Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Reklamer

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Søndagstips #2 og fornyelse

Det er søndag, utenfor er himmelen knallblå, og det er fint, klart vintervær med -9 grader. Uken som gikk har vært preget av sykdom, men i går, dere, skrev jeg fire sider på én dag på en novelle jeg holder på med. Så mye har jeg faktisk ikke skrevet på samme dag hele skoleåret, og det gjorde meg stolt. Ikke bare det, jeg var også ute på min første løpetur på en uke i går, og løp fire kilometer, noe som føltes overraskende godt.

pexels-photo-306825.jpeg

Ellers har jeg siden sist fornyet designet på bloggen igjen, fordi jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, ikke syns det forrige var noe fint. Nå føler jeg at jeg har fått til noe som ser mer estetisk bra ut, og som også er lettere å navigere rundt i. Når det er sagt håper jeg dere alle har en flott søndag, enten dere bare skal slappe av innendørs, eller skal ut i det fine været (hvis dere er så heldige å ha det!) Her kommer ukens søndagstips:

Foto: pexels.com

31 om januar

DSC_0814

  • Jeg begynte på det siste halvåret på Danvik folkehøgskole.
  • Jeg ble sykemeldt forrige torsdag, og har ikke deltatt så mye i undervisningen.
  • Vi har jobbet med Danvikrevyen 2018, Tapt i tid, som har premiere i Drammens teater i dag, og som har to forestillinger til i morgen.
  • Jeg har tatt nye personlige rekorder i løping – først løp jeg mila for første gang på 51 minutter, deretter løp jeg 15 kilometer på 80 minutter.
  • Jeg har vært i nytt styremøte på Fontenehuset Drammen, hvor jeg er styremedlem.
  • Jeg har drukket masse kaffe, og mange kopper med beroligende te.
  • Jeg har stått opp kl. 06.30 og 07.00 hver eneste morgen siden nyttår.
  • Jeg har lest boken «Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim, og må si jeg likte den veldig godt.
  • Jeg har hørt på mange gode TED Talks, to av de beste var: My year reading a book from every country og See how the rest of the world lives, organized by income.
  • Jeg har vært syk en god del med feber, hoste og forkjølelse, og derfor vært mye sengeliggende.
  • Jeg har skrevet igjen – etter en lang tids skrivesperre, og virkelig følt gleden det å skrive gir meg.
  • Et par dager i forrige uke hadde jeg noen veldig fine dager hvor jeg var i godt humør, og følte at ting var skikkelig bra.
  • Jeg har hatt en skikkelig fin og forløsende samtale med ei klassevenninne.
  • Jeg bestemte meg for å begynne og kjempe imot spiseforstyrrelsen, og jobbe med å bli frisk fra den. Derfor begynte jeg å møte til alle måltidene på skolen, selv om jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg kommer til å skrive mer om spiseprosjektet mitt senere.k-pf-pom-1224
  • Jeg har nytt noen fantastiske vinterdager med solskinn, innimellom alt regnet og snøfallet.
  • Jeg begynte å lese Menn som ingen treng av Frode Grytten, og liker veldig godt hvordan han skriver så langt, også at det er på nynorsk!
  • Jeg har grått og vært lei meg, sliten og langt nede, men jeg har også smilt, vært glad og følt på mestringsfølelse.
  • Jeg har løpt til The Greatest av Sia og Don’t Let Me Down av The Chainsmokers.
  • Jeg har hatt rolige og vanlige hverdager på skolen, hvor jeg har stått opp kl. 07 og prøvd å legge meg før kl. 12, uten at jeg nødvendigvis har lyktes med det.
  • Jeg har gått et par kveldsturer rundt bruene, og pustet inn kald og skarp vinterluft.DSC_0809-01.jpeg
  • Jeg har hørt masse på musikk, og én av de mest fengslende og gripende sangene jeg har hørt i måneden som gikk var Murder Song (5, 4, 3, 2, 1) av AURORA.
  • Jeg falt rett på halebeinet en dag i forrige uke, da det kom nysnø oppå isen, og har hatt vondt siden.
  • Jeg har tenkt at: Nå kan vel snøen snart smelte, så det kan bli vår?
  • Jeg har gledet meg over at dagene blir stadig lysere, og at det ikke lenger er så mørkt på ettermiddagene.DSC_0804.JPG
  • Jeg begynte å lytte til podcasts, og har blant annet hørt på Bra damer med Guri Solberg og Morgenbladets podcast om norsk debatt og kultur.
  • Jeg har lest mange gode og viktige artikler, deriblant Ein sjeldan lyttar, om en mann som har absolutt gehør, Barnehagemennene som vart uskyldig mistenkte i overgrep mot barnehagebarn, og Barns hemmelige mareritt, skrevet av Kristin Oudmayer, som handler om Elevundersøkelsen 2017.
  • Jeg har snakket med folk på skolen jeg ikke har snakket så mye med før.
  • Jeg har vært innom Fontenehuset et par turer igjen, og hatt det veldig hyggelig sammen med gamle kjente.
  • Jeg har skrevet takknemlighetsdagbok hver kveld for å dokumentere alt jeg har å være takknemlig for, og det er noe jeg har lyst til å skrive et innlegg om senere, fordi det faktisk har gjort meg litt lettere til sinns, og fått meg til å tenke mer på alt det fine og positive som skjer i livet mitt.
  • Og jeg har begynt å jobbe med og bli mer positiv, og ikke ha en så negativ tilnærming til mange ting, fordi det er viktig i prosessen mot et liv med bedre livskvalitet. Det er ikke noe som er gjort over natten, men en langvarig prosess, og noe jeg skal jobbe aktivt videre med i 2018.

Hva det å lese bøker har gitt meg

pexels-photo-590493

“We live and breathe words. …. It was books that made me feel that perhaps I was not completely alone. They could be honest with me, and I with them. Reading your words, what you wrote, how you were lonely sometimes and afraid, but always brave; the way you saw the world, its colors and textures and sounds, I felt–I felt the way you thought, hoped, felt, dreamt.
I felt I was dreaming and thinking and feeling with you. I dreamed what you dreamed, wanted what you wanted–and then I realized that truly I just wanted you.”
– Cassandra Clare, The Clockwork Prince

Jeg har tenkt mye på hva bøker har betydd for meg, og hva bøker har gitt meg. Da jeg vokste opp leste jeg bøker i hopetall. I femte klasse husker jeg at vi hadde en lesekonkurranse på skolen, hvor vi skulle lese så mye vi kunne, og for hver gang vi hadde lest ut en bok, lagde vi en sirkel av papir, som en del av en stadig voksende slange på klasseromsveggen vår. For meg ble dette motivasjon til å lese: masse. Jeg dro på lokalbiblioteket, og oppdaget akkurat hvor magisk det kunne være å fordype seg i en god bok, og for meg, var det akkurat den virkelighetsflukten og frihetsfølelsen jeg trengte.

Dermed ble det å lese nesten en avhengighet for meg, eller for å beskrive det på en annen måte, en form for overlevelsesstrategi. For jeg fant ut at, ved å lese, var jeg kanskje ikke helt alene, som Cassandra Clare så fint skriver i The Clockwork Prince.

Årene på barneskolen var mye preget av ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke trygg noe sted, og følte heller ikke at jeg hadde noe sted jeg hørte til, hvor jeg kunne være meg selv, og bli respektert for den jeg var. Det var da bøkene ble en flukt fra den verdenen jeg levde i, og muligheten til å gå inn i en annen verden oppsto, et sted jeg kunne være, og puste fritt, hvor jeg kunne senke skuldrene, og bare være meg, uten å måtte late som om jeg var noen andre. Det var da jeg fant bøkenes virkelige magi.

For meg ble det å åpne en ny bok, det samme adrenalinrushet jeg i dag får av å reise:
følelsene som trigges i meg når jeg setter meg på et fly, i visshet om at jeg noen timer senere vil lande på ukjent, og for meg, uutforsket jord, å få oppleve et helt nytt land, hvor jeg aldri har vært før, bli kjent med en annen kultur, møte nye mennesker, høre et språk jeg kanskje bare har hørt på TV eller ikke kan spesielt godt fra før, å få smake på nye matretter, vandre gatelangs og utforske det nye stedet, å bli kjent med de nye omgivelsene gjennom menneskemøter, arkitektur, kunst, mat, musikk og opplevelser.
Å dykke ned under huden, i kulturen til landet jeg har ankommet.

Jeg kunne vandre mellom bokhyllene på biblioteket, litt som å vandre gatelangs på et helt nytt sted, og se rundt meg etter nye bøker jeg kunne lese, og det året i femte klasse leste jeg alle bøker jeg kom over.

Det var bøker fra mange ulike steder i verden, fra ulike tidsperioder, fra forskjellige kulturer, skrevet av både kvinner og menn, unge og eldre, med et vidt spekter av religiøs/ikke-religiøs bakgrunn, politiske ståsteder, historiske hendelser og historier satt inn i et kulturelt perspektiv. Jeg leste også bøker hvor dette nesten ikke var, eller ikke var fremtredende i det hele tatt, og hvor karakterene først og fremst var en del av et fiksjonelt univers, der andre regler og føringer enn fra den virkelige verden gjaldt.

Aldri har jeg lært så mye som jeg gjorde det året, i 2005, da jeg tilbrakte hundrevis av timer på biblioteket hver eneste ettermiddag etter skoletid. Bøkene jeg leste ble en døråpner til innsikt, kunnskap, kulturell forståelse på tvers av landegrenser, et innblikk i andre menneskers tankesett og i mange tilfeller, en oppvåkning. Ikke minst, har det gitt meg tusenvis av gode leseropplevelser, hvor jeg har fått kjenne på hele spekteret av følelser.

Å lese 1000 bøker på ett år, fra en lang rekke forskjellige land, som jeg gjorde i 2005, ga meg, ikke bare kunnskap om fortiden, men også om samtiden. For det er ganske fascinerende hvor mye man kan lære ved å lese bøker fra et annet land og en annen kultur enn sin egen. Dessuten er det interessant hvordan litteraturen i mange tilfeller kan fremstille kulturen og livet i et land annerledes enn det til eksempel media gjør. Noe av grunnen til dette, tror jeg, er at media har føringer og retningslinjer de må følge, mens forfattere i teorien har friheten til å skrive hva de vil, og beskrive den virkelige virkeligheten i sitt land og sin kultur. Man skal virkelig ikke skimse av de forfatterne som har turt å skrive om kontroversielle, vanskelige, utfordrende, og i noen tilfeller, ulovlige temaer, som har gått motstrøms, og forandret måten vi ser på et spesielt tema, en konflikt eller en historisk hendelse, der forfatteren, ved å gjøre dette, har tatt stor risiko.

Et godt eksempel på en bok jeg aldri glemmer å ha lest, der forfatteren har beskrevet historiske hendelser fra innsiden, er romanen Vanære (1999), skrevet av den Sørarikanske forfatteren John Maxwell Coetzee, som er satt i Sør-Afrika fem år etter apartheidregimets fall.

I boken møter vi den eldre professoren David Lurie, som underviser i romantikken og Byron, på et universitet i Cape Town. Etter hvert innleder professoren et forhold med den svarte studenten Melanie, som motvillig flere ganger ligger med ham. Når det blir kjent at David har hatt et forhold til en student blir han nødt til å slutte på universitetet, og ender opp med å bli utstøtt fra sitt eget «hvite» akademikermiljø. Han søker så mot det «svarte» tradisjonelle bondemiljøet, men klarer ikke å finne seg til rette der heller. Dermed kan man si at hovmod står for fall Vanære, med tanke på at David, den hvite professoren, mister sin posisjon og sin anseelse.

Professoren, som i starten av boken er svært stolt av den europeiske, akademiske kulturen, blir så plukket fra hverandre, og redusert til en stadig mer og mer patetisk figur. På samme tid får den svarte bonden, Petrus, mer og mer makt, og rollefordelingen i det sørafrikanske samfunnet kan sies å ha blitt snudd på hodet, når den hvite overmakten står for fall, representert av professor Davids karakterbrist. Med andre ord er selve hovedmomentet i Vanære det at grenser blir uklare, og går i oppløsning i relasjonene mellom de hvite og svarte.

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat denne romanen som eksempel, er at jeg på den tiden var veldig inspirert av Nelson Mandela, og leste mye om apartheid i Sør-Afrika, og hvordan han satt fengslet i 27 år på Robben Island, men på tross av dette fortsatte å jobbe uttrettelig for svartes rettigheter, og lyktes. Da jeg leste Vanære av Coetzee for første gang i femte klasse (jeg har lest den flere ganger også senere i skolesammenheng), hjalp den meg å forstå hva apartheid faktisk betydde: adskillelse, eller på fagspråket, rasebasert segregering. Hadde det ikke vært for denne boken, kunne jeg aldri fått et innblikk i den politiske ideologien som ble ført, og hvordan systemet for rasebasert segregering foregikk i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Vanære ga meg innsikt og kunnskap, ikke bare om kultur, i et for meg, ukjent og fremmed land, men også om et regime som i så stor grad var ødeleggende, undertrykkende og diskriminerende for den svarte befolkningen.

Det er især denne romanen som gjorde meg spesielt interessert i historie, politikk og internasjonale relasjoner, fordi den så tydelig skildrer et bilde av den urettferdigheten som utspilte seg i Sør-Afrika under det hvite mindretallsregimet. Den er også et godt eksempel på hvor mye det å lese bøker har lært meg og gitt meg, på mange ulike plan og på forskjellige måter.

Innsikt

  • Bøker har gitt meg innsikt på områder jeg visste lite eller ingenting om fra før, og åpnet opp for et mye videre tankesett, og en ny måte å se verden på. Gjennom Et dukkehjem aHenrik Ibsen, for eksempel, ble jeg tatt tilbake til en tid jeg verken har levd i eller opplevd selv. Gjennom øynene til Nora fikk jeg se med egne øyne hvor vanskelig kvinnens posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være i Norge på 1800-tallet. Så kunne jeg lese om 14 år gamle Sofie Amundsen i Sofies verden aJostein Gaarder, som tok et brevkurs i filosofi, og som lot meg dra på en formidlingsreise av den vestlige filosofiens historie. Og igjen kunne jeg sette den litterære historien inn i en historisk sammenheng, og få ny innsikt og kunnskap, uten engang å måtte åpne en historiebok.

Kunnskap

  • For etter hvert fant jeg ut at historiebøker og skjønnlitterære bøker ga meg to forskjellige typer kunnskap. Historiebøkene ga meg faktakunnskap og de store linjene i de historiske hendelsene, politiske ideologier, samfunnsstrukturer og relasjoner mellom ulike nasjoner, kulturer, religioner og folkeslag. Det historiebøkene derimot ikke ga meg på samme måte, var relasjonene på det mellommenneskelige planet, historiene om enkeltmennesker som sto midt i konfliktene, de historiske hendelsene eller hvordan livet var i et spesifikt land eller område, hvor det ble zoomet inn på et knippe mennesker, og der jeg virkelig kunne ta del i en persons liv, på tross av at verkene jeg leste var fiksjon.

Kultur på tvers av landegrenser

  • Det å lese har også gitt meg en unik forståelse av kultur på tvers av landegrenser. Nå kan man ikke si at en kjenner et lands kultur bare ved å lese et par bøker, fordi de på ingen måte representerer et helt folk eller et helt land, men likevel kan en bok, som er skrevet godt, gi en god kulturforståelse gjennom karakterenes handlinger, væremåte og sosiale interaksjon seg i mellom. På den måten har jeg lært mye om sosiale koder, normer og uskrevne regler, ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forskjellige land, uten at jeg nødvendigvis har vært i byen eller landet der handlingen foregår (hvis den er satt et spesielt sted). Bøker som ikke nødvendigvis er satt i en navngitt by eller i et spesifikt land, kan allikevel, i noen tilfeller, spores tilbake til den kulturen forfatteren kommer fra, fordi en forfatter nesten alltid vil skrive om noe han/hun kjenner til fra før, og ubevisst eller bevisst skrive om hendelser vedkommende selv eller noen han/hun kjenner har opplevd. Samtidig har jeg lært at man skal være forsiktig med å lese for mye inn i en bok også, fordi man da kan tillegge boken en mening forfatteren ikke hadde planlagt. Og det er jo heller slettes ikke alltid slik at en forfatter skriver om sin egen kultur, med tanke på at forfatteren og en litterær karakter, i de aller fleste tilfeller er to adskilte vesener.

Opplevelser

  • Hver gang jeg hadde lest ut en bok føltes det som om jeg hadde levd et helt liv, som om jeg hadde vært sammen med karakterene i boken på en reise, gjennom oppturer og nedturer jeg kunne leve meg inn i, som om jeg pustet sammen med dem, opplevde det de opplevde, følte det de følte og kjente det de kjente. Noen av karakterene i bøkene jeg leste ble jeg oppriktig glad i, og noen av dem ble nesten som hemmelige venner, som jeg fikk en sterk relasjon til. Hvis en karakter endte med å dø i en bok da, for eksempel, kunne jeg føle meg trist i dagevis etter at boken var slutt, fordi jeg følte at jeg hadde mistet noen nær meg. På samme måte kunne jeg bli glad og lykkelig hvis en karakter opplevde noe bra, eller klarte å snu livet sitt til det bedre eller takle utfordringene de møtte på en god måte.

Ro og trygghet

  • Det å sette meg ned med en bok var noe jeg alltid så fram til, som jeg kunne glede meg til. Når jeg satte meg ned, åpnet en bok og begynte å lese, kunne jeg fysisk kjenne hvordan hjertet mitt dunket saktere, hvordan pusten min ble roligere, og at jeg gikk inn i en boble, der jeg klarte å stenge verden ute, nesten som å gå inn i en form for zen- eller meditasjonsmodus hvor ingenting kunne forstyrre meg, og at jeg levde meg sånn inn i boken, at jeg følte at jeg pustet og levde i den verdenen som ble skildret.

Inspirasjon, skrive- og leseglede

  • Sist, men ikke minst har det å lese gitt meg mengder med inspirasjon og litterære forbilder jeg har kunnet se opp til. Det var også det å lese bøker som gjorde at jeg begynte å skrive i femårsalderen, etter at jeg i lengere tid hadde revet bok etter bok ut av hendene til foreldrene mine, fordi jeg ville lære å lese selv, og slik ble det. Jeg endte dermed opp med å både kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og har med andre ord nærmest fått skriving og lesing inn med morsmelken, da jeg også er fra en språkfamilie, der bøker og litteratur alltid har vært viktig. I stuen da jeg vokste opp hadde vi til eksempel godt og vel 3000 bøker (ja, jeg brukte noen dager jeg kjedet meg ekstra mye, og telte alle sammen!) og vi hadde enda flere bøker rundt omkring i hele leiligheten og i boden. Derfor var det ikke rart at jeg skulle bli en lesehest.

Som du sikkert forstår etter å ha lest dette, har bøker både gitt meg og lært meg mye. Jeg kunne sikkert også fortsatt med hvor viktig jeg syns det er at barn og unge verden over får sjansen til å lese, fordi det er utrolig hvor mye glede, kunnskap og innsikt bøker kan gi, men også hvordan bøker på magisk vis kan knytte oss sammen.

Foto: pexels.com

Søndagstips #1

Lørdag var det Den internasjonale Holocaustdagen. Én av de mest gripende artikelene denne uken har Aftenposten: Jan Karski varslet om Holocaust. Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke?

Nå fremover har jeg tenkt til å starte med noe fast her på bloggen: Søndagstips.
Akkurat nå sitter du kanskje inne i varmen, og slapper av etter en lang og travel uke.
Du har kanskje jobbet, vært på skolen, levert barn i barnehagen, laget mat til familien eller andre hverdagslige gjøremål. Kanskje har du ikke gjort noen av tingene over. Det er også greit. Kanskje er du syk – fysisk eller psykisk, og har utfordringer på ulike områder i livet. Kanskje har du det bra, og nyter helgen. Nå som det er kaldt, glatt og guffent ute syns jeg det er ekstra godt å bruke søndagene til å sette meg godt til rette i en stol eller under pleddet med PCen/nettbrettet i fanget, og se noen gode dokumentarer eller lese noen spennende artikler fra uken som gikk. Her kommer dagens søndagstips:

Tør du svare ærlig?

Noen ganger må man rett og slett bare kaste inn håndkleet, og si:

Sorry, dette fikser jeg ikke. Nå må jeg ha en pause.

Det gjorde jeg i går. Da dro jeg til fastlegen, og ble sykemeldt i en uke, frem til 4. februar, fordi jeg trenger å hente meg inn igjen etter å ha vært fullstendig utslitt, og i dårlig form siden nyttår.

Men slik samfunnet er i dag, hvor man skal fremstå vellykket, flink og perfekt, uten feil eller mangler, og presset er stort for hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, er det vanskelig å innrømme at det kanskje ikke går så bra som en skal ha det til. Dog har det blitt mer åpenhet i samfunnet for øvrig, likevel har vi fortsatt en lang vei å gå, når det kommer til å kunne svare ærlig på spørsmålet:

Går det bra?

De aller fleste vil svare ja på dette spørsmålet, enten det går bra eller ikke. Mange vil nok dra på det, og si noe slikt som:

Vel, altså, det går bra, og slenge på et smil, og ta på seg fasaden.

Og ikke misforstå, det er forståelig at mange velger å svare på den måten, fordi det er trygt. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å svare ja, det går bra, uten å tenke meg om, selv om det kanskje ikke gjør det, når noen spør. Av gammel vane. For jeg tror nemlig at det har begynt å utvikle seg en kultur hvor spørsmålene går det bra eller hvordan har du det har blitt en høflighetsfrase/eller en hilsen, på lik linje med den amerikanske frasen how are you, som i liten, eller ingen grad, gir rom for å kunne si at det ikke går så bra. Dessverre har det blitt mer og mer slik at folk flest ikke egentlig er interessert i hvordan det går når de stiller dette spørsmålet, men bruker det mer som en icebreaker for å få samtalen i gang, og holde den gående, som en slags smalltalk, slik man ofte snakker om været eller andre overfladiske temaer.

Når vi først er inne på dette, tenker jeg også at går det bra eller hvordan går det oftere og oftere er spørsmål vi slenger ut i forbifarten, litt sånn som dette:

Hei, hvordan går det?

Det går bra med meg, og med deg?

Det går bra med meg også.

*Begge smiler*

Det var hyggelig å se deg.

Takk, likeså.

Ha det.

Har vi virkelig blitt så stressa og travle at vi ikke lengre har tid til å høre hvordan andre virkelig har det? Med dette mener jeg ikke at man skal fortelle hele livshistorien sin, når noen spør hvordan går det, imidlertid burde det, etter min mening, være rom for å kunne si:

Det går faktisk ikke så bra akkurat nå.

Dessverre er det mange som sperrer opp øynene hvis en svarer noe annet enn det går bra, som om de blir overrasket eller overrumplet over at noen kan finne på å svare ærlig. I noen tilfeller får jeg følelsen av at enkelte ikke vil høre det sanne svaret eller ikke klarer å forholde seg til det.

Denne kulturutviklingen, som jeg i stor grad ser på som ugunstig, tror jeg er med på å gjøre ærlighet og åpenhet om problemer og utfordringer vanskeligere for mange, fordi det skaper en enda større barriere for dem som faktisk sliter, men som ikke tør å si det til noen.

Har vi blitt så stressa og travle at vi ikke har tid til å høre andres ærlige svar?

Det enkle svaret er muligens ja, imidlertid handler det muligens også om at både språket og kulturen vår er i konstant endring, og at den norske kulturen blir stadig mer og mer amerikanisert og globalisert. Mer enn noen gang er det nå en økt flyt over landegrenser – være seg både flyt av varer og mennesker, men også den mer elektroniske flyten av informasjon, ideer, bilder og penger. Vi blir bare mer og mer påvirket av amerikansk kultur – gjennom TV-serier og filmer, magasiner og reklame, sosiale medier, mote og trender, og musikk.

Dette har en enorm innflytelse på oss, og jeg tror det er her mye av den kulturen jeg snakker om kommer fra, ikke nødvendigvis bevisst, men at vi i det ubevisste plukker opp en annen måte å samhandle på enn før gjennom disse kanalene, og føler på et press om å fremstå slik andre forventer, som i mange tilfeller er fullstendig uoppnåelige idealer samfunnet har skapt.

På det personlige planet, etter årevis med sykdom, har jeg lært at det å være perfekt er en umulighet for alle mennesker, også for meg. Ikke at jeg noensinne har trodd jeg var perfekt, men det var en periode jeg presset meg selv til det ytterste for å være en pleaser – en person som skulle være overalt på en gang, sjonglere hundre prosjekter samtidig, være engasjert på flere ulike plattformer, løpe rundt som en duracellkanin og sette alle andre foran meg selv. Fordi jeg trodde det var dette alle rundt meg ønsket at jeg skulle gjøre, og at det var den eneste måten å bli likt og respektert på.

Etter hvert fikk jeg smertelig erfare at denne levemåten eller livsstilen bare fungerer i korte perioder av gangen, fordi jeg gang etter gang opplevde å falle ned i de dypeste daler, og bli både utslitt, utbrent og deprimert. Og mye av årsaken, sånn rent bortsett fra det biologiske og andre omstendigheter?

At jeg har hatt altfor høye krav og forventninger til meg selv. Det såkalte flink-pikesyndromet, blandet med at mennesker rundt meg også har hatt høye forventninger til meg. Kombinasjonen av dette skaper et tilnærmet umenneskelig press som altfor mange unge i dag opplever, og er det rart at så mange barn og unge sliter med depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og psykiske utfordringer da? Nei, det er det ikke.

Det aller viktigste jeg har lært gjennom de siste årene er viktigheten av åpenhet og ærlighet. Jeg har øvd meg opp til å kunne svare ærlig på spørsmål som går det bra og hvordan går det. Det tok lang tid før jeg turte å være så åpen og ærlig som jeg har vært i sosiale medier, i media og på denne bloggen, fordi jeg i mange tilfeller følte at jeg gjorde det motstrøms. Når andre prøvde å opprettholde fasaden sin og glansbildet av seg selv i sosiale medier, prøvde jeg å skape en balanse, som lignet det virkelige livet mitt i større grad. Med de store oppturene, de store nedturene og alt livet har å by på i mellom. Om jeg har lykkes godt med dette vet jeg ikke, men jeg har fått mye tilbake ved å gjøre det, og på den måten fått en helt annen relasjon til mange mennesker på grunn av åpenheten min, fordi det er mange som har det på samme måte, og som deler noen av de samme opplevelsene.

Med andre ord skal man ikke kimse av å svare ærlig, når noen spør hvordan går det eller har du det bra. Fordi det kan være med på å gjøre det lettere å snakke om det som ikke går så bra også.

Så neste gang noen spør deg hvordan det går, tør du svare ærlig?

So open my eyes to a new light

6428019725_f9a9c5accc_b.jpg

name ten things you wanna do before you die
and then go do them.
name ten places you really wanna be
before you die and then go to them.
name ten books you wanna read
before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again
before you die, get all of your friends together
and scream them. because right now,
all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong
with your life and then fix them.
think of all the things that you love
about your life, be thankful you are blessed
with them. think of all the Things
that hold you back and realise
that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made
in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons
why you never wanna die,
go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons
why it’s good to be alive,
and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.
that’s the only thing
you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet på en blogg for noen dager siden, og det har vært med meg i bevisstheten siden. Det ga meg en viktig påminnelse om hvor forgjengelige vi er. Japanerne omtaler akkurat dette som mono no aware, vissheten om at skjønnhet blomstrer for og så å visne hen. Det fyller oss med en glede over det vakre når det finnes, men også en tristhet over at det ikke vil vare. Akkurat som livet, slik Paul Baribeau skriver i diktet sitt:

soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out.

Det er lenge siden jeg har lest bøker, om noen, i det hele tatt, og dette er ganske flaut å si, men i 2017, for første gang i mitt liv, leste jeg ikke ferdig en eneste bok. Jeg som alltid elsket å lese, og hadde det som fristed, og et rom jeg kunne rømme inn i, hvor jeg kjente meg trygg og avslappet, orket plutselig ikke å lese lengre, i mangel på konsentrasjon.
På barneskolen levde og pustet jeg ord, og det var bøker som kanskje fikk meg til å føle at jeg ikke var fullstendig alene, og jeg leste hundrevis av bøker, hele tiden, på et år i femte klasse, faktisk tusen, som en slags virkelighetsflukt. Nå leser jeg igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis vil flykte, men fordi jeg prøver å finne tilbake til den gode følelsen jeg husker det ga å lese bøker, og ikke minst inspirasjonen ulike bøker kan gi til min egen skriving og produktivitet.

I går var jeg på biblioteket, og lånte fem bøker, flere enn jeg har lånt på over et år, og begynte å lese «Det jeg leter etter, finnes ikke her (2017),» av Mari Tveita Stagrim. Fullførte den før i dag, og her er ett av mange sterke utdrag fra en bok som virkelig traff meg:

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser, eller er det et bilde av meg?

S.44

Bilderesultat for det du leter etter, finnes ikke her

Boka kan kalles en oppvekstroman, fordi den handler om to tenåringsjenter som fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet, der man allerede tidlig i romanen får følelsen av at det ikke kommer til å gå bra med den ene venninnen. Dette er det jeg vil kalle en stor bok, i et lite format, og anbefales på det sterkeste. Bokas aller vakreste setning må kanskje være denne:

Ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

Etter at jeg begynte å lese igjen i går har også skrivingen min løsnet, etter at jeg i flere uker har slitt med å skrive. Plutselig var det som om den sperren jeg har hatt forsvant, ideene kommer på løpende bånd, inspirasjonen er tilstede, det føles så godt, så bra, å kunne skrive, få utløp for følelser, skrive tankene mine inn i ulike karakterer, skrive meg inn i en annen verden, og kjenne på magien når jeg er i flytsonen, eller snarere, det jeg vil kalle magisonen, grunnen til at jeg begynte å skrive i utgangspunktet, for mange år siden.

Jeg går jo tross alt på Forfatterlinje her på Danvik, og da er det naturligvis upraktisk å ikke klare og skrive på flere uker, når vi får oppgaver løpende, og aller helst både skal skrive i timene, og på fritiden, men nå har jeg heldigvis klart å begynne på den ene oppgaven, som er å skrive en novelle, siden det er noveller vi jobber med for tida. Novellen jeg skriver viser seg å være mer utfordrende å få ned på papiret enn først antatt, og grunnen til det er at tematikken kretser rundt oppveksten min og hjemstedet mitt, der jeg vokste opp, som blir tøft å skrive om emosjonelt sett, men som jeg tror kan bli veldig bra når den blir ferdig, fordi jeg beveger meg inn i landskap der det virkelig brenner. Det er noe jeg lærte på et skrivekurs en gang, at skal man skrive virkelig bra, må en tørre å skrive om det man er redd for og frykter aller mest, og det er det jeg prøver å gjøre nå, noe som tar tid og masse krefter. Forhåpentligvis ender det opp i et bra resultat.

Nå som vi er inne i et nytt år prøver jeg å jobbe med mentaliteten og tankegangen min. Bare i avsnittet over, ser dere et eksempel på at jeg forsøker å tenke positivt, istedenfor å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd, slik jeg dessverre har hatt en tendens til tidligere, som en del av et negativt tankemønster jeg i mange år har levd i, men som jeg nå ønsker å komme meg ut av. Du lurer sikkert på hvordan jeg jobber med å tenke mer positivt, og det jeg rett og slett har bestemt meg for, er å finne tilbake til de tingene jeg alltid har likt å gjøre, og som gjør meg godt. Å lese, å skrive, å høre på musikk, og nytt av året, å skrive takknemlighetsdagbok. Sistnevnte er noe jeg ønsker å komme tilbake til neste gang.

Enn så lenge har jeg lyst til å avslutte med en utrolig fin sang av Mumford & Sons, som ikke kunne ha vært mer passende, nemlig There will be time, som du også finner igjen i tittelen på dette innlegget, og med det ønsker jeg alle en fortsatt fin fredag:

 

Ingen verdier, bare sex

Før helgen, da jeg var for dårlig til å gå på skolen, fikk jeg tid til å se sesong 2 av STUCK, som er en dokumentarserie produsert av Aftenposten i samarbeid med Plan International. Den handler om grove brudd på jenters rettigheter rundt om i verden. 26 år gamle Emilie Beck har i denne sesongen reist til fire land i Latin-Amerika – Brasil, Haiti, Nicaragua og Guatemala, for å møte jenter som ikke har de samme rettighetene som oss. Dette er landene i verden det er aller farligst å være jente, hvor en ekstrem machokultur er i fremmarsj. I motsetning til mange andre steder i verden der jenters rettigheter blir styrket, er det mange steder i Latin-Amerika det bare blir verre.

Alle de nye episodene av STUCK kan du se her!

865EED9A-4E62-4D3F-A63D-88E91114A828.jpg

På Haiti møter Emilie Beck 15 år gamle Dineshka. Det er utrolig sterkt å høre Dineshka fortelle om livet sitt, for det hun sier gjør virkelig noe med én. Det gjør vondt, det er trist, det provoserer og frustrerer, fordi det er så lite vi kan gjøre for Dineshka og alle disse jentene som er i en så håpløs og fastlåst situasjon:

«Jeg føler ikke at jeg har det samme livet som andre barn. Jeg har ingen venner.
Tre gutter utsatte meg for overgrep. De to andre slo meg hardt. Etter at det skjedde dro jeg til politistasjonen for å anmelde. Politiet ba meg vise dem huset, men mennene hadde stukket natten før.»

Som en følge av voldtekten ble Dineshka gravid, og er nå fire måneder på vei. Etter det som skjedde har hun sluttet på skolen, og holder seg hjemme. På Haiti er voldtekt forbundet med mye skam, og det har satt Dineshkas familie i en veldig vanskelig situasjon. Stefaren hennes truer med å kaste henne ut, fordi han mener hun har gjort skam på familien ved å bli voldtatt, og at det er hennes egen feil, som om hun på noen måte kunne være skyld i det, at hun også ble gravid.

Bare dette utsagnet får det til å vrenge seg inni meg av tristhet og raseri. Det faktum at det er så mange menn på Haiti og i Latin-Amerika som har et slikt kvinnesyn er rett og slett helt forferdelig.

På Haiti blir det å bli voldtatt sett på som en skam, og at det er jentas egen feil.
Abort er ulovlig. Mange av mennene Emilie Beck møter på Haiti mener at jentene fortjener å bli voldtatt, og at de selv ber om det «ved å ikke la seg irettesette eller at de (jentene) går rundt og oppfører seg på en slik måte som sier til oss gutter at de vil ha oss.» Ikke noe annet enn en ren ansvarsfraskrivelse der, altså, og fullstendig mangel på kunnskap. Dessverre tror jeg denne uvitenheten skyldes, delvis den lave raten unge som er i utdanning, og en kultur der jenter blir sett på som fritt vilt, eller objekter som gutter bare kan bruke.

Det er så vanskelig for meg å forstå hvordan disse mennene tenker, og det er skremmende å tenke på at dette er virkeligheten til altfor mange unge jenter, som i realiteten aldri får være barn, men som derimot må bli brått voksne, lenge før de egentlig skulle måtte tenke på å gifte seg, ha sex, bære fram et barn og oppfostre barnet, og det å ha ansvar for husarbeid, og være sammen med en mye eldre mann.

Dette er så langt ifra min hverdag som jente her i Norge. Det å se en dokumentar som STUCK setter ikke bare fokus på et ekstremt viktig tema, men setter også ting i perspektiv for meg, og forhåpentligvis også for alle de hundretusen andre som har sett denne dokumentaren i sesong 1 om barnebruder i Asia, og nå i sesong 2 om jenters rettigheter.

Da jeg så STUCK gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig er som har fått vokse opp i Norge. Hadde jeg blitt født i et annet land hadde kanskje min tilværelse og livssituasjon sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. På mange måter både skremmer og fascinerer det meg at det loddet man trekker i form av fødeland skal ha så mye å si for ei jentes rettigheter.

Jeg føler meg heldig som får bo i et land hvor jeg slipper å bli undertrykket, og hvor jeg har rettigheter på lik linje med menn. Til forskjell fra mange steder Emilie Beck besøker i Latin-Amerika, har jeg lovfestet rett til 13 år med skolegang, helt gratis. Både mor og barn har rett på helsehjelp gjennom hele svangerskapet, og til vi blir født. Gjennom hele barndommen blir vi fulgt opp av helsestasjonen, og fra krybbe til død har vi rett til helsehjelp av helsevesenet for både vår fysiske og psykiske helse. I Norge ville jeg heller aldri, om jeg skulle bli gravid mot min egen vilje, bli tvunget til å bære frem barnet, fordi jeg som jente har selvbestemmelsesrett over min egen kropp, og kan velge å ta abort.

I mange av landene i Latin-Amerika er det å ta abort fullstendig forbudt, og sett på som stor skam. I Nicaragua, for å ta et eksempel, kan man risikere oppimot 30 års fengsel for å ta abort, selv ved voldtekt eller hvis jentas liv og helse er i fare, og de som likevel velger å gjøre dette, gjør noe som blir sett på som kriminelt. Mer virkelighetsfjernt fra det å være jente i Norge blir det ikke.

Kanskje det som gikk aller mest inn på meg i sesong 2 av STUCK var en episode, der ei åtte år gammel jente ble voldtatt av stefaren sin, og jeg tenkte:

«Hvem faen er det som gjør sånt mot en åtte år gammel jente? Hva slags menneske er det?» Emilie Beck hadde en lignende reaksjon, for hun utbrøt med tårer i øynene:

«Hva for et monster er det som voldtar ei åtte år gammel jente?»

Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake heller, for det å se den gråtende moren som kom inn med den åtte år gamle jenta si på politistasjonen for å anmelde voldtekten av henne, var vondt og forferdelig å se på. Jeg kjente at det fysisk knøt seg i magen, og at jeg ble trist og sint og forbannet, og når jeg skriver dette nå føler jeg egentlig ikke at disse ordene er fullstendig dekkende for det registeret av følelser jeg kjente på inni meg da.
At dette er hverdagen og oppveksten til så altfor mange unge jenter, ikke bare i Latin-Amerika, men også i mange andre land i verden.

Det får meg til å føle meg maktesløs. For hva skal vi gjøre for å endre disse jentenes situasjon? Her jeg sitter i Norge virker det så håpløst, og når jeg får denne følelsen, kan jeg bare se for meg hvordan disse jentene må ha det, selv om jeg egentlig ikke kan vite akkurat hvordan de har det, siden jeg aldri har vært i nærheten av å være i en slik situasjon selv.

På tross av det gjør jeg meg noen mer generelle tanker om hva jeg tror må til for at jenters rettigheter kan bli styrket i disse områdene. Jeg tror det må en radikal holdnings- og kulturendring til i Latin-Amerika for at jenters rettigheter skal bli styrket, men hvordan skal det gjøres? Det første som slår meg er at mange av jentene ikke vet noe om sine rettigheter. De vet ikke hvordan de kan stå opp for seg selv. Noe av løsningen, tror jeg, er å få flere jenter inn i utdanning, slik at de kan få den nødvendige kunnskapen for å få økt selvrespekt og styrke i seg selv til å kunne si imot foreldrene sine eller å kunne si nei til en eldre mann. Det er også nødvendig at flere gutter kommer inn i utdanning, slik at de kan lære at jenter ikke er fritt vilt, og ikke bare er objekter de kan bruke som de vil, men at også jenter er verdt noe.

Holdningsendringer og kulturendringer handler om kunnskap. For å kunne endre på noe må man få vite at det finnes en alternativ tankegang til det tankegodset man allerede har, hvis ikke vil man jo fortsette å tenke slik man alltid har tenkt, fordi en ikke vet om noe annet. Dette gjelder både for jentene og guttene. Jentene trenger å få høre at måten de ikke blir behandlet på er grei, og at det faktisk er grove brudd på menneskerettighetene det de blir utsatt for. At det mange steder i verden finnes jenter som har muligheter, fremtidshåp og fremtidsdrømmer. Å gi jentene i Latin-Amerika håp om at de kan få et bedre liv.

Jeg blir glad, når aktivister, som Emilie Beck, setter fokus på et såpass viktig område, fordi det bare slik en radikal endring kan skje, ved at verden utenfor blir bevisste på det som skjer, og med det kan gripe inn i situasjonen, og kanskje kan hjelpe, og gjøre en forskjell for alle jentene i Latin-Amerika.

Har du ikke sett STUCK ennå, anbefaler jeg at du gjør det. Jeg tror du vil sitte etterpå, og føle deg enda mer takknemlig over alle tingene du har, og hvor heldig du er som bor i et så trygt land som Norge. Det gjør i alle fall jeg.

I can’t wait ’til we’re afraid of nothing

I mars 2017 tok jeg et valg. Da bestemte jeg meg for å oppfylle en drøm jeg hadde holdt for meg selv i nesten ti år. Å reise til Roma alene, sette meg på et fly helt på egenhånd og lande i et fremmed land jeg aldri hadde vært i før. Jeg ville gjøre noe jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg aldri hadde turt. For det å være alene over lengere tid skremte meg, hvordan skulle jeg da klare en uke i utlandet uten noen andre kjente enn mitt eget selskap? Jeg endte opp med å bestille hotell og flybilletter. Da var det ingen vei tilbake. Skrittet ut av komfortsonen var tatt, og jeg var fast bestemt på å gjennomføre, å få det til, og mestre noe jeg aldri hadde gjort før.

Tidligere den måneden hadde jeg vært på poesikonsert på Papirbredden i Drammen, hvor jeg hørte Frode Grytten Beat Band med Frode Grytten (selvfølgelig!) som leste lyrikken sin, Pedro Carmona Alvarez på gitar og Annlaug Børsheim, som både sang, spilte gitar og fiolin.

 

17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n
Poesikonsert på Papirbredden, 25. mars 2017. Frode Grytten leser.

 

En av sangene de spilte var Afraid of Nothing av Sharon Van Etten, og da jeg satte meg på flyet til Roma, var det akkurat den sangen jeg hadde på øret:

I can’t wait
‘Til we’re afraid of nothing
I can’t wait
‘Til we hide from nothing
Nothing

Jeg skulle reise alene. Jeg ville være fryktløs. Jeg ønsket å kunne si at jeg hadde mestret dette, ene og alene, uten hjelp fra noen, jeg ville bli kvitt frykten min for å være alene, jeg ville se en bit av verden, føle at jeg var en del av noe, å få en bekreftelse på at drømmer kunne bli til virkelighet. Afraid of Nothing er en av de sangene som roet meg ned da jeg satte meg på flyet på Gardermoen i sjutiden den mandagsmorgenen, i visshet om at jeg to timer senere ville lande på italiensk jord for første gang.

Roma ga meg mye mer enn jeg noensinne ville drømt om. Jeg husker fremdeles den dagen i Vatikanet, da jeg møtte en gutt jeg skulle bli nesten-forelsket i:

Vatikanet på St. Peter’s Square

Store folkemengder, midt i mellom dem alle
en gutt som vil selge meg billetter til Vatikanmuseene,
og jeg forteller at jeg allerede har kjøpt billetter,
og han spør hvor jeg er fra, Norge, svarer jeg.

Vi ender opp med å finne tonen, og han inviterer meg
med til den helt fantastiske parken Villa Borghese.

Vi setter oss i sola, i en skråning, i en eng
full av hvite blomster, med en italiensk Peroni i hver vår hånd
mens vi snakker om løst og fast, i over fire timer.

Vi legger oss ned i gresset for å sole oss, og han legger seg inntil meg
og legger armen rundt meg, stryker meg over kinnet,
lar fingrene gli gjennom det bølgede håret mitt, kysser meg på høyre kinn,
kiler meg litt i sida, lar meg støtte hodet mitt på armen hans,
det nærmeste jeg noensinne har vært en gutt.

Tett inntil hverandre ligger vi
i blomsterenga, og jeg lukker øynene,
kjenner hvordan sola varmer ansiktet mitt,
i den vakreste parken jeg noensinne har vært,
trær med lilla syriner, store grøntområder,
og i midten, et rundt vann. Fuglekvitter, blandet med stillhet
og lav sus fra trafikken i det fjerne. Folk som sykler forbi,
kjærestepar som ligger i gresset, studenter med mac i fanget,
gutter og jenter på rygg i gresset med en bok i hendene,
venninner og kompiser i livlige diskusjoner på italiensk,
yrende folkeliv, men også lange øyeblikk av tilnærmet stillhet.

Det er inspirerende hvordan en by kan være så mangfoldig. Så bråkete,
livlig, fullspekket av folk, også disse stille, idylliske perlene midt i byen,
på toppen av en utsikt over Piazza Navona, steintrapper for å komme opp dit,
så, en endeløs, grønn, park, midt i byen, likevel avskjermet fra alle turister,
og andre romere.

At jeg skulle ende opp med å møte en gutt i Roma og attpåtil kysse ham på første date, var ikke noe jeg i mine villeste fantasier hadde sett for meg, men jeg tok en sjanse,
det føltes riktig, jeg fulgte magefølelsen, tenkte at, sier jeg nei, kommer jeg til å angre på det jeg aldri gjorde, og jeg angrer ikke, og jeg skammer meg ikke. De siste årene har jeg altfor mange ganger endt opp med å angre på alle de tingene jeg aldri gjorde, fordi jeg var redd, fordi jeg ikke turte. Denne gangen, derimot, turte jeg. Og det ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Hvordan det var å ligge i denne skråningen full av hvite blomster, ved siden av hverandre, med sola stekende på oss, samtidig som jeg kjente duften av syriner i lufta, og tenkte at: Nå er det vår!

Det er slik betydning musikk har for meg. Noen sanger kryper dypt under huden på meg og blir der i årevis, som en samboer, en følgesvenn, en påminnelse, til inspirasjon og trøst og ro. Sharon Van Ettens «Afraid of Nothing» har en upretensiøs og nedpå, men fengslende melodi, og teksten, det er kanskje den som får meg til å lytte ekstra nøye.
La meg bare si at denne linjen oppsummerer det hele:

I need you to be afraid of nothing

Og kanskje er det akkurat dette jeg må si til meg selv i 2018:
Ikke vær redd (for noe.) Det ordner seg bare du gir det tid. Stå på. Ta sjanser. Gå utenfor komfortsonen, der hvor du vet at magien finnes. Lev, her, nå, ikke i fortiden eller i fremtiden. Glem heller ikke å plante begge føttene godt ned i bakken når du går.
Kjenn etter. Lytt til hjertet som banker. Vår årvåken for det som skjer rundt deg.
Hør på musikk. Skriv. Les. Ikke glem å puste.