Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Advertisements

Hundre dårlige ideer = én god!

(Skrevet onsdag)

I skrivende stund sitter jeg i sengen min på internatet, og tar en pust i bakken etter en lang dag. Dagen i dag har bestått av å løpe fra det ene til det andre – først legetime for å få legeerklæring, siden det har blitt så strengt med fraværsgrensen nå, deretter var jeg en tur innom lageret, der jeg har tingene mine, for å hente skjerf og diverse vinterklær, siden jeg i en hel uke nå har gått rundt og klaget på at jeg fryser, for så å dra rett til DPS i gruppeterapien jeg har ukentlig. Med andre ord ble det ikke skole på meg i dag heller, siden jeg har vært syk i nesten to uker nå. Det er noe jeg begynner å bli veldig lei av nå, kjenner jeg, og håper derfor at dette viruset kan komme seg ut av kroppen min fortere enn svint, så jeg kan fungere noenlunde normalt igjen, uten feber, dundrende hodepine og hosting dag og natt.

Akkurat nå jobber vi med to monologer i Forfatterklassen, som det er meningen at Skuespillerklassen skal fremføre i Black Box her på skolen på nyåret. Det er en vanskelig prosess, med tanke på at jeg ikke har skrevet monologer tidligere, og fordi vi går så mange runder, hvor vi får tilbakemeldinger, for så å måtte skrive nye utkast, som må leveres innen en viss tidsfrist. Men på et eller annet merkverdig vis klarer jeg å levere utkastene mine i tide allikevel, selv om jeg noen ganger har mest lyst til å brenne det jeg har skrevet, kaste PCen i veggen og gi opp teksten gang på gang. På tross av dette ender jeg heldigvis ikke med å gjøre det, men å stå på allikevel, og få utkastene mine levert. For meg er det en øvelse å kunne levere noe jeg egentlig ikke er fornøyd med, fordi jeg har så høye krav og forventninger til meg selv, og hele tiden er livredd for å feile. Jeg prøver derimot å tenke at: «Dette er første gangen jeg faktisk skriver monologer. Jeg kan ikke forvente at det blir perfekt på første forsøk, og kanskje ikke på tiende eller trettiende forsøket heller.» Det var en lærer på morgensamlingen i forrige uke som sa at:

«Du må få 100 dårlige ideer, før du får én god. Fail faster!»

Og det er faktisk veldig sant. For det er ingen som klarer noe perfekt på første forsøk, så hvorfor ikke heller bare tillate seg selv å feile fortere, og lære av det, istedenfor å strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen, som vi alle gjerne skulle nådd uten å måtte jobbe for det? Sannheten er at suksess krever hard jobbing, og det kan høres klisjeisk ut det jeg skal si nå, men man må faktisk ofre både blod, svette og tårer for å oppnå det man vil. Jeg har heldigvis ikke ofret noe blod her, og ikke så mye svette heller, men litt frustrerte tårer har det vært, når jeg har følt og tenkt at:

«Dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg skriver ikke noe bra, og kan like gjerne bare gi opp å bli forfatter først som sist. De kommer sikkert til å synes at dette er skitdårlig, og slakte alt jeg har skrevet.»

Disse automatiske negative tankene, eller tankevirus, som jeg kaller dem, kommer veldig fort, som en infestasjon av hodet mitt, fra alle kanter, slik viruscellene vil angripe de friske cellene i kroppen. Jeg øver meg hver eneste dag på å prøve å snu disse negative tankene om til noe positivt, å gi meg selv en god klapp på skulderen når jeg har fått til noe, si «dette klarer jeg, dette får jeg til, dette skal jeg mestre,» istedenfor det motsatte. Men det er vanskelig, veldig vanskelig å få til, når det er dette negative tankemønsteret jeg har levd med i årevis. Likevel er det ikke umulig, og tidvis klarer jeg faktisk nå å ta meg selv i å tenke negativt. Før klarte jeg ikke å arrestere meg selv i dette, men nå kan jeg noen ganger stoppe opp, og ha en korrigerende samtale med meg selv. Den kan gå cirka slik:

Den negative kritikeren: «Dette her kommer du aldri til å klare. Du kommer til å feile. Det er ikke bra nok. Tror du virkelig at du er flink? Hah. For det er du ikke.»

Min korrigerende stemme: Vet du hva? Jeg kommer faktisk til å klare det. Jeg kommer ikke til å feile. Det er bra nok, og jeg er flink. Nå skal jeg motbevise deg.»

Den negative kritikeren: Men du feiler jo hele tiden. Det er det alle tenker, at du er en eneste stor feil, og aldri gjør noe riktig. Tror du liksom at du skal bli forfatter? Haha, for noe tull.

Min korrigerende stemme: Det er faktisk du som tar feil, ikke jeg. Jeg feiler ikke, og jeg tror ikke alle tenker at jeg feiler heller. Det er en feiloppfatning, og en misforståelse. Ja, jeg tror faktisk at jeg skal bli forfatter. Det er tross alt det eneste jeg har lyst til. Hvorfor skal jeg ikke kunne klare det, bare jeg jobber hardt nok?»

Den negative kritikeren: Du feiler, feiler, feiler, idiot, feil, feil.. Hører du ikke?»

Min korrigerende stemme: Nei, jeg feiler ikke, og nå er jeg faktisk lei av å høre på deg, skjønner du. Så hold kjeft.

Den negative kritikeren: Hm, kanskje du har rett allikevel?

Dette er bare et eksempel på en korrigerende samtale jeg kan ha med meg selv, eller, kall det mentalisering, om du vil. Det handler om å endre på tankemønsteret mitt, og utfordre den indre kritikeren som hele tiden skal ødelegge for meg, ved å ikke la den få makten til å ta over fullstendig. Mange ganger ser jeg på tankene i hodet med denne metaforen: Se for deg at du står på en togstasjon. Mange tog kjører forbi deg på stasjonen hele tiden, men jeg kan velge om jeg bare vil se på togene eller faktisk gå på det. Slik er det med tankene også. Jeg kan velge å stå å se på tankene mine som farer forbi, eller jeg kan velge å tenke mer på tanken, og la den få plass. I det siste har jeg forsøkt å observere tankene, uten å gi dem noe mer oppmerksomhet, og jeg merker da at jeg tidvis får den indre kritikeren til å forsvinne litt mer enn før.

Det at jeg klarer å tenke litt mer positivt gjør også at det blir enklere å gjennomføre oppgavene jeg får tildelt, og utfordringer som dukker opp, fordi jeg ikke med en gang tenker at dette er noe jeg aldri kommer til å få til, men heller klarer å tenke at:

«Dette må jeg prøve før jeg konkluderer med at det ikke går.»

Og feile fortere, prøve, feile, og prøve igjen helt til jeg lykkes. Om det så må hundre ideer til, før jeg får én god.

Ønsker alle en god torsdag!

21731227_10213803854307795_6910159366895849923_n
Danvikkvelden: På fredag viste vi frem gangvideoene vi har jobbet med i to uker.

Lykkeligere enn jeg noensinne har vært

DSC_1182-01
Rommet mitt på Danvik.

Jeg er dårlig til å oppdatere bloggen nå for tiden, og det skyldes i hovedsak at det er veldig hektisk her på Danvik med mye som skjer, og oppgaver som må gjøres.
Tolv dager har gått siden jeg sist skrev noe, og så mye positivt har skjedd, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg helt sprekkferdig av glede og stolthet over alt jeg har fått til de siste ukene, helt på egenhånd. Hvor bra de tre første ukene her på Danvik faktisk har gått, og hvordan jeg har utfordret meg selv på nye og positive måter.

Det er første gang på flere år at jeg faktisk føler ekte lykke, fordi jeg endelig gjør det jeg vil. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det, annet enn at jeg er så glad for at jeg hoppet rett ut i det, og begynte på skolen igjen. Jeg trodde jo aldri at det skulle skje, at jeg skulle bli frisk og stabil nok til å gjennomføre et ordinært skoleår, men her sitter jeg, på en skole, på Danvik, som elev på Forfatterlinjen, og gjør det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Uttrykker meg med ord, og skriver mer enn jeg noensinne har gjort.
Jeg er så inspirert, får stadig ideer og begynner å få troen på at jeg faktisk skal klare dette. Jeg føler meg heldig, så utrolig heldig som får oppleve dette, og en sang av Aurora uttrykker mye av det jeg føler akkurat nå:
spotify:track:1XZU7d9vFvZLmiC8sfgbN1

Jeg tenkte å vie dette innlegget til alt det jeg har gjort den siste måneden, og det er ikke rent lite. Her kommer noen bilder som oppsummerer noe av det:

Valgkamp i august/september:

 

 

Flytting fra leiligheten min til Danvik folkehøgskole:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Skoletur til Sandefjord og litt hverdag på Danvik med morgensamling og fellesareal:

 

 

Forhåndsstemming:21231105_10213651835427418_3466393328948927685_n

Valgvake, takketaler, blomsterhilsener og valgseier!

DSC_0007

DSC_0006

Andre samling med Team Media i YFU, denne gangen i vakre Trondheim:

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Danvik på Senkveld-innspilling, hvor jeg var så heldig å møte Cengiz og Ina fra Skam:

21745169_1663031533715447_2095873630_o

DSC_0016

Det er faktisk helt absurd å tenke på at jeg denne helgen har gått tre uker på Danvik folkehøgskole. Siden innlegget mitt den 3. september, som teknisk sett var nesten rett etter skolestarten min, har jeg jobbet videre med skriveprosjektene vi holder på med i Forfatterklassen, og faktisk skrevet min aller første monolog.

På tirsdag fikk vi tilbakemeldinger på monologene våre i grupper, noe jeg hadde gruet meg veldig til, fordi jeg helt ærlig var redd for at monologen min var dårlig, og at den derfor kom til å bli slaktet. Heldigvis skjedde ikke det. Snarere tvert imot. Jeg endte opp med å få gode tilbakemeldinger, og da kjente jeg virkelig på mestringsfølelsen, fordi jeg hadde klart noe trodde jeg ikke kom til å klare. Det beviser bare en ting: At jeg klarer det jeg vil, på tross av at jeg gruer meg, og egentlig ikke har lyst.

Et annet eksempel på det er faktisk fra onsdag denne uka. En gang i semesteret er det satt av to timer hvor elevene på skolen kan vise frem talentene sine. Tirsdag kveld ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lese i Arena (som er den store fellessalen vår), og endte opp med å si ja før jeg i det hele tatt hadde tenkt meg om. For ikke hadde jeg forberedt meg, og i tillegg hadde jeg vært syk med forkjølelse tre dager i forkant, men presset meg gjennom dagene allikevel, selv om jeg kanskje burde ligget i senga. Jeg endte dermed opp med å lese tre dikt foran hele skolen på onsdag, 98% på sparket, noe som gikk overraskende bra, med tanke på tilstanden jeg var i, og hvor lite jeg hadde øvd. Det beste var at jeg nesten ikke engang var nervøs, og klarte å være tilstede i øyeblikket der og da. Og det er rart med det – hvordan jeg blir helt fri for tanker når jeg står på scenen, og bare lever meg inn i øyeblikket.

For bare noen år siden hadde jeg så mye angst at jeg ble fysisk dårlig før jeg skulle stå foran noen og snakke. På ungdomsskolen klarte jeg knapt å holde foredrag alene foran læreren min, fordi jeg slet sånn med prestasjonsangst og sceneskrekk. Før skriftlig og muntlig eksamen i tiende klasse kastet jeg opp hele morgenen før jeg skulle opp, fordi jeg var så forferdelig nervøs. Men selv om jeg var livredd gjennomførte jeg, og endte opp med 6 i engelsk skriftlig og 5 i naturfag muntlig. For jeg unngikk ikke frykten min, jeg møtte den, og vant. I årene etter har jeg jobbet hardt for å overkomme denne angsten, og blir i dag nesten ikke nervøs når jeg skal stå foran mange mennesker lengre. Derimot nyter jeg det, fordi jeg syns det er så gøy, og har lyst til å gjøre det igjen og igjen. For meg er dette et eksempel på hvordan det å møte angsten isteden for å unngå den kan ha gode resultater, slik som i mitt tilfelle.

Det betyr ikke at jeg ikke kan føle på prestasjonsangsten lengre, for det kan jeg i aller høyeste grad. Denne uken har vært veldig hektisk, og jeg har da fått kjenne på min store utfordring: Den indre, negative kritikeren som hele tiden skal rakke ned på alt jeg gjør:

«Du kommer til å feile, du blir aldri god nok, dette er utrolig dårlig, du klarer ikke dette.»

Ordene som gjaller i hodet i det hele tatt før jeg har begynt på en oppgave. Jeg kjemper imot denne redselen for å feile for hvert ord jeg skriver. Til tider kan det være veldig slitsomt, fordi jeg får lyst til å gi opp hele oppgaven, kaste PCen i veggen av frustrasjon og legge meg ned og grine. Heldigvis ender jeg ikke opp med å gjøre noen av disse tingene, fordi  jeg på en eller annen måte klarer å bestemme meg for at:

«Dette skal jeg få til!»

Uansett hvor høy den negative stemmen i hodet mitt er, nekter jeg å høre på den, og får oppgavene gjort. Jeg utfordrer meg selv hver eneste dag her på Danvik, og mestrer det. Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg kjenner på mestringsfølelsen – det å overvinne min indre kritiker, som blir stadig mindre for hver dag som går. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg har klart å knuse den negative stemmen inni meg som hele tiden vil rakke ned på meg, men jeg skal dit en dag. Det har jeg bestemt meg for.

Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Jeg føler meg i live. Jeg lever. Føler meg heldig over å være her. Tilstede. Nå.

Første uka på Danvik

Denne uka har gått i ett, og jeg har derfor ikke fått oppdatert bloggen på flere dager (les: nærmere en uke,) og det er veldig beklagelig, men det er andre store hendelser som har trumfet bloggen. For denne uka har virkelig vært full av forandringer. Først tok jeg beslutningen å begynne på Danvik folkehøgskole forrige helg, deretter bestemte jeg meg for å flytte fra leiligheten min i Tordenskiolds gate, der jeg har bodd i over to år, for å flytte inn på Danvik folkehøgskoles internat, og jeg angrer virkelig ikke på valget mitt.

Fredag denne uka leverte jeg nøkkelen min til kommunen, noe som for meg ble en slags symbolhandling for en ny start, og markering av hvor langt jeg har kommet de siste åra. Nå sitter jeg på dobbeltrommet på internatet, som jeg foreløpig har alene, og skriver dette innlegget, med glede ut til fingerspissene for så langt jeg har kommet.

Det er så utrolig rart og fint og godt at jeg har begynt på skolen igjen. Jeg trodde aldri det skulle skje. Etter de siste årene med sykdom, inn og ut av sykehus, over hundre innleggelser, og motivasjon på nullpunktet, var ikke skole det første jeg tenkte på, men heller ikke det siste, for jeg ga aldri opp at jeg kanskje en dag skulle klare å komme dit at jeg kunne gå videre, og komme til dette skrittet. Og nå har jeg klart det. I dag har jeg gått på Danvik folkehøgskole i en uke, og foreløpig går det over all forventning. Jeg stortrives på Forfatterlinjen, digger klassen min, syns vi har et så godt miljø allerede og elsker denne skolen, folkene her og hvor bra vi har det sammen.

Det føles faktisk som om jeg har gått her i flere måneder allerede, selv om jeg kom hit forrige søndag, og teknisk sett bare har hatt et par ordinære undervisningsdager så langt, siden vi dro på bli-kjent-tur til Strand leirsted i Sandefjord fra tirsdag til onsdag, hvor vi blant annet hadde teambuildingsløype, som gruppa jeg var på faktisk vant, dialogsamtaler om forventningene til dette skoleåret, og også litt om tro og tvil. For det er slik at Danvik folkehøgskole bygger på kristne verdier, da det regnes som en kristen folkehøgskole, som medlem av Normisjonen. Det betyr ikke at det forkynnes eller prekes hver dag, hvis noen skulle tro det, derimot er skolen spesielt opptatt av mangfold.

Dette var også noe vi snakket en del om i dialogsamtalene vi hadde i Sandefjord. Det er viktig at alle får tro og mene det de vil. Her på skolen har vi kristne, agnostikere, ateister, ikke-troende, religiøse og ikke-religiøse, alle under samme tak, med en gjensidig respekt for hverandre. Og det er det som er så fint med denne skolen, og alle elevene her, at vi allerede har et veldig godt miljø, hvor alle er inkludert. Til måltidene kan man sette seg ved hvilke bord man vil, kanskje noen man aldri har snakket med før, og bli kjent med nye, kule folk, fordi det er veldig lite klikkdannelser her. Heldigvis, sier nå, jeg. Jeg er nemlig ikke så glad i klikkdannelser, drama og utestengelse.

Når det gjelder det å komme i orden på rommet mitt og inn i skolens rutiner, føler jeg at jeg har kommet et godt stykke på vei. Rommet mitt ordnet jeg allerede på søndag, samme dag som jeg kom, og jeg bestemte meg også fra starten av at jeg skulle hoppe i det, og hilse på så mange nye som mulig, sette meg med folk i lunsjen jeg ikke visste hvem var, og mingle, mingle og mingle enda mer, for å komme mest mulig inn i miljøet, med tanke på at jeg begynte en uke for sent, og de andre allerede fikk første uka til det formålet. Å bli kjent.

Men på tross av at jeg begynte etter de andre, føler jeg likevel at jeg begynner å komme inn i miljøet, og bli kjent med noen kjekke folk, som jeg tror jeg kommer til å ha det veldig hyggelig og gøy sammen med det neste året.

Og jeg kunne ikke ha gledet meg mer til fortsettelsen på dette året på Danvik. Allerede etter høstferien får jeg oppfylt enda en stor drøm jeg har hatt i mange år – nemlig å få reise til Paris. Paris har vært på listen min etter Roma i en årrekke, og siden jeg i mars fikk oppfylt den store Romadrømmen min, kan jeg nesten ikke vente på Paris og Frankrike nå. At jeg skal få oppleve disse to tingene på samme år, er nesten for godt til å være sant, men det er det faktisk, og jeg merker bare jeg skriver om det nå, hvor gøy dette skal bli!

DSC_1169

Ny start på flyttefot

Mitt nye hjem de neste ni månedene. Danvik folkehøgskole. Kilde: danvikfhs.no

Ja, du leste riktig! Jeg fikk idag beskjed om at jeg har kommet inn på forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole, og takket ja til plassen der, noe som betyr at jeg allerede på søndag flytter fra min nåværende leilighet, og inn på skolens internat. Hjemme her nå er det derfor et eneste stort flyttekaos, da jeg må pakke, og flytte mesteparten av tingene mine allerede på søndag, siden jeg flytter da. Men jeg kunne ikke ha vært mer glad, for det å gå på forfatterlinjen på Danvik betyr at jeg får gjøre det jeg elsker aller mest i ett år. Skrive, masse, og ha mediefag, bli en bedre journalist, og forhåpentligvis kunne ta flere oppdrag på sikt, når jeg får faglig kunnskap og påfyll.

Det er nesten helt surrealistisk og absurd at jeg skal begynne på skole igjen, og enda mer sprøtt at jeg faktisk skal flytte. Om TO dager. Det er utrolig rart å tenke på at dette er nest siste kvelden i denne leiligheten, her jeg har bodd i to år og snart tre måneder, hvor jeg har så mange gode minner og gode erfaringer, av å vokse og å bli trygg. Før jeg flyttet hit trodde jeg aldri at jeg skulle klare å bo alene, fordi det å ikke skulle ha noen rundt meg skremte meg, og gjorde meg forferdelig utrygg. Men de siste årene har lært meg å like å bo alene, og bli flink til også å kunne nyte mitt eget selskap. At det å være alene faktisk også kan være fint og godt, og ikke nødvendigvis trenger å bety ensomhet, eller det å ha det vondt og vanskelig.

Turen til Roma i mars i år lærte meg at det å være alene kan være en god ting, og at jeg takler utfordringer, på samme måte som jeg nå skal ta et stort skritt, en ny utfordring og starte på blanke ark. På et helt nytt sted, med mennesker jeg aldri har møtt før, og gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Gå på folkehøgskole, bo på internat og være tett på folk hele tiden. Det å være i en skolesituasjon, som jeg ikke har vært på flere år, er på noen måter litt skremmende, men også noe som jeg tror kan gi meg masse positivt.

Jeg gleder meg til å treffe menneskene jeg skal tilbringe det neste året sammen med, og jeg ser virkelig frem til å lære nye ting, utvikle talentet mitt og ha det moro mens jeg gjør det. For hvilket annet sted enn en folkehøgskole er det man kan ha det morsomt, samtidig som man gjør det en elsker aller mest? Jeg vet i alle fall ikke om noe lignende.

Skrives igjen så snart jeg har installert meg på skolen, men til da: God helg!

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.