En stor milepæl i livet mitt

Fra presentasjonen jeg holdt på Verdenskonferansen for fontenehus 2019 på Lillestrøm.

Dette er så utrolig stort og betyr så mye for meg – jeg har fått min første ordinære, betalte stilling i arbeidslivet! Jeg er så glad, stolt, lettet og fornøyd!

Jeg skal endelig, endelig jobbe! Det er nesten umulig å forstå at dette skjer. Jeg har hatt praksisplass og frilansarbeid tidligere, men aldri opplevd å tjene mine egne penger i en fast stilling.

Den muligheten får jeg nå.

Jeg har i mange år håpet at jeg en dag skulle klare dette, i mange perioder har jeg dog ikke hatt noe fremtidshåp overhodet, men jeg har kjempet, og jeg har falt og falt og reist meg gang på gang, igjen og igjen, og falt igjen, og reist meg, og nå skjer det så mange fantastiske ting på rekke og rad.

Presentasjon på Verdenskonferansen, som jeg gjennomførte så bra. Jeg skal snart søke om å komme inn i Faculty, en komité i Clubhouse International, som akkrediterer fontenehus verden over, og jeg har endelig flyttet ordentlig inn i min nye leilighet i Torget Vest på Bragernes.

Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få dette til, at jeg kunne få det såpass bra. Det går jo fortsatt opp og ned i livet mitt, men jeg har lengere stabile perioder enn på mange år.

Jeg er ikke inn og ut av psykiatriske avdelinger lengre. Jeg er ferdig med tiden som svingdørspasient. Jeg har ikke lengre oppfølging av bolig i kommunen, jeg har ikke lengre to timer i uka på DPS og gruppeterapi. Jeg er ikke innlagt over femti ganger i året eller på Legevakta et titalls ganger i uka.

Nå klarer jeg meg i stor grad på egenhånd, men selvsagt med støtte fra fantastiske folk i livet mitt – uvurderlige, gode venner og familie, folk på Fontenehuset, det fantastiske fellesskapet jeg har blitt en del av i Fontenehusverden og nettverket mitt, som etter hvert har blitt enormt.

Alle dere fjerne og nære som har støttet meg gjennom alle disse årene, som har hjulpet meg å se lyset, da det var bekmørkt, som har støttet, motivert, hjulpet og heiet meg frem, og som fremdeles gjør det. Som har hatt så stor tro på meg uansett, i både oppturer og i nedturer, når det har vært så uutholdelig vondt, og når livet har vært på sitt aller lyseste. Uten dere hadde jeg aldri overlevd, og klart å fighte meg gjennom alle utfordringene. Så tusen hjertelig takk til dere alle sammen! Dere vet hvem dere er!

Globalt fellesskap samlet på Lillestrøm

Altså, hvor skal jeg begynne? Fra vi kom til hotellet lørdag ettermiddag til idag, har tiden gått så utrolig fort, og ikke bare det, men alt har gått i ett fra morgen til kveld, og jeg elsker det! Det er første gang jeg deltok på Verdenskonferansen for fontenehus i år, attpåtil når Norge er arrangør, og når Clubhouse International, som er vår internasjonale paraplyorganisasjon, har 25 års jubileum. Det gjør meg stolt å være en del av et slikt viktig og fantastisk globalt nettverk, som alle jobber for det samme – å hjelpe flere mennesker verden over som sliter med psykiske helseutfordinger, men vi har en jobb å gjøre, for hvert 40 sekund tar et menneske sitt eget liv.

Denne uka har jeg møtt så utrolig mange fantastiske mennesker som virkelig brenner for det samme som meg, som har fortalt rørerende og inspirerende historier, som har delt av sine erfaringer og som jeg har diskutert, snakket, ledd, og grått gledestårer sammen med. Hver eneste dag har vært proppfulle av lærdom og inspirasjon, og menneskemøtene har kommet som perler på en snor, og jeg tror det er disse møtene som har betydd aller mest.

Her kommer flere bilder som viser hvordan denne utrolig bra uka har vært:

Noen av de mange fantastiske folkene jeg møtte på konferansen denne uka!

Vårt fantastiske team fra Drammen møttes til deilig hotellfrokost hver dag!

Kathinka og jeg bare måtte ta en selfie for å vise hvor mange som faktisk var på konferansen sammen med oss.

Kerrie Holmes og Maggie Thomas, to fantastiske jenter fra USA jeg var så heldig å bli kjent med på konferansen!

På konferansen hadde Kathinka (i midten foran) og jeg en reunion, tre år etter treningen på Gensis Glub i Boston, med utrolig gode, Jaimi Rogers (i gult) fra Steppingstone Clubhouse i Australia.

Fra Boston til Oslo. Tre år etter å ha bodd i samme hus i to og en halv uke under treningen på Genesis Glubhouse i Boston, møttes vi igjen i vakre Oslo Rådhus, da vi ble invitert av ordfører i Oslo, Marianne Borgen.

Før gallamiddagen siste kvelden, måtte jeg ta en selfie foran det kule mønsteret på hotellrommet.

Jeg møtte mange flotte folk. Her på gallamiddagen møttes Susan Blair (til venstre) og jeg igjen for å ta et bilde sammen.

Her er vi alle fire i teamet samlet siste dagen av konferansen!

Tusen takk til dere alle sammen! Å være en del av Clubhouse International betyr så uendelig mye, og jeg er fast bestemt på at jeg skal fortsette å jobbe med dette, og spre ordet om hvor viktig fontenehusene er, fordi jeg selv har kjent viktigheten og betydningen av det arbeidet som legges ned hver eneste dag. Å formidle til andre hvor viktig det var for meg å bli sett, ønsket og føle meg behøvd da jeg var i en vanskelig og sårbar situasjon, fordi jeg tror det kan hjelpe andre.

Aller viktigst: Å vise at det er håp, og at vi ikke er alene, men tvert imot er en del av et fantastisk, globalt fellesskap.

Det går oppover igjen

Mange ganger tenker jeg nesten det er utrolig hvor raskt livet kan svinge, og hvor mangefasettert det å leve kan være, det er aldri enten eller, nesten alltid en god blanding, kan man kanskje si, og spesielt for min del, som opplever at jeg svinger ekstra mye i stemningsleiet.

I dag våknet jeg plutselig, av meg selv, klokka seks, og jeg ble ikke liggende i senga, noe som overrasket meg, siden jeg de siste par ukene har følt meg veldig nedstemt og deprimert, og ofte ligget i senga til lunsjtider, men ikke i dag. Jeg sto opp, og fikk gjort unna mange ting jeg trengte å få gjort, sminket meg for første gang på to uker, fant fram noen fine klær, og var ute av døra før klokka var sju. Jeg gikk ned til sentrum fra Haukås, her jeg bor, pustet inn krisp høstluft, gikk over Ypsilon, og fikk med meg den vakre soloppgangen.

Soloppgang fra Ypsilon

For første gang, på det som må være kanskje ett og et halvt år, var jeg på Fontenehuset klokka åtte om morgenen, til og med ti på, når jeg tenker meg om, og jeg var nesten litt stolt over det, jeg følte på mestring, og at jeg endelig er i et momentum, at jeg beveger meg fremover, og opplever progresjon. Man kan kanskje si at de to siste ukene var et par skritt tilbake, men nå har jeg tatt et par fram.

Jeg var nemlig på visning på tirsdag og kikket på en leilighet i Torget Vest Borettslag på Bragernes i Drammen, og i går kveld ringte den hyggelige styrelederen og ga meg de utrolig gode nyhetene, som jeg sånn trengte:

Jeg fikk leiligheten!

Så denne måneden blir mildt sagt innholdsrik. Flytting er bare en av mange spennende ting som skjer. Kanskje det mest spennende, og største, som skjer denne måneden må være at:

Jeg skal delta på Verdenskonferansen for Fontenehus, og ikke bare delta – jeg skal holde innlegg på en av workshopene som handler om betydningen av relasjonene mellom medarbeidere og medlemmer på Fontenehuset.

Det som også er veldig kult er at årets Verdenskonferanse arrangeres av Norge på Lillestrøm fra 28. september til 3. oktober, og det er ekstra stas å delta og bidra på konferansen når det er vår delegasjon som har hovedansvaret denne gangen. Siden drømmen min om å delta på Europakonferansen gikk i oppfyllelse i fjor, trodde jeg egentlig ikke at jeg skulle få delta på Verdenskonferansen i år, men jeg får dra, og jeg gleder meg sånn! Dette er den konferansen jeg kanskje har hatt aller mest lyst til å delta på av alle konferansene, fordi fontenehus fra hele verden møtes og kan dele erfaringer med hverandre, på en arena hvor alle forstår, jobber med og brenner for det samme.

Akkurat nå fokuserer jeg derfor først og fremst på å skrive ferdig innlegget jeg skal holde på workshopen på konferansen, siden jeg har deadline for innsending den 20. september, men jeg har 15 dager, så det skal jeg få til, og i dag tror jeg faktisk at jeg ble ferdig med innledningen, dermed er jeg i rute, og vel så det, og det føles både forløsende og godt, og endelig komme ut av følelsen av å være stuck. Ikke bare når det gjelder innlegget jeg skriver, men i livet generelt, og dét er jeg fast bestemt på å holde fast ved nå.

På Fontenehuset kunne jeg la masken min falle og endelig være meg selv 100% for første gang i mitt liv, uten å føle meg dømt.

Denne uken publiserte NHI en forskning som viser at 9 av 10 får bedre helse ved hjelp av Fontenehus. Jeg har selv vært medlem på Fontenehuset Drammen i litt over fire år nå, og jeg har flere ganger tidligere skrevet om og snakket om hvordan tilbudet har hjulpet meg i min vekst og min utvikling over de siste årene, men jeg har ikke fortalt hele historien, på norsk, i sin helhet før. Det har jeg lyst til nå, fordi den viser i praksis akkurat hvor fantastisk tilbudet er, og hvor mye det har hjulpet meg, og så mange andre mennesker.

I november i fjor var jeg i Ålborg i Danmark som kjent for å fortelle min historie foran nesten 300 mennesker fra Fontenehus i Europa. Det var en helt fantastisk følelse å stå der på talerstolen, det var absurd og ikke minst kjente jeg på en enorm mestringsfølelse.

På Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg i november 2018, Danmark, etter å holdt talen min i åpningen til stående applaus. FOTO: Irina Greni

Dette er min historie om hvordan Fontenehuset har hjulpet meg i min bedringsprosess, slik jeg fortalte det på konferansen:

Kjære kolleger,

Mitt navn er Liv-Christine Hoem og jeg er 24 år gammel. Jeg har vært medlem på Fontenehuset Drammen i litt over fire år. Det er en stor ære å få stå her i dag og fortelle min historie og snakke om mine erfaringer som bruker av klubbhuset.

Men la oss skru tiden tilbake et øyeblikk, til der alt startet. Jeg var fem år gammel og gikk ute med mamma, da en gjeng eldre gutter angrep meg. Dette er første gang, men dessverre ikke siste gang jeg var livredd og fryktet for mitt eget liv i barndommen. I over ni år levde jeg i daglig frykt, jeg ble mobbet både fysisk og psykisk på skolen, og til og med utenfor mitt eget barndomshjem.

Det føltes ut som å være i et endeløst mareritt. Det var som å bli torturert hver dag, ikke et eneste sekund ville mobberne la meg være i fred. De kastet meg i bakken, slo meg og dyttet meg, låste meg inne på skoletoalettet i flere timer av gangen. De skrek alle de ondskapfulle ordene til meg du kan tenke deg. En av mobberne skrek til og med etter meg at jeg bare burde ha tatt livet av meg selv fordi jeg var så stygg. Hvis ikke dette var nok døde min bestevenn, Marwa, av kreft da vi var ni år gamle. Jeg var knust.

Da jeg var tolv år ville jeg bare dø. Jeg hadde blitt mobbet i fem år. I femte klasse ble jeg angrepet enda en gang utenfor barndomshjemmet mitt, noe som ledet til enda mer frykt, angst og emosjonelt stress. På den tiden følte jeg meg utrygg hele tiden. Skolen gjorde ingenting. De fortalte meg til og med at det var min egen skyld at jeg ble mobbet. Rundt jul det året klarte jeg ikke å holde ut mer. Jeg var alvorlig deprimert og utslitt. Jeg nektet å gå på skolen igjen.

Året etter byttet jeg skole. Dessverre fortsatte mobbingen i fire år til. Gjennom ungdomsskolen slet jeg med alvorlige depresjoner og selvmordstanker. Jeg hadde daglige panikkanfall og hadde så mye angst at jeg ikke engang kunne holde en presentasjon alene foran læreren min. Da jeg ikke trodde det kunne bli verre, så ble det det. I mitt siste år på videregående måtte jeg slutte fordi jeg slet massivt psykisk. Det var først da jeg ble 18 at jeg fikk hjelp av en psykolog på DPS for første gang. Hun diagnostiserte meg med PTSD på grunn av alle de traumatiske opplevelsene jeg hadde hatt.

I årene frem til nå har jeg mange ganger følt meg fullstendig fortapt og vært nede i den dypeste dalene man kan komme, på et mørkt, mørkt sted, med bare en tanke i hodet: når og hvordan jeg kunne dø, fordi livet mitt føltes så altfor vondt og vanskelig å leve. I lange perioder var jeg ikke snill med meg selv i det hele tatt. Jeg dro meg selv gjennom helvete, skadet meg, sultet meg og kastet opp, paradoksalt nok som en overlevelsesstrategi. Jeg forsøkte å ta mitt eget liv over ti ganger. Ved flere av tilfellene var det bare flaks at jeg ble reddet i tide.

I dag er jeg så glad og takknemlig, for ikke bare å være i live, men for at jeg lever, og får gjøre de tingene jeg elsker, og får gjøre ting jeg er lidenskapelig opptatt av.

For bare et halvannet år siden var ikke dette noe jeg så på som mulig. Stemmene til mobberne var tilstede hver dag:

Du er ubrukelig, dum, stygg. Du kommer aldri til å oppnå noe.

Jeg hadde flashbacks fra da jeg ble mobbet hver eneste dag, og det føltes som om det aldri ville ta slutt.

Nesten et år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på flere forskjellige psykiatriske avdelinger – med både åpne og lukkede dører. På et tidspunkt var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger flere ganger i uken, etter selvskading og selvmordsforsøk. Etter å ha blitt reddet fra broer og dratt opp av vann. Både opphold som frivillig innlagt og med tvang. Ambulanser og politi. Slange og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, og flere dager på intensiven og på medisinsk avdeling med hjerte- og blodtrykksmålere, elektroder på brystet og fastvakt ved sengen.

Jeg gikk gjennom en ekstremt tøff tid. All smerten og angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de smertefulle og vonde minnene fra fortiden. Den konstante frykten. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfall. Aldri trygg noe sted. Alvorlige angstanfall flere ganger om dagen. Så deprimert at jeg ikke klarte å komme meg ut av sengen – for utslitt til å stå opp, bytte klær, lage mat eller dusje, totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Heldigvis er det ikke slik lenger. De siste fem årene har jeg gått i intensiv terapi to ganger i uken på DPS, både i individualterapi og i gruppeterapi, og har på denne måten lært å mestre livet mitt bedre, men det viktigste er at jeg har lært å ta bedre vare på meg selv.

I april 2015 besøkte jeg Fontenehuset i Drammen for første gang. I begynnelsen var det utfordrende bare å komme meg ut av huset og til klubbhuset fordi jeg slet med alvorlig angst og depresjoner. Jeg trengte masse motivasjon og støtte av folk rundt meg, men også fra de jeg jobbet sammen med på klubbhuset. De ringte meg og sendte meg meldinger. Viste at de savnet meg når jeg ikke var tilstede, at jeg var ønsket, ventet og trengt til noe. Det er en av mange grunner til at jeg fortsatte å gå på Fontenehuset den gangen.

Plutselig følte jeg meg ikke så alene og ensom mer, siden jeg mer og mer ble en del av et fantastisk sosialt fellesskap med mennesker jeg etter hvert klarte å stole på. Sakte, men sikkert vokste selvtilliten min.

På Fontenehuset kunne jeg la masken min falle og endelig være meg selv 100% for første gang i mitt liv, uten å føle meg dømt for hvem jeg var. Det var en lettelse.

Det har vært, og er fremdeles en daglig kamp, men jeg er på et bedre sted enn jeg noensinne har vært.

På grunn av alle menneskene jeg møtte på klubbhuset begynte jeg å snakke om hva jeg følte istedenfor å late som at alt gikk fint, og lyve om hvordan jeg hadde det. Jeg utfordret angsten min og gjorde ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å gjøre. I 2016 var jeg så heldig å få lov til å dra på opplæring i Fontenehusmodellen på Genesis Clubhouse i Worcester, Massachussets, i USA, i to uker. Jeg lærte så mye og hadde noen av de beste ukene i mitt liv, på tross av de utfordringene jeg hadde.

I juli 2017 hadde jeg mitt aller siste selvmordsforsøk. Dette ble mitt store vendepunkt, og da tok jeg en av mine viktigste beslutninger i mitt liv:

At jeg ville leve.

Jeg ville ikke vært her idag hadde det ikke vært for Fontenehuset Drammen, og for dette vil jeg alltid være takknemlig. Gjennom oppturer og nedturer har menneskene på klubbhuset vært der for meg. Klubbhuset har gitt meg rommet jeg trengte til å bygge meg selv opp igjen. Muligheten til å blomstre og bruke mine ressurser og talenter. Fontenehuset er en av grunnene til at jeg i august 2017 kunne begynne på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole. De hjalp meg hele veien og motiverte meg til å fortsette, selv da jeg ikke trodde jeg skulle klare å gjennomføre. I mai 2018 fullførte jeg stolt året mitt på Danvik med en boklansering i Oslo sammen med de andre i klassen min, og nå står jeg her, foran alle dere, og forteller historien min.

Jeg kan med hele mitt hjerte si:

At Fontenehuset ikke bare har forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.

Turister i Ålborg

Mandag 26.11, før konferansen skulle starte, var lederen av Fontenehuset Drammen, Irina, og jeg, turister i Ålborg. Vi hadde bestemt oss for å ta en rolig dag før to intensive konferansedager, og hadde lyst til å se hva Ålborg hadde å by på. Jeg må bare nevne at reisen til Ålborg ble relativt interessant. Vi kom ut til flyet, og jeg tror begge to fikk sjokk, da vi så det lille flyet vi skulle reise med. Et fly med kun 32 plasser, og som vi måtte gå krumbøyd inn i. Heldigvis gikk flyturen bra, og vi landet trygt på Ålborg Lufthavn.

Meg ved gaten på Gardermoen før boarding. Klar for reise.

Det lille flyet til British Airways.

Da vi kom til Ålborg fant vi en taxi og ble kjørt til hotellet der vi skulle bo. Der satte vi fra oss bagasjen, og dro rett til sentrum for å finne oss lunsj. For da var vi skrubbsultne, siden vi allerede denne dagen hadde vært oppe siden klokka fem. Og du kan tro vi fant oss deilig lunsj – på Kafé Vi2 i sentrum av Ålborg. Jeg skal la bildene tale for seg.

Lunsjfest på Kafé Vi2 i sentrum av Ålborg.

Deilig Caffé Mocha laget på soyamelk.

Maten på Kafé Vi2 var helt fantastisk, og det kan man også se på bildene. Danskene kan virkelig det å lage mat, så hvis du skal til Ålborg en gang anbefaler jeg denne restauranten på det sterkeste. Vi bestilte lunsjtapas, og fikk mange deilige småretter på samme tallerken. Sunt, organisk og økologisk. Med andre ord en drømmelunsj ut av dimensjoner. Det eneste er kanskje at det var i overkant mye mat for en person, og selv om vi var skrubbsultne, måtte vi la mye av maten ligge igjen, fordi vi mildt sagt ble mette av både maten, juicen og kaffen som fulgte med. En annen positiv nyhet var at alt dette kun kostet 159 danske kroner.

Koser meg med lunsjen sammen med mitt veldig koselige reisefølge. Og genseren min er like gul som den ferskpressede appelsinjuicen.

Etter den fantastiske lunsjen vandret vi videre rundt i sentrum. Ålborg var pyntet til jul overalt, og det var lett å få julestemning. Over alle gatene hang det julelys, og det var til og med et sjarmerende julemarked midt i byen.

Julemarked i Ålborg.

Vi vandret rundt i Ålborg i flere timer, og kom over mange smale, fine gater med spesiell arkitektur og flotte hus.

Meg i en typisk dansk brosteinsgate i Ålborg. FOTO: Irina Greni.

Ved togstasjonen hadde det blitt pyntet et nydelig juletre. Dette treet gikk vi forbi da vi senere på kvelden skulle ut for å spise middag, etter å ha slappet av en stund på hotellet, og tatt en cowboystrekk. 

Juletre ved togstasjonen i Ålborg.

Etter å ha slappet av på hotellet dro vi ut for å spise en bedre middag på Café Peace, midt i Ålborg sentrum, og den matopplevelsen vi hadde der var både en fryd over øyet og for smaksløkene. Dere skal få se hva jeg mener med egne øyne. Bare se her, da!

Café Peace i Ålborg kunne by på nydelig tapas og husets hvitvin.

Og jeg koste meg virkelig her, dét kan man se på bildet under også. Det var nesten som når roen på julekvelden har senket seg, når man har spist god mat, vært i godt selskap og åpnet gavene. Etter pynten i taket å dømme er det kanskje ikke så rart at jeg kom bittelitt i julestemning heller, selv om vi da fremdeles klamret oss fast til november? Smilet var i alle fall ikke påklistret, og det at jeg dagen etter skulle tale var nesten, men bare nesten en fortsatt fjern tanke i bakhodet.

Koste meg masse på Café Peace i Ålborg sammen med Irina.

Apropos cowboystrekk på hotellet, så fikk jeg det fantastiske hotellrommet helt for meg selv.  Jeg må si det er lenge siden jeg har sovet så godt som jeg gjorde der. Det var godt å kunne hvile ordentlig ut mellom slagene, som var veldig hektiske, med bare 15 minutter pause mellom de ulike foredragene, workshopene og plenumene. Selve konferansen er noe jeg kommer tilbake til i de neste innleggene, hvor jeg vil skrive om alt det jeg lærte, og om det som inspirerte, berørte og satte i gang tankene, og for ikke å glemme, alle bildene jeg har lyst til å poste, som illustrerer hvor engasjerende, morsomt og spennende det var å delta.

Alt i alt hadde vi en fantastisk mandag som turister i Ålborg, og jeg tenkte nesten ikke engang over at jeg skulle holde talen min foran en stor forsamling på tilnærmet 300 mennesker neste dag. Og det var akkurat det som var planen også, at vi skulle stresse ned, slik at jeg kunne slappe av mest mulig i forkant. Talen gikk bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om, noe du kan lese mer om i mitt forrige innlegg, «Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Med denne cliffhangeren ønsker jeg bare å avslutte med å takke så mye for all den fantastiske responsen jeg fikk etter det forrige innlegget mitt, om talen jeg holdt på The European Conference for Clubhouses foran over 220 delegater, der jeg fortalte min historie og snakket om mine erfaringer med Fontenehuset. Jeg har tatt til meg hvert eneste ord dere har skrevet. Det betyr mer enn alt. Takk for at dere finnes, og for at dere følger med, og støtter meg i både oppturer og nedturer. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Nok en gang, takk.

Så skrives vi før dere vet ordet av det, og da skal jeg legge ut et innlegg om dag en på selve konferansen, som var den onsdag 27. november, med gallamiddag og det hele. Stay tuned!

«Fontenehuset har ikke bare forandret livet mitt. Men reddet livet mitt.»

Konferansedelegatene var samlet til den offisielle åpningen av Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark på Comwell Hvide Hus Hotell. FOTO: Clubhouse International ICCD.

Fra mandag 26.11.18 til onsdag 28.11.18 var jeg på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark, sammen med lederen av Fontenehuset i Drammen, Irina Greni. Da akkrediteringsteamet var på besøk på Fontenehuset vårt i mai tidligere i år, ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å holde et innlegg på konferansen, hvor jeg skulle fortelle om min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset. Det takket jeg ja til.

På tirsdag holdt jeg innlegget mitt, som jeg hadde brukt over en måned på å skrive og forberede, foran en forsamling med over 15 fontenehus fra over 10 ulike europeiske land. Det gikk over all forventning. Nervene var overraskende minimale i forkant, aller mest kjente jeg på et adrenalinkick. Det var surrealistisk og absurd, fantastisk og utfordrende på en gang å dele historien min, og snakke om mine erfaringer foran en så stor forsamling. Men jeg klarte det, og gjennomførte bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om.

Fikk stående applaus etter å ha holdt innlegget mitt i åpningen på Den europeiske konferansen for Fontenehus i Ålborg, Danmark. FOTO: Irina Greni, Fontenehuset Drammen

Responsen var enorm. Jeg ble rørt, overveldet og målløs, og uendelig takknemlig for den stående applausen jeg fikk. De gode klemmene. All takken. Alle de varme ordene. Støtten. Jeg vet nesten fortsatt ikke hva jeg skal si, annet enn takk. Takk for alle tilbakemeldingene. Det betydde mer enn jeg noensinne kan kunne komme til å beskrive med ord. Smilet jeg har på bildet kan kanskje bare i noen grad vise den fantastiske mestringsfølelsen jeg hadde på innsiden i akkurat det øyeblikket. Lettelsen. Følelsen av å ha tatt et stort skritt i riktig retning – ikke bare den dagen, men i bedringsprosessen min generelt.

Fra høyre til venstre i talerekkefølge: Jack Yatsko (Clubhouse International), Birgit Stenbak Hansen (ordfører i Fredrikshavn), Mads Duedahl (rådmann i helse og kultur i Ålborg), Cindy Hamersma (Clubhouse De Waterheuvel, Amsterdam), Liv-Christine Hoem (Fontenehuset Drammen.)

For det å skrive dette innlegget om mine erfaringer og min historie var også en prosess, i positiv forstand, selv om det tidvis også var tøft emosjonelt sett. Med tanke på at innlegget starter helt i begynnelsen av livet mitt, og fortsetter helt til idag, var det mange følelser som kom tilbake, og minner jeg måtte forholde meg til, men på mange måter trengte jeg også dette. For kanskje etter hvert å kunne lukke dette vonde kapitlet i livet mitt, for godt. I perioden jeg skrev innlegget til konferansen og gikk jeg gjennom disse følelsene hadde jeg heldigvis god støtte på Fontenehuset, fra behandleren min på DPS, fra venner og familie og fra den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Uten dem hadde jeg aldri klart det.

Jeg har planlagt å skrive flere innlegg om konferansen, siden det å skrive om alt jeg opplevde iløpet av disse tre, intensive dagene blir litt mye i det samme innlegget. Så de neste dagene kommer jeg kun til å skrive om alle de spennende, morsomme og læringsrike opplevelsene fra Den europeiske konferansen for fontenehus 2018. Selvfølgelig også med bilder. Stay tuned.

Avslutningsvis skal dere få lov til å lese innlegget jeg holdt på konferansen, siden det er så mange som har spurt. En enda bedre nyhet er at innlegget også er filmet, så det finnes muligheter til også å få se det live. Her er min historie, og mine erfaringer med Fontenehuset, på engelsk, som på konferansen:

Dear colleagues,

My name is Liv-Christine and I am 23 years old. I have been a member of Fountain House Drammen for almost four years. It’s a great honour to stand here today to tell my story and to speak about my experiences with the clubhouse.

But let’s rewind time for a second, to where it all began. I was five years old, walking outside with my mom, when a group of older boys attacked me. This is the first time, but unfortunately not the last time I felt terrified and feared for my life during childhood. For over nine years I lived in daily terror, I was bullied physically and psychologically at school, and even outside my childhood home.

It felt like I was in a never ending nightmare. It was like being tortured everyday, not a single moment the bullies would leave me alone. They threw me to the ground, hit and pushed me, locked me inside toilets for hours on end. They screamed all the evil curse words at me you could think of. One of the bullies even screamed at me that I just should have killed myself because I was so ugly. As if this was not enough, my best friend at school, Marwa, died of cancer when we were just nine years old. I was devastated.

At the age of twelve I just wanted to die. I had been bullied for five years. In fifth grade I was attacked yet again just outside my childhood home, leading to even more fear, anxiety and stress. At that time I felt unsafe at all times. The school did nothing. They even told me it was my fault. At Christmas time that year I could not bear it anymore. I was severely depressed and exhausted. I refused going back to my school.

The year after I changed schools. Unfortunately the bullying continued for four more years. Through middle school I struggled with severe depressions and suicidal thoughts. I had daily panic attacks and had so much anxiety I could not even have a presentation in front of my teacher. As I thought it could not get any worse, it did. In my last year in high school I had to drop out of school because of how much I was struggling. It was when I was 18 I got help from a psychologist for the first time. She diagnosed me with a posttraumatic stress disorder, because of all the traumatic events I had experienced until then.

From then on there have been many times when I have felt completely lost and down in the deepest valley one can get, in a dark, dark place with only one thought in my mind: when and how to die, because my life felt so painful and unbearable to live. For long periods of time I was not nice to myself at all, in fact I was dragging myself through hell, self harming, starving myself and throwing up food, paradoxically as a way of surviving. I attempted suicide over ten times. On multiple occations it was only luck that I was saved in time.

Today I am so happy and grateful not only for being alive, but for the fact that I am living, doing things I love and being able to do things I am deeply passionate about.

Only a year and a half ago that was not something I imagined as possible. The voices of the bullies were present everyday:

You are useless, stupid, ugly. You will never accomplish anything.

I had massive flashbacks from when I was bullied and it was like it would never end.

Almost a year all together between 2013 and 2017 I was inpatient at several different pshyciatric wards -with both open and closed doors. At times I was in and out from psychiatric wards multiple times a week after self harming and suicide attempts. After being rescued from bridges and pulled out of waters. Both voluntary and involuntary inpatient stays in psychiatric hospitals. Ambulances and police. Gastric lavages and coal down in my stomach after overdoses, unconscious in the hospital, several days in the intensive care department and medical department with heart monitoring, blood pressure gauges, electrodes and a stewardess at my bedside.

I went through extremely tough times. All the pain and anxiety ate me up inside and out. All the painful memories from my past. The constant fear. Flashbacks from all the years with bullying and attacks. Never safe anywhere. Severe panic attacks several times a day. So depressed I could not get out of bed – too exhausted to get up, change clothes, prepare food or shower, totally isolated, alone, at home in my own apartment.

Fortunately, it’s not like this anymore. For the last five years I have been in intensive therapy twice a week, both in individual therapy and in group therapy, and learned to master my life better, but even more important I have learned to take better care of myself.

In April 2015 I visited Fountain House Drammen for the first time. In the beginning it was challenging just getting out of my house and to the clubhouse, as I was struggling with severe anxiety and depressions. I needed a lot of motivation and support from people, not only from the people around me, but from the colleagues working at the clubhouse as well. They called me and messaged me. Showed that they missed me when I was not there, that I was wanted, expected and needed. That is one of the many reasons I kept coming to the clubhouse.

Suddenly I did not feel as alone and lonely anymore, as I became more and more a part of a great social environment with people I after a while were able to trust. Slowly my confidence grew.

At the clubhouse I could let my mask go and finally be myself fully, for the first time in my life, without feeling judged for who I was. It was a relief.

It has been and still is a daily battle, but I am in a better place than I have ever been.

Because of the people at the clubhouse I started to talk about what I felt instead of keeping it all in. I challenged my anxiety and did things I never expected myself to be able to. In 2016 I was so lucky to join the collegaue training at Genesis Clubhouse in Worcester, Massachussetts for two weeks. I learned so much and had some of the best weeks in my life, despite the challenges I were facing at the time.

In July 2017 I had my last suicide attempt. This became my turning point, and from then on I took one of the most important decisions of my life:

That I wanted to live.

I would not have been where I am today had it not been for Fountain House Drammen, and for this I am forever grateful. Through ups and downs they have been there for me. The clubhouse has given me the space I need to build myself up. The opportunity to blossom and use my skills and talents. The clubhouse is one of the reasons why I was able to start at a writing school in August 2017. They kept me going and motivated me all the way. In May 2018 I proudly completed the whole school year with a book launch in Oslo together with my classmates. And now I am standing here in front of all of you, telling my story.

I can truly say, with all my heart:

That the clubhouse not only has changed my life. But has saved my life.

Thank you so much.

Reisen til Ålborg

Jeg er bare kjapt innom for å skrive noen ord om at jeg reiser til Ålborg i morgen, og blir borte i tre dager. I over en måned har jeg telt ned. Gledet, og gruet meg litt, kjent på spenning og noe nervøsitet, men mest, gode forventninger. Jeg skal endelig til den europeiske konferansen for fontenehus i Ålborg, sammen med lederen på Fontenehuset i Drammen, Irina, og bedre reisefølge og støttespiller kunne jeg ikke hatt. I Ålborg skal vi bo på Comwell Hvide Hus, og i morgen har vi hele dagen til avslapning, kos og å være litt turister i en by ingen av oss har vært i før. Det tror jeg blir en veldig bra oppladning før konferansen begynner på tirsdag.

Comwell Hvide Hus Ålborg, hotellet der vi skal bo.

Vi har planlagt å gå litt rundt og kikke i sentrum, sette oss ned og ta en kaffe, spise lunsj og middag på et par steder vi har sett oss ut, og ellers bare kose oss og nyte dagen. Det som er ganske kult er at Ålborg er fra vikingtiden, og for meg som er spesielt opptatt av kunst, kultur, arkitektur og historie, er det ekstra spennende og interessant.

Ålborg

På tirsdag skal jeg holde talen, som jeg har brukt over en måned på å skrive og forberede, men det er akkurat som om det ikke har sunket inn at jeg skal gjøre det ennå. I åpningsplenumet, etter ordfører, en representant fra helsekomiteen på Jylland og en dame fra et fontenehus i Nederland. Selv med det i mente har ikke nervene meldt seg ordentlig enda. Samtidig føler jeg at jeg har god kontroll på dette, og jeg tror muligens det er derfor jeg ikke blir ordentlig nervøs heller, men på selve dagen kommer jeg nok til å være mer spent enn det jeg er nå, uten at det trenger å gå utover selve fremføringen. For min del er det bra med litt nervøsitet, for da skjerper jeg meg, og bruker adrenalinet til å få ekstra energi og kraft inn i talen min, og det jeg skal formidle. Jeg har troen på dette, og det føles overraskende bra.

Nå er jeg pakket og klar, og da er det bare å lene meg tilbake og ta en tidlig kveld. For i morgen må jeg opp klokka fem for å rekke toget til flyplassen. Jeg kommer til å ta masse bilder fra turen, og skrive om opplevelsene senere. Talen min kommer også til å bli filmet, så for dere som ikke får hørt og sett meg, blir det altså en mulighet i etterkant. Men enn så lenge sier jeg fortsatt god søndag. Vi skrives!

Å våge åpenhet

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «Vær raus» – å vise raushet overfor andre, men også for seg selv.

Å være raus mot andre er noe jeg føler jeg alltid har vært flink til. Å vise andre omsorg, å være et medmenneske, å vise respekt, å akseptere andre og å strekke ut en hjelpende hånd. Paradoksalt nok har jeg aldri vært flink til å være raus mot meg selv. Kathrine Aspaas, forfatter av Rausheten tid, skriver at:

“Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.”

Kilde: verdensdagen.no

For min del er det lettere å være raus mot andre, fordi jeg på mange måter slipper å forholde meg til mine egne følelser og vanskeligheter. I enkelte tilfeller kan det til og med være en flukt. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i denne bloggen, på Facebook og i media, har jeg slitt psykisk i mange år. Åpenheten min rundt vanskene mine kom ikke over natten, men etter hvert føltes det som en nødvendighet for meg å kaste masken, og si hvordan ting virkelig var. Det å bære den ryggsekken jeg hadde alene ble altfor tungt, og jeg innså mer og mer at jeg ikke behøvde å skamme meg over å ha det tøft, at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det, men derimot var én av mange, og jeg angrer ikke på at jeg startet å fortelle åpent om meg og mitt liv.

Det å være åpen om det som var vanskelig ble én av mine måter å være raus mot meg selv på, fordi jeg i alle år hadde båret en maske og en fasade, og løyet til alle om hvordan jeg egentlig hadde det. På spørsmål som:

«Går det bra?» og «Hvordan har du det?» Kunne jeg svare «Ja» og «Det går fint,» selv om jeg hadde det helt jævlig, og nettopp hadde prøvd å ta livet av meg.

Da jeg først kastet masken og begynte å svare mer ærlig da folk spurte meg hvordan det gikk, var det som om jeg ble ti kilo lettere, for det å gå alene med en så tung bør som jeg hadde er noe av det tyngste jeg noensinne har gjort. Da jeg ble mer åpen var jeg plutselig ikke lenger ensom og alene i verden, og fikk støtte fra fjern og nær. Mennesker jeg ikke hadde hatt kontakt med på årevis tok kontakt, selv helt ukjente fortalte meg at jeg hjalp dem ved å fortelle om hvordan jeg hadde det bak masken, bak fasaden. Aller mest følte jeg at det hjalp for egen del, fordi jeg kunne få hjelp til å håndtere det vonde, og få nødvendig omsorg og omtanke fra andre, noe som alle mennesker har behov for.

Men det har vært og er en kontinuerlig prosess, det å jobbe med og bli mer raus mot meg selv. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i sosiale medier, har jeg de siste fem årene slitt med psykiske helseutfordringer – både med depresjoner, angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), selvmordstanker og selvmordsforsøk.

I den senere tid har det blitt et større fokus på åpenhet rundt selvmord, blant annet gjennom programmet til Else Kåss Furuseth, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, der komikeren åpnet dørene til hjemmet sitt for å mane til mer åpenhet rundt dette vanskelige temaet. Det er nemlig en kjennsgjerning at altfor mange tar livet sitt, og at det fremdeles trengs mer åpenhet, og rom for at man kan snakke om de vonde tankene sine, lære mer om hvordan man kan håndtere disse tankene, og at det må informeres i større grad om de lavtterskeltilbudene som finnes for mennesker som sliter.

Snakk åpent om selvmord og selvmordstanker. Åpenhet redder liv.

Det har vært tider der jeg selv har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Lange perioder jeg overhodet ikke var raus med meg selv, hvor jeg gikk gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk. Noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn.

Nesten ett år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Jeg har gått gjennom tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfallene utenfor skolen. Aldri trygg noe sted. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. De siste fem årene har jeg gått i intensiv behandling på DPS to ganger i uken, både i individualterapi og i gruppeterapi, og lært å mestre livet mitt bedre, men ikke minst, har jeg blitt flinkere til å ta bedre vare på meg selv, og gi meg selv den omsorgen jeg både har behov for og fortjener.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg kan fremdeles ha det vondt og vanskelig i perioder, men forskjellen er at jeg har blitt flinkere til å romme mine egne følelser, og å bruke mennesker rundt meg når det blir tøft. Da snakker jeg, og åpner opp, istedenfor å isolere meg, og holde alt inni meg. Det å snakke hjelper. Det å be om hjelp nytter. Og det finnes tilbud som kan hjelpe oss på riktig vei. Mot et liv det går an å leve, og ikke minst ha lyst til å leve.

Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i snart fire år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg fant mennesker som overøste meg med raushet, og som gang på gang viste at de ikke kom til å gi meg opp. De trodde på meg da jeg ikke hadde noen tro på meg selv, og de støttet og motiverte meg til å stå på videre, selv da alt var som mørkest. De bar håpet for meg da jeg ikke hadde håp selv. For meg er dette et eksempel på raushet i praksis. Det å se, lytte til og være der for den andre.

På Fontenehuset Drammen begynte jeg etter hvert, takket være de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der, å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, litt etter litt, men det har tatt tid, lang tid, og jeg er fremdeles i en rehabiliterings- og bedringsprosess hvor jeg jobber med å skape meg det livet jeg ønsker og drømmer om. Jeg jobber daglig med å forsøke og lage meg bedre rutiner i hverdagen, å jobbe med meg selv og tankemåten min, som fremdeles i stor grad er preget av negative tanker, og det å bygge meg selv opp, i form av et bedre selvbilde og høyere selvtillit. Det er en daglig kamp, og er ikke lett med de erfaringene jeg har i bagasjen, men jeg har i alle fall bestemt meg for én ting, og dét er at jeg ikke skal gi opp, selv når det kjennes kjipt og tungt, for er det noe de siste fem årene har lært meg, så er det at jeg kan stå oppreist i stormen, og stå stødig, selv når det stormer som verst.

Å ikke stå alene i stormen har alt å si for hvordan utfallet blir, og for min del hadde jeg ikke vært der jeg er i dag uten Fontenehuset, som fra dag en har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg og gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. I de periodene jeg hadde det aller tyngst med dype depresjoner og selvmordstanker betydde det alt at jeg hadde mennesker som viste så mye genuin omsorg og som jeg visste at aldri ville svikte meg. I dag vet jeg at dette reddet livet mitt.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for Fontenehuset.  Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom snart fire år, hvor jeg til tider har hatt det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å bygge meg selv opp igjen. Det er også mye av årsaken til at jeg høsten 2017 klarte å begynne på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen der, og faktisk var klar til å leve litt igjen. Rausheten fra menneskene på Fontenehuset ga meg nok støtte og tro på meg selv til at jeg turte å ta sjansen, til å flytte fra leiligheten jeg hadde bodd i over to år, og gi fra meg den tryggheten jeg hadde, og prøve noe helt nytt, som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få til, men som jeg endte opp med å mestre, og gjennomføre.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og og som har hjulpet meg da jeg trengte det som mest.

Nå er det min tur til å være raus tilbake, og bruke det rauseste ordet jeg kan til alle dere som har støttet meg gjennom årenes løp:

Takk.

Vi mennesker er i stor grad ment til å leve sammen

Jeg kjenner på at jeg må bli flinkere til å oppdatere denne bloggen, men nå den siste uka har det dukket opp veldig vanskelige ting fra fortiden min, som jeg har slitt med å forholde meg til og takle. I tillegg til at jeg rett og slett har hatt mange ting å gjøre, og faktisk har vært opptatt, mer på den positive måten. Jevnt over har den siste uka nå faktisk vært ganske så bra, sånn rent bortsett fra natt til lørdag. Det vil jeg skrive mer om i et annet innlegg. For det jeg egentlig hadde lyst til å skrive om i dette innlegget er hva jeg gjorde i går.

Som mange av dere som leser vet bor jeg i en bolig som er tilknyttet Austadgata, et bofellesskap under psykisk helse og rus i kommunen. Jeg er også medlem på Fontenehuset. På begge disse stedene har det vært noen sykepleierstudenter de siste ukene, og for litt over en uke siden ble jeg spurt av studentene i Austadgata om jeg kunne tenke meg å være med i en film de skulle lage. Det sa jeg ja til. Filmen skulle handle om hva utenforskap er, og hvordan utenforskap kan forebygges utifra et brukerperspektiv. I går skulle sykepleierstudentene ha sitt avsluttende fremlegg etter praksisperioden på Høgskolen i Buskerud, og jeg ble invitert til å høre på, noe jeg veldig gjerne ville, fordi jeg tenkte at det både var spennende å se resultatet av filmen, og at jeg kanskje kunne lære noe også. Det endte med at jeg faktisk satt og hørte på alle gruppene som skulle fremføre, hele dagen, fra 09.00 til 14.30, fordi jeg syntes temaene var så interessante. Og til og med bidro til dialogen etter fremlegget også, fordi det er sånn at det blir åpnet for spørsmål og innspill etter hvert fremlegg.

Gruppen, der jeg bidro til filmen, hadde valgt å ta for seg temaet utenforskap. Problemstillingen deres var: Hvordan kan tilbud som Fontenehuset og Guts forebygge utenforskap?» Gruppen snakket nemlig også om Guts, et tilbud for rushavhengige, siden de på gruppen hadde hatt en i praksis der. I filmen snakket jeg om hva jeg tenker utenforskap er, og hvordan jeg mener utenforskap kan forebygges.

Jeg sa blant annet noe om at: «Utenforskap for meg er å falle ut av skole eller jobb. Det å falle ut av noe.» Fordi det er det jeg har hatt en personlig, og tildels vond erfaring med fra tidligere. De hadde også invitert med seg en gjest fra Gatelaget, et fotballag for rusavhengige, en mann som heter Tom Marius. Han fortalte en utrolig sterk historie om hvordan han i årevis hadde skutt heroin, og vært avhengig av de fleste narkotiske stoffer, til å oppleve sitt vendepunkt etter et tøft liv. I 2015 snudde det for Tom Marius, da han ble en del av Gatelaget. Etter år med rus hadde han utviklet en sterk sosial angst, og isolerte seg mye hjemme. Etter at han ble med på Gatelaget slapp den sosiale angsten litt etter litt, og opplevde både det å føle seg som en del av et fellesskap, det å føle tilhørighet og etterhvert også følelsen av mestring. For Tor Marius hadde slitt med selvbildet og selvtilliten sin, mye skam, og hadde ingen tro på seg selv. Gatelaget hjalp ham ikke bare ut av rusen, men også til å få en kraftig økt selvtillit og et mye bedre selvbilde.

«Jeg kunne ikke ha stått her idag hadde det ikke vært for Gatelaget,» sier Tom Marius under foredraget, og refererer blant annet til den sterke sosiale angsten han hadde før.

Dette sier alt om hvor langt Tor Marius har kommet på bare to år, og det viser hvor viktig disse tilbudene for mennesker som har falt ut av samfunnet er. Men enda viktigere er det å forebygge utenforskap, og ta tak i de menneskene som står i fare for å falle utenfor på et tidlig stadium, fordi det å stå utenfor har så mange vonde konsekvenser for dem det gjelder.

Her er (et noe mørkt bilde) av studentene, og Tom Marius, mens han forteller historien sin:

Jeg nevnte også tidligere i dette innlegget at vi har hatt en gruppe studenter på Fontenehuset i Drammen de siste ukene, og jeg var også tilstede under deres fremlegg. Det jeg oppdaget var at flere av gruppene faktisk også snakket om Fontenehuset, da studentene hadde hatt praksis på både Fontenehuset i Kongsberg og Fontenehuset i Asker. Det som var gøy å høre var hvor godt de hadde forstått hva et fontenehus er og hva vi gjør, men ikke minst viktigheten av Fontenehuset som en samfunnsinstitusjon for rehabilitering og forebygging av utenforskap. Alle gruppene la frem interessante funn fra praksisperioden sin på de ulike fontenehusene. En fellesnevner var hvordan medlemmene følte seg behøvd, trengt og forventet, og at dette hadde en stor betydning for ikke å føle seg utenfor. Hvordan medlemmene fant støtte i hverandre, og fra medarbeiderne. Det å føle seg en del av noe, et sosialt fellesskap, og betydningen av dette gikk igjen hos alle gruppene, og viser at disse grunnleggende følelsene er så viktige for alle mennesker.

For alle trenger vi å føle oss trengt, behøvd og forventet. At noen bryr seg om oss. At noen savner oss hvis vi ikke kommer. At det er behov for oss. Og som Lars F.R. H Svendsen sier i sin bok «Ensomhetens filosofi:»

«Vi mennesker er i stor grad ment til å leve sammen.»

Løper hit og dit

Denne uka har vært utrolig travel og produktiv, på en veldig god måte. Det har vært dager jeg har vært veldig sliten, som idag, men jeg valgte å dra på Fontenehuset allikevel, fordi Helsedirektoratet skulle komme på besøk til oss. Siden jeg på forhånd hadde sagt ja til å være med på omvisning og et møte, når Helsedirektoratet skulle komme, dro jeg på Fontenehuset idag, selv om jeg egentlig følte meg helt utslitt både fysisk og mentalt. Det endte opp med å bli en veldig bra dag, selv om jeg ikke hadde trodd det da jeg våknet. Helsedirektoratet er Fontenehusets viktigste samarbeidspartner, og det var derfor ikke noen tvil for meg om at jeg skulle dra.

Inn i 2017 hadde jeg som mål å være ærlig om hvordan jeg har det, også i møte med andre, og idag klarte jeg nettopp dét: Å si at jeg ikke hadde det bra, men at jeg kom allikevel, og det gjør meg faktisk innmari stolt, når jeg får til å slippe maska. Å slippe andre mennesker mer inn, og ikke bare være alene inne i min egen kropp. For vi er jo alene i vår egen kropp, våre egne følelser og våre egne tanker, med mindre vi våger å stole på andre mennesker, og slippe noen inn. Det med å stole på andre mennesker er veldig vanskelig pågrunn av det jeg har opplevd tidligere, og det er derfor noe  jeg jobber med, bit for bit. Litt etter litt, sakte, men sikkert. Jeg syns også det er veldig fascinerende at jeg med det utgangspunktet jeg hadde til morgenen idag, likevel klarte å gjennomføre det jeg skulle, av både omvisning og møte med Helsedirektoratet. Det må jeg gi meg selv en god klapp på skuldra for!

På Fontenehuset idag. Ser mer opplagt ut enn det jeg følte meg.

Nå for tiden driver jeg med veldig mange spennende ting. Som jeg skrev i forrige innlegg har jeg blitt medforsker i et prosjekt, som skal ledes av doktorgradsstipendiat Ann-Mari Lofthus ved divisjon for psykisk helse på Ahus. I neste uke skal medforskerne møtes for første gang, og begynne å utarbeide en plan for det vi skal gjøre med forskningsprosjektet fremover. Det første vi skal begynne med er å lage spørsmål som vi skal bruke i en spørreundersøkelse. Deretter blir det å sende ut denne spørreundersøkelsen til ulike grupper, før vi skal bruke dataene fra undersøkelsen til å skrive flere vitenskapelige artikler, som skal publiseres helt tilslutt, og som selvfølgelig vil være en del av prosjektlederes doktorgrad. Mye spennende og gøy på gang, med andre ord.

Vi skrives!