I går delte jeg et av de mest personlige innleggene jeg har lagt ut på sosiale medier, for andre gang, tre år senere, med et tilbakeblikk og med refleksjoner over hvor langt jeg har kommet på disse årene. Responsen har vært helt enorm, og tilbakemeldingene er det som gjør åpenheten min verdt det. Jeg vil begynne med å takke alle dere som viser meg tillit, åpner seg for meg og forteller deres dypt personlige historier. Det rører meg inn i hjertet å høre hva dere forteller meg om deres innerste tanker og opplevelser. At jeg kanskje på denne måten kan gjøre en forskjell.
Det slo meg faktisk i går at det i år er seks år siden jeg startet denne bloggen, med innlegg om min reise på godt og vondt, oppturer og nedturer, fra jeg var atten til idag. Personlige innlegg om mine følelser og tanker. Om min psykiske helse. Om innleggelser, behandling i helsevesenet og samtaler hos helsepersonell. Om selvmordsforsøk. Om ambulanser og politi og dramatiske hendelser. Men også om store oppturer, reiser, skriving, mestring og ting som jeg både engasjerer meg i og brenner for. For å si det på en annen måte har jeg skrevet en slags dagbok på nettet i disse årene – om livet på godt og vondt. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg har gjort det, når tilbakemeldingene jeg har fått og fremdeles får er utelukkende positive.
Jeg føler meg heldig med tanke på hvor mange støttespillere jeg har, og det er ikke noe jeg tar forgitt, når jeg ser hvordan debattklimaet ofte er på nettet idag. Mange bloggere og offentlige talspersoner må dessverre i stor grad leve med hets og daglig trakassering. Gjennom seks år som offentlig talsperson kan jeg heldigvis bare telle på to hender hvor mange ganger jeg har opplevd dette, og det er noe jeg er veldig takknemlig for. Dog skal det sies at det er to hender for mye, for jeg er av den oppfatning at netthets ikke bare er noe man skal ta imot og godta. Hetserne må bli konfrontert med det de driver med, og forstå at man ikke kan gjemme seg bak en dataskjerm og tro at man kan komme unna med å hetse andre.
De få gangene jeg har opplevd hets har jeg heldigvis vært i den posisjonen at jeg kunne moderere kommentarene, og legge dem rett i søppelfilteret, der de hører hjemme. Det skal likevel sies at det å høre vonde ord om meg selv har stukket litt, og kanskje spesielt da de kom i perioder jeg var ekstra sårbår. Jeg er jo bare menneske jeg også, og når de stygge kommentarene ligner på ord jeg hørte gjennom hele barndommen fra mobberne, kan jeg ikke legge skjul på at det har vært tøft, selv om jeg som tidligere nevnt kun har opplevd det i liten skala, sammenlignet med andre.
Mange ganger de siste årene har jeg gått i meg selv, og reflektert over om jeg skulle gjøre meg selv så sårbår, og være så åpen i sosiale medier som jeg har vært og er. Det har vært avveininger og refleksjoner jeg har måttet ta hele veien, spørsmål jeg har måttet stille meg selv:
«Kan jeg dele dette?»
«Tåler jeg og orker jeg å stå i eventuell respons og tilbakemeldinger?»
«Er det privat og ikke personlig?»
«Hva ønsker jeg å formidle med dette?»
«Hva er formålet, og hva er målet?»
Konklusjonen jeg har kommet fram til er at det jeg gjør er nødvendig. For meg selv, men også for samfunnet. Vi trenger åpenheten. Vi trenger noen som kan fortelle om det vonde og vanskelige, og vise at det er normalt å være sårbar, og at også dette er en del av det å leve. For min del har målet mitt med åpenheten alltid vært å nyansere bildet i sosiale medier, og være en motvekt til dem som, satt litt på spissen, bare deler glansbildet, de flotte feriene, en solbrun kropp plantet i en solstol med en paraplydrink i hånden eller selfien et kult sted med et smil om munnen, men dele det som foregår, også bak fasaden. Å skrive om livet, som tross alt både er oppturer og nedturer.
Noen ganger tenker jeg på livet som disse trappene i Vatikanet. En spiral som ikke bare går nedover, men også oppover.
FOTO: Privat. Vatikanet, 2017.
Nok en gang takk for all responsen og alle tilbakemeldingene fra dere. Som gjør åpenheten, og det jeg driver med, verdt det.
Liv-Christine Hoem 