Endelig kommer jeg til deg, Paris!

Ja, du leste riktig. Tiden har endelig kommet for at vi reiser til Paris i morgen. Jeg kan nesten ikke tro det, her jeg sitter med kofferten på gulvet, midt i pakkingen, og prøver å ta ut flere og flere ting, fordi jeg alltid pakker altfor mye, og ender opp med ikke engang å bruke halvparten av det jeg tok med meg. Altså, jeg skal til Paris, jeg skal til Frankrike, for første gang, og jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å beskrive det engang.

I Paris skal vi se noen av de aller mest kjente landemerkene, vi skal gå i fotsporene til Baudelaire, Sartre og Camus på deres Café de Flore, vi skal se Luxembourghagen, Triumfbuen, Eiffeltårnet og så mye mer. Med andre ord skal vi se noe av det Paris er aller mest kjent for. Jeg håper også å få tid til å rote meg litt bort i «the city of lights» på egenhånd en ettermiddag, og bare vandre gatelangs på måfå, uten en plan, og utforske, oppleve, og ta inn impulsene fra pariserlivet. Og forhåpentligvis blir jeg også inspirert til å skrive masse!

Underveis på turen kommer vi til å få flere oppgaver hvor vi skal skrive dikt, og temaet er selvsagt «urbanitet,» siden vi tross alt er i en storby som yrer av liv. Jeg skal prøve å dele litt oppdateringer underveis, både fra skrivingen, men også bilder jeg tar, og litt småskriverier rundt opplevelsene vi har, hva vi gjør og hva slags inntrykk jeg får av Paris.

I morgen må jeg stå opp klokka seks – for vi skal ta Flytoget som går 08:02 i morgen, og siden vi er over 20 elever + 2 lærere, har vi beregnet god tid til togstasjonen. Flyet går ikke før 11:05, men det er deilig å ikke måtte stresse på formiddagen. Det blir også en forholdsvis kort flytur, på cirka 2 timer med SAS, noe som slettes ikke er ille. Jeg kan derfor regne med at vi er i Paris og Frankrike rundt klokka ett i morgen. Å, det blir så gøy. Jeg gleder meg masse.

Nå skal jeg pakke ferdig, bruke resten av ettermiddagen til å slappe av, og legge meg tidlig i kveld, slik at jeg kommer meg opp i morgen tidlig.

Vi skrives før dere vet ordet av det.

À bientôt!

Louvre
Grey Arc De Triumph
Triumfbuen
paris-parks
Jardin de Luxembourg
The Eiffel Tower
Eiffeltårnet
Advertisements

Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.

Du går ved siden av meg, farmor

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, og har begynt på et nytt poetisk prosjekt, hvor jeg ønsker å skrive om fortida, familiehistorie, minner, savn, betydningen farmoren min hadde for meg, og fremdeles har for meg, selv om hun ikke lengre er i live, og døde da jeg var bare fem år gammel i 2000, for sytten år siden.

Nå for tida har vi om poesi i Forfatterklassen, som jeg også tidligere har nevnt, og i det siste har vi studert Nils-Øivind Haagensens fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene» – lest, diskutert og tolket. Og i dag kom faktisk forfatteren selv, Nils-Øivind Haagensen, på besøk til oss i Forfatterklassen. Det ble en utrolig spennende og givende samtale i klasserommet, både før og etter lunsj, om poesi, skriveprosessen og bøkene til Haagensen.

Helt tilslutt fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive «så eller og så» gjennomgående i et dikt, med den felles startsetningen: «Jeg våkner/våknet kvart over sju,» og det ble mange spennende resultater ut av denne oppgaven i klassen, syns jeg. Mest av alt, var det fascinerende å se hvor forskjellige diktene våre ble, og hvordan vi alle har et slags personlig preg på det vi skriver. Og dere skal faktisk få lese det jeg skrev i dag, som formessig i stor grad er inspirert av Haagensens lengere passasjer og tekstblokker, fordi det ble bedre enn jeg trodde det skulle bli:

«Jeg våkner kvart over sju, og så står jeg opp, og så blir jeg stående på gulvet, og så treffer de bare fotsålene mine det kjølige gulvet, og så lar jeg føttene mine kjenne hvordan det er å berøre noe så kaldt, og så tenker jeg over hvor kaldt gulvet på rommet mitt faktisk er, og så presser jeg føttene ned i linoleumen for å kjenne etter litt ekstra, som for å kjenne, kjenne noe, er jeg til nå, og så står jeg her midt i rommet, og så tenker jeg, er det slik det er å være tilstede i nuet, så står jeg her på gulvet, og så lar jeg togene kjøre fram og tilbake forbi meg, også står jeg her på perrongen, uten å gå på noen av dem, og så kjenner jeg luftstrømmen toget skaper i det det farer forbi, og så legger jeg merke til alle menneskene som beveger seg rundt meg, og så står jeg her midt i vrimmelen av mennesker som går av og på togene, og så slår det meg at jeg enser og ikke enser noe av det som skjer rundt meg, også er det som om jeg er i et nullpunkt, og så soner jeg mer og mer ut, og så er det som om ingenting eksisterer mer, og så er jeg i et nullpunkt, så er jeg i en ikke-eksistens, og så står jeg der midt på den betongbelagte perrongen, også er skoene mine plantet ned i perrongen, og så kjenner jeg hjertet mitt slå som en bilalarm, og så skjønner jeg at kanskje det er en bilalarm jeg hører, og så fader jeg inn og ut av nuet, og så tar jeg inn alle inntrykkene, og så lar jeg dem passere, og så lar jeg alle impulsene krype inn under huden min igjen, og så lar jeg dem fare forbi, menneskene, togene, lyden av trillekofferthjul som dras bortover betongen, intens prating, høylytt latter, og så gir jeg slipp.

Besøket i dag var for meg ekstra inspirerende, og det har faktisk resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen, bare iløpet av dagen i dag, og det må være personlig rekord på åresvis. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg skrev så mye på en dag – med andre ord er jeg i skriveflyten for øyeblikket, og det er i slike perioder som dette jeg virkelig skjønner hvorfor jeg alltid har elsket å skrive så mye som jeg gjør, nettopp av den grunn at jeg ønsker å komme inn i den flytsonen, hvor ordene bare strømmer ut gjennom fingrene mine, uten at jeg trenger å anstrenge meg eller tvinge det fram. Når det bare kommer av seg selv, som i en strøm, slik jeg føler det gjør nå også, i dette blogginnlegget.

Og etter timen var over i dag fortsatte jeg å være i den spesielle skriveflyten jeg kom inn i tidligere på dagen, dermed begynte jeg å skrive på en idé som har utviklet seg i hodet mitt over flere år, et prosjekt som omhandler familiehistorien min, og spesielt farmoren min, som har betydd enormt mye for meg, selv om hun ikke lengre er i live. I dag endte jeg opp med å skrive et dikt til farmoren min, om den samme drømmen jeg tidvis hadde annenhver natt i flere år – at vi går hånd i hånd nedover gata utenfor blokka der jeg vokste opp, at hun tar hånda mi, og sier:

«Alt skal bli bra, alt skal bli bra, jeg passer på deg.»

Og denne drømmen, og disse orda, er noe jeg aldri har klart å glemme, fordi det var så sterkt – kanskje enda mer spesielt er at jeg for noen år siden, og dette har jeg ikke fortalt til noen, bortsettfra et par nære familiemedlemmer, møtte et medium ved en tilfeldighet da jeg var innlagt en gang på Kongsberg DPS for nærmere fire år sida. Mediumet (hun) hadde aldri møtt meg før, vi hadde ikke engang hilst på hverandre, da hun kom bort til meg, og sa at vi måtte sette oss ned, fordi det var noe hun så sterkt hadde behov for å fortelle meg. Det skal nevnes i denne sammenhengen at hun ikke på noen måte visste noe om meg, hvem jeg var eller hvor jeg kom fra, og at hun dermed ikke kunne vite noe om familiemedlemmene mine.

I alle år, da jeg bodde hjemme i barndomshjemmet mitt, hadde jeg hatt en følelse av et nærvær ved senga på rommet mitt, men klarte aldri å skjønne hva det var, og det var da hun (mediumet) sa at:

«Du trenger ikke å være redd. Det er farmoren din som står ved senga di, og passer på deg.»

Og jeg har aldri, aldri glemt den samtalen med mediumet. Jeg ble først sjokkert – for hvordan i all verden kunne hun vite når farmoren min døde, hva hun døde av, hvor gammel hun ble, hvordan rommet mitt så ut, og at det i det hele tatt var min farmor, når hun ikke engang visste hva jeg het eller hvor gammel jeg var? Noen ganger forstår jeg det fortsatt ikke, men der og da ga det hun (mediumet) sa så mening, fordi det ga meg en slik ro, som jeg ikke på noen måte er i stand til å beskrive med ord. I det øyeblikket var det som om noe falt på plass, og i alle årene etterpå har jeg følt nærværet av farmoren min, som en slags skytsengel som passer på meg.

Tilslutt tenkte jeg å la dere få lese et utdrag av det lengere diktet jeg skrev til farmoren min etter timen i dag, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

DSC_0324
Farmor og meg året før hun døde

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Min vonde mobbehistorie: Mobberen på venterommet

Jeg har vært veldig dårlig til å oppdatere bloggen de siste ukene nå, fordi jeg har hatt fullt opp med oppgaver og sosiale happeninger både på, og utenfor skolen. Det er selvfølgelig veldig hyggelig og bra at jeg har så mye å gjøre, og er med på såpass mange ting som jeg tross alt er, men det betyr dessverre at noe annet må vike. I tillegg til at ukene mine har vært travle må jeg midt oppi dette passe både på meg selv, og på helsen min, slik at jeg ikke får nye depressive episoder, slik jeg så ofte har fått før. Etter min erfaring fra tidligere har ofte disse episodene blant annet blitt trigget av stress, at jeg gjør for mye og ikke klarer å finne en balanse i livet mitt. Det er noe jeg fremdeles jobber med å finne ut av, og bli bedre på, og jeg tror det er noe jeg må fortsette å jobbe med i fremtiden også.

De siste ukene har jevnt over vært bra, men jeg har dessverre innimellom opplevd å ikke ha det så bra også. Spesielt de to siste ukene har vært tøffe. Noe av grunnen til det er at jeg for litt over to uker siden møtte en av de verste mobberne fra barneskolen, på venterommet på DPS, av alle steder, og jeg ble så sjokkert den dagen, da jeg satt der, at jeg ikke klarte å røre meg, og kjente at jeg ikke fikk puste. Brystet mitt snørte seg sammen, jeg begynte å svette, hendene mine ble klamme, og jeg frøs fast i setet jeg satt på. Jeg satt faktisk plutselig nesten rett ved siden av ham som terroriserte, plaget og mobbet meg  både fysisk og psykisk gjennom fem år på barneskolen. Han jeg har prøvd å unngå i alle år, alle stedene jeg har unngått å dra for å slippe og møte ham, hvordan jeg har kartlagt mesteparten av byen og nærmest gjettet meg fram til hvor jeg mest sannsynlig kunne møte på ham, også møter jeg ham på venterommet på DPS, av alle plasser, der jeg har gått til behandling i snart fire år, og ikke møtt på ham. Før nå. Det satte meg fullstendig ut av spill. Jeg ble kvalm, svimmel og trodde jeg skulle besvime. Jeg ble livredd. Jeg fikk fysisk vondt inni meg, og klarte nesten ikke å reise meg opp da behandleren min faktisk kom og ropte opp navnet mitt.

Å møte ham trigget så mye vondt inni meg. Overveldende følelser og tanker jeg så lenge har prøvd å unngå, fordi det har vært for vanskelig å forholde meg til. Det konstante helvetet han skapte for meg, og som jeg aldri kom meg vekk fra eller ut av. Jeg var fanget, som i et fengsel, på grunn av ham, hver eneste dag på skolen, og da jeg møtte denne gutten igjen, som nå har blitt voksen, på venterommet, ble jeg først livredd, akkurat slik jeg var den gangen, for så altfor mange år siden, da han hadde både det fysiske og det psykiske overtaket på meg, og jeg hadde vondt i magen hver eneste kveld og hver eneste morgen, fordi jeg gruet meg sånn til å gå på skolen.

Jeg husker nesten ingenting fra barndommen min, fordi jeg levde i konstant frykt og angst. Syv eller åtte år av livet mitt er som et sort hull i hukommelsen min, fra jeg var seks år til jeg er nærmere femten år. Det er med andre ord et stort spenn i tid. I denne perioden har jeg ingen «normale» minner, slik man gjerne husker, som minner fra ferier, bursdagsfeiringer, høytider eller andre opplevelser. Jeg husker bare små bruddstykker her og der, bittesmå glimt og flashbacks som jeg gjenopplever til stadighet, men som jeg ikke klarer å tidfeste, verken i riktig år eller noen annen form for tid. Derfor er det veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan ting har vært, fordi jeg omtrent ikke husker noe av det jeg har opplevd, bortsett fra disse vonde gjenopplevelsene. På mange måter er det forferdelig forvirrende å ha et så stort svart hull i hukommelsen min, og ikke minst er det veldig skremmende, fordi det er så mye jeg ikke vet.

Men det aller verste er kanskje alt jeg har mistet, og etter å ha blitt livredd, da jeg møtte ham (mobberen) på venterommet, ble jeg sint, rasende og fikk lyst til å slå løs på ham alt jeg kunne. For alt han har gjort mot meg. For hvordan han ødela livet mitt, for hvordan han ødela meg, for all frykten og all angsten jeg har måttet gjennomleve, for hvordan han tok fra meg barndommen jeg aldri får tilbake. Selvfølgelig slo jeg ham aldri, der jeg satt på venterommet, det ville ikke falt meg inn, men jeg hadde lyst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slått ut alt sinnet jeg har overfor ham, latt ham kjenne sin egen medisin, slå og slå og slå og slå til jeg ikke hadde klart mer, men jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det, selv om jeg hadde hatt aldri så lyst. For jeg er ikke en slik person – jeg er ikke voldelig, og definitivt heller ikke hevngjerrig, selv om jeg er sint og rasende og kan si at jeg hater ham, virkelig hater, hater, hater ham, og det er ikke ord jeg bruker ofte, om enn i det hele tatt, men han (mobberen) er unntaket fra regelen.

Enkelte hendelser fra barneskolen glemmer jeg aldri. Han slo meg, sparket meg, dyttet meg over ende, forfulgte meg, lot meg aldri være i fred, stengte meg inne på toaletter, kastet den nye sekken min i søla og fylte den med både vann og lim, ødela klærne mine og matboksen min nesten hver eneste uke, tok tøflene mine og sørget for å gjøre hver eneste dag på skolen til et mareritt, men aller verst var de ondskapsfulle ordene han skrek etter meg dagen lang, hver eneste dag, i årevis. Alle disse ordene som har gjallet og gjallet i hodet mitt hver eneste dag i årevis, og som jeg sliter med å bli kvitt:

«Du er ikke verdt en jævla dritt. Gå og heng deg. Ta livet av deg, din dritt. Du fortjener ikke å leve, din jævla sau (som en referanse til at jeg hadde brusete hår.) Du kommer aldri til å bli noen ting, du er stygg, ekkel, æsj, ingen liker deg. Æsj, jeg vil ikke ta på deg, for da blir jeg smitta av bakteriene dine. Jævla ekle horeunge. Jævla Jesuselsker, du er ikke verdt noen ting, hvis du liker han så jævla mye, hvorfor gifter du deg ikke bare med han da?»

«Bæææ, jævla sau, ikke kom nær meg. Hvem kjørte over det flate, stygge trynet ditt, a?»

«Du er så jævla stygg. Speilet knuser når du ser deg i det. Jævla flatpanne!»

«Æsj, du er så feit, stygg, ekkel. Ikke rør meg. Ikke ta på meg. Ææææsj, ææææsj.»

Dette er bare et fåtalls eksempler på hva han skrek etter meg av ondskapsfulle ord som har boret seg fast i meg. Mye på grunn av ham sliter jeg fortsatt den dag i dag med tanken om at jeg aldri er bra nok, at jeg feiler i alt jeg gjør, og at jeg konstant går rundt og føler meg stygg. Han (mobberen) bidro til de vonde og vanskelige følelsene jeg bærer med meg i dag, selv over ti år senere.

Mobbingen har satt dype spor i meg, og det sier meg at det også må sette skjellsettende spor hos alle de 30 000 barna som fremdeles opplever mobbing hvert eneste år i norske skoler. Bare tanken på at noen må gjennomgå og oppleve det samme som meg, får magen min til å knyte seg. Jeg har også i det siste tenkt en god del på Odin-saken igjen – den 13 år gamle gutten som tok sitt eget liv etter mobbing. Det er først nå i det siste jeg har innsett at jeg kunne endt opp med samme skjebne. For da jeg var tolv år gammel ville jeg bare dø, og hadde konkrete tanker om det, men jeg fortalte det aldri til noen – for jeg hadde ingen å fortelle det til.

Derfor er jeg så opptatt av at vi må snakke om mobbing, at vi må snakke om selvmordstanker, og ikke minst tørre å spørre barn og unge direkte om de har tanker om å dø. Et slikt spørsmål vil ikke få barn og unge til å ta livet av seg, snarere vil det kunne være forebyggende, fordi barnet eller ungdommen da kan føle seg sett og hørt i en uutholdelig og voldsomt vond livssituasjon. Det er når man er på aller dypest grunn at man har aller størst behov for at noen spør:

«Hvordan går det med deg, egentlig? Jeg ser at du har det veldig vondt og vanskelig. Jeg er her for deg, og vil støtte deg, og gå veien med deg. Jeg tror deg, og tar deg på alvor.»

Betydningen av dette kan være forskjellen mellom liv og død. Så spør, heller en gang for mye enn å ikke spørre i det hele tatt.

Ikke minst er det viktig at mobbingen faktisk blir tatt tak i. Jeg opplevde aldri at mobbingen jeg opplevde på barneskolen ble tatt tak i noen gang, og jeg var fullstendig alene om hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde blitt mobbet i over fire år, og jeg så at ingen gjorde noe som helst, tenkte jeg akkurat det samme som 13 år gamle Odin før han tok sitt eget liv: «De gjør ikke noe uansett.»
Og det er forferdelig vondt å tenke på at han fikk en slik skjebne, fordi ingen av de voksne på skolen så, hørte og tok ham på alvor.

Jeg var heldig, og ble «reddet» i grevens tid i midten av sjette klasse, da vi fikk tvunget igjennom et vedtak via Fylkesmannen, slik at jeg fikk byttet skole, fordi jeg nektet å sette mine bein på barneskolen min igjen, jula 2006. Hadde det ikke vært for skolebyttet den gangen, er jeg veldig sikker på at jeg ikke ville vært her i dag. Dessverre er det altfor ofte tilfeldig om mobbesaken blir tatt tak i eller ikke, og om skolen tar det på alvor.

Å ikke ta barn og unge som blir mobbet på alvor, kan i verste fall ende i selvmord, slik vi har sett i flere tragiske saker.

Så kjære rektorer og lærere rundt om i Norge. Dette er en oppfordring:
Se, hør og ta elevene på alvor, når de forteller om mobbing.

For vi har ingen flere barn og unge å miste.

Hei, lørdag!

Jeg har hatt en sinnsykt travel uke, og henger derfor en god del etter på oppdateringene, siden vi har hatt workshops denne uka, hvor jeg har jobbet med flerkamera- og TV-produksjon. Det jeg har holdt på med denne uka er noe jeg vil skrive mer om senere, men først: En oppdatering på høstferien, som kommer en uke for sent.

I forrige uke hadde jeg høstferie, og tilbrakte den både i Drammen, Oppdal og i Østerdalen denne gangen. Forfattervenninnen min K, inviterte meg til Oppdal, der var jeg hos familien hennes fra onsdag til søndag. Det var utrolig koselig og hyggelig. Fra onsdag til lørdag var vi hjemme hos K og familien hennes, torsdag fikk jeg meg også en liten tur til Trondheim, da K hadde et ærend der. Tiden brukte vi til å gå turer i skogen, ta en kaffe på den lokale kaffebaren, kjøre inn til Trondheim og reise på hytta i Østerdalen fra lørdag til søndag. I høstferien fikk jeg også skrevet masse – det å gå på Forfatterlinjen har gitt meg mye inspirasjon, men jeg skal ikke skrive så mye mer i dette innlegget akkurat nå. Isteden velger jeg å vise noen av bildene jeg tok i ferien:

22195285_10213948723009422_3721171087939734322_n
Høst på Danvik.
22090060_10213956463682934_4451304784607025004_n
Bladene skifter farger.
22365550_10213980012271634_3353334755994177882_n
Sauer på beite i Oppdal fra gåturen i regnet.
22228275_10213980013031653_5473947657381066891_n
Det har blitt høst også i Trøndelag.
22365175_10213980023151906_1596597161291147448_n
Skogen i Oppdal.
22310141_10213980018791797_760012218712898175_n
Trær og fjell i Oppdal.
22221812_10213980024151931_3217195444784857920_n
Inn fra den kjølige høstlufta for noe varmt å drikke.
22279708_10213980025471964_8983937632827073142_n
Da blir det en kopp med varm sjokolade og konfekt.
22228615_10213980026591992_7272368949172468816_n
Den altfor fine konfekten med markjordbærsmak som nesten ikke kunne spises.
22279527_10213980024431938_6813214659617915138_n
Litt mer konfekt er lov på en fredag.
22228361_10213980024791947_7284876040934599695_n
Kathrines cappuccino så skikkelig digg ut, men den kunne jeg ikke drikke, fordi jeg har laktoseintoleranse. Opp ned hjerte.
22221541_10213980027232008_4328517019295333086_n
Også fikk vi selvfølgelig en liten smak av kong Vinter, da vi kjørte over Dovrefjell på vei til Trondheim.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
I Trondheim ble det tid til en kvalitetskaffe og litt skriving på Espresso House, da reisefølget mitt skulle et ærend.

 

Liv-Christine Hoem sitt bilde.
Og jeg skrev blant annet denne setningen, som virkelig forløste noe i meg. Slik føltes det:

Når du skriver en setning som kommentar på Facebook i respons til et bilde, og innser at du faktisk har skrevet starten på diktet, kanskje til og med tittelen på boka, du har tenkt på så altfor lenge, men ikke har klart å skrive, fordi det var noe udefinerbart som manglet. Og den følelsen du får når noe i deg løsner, og du plutselig skjønner hvilken retning du skal gå, sånn i billedlig og ikke-billedlig forstand, ene og alene på grunn av den ene setningen, som forløser noe i deg du ikke tidligere klarte å få tak på, men som nå fremstår helt klart på netthinnen din. Den følelsen når du ser sammenhengen, linjer som bindes sammen, nøster som løses opp. Og du vet akkurat hva du skal skrive videre.

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Fra harryby til elveby

 

22045867_10213921734974738_2335490342204334547_n
Andedammen på Danvik.

 

Jeg nyter høstferien her hjemme, i Drammen, i hjembyen min, her jeg er født og oppvokst:

Elsker alle fargene. Trærne. Skogen. Landskapet. Roen. Stillheten. Mitt eget selskap. Å bli inspirert, å skrive, å lese. Fange øyeblikkene. Skrive til langt på natt. Gå korte og lange turer i skog og mark. Høre fuglene som kvitrer før de skal reise sørover. Sitte på benken, og se utover vannet. Endene. Eksplosjonen av farger. Kontrastene. Kjenne at jeg er her. Nå.

22 år har jeg bodd her, for å være helt eksakt. Gått i de samme gatene, som egentlig ikke helt er de samme lengre, fordi byen min har forandret seg så mye. Drammen er ikke det den en gang var – en by som alle bare ville kjøre forbi med hendene for øynene, gjennom trafikkproppen med et grått teppe over seg, og for ikke å glemme harrystempelet byen hadde i en årrekke:

«Hvor er du fra da?»

«Jeg er fra Drammen.»

«Fra Drammen?! Den derre harrybyen? Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»

Jeg er vokst opp med disse linjene, og kanskje enda verre, var det å si at jeg kom fra Fjell. Det var masse fordommer og uvitenhet blant folk, både i Drammen, men også fra folk utenfra, kanskje aller mest fra sistnevnte. For det er dessverre en kjennsgjerning at Fjell i mange år hadde et dårlig rykte, langt utenfor byens grenser. Jeg kunne få høre ting som:

«Er du fra Fjell, er det ikke bare utlendinger der, a?»

«På Fjell er det bare bråk. Hvordan klarer du å bo på det stedet der, sammen med alle utlendingene?»

Dette er bare eksempler på hva folk kunne få seg til å si for fem-ti år siden, men de fordomsfulle og stereotypiske røstene har stilnet nå, for Drammen er ikke lengre det den en gang var. Elva er ikke lengre skitten og forurenset, byen er ikke lengre en liten, grå mus som ingen ser. Drammen har forandret seg, vokst, blitt fargerik og full av mangfold. Byfasadene har endret seg radikalt. Union brygge har blitt et moderne andre-bysentrum med Papirbredden, Høgskolen, restauranter, kafeer, bakerier og butikker. Det stedet i byen som tidligere var dødt, yrer nå av liv fra morgen til kveld, og da må vi ikke glemme hvordan Union brygge fikk seg en kraftig oppgradering i 2008, da Ypsilon kom, og for første gang bandt Union og Bragernes sammen. Senere kom brua i Øvre Sund, som bidro til å avlaste Bybrua, og de andre gatene i sentrum for trafikk, noe som har gjort at det igjen går an å puste i sentrum.

Når vi først er på Strømsø må vi også nevne Strømsø torg. Jeg husker fortsatt hvordan det så ut, de slitte, gamle bygningene, som desperat trengte en overhaling, fikk seg et strøk med maling, og stasjonsbygningene fikk ny fasade. Selve torget, som ingen tidligere brukte, fikk nytt liv, med en vakker vannfontene, og et utvidet byrom i form av grøntareal, benker og hengekøyer om sommeren. Ikke minst, brukes faktisk Strømsø torg nå jevnlig til både konserter og større arrangementer, og det går ikke en dag uten liv på torget der, som på Bragernes torg.

Årene gikk og Drammen klarte omsider å kvitte seg med harrystempelet gjennom å jobbe hardt med sitt omdømmeprosjekt, som blant annet gikk ut på å vende byen mot elva. Og i dag kan man ikke lengre se sporene av det som en gang var kåret til Norges styggeste by.

For det er så mye jeg elsker ved denne byen. Gå- og sykletraseene langs begge sidene av elva, de grønne lungene, det yrende folkelivet, festivalene som samler folk og byr hele byen til fest. De siste årene har flere og flere festivaler kommet til, nå senest, Globus – Internasjonal mat- og kulturfestival, hvor folk samlet seg, ene og alene for god mat og musikk. Drammen Sacred Festival, som faktisk foregår denne helgen, med groove og rytmer, Elvefestivalen som ble arrangert i august, Gjestebud som arrangeres nå i oktober, hvor byens mangfold virkelig vises fram, og så mange flere arrangementer, konserter og festivaler som inkluderer alle byens innbyggere.

For noen år siden gruet jeg meg hver gang jeg måtte fortelle at jeg var fra Drammen, men i dag kan jeg si det uten skam, at jeg er fra Drammen, og være stolt av det.