Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «Vær raus» – å vise raushet overfor andre, men også for seg selv.
Å være raus mot andre er noe jeg føler jeg alltid har vært flink til. Å vise andre omsorg, å være et medmenneske, å vise respekt, å akseptere andre og å strekke ut en hjelpende hånd. Paradoksalt nok har jeg aldri vært flink til å være raus mot meg selv. Kathrine Aspaas, forfatter av Rausheten tid, skriver at:
“Raushet er å unne andre suksess.
Raushet er å våge åpenhet.
Raushet er å lytte til andre.
Raushet er å våge å feile.
Raushet er å tillate andre å feile.
Raushet er å hjelpe andre.
Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
Raushet er å tilgi oss selv – og andre.
Raushet er å konfrontere med vennlighet.
Raushet er å sette grenser med vennlighet.
Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.”
Kilde: verdensdagen.no
For min del er det lettere å være raus mot andre, fordi jeg på mange måter slipper å forholde meg til mine egne følelser og vanskeligheter. I enkelte tilfeller kan det til og med være en flukt. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i denne bloggen, på Facebook og i media, har jeg slitt psykisk i mange år. Åpenheten min rundt vanskene mine kom ikke over natten, men etter hvert føltes det som en nødvendighet for meg å kaste masken, og si hvordan ting virkelig var. Det å bære den ryggsekken jeg hadde alene ble altfor tungt, og jeg innså mer og mer at jeg ikke behøvde å skamme meg over å ha det tøft, at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det, men derimot var én av mange, og jeg angrer ikke på at jeg startet å fortelle åpent om meg og mitt liv.
Det å være åpen om det som var vanskelig ble én av mine måter å være raus mot meg selv på, fordi jeg i alle år hadde båret en maske og en fasade, og løyet til alle om hvordan jeg egentlig hadde det. På spørsmål som:
«Går det bra?» og «Hvordan har du det?» Kunne jeg svare «Ja» og «Det går fint,» selv om jeg hadde det helt jævlig, og nettopp hadde prøvd å ta livet av meg.
Da jeg først kastet masken og begynte å svare mer ærlig da folk spurte meg hvordan det gikk, var det som om jeg ble ti kilo lettere, for det å gå alene med en så tung bør som jeg hadde er noe av det tyngste jeg noensinne har gjort. Da jeg ble mer åpen var jeg plutselig ikke lenger ensom og alene i verden, og fikk støtte fra fjern og nær. Mennesker jeg ikke hadde hatt kontakt med på årevis tok kontakt, selv helt ukjente fortalte meg at jeg hjalp dem ved å fortelle om hvordan jeg hadde det bak masken, bak fasaden. Aller mest følte jeg at det hjalp for egen del, fordi jeg kunne få hjelp til å håndtere det vonde, og få nødvendig omsorg og omtanke fra andre, noe som alle mennesker har behov for.
Men det har vært og er en kontinuerlig prosess, det å jobbe med og bli mer raus mot meg selv. Som mange av dere vet gjennom min åpenhet i sosiale medier, har jeg de siste fem årene slitt med psykiske helseutfordringer – både med depresjoner, angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), selvmordstanker og selvmordsforsøk.
I den senere tid har det blitt et større fokus på åpenhet rundt selvmord, blant annet gjennom programmet til Else Kåss Furuseth, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, der komikeren åpnet dørene til hjemmet sitt for å mane til mer åpenhet rundt dette vanskelige temaet. Det er nemlig en kjennsgjerning at altfor mange tar livet sitt, og at det fremdeles trengs mer åpenhet, og rom for at man kan snakke om de vonde tankene sine, lære mer om hvordan man kan håndtere disse tankene, og at det må informeres i større grad om de lavtterskeltilbudene som finnes for mennesker som sliter.
Snakk åpent om selvmord og selvmordstanker. Åpenhet redder liv.
Det har vært tider der jeg selv har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Lange perioder jeg overhodet ikke var raus med meg selv, hvor jeg gikk gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk. Noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn.
Nesten ett år tilsammen mellom 2013 og 2017 var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.
Jeg har gått gjennom tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing og overfallene utenfor skolen. Aldri trygg noe sted. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.
Slik er det heldigvis ikke lengre. De siste fem årene har jeg gått i intensiv behandling på DPS to ganger i uken, både i individualterapi og i gruppeterapi, og lært å mestre livet mitt bedre, men ikke minst, har jeg blitt flinkere til å ta bedre vare på meg selv, og gi meg selv den omsorgen jeg både har behov for og fortjener.
Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg kan fremdeles ha det vondt og vanskelig i perioder, men forskjellen er at jeg har blitt flinkere til å romme mine egne følelser, og å bruke mennesker rundt meg når det blir tøft. Da snakker jeg, og åpner opp, istedenfor å isolere meg, og holde alt inni meg. Det å snakke hjelper. Det å be om hjelp nytter. Og det finnes tilbud som kan hjelpe oss på riktig vei. Mot et liv det går an å leve, og ikke minst ha lyst til å leve.
Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i snart fire år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg fant mennesker som overøste meg med raushet, og som gang på gang viste at de ikke kom til å gi meg opp. De trodde på meg da jeg ikke hadde noen tro på meg selv, og de støttet og motiverte meg til å stå på videre, selv da alt var som mørkest. De bar håpet for meg da jeg ikke hadde håp selv. For meg er dette et eksempel på raushet i praksis. Det å se, lytte til og være der for den andre.
På Fontenehuset Drammen begynte jeg etter hvert, takket være de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der, å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, litt etter litt, men det har tatt tid, lang tid, og jeg er fremdeles i en rehabiliterings- og bedringsprosess hvor jeg jobber med å skape meg det livet jeg ønsker og drømmer om. Jeg jobber daglig med å forsøke og lage meg bedre rutiner i hverdagen, å jobbe med meg selv og tankemåten min, som fremdeles i stor grad er preget av negative tanker, og det å bygge meg selv opp, i form av et bedre selvbilde og høyere selvtillit. Det er en daglig kamp, og er ikke lett med de erfaringene jeg har i bagasjen, men jeg har i alle fall bestemt meg for én ting, og dét er at jeg ikke skal gi opp, selv når det kjennes kjipt og tungt, for er det noe de siste fem årene har lært meg, så er det at jeg kan stå oppreist i stormen, og stå stødig, selv når det stormer som verst.
Å ikke stå alene i stormen har alt å si for hvordan utfallet blir, og for min del hadde jeg ikke vært der jeg er i dag uten Fontenehuset, som fra dag en har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg og gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. I de periodene jeg hadde det aller tyngst med dype depresjoner og selvmordstanker betydde det alt at jeg hadde mennesker som viste så mye genuin omsorg og som jeg visste at aldri ville svikte meg. I dag vet jeg at dette reddet livet mitt.
For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for Fontenehuset. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom snart fire år, hvor jeg til tider har hatt det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å bygge meg selv opp igjen. Det er også mye av årsaken til at jeg høsten 2017 klarte å begynne på Danvik folkehøgskole på Forfatterlinjen der, og faktisk var klar til å leve litt igjen. Rausheten fra menneskene på Fontenehuset ga meg nok støtte og tro på meg selv til at jeg turte å ta sjansen, til å flytte fra leiligheten jeg hadde bodd i over to år, og gi fra meg den tryggheten jeg hadde, og prøve noe helt nytt, som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få til, men som jeg endte opp med å mestre, og gjennomføre.
Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og og som har hjulpet meg da jeg trengte det som mest.
Nå er det min tur til å være raus tilbake, og bruke det rauseste ordet jeg kan til alle dere som har støttet meg gjennom årenes løp:
Takk.