Sterkere enn jeg tror

Jeg er tydeligvis mye sterkere enn jeg trodde, ikke bare mentalt, men også fysisk. Nå i det siste har jeg ikke delt så mye her på bloggen, og grunnen er ikke at det går dårlig, snarere tvert imot. Det går bedre enn på lenge. Jeg har kost meg så mye med venner og familie, feiret 17. mai, jobbet som frivillig, vært på Fontenehuset, skrevet og lest og trent. Dagene har flydd forbi, dagene gir sånn mening, og jeg har sovnet på minuttet nesten hver kveld.

I det siste har jeg funnet glede og mestring i trening, det å klare å løpe litt raskere, litt lenger og løfte litt tyngre, det gir meg noe bra, en følelse av å være sterk. Ikke minst har det vært et deilig utløp for det jeg bærer på inni meg, for jeg har tunge dager også, men ikke så tunge som før, fordi jeg takler de tunge dagene på en helt annen, og bedre måte nå.

Bildet kan inneholde: innendørs
Meg etter å ha tatt personlig rekord på 65 kilo i markløft for to uker siden.

Den kanskje beste følelsen er å kunne løfte noen sinnssykt tunge vekter, og føle meg powerful, i mangel av bedre norske ord, nesten litt ustoppelig. Jeg tror vi alle trenger å kjenne på den godfølelsen i blant. La meg bare nevne mestringen i å kunne ta 70 kilo i markløft, nok en personlig beste, som jeg egentlig ikke slet voldsomt med å ta. Jeg har funnet frem til min egen drivkraft, og med den kan jeg klare det meste.

Nå skal jeg bare fortsette med min egen vekst på så mange forskjellige plan, og min egen selvutvikling, for å nå mitt ultimate mål om å starte på høyere utdanning høsten 2020, noe jeg helt ærlig ikke hadde sett for meg at i det hele tatt kunne bli en realitet noen gang. For noen år siden var det noe jeg hadde gitt opp fullstendig – jeg var rett og slett for syk, men mye har endret seg siden den gang, og jeg merker hvordan noe har forandret seg inni meg også. Jeg har en helt annen tro på meg selv nå enn det jeg har hatt de siste årene, selv om jeg fortsatt kan tvile, og mange ganger tenke at «dette får jeg ikke til,» så gjør jeg mange ting allikevel, og utfordrer meg selv.

Og jeg har bestemt meg. Det som så umulig ut, skal bli mulig.

Her kommer noen bilder fra de siste ukene:

I Folketoget på 17. mai med gjengen fra Fontenehuset. FOTO: Rune Folkedal, DT.
Meg etter Folketoget på 17. mai. FOTO: Irina Greni
Irina Greni, lederen på Fontenehuset og jeg etter Folketoget på 17. mai.
Bildet kan inneholde: Liv-Christine Hoem, smiler, står og innendørs
17. mai-frokost på Fontenehuset.
En nydelig maidag for noen uker siden.
En fantastisk solnedgang på vei hjem fra løpetur.
Tur til Rødtangen denne uken med Fontenehuset.
Bildet kan inneholde: himmel, hav, sky, utendørs, natur og vann
Utsikt fra svabergene utover Oslofjorden på Rødtangen.
Reklamer

Utfordre egne tanker

endring 

  1. at noe går fra en tilstand til en annen
Bildet kan inneholde: tre, himmel og utendørs
Blomstring på Strømsø Torg. FOTO: Privat.

I mange år har jeg slitt med selvdestruktive og negative tanker. En tanke er egentlig bare en tanke, men tenker man den sammen tanken mange nok ganger kan man skape et mønster som kan være vanskelig å komme seg ut av. For meg begynte dette mønsteret tidlig i barndommen som en konsekvens av mobbingen jeg opplevde på barneskolen og den gjentagende kritikken jeg fikk. Etter hvert som jeg hørte de samme, negative ordene dag etter dag, skapte det en negativ sti i hjernen min som ble stadig dypere og dypere, og mer og mer utfordrende å komme seg ut av. Men, og det er et stort men her, for det er mulig å forandre og utfordre sine egne tanker, selv om det er tidkrevende og vondt. Spørsmålet er, hvordan gjorde jeg dette?

Det er flere år siden jeg tok et bevisst valg, og bestemte meg for å begynne og utfordre mine egne tanker. En dag gikk det opp for meg at jeg ikke kunne fortsette i det samme sporet lengre, fordi måten jeg tenkte på ødela meg og livet mitt. Det har tatt lang tid å komme til den erkjennelsen at jeg, etter selv å ha blitt utsatt for mye vondt av andre gjennom barndommen, i de senere årene har fortsatt å utsette meg selv for dette, gjennom å opprettholde de vonde ordene jeg hørte, og la dem dra meg ned. Dette gjorde at jeg utsatte meg selv for mye vondt, og satte meg selv i destruktive situasjoner.

Jeg tror noe av nøkkelen til endring ligger i erkjennelsen av at man ikke lenger kan leve på en bestemt måte. At man bevisst må gå inn for å velge forandring, og være motivert og rustet for å stå i vanskelighetene.

Bildet kan inneholde: plante
Utdrag fra diktet mitt «Ribbeinstille,» som handler om akkurat det å være tilstede i presens. FOTO: Fontenehuset.

Og tro meg, dette er noe av det vanskeligste jeg noensinne har måttet gjøre. Hadde jeg visst at det å skulle skape endring var så utfordrende og tok så lang tid, hadde jeg kanskje aldri gjort det i utgangspunktet. For det å skape endring i min egen tankegang og måten å håndtere følelser på har tatt lang tid, og jeg kan enda ikke si, etter seks års arbeid, at jeg på noen måte er i mål. Kanskje vil jeg heller aldri gjøre det. Poenget er at jeg startet på en reise mot et liv jeg kunne leve og blomstre i, istedenfor å forvitre og tilslutt bli borte.

Jeg startet i det små med å prøve og utfordre én av de negative tankene mine hver dag. Jeg bestemte meg for å begynne med «du-er-ikke-god-nok-tanken,» fordi den gikk på repeat i hodet mitt, og var såpass begrensende for meg at det var mange ting jeg aldri engang begynte på eller gjorde i livet mitt, i frykt for at det jeg gjorde ikke skulle bli bra nok eller at andre ikke skulle like det jeg holdt på med eller ikke like meg som person. Mange ganger syns jeg det er ganske utrolig hvor mye kraft og begrensning det kan ligge i våre egne tanker, samtidig syns jeg også at det i dette paradokset ligger enormt med muligheter for vekst. For det er når man klarer å begynne og utfordre den ene tanken, og kunne klappe seg selv på skulderen den ene gangen per dag, at man er på vei et sted, selv om man kanskje ikke ser det selv akkurat da.

Jeg jobber fremdeles aktivt med å utfordre mine egne tanker. Det startet med den ene tanken, nå, seks år senere, jobber jeg med både denne tanken, og flere andre tanker. Jeg jobber med å bygge meg selv opp gjennom å finne ting som kan gjøre at jeg føler på mestring. Positive og fine ting jeg kan gjøre for andre, og for meg selv. Det kan handle om at jeg lar meg selv spise nok, gi meg selv nok søvn og hvile, ikke trene for mye, og skape en bedre balanse i livet mitt. For dette kommer også ut av et tankesett, og daglige valg.

Jeg kunne valgt å følge de negative tankene som vil at jeg skal sulte meg selv, som vil at jeg skal trene hele tiden, de vonde tankene som noen ganger hindrer meg i å gå ut av huset, fordi jeg føler meg så stygg uansett hva jeg gjør, men den store kunsten er å forsøke og gjøre det motsatte. Mange dager føles det ut som om jeg har en krig med meg selv og mot meg selv, og bare har lyst til å legge meg ned og gråte av utmattelse, fordi det kan være så altfor kjipt og vondt å stå i dette, men det er når jeg føler på åpningene de positive og fine tankene gir meg i livet og mulighetene som dukker opp, at jeg føler det er verdt å kjempe mot «du-er-ikke-god-nok-tanken» hver dag, og si til meg selv:

Dette klarer du. Du ER god nok.

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken

Forrige helg skjedde det noe stort for min del. Ett av diktene mine, Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken, ble fremført i bachelorforestillingen FØNIKS på skuespill på Westerdals i Oslo både lørdag og søndag av Amanda O. Storaunet. Under får du se en snutt fra forestillingen med et utdrag av diktet mitt:

Forestillingen kan ikke beskrives på annen måte enn magisk, spesielt slutten, da diktet mitt ble fremført med det bevegelige lyset og musikken i bakgrunnen, er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Det var en stor opplevelse, fordi dette er det mest personlige diktet jeg noensinne har skrevet, og det ligger både en enorm sårbarhet, men samtidig også en kraft i det. For selv om jeg har vært nede i de dypeste daler, og blitt revet ned, har jeg gjenoppstått som fugl Føniks fra asken.

Både diktet mitt og forestillingen FØNIKS setter ord på tanker og følelser som mange føler på, og spørsmål som mange i alle aldre kan stille seg.

Hvem er du?
Hva vil du?
Hva er dine verdier?
Hva er målet ditt?

I «FØNIKS» møter vi Live som prøver å ta i de store spørsmålene: Hvem er du? Hva vil du? og tilnærmer seg det eksistensielle spørsmålet: Hvorfor er du her? Hun er fanget i et rom som ikke kan defineres av hverken tid eller sted, og møter seg selv både på godt og vondt. Vil hun få noen svar?

Historien handler om et ønske om å bidra til å skape en verden som er et godt sted å være både for seg selv og andre, men allikevel en opplevelse av å ikke vite hvordan fordi man blir gitt så mye ulik informasjon. Skal man tørre å ta i det vanskelige for så å forhåpentligvis komme seg styrket ut av det?

Fra forestillingen FØNIKS ved Amanda O. Storaunet

Da jeg skrev diktet mitt var jeg nede for telling. Jeg hadde det veldig vondt og hadde det tøft. Jeg var deprimert, og visste ikke om jeg noensinne kom til å få det bedre, og mange dager så jeg ikke noe håp, men paradoksalt nok skrev jeg diktet mitt midt i en av de verste periodene i livet mitt, som en drøm for fremtiden, som en ørliten strime av håp. Når jeg ser tilbake til 2015 nå, da diktet ble skrevet, kan jeg se at det jeg trodde var umulig ble mulig. Jeg har fått det bedre, og jeg er på vei mot det livet jeg i så mange år har ønsket meg, men ikke visste om jeg kom til å få.

Amanda O. Storaunet
Amanda O. Storaunet fra forestillingen FØNIKS på Westerdals når hun fremfører diktet mitt Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå. FOTO: Liv-Christine Hoem
Disse arrene, som bevis 
for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger, 
fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett 
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, 
omgjøre det som ikke kan omgjøres, 
prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden 
vi ønsker på en dag, men husk dette:

Roma ble ikke bygget på én dag, 
Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen, 
da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein 
bygger vi tempelet vårt, former én vegg
etter den andre, til vi har fundamentet, 
vegger som møtes, dører og vinduer, 
tak på plass, en drøm 
som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, 
men som begynner å utvikle seg 
foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse, 
akkurat slik vi bygger tempelet, 
bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene 
av sol

hele huden din

Bildet kan inneholde: tre, himmel, plante, utendørs, natur og vann
Akerselva i Oslo, 28.04.19. FOTO: Liv-Christine Hoem.

Etter forestillingen vandret jeg fra Vulkan ned langs Akerselva i solskinnet, over Grünerløkka, med strålene av sol som varmet huden min, med et smil om munnen, og en voksende stolthet inni meg over at jeg hadde skrevet noe som kunne gi mening, styrke og en helende kraft også for noen andre. Og er det ikke det som gir mening til skrivingen og formidlingen? Jo, det tenker jeg.

Mobberne har mistet makten

Jeg håper alle har hatt en riktig god og avslappende påske. Det har jeg hatt. Uken har vært så fin, jeg har vært ute hver dag, trent, skrevet, hørt på musikk og møtt gode venner. Jeg har kost meg, og følt på en glede jeg ikke har kjent på flere måneder. Jeg har nytt solen, og sett den siste snøen smelte, kjent solstrålene varme huden, og tenkt at jeg håper dette varer lenge, lenge.

Men til overskriften på dette innlegget. Jeg trodde aldri jeg skulle komme hit, at jeg skulle komme så langt, men jeg har gjort det, jeg har tatt et stort skritt, etter årevis med hard jobbing, jeg har tatt tilbake kontrollen, jeg har tatt tilbake makten som mobberne hadde over meg.

I mange år hørte jeg mobbernes stemmer i hodet hver dag, aldri god nok, aldri bra nok, stygg, fæl, ekkel, jeg kom aldri til å bli noe, og kunne bare ta livet av meg selv, og det var disse tankene jeg levde etter. Det var mitt destruktive levesett. Jeg skadet meg, jeg forsøkte så altfor mange ganger å ta mitt eget liv fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg holdt ikke ut med meg selv, den altoppslukende angsten og kloen som satt i brystet mitt.

Spesielt det siste halvåret har jeg jobbet mentalt hver dag, jeg har utfordret mine egne tanker, og forsøkt å erstatte negative tanker med positive, stygge med fine, men det har vært vanskelig, og er fremdeles utfordrende.

Et godt eksempel på hvor langt jeg har kommet er at en av de verste mobberne fra barneskolen har begynt å trene på samme treningssenter som meg. I starten var det grusomt, og jeg tenkte at jeg aldri skulle gå tilbake dit, men så begynte jeg å utfordre tankegangen min.

Hva hvis jeg dro tilbake allikevel, og ignorerte ham?

Jeg endte opp med å gjøre akkurat det. Jeg dro tilbake, om enn med en klump i magen de første gangene, satte på meg headsettet med musikk på full styrke, og gjorde akkurat de øvelsene jeg hadde planlagt. Det som overrasket meg var at jeg klarte å bruke sinnet mitt ved synet av ham som brensel inn i treningsøkten min, og faktisk prestere bedre enn noen gang. Kanskje det som ga mest mestringsfølelse var det faktum at jeg ikke lot sinnet gå innover, men fikk det ut, og plasserte det der det burde være, utenfor meg selv.

På grunn av det har jeg den siste tiden følt meg mye lettere, som om noe inni meg har løsnet, og det handler nok om at jeg har båret enormt mye sinne som har vært bundet opp inni meg, og når jeg nå får det ut på en bedre måte, gir det også en form for helende kraft, og ikke minst en økende styrke, fordi jeg klarer å stå i det, og gå forbi med rak rygg.

Nå er målet å fortsette på denne positive bølgen. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle utfordringer og at alt er fint, eller at en ny nedtur ikke vil komme, men da vil jeg være bedre rustet enn noen gang til å takle den.

«Gå og heng deg, du er så stygg.»

I Drammens Tidende denne uken leste jeg den sterke historien til Karine, som jeg er så heldig å ha blitt kjent med på Fontenehuset Drammen, om hvordan hun ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og fikk høre at hun var «stygg, dum og ligna på en ape.» Det er vondt å høre at vi har veldig like opplevelser fra skoletiden, og det hun forteller er dessverre noe jeg kjenner igjen fra min egen historie gjennom ni år med mobbing både fysisk og psykisk, som jeg blant annet fortalte om i en forsidesak i DT i desember 2013.

Karine Juel med sin sterke historie i DT denne uken, og et hjertelig møte.

Mobberne kunne skrike etter meg:

Hvem var det som kjørte over det flate trynet ditt? Gå og heng deg, du er så stygg.

Ordene var som pistolskudd. De traff hardt og brutalt der det gjorde aller mest vondt, og det er ordene jeg ikke har klart å glemme, ordene om hvor stygg og ekkel jeg var, ordene om at jeg var verdiløs og aldri kom til å bli noen ting. Det er ordene som gjaller i hodet dag etter dag, selv årevis etter at mobbingen har tatt slutt. I mange år klarte jeg ikke treffe på noen av mobberne uten å trigge massive flashbacks og angst, i og med at jeg slet med posttraumatisk stresslidelse etter mobbingen, men nå her om dagen møtte jeg en av dem igjen, på treningssenteret der jeg trener attpåtil, og jeg tror det er første gang jeg har gått med rak rygg forbi, og tenkt at:

Vet du hva, du mobbet meg kanskje på barneskolen, og fortalte meg at jeg aldri kom til å bli noen ting og at jeg var verdiløs og stygg, men du skal ikke få ha makten over meg lenger, og jeg har faktisk klart meg.

I en kommentar på det forrige innlegget mitt, Lykken utenfor komfortsonen, fikk jeg spørsmål om hvordan jeg finner den samme lykken og mestringsfølelsen jeg hadde på turen alene til Roma i mars 2017, og jeg tror ett av svarene på det gir seg selv ovenfor, nemlig at jeg tør å møte frykten mer nå istedenfor å unngå den, å utfordre meg selv på mine skjøre sider, å stå i ubehaget, men ikke minst, å si flere fine og positive ting til meg selv. Å gi meg selv skryt og en klapp på skulderen når jeg klarer å gjøre noe jeg syntes var vanskelig eller ukomfortabelt. På mange måter har jeg oppdaget sider ved meg selv på denne måten, som jeg ikke visste at jeg hadde. Evnen til å være selvstendig, løsningsorientert og kreativ når den eneste jeg har å lene meg på er meg selv.

Jeg jobber stadig med å få den vonde mobbingen jeg opplevde mer på avstand, og jeg opplever at jeg ikke har vonde flashbacks og angst så ofte lenger som jeg hadde før, minnene har bleknet litt mer, men det er fortsatt mange åpne sår i meg som må heles, en selvtillit som må bygges, og et selvbilde som må bedres. Det er en kontinuerlig jobb hver eneste dag å kjempe mot de negative tankene rundt meg selv, min egen kropp, hvordan jeg ser ut og hvordan andre oppfatter meg, og klare å tro at jeg mestrer og får til ting.

Men jeg kjenner samtidig at det fremdeles gjør vondt å tenke på alt det jeg ble utsatt for, mange dager veller det fortsatt følelser opp i meg fra den tiden, og det kan kjennes ut som om jeg blir kastet tilbake i tid, til da jeg var maktesløs og ikke kunne gjøre noe med det, og ikke hadde noen mulighet til å komme meg unna. Det viktigste for meg er egentlig at jeg på tross av dette møter ubehaget hver dag, jeg slutter ikke å gå på treningssenteret bare fordi han som mobbet meg er der, og jeg nekter å legge meg ned for telling på grunn av dem. Jeg vil ikke at mobberne skal få gleden av å se meg ha det vondt – jeg vil de skal se alt jeg får til og har fått til, selv da jeg hadde det som verst, og at det bor masse styrke i meg til å kjempe videre, og nå de målene jeg har satt meg.

Jeg tenker også ofte på at når jeg en dag klarer å lukke det vonde kapittelet mitt fra barne- og ungdomstiden min, så skal jeg utforme et foredrag om historien min og reise rundt på skoler og andre relevante steder, kanskje skrive om opplevelsene mine i bokform, og på den måten gjøre en forskjell, og være med på å forebygge mobbing, vold, rasisme og diskriminering i skolen gjennom å dele mine erfaringer.

Lykken utenfor komfortsonen

Jeg var så lykkelig i Roma, da jeg var der for akkurat to år siden denne uken, selv om jeg var milevis utenfor min egen komfortsone, og virkelig presset mine egne grenser, alene i en fremmed by, i et fremmed land, men jeg nøt mitt eget selskap, jeg koste meg, hadde det så bra, tok inn alle inntrykkene og impulsene, følte at jeg levde og opplevde.

Roma, 28.03.2017

Jeg savner den følelsen av mestring jeg fikk, magien som oppsto da jeg klarte ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få til, ting jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre og oppleve, uten noen å støtte meg på, uten å være avhengig av andre. For opp til dette punktet hadde jeg angst for å være alene, og klarte i liten eller ingen grad å være i mitt eget selskap for lenge av gangen. Det gjorde meg rastløs og full av angst, og var noe av det verste jeg visste. Mange syntes nok derfor det var litt sprøtt at jeg skulle reise alene, når jeg syntes det å være hjemme alene i min egen leilighet var vanskelig, og aller helst ville være sammen med folk hele tiden i trygge rammer og omgivelser, og være i aktivitet hele dagen, uten stopp.

Men jeg tror det er derfor mestringsfølelsen ble såpass enorm, nettopp fordi jeg beviste overfor for meg selv og overfor andre at jeg fikk det til, og taklet de utfordringene som dukket opp på turen, på tross av de utfordringene jeg slet med. Jeg hadde planlagt hver dag på turen nøye med et tett program, samtidig var jeg åpen for å være spontan, og gjøre noe helt annet hvis jeg hadde lyst. Det var første gang på mange år jeg følte meg fri, selvstendig og sterk på ordentlig, etter å ha vært inn og ut av psykiatriske avdelinger i en årrekke, der andre måtte passe på meg og hjelpe meg. I Roma kunne jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville, og jeg fikk møte og bli kjent med helt nye mennesker. Det ga meg et deilig adrenalinkick slik andre får av ekstremsport, fikk jeg av å oppdage, se, lytte, observere, ta inn.

Så jeg tror nøkkelen for meg er å gå mer og oftere ut av min egen komfortsone, og utforske hva jeg kan være i stand til. Å utfordre min egen grense for hva som er trygt og hva som føles utrygt, å finne nye ting jeg kan prøve som jeg ikke har gjort før, slik som da jeg holdt tale om mine egen historie og mine egne erfaringer, på engelsk, foran nesten 300 mennesker i fjor høst. Da også følte jeg på den samme mestringen og den samme lykken som jeg kjente i Roma.

Bildet kan inneholde: 1 person, innendørs
Ålborg, november 2018

Nå vil jeg bare ha tilbake den følelsen av at jeg er akkurat der jeg skal være, meningen, magien, å være her og nå, observere omgivelsene og være åpen for impulsene og alt det uventede og bra som kan skje, hvis jeg lar det. Noen dager klarer jeg det, og har det fint, løfter ansiktet mot sola og lar vårstrålene varme huden, andre dager føler jeg meg nummen og fraværende, utilfreds og utilpass, sliten og redd for at den hverdagen jeg har nå skal være alt jeg kommer til å oppnå, uten jobb og uten studier, med nedstemtheten og fortiden som stadig sniker seg innpå.

Samtidig vet jeg av erfaring at jeg kan oppnå det som føles umulig og vanskelig. Jeg har gjort det før. Jeg har gått på skole. Jeg har reist. Jeg har følt meg lykkelig, og jeg har følt at livet har gitt mening. Jeg må bare finne tilbake, eller kanskje må jeg prøve å gjenoppdage meg selv, og gjenoppdage magien. Gripe dagen. Gripe mulighetene foran meg. Finne nye utfordringer jeg kan bryne meg på, gjøre en forandring i hverdagen. Se ting fra en annen innfallsvinkel, glemme det som var, og tenke nytt og friskt.

For hva kan gjøre meg glad nå? Hva kan være godt for meg? Det skal jeg forsøke å finne ut av.

Hva gjør deg glad?

Sinnsykt

Du kan ikke se det på meg. Du kan ikke se at jeg sliter, og har slitt i mange år. Du kan ikke se at jeg har en diagnose eller hvilken diagnose jeg har eller om jeg bruker medisiner. Du kan ikke se det på noen som går på gaten heller. Jeg snakker ikke høyt med meg selv, stanger ikke hodet i veggen og skriker. Jeg er ikke gal. Den overdrevne fremstillingen av mennesker med psykiske lidelser i film og TV som øksemordere, galninger eller ustabile, er ikke representativ for folk flest, deg og meg, ei heller en korrekt beskrivelse av virkeligheten. Heldigvis finnes det unntak av den gode sorten.

I disse dager sendes Sinnsykt på NRK P3 med Cecilie Kåss Furuseth i spissen, og forteller for første gang, andre enn familien og sine nære venner, at hun har en diagnose, stemningslidelsen bipolar lidelse. Hun er i tvil om hun skal fortelle åpent om diagnosen sin, fordi hun er redd for at folk skal huske henne som «bipolar-Cecilie» eller at hun skal være «den gale.» For henne er også skammen tung å bære, og hun har brukt mange år på å skjule at hun har slitt med sykdommen. Før hun bestemmer seg for å dele konfererer hun med søsteren sin, Else, som tidligere har vært åpen om selvmordene i deres familie, som en konsekvens av nettopp bipolar lidelse.

Jeg husker sommeren 2014 som om det skulle ha vært i går, samtidig som det føles som et helt liv siden. Jeg hadde nettopp fylt nitten år. Bare noen måneder tidligere hadde jeg fått drømmejobben som praktikant i Dagsavisen Fremtiden i Drammen. I mai det året ble praksisen min forlenget i nye tre måneder, og jeg var i ekstase. Jeg jobbet døgnet rundt, tok med meg jobben hjem, i perioder sov jeg ikke, løp rundt konstant, hadde tusen jern i ilden og skrev hele natten, men det plaget meg ikke. Jeg så ikke noe problem med dette. Jeg hadde aldri hatt det bedre. Ingenting kunne stoppe meg. Jeg hadde selvtillit ut av en annen verden, jeg hadde masse ideer og energi, var kreativ og produktiv, og følte meg uovervinnelig. I ettertid fikk jeg vite at jeg hadde hatt en hypoman episode som grenset til mani.

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler
I juni 2014 gikk drømmen om å få reise til New York i oppfyllelse, og teksten på overdelen min beskriver også noe som er veldig sant: «It takes courage to grow up and become perfectly imperfect.»

Det året var et av de beste og travleste årene jeg noensinne hadde hatt, og det viser akkurat hvordan livet også kan by på så mye godt. Jeg var svært aktiv på sosiale medier og åpen om mange av de vonde årene i barndommen med mobbing, sto gjentatte ganger frem i media med min historie, og var blant annet på forsiden av Vårt Land etter å ha snakket ut om hvordan jeg blant annet opplevde å bli mobbet for troen min.

Bildet kan inneholde: 2 personer, folk som står, utendørs og tekst
På forsiden av Vårt Land i august 2014 etter å ha åpnet om mobbingen jeg opplevde rundt min tro.
Bildet kan inneholde: 1 person
Nest yngste gjennom tidene som ble intervjuet i spalten Min Tro i Vårt Land i august 2014.
Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Så krasjet jeg, hardt og brutalt, rett i bakken. Lite visste jeg at jeg noen måneder senere skulle bli innlagt i to uker på Kongsberg DPS, og få vite at jeg hadde bipolar lidelse, som innebærer at jeg har større stemningssvingninger enn normalbefolkningen – at jeg har perioder med oppstemthet som jeg beskrev over, og at jeg etter dette opplever kortere eller lengre perioder med alvorlige depresjoner.

I juli 2014 skrev jeg følgende fra Kongsberg DPS, i det som skulle bli starten på min utredning av bipolar lidelse:


Denne gangen blir det en mer langvarig innleggelse, fordi jeg skal utredes videre for bipolar lidelse, i tillegg til at ting er litt akutt akkurat nå, i form av depresjon og angst. For å gjøre en veldig lang historie kort. Jeg vil nok tørre å påstå at det er svingningene mine som lever sitt eget liv igjen. Det verste akkurat nå er at jeg har tanker om at jeg ikke vil leve lenger. Det er virkelig ikke hyggelige tanker å ha. Heldigvis fikk jeg god hjelp av helsesøster i Drammen i dag, som sørget for at jeg nå er her, og kan være i litt trygge rammer en stund fremover. Jeg vet foreløpig ikke hvor lenge jeg skal være her, men det skal vi snakke mer om i morgen. Nå skal jeg hvile, og forhåpentligvis sove litt i natt.

16. juli 2014

Du kan ikke se det på meg. Jeg er ikke diagnosen min, og som Cecilie Kåss Furuseth sier i Sinnsykt:

«En diagnose betyr egentlig ingen verdens ting.»

Cecilie Kåss Furuseth, Sinnsykt, NRK P3

Og er det noe jeg har bestemt meg for, så er det at jeg ikke skal skamme meg over å slite med dette. Jeg håper tvert imot at jeg kan hjelpe noen ved å snakke høyt og åpent om dette, og vise at det å ha en slik diagnose ikke skal være noe man må holde skjult i frykt for fordommer og stigma på grunn av uvitenhet.

På tross av at jeg mest sannsynlig mesteparten av livet har slitt med bipolar lidelse, store svingninger i humøret mitt, og at jeg i perioder over noen år var alvorlig syk, betyr ikke det at jeg ikke utrettet noe, fikk til ting og har noe å vise til, snarere tvert imot har jeg fått mange store muligheter de siste årene fordi jeg har erfaringer de fleste på min alder ikke har.

Med denne serien hjalp Cecilie Kåss Furuseth meg å innse at jeg er så mye mer enn diagnosen og sykdommen, at det er mulig å fungere, og få et godt liv selv med store svingninger i stemningsleiet. Selvfølgelig kan man ha det tøft, og føle seg motløs i perioder, men like sikkert som at natt blir dag, kan livet også være så lyst og fint, og være godt å leve, og jeg vet det, for jeg har vært der, og kjent på akkurat den følelsen, og det er dét jeg må minne meg selv om når livet butter imot og blir tungt, at det vil gå oppover igjen, at det blir bedre.

Da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse føltes det som en lettelse å endelig finne ut av hva som hadde plaget meg i alle disse årene, samtidig gjorde det meg forvirret. For hvordan skulle jeg mestre dette? Hvordan skulle jeg håndtere svingningene, og skape den nødvendige balansen i livet mitt, for å forebygge de massive hoppene fra oppstemthet, til depresjon og oppstemthet? Jeg fant ikke svar på det i 2014, og det skulle bli mange år med alvorlig sykdom, som jeg tidligere har vært noe åpen om på denne bloggen, i media og på sosiale medier, men når jeg blir klar for det har jeg planer om å dele flere historier og detaljer om hvordan det virkelig var for meg på den tiden, fordi jeg har tro på at det kan være en historie alle kan lære av. Ikke bare for de av oss som jobber i psykiatrien, men også for folk flest.

De siste årene har i ordenes rette forstand vært en berg- og dalbane – jeg har svingt mellom å ha det helt fantastisk, og føle at jeg fløt på en rosa sky, til å være så langt nede at jeg gjentatte ganger forsøkte å ta livet av meg, fordi det å leve føltes fullstendig uutholdelig, men jeg har også lært av disse erfaringene. Jeg har vokst på dem, jeg har lært meg selv å kjenne bedre, og kanskje skammer jeg meg ikke så mye lenger over at jeg i perioder sliter og er syk. Det er personer som Cecilie Kåss Furuseth, som går foran og viser et godt eksempel, og ufarliggjør en psykisk lidelse med mange tabuer, som gjør at det blir lettere å være åpen om både oppturene og nedturene.

Og jeg håper at jeg også kan være med på å fjerne noen tabuer og bryte noen stigmaer rundt det å slite psykisk, nå og i fremtiden, slik at man ikke blir sett på som sinnsyk, men som det hele mennesket man er, og at man kan bli godtatt, med alle sine sider og fasetter. For jeg er ikke diagnosen min. Jeg er ikke syk. Jeg har en diagnose, og har perioder med sykdom, men det definerer ikke meg som menneske. Det er mulig å leve et godt liv med en diagnose, og det er dét vi må fokusere på. Mennesket, mulighetene, ressursene og talentene.

Person Holding Hands

Men kanskje det aller viktigste: at livet kan føles jævlig, men at det er mulig å få det bedre, og at det finnes hjelp når man ikke klarer å mestre livet sitt alene.
Vi må bare gjøre det som er så lett å si, men så vanskelig å gjøre, å våge å ta imot de åpne armene fra mennesker som vil hjelpe.

Styrken i å be om hjelp

Jeg tok mot til meg på søndag, ringte Legevakten og ba om hjelp – før jeg gjorde noe destruktivt. Jeg var ærlig med legen om hva jeg følte og hvordan jeg hadde det, og sto opp for meg selv, og satte ord på hva jeg trengte og hadde behov for i den situasjonen jeg var i. På grunn av mine tidligere erfaringer med Legevakten, som ikke bare har vært positive, var det ekstra utfordrende for meg å skulle ta kontakt med dem. Frykten for å bli møtt på en dårlig måte igjen, og å bli avvist var definitivt tilstede.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg hadde det særdeles tungt på søndag, og slet med depressive tanker. Panikken grep fatt i meg, angsten raste på innsiden, og jeg kom til et punkt, etter mange tunge uker, der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Selvmordstankene og tankene om å dø var sterke. Heldigvis hadde jeg styrken i meg til å være sårbår, og be om hjelp da jeg virkelig trengte det.

Denne gangen ble jeg møtt på en veldig god måte både av legen på Legevakten, vikaren for behandleren min som er sykemeldt, overlegen på DPS, sykepleierne og de andre jeg møtte på. Legen som jeg snakket med på Legevakten natt til mandag denne uken, ordnet en akuttime med vikaren min samme dag, og det var hun jeg snakket med da jeg ble innlagt akutt på DPS, fordi jeg var i såpass dårlig form som jeg var da.

Rommet mitt på avdelingen på DPS.

Det var ett og et halvt år siden jeg hadde vært på Legevakten og hadde vært akuttinnlagt før mandag, og det er noe jeg er ufattelig stolt over, for det viser hvor stor utvikling jeg har hatt, og hvor langt jeg faktisk har kommet.

På onsdag, i det nydelige vinterværet med knallblå himmel, gikk vi også en langtur på over en time. Snøkanonene på Konnerud gjorde dog den klare dagen noe tåkete.

Å være innlagt på DPS denne uken har vært en god opplevelse av å bli sett, hørt og tatt på alvor. Overlegen jeg møtte på mandag spurte meg direkte:


«Hvor mange dager føler du at du trenger nå? Kan vi bli enige om en utskrivelsesdato?»

Vi endte opp med å bli enige om at fredag, altså i dag, var passe utskrivelsesdato, og nok tid til at jeg følte jeg kunne få hentet meg litt inn igjen, senke skuldrene og få hjelp til å bli løftet opp av mørket mitt, slik at jeg i dag kunne dra hjem, uten at jeg syntes det var spesielt vanskelig, men snarere med en følelse av en større ro.

Som jeg sa i utskrivningsamtalen med behandler og en fantastisk sykepleier tidligere i formiddag, betyr måten jeg blir møtt på veldig mye for hvor stort utbytte jeg får av oppholdet. Hadde jeg blitt møtt på en dårlig måte ville jeg ikke følt meg like trygg og ivaretatt som jeg nå har gjort, og jeg ville heller ikke kommet meg såpass mye iløpet av fem dager, uten støtten og motivasjonen fra sykepleiere, nattevakter, behandlere og leger, som virkelig har hjulpet meg. Fordi de har sett meg, Liv-Christine, som person, som menneske, bak alt det vonde og vanskelige, ikke bare som syk, men også alle mine andre fasetter, som ressurssterk, som engasjert, som en person med mange sunne interesser, og det jeg får til når jeg er i bedre form.

Det som har hatt ekstra stor betydning denne uken har vært at jeg har møtt sykepleiere som har kjent meg i flere år, med tanke på at jeg i lange perioder var innlagt mye på Lier, som i hver eneste samtale har forsøkt å hjelpe meg til å se styrkene mine, det jeg får til og mestrer, det positive og friske, istedenfor det mørke, triste og negative. Og det aller mest positive er at det har fungert.

Det har blitt mye TV-titting denne uken.

For i skrivende stund sitter jeg hjemme i sofaen med dynen pakket rundt meg, laptopen på fanget, inne i varmen, mens snøen fortsetter å lave ned utenfor vinduet, og lar fingrene danse over tastaturet som de aldri har gjort før. Det er ikke slik at det ikke er tøft fremdeles, for det er det, men jeg ser på tilværelsen min i en ørlite lysere versjon nå, og jeg har en neve mer motivasjon til å stå på videre enn det jeg hadde for en liten uke siden, da jeg ikke orket å leve mer, og alt føltes håpløst.

Nå, derimot, har jeg en annen, mer lysbetont plan:

Og det er å fortsette og stå på, og finne frem den styrken som jeg vet bor i meg. For jeg har klart det før, og skal klare det igjen.

Gå dit det brenner aller mest

Noen ganger lurer jeg på om jeg i det hele tatt har noe å si, jeg vet ikke, men de siste månedene har jeg nesten ikke skrevet noe som helst, og jeg begynner å lure på om grunnen er at jeg er redd, redd for å feile, redd for å ikke være bra nok, og at jeg derfor blir fanget i min egen selvoppfyllende profeti, så redd, at jeg istedenfor å prøve, unngår å skrive fullstendig, når det er dette som er drømmen min, å sette ord på det jeg har inni meg, følelsene, tankene, opplevelsene, å kunne dele med andre, det som har blitt og det som ikke ble, minnene og det som ikke har utfoldet seg enda, det jeg ønsker at skal skje og det jeg skulle ønske at skjedde.

DSC_0324
Farmor og meg slik jeg husker det, og alltid vil huske det,

Det siste året har farmor vært mer hos meg enn noen gang før, så tilstede, og jeg lurer på om det er noe hun vil fortelle meg, det er noe hun prøver å si, og jeg prøver å få tak i det, og jeg prøver å lytte, åpne meg opp, la livet og verden skje, være årvåken, observere, men nå gjør jeg ikke det, jeg flykter fra å føle, jeg går vekk fra meg selv, og ikke nærmere meg selv, og kanskje farmor forsøker å fortelle meg at tampen ikke brenner.

For noen år siden lagde noen dette bildet med mitt sitat på, og det beskriver mer enn noe annet hva skrivingen har betydd og betyr for meg.

For hvor er motivasjonen, hvor er lidenskapen for drømmen, hvor er grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet? Jeg må finne tilbake til der alt startet. Jeg må rive vekk alle lagene. Gå inn til kjernen. Tilbake til røttene. Finne ut hva det er jeg vil si, og hvorfor jeg vil si det. Hvorfor jeg vil skrive. Hvem jeg skriver til. Hvem skal lytte?

Men mest av alt tror jeg farmor ville sagt at jeg må gi slipp. Gi slipp på frykten. La meg selv skrive. La det flyte. La ordene komme ut. La følelsene og tankene og opplevelsene fylle sidene. Ikke bry meg om at det ikke blir bra, at det blir stygt og uferdig og kanskje ubrukelig.

Jeg tror det er disse tankene som begrenser meg, som hindrer meg i å skrive, og gjøre det jeg vil aller mest, og kanskje også det skremmer meg, at dette er min aller største drøm, livredd for å miste det som betyr mest, livredd for å feile på det området jeg kan best, men hvorfor bruker jeg det ikke i skrivingen?

Det er jo disse fryktene som burde være bensinen i skrivingen, som setter fyr på ordene, der det brenner aller mest? En klok mann sa en gang at jeg må gå dit det brenner. Skrive om det jeg frykter. Skrive om det som er skummelt. Skrive om det som gjør vondt. Skrive om det som gjør at jeg går ut av komfortsonen. Bruke skrivingen som et verktøy, som et plaster, som en lindring. La skrivingen bli som en venn, en venn jeg kan si alt til, en venn jeg kan stole på, en venn som lytter og som er der uansett hva jeg sier eller hva jeg gjør. Det er kanskje derfor jeg begynte å skrive, fordi jeg trengte en venn, jeg trengte noen, som kunne se meg og lytte til meg, jeg trengte et utløp, der jeg kunne være meg, hele meg, som inkluderte summen av alle følelser og tanker, stygge som vakre, triste som glade.

I 2019 skal jeg gå dit det virkelig brenner, gå tilbake til kjernen, til det jeg har så lyst til å fortelle og sette ord på, vise verden en liten bit av den betydningen farmoren min har hatt for meg gjennom diktene i bokprosjektet mitt, sy sammen livet hennes og livet mitt, sting for sting, og gjøre noe som ene og alene, kun er for meg. Og jeg er fast bestemt på at dette skal bli mitt skriveår.

Nyttårsrefleksjoner

Jeg håper dere alle har hatt en fin og fredelig julehøytid, og at det nye året har startet bra. Den siste tiden har jeg brukt bloggen lite, og vært inaktiv på alle sosiale medier, mye på grunn av følelsen av å være tom. Ideene har vært fraværende og lysten likeså. Da føler jeg heller ikke det blir riktig å presse det, men heller tenke at det er en tid for alt, og at jeg kanskje har trengt denne pausen for å finne ut hva jeg vil og hvordan jeg skal komme dit.

En nydelig solnedgang for et par dager siden som jeg klarte å nyte.

Inn i høytiden hadde jeg bestemt meg for at jeg denne julen skulle legge utfordringene til side, og nyte julefeiringen så godt det kunne la seg gjøre. Det klarte jeg, og fikk til gjengjeld noen veldig fine og rolige dager, både sammen med familien, og for meg selv. På nyttårsaften var jeg invitert på nyttårsfest hos Ingrid, ei venninne av meg, som bor på Nordberg i Oslo, og jeg tror, med hånden på hjertet, at jeg aldri har opplevd en så bra nyttårsfeiring noen gang. Jeg koste meg, og følte at jeg kunne feire året som har gått, alt det jeg har mestret, og fått til i året som gikk.

Pyntet til nyttårsfest hos Ingrid. Klart for taco og bobler!

Før jul skrev jeg at jeg planla å poste noen innlegg i romjulen om konferansen jeg deltok på i slutten av november, det ble ikke noe av, for da jeg først var ferdig med å kose meg, var jeg sliten, veldig sliten, og orket ikke å sette meg ned og skrive noe som krevde mer konsentrasjon. I det hele tatt har jeg kanskje sju innlegg i utkast her på bloggen akkurat nå – om det å være ung på Fontenehuset, om ungdom og arbeid i Europa, en oppsummering av året som gikk i både bilder og tekst, og en rekke andre innlegg, som jeg av ulike grunner ikke har gjort ferdig.

Jeg har egentlig ikke hatt lyst eller inspirasjon til å skrive noe i det siste, jeg har følt meg tom og ukonsentrert og sliten, ideene har vært fraværende og når jeg først har satt meg ned har jeg endt på YouTube eller Netflix, i koseklær, på sofaen. Det føles som om kreativiteten min er borte, og som om mange av dagene bare flyr forbi, uten mål og mening.

I det siste har jeg vært kvalm av stress, sovet som på nåler, og bare hatt usammenhengende søvn med mareritt og virkelighetsnære, til tider, vonde drømmer. Jeg vet på mange måter ikke hva jeg vil bruke dette året til, og det er rart å si høyt, når jeg egentlig har et bokprosjekt, og en drøm liggende, som egentlig betyr mer enn alt for meg, men som jeg nå ikke klarer å føle noe spesielt rundt, som om det ikke gir meg noe. Hvor er motivasjonen? Hvor er stå-på-viljen? Hvor er den brennende lidenskapen for skrivingen som jeg egentlig alltid har hatt?

Jeg føler meg utbrent. Jeg tror det er det alle disse følelsene er, for jeg føler meg ikke deprimert heller, ikke slik jeg har følt meg tidligere, men utslitt. Sliten, og altfor stresset. Når jeg ser tilbake på høsten i fjor nå skjønner jeg hvorfor denne reaksjonen kommer nå.

Jeg løp rundt, sa ja til alt, og tok ikke de nødvendige pausene jeg egentlig vet at jeg er fullstendig avhengig av. Det er ikke første gangen dette skjer, og at jeg må ta konsekvensene av at jeg har overarbeidet meg over altfor lang tid. Denne gangen er jeg derimot forberedt, og vet hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Jeg har flere mestringsstrategier nå enn tidligere. Jeg vet hva jeg trenger når jeg føler meg tom og utslitt som jeg gjør nå.

Da er hvile og søvn det eneste som hjelper for å komme til hektene igjen, og i forrige uke tok jeg ansvar, og dro opp til Thorsberg for å ta i bruk den brukerstyrte plassen min i noen dager. Rett og slett for å skjerme meg litt, hvile og sove, ikke fordi det nødvendigvis går så dårlig, men for å forebygge at denne slitenheten utvikler seg til en depressiv episode.

Det som er viktig å understreke, både for meg selv og for dere som leser denne bloggen, er at det å være utslitt og utbrent ikke er det samme som å være deprimert. Akkurat nå tror jeg dette er en naturlig reaksjon for meg på for mye stress over tid, og da kan alle og enhver oppleve dette, enten man sliter med tilbakevendende depresjoner eller ikke. Det er simpelthen normalt, og betyr heller ikke nødvendigvis at jeg er på vei til å få, eller har et tilbakefall.

Fremover nå har jeg bestemt meg for at jeg må tenke mer på meg selv, og sette meg selv først, og det er ikke et nyttårsforsett, men noe jeg gjøre for meg selv for at jeg skal ha god livskvalitet, og ikke slite meg fullstendig ut, slik jeg har gjort nå. Men heldigvis er jeg en person som kan reflektere over det jeg har gjort, og finne ut hva jeg kan gjøre bedre, og hva jeg kan forandre.

Og etter en god del refleksjon har jeg også funnet ut, at jeg det siste halvåret spesielt, endte opp med å gå i fellen som hjelper og rådgiver for alle rundt meg, i en slik grad at jeg glemte meg selv og mine behov, og isteden begynte å ta innover meg andres utfordringer og problemer i tillegg, og kanskje i enkelte tilfeller tok for mye ansvar for andres følelser og reaksjoner. Noe som selvfølgelig over tid har ført til at jeg har blitt sliten, når det jeg egentlig trenger er å fokusere på mine allerede eksisterende utfordringer, og ikke minst, hva jeg selv trenger for å få påfyll, inspirasjon og energi. Det har derfor bare blitt klarere og klarere for meg at dette er noe jeg trenger å jobbe med fremover.

Fikk meg ny hårfrisyre til jul. Skal ikke så mye til for å føle seg litt bedre.