Det er spørsmål som jeg konstant har i bakhodet. Drømmer. Ønsker for fremtiden. Hva skal jeg finne på fremover? Hva skal jeg fylle tiden min med? I denne koronaperioden har alle planene jeg hadde blitt forandret eller satt på vent, og det er nok mange som kan kjenne seg igjen i at dette halvåret har blitt alt annet enn det vi hadde sett for oss. Så hvor går veien videre nå?
Kveldstur på Union Brygge for noen dager siden. Foto: Liv-Christine Hoem
Det ærlige svaret er: Jeg vet ikke. Jeg prøver å finne noen nye mål å strekke meg mot, men klarer ikke helt å finne verken lysten eller motivasjonen nå for tiden. Kanskje har det med situasjonen vi har stått i de siste fem månedene å gjøre? At alt ble snudd på hodet, og at mange ting ikke er som før, og at så mye føles usikkert og uforutsigbart? Man kan jo nesten ikke legge planer, fordi vi ikke vet hvordan det blir fremover. Kommer smitten til å øke igjen eller klarer vi å få den under kontroll? Hvordan blir den siste halvdelen av 2020, og hvordan blir starten av 2021? Mange ubesvarte spørsmål, med andre ord.
Livet står litt på vent, og imens forsøker jeg å opprettholde en form for struktur og rutine i hverdagen. I det daglige er arbeidsfellesskapet på Fontenehuset Drammen veldig viktig for meg, og har også vært det de siste fem og halvt årene. Spesielt i denne koronatiden har støtten fra menneskene på Fontenehuset vært uvurderlig, og da jeg lå syk i karantene i mars-april hadde jeg faktisk ikke klart meg uten dem.
En vakker sommerfugl på terrassen på Fontenehuset. Foto: Liv-Christine Hoem
Nå fyller jeg dagene med fine hobbyer og flotte mennesker. Jeg prøver å skrive litt hver dag, og er titt og ofte ute med kameraet for å fange noen nye øyeblikk. Jeg er på treningssenteret rett ved her jeg bor en times tid hver dag, og når nye rekorder rett som det er nå for tiden. Treningen har blitt et sted jeg kan ha tankefri, hvor jeg må fokusere fullstendig på utførelse og teknikk, rett og slett fordi jeg ikke kan miste fokus og konsentrasjon når jeg løfter tungt.
Fremover må jeg prøve å sette meg noen nye mål for å ha noe jeg kan jobbe frem mot. Høyere utdanning? Ny jobb? Praksis? Noe helt annet? Det jeg vet med meg selv er at dette er noe jeg må finne ut av, fordi jeg er en person som holder meg frisk med god balanse mellom hvile og aktivitet. Det å ikke ha noe å gjøre, og ikke ha noe å gå til, er noe jeg vet gjør meg syk, og får hele meg i ubalanse. I våres opplevde jeg akkurat det, da jeg plutselig havnet i fullstendig isolasjon i tre uker. Heldigvis har jeg kommet meg opp igjen nå, fra den dype dalen jeg var i april, mai og deler av juni.
Og jeg har som mål å fortsette å holde meg så stabil som mulig. Hvordan? Etter årevis prøving og feiling, og etter hvert lang erfaring på dette området, har jeg funnet ut av hva som fungerer og hva som ikke fungerer for meg. Jeg har det best når jeg fokuserer på å opprettholde gode søvnrutiner, har et godt kosthold, trener jevnlig, har meningsfylte aktiviteter i hverdagen og klarer å balansere det hele med nok hvile innimellom slagene. For meg har disse tingene veldig mye å si, og jeg merker at jeg hele tiden balanserer på en tynn line, men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, og ikke fokusere så mye på de negativene tingene, men de positive, det jeg mestrer i hverdagen og i livet. At jeg er bra nok, og bevise for meg selv at jeg får til det jeg går inn for.
Snart tre og en halv måned siden sist. Absurde og surrealistiske måneder. Pandemi. Covid-19. Isolasjon. Sykdom. Karantene. Null klemmer og nærhet. Gudene vet hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive de siste månedene, hvor mange ganger jeg har forsøkt å fullføre dette innlegget uten å få det til. I utkast ligger nærmere 15 uferdige innlegg jeg aldri fullførte. Det hele har føltes så uvirkelig, rart og fjernt.
Hvor skal jeg starte? Den siste halvannen måneden har jeg slitt med en tung depresjon. Bortsett fra tre dager hjemme, har jeg vært innlagt siste delen av april og godt og vel hele mai, før jeg ble utskrevet på tirsdag denne uka. Det har vært ekstremt tungt og tøft denne gangen. Kanskje tyngre enn jeg noensinne har opplevd en depresjon, og jeg har vært gjennom ganske så mange de siste åtte årene. Jeg føler meg fremdeles fastlåst i det depressive tankesettet, og jeg synes det er veldig vanskelig å bryte ut av det, men jeg nekter å gi meg!
Og her kommer min brutalt ærlige beskrivelse av hvordan den siste halvannen måneden har vært for meg:
Hver eneste dag har jeg våknet med følelsen av at alt er håpløst, meningsløst og nytteløst. Jeg har hatt mye selvmordstanker og tenkt mye på døden, at det ikke er noe poeng eller mening med å leve lengre. Livet har tidvis føltes fullstendig uutholdelig.
Men jeg er fremdeles i live, jeg sitter her og skriver enda, for jeg har fått hjelp og støtte til å håndtere alle disse tankene som har vært altfor vanskelige å skulle håndtere alene. Det er derfor jeg har trengt å ha mennesker rundt meg hele døgnet såpass lenge. Å bli passet på, for å holde meg i live, for å klare å holde ut, bare litt til, litt til, og så enda litt til. Jeg har måttet ta fem minutter av gangen, en time av gangen, en dag av gangen, men har heldigvis ikke måttet gjøre det som har føltes umulig, på egenhånd.
For alle trenger vi noen. Når det går bra og når det stormer som verst, og denne gangen trengte jeg det, kanskje mer enn noen gang, å bli sett, å bli hørt, å bli tatt på alvor, men kanskje aller mest å bli tatt vare på og det å ha noen i umiddelbar nærhet når ting skulle bli for vanskelig, og jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde ut mer.
Min lille, og kanskje eneste motivasjon, har vært at jeg fyller 25 på søndag, at jeg vil og har lyst til å oppleve å bli et kvart århundre ung. At ikke alt skal være forgjeves. Så mørkt har det vært. Jeg har ikke sett noen vei ut, jeg har følt mange dager at jeg nærmest har blitt torturert. Alvorlig depresjon føles slik. Den har tappet meg fullstendig for energi, til et punkt hvor jeg knapt orket å stå opp av sengen, få i meg mat, gå en kort tur eller gjøre noe som helst fornuftig om dagene. Jeg har måttet tvinge meg selv til å opprettholde en form for struktur og rutine i hverdagen, fordi alt har vært så vanskelig. Det har bestått i å forsøke å få sove mer enn tre timer om natten, tvinge meg selv til å spise og gå en kort tur hver dag, for å få bittelitt dagslys, og alt dette måtte jeg motiveres til av personalet under innleggelsen, fordi jeg aldri ellers hadde klart det selv.
Nå har jeg vært hjemme i tre dager, for første gang siden 26. april, og jeg skal ikke stikke under en stol at det er tøft, og at det fremdeles handler om å holde ut dagen, men jeg har god oppfølging og folk som bryr seg, og jeg skal klare dette, på et eller annet vis. Slik jeg har klart det alle de andre gangene før.
Jeg tror jeg endelig har funnet ut av det. Hverdagene. Det som er selve livet. Ikke DPS, sykehus, psykiatriske avdelinger, Legevakt, leger, psykologer, sykepleiere, psykiatriske sykepleiere, oppfølging og medisiner. Mer og mer fases jeg ut av systemet, og mer og mer inn i livet. Jobb tre dager i uka. Opp på samme tid hver morgen, og i seng hver kveld, til nesten samme tid. Jeg møter og er sammen med fine mennesker både på jobb og på fritiden, jeg trener, er ute i frisk luft, og prøver å skynde meg sakte med boka jeg skriver.
Dagene mine er ikke lengre preget av meningsløshet, håpløshet og tunge tanker. Som alle andre har jeg dårlige dager innimellom, men nå er jeg ikke i konstant storm og uvær med svarte, truende tordenskyer hengende over meg. Jeg har lært meg å takle de vonde minnene mine, og ikke minst de vanskelige følelsene, som fremdeles kan dukke opp, på en annen og ikke selvdestruktiv måte.
Det var sommeren 2017 jeg tok et bevisst valg, og bestemte meg for å begynne og utfordre mine egne tanker. En dag gikk det opp for meg at jeg ikke kunne fortsette i det samme selvdestruktive sporet lengre, fordi måten jeg tenkte på ødela meg og livet mitt. Det har tatt lang tid å komme til den erkjennelsen at jeg, etter selv å ha blitt utsatt for mye vondt av andre gjennom barndommen, i de senere årene har fortsatt å utsette meg selv for dette, gjennom å opprettholde de vonde ordene jeg hørte, og la dem dra meg ned. Det gjorde at jeg utsatte meg selv for mye vondt, og satte meg selv i destruktive situasjoner.
Nøkkelen til endring lå i erkjennelsen av at jeg ikke lenger kunne leve slik jeg gjorde. At jeg bevisst måtte gå inn for å velge forandring, og være motivert og rustet for å stå i vanskelighetene.
Og tro meg, det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har måttet gjøre. For det å skape endring i min egen tankegang og måten å håndtere følelser på har tatt lang tid. Det har tatt meg syv år å komme dit jeg er i dag, med nærmere 200 innleggelser, intensiv behandling på DPS og oppfølging fra kommunen, og jeg har fremdeles mye å jobbe med og mye å lære, men har vi ikke alle det? Det viktigste er at jeg startet på en reise sommeren 2017 mot et liv jeg kunne leve og blomstre i, istedenfor å forvitre og tilslutt bli borte.
I dag var jeg og fortalte om hvordan de siste syv årene har vært for meg, direkte, på NRK Buskerud, om den berg- og dalbanen jeg har vært i, med store oppturer og nedturer. Det jeg håper er at min historie og mine erfaringer kan være til inspirasjon for andre som sliter nå, at jeg kan formidle at tross en traumatisk barndom med alvorlig mobbing både fysisk og psykisk, tidvis alvorlig sykdom og dype nedturer, så er det mulig å komme seg opp og ut av det, og gå videre i livet, til en «normal» hverdag (snart) helt uavhengig av hjelp fra systemet og ut i det ordinære arbeidslivet.
For i januar i år hadde jeg min siste time på DPS i behandling, og før sommeren, hvis alt går etter planen og livet fortsetter å se like stabilt og bra ut som det gjør nå, skal jeg fase ut oppfølgingen jeg får fra kommunen hver tredje uke. Det betyr at jeg da for første gang siden jeg var atten kommer til å stå helt på egne ben, uten oppfølging fra psykiatrien, og jeg er fast bestemt på å nå også det målet. Ikke bare er jeg fast bestemt, men kanskje enda viktigere: Jeg har troen på det!
6. januar underskrev jeg arbeidskontrakten med Næringsforeningen i Drammensregionen.
Det er nesten så jeg har lyst til å sprette champagnen (jeg ikke har hjemme) og feire, for nå har jeg jobbet i en måned og to dager hos Næringsforeningen. Dette er stort for meg, og tiden har gått så fort. På mange måter føles det som om jeg har jobbet mye lengre, samtidig har det bare gått fjorten dager, siden jeg jobber 40%, men jeg er uansett litt i ekstase.
Jeg tror det jeg føler på er stolthet over det jeg har fått til. Stolthet. Jeg smaker på ordet, og innser at det tilhører sjeldenhetene at noen hører meg si akkurat disse ordene eller at jeg lar meg selv føle på det, som om jeg ikke får lov til eller fortjener å være stolt, men det har jeg mange grunner til.
Ikke minst føler jeg på mestring, og den følelsen vokser for hver dag jeg kommer meg opp om morgenen, for hver gang jeg spiser frokost og gir kroppen min den næringen jeg trenger, for hver dag jeg ordner meg før jobb, kommer meg dit i tide, og for alle de nye tingene jeg lærer og for alle de varierte oppgavene jeg får til iløpet av en dag. Jeg simpelthen elsker når jeg får lære og gjøre noe nytt, da fryder jeg meg, og når jeg trives og blir trygg på det jeg skal gjøre, blir jeg effektiv og kan gjøre ting i et superraskt tempo, samtidig som jeg er opptatt av å være nøye og gjøre ting korrekt.
Nå i det siste er det som om jeg har havnet i en slags flytsone, hvor jeg fokuserer hundre prosent på akkurat den oppgaven jeg holder på med, uten at jeg blir distrahert av andre ting, og fokuset mitt har tidvis vært som å være i en egen boble. Selv med lyd i rommet har jeg klart å blokkere det ute, og fortsette med det jeg skulle gjøre. Mye av dette handler om den mentale innstillingen min. Jeg går inn døra på jobb med et positivt og åpent sinn, på tilbudssiden og med en ja-holding, fordi jeg er mer motivert enn noen gang til å vise hva jeg er god for. Det er heller ikke vanskelig å holde meg i godt humør, når jeg har så støttende, gledesspredende, inspirerende, omsorgsfulle og morsomme kollegaer.
Men det skal sies at denne positive innstillingen ikke er noe jeg har fått over natten. Over syv år har det tatt å forsøke og forandre tankemønstrene mine, fra å være uttalt negative, til å gradvis bli litt mer positive, dag for dag. Jeg har heller ikke hatt denne utviklingen i noen rett linje, snarere opp og ned, i bølger og kruseduller, og det er lett å glemme, men la meg minne om at veien til å få det bedre stort sett er slik for oss alle, selv om noen liker å tro det motsatte.
Denne er fra Dmitri Martins bok This Is A Book, og beskriver lettbeint veien til suksess.
Og det skjer så mye positivt hver eneste dag. I går var jeg med på min første store konferanse med jobben, på det nye hotellet River Station Hotel i Drammen, og så på de finansielle utsiktene. Der var det mange deltagere og masse spennende å lære om finans og næringsliv i sammenheng med miljø og bærekraft.
Etter å ha stått opp klokka seks og vært på jobb fra halv åtte, tatt imot gjester og vært tilstede på konferansen, vært innom Fontenehuset, og tatt følge med venner hjem, kom jeg meg på trening senere på kvelden. Det morsomme var at jeg regnet feil da jeg satte på vekter til maks i markløft, (var sikkert sliten av all finansen), og endte opp med å løfte tre repetisjoner på 90 kg uten å vite det. Da jeg innså det etterpå føltes det utrolig bra, og dermed er jeg enda nærmere mitt store treningsmål i 2020 – å løfte 100 kg i markløft.
Med andre ord har begynnelsen av 2020 startet godt for meg, og jeg er fast bestemt på at jeg skal fortsette i den retningen. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at jeg selv i stor grad kan være med å påvirke hvordan hverdagen min blir og hvordan den ser ut, i form av tankesett og mental innstilling. For man skal virkelig ikke kimse av tankenes kraft, og når man bestemmer seg for å sette et mål, og går inn for å nå det. Da kommer sannelig staheten min godt til nytte.
Herlighet, disse ukene har bare flydd forbi. Plutselig har det gått tre uker, og jeg begynner å bli vant til å jobbe. Jeg har gått syv år i behandling på DPS, fra jeg var atten. Nå har jeg hatt min siste time på DPS og er ferdig i behandling, ut av psykiatrien, og inn i det ordinære arbeidslivet. Det føles som en lettelse, og så godt!
Går jeg bare noen år tilbake var det ikke noe jeg hadde trodd, og det er fremdeles litt absurd å tenke på det enda. På et tidspunkt var jeg en «håpløs» svingdørspasient og fikk ordene behandlingsreistent og kronisk skrevet i journalen min. Mange ga meg opp, og flere ganger ga jeg også opp meg selv, men med noen få viktige mennesker, med beinhard jobbing og en god dose flaks, klarte jeg meg. Og som kontakten min i kommunen, som har vært der for meg i oppturer og nedturer, utbrøt til meg på fredag:
Du starter jo på et nytt liv! Klart det kan kjennes litt rart og uvant i starten.
Og sannelig har hun rett. For med en så stor omstrukturering som jeg har måttet gjøre i livet mitt, er det klart at det tar tid å komme inn i nye rutiner, ny struktur og en ny måte å leve livet mitt på. Noen ganger blir jeg nesten redd, fordi jeg tenker:
Kan jeg ha det så bra? Er det mitt liv? Vil det vare? Når kommer nedturen?
Og da svarer jeg:
Det er mitt liv. Ja, det vil vare, så lenge jeg lar det. Og nedturen? Den kommer ikke nødvendigvis, men hvis den kommer er jeg bedre rustet enn noen gang til å håndtere og takle den.
For nå står jeg i det på en helt annen måte enn før. Jeg blir ikke overveldet i like stor grad av følelser, tanker og tidligere opplevelser, og når jeg føler på noe vanskelig, deler jeg det med noen, er åpen og ærlig, istedenfor å lukke det inni meg.
Etter mange års jobbing føler jeg endelig at det er jeg som har kontroll over følelsene, og at det ikke lengre er følelsene som har kontroll over meg. Det har i stor grad handlet om å skifte fokus fra negative tankemønstre til mer positive, fra jeg får ikke til, er ikke verdt en dritt, jeg feiler bare, til jeg får til, er verdt noe og klarer mye. Den forskjellen har gjort en stor forandring for meg mentalt, og har gjort meg motstandsdyktig og gitt meg evnen til å stå i vanskelige situasjoner på en helt annen måte enn før, hvor jeg kanskje ville fått en ordentlig nedtur.
Et eksempel er da mamma fikk et svært alvorlig slag i fjor sommer. Da fikk jeg virkelig testet min egen mentale styrke, for visst var det tøft, men jeg håndterte den vanskelige situasjonen ved å bruke de gode menneskene jeg har rundt meg, ved å være åpen, be om støtte og ta imot den støtten jeg fikk, istedenfor å bli lammet av frykt, noe som i en slik situasjon kunne ha vært en naturlig måte å reagere på.
Første dag på jobb i Næringsforeningen i Drammensregionen ble jeg møtt med blomster og kort på det som skulle bli min pult på kontoret.
Den siste tiden har jeg utfordret meg selv ytterligere. 6. januar begynte jeg som mange av dere vet i ny jobb som servicemedarbeider hos Næringsforeningen i Drammensregionen. I dag startet jeg allerede på min fjerde uke, og om jeg skal si det selv har de siste tre ukene gått over all forventning. Jeg har kommet meg opp om morgenen, jeg har vært tidlig på jobb hver gang, noen ganger til og med en halvtime før, vært effektiv, og begynt med arbeidsoppgavene mine. Jeg er stolt av det jeg har fått til, for jeg føler selv at jeg har kommet raskt inn i mine arbeidsrutiner og gjør det som forventes av meg. Men kanskje det aller viktigste for egen del er den enorme mestringsfølelsen, takknemligheten og gleden jeg føler på over at jeg nå er fast ansatt. At jeg får til å nyte dagene, og at jeg til og med har overskudd til å møte venner , trene, skrive og synge – mesteparten av tiden, får jeg vel kanskje si, for jeg blir sliten og må ta pauser for å hente meg inn.
Da sier jeg til meg selv: Det er helt normalt, det er ikke farlig å være sliten, og du er ikke syk igjen. Jeg må stadig minne meg selv på at slitenhet ikke nødvendigvis er depresjon, fordi jeg har vært så vant til at det har en sammenheng, med tanke på at jeg har slitt med depresjoner mesteparten av livet. Men periodene mine uten depresjon blir stadig lengere nå, og jeg tror jeg har begynt å knekke koden. Stikkordene for min del er balanse mellom hvile og aktivitet, en meningsfylt hverdag, arbeid, å være sosial, å ha struktur og gode rutiner, få nok søvn, ha et sunt og riktig kosthold, ikke utsette meg for altfor mye stress og få ventilert det jeg føler.
Inn i 2020 var jeg fast bestemt på at det skal bli mitt nyttårsforsett: Å fortsette å skape meg det livet jeg ønsker meg.
Behns familie og kongefamilien har med rette fått ros for sin åpenhet, men på den andre siden har mange opplevd det som opprivende å få hele feeden på Facebook fylt opp av Ari Behns selvmord.
Tre personer jeg vet om har tatt livet sitt etter Ari Behn. En av dem er en kompis jeg gikk på skole sammen med. Jeg vet også at minst to av dem var menn, og statistisk sett er det litt for mange selvmord i løpet av to uker til ikke å stille spørsmål ved om den massive omtalen av Ari Behns selvmord har bidratt til en smitteeffekt?
Jeg har selv i flere perioder av livet slitt med selvmordstanker. Jeg har overlevd ti selvmordsforsøk, noen av dem så alvorlige at det bare var flaks jeg ble reddet i tide. I en periode på fem år var jeg inn og ut av psykiatrien på grunn av dette. Da Ari Behns selvmord ble kjent 1. juledag var det vondt, fordi jeg selv har følt på maktesløsheten og håpløsheten som holdt på å rive meg i to. Mørket som hadde slokket lyset, og troen på at det noen gang skulle bli bedre.
Helt siden 1. juledag har hele feeden min på Facebook vært fylt opp av Ari Behns selvmord. Det har vært på fremsiden av alle avisforsider, hovedoverskriften på nyhetene i nasjonale og internasjonale medier, og på alles lepper. På den ene siden har Behns familie og kongefamilien med rette fått ros for sin åpenhet om selvmordet, men på den andre siden har mange opplevd dette som opprivende, til dels fordi det skjedde midt i jula og fordi han var en mange hadde et nært forhold til, personlig eller som offentlig person gjennom sitt virke, og fordi selvmord er noe mange har blitt rammet av og berørt av. Som familiemedlemmer, som venner, bekjente og lokalsamfunn. Rett etter nyttår fikk vi vite at en av kompisene våre fra folkehøgskolen hadde tatt sitt eget liv på nyttårsaften, og det som allerede føltes nært, hadde nå rammet personlig.Annonse
På mange måter kan jeg ikke la være å tenke at fokuset ble så stort på Ari at mange kan ha følt seg satt i skyggen av hans selvmord. At de ikke var viktige nok, og at det å be om hjelp etter hans bortgang kan ha blitt enda vanskeligere. Samtidig var hyllesten av Ari endeløs hvor enn man snudde seg. Roser, lystenninger, fakkeltog, markeringer. Ord og minner fra hver en kjent og mindre kjent person i vårt langstrakte land, til forveksling lik reaksjonene etter 22. juli.
Alle roset kongehusets umiddelbare åpenhet rundt Ari Behns selvmord, og det har helt klart gjort det enklere å snakke om selvmord. Spesielt etter Maud Angelicas sterke og vakre tale i farens begravelse hvor hun var åpen om at faren hadde vært langt nede og psykisk syk i lang tid før selvmordet. Maud Angelica klarte å gi et mye mer nyansert bilde rundt Ari Behns dødsfall enn den generelle mediedekningen forut for begravelsen. Ble hyllesten og den positive omtalen av Ari Behn også en romantisert og glorifisert, og farlig hyllest av hans selvmord?
Med tanke på at tre personer tok sitt eget liv etter Ari Behn kan mye tyde på det. De av oss som har vært ute vinternetter før vet godt at selvmordstanker ofte kommer på grunn av komplekse og traumatiske livssituasjoner, og at tanken om selvmord kan være der i kort og lang tid. Som regel handler det ikke om at man vil dø, men at livet føles uutholdelig smertefullt og vondt å leve, og at det å holde ut til slutt blir en umulighet.Annonse
Man skal heller ikke glemme at en person som ser så mørkt på livet at han eller hun vurderer selvmord har satt på seg skylapper. Lyset har sloknet. Tankene om at man er til bry og at de rundt får det bedre uten ens eksistens er sterkt til stede. Jeg vet dette, fordi jeg selv har vært overbevist om det, at jeg ikke hadde noen fremtid, at døden var eneste utvei. Man blir rett og slett fanget i depresjonens løgner, men midt i det ser man ikke dette. En hører det som sin egen stemme, som en sannhet, og da er man i livsfare, på lik linje med hjerteinfarkt og andre dødelige sykdommer.
Det er allment kjent at en skal være forsiktig i omtale av selvmord nettopp på grunn av smitteeffekten. Tidligere ble ikke selvmordsforsøk og selvmord omtalt i det hele tatt. Nå kan det omtales med varsomhet. Jeg synes det er bra at man i offentligheten nå kan snakke mer åpent om selvmord enn tidligere, men det som mangler i den offentlige debatten er de potensielt negative konsekvensene av den positive oppmerksomheten som Ari Behns selvmord fikk. Og det store spørsmålet er om media og offentligheten har vært varsomme nok i sin omtale av selvmordet?
Når en så markant personlighet går bort er det nærmest umulig å unngå at saken får enorm oppmerksomhet, og spesielt når alle overskriftene lyder at Ari Behn har tatt sitt liv. Jeg tror på ingen måte noen var forberedt på det massive omfanget i kjølvannet, og det var nok vanskelig å ta høyde for, men når en kjent person får en slik massiv hyllest og fokuset i etterkant blir på nettopp, hyllesten, kan dette for noen, som allerede er i selvmordsfare, være en trigger.
For omtalen av Ari Behns selvmord har båret preg av å være romantiserende, og i liten grad handlet om hva han slet med og hva som ledet opp til selvmordet, før i begravelsen, gjennom datterens tale. Vi som ikke sto ham nær kan bare ane, gjette, dra konklusjoner. Fra familiens ståsted er det forståelig at de ikke ønsket å dele for mange detaljer i respekt for avdøde, likevel har det blitt for lite fokus på at det å ha selvmordstanker og det å være nære å ta sitt eget liv er en krise. Den positive åpenheten rundt selvmord har i verste fall nye selvmord som konsekvens, og når tre andre personer har tatt sitt eget liv denne jula, er det legitimt å ta opp saken, til ettertanke for oss alle, og stille spørsmålet:
«Kunne Ari Behns selvmord ha blitt omtalt annerledes og hva kan vi lære?»
Mye har blitt sagt, men selvmordene den siste tida har fått meg til å tenke at vi fremdeles har mye igjen i måten vi forebygger selvmord på. Når vi sier at man skal be om hjelp, og at det alltid finnes en utvei, men ventetidene til DPS i mange tilfeller er flere måneder lange, psykiatriplasser legges ned og det kuttes i ressurser i psykiatriressurser, er jeg sannelig ikke sikker på om det vi sier er sant, om det finnes hjelp, og om det faktisk alltid finnes en utvei. Når statistikken viser så tydelig at selvmord tar flere liv enn i trafikken, da holder det ikke med lovord om kartlegging fra regjeringens side. Vi må ha handling og øremerkede midler til å forebygge selvmord. Helsepersoner til stede på skolene, flere lavterskeltilbud, mer kunnskap om livsmestring i barnehager, skoler og kommuner, brukerråd for psykisk helse i kommunen, mer ressurser til DPSene og fastlegene og flere psykiatriske legevakter. Jeg har selv opplevd å bli avvist på Legevakten og av psykiatrien da jeg trengte det som mest, og vet om mange andre som har opplevd det samme.Annonse
Hvis jeg har ett ønske for 2020, så er det at vi alle blir flinkere til å ikke dra andre ned på grunn av deres annerledeshet, men hedre de som tør og løfte dem opp. Ikke minst håper jeg at vi alle kan være medmennesker og få nesa opp fra mobilen. Se hverandre inn i øynene, og tørre å spørre en ekstra gang:
Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag, og hele befolkningen satt igjen i sjokk. Hvor forferdelig vondt han måtte ha hatt det som tok et slikt valgt midt i julen, var det mange som tenkte, og man kan spørre seg om selvmord egentlig er et valg. De av oss som har vært ute vinternetter før vet altfor godt at selvmordstanker ofte kommer på grunn av komplekse og tramuatiske livssituasjoner, og at tanken om å ta sitt eget liv kan være der i både kort og lang tid. Som regel handler det ikke om at en egentlig vil dø, men at livet føles uutholdelig smertefullt og vondt å leve, og at det å holde ut tilslutt blir en umulighet.
Mye har nå blitt sagt, men på underlig vis fikk hans tragiske bortgang meg til å reflektere over min egen tildels mørke forhistorie, og hvordan jeg selv har opplevd å slite med alvorlige depresjoner og selvmordstanker, og gjentatte ganger forsøkte å ta mitt eget liv, men overlevde, flere ganger mot alle odds. Det fikk meg til å tenke at vi fremdeles har så mye igjen i måten vi forebygger selvmord på, at vi er altfor lite flinke til å se hverandre og rose hverandre og gi hverandre tid.
Lovordene og godordene til og om Ari Behn kom dessverre for sent. Hvorfor fikk han ikke høre mer av dette mens han levde? Det er et tankekors og noe til ettertanke for oss alle i fremtiden. Å ikke dra andre ned på grunn av deres annerledeshet, men hedre de som tør, og løfte dem opp. For trenger vi ikke alle det?
de av oss som har vært ute vinternetter før
vet
hva mørket sier hvilke løgner mørket forteller sannheter og da trenger vi noen til å skru gatelyktene på og flomme om oss med lys slik at vi kan finne den lille strimen av håp
å holde i
å holde rundt
Og akkurat denne tematikken satte jeg ord på i dagboken min, etter noen uker jeg hadde hatt det vanskelig og tungt, den 31. august 2019:
Jeg beveger meg hvileløst rundt i mørket om nettene i disse tomme bygatene, uten mennesker, uten biler, beina flytter seg på autopilot, enser egentlig ikke omgivelsene, ser inn i mørklagte rom jeg går forbi, ser refleksjonen og gjenskinnet av meg selv i vindusglasset, de mørke ringene under øynene stikker seg frem i ansiktet mitt når gatelyset treffer huden min og gir det et spøkelsesaktig skjær, og jeg lar blikket falle ned på brosteinen under føttene mine, som om det skal gi meg noen svar, som om brosteinen eller vinduene eller det å gå rundt i byen midt på natten skal besvare spørsmålene mine, om hva som er meningen, om hva jeg skal gjøre, om hvordan jeg skal fikse livet mitt, og få det bedre, noe som på mange måter føles umulig, enda et utopisk prosjekt jeg feiler i å gjennomføre, enda en ting å føre opp på listen over mine egne utilstrekkeligheter, feil og mangler, alle de tingene jeg ikke får til eller mestrer.
De siste to ukene har alt bare føltes mer og mer meningsløst, jeg har våknet med den samme følelsen hver eneste dag, trykket i brystet som rett før et tordenvær, tenkt hva er vitsen, hvorfor lever jeg fremdeles, hvem er jeg, hva skal jeg gjøre med livet mitt, og jeg skulle ønske det var annerledes, jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kan forandre dette, hvordan jeg kan kjenne hjertet banke litt fortere igjen, å le til jeg gråter og nesten knekker sammen, å kjenne hvordan hele ansiktet mitt sprekker opp i glede. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg har vært der før, jeg har hatt det bedre, før, jeg har klart å få det bedre, før, jeg har vært her, igjen og igjen, jeg har vaket i mørket i blinde, uten kart, uten hender å holde meg, uten flytevest eller livbøye, ingen til å holde meg oppe, likevel er jeg her.
Jeg fortsetter å gå og må bite meg selv i leppa for å holde tårene tilbake, går fortere, for å holde meg og det på avstand, minnene fra fortiden kommer frem i hodet, vonde, fryktinngytende, gode, og jeg tenker på de gangene i livet mitt jeg virkelig har vært tvers igjennom lykkelig, den gangen jeg sto foran tre hundre mennesker og fortalte historien om hvordan livet mitt har vært til nå, alt det jeg ikke klarer å forholde meg til, fortidens spøkelser som holder meg fanget i selvdestruktive tanker og strategier, som gjør at jeg ikke fullt ut kan leve her og nå, og ender opp med å være delt, i limbo mellom fortid og presens.
Og jeg husker hvordan det føltes å stå på den talerstolen, å la blikket mitt sveipe over alle menneskene i salen, fra venstre til høyre og til venstre igjen, og det slo meg at jeg sto der og fortalte ting jeg ikke engang hadde erkjent for meg selv, før i det øyeblikket, at jeg sto der og holdt et innlegg for over tre hundre personer, og for første gang på mange år var det som og tid og sted og jeg hadde funnet sammen bitene sine og falt på plass, hjertet mitt banket rolig, jeg pustet kontrollert inn og ut, og fokuserte på det jeg sa, på betydningen og vekten av ordene. På mine egne ord.
Fra presentasjonen jeg holdt på Verdenskonferansen for fontenehus 2019 på Lillestrøm.
Dette er så utrolig stort og betyr så mye for meg – jeg har fått min første ordinære, betalte stilling i arbeidslivet! Jeg er så glad, stolt, lettet og fornøyd!
Jeg skal endelig, endelig jobbe! Det er nesten umulig å forstå at dette skjer. Jeg har hatt praksisplass og frilansarbeid tidligere, men aldri opplevd å tjene mine egne penger i en fast stilling.
Den muligheten får jeg nå.
Jeg har i mange år håpet at jeg en dag skulle klare dette, i mange perioder har jeg dog ikke hatt noe fremtidshåp overhodet, men jeg har kjempet, og jeg har falt og falt og reist meg gang på gang, igjen og igjen, og falt igjen, og reist meg, og nå skjer det så mange fantastiske ting på rekke og rad.
Presentasjon på Verdenskonferansen, som jeg gjennomførte så bra. Jeg skal snart søke om å komme inn i Faculty, en komité i Clubhouse International, som akkrediterer fontenehus verden over, og jeg har endelig flyttet ordentlig inn i min nye leilighet i Torget Vest på Bragernes.
Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få dette til, at jeg kunne få det såpass bra. Det går jo fortsatt opp og ned i livet mitt, men jeg har lengere stabile perioder enn på mange år.
Jeg er ikke inn og ut av psykiatriske avdelinger lengre. Jeg er ferdig med tiden som svingdørspasient. Jeg har ikke lengre oppfølging av bolig i kommunen, jeg har ikke lengre to timer i uka på DPS og gruppeterapi. Jeg er ikke innlagt over femti ganger i året eller på Legevakta et titalls ganger i uka.
Nå klarer jeg meg i stor grad på egenhånd, men selvsagt med støtte fra fantastiske folk i livet mitt – uvurderlige, gode venner og familie, folk på Fontenehuset, det fantastiske fellesskapet jeg har blitt en del av i Fontenehusverden og nettverket mitt, som etter hvert har blitt enormt.
Alle dere fjerne og nære som har støttet meg gjennom alle disse årene, som har hjulpet meg å se lyset, da det var bekmørkt, som har støttet, motivert, hjulpet og heiet meg frem, og som fremdeles gjør det. Som har hatt så stor tro på meg uansett, i både oppturer og i nedturer, når det har vært så uutholdelig vondt, og når livet har vært på sitt aller lyseste. Uten dere hadde jeg aldri overlevd, og klart å fighte meg gjennom alle utfordringene. Så tusen hjertelig takk til dere alle sammen! Dere vet hvem dere er!
I dag må jeg ta det mest mulig med ro, for idet jeg våknet kjente jeg migreneanfallet som var på vei, og det eneste som nytter da er å ta Paracet og legge meg i et mørkt rom for å sove i noen timer og forhåpentligvis komme gjennom det verste. Typisk, kunne jeg ha tenkt, og latt meg selv gå fullstendig i kjelleren av noe som kommer til å gå over, men nei, det skal jeg ikke tillate.
Jeg har nettopp flyttet ordentlig, og har akkurat nå en ny leilighet fylt av esker og poser, som heldigvis minker med to esker hver dag, jeg får opp kunsten min på veggene igjen, fotografier jeg kunne sett på i timevis, reiseminner fra utenlandsturene mine, vakre dyremotiver, viktige sitater, bøkene har kommet på plass i hyllene sine, og alt annet jeg eier havner på den plassen det skal være.
Litt etter litt ordner ting seg, tror jeg. Jeg forsøker å innarbeide struktur og rutiner i hverdagen min på nytt, etter flere måneder hvor det ikke har vært på plass, søvnrytmen, rutiner for skriving og når jeg skal produsere innhold til denne bloggen, å prioritere det som er aller viktigst, men kanskje aller mest å få tilbake overskuddet og energien til faktisk å gjøre noe av det, og motivasjonen, og skapertrangen, lysten til å gjøre noe, skape og lage noe, være produktiv og produsere, finne tilbake til flyten, og jeg tror jeg er på vei, jeg tror jeg endelig er på vei, tilbake i den retningen jeg egentlig vil. Men hvilken retning er det?
Jeg har jo som mange vet holdt på med flere bokprosjekter over mange år, jeg drømmer om å bli journalist, å undersøke og være nysgjerrig, å få fram viktige og gode historier, og jeg drømmer om å få det til skjønnlitterært også, å få publisert min egen bok, en dag, en dag, skal det skje. Jeg vet bare ikke når, for en av mine utfordringer den siste tiden er at jeg ikke har hatt lysten, motivasjonen eller overskuddet til å jobbe med det.
En unnskyldning? Nja, jeg vet ikke, ikke egentlig, jeg tror det handler mer om at jeg ikke har fått til å konsentrere meg og satt meg ned for å gjøre det. Den andre unnskyldningen handler nok om at jeg i altfor stor grad er streng mot og med meg selv, tenker at dette er jo altfor dårlig, ingen kommer til å ville lese dette og alt annet i den duren, og det blir det ikke akkurat bok av, for å si det forsiktig.
Her før idag tenkte jeg at løsningen på problemet muligens er å snu helt rundt på tankegangen og faktisk bruke de negative tankene mine til noe, skrive dem inn i en karakter i romanen min, bruke automatskrift, skrive alt jeg kommer på og tenker og føler uten filter, og se hva som kan skje, la karakteren føle og tenke det jeg tenker. På mange måter tror jeg det kunne ha blitt kjempeinteressant, fordi man ville fått et så sterkt og annerledes innblikk i karakterens hode, så interessant tror jeg det kunne blitt at jeg skal driste meg til å prøve det ut i praksis.
For å komme seg gjennom den evinnelige skrivesperren kreves det innimellom at man må ty til noen litt utradisjonelle metoder, men det gjelder ikke bare for denne type utfordring. Ofte hjelper det i andre vanskelige situasjoner også, å snu det helt på hodet og tenke:
Hva hvis…. jeg hadde prøvd å løse utfordringen på denne måten i stedet?
Hva hadde skjedd da?
Hva hadde blitt annerledes?
Hadde det fungert bedre?
Når det kommer til stykket har jeg funnet ut at en av mine sterkeste sider er at jeg er over gjennomsnittet løsningsorientert, hvis jeg bare klarer å bruke det på en riktig og god måte. Det å finne kreative løsninger har av erfaring hjulpet meg langt på vei i mange sammenhenger før. Slike løsninger fikk meg til Paris da jeg gikk på Danvik, selv om jeg ikke hadde råd, gjennom en innsamlingsaksjon jeg startet på Facebook.
Det handler om å tørre å forsøke noe nytt og annerledes også, selv om frykten for å drite seg ut og føle seg dum kan være enorm. Som Per Fugelli så klokt sa før han døde: Vi må gi litt mer faen. Og det skal jeg virkelig prøve.
De siste
dagene har NRK satt fokus på selvmord og selvskading, og snakket om
«det mørke nettet» på Instagram, der mange unge jenter
deler sine mørkeste tanker, gjennom serien Innafor,
nettsakene på nrk.no Trigger
Warning og Det
skjulte nettverket. I etterkant har også temaet blitt diskutert
i ulike TV- og radio-programmer, hvor blant annet
helseminister Bent Høie og flere andre fagpersoner har blitt
intervjuet. Systemkritikken har i stor grad uteblitt, og det store
spørsmålet så mange gjerne vil ha svar på: «Hvorfor oppsto dette
nettverket av så mange unge jenter som har det vondt i
utgangspunktet?»
I ukene som har gått har jeg selv hatt
det tøft igjen, jeg har slitt med en tung depresjon som skulle bite
seg fast, og etter hvert også med påfølgende selvmordstanker. Dere
som har fulgt meg de siste årene vet jo at jeg har vært der før.
Det er ikke første gang jeg opplever å falle nede i en dyp bølgedal
med depresjon, og mest sannsynlig blir det ikke den siste heller, men
de siste seks årene har jeg gjort meg mange erfaringer og lært mye,
både om hvordan jeg kan forebygge depresjon og om hva jeg må gjøre
når depresjonen har bitt seg fast. En ting er sikkert – lett er
det i alle fall ikke, selv om jeg har «lang erfaring» både hva
depresjon, selvmordstanker og systemet angår.
Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg som jeg stoler på og føler jeg kan snakke med om det som har vært og som fremdeles er tøft, og det er også viktig for meg å understreke at jeg er på bedringens vei nå. Men dessverre har jeg også altfor mange ganger de siste årene opplevd å bli sviktet av folk i systemet da jeg trengte det som mest. Og dette er et gjennomgående problem som mange av de jeg har snakket med bringer opp:
Jeg blir ikke tatt på alvor. Jeg er ikke syk nok. Jeg blir kalt oppmerksomhetssyk. Jeg får ikke hjelp før jeg har forsøkt å ta livet mitt, og selv da er det ikke sikkert at jeg får den hjelpen jeg egentlig har behov for.»
Er det da så rart at unge isteden skaper et «mørkt rom» på Instagram, i et fellesskap, hvor de kan få den støtten og hjelpen de ikke får av helsevesenet og psykiatrien? På mange måter kan jeg forstå hvorfor unge jenter som har det forferdelig vondt og vanskelig har havnet inn i dette mørke nettverket – et sted hvor de har kunnet fortelle åpent og uten filter om hvordan de virkelig har det, fordi mange av dem føler at dette var det eneste stedet de kunne sette ord på sitt eget mørke indre uten frykt for fordømmelse, fordommer, nedsettende holdninger og ord og nedverdigende behandling.
Jeg har ikke vært i dette nettverket selv, og det skal også sies at et slikt lukket, mørkt fellesskap absolutt ikke er uten potensiell alvorlig smittefare, triggere og negative skadevirkninger for de involverte, likevel kan jeg på mange måter forstå hvorfor nettverket startet, fordi jeg selv for bare få år siden følte meg alene, ensom og isolert, og fikk kjenne på kroppen gjentatte ganger hvordan psykiatrien og systemet ofte ikke tok meg på alvor, men tvert imot ofte sviktet meg i mine mest sårbare og vanskelige øyeblikk, både før og etter selvmordsforsøk.
Selvsagt er det ikke svarthvitt og enten eller, jeg har også opplevd å bli tatt på alvor, få god støtte og behandling, men dessverre er det ofte de negative opplevelsene som setter seg, dessuten er det skjellsettende å føle at man står og skriker om hjelp til døve ører og blir avvist når en har det som verst. Det jeg, og mange andre unge jenter og gutter i min situasjon hadde hatt behov for i en så vanskelig situasjon, er nettopp følelsen av å bli sett, å ikke bli avvist, men derimot føle at den som sitter på andre siden av bordet viser en genuin interesse for oss som mennesker, å bli møtt med varme og medmenneskelighet og forståelse, og en utstrakt hånd, ikke det mange opplever, som altfor ofte er en avvisende, nedlatende og uinteressert holdning:
Du har det ikke så vanskelig, dette må du vel klare.
Du må klare deg selv. Det er ikke noe vi kan gjøre. Du er jo et voksent menneske, og må lære deg å ta ansvar for deg selv.
Du kan ikke sitte å forvente at vi skal fikse deg, den jobben må du gjøre selv.
Jeg har selv opplevd å bli møtt akkurat på en slik måte, da jeg var på mitt mest deprimerte og suicidale for noen år siden, og ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle holde ut den neste timen, og det finnes kanskje ikke noe som har gjort meg mer frustrert enn å bli møtt med avvisning da, ei heller var det til hjelp. Snarere tvert imot var det i stor grad med på å forsterke håpløsheten, maktesløsheten, følelsen av å være ubrukelig og verdiløs, frustrasjonen og ønsket om å forsvinne.
For meg
er det helt tydelig og åpenbart at systemet har sviktet, når et
slikt mørkt nettverk tar form på Instagram. Ikke minst viser
etableringen av nettverket at disse unge jentene mangler noe i «den
virkelige verden,» de mangler et fellesskap, noen å stole på og
snu seg til når livet stormer som verst, en skulder å gråte på,
noen de kan snakke åpent og ufiltrert til, noen som er der på godt
og vondt.
Så hva tenker jeg må skje? Vi trenger flere mennesker i helsevesenet og psykiatrien som Ingebjørg (psyktærlig på Instagram) i NRK-serien Innafor, som strekker ut en hånd til andre unge jenter i akutt krise, og som, hvis sannheten skal sies, skulle ha gjort det hun gjør, som er å hjelpe unge jenter med høy, umiddelbar suicidalfare. For ei jente på 22 år, som Ingebjørg, skal ikke ha et slikt ansvar, hvor hun nærmest hele døgnet føler at hun får det umenneskelige ansvaret det er å forsøke og redde mange av disse jentenes liv, når det i realiteten er profesjonelle fagfolk som skulle hatt denne rollen. Men spørsmålet er:
Hvor er de profesjonelle fagfolkene og hvor er systemet som skulle ha hjulpet disse unge jentene, som har det så uutholdelig vondt at de gjentatte ganger skader seg selv og forsøker å ta sitt eget liv, uten at noen griper inn?
Liv-Christine Hoem 