Jeg reiste til Barcelona alene

Utsikt fra Montjuic

Husfasadene er pyntet med røde roser, bokboder fyller Passeig de Gracia, bøker og roser selges på hvert et gatehjørne, jeg ser folk overalt med blomster som stikker opp av poser, det er kjærlighetens dag i Barcelona. Denne dagen gir man bøker og blomster til hverandre.

En av Antoni Gaudis mange mesterverker i Barcelona

Barcelona har sin egen rytme. Byen har aldri hvilepuls. Mennesker går på kryss og tvers. Biler og taxier og busser går i alle retninger. Metroen er alltid full hele dagen. Bussene er aldri tomme selv utenfor rushtiden. Hvor enn jeg går er en vakker bygning med sin egen sjarm og sin egen historie. Jeg går i historiens fotspor. Besøker husene som arkitekten Antoni Gaudí tegnet og satte opp. Jeg blir fascinert av livshistorien hans, hvordan han visste at han aldri ville se Sagrada Familia ferdig, men ga prosjektet videre til de neste generasjonene. Kanskje vil vil sirkelen bli fullendt for Antoni Gaudi, når basilikaen står ferdig rundt 2035.

Antoni Gaudi turte å gjøre det ingen hadde gjort før ham. Han utfordret arkitekturen og kunsten i sin levetid, og ble kritisert på mange fronter, likevel viet han sitt liv til å bygge vakre hus og bygninger, inspirert av naturen. Antoni Gaudi var inspirert av naturen, fordi den er uten linjer. Det er også derfor det han skapte ofte har bølgende former, og er uten rette linjer. Gaudi brukte over halvparten av sitt liv på Sagrada Familia, et byggverk han visste ikke kom til å bli ferdig i sin levetid. Han skal visstnok ha blitt nærmest besatt av dette prosjektet.

Mens jeg har vært i Barcelona har jeg besøkt de fleste av de mest kjente husene og prosjektene som Gaudi tegnet. Den kreativiteten han hadde er ikke annet enn fascinerende, og får en til å undre seg over hvordan det må ha vært og være på innsiden av hodet hans.

Fargene, bølgene, naturen, himmelen, vannet og trærne. Han lot naturen vokse inn i arkitekturen. Han lot ikke naturen stoppe utenfor vinduet, men åpnet opp for den, og tok den med inn. Grensene mellom naturen og huset ble visket ut av Gaudi.

Kunsten og arkitekturen til Gaudi var grensesprengende. Mange forsto seg ikke på ham, og i noen kretser ble han sett på som direkte gal, men Gaudi brydde seg ikke om dette. Alt han tenkte på var å formidle sine ideer og sin kunst. Ingenting kunne stoppe ham, virket det som. Han var uredd.

Og mens jeg har vært her i Barcelona har jeg innsett noe viktig. Jeg har funnet tilbake til noe jeg hadde mistet, den grunnen jeg hadde til å fortsette før, den gnisten, lidenskapen min for å reise og kunne lande et helt nytt og ukjent sted, å oppdage nye gater og møte og bli kjent med mennesker fra andre kulturer enn min egen. Det gir meg en grunn til å holde ut. Å se. Å se alt i et nytt lys. Ta på meg andre briller, la lyset treffe meg, la lyset sive inn.

I Barcelona fant jeg tilbake til noe jeg trodde jeg hadde mistet permanent. Under korona ble jeg fanget i en stillstand jeg ikke har sett noen vei ut av. Jeg er ikke lenger i stillstanden. Jeg er i bevegelse, eller kanskje har jeg vært i bevegelse hele tiden, bare at jeg har vært blind for det. Når jeg tenker over det har jeg ofte kommet tilbake til den samme følelsen. Jeg tror stillstanden handler om noe dypere. Jeg har alltid hatt behov for å gjøre og oppleve nye ting. Jeg begynner å kjede meg hvis jeg oppholder meg for lenge på samme sted. Jeg blir rastløs og utilpass hvis jeg ikke forandrer på noe, men blir i det samme år etter år. Jeg er ikke glad i å være i de samme rutinene hele tiden, snarere tvert imot. Jeg trenger struktur med fleksibilitet, men mest av alt trenger jeg følelsen av friheten til å kunne gjøre hva jeg vil når jeg vil, uten at noen kan stoppe meg.

Da jeg reiste til Roma hadde jeg vært nede i en dyp dal i lang tid i forkant. Roma ga meg livsgnisten tilbake. Jeg ble glad igjen. Jeg følte meg så lykkelig. Barcelona har gitt meg den samme følelsen. For første gang på lenge har jeg hatt hvilepuls i en hel uke. Jeg har ikke stresset selv om jeg reiste til en helt ny by med meg selv som eneste reisefølge. Mange blir stresset bare av tanken på å skulle reise alene, men jeg kjenner adrenalinet vokse og hjertet slå litt fortere. Jeg trenger det adrenalinkicket. Jeg trenger magesuget når flyet tar av fra rullebanen. Jeg trenger følelsen når flyhjulene treffer nytt land. Jeg trenger å se nye steder. Jeg trenger å bli kjent med nye mennesker. Jeg trenger å høre et nytt språk. Jeg trenger å lære en ny kultur å kjenne.

Fem år etter min aller første tur alene til Roma, dro jeg alene til Barcelona i april i år. Jeg visste at april kom til å bli en veldig spesiell måned på grunn av ettårsdagen for pappas bortgang 17. april. Derfor ville jeg være et helt annet sted den dagen, istedenfor å «grave meg ned» i sorgen hjemme.

De siste fem årene har tankene mine stadig vandret tilbake til Roma. Jeg har lett og lett etter den samme følelsen jeg hadde da. Følelsen av total frihet. Følelsen av å møte frykten for å være alene, og overvinne den. Hvordan jeg følte meg totalt avbalansert, kjente inspirasjonen strømme på og var i ett med meg selv.

Turen til Roma da jeg var 21 ble en av de beste reisene jeg noensinne hadde hatt. Jeg lærte på den turen akkurat hvor selvstendig jeg er, og jeg beviste for meg selv hvor mye jeg klarer når jeg går inn for det. Jeg innså også at det å reise og oppdage nye steder er noe som gir meg både glede, mestringsfølelse og inspirasjon. For når jeg reiser kan jeg være hundre prosent meg selv. Møte nye mennesker, fotografere, skrive og drømme meg bort i vakker arkitektur og kunst.

Et av mesterverkene til den kjente arkitekten Antoni Gaudi

Bydelen Barri Gòtic

La Pedrera

La Pedrera

Montjuic

Park Guell

Park Guell

Utsikt over byen fra Park Guell

Casa Batlló

Hospital de Sant Pau – Barcelonas første moderne sykehus

Palau de la Música Catalana

Sagrat Cor

Sagrat Cor

Havnen i Barcelona

Barceloneta

Utsikt fra Montjuic

Taubane opp til Montjuic

Sagrada Familia

Casd

Casa Vicens – et av de mange husene til Antoni Gaudi

I Barcelona fikk jeg nye venner fra mange verdenshjørner. Jeg møtte folk fra Chile og Brasil, Portugal, Singapore og Frankrike, og fra mange andre steder. Vi gikk ut og drakk sangria, og jeg spiste til og med min aller første paella.

Var ute og spiste paella, og drakk sangria flere ganger med mine nye venner fra Chile og Brasil

Jeg spiste min aller første paella med ei veldig hyggelig jente fra Frankrike

Livet uten pappa – ett år etter

Det har tatt meg over ett år å skrive denne teksten. Deler av den har ligget i utkast siden mai i fjor, tre uker etter at pappa gikk ut av tiden. Jeg har rett og slett ikke maktet å skrive den, og forholde meg til den forferdelige realiteten at pappa er borte. Borte for alltid. Fortsatt er det vanskelig å tro det er sant.

I går så jeg på et TV-program hvor en av pasientene fikk respiratoren sin koblet fra, og det kastet meg rett tilbake i en opplevelse jeg nærmest har fortrengt. I løpet av noen minutter satt jeg og hulket så høyt sent på kvelden at jeg måtte holde meg for munnen for ikke å vekke naboene. Jeg tror jeg satt sånn i over en halvtime. Jeg klarte ikke å stoppe. Kroppen min husket noe hodet har prøvd å viske ut.
For hvordan forholder man seg til opplevelsen av å sitte og se sin egen far forsvinne inn i døden?

---

8. mai 2021

Det er tre uker siden pappa døde av korona og kreft i dag, og det føles helt uvirkelig. På mange måter går det ikke opp for meg hvor raskt pappa ble så alvorlig syk som han ble. Knapt én måned. Ukene ble tilbrakt i et ubeskrivelig vakuum blandet med et håp om at det skulle gå bra, samtidig som meldingene fra sykehuset ble stadig mer dramatiske. Vi mistet aldri håpet om et mirakel helt til det siste, men fredag for tre uker siden gikk det opp for meg mer og mer at dette ikke kom til å gå bra. De 24 timene fra fredag til lørdag er timer jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg tror nesten ikke jeg pustet. Jeg turte ikke å se på telefonen. Ut på formiddagen på lørdagen da pappa døde hadde jeg fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset, og tok det nærmest som et positivt tegn. Det ble derfor et større sjokk enn jeg hadde sett for meg, da sykehuset ringte og sa at vi måtte komme så raskt som mulig. At pappa ikke kom til å overleve kvelden. Jeg forsto ikke betydningen av det da. Jeg tvilte aldri på at jeg skulle dra til sykehuset til pappa og ta farvel en siste gang, selv om ingen andre i familien kunne, og jeg var fullstendig klar over den mulige smitterisikoen.

Den dagen for tre uker siden er som frosset fast på netthinnen min. Samtalen med tanten min på benken utenfor sykehuset. Den blå, vakre himmelen som ble blurry bak tårene mine. De tyngste skrittene jeg noen gang har tatt mot resepsjonen. Da jeg møtte sykepleieren, Marit, som skulle følge meg til pappa.
Å ta heisen opp, og ha hjertet i halsen, og ha følelsen av å skulle kaste opp. Samtidig smil og latter over de fine tingene sykepleieren og jeg snakket om. En absurd blanding av død, sorg og smil og latter, og fine minner om alt det pappa og jeg hadde til felles innimellom kranglene og konfliktene. For vi var likere enn vi skulle tro, vi to. Med en stahet som jeg i dag er stolt av å ha arvet, fordi det er den som har fått meg hit jeg er i dag. Sterkere og rakere i ryggen enn noen gang, selv i møte med motgang og noe av det verste jeg har opplevd i livet mitt til nå. For aldri hadde jeg trodd at pappas bortgang skulle sette i gang slik en sentrifugering av følelser og tanker.

Begravelsen i Strømsø kirke, 30. april 2021

Pappas kiste

---

Ett år og snart en uke senere føler jeg akkurat det samme. Det går ikke opp for meg. Jeg orker ikke fullt og helt ta inn over meg realiteten. For det betyr at jeg må innse det faktum at det er altfor mange ting jeg aldri får sagt, at det er så mange ting pappa aldri får se meg gjøre. På mange måter plager det meg at pappa aldri fikk se meg bli friskere, og ta bedre valg for meg selv, og hvordan jeg stadig oppfyller flere av drømmene mine. Jeg håper han ser det allikevel, fra et eller annet sted, men det blir jo så klart aldri det samme.

Realiserer en stor drøm

Det har gått over fem og en halv måned siden sist. Jeg hadde fullstendig skrivesperre i fire måneder, da Drammen stengte ned for andre gang i november i fjor, og havnet ned i en alvorlig depresjon oppunder jul. Romjula var blytung. Rundt nyttår ble det bedre litt etter litt, og den siste måneden har jeg stort sett hatt det veldig bra. Skrivesperren løsnet en lørdag i midten av februar, og etter det har flere utfordringer i livet løst seg. Det skal jeg skrive mer om når jeg skal relansere denne bloggen.

Denne uken gjorde jeg endelig noe jeg alltid har drømt om, men som jeg aldri har turt å gjøre. For et par dager siden leste jeg ikke bare inn et dikt i studio for første gang i mitt liv. Jeg sang i et studio for første gang også. Jeg klarte å legge vekk prestasjonsangsten, og kanalisere de nervene jeg hadde inn i formidlingen. Jeg koste meg sånn med hele prosessen.

Jeg pustet, levde meg inn i ordene og inn i musikken, og vi ble ferdige med grunnlaget for den første produksjonen, på fem-seks tagninger i løpet av tre helt fantastiske og morsomme timer. Å, la det fortsette sånn!

I dag gikk det opp for meg at det å satse og gå all in på dette prosjektet handler om mye mer enn selve produksjonen. Det er et prosjekt hvor jeg kan jobbe med selvtilliten min og større tro på meg selv og mine ferdigheter. For det har alltid vært min store akilleshæl: At jeg ikke har trodd at jeg er god nok. Men tidene forandrer seg, og jeg har bestemt meg for å forandre på det. Gjennom, ikke bare å tørre å drømme, men faktisk å realisere denne drømmen. På ordentlig.

Og bli mer og mer den personen jeg er på dette bildet:

Vanskelige temaer må snakkes ihjel, ikke ties ihjel

Det går lang tid mellom hver gang jeg skriver. Det er akkurat som om hele koronasituasjonen har lammet meg, og gjort det vanskelig å være kreativ, men jeg håper jeg skal finne tilbake til kreativiteten fremover, fordi jeg egentlig har så mye på hjertet jeg har lyst til og behov for å dele med dere.

For syv år siden startet jeg denne bloggen med ett motto: At vanskelige temaer må snakkes ihjel, ikke ties ihjel. Allerede i 2013 bestemte jeg meg for å være åpen og ærlig om mine psykiske utfordringer, og livet mitt på både godt og vondt. Hvorfor? Fordi jeg ikke ønsket å skamme meg lenger, og fordi jeg så det store behovet for mer åpenhet og innsikt i hvordan det er å leve med og takle psykiske helseutfordringer.

Siden da har jeg kommet langt, på mange måter, på tross av at jeg har vært på en konstant berg- og dalbane med både store oppturer og store nedturer. Jeg har beskrevet det jeg har mestret og fått til, og de vanskelige periodene jeg har hatt det veldig tøft, og jeg fortsetter å gjøre det på syvende året, fordi jeg ser det nytter, ikke bare for meg selv, men for andre. Og på mange måter tror jeg åpenheten har blitt min mission.

Å vise hvor mangefasettert livet kan være, og at øyeblikksbildet i form av en enkel Facebookstatus ofte ikke viser det som finnes bak fasaden. Snarere tvert imot er feeden på Facebook ofte fylt opp av mer eller mindre lykkelige stunder og øyeblikk, selv om det på den andre siden nå vises et litt mer nyansert bilde av virkeligheten enn før.

Likevel tror jeg vi fortsatt trenger mer åpenhet, men ikke bare det.
Vi trenger kunnskapen om livet bak fasaden som blir formidlet gjennom åpenheten. Kunnskap som igjen minsker fordommene mot mennesker med psykiske utfordringer, og som gir innsikt inn i rom vi vanligvis ikke har tilgang til, med mindre man kjenner noen som sliter, og som velger å fortelle åpent om det.

På tirsdag kom jeg hjem etter å ha vært innlagt i 12 dager på grunn av en ny depressiv episode med mye selvmordstanker. Når jeg havner nede i mørket, på det verste, føler jeg meg fullstendig handlingslammet, og ute av stand til å gjøre noe som helst. Dagene føles meningsløse og håpløse, og jeg føler meg konstant nedstemt og trist uansett hva jeg gjør eller ikke gjør. Jeg får følelsen av at det ikke er noe vits i å gjøre noe, fordi det aldri kommer til å bli bedre, og tanken om at den eneste løsningen er å dø får grobunn i tankene. Da blir jeg innlagt, fordi jeg trenger hjelp til å holde ut, og være sammen med noen som kan bære håpet for meg, når jeg ikke klarer det selv.

De siste tolv dagene, under innleggelsen, har fokuset vært på å få dekket mine helt basale behov. Å få i meg mat, å få sove, å være sammen med andre mennesker, å få meg litt frisk luft, å hvile og å snakke om det som er tungt. For når jeg er deprimert blir selv de enkleste oppgaver vanskelige og utfordrende å gjøre på egenhånd. Kroppen kjennes som bly. Beina vil nesten ikke bære meg. Maten smaker ikke, og jeg må tvinge meg selv til å spise. Søvnen er også fraværende eller veldig urolig. På Maslows behovspyramide er dette grunnleggende behov som må dekkes før man kan bevege seg oppover på pyramiden.

Et veldig ærlig og nakent bilde av meg fra da jeg var innlagt på DPS Thorsberg i forrige uke.

Nå som jeg er hjemme igjen må jeg tviholde på rutinene og strukturen i hverdagen min. Jeg er på Fontenehuset i alt fra tre til fem timer hver dag, og det har vært et viktig sted for meg de siste fem og et halvt årene, hvor jeg har mange støttespillere som motiverer meg. Jeg forsøker også å få inn en treningsøkt hver dag, fordi det har blitt et fint fristed for meg, hvor jeg fullt og helt må fokusere på riktig teknikk og utførelsen av øvelsene jeg skal gjøre. Det kommer jeg mer tilbake til i et senere innlegg.

Fredag i neste uke skal jeg til min nye behandler på Asker DPS, som blir min niende på åtte år, og jeg kjenner faktisk at jeg grugleder meg. Men jeg prøver å håpe på at hun kan bli et friskt pust i min behandling, og forhåpentligvis en ny start på blanke ark. For det kjenner jeg at jeg trenger mer enn noen gang. Å få en ny vurdering av noen utenfra som aldri har møtt meg før, og som kanskje kan gi meg den behandlingen jeg har etterspurt de siste årene. Traumebehandling. Bearbeiding av alle de vonde opplevelsene jeg hadde i barne- og ungdomstiden min. Noen som kan forstå og faktisk ta seg tid til det inni meg som gjør så vondt. Som kan lytte til det jeg forteller, og som etter hvert kanskje kan gi meg riktig diagnose og behandling for den.

Jeg håper det. Lever i håpet. For håpet er det viktigste vi har.

Hvor skal jeg, og hvor vil jeg?

Det er spørsmål som jeg konstant har i bakhodet. Drømmer. Ønsker for fremtiden. Hva skal jeg finne på fremover? Hva skal jeg fylle tiden min med? I denne koronaperioden har alle planene jeg hadde blitt forandret eller satt på vent, og det er nok mange som kan kjenne seg igjen i at dette halvåret har blitt alt annet enn det vi hadde sett for oss. Så hvor går veien videre nå?

Kveldstur på Union Brygge for noen dager siden. Foto: Liv-Christine Hoem

Det ærlige svaret er: Jeg vet ikke. Jeg prøver å finne noen nye mål å strekke meg mot, men klarer ikke helt å finne verken lysten eller motivasjonen nå for tiden. Kanskje har det med situasjonen vi har stått i de siste fem månedene å gjøre? At alt ble snudd på hodet, og at mange ting ikke er som før, og at så mye føles usikkert og uforutsigbart? Man kan jo nesten ikke legge planer, fordi vi ikke vet hvordan det blir fremover. Kommer smitten til å øke igjen eller klarer vi å få den under kontroll? Hvordan blir den siste halvdelen av 2020, og hvordan blir starten av 2021? Mange ubesvarte spørsmål, med andre ord.

Livet står litt på vent, og imens forsøker jeg å opprettholde en form for struktur og rutine i hverdagen. I det daglige er arbeidsfellesskapet på Fontenehuset Drammen veldig viktig for meg, og har også vært det de siste fem og halvt årene. Spesielt i denne koronatiden har støtten fra menneskene på Fontenehuset vært uvurderlig, og da jeg lå syk i karantene i mars-april hadde jeg faktisk ikke klart meg uten dem.

En vakker sommerfugl på terrassen på Fontenehuset. Foto: Liv-Christine Hoem

Nå fyller jeg dagene med fine hobbyer og flotte mennesker. Jeg prøver å skrive litt hver dag, og er titt og ofte ute med kameraet for å fange noen nye øyeblikk. Jeg er på treningssenteret rett ved her jeg bor en times tid hver dag, og når nye rekorder rett som det er nå for tiden. Treningen har blitt et sted jeg kan ha tankefri, hvor jeg må fokusere fullstendig på utførelse og teknikk, rett og slett fordi jeg ikke kan miste fokus og konsentrasjon når jeg løfter tungt.

Fremover må jeg prøve å sette meg noen nye mål for å ha noe jeg kan jobbe frem mot. Høyere utdanning? Ny jobb? Praksis? Noe helt annet? Det jeg vet med meg selv er at dette er noe jeg må finne ut av, fordi jeg er en person som holder meg frisk med god balanse mellom hvile og aktivitet. Det å ikke ha noe å gjøre, og ikke ha noe å gå til, er noe jeg vet gjør meg syk, og får hele meg i ubalanse. I våres opplevde jeg akkurat det, da jeg plutselig havnet i fullstendig isolasjon i tre uker. Heldigvis har jeg kommet meg opp igjen nå, fra den dype dalen jeg var i april, mai og deler av juni.

Og jeg har som mål å fortsette å holde meg så stabil som mulig. Hvordan? Etter årevis prøving og feiling, og etter hvert lang erfaring på dette området, har jeg funnet ut av hva som fungerer og hva som ikke fungerer for meg. Jeg har det best når jeg fokuserer på å opprettholde gode søvnrutiner, har et godt kosthold, trener jevnlig, har meningsfylte aktiviteter i hverdagen og klarer å balansere det hele med nok hvile innimellom slagene. For meg har disse tingene veldig mye å si, og jeg merker at jeg hele tiden balanserer på en tynn line, men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, og ikke fokusere så mye på de negativene tingene, men de positive, det jeg mestrer i hverdagen og i livet. At jeg er bra nok, og bevise for meg selv at jeg får til det jeg går inn for.

Jeg må tørre å drømme igjen

Det er snart to måneder siden sist, og det har vært stille fra denne kanten. Jeg har ikke hatt overskuddet, lysten eller energien til å legge ut noe særlig i noen sosiale medier. På et tidspunkt lurte jeg også på om jeg skulle slutte å blogge, men etter såpass mange år klarer jeg ikke å la være, fordi jeg har så mye jeg gjerne vil formidle.

For jeg må tørre å drømme igjen. Om fremtid, om å ta høyere utdanning, om å reise til alle de stedene jeg enda ikke har vært, om å få publisert boken min, om å jobbe som journalist og om å kunne gjøre en forskjell.

De siste månedene har jeg ikke drømt, hatt troen på at jeg kan klare det eller følt så mye håp. Snarere har jeg kjent på motløsheten, sorgen over det som ikke ble slik jeg hadde sett for meg, tristhet, nedstemthet, sinne og følelsen av avmakt.

Da koronaen kom og Norge ble stengt 12. mars, ble livet mitt og så mange andres snudd på hodet fra en dag til en annen. Alt det vanlige var plutselig uvanlig. Hverdagen ble revet vekk. Jeg fikk korona, ble sykemeldt og sendt rett i karantene og isolasjon i 14 dager. For min del varte isolasjonen i enda to uker fordi jeg ikke ble kvitt koronasymptomene, og jeg tror denne ufrivillige isolasjonsperioden er noe av det vanskeligste jeg har opplevd i mitt liv.

Jeg kunne like gjerne blitt sendt i fengsel. For det var slik det føltes. Jeg følte meg innestengt i min 40 kvadratmeter store leilighet, og etter hvert som dagene gikk, og jeg ikke kunne gå ut, begynte jeg å føle mer og mer på angsten, rastløsheten og desperasjonen. Tilslutt gikk jeg i ring, rundt og rundt på stuegulvet, bare for å få beveget på meg, og jeg visste ikke lenger hvor jeg skulle gjøre av meg. Det må være tilnærmet slik et dyr i bur må føle seg.

Det å komme ut av karantene og isolasjon etter 30 dager, og se blå himmel og mennesker, og kjenne på frisk luft igjen og kjenne varmen fra solen mot huden, var som å åpne øynene for første gang, og bli født på ny, men jeg var langt ifra lykkelig. Jeg var utslitt, nedstemt og deprimert, og følte at alt var meningsløst og håpløst.

I etterkant har jeg forsøkt å finne tilbake til følelsen jeg hadde i januar og februar, da jeg nettopp hadde startet å jobbe i Næringsforeningen i Drammensregionen. Følelsen som ikke kan beskrives på annen måte enn lykke. Da var jeg i en tilstand og hverdag fylt av glede og mestringsfølelse. Jeg sto opp om morgenen og gledet meg til å gå på jobb, jeg var motivert for å gjøre en så god innsats som mulig. Jeg ville bevise at på tross av alle år med sykdom og motgang og vanskeligheter, så kunne også jeg hevde meg i arbeidslivet, på en arbeidsplass, og være en helt normal kollega, som alle de andre, og utføre arbeidsoppgavene mine på en god måte. Og jeg fikk det til. Jeg klarte det. Om så jeg bare rakk å jobbe i to og en halv måned før jeg fikk korona, så fikk jeg vist meg fra min beste side, og jeg lærte så mye, og tar med meg alle erfaringene jeg rakk å få videre.

Sommerfest i Næringsforeningen i Drammensregionen 25. juni 2020.

For meg har det vært viktig å erkjenne overfor meg selv at jeg ikke kunne noe for hvordan situasjonen ble, fordi pandemien og konsekvensene av den var fullstendig utenfor min kontroll, og noe som ingen av oss hadde kunnet forutse. Det har tatt lang tid å komme dit at jeg klarer å se på de to og en halv månedene jeg var i jobb som mestring, og ikke et nederlag, fordi det tok så brått slutt som det tross alt gjorde. Og jeg har måttet si til meg selv så mange ganger at:

«Det var ikke din feil. Det var ingens feil. Om du skulle gitt noen skylden og vært sint på noen, så måtte det ha blitt pandemien.»

På sett og vis er det ganske tragikomisk at hele situasjonens skyld er en pandemi, som tatt ut av en eller annen virusfilm, men nå er det også det som er realiteten, enten jeg vil eller ikke, og det viktigste spørsmålet nå er:

Hvor går jeg videre?

Det blir det neste jeg må finne svaret på, og jeg tror fasiten ligger nærmere enn jeg tror.

Jeg må tørre å drømme igjen.

25

Å bli 25 føles fantastisk, absurd og surrealistisk på en gang. For dere som kjenner meg, så vet dere at jeg ikke tar det forgitt i det hele tatt på grunn av min forhistorie. Jeg trodde aldri jeg skulle bli 20, var innlagt og ville dø. Ble 21, var innlagt og orket ikke mer da heller, ble 22, og 23 og 24 på tross av at jeg hvert år har slitt så mye at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Det er trist å si det, at jeg alltid har trodd jeg kom til å dø ung, men nå er jeg 25, og rakk med to dagers margin og ikke være innlagt denne bursdagen også.

Det at jeg har nådd milepælen å bli et kvart århundre er kanskje min største bragd så langt i livet. For den siste halvannen måneden har jeg gjennomgått en av de tyngste depresjonene jeg har opplevd på mange år, totalt fastlåst i håpløsheten, meningsløsheten og følelsen av at ingenting var noe vits i, fordi jeg bare hadde lyst til å gi opp og dø uansett. Likevel er jeg her enda, og idag er jeg sjeleglad for at jeg overlevde denne gangen også, selv om jeg ikke trodde jeg skulle holde ut mer.

For denne dagen er så vakker. Byflaggene og de norske flaggene på bybrua mot den knallblå himmelen, solstrålene som treffer vannflaten og får det til å glitre. Stor, iskald mokka fra Starbucks. Fantastisk fine og rørende hilsener som fortsetter å strømme inn på melding og i sosiale medier, som minner meg på hvor mange gode og betydningsfulle mennesker jeg har i livet mitt. Jeg kjenner takknemligheten helt inn i hjertet, og jeg feller noen tårer når jeg føler på all kjærligheten og omsorgen fra alle menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt, og som jeg gleder meg til å se igjen når koronaen er over.

Da jeg våknet idag følte jeg på glede for første gang på halvannen måned, og det er som om depresjonen har lettet litt, endelig! Senere idag skal det feires med gode venner, og da skal vi kose oss på terrassen min med pizza, kaker og vin langt inn i natta, som seg hør og bør på en slik viktig dag som denne.

Konsekvensene av koronaisolasjon

Snart tre og en halv måned siden sist. Absurde og surrealistiske måneder. Pandemi. Covid-19. Isolasjon. Sykdom. Karantene. Null klemmer og nærhet. Gudene vet hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive de siste månedene, hvor mange ganger jeg har forsøkt å fullføre dette innlegget uten å få det til. I utkast ligger nærmere 15 uferdige innlegg jeg aldri fullførte. Det hele har føltes så uvirkelig, rart og fjernt.

Hvor skal jeg starte? Den siste halvannen måneden har jeg slitt med en tung depresjon. Bortsett fra tre dager hjemme, har jeg vært innlagt siste delen av april og godt og vel hele mai, før jeg ble utskrevet på tirsdag denne uka. Det har vært ekstremt tungt og tøft denne gangen. Kanskje tyngre enn jeg noensinne har opplevd en depresjon, og jeg har vært gjennom ganske så mange de siste åtte årene. Jeg føler meg fremdeles fastlåst i det depressive tankesettet, og jeg synes det er veldig vanskelig å bryte ut av det, men jeg nekter å gi meg!

Og her kommer min brutalt ærlige beskrivelse av hvordan den siste halvannen måneden har vært for meg:

Hver eneste dag har jeg våknet med følelsen av at alt er håpløst, meningsløst og nytteløst. Jeg har hatt mye selvmordstanker og tenkt mye på døden, at det ikke er noe poeng eller mening med å leve lengre. Livet har tidvis føltes fullstendig uutholdelig.

Men jeg er fremdeles i live, jeg sitter her og skriver enda, for jeg har fått hjelp og støtte til å håndtere alle disse tankene som har vært altfor vanskelige å skulle håndtere alene. Det er derfor jeg har trengt å ha mennesker rundt meg hele døgnet såpass lenge. Å bli passet på, for å holde meg i live, for å klare å holde ut, bare litt til, litt til, og så enda litt til. Jeg har måttet ta fem minutter av gangen, en time av gangen, en dag av gangen, men har heldigvis ikke måttet gjøre det som har føltes umulig, på egenhånd.

For alle trenger vi noen. Når det går bra og når det stormer som verst, og denne gangen trengte jeg det, kanskje mer enn noen gang, å bli sett, å bli hørt, å bli tatt på alvor, men kanskje aller mest å bli tatt vare på og det å ha noen i umiddelbar nærhet når ting skulle bli for vanskelig, og jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde ut mer.

Min lille, og kanskje eneste motivasjon, har vært at jeg fyller 25 på søndag, at jeg vil og har lyst til å oppleve å bli et kvart århundre ung. At ikke alt skal være forgjeves. Så mørkt har det vært. Jeg har ikke sett noen vei ut, jeg har følt mange dager at jeg nærmest har blitt torturert. Alvorlig depresjon føles slik. Den har tappet meg fullstendig for energi, til et punkt hvor jeg knapt orket å stå opp av sengen, få i meg mat, gå en kort tur eller gjøre noe som helst fornuftig om dagene. Jeg har måttet tvinge meg selv til å opprettholde en form for struktur og rutine i hverdagen, fordi alt har vært så vanskelig. Det har bestått i å forsøke å få sove mer enn tre timer om natten, tvinge meg selv til å spise og gå en kort tur hver dag, for å få bittelitt dagslys, og alt dette måtte jeg motiveres til av personalet under innleggelsen, fordi jeg aldri ellers hadde klart det selv.

Nå har jeg vært hjemme i tre dager, for første gang siden 26. april, og jeg skal ikke stikke under en stol at det er tøft, og at det fremdeles handler om å holde ut dagen, men jeg har god oppfølging og folk som bryr seg, og jeg skal klare dette, på et eller annet vis. Slik jeg har klart det alle de andre gangene før.

Du er jo midt i drømmen nå

Denne uken bidro jeg til min sjette bok (den ene er min egen diktsamling på et amerikansk forlag), og det føles absurd og fantastisk på en gang, her jeg sitter med boken ved siden av meg som jeg har mitt dikt og navn i. Her om dagen snakket jeg om mitt nyeste bokbidrag med en venn, og min drøm om å utgi min egen diktsamling, på norsk, og da sa han:

«Du er jo midt i drømmen nå, du!»

Helt ærlig har det ikke slått meg i det hele tatt, og derfor trengte jeg at noen påpekte det. På mange måter føles det ikke helt virkelig, samtidig har jeg en strøm av lykke i meg, og jeg blar i boka, leser de andre diktene, mens jeg sitter i stillheten i leiligheten min, og klyper meg litt i armen over det faktum at det i denne boken er dikt fra store poeter som Robert Bly og Tomas Tranströmer, med flere. For et selskap, for en ære!

Diktet mitt «Kan dere ikke bare punktere en gang til?» i boken 99 dikt om glede samlet av Helge Torvund for Cappelen Damm.

På jobb på torsdag deklamerte jeg diktet mitt for kollegaene mine i Næringsforeningen, og det var stas. Da fortalte jeg også historien bak diktet mitt, familiebildet som noen har gitt tittelen «Kan dere ikke bare punktere en gang til?» fra en sykkeltur i fjellet, om farmor og hennes venninne som ler av farfars ablegøyer bak kameraet. Farfar som nesten aldri var på noen bilder, fordi det var han som fotograferte og frosset øyeblikkene fast på film.

Jeg føler meg heldig som sitter på et helt unikt galleri av familiebilder fra oldefars generasjon til idag. Bilder som viser en helt annen tid, som gir et innblikk i livene og historiene til mine forfedre, og det inspirerer meg til å ville fortelle noen av dem. Bare se på disse bildene:

Reinsfjell

Sunndalsfjorden

Farmor ute på båten i Flemma.

Farmor i gang med hesjing.

Her er onkelen min (nr. 2 fra høyre), oldefar (nr. 3 fra høyre) og noen andre staute, flotte dresskledde herrer. Farfar er selvfølgelig bak kameraet.

En dag håper jeg å bli ferdig med diktprosjektet jeg har jobbet så lenge med, og det går sakte fremover, men samtidig har jeg ikke lyst til å stresse med noe som føles så viktig for meg. Når boka er ferdig må det føles riktig, og være noe jeg kan være stolt av å presentere for resten av verden. Men akkurat nå skal jeg bare nyte det jeg har oppnådd, gi meg selv lov til å føle på et snev av stolthet og være tilstede litt, midt i denne drømmen.

Lykken i hverdager og veien til jobb

Jeg tror jeg endelig har funnet ut av det. Hverdagene. Det som er selve livet. Ikke DPS, sykehus, psykiatriske avdelinger, Legevakt, leger, psykologer, sykepleiere, psykiatriske sykepleiere, oppfølging og medisiner. Mer og mer fases jeg ut av systemet, og mer og mer inn i livet. Jobb tre dager i uka. Opp på samme tid hver morgen, og i seng hver kveld, til nesten samme tid. Jeg møter og er sammen med fine mennesker både på jobb og på fritiden, jeg trener, er ute i frisk luft, og prøver å skynde meg sakte med boka jeg skriver.

Dagene mine er ikke lengre preget av meningsløshet, håpløshet og tunge tanker. Som alle andre har jeg dårlige dager innimellom, men nå er jeg ikke i konstant storm og uvær med svarte, truende tordenskyer hengende over meg. Jeg har lært meg å takle de vonde minnene mine, og ikke minst de vanskelige følelsene, som fremdeles kan dukke opp, på en annen og ikke selvdestruktiv måte.

Det var sommeren 2017 jeg tok et bevisst valg, og bestemte meg for å begynne og utfordre mine egne tanker. En dag gikk det opp for meg at jeg ikke kunne fortsette i det samme selvdestruktive sporet lengre, fordi måten jeg tenkte på ødela meg og livet mitt. Det har tatt lang tid å komme til den erkjennelsen at jeg, etter selv å ha blitt utsatt for mye vondt av andre gjennom barndommen, i de senere årene har fortsatt å utsette meg selv for dette, gjennom å opprettholde de vonde ordene jeg hørte, og la dem dra meg ned. Det gjorde at jeg utsatte meg selv for mye vondt, og satte meg selv i destruktive situasjoner.

Nøkkelen til endring lå i erkjennelsen av at jeg ikke lenger kunne leve slik jeg gjorde. At jeg bevisst måtte gå inn for å velge forandring, og være motivert og rustet for å stå i vanskelighetene.

Og tro meg, det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har måttet gjøre. For det å skape endring i min egen tankegang og måten å håndtere følelser på har tatt lang tid. Det har tatt meg syv år å komme dit jeg er i dag, med nærmere 200 innleggelser, intensiv behandling på DPS og oppfølging fra kommunen, og jeg har fremdeles mye å jobbe med og mye å lære, men har vi ikke alle det? Det viktigste er at jeg startet på en reise sommeren 2017 mot et liv jeg kunne leve og blomstre i, istedenfor å forvitre og tilslutt bli borte.

I dag var jeg og fortalte om hvordan de siste syv årene har vært for meg, direkte, på NRK Buskerud, om den berg- og dalbanen jeg har vært i, med store oppturer og nedturer. Det jeg håper er at min historie og mine erfaringer kan være til inspirasjon for andre som sliter nå, at jeg kan formidle at tross en traumatisk barndom med alvorlig mobbing både fysisk og psykisk, tidvis alvorlig sykdom og dype nedturer, så er det mulig å komme seg opp og ut av det, og gå videre i livet, til en «normal» hverdag (snart) helt uavhengig av hjelp fra systemet og ut i det ordinære arbeidslivet.

For i januar i år hadde jeg min siste time på DPS i behandling, og før sommeren, hvis alt går etter planen og livet fortsetter å se like stabilt og bra ut som det gjør nå, skal jeg fase ut oppfølgingen jeg får fra kommunen hver tredje uke. Det betyr at jeg da for første gang siden jeg var atten kommer til å stå helt på egne ben, uten oppfølging fra psykiatrien, og jeg er fast bestemt på å nå også det målet. Ikke bare er jeg fast bestemt, men kanskje enda viktigere: Jeg har troen på det!