang hadde trodd jeg skulle klare. For jeg hadde ikke planlagt å begynne på skole i år heller – jeg trodde ikke jeg var frisk nok, trodde ikke jeg var klar, men bestemte meg brått for at: «Nå skulle jeg kaste meg ut i det,» og jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok det valget jeg tok. For nå kan jeg om to uker se tilbake på alt jeg har fått til det siste halve året, som jeg ikke i mine villeste fantasier hadde sett for meg at jeg skulle få til. Jeg har holdt foredrag foran hele skolen, lest diktene mine på skolen ved to anledninger, en gang på en Danvikkveld og en gang på event, og jeg har lest dikt på biblioteket, jeg har skrevet mine aller første monologer i hele mitt liv, og jeg har mens jeg har gått på Danvik fått tilbakemeldinger på manuset mitt fra en redaktør på et forlag. Selv om jeg fortsatt sliter en god del i perioder, skjer det jo også fantastiske ting i livet mitt, som jeg øver meg på å være glad, takknemlig og stolt over.

Og det jeg etter hvert har lært er at det er mulig å komme seg opp og ut av selv den dypeste og mørkeste bunn. For jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme – jeg har kjent på avmakten, den uendelige håpløsheten, frykten, redselen, sorgen, smerten og alt som følger med, men jeg har også opplevd de fantastiske oppturene livet kan by på – med gledesrus, adrenalinkick, sommerfugler i magen, glede, mestringsfølelse, stolthet, forelskelse og stor lykke! Det beviser for meg at det finnes håp uansett hvor vanskelig situasjonen har vært og kan virke. At det finnes lys selv i det mørkeste mørke.

Og det var også det budskapet jeg ønsket å formidle i TV-sendingen jeg var med i. At man kan komme seg ut og opp, selv med en traumatisk og vond forhistorie. Under kan dere se sendingen jeg deltok i:

En fortsatt fin fredag, og god 1. desember til dere som leser!

Paris, hvor skal jeg begynne?

Det er flere uker siden jeg kom hjem fra Paris allerede, men det føles fortsatt ut som om jeg nettopp var der, og opplevde alt det den vakre, franske byen har å by på. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt at jeg har vært der ennå, og det er kanskje også derfor innleggene om Paris ikke kommer før nå, fordi jeg har vært nødt til å fordøye alle opplevelsene og inntrykkene. Fremover kommer jeg til å dele flere innlegg om hva vi gjorde mens vi  var i Paris, flere av tekstene jeg skrev der, bildene jeg tok og min opplevelse av Paris og Frankrike, men aller først en liten teaser:

Dame og mann utsikt fra SC bruk
Et kjærestepar nedenfor Sacré-Cæur

 

Du er lys, du er liv og endeløs bevegelse.
Du er mennesker.
Du er støy og bråk.
Du er døde statuer og arkitektur.
Du er tiggerne og musikerne på metroen.
Du er tiåringene som tigger etter penger i ghettoen.
Du er fattigdom og rikdom.
Du er følelser.
Du er kontraster.
Du er svarthvitt og farger.
Du er varm og kald.
Du er fugler og vann,
fontener og parker.
Du, Paris, er farget i gull
av høstsola i november.

Les Jardin des Tuilleries 1
Les Jardin des Tuilleries

Hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

Brudebilde 8 SC bruk
Et brudepar i trappene opp til Sacré-Cæur

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

Utsikt fra Montparnasse 6.jpg
Utsikt over Paris fra Montparnasse

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

Louvre 13 – Kopi
Inne i Louvremuseet

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene

god natt

Louvre 6 – Kopi
Taket i Louvre

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke

LH 8 – Kopi
Jardin du Luxembourg: Senatet.

hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

Eiffeltårnet sett fra Place de la Concorde 2
Eiffeltårnet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

Skygger på Champs Elysees – Kopi
Butikkfasade på Champs-Élysées

 

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene fra en gammel Ford,
og jeg sier god natt til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa som ikke lyser mer

Fontenen 5 – Kopi – Kopi

god natt