Reker og vin

DSC_0921

DSC_0923

Jeg dro til tanten og onkelen min i går, fordi jeg ble invitert til å være her en stund, og vi hadde det så hyggelig med reker, vin, kortspill og gode samtaler. Rett og slett en utrolig fin avslutning på det som var en vanskelig onsdag. Vi spilte noe som heter langkort til langt på natt, ute på terrassen,  mens vi koste oss med vin og druer. Etterfulgt av en utrolig god samtale med tanten og onkelen min om barndommen. Aller lengst med tanten min – helt til godt over to i natt. Det var så godt å få snakket ut, og jeg kjenner hvor mye det betyr langt inn i hjerterota.

Og reker og vin er jo nesten den ultimate definisjonen på sommerkos for meg. Det er sjelden jeg spiser reker, og enda sjeldnere at jeg drikker vin, men det var så godt. Rensingen av rekene kan man jo si var en noe interessant og smågrisete affære, med tanke på hvor sjelden jeg gjør det. Heldigvis gikk det bedre etter hvert, og jeg koste meg virkelig mer enn jeg har klart på lenge.

DSC_0920.JPG

Opp og videre

DSC_0915

(Okei, nesten nydusjet hår, men la gå.)

Jeg ble utskrevet i dag tidlig rett til en time med vikarpsykologen på DPS, siden den ordinære behandleren min er på ferie. Vi snakket om hvordan jeg har det nå, og hva som skjedde da alt gikk så galt for snart to dager siden. I timen gråt jeg masse, og alle følelsene jeg har flyktet fra i ukevis, for ikke å si månedsvis, kom til overflaten, og det var vondt, veldig vondt, men samtidig også godt, fordi jeg fikk ut en del av alle de vonde følelsene jeg går og bærer på inni meg. Jeg gråt og gråt til jeg nesten ikke visste hva jeg gråt for lengre, som om jeg har en stor, ubearbeidet sorg, og det er nok heller ikke så langt fra sannheten. For jeg kjenner på tristhet og sorg over å ikke ha en bedre relasjon til foreldrene mine, jeg kjenner tristhet rundt fortiden min, farmoren min og venninnen min, Marwa, som døde av kreft, Dupe som døde på Utøya for seks år siden, sorgen over en mistet barndom jeg aldri får tilbake. Det er med andre ord masse ubearbeidede, vonde følelser som skal og må ut av systemet, som jeg aldri engang har følt på, fordi jeg ikke klarte eller kunne. Det ble en vond, men også en veldig god time, hvor jeg fikk snakket om noe av det som har plaget meg den siste tiden, og på et eller annet vis kjenner jeg meg litt lettere etter å ha grått, fordi det var så forløsende.

Da jeg gikk fra DPS i dag kjente jeg på lettelse, og et snev av håp om at jeg kanskje skal klare å snu denne depresjonen snart. For jeg har jo mange titalls erfaringer fra tidligere om at det kan snu, og at det blir bedre. Jeg har klart det før, så hvorfor ikke nå? Det er den lyvende depresjonsstemmen som snakker igjen, og samtalen mellom meg og depresjonen kan gå noenlunde slik:

Jeg: Jeg kan kanskje klare dette. Jeg har jo klart det før.

Depresjonen: Haha, hvordan kan du tro noe sånt? Det kommer aldri til å bli bedre. Du kan like gjerne bare legge deg ned og gi opp.

Jeg: Ja, men.. jeg har jo erfart at jeg har hatt det bra før. Jeg har kjent på ekte glede, mestring, selvsikkerhet og lykke. Hvorfor skal jeg ikke kunne oppleve det igjen?

Depresjonen: Ha! Det er noe forbanna tull. Du klarer jo ingenting. Du feiler i alt. Får ingenting til. Det er ikke noen vits i å prøve engang. Du har ingenting å leve for. Alt er meningsløst.

Jeg: Jeg har jo egentlig mange ting og mennesker som betyr noe for meg, og som gir meg glede. Venner, familie, skriving, musikk, frivillig arbeid, engasjement, blogg, politikk, litteratur, mål og drømmer.

Depresjonen: Venner og familie, du liksom? Det er ingen som bryr seg om deg. De liker deg ikke. Og de andre tingene du nevner? Det får du jo ikke til uansett.

Jeg: Vet du hva?

Depresjonen: Nei?

Jeg: Nå kan du bare holde kjeft.

Depresjonen: Ha! Ber du meg holde kjeft? Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg: Jo, det skal du, for jeg tror det kommer til å bli bedre. Det tror jeg virkelig, og det skal IKKE du bestemme. Du har ingen makt over meg.

Depresjonen: Du klarer ing….

Jeg: Hold kjeft, sier jeg.

Depresjonen: …………

Gjennom årenes løp har jeg lært at den negative depresjonsstemmen egentlig bare er en løgner som vil ha deg til å tro at alt er miserabelt. Den vanskelige kunsten er å klare og snu dette negative tankemønstret, og ta makten tilbake. Depresjonsstemmen vil kverulere på alt det negative tankegodset helt til du gir opp og sier: «Ja, det er vel sant at jeg ikke får noen ting til, at jeg er ubrukelig, at det aldri kommer til å bli bedre, og alt er meningsløst, da.» Det er innmari vanskelig, men ikke umulig, å begynne og si imot depresjonsstemmen. For sier man til depresjonsstemmen mange nok ganger at:
«Jeg tror ikke på alt det negative du sier, det blir bedre,» kan dette være en del av det å hjelpe seg selv ut av depresjonen, men det er dessverre ikke gjort over natten. Og det kanskje mest frustrerende: Det tar masse krefter, og tid, men det er til gjengjeld verdt det.

Senere i dag skal jeg til tanten og onkelen min i Solbergelva, som betyr veldig mye for meg, og som har invitert meg til å være hos dem en stund. Det å være sammen med andre mennesker som vil meg godt, og gjøre noe hyggelig sammen, er for meg en del av det å komme meg ut av en depresjon, fordi det både kan distrahere de negative tankene mine, forhindre en langvarig depresjon, forebygge isolasjon, og gi meg de lyspunktene jeg trenger for å komme meg opp.

Og videre.

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.

Innlagt på psykiatrisk avdeling

15010088965741271234069.jpg

Det er sjelden jeg er innlagt noe annet sted enn på brukerstyrt plass på Thorsberg DPS lengre, men i natt ble jeg akuttinnlagt på Lier sykehus etter et selvmordsforsøk. Stemmene tok overhånd, og jeg klarte ikke å stå imot. Alt ble så overveldende og vondt, men jeg ble reddet, og er nå ivaretatt her på lukket avdeling.

De siste par ukene har vært ekstremt belastende og vanskelige for meg, med pågående konflikt mellom meg og foreldrene mine, og vonde minner fra fortiden som har dukket opp.

Minner fra barneskolen, da jeg ble mobbet hver eneste dag. Den konstante frykten. Klumpen i magen som ikke ville forsvinne. Det å hele tiden måtte være på vakt, skuldrene konstant oppunder ørene, muskler i helspenn, angsten og redselen, det å ikke vite når jeg skulle bli plaget neste gang, og hva som ville komme til å skje.

Minner fra en vanskelig oppvekst med foreldre som ikke alltid behandlet meg bra, noe jeg tidligere har skrevet om på den forrige bloggen. Utskjelling, daglig kritisering, skremmende atferd, trusler og et par ganger også å bli slått. Følelsen av at jeg aldri var god nok uansett hva jeg gjorde. At jeg aldri bidro, var lat, egoistisk, ikke gadd å gjøre noen ting, at jeg var jævlig å ha med å gjøre og mange andre vonde ord som jeg skulle ønske at jeg var foruten. Det er så vanskelig å gå videre fra det, fordi jeg fortsatt føler at jeg sitter fast i fortiden min, og at det på mange måter fortsatt er et åpent sår, med tanke på hvor sårende det var å få høre mye av det samme fra foreldrene mine som jeg også hørte på skolen. Det er vanskelig å tilgi noen som har såret meg slik, og det er mye av dette jeg sliter med nå. Hvordan jeg skal klare å gå videre, lukke det kapittelet som har vært, og starte et nytt.

Og det er nettopp der jeg må begynne å jobbe. Finne ut hvordan jeg kan forsone meg med at fortid er fortid, og gå videre med livet mitt. I den forbindelse stiller jeg meg selv noen spørsmål:

  • Hva skal til for å gå videre?

  • Hva kan motivere meg?

  • Hva drømmer jeg om?

  • Hvordan skal jeg nå de indre og ytre målene mine?

Klarer jeg å finne svar på disse spørsmålene tror jeg at jeg har kommet et langt skritt i riktig retning i bedringsprosessen. Jeg er ikke der nå, men jeg prøver allikevel å tenke, midt oppi alt det vonde, at det er her jeg må sette inn støtet for å kunne ha noe å jobbe mot – en gulrot i andre enden. Og forhåpentligvis på sikt et arbeid for å bygge meg selv, selvbildet og selvtilliten min opp igjen for å få tilbake troen på at jeg er mer enn god nok.

Akkurat slik jeg er. 

Du kan kalle dette blanke ark

Bilderesultat for new beginning picture

En ny start. Et skritt videre. I nesten fem år har jeg i all hovedsak skrevet om psykisk helse, men etter hvert har jeg funnet ut at jeg interesserer meg for så mye mer enn det. De siste årene har knapt handlet om annet enn psykisk helse, til et punkt hvor det å være syk ble identiteten min. Jeg var pasient. Jeg var syk. Jeg var innlagt. Jeg var PTSD, depresjon, personlighetsforstyrrelse, angst, bipolar. Jeg var ikke Liv-Christine. Jeg var ikke meg.

Det at jeg nå relanserer denne bloggen er å utvide horisonten, men aller mest, et forsøk på å finne ut hvem jeg er og hvem jeg vil være. Målet med denne relanseringen vil derfor være å skape meg en ny identitet, og kvitte meg med sykdomsidentiteten. Gå ut av pasientrollen, og fullt og helt være Liv-Christine. 22 år gamle meg.

Det betyr ikke at jeg kommer til å slutte og skrive om psykisk helse, men at jeg også kommer til å bringe inn andre temaer som er viktige for meg. Jeg ønsker å bruke denne bloggen til å skrive om ting jeg brenner for, ting jeg liker å gjøre, ting som interesserer meg og mer om hverdagen min. Jeg vil også dele mer om skriving, foto, poesi, bøker, reising og politikk. Med andre ord vil jeg gå vekk ifra det å bare skrive om psykisk helse, imidlertid er det viktig for meg å fortsette med å være åpen og ærlig om vanskelige, tabubelagte og skambelagte temaer. Jeg håper også at jeg i større grad kan dele erfaringene mine, og kanskje kan være med på å skape de nødvendige endringene som trengs i helsevesenet, i skolesystemet og i samfunnet for øvrig. Men aller mest, at erfaringene mine kan hjelpe andre mennesker, nå og i fremtiden.

Fremover vil du på denne bloggen kunne finne egenskrevne kronikker, kommentarer og politiske utspill, intervjuer og journalistiske artikler, mer foto og video, tekster om dagsaktuelle temaer, ting som skjer i samfunnet og mer om min hverdag.

Følg meg gjerne på Facebook!