Turister i Ålborg

Mandag 26.11, før konferansen skulle starte, var lederen av Fontenehuset Drammen, Irina, og jeg, turister i Ålborg. Vi hadde bestemt oss for å ta en rolig dag før to intensive konferansedager, og hadde lyst til å se hva Ålborg hadde å by på. Jeg må bare nevne at reisen til Ålborg ble relativt interessant. Vi kom ut til flyet, og jeg tror begge to fikk sjokk, da vi så det lille flyet vi skulle reise med. Et fly med kun 32 plasser, og som vi måtte gå krumbøyd inn i. Heldigvis gikk flyturen bra, og vi landet trygt på Ålborg Lufthavn.

Meg ved gaten på Gardermoen før boarding. Klar for reise.

Det lille flyet til British Airways.

Da vi kom til Ålborg fant vi en taxi og ble kjørt til hotellet der vi skulle bo. Der satte vi fra oss bagasjen, og dro rett til sentrum for å finne oss lunsj. For da var vi skrubbsultne, siden vi allerede denne dagen hadde vært oppe siden klokka fem. Og du kan tro vi fant oss deilig lunsj – på Kafé Vi2 i sentrum av Ålborg. Jeg skal la bildene tale for seg.

Lunsjfest på Kafé Vi2 i sentrum av Ålborg.

Deilig Caffé Mocha laget på soyamelk.

Maten på Kafé Vi2 var helt fantastisk, og det kan man også se på bildene. Danskene kan virkelig det å lage mat, så hvis du skal til Ålborg en gang anbefaler jeg denne restauranten på det sterkeste. Vi bestilte lunsjtapas, og fikk mange deilige småretter på samme tallerken. Sunt, organisk og økologisk. Med andre ord en drømmelunsj ut av dimensjoner. Det eneste er kanskje at det var i overkant mye mat for en person, og selv om vi var skrubbsultne, måtte vi la mye av maten ligge igjen, fordi vi mildt sagt ble mette av både maten, juicen og kaffen som fulgte med. En annen positiv nyhet var at alt dette kun kostet 159 danske kroner.

Koser meg med lunsjen sammen med mitt veldig koselige reisefølge. Og genseren min er like gul som den ferskpressede appelsinjuicen.

Etter den fantastiske lunsjen vandret vi videre rundt i sentrum. Ålborg var pyntet til jul overalt, og det var lett å få julestemning. Over alle gatene hang det julelys, og det var til og med et sjarmerende julemarked midt i byen.

Julemarked i Ålborg.

Vi vandret rundt i Ålborg i flere timer, og kom over mange smale, fine gater med spesiell arkitektur og flotte hus.

Meg i en typisk dansk brosteinsgate i Ålborg. FOTO: Irina Greni.

Ved togstasjonen hadde det blitt pyntet et nydelig juletre. Dette treet gikk vi forbi da vi senere på kvelden skulle ut for å spise middag, etter å ha slappet av en stund på hotellet, og tatt en cowboystrekk. 

Juletre ved togstasjonen i Ålborg.

Etter å ha slappet av på hotellet dro vi ut for å spise en bedre middag på Café Peace, midt i Ålborg sentrum, og den matopplevelsen vi hadde der var både en fryd over øyet og for smaksløkene. Dere skal få se hva jeg mener med egne øyne. Bare se her, da!

Café Peace i Ålborg kunne by på nydelig tapas og husets hvitvin.

Og jeg koste meg virkelig her, dét kan man se på bildet under også. Det var nesten som når roen på julekvelden har senket seg, når man har spist god mat, vært i godt selskap og åpnet gavene. Etter pynten i taket å dømme er det kanskje ikke så rart at jeg kom bittelitt i julestemning heller, selv om vi da fremdeles klamret oss fast til november? Smilet var i alle fall ikke påklistret, og det at jeg dagen etter skulle tale var nesten, men bare nesten en fortsatt fjern tanke i bakhodet.

Koste meg masse på Café Peace i Ålborg sammen med Irina.

Apropos cowboystrekk på hotellet, så fikk jeg det fantastiske hotellrommet helt for meg selv.  Jeg må si det er lenge siden jeg har sovet så godt som jeg gjorde der. Det var godt å kunne hvile ordentlig ut mellom slagene, som var veldig hektiske, med bare 15 minutter pause mellom de ulike foredragene, workshopene og plenumene. Selve konferansen er noe jeg kommer tilbake til i de neste innleggene, hvor jeg vil skrive om alt det jeg lærte, og om det som inspirerte, berørte og satte i gang tankene, og for ikke å glemme, alle bildene jeg har lyst til å poste, som illustrerer hvor engasjerende, morsomt og spennende det var å delta.

Alt i alt hadde vi en fantastisk mandag som turister i Ålborg, og jeg tenkte nesten ikke engang over at jeg skulle holde talen min foran en stor forsamling på tilnærmet 300 mennesker neste dag. Og det var akkurat det som var planen også, at vi skulle stresse ned, slik at jeg kunne slappe av mest mulig i forkant. Talen gikk bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om, noe du kan lese mer om i mitt forrige innlegg, «Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Med denne cliffhangeren ønsker jeg bare å avslutte med å takke så mye for all den fantastiske responsen jeg fikk etter det forrige innlegget mitt, om talen jeg holdt på The European Conference for Clubhouses foran over 220 delegater, der jeg fortalte min historie og snakket om mine erfaringer med Fontenehuset. Jeg har tatt til meg hvert eneste ord dere har skrevet. Det betyr mer enn alt. Takk for at dere finnes, og for at dere følger med, og støtter meg i både oppturer og nedturer. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Nok en gang, takk.

Så skrives vi før dere vet ordet av det, og da skal jeg legge ut et innlegg om dag en på selve konferansen, som var den onsdag 27. november, med gallamiddag og det hele. Stay tuned!

En elvevill folkefest

Denne helgen ble Elvefestivalen arrangert i Drammen for 23. gang, og neimen ble det ikke en elvevill folkefest denne gangen også, med en unik stemning i byen, hvor folk i alle aldre kom sammen, koste seg og hadde det veldig hyggelig til langt på natt.

I år er første gang jeg fikk muligheten til å være frivillig på Elvefestivalen. Fredag kveld hadde jeg min første vakt fra kl. 17.00 til 01.00, og jeg storkoste meg virkelig med så mange bra folk. Ikke minst var det utrolig kult å få jobbe backstage, få noen små glimt av artistene, men aller mest, å sørge for at de hadde mat, drikke, ryddige og rene rom, og passe på at de var fornøyde til enhver tid. Jeg tenker den jobben er viktig fordi det bidrar til at artistene kan gjøre en best mulig jobb på scenen, slik at folk får en fantastisk konsertopplevelse. Sure og misfornøyde artister gjør jo heller ikke noen god jobb, derfor tok jeg jobben på største alvor, selv om jeg gjorde det helt frivillig og uten betaling.

Personlig hadde jeg ikke trengt betaling for å gjøre det heller, fordi jeg fikk så mye igjen for det, både personlig og sosialt. Å få bli kjent med så mange flotte folk, og kjenne på all den frivilligånden som hver enkelt tok med seg på vakt. Det gode humøret. Smilene. Engasjementet. Stå-på-viljen. Arbeidsmoralen. Men ikke minst, at vi hadde det gøy! Det gjorde den lange, og til tider svært hektiske vakten, verdt det!

Værgudene bestemte seg også for å være snille med oss, i alle fall mesteparten av tiden, bortsett fra en kort tordenbyge fredag kveld. Derimot åpnet slusene virkelig seg lørdag kveld, og jeg må innrømme at det nesten var litt komisk da politifolkene kom inn som våte katter for å tørke seg og spise før det bar ut på vakt igjen.

Allerede stor stemning fredag ettermiddag.

Vakten fra kl. 17 til 01 fredag kveld og natt fløy av sted, jeg rakk nesten ikke engang å se på klokka, og plutselig var den 21.30. Da hadde jeg løpt frem og tilbake siden vakten min startet, og da var det å sette seg ned på en stol for første gang på fire og en halv time vidunderlig. For meg er det positivt at tiden gikk så fort, at det var hektisk og mye å gjøre, det er nemlig i slike tilfeller jeg trives og jobber aller best. Da var det også hyggelig å få skryt etterpå for at jeg hadde så stor kapasitet og selvstendighet i arbeidet mitt.

Innimellom arbeidet, som blant annet besto i å rydde og gjøre klar artistrommene, fylle på med drikke, sette frem nye glass, smøre baguetter, vaske opp, gjøre rent og mange andre ting til, fikk jeg tid til å se litt av konserten til Sivert Høyem og Susanne Sundfør. Førstnevnte var definitivt et av de store høydepunktene, og for å sitere anmelderen i Drammens Tidende:

«Sivert Høyem leverte pur dynamitt!»

I en av sangene kastet han mikrofonstativet på scenen, og hoppet viltert rundt, den dype basstemmen runget utover hele Gamle kirkeplass, og folk var fullstendig med, danset og koste seg med både øl og vin.

For ikke å glemme den fantastiske konserten til Susanne Sundfør. Den magien hun skapte, med en stemme som flytende gull, ikledd sort munkedrakt på scenen. Showet hennes var muligens noe tilbaketrukket, likevel var det stemmen hennes som fylte hele Gamle kirkeplass og ga meg gåsehud. Det å endelig få høre Susanne Sundfør live var en drøm som gikk i oppfyllelse. Så man kan trygt si jeg koste meg da, og det var det mange andre som gjorde også. Bare se på bildene!

Lørdag hadde jeg min siste vakt på Elvefestivalen fra 17 til 01, litt mindre hektisk enn den første, men likevel akkurat så mye arbeid som jeg liker, å være i aktivitet mesteparten av tiden, holde meg opptatt og være til nytte. Tiden forsvant i går også, og da klokka allerede plutselig var nærmere ni, lurte jeg på hvordan i all verden det hadde skjedd. Konsertene på lørdag var ikke det grann dårligere enn fredag, og for meg var det et realt høydepunkt i går å få være en del av den fantastiske stemningen som både Madcon og Nico & Vinz skapte på Gamle kirkeplass, selv om det skal sies at jeg egentlig aldri har hatt noe spesielt forhold til sistnevnte. Madcon, derimot, husker jeg hadde flere landeplager for rundt ti år siden med blant annet Beggin’, da jeg gikk i syvende og åttende. Madcon hadde et helt rått show, og fikk publikum helt med seg da de skrek ut:

«Henda i været, Drammen!»

I dette øyeblikket løftet alle på Gamle kirkeplass hendene og ølglassene sine, og hoppet og danset med til musikken. På et tidspunkt løftet jeg hendene opp også, og lot meg rive med til den funky beaten i noen minutter. Da kjente jeg at jeg virkelig hadde det gøy, at det føltes som om jeg levde litt, midt i mengden med hundrevis av andre mennesker som også storkoste seg, og var i øyeblikket. Akkurat da.

Alt i alt har det å være frivillig på Elvefestivalen vært en helt fantastisk opplevelse, selv om jeg nå sitter i sengen min hjemme med vonde og ømme føtter, og en sliten kropp, angrer jeg ikke i det hele tatt på at jeg takket ja. Å få med meg både Sivert Høyem, Susanne Sundfør og Madcon var en stor ekstra motivasjon til å legge inn et ekstra gir gjennom 16 timers arbeid denne helgen, som en form for betaling for alt arbeidet jeg gjorde. Og jeg vet definitivt med meg selv at dette IKKE blir det første og siste året mitt som frivillig. Jeg kommer tilbake neste år – dét er jeg helt sikker på.