Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Advertisements

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!

 

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.

Opp og videre

DSC_0915

(Okei, nesten nydusjet hår, men la gå.)

Jeg ble utskrevet i dag tidlig rett til en time med vikarpsykologen på DPS, siden den ordinære behandleren min er på ferie. Vi snakket om hvordan jeg har det nå, og hva som skjedde da alt gikk så galt for snart to dager siden. I timen gråt jeg masse, og alle følelsene jeg har flyktet fra i ukevis, for ikke å si månedsvis, kom til overflaten, og det var vondt, veldig vondt, men samtidig også godt, fordi jeg fikk ut en del av alle de vonde følelsene jeg går og bærer på inni meg. Jeg gråt og gråt til jeg nesten ikke visste hva jeg gråt for lengre, som om jeg har en stor, ubearbeidet sorg, og det er nok heller ikke så langt fra sannheten. For jeg kjenner på tristhet og sorg over å ikke ha en bedre relasjon til foreldrene mine, jeg kjenner tristhet rundt fortiden min, farmoren min og venninnen min, Marwa, som døde av kreft, Dupe som døde på Utøya for seks år siden, sorgen over en mistet barndom jeg aldri får tilbake. Det er med andre ord masse ubearbeidede, vonde følelser som skal og må ut av systemet, som jeg aldri engang har følt på, fordi jeg ikke klarte eller kunne. Det ble en vond, men også en veldig god time, hvor jeg fikk snakket om noe av det som har plaget meg den siste tiden, og på et eller annet vis kjenner jeg meg litt lettere etter å ha grått, fordi det var så forløsende.

Da jeg gikk fra DPS i dag kjente jeg på lettelse, og et snev av håp om at jeg kanskje skal klare å snu denne depresjonen snart. For jeg har jo mange titalls erfaringer fra tidligere om at det kan snu, og at det blir bedre. Jeg har klart det før, så hvorfor ikke nå? Det er den lyvende depresjonsstemmen som snakker igjen, og samtalen mellom meg og depresjonen kan gå noenlunde slik:

Jeg: Jeg kan kanskje klare dette. Jeg har jo klart det før.

Depresjonen: Haha, hvordan kan du tro noe sånt? Det kommer aldri til å bli bedre. Du kan like gjerne bare legge deg ned og gi opp.

Jeg: Ja, men.. jeg har jo erfart at jeg har hatt det bra før. Jeg har kjent på ekte glede, mestring, selvsikkerhet og lykke. Hvorfor skal jeg ikke kunne oppleve det igjen?

Depresjonen: Ha! Det er noe forbanna tull. Du klarer jo ingenting. Du feiler i alt. Får ingenting til. Det er ikke noen vits i å prøve engang. Du har ingenting å leve for. Alt er meningsløst.

Jeg: Jeg har jo egentlig mange ting og mennesker som betyr noe for meg, og som gir meg glede. Venner, familie, skriving, musikk, frivillig arbeid, engasjement, blogg, politikk, litteratur, mål og drømmer.

Depresjonen: Venner og familie, du liksom? Det er ingen som bryr seg om deg. De liker deg ikke. Og de andre tingene du nevner? Det får du jo ikke til uansett.

Jeg: Vet du hva?

Depresjonen: Nei?

Jeg: Nå kan du bare holde kjeft.

Depresjonen: Ha! Ber du meg holde kjeft? Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg: Jo, det skal du, for jeg tror det kommer til å bli bedre. Det tror jeg virkelig, og det skal IKKE du bestemme. Du har ingen makt over meg.

Depresjonen: Du klarer ing….

Jeg: Hold kjeft, sier jeg.

Depresjonen: …………

Gjennom årenes løp har jeg lært at den negative depresjonsstemmen egentlig bare er en løgner som vil ha deg til å tro at alt er miserabelt. Den vanskelige kunsten er å klare og snu dette negative tankemønstret, og ta makten tilbake. Depresjonsstemmen vil kverulere på alt det negative tankegodset helt til du gir opp og sier: «Ja, det er vel sant at jeg ikke får noen ting til, at jeg er ubrukelig, at det aldri kommer til å bli bedre, og alt er meningsløst, da.» Det er innmari vanskelig, men ikke umulig, å begynne og si imot depresjonsstemmen. For sier man til depresjonsstemmen mange nok ganger at:
«Jeg tror ikke på alt det negative du sier, det blir bedre,» kan dette være en del av det å hjelpe seg selv ut av depresjonen, men det er dessverre ikke gjort over natten. Og det kanskje mest frustrerende: Det tar masse krefter, og tid, men det er til gjengjeld verdt det.

Senere i dag skal jeg til tanten og onkelen min i Solbergelva, som betyr veldig mye for meg, og som har invitert meg til å være hos dem en stund. Det å være sammen med andre mennesker som vil meg godt, og gjøre noe hyggelig sammen, er for meg en del av det å komme meg ut av en depresjon, fordi det både kan distrahere de negative tankene mine, forhindre en langvarig depresjon, forebygge isolasjon, og gi meg de lyspunktene jeg trenger for å komme meg opp.

Og videre.

Hvordan finne lyspunkter i livet når alt virker håpløst: Del 1, musikk.

Diwali – «festival of lights» i India.

Du har kanskje vært der, i depresjonens klør. Når alt virker håpløst, meningsløst og vondt. Når bare det å stå opp av sengen er et ork, og det du vanligvis klarte å gjøre ikke lengre er noe du kan eller orker å gjennomføre. Alle disse tingene som mange tar forgitt. Å vaske klær, lage mat, ta oppvasken, betale regninger, dusje og stelle seg eller i det hele tatt å komme seg ut av huset i butikken. Du ender kanskje opp med å isolere deg, uten å ta kontakt med noen, og det eneste du orker å gjøre i løpet av en dag er å binge serier på Netflix, gå fra sengen til toalettet og tilbake igjen eller bare ligge under dynen. Depresjonens stemme forteller deg at ingen bryr seg om deg, at det ikke gjør noe om du dør, at du ikke er verdt noe, at det å leve er totalt bortkastet, når du ikke har noe liv allikevel. Depresjonen forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke får noen ting til, drar deg ned i en negativ, bunnløs tankespiral, og tilslutt kommer gjerne selvmordstankene, med den forsterkede håpløsheten. Og den farligste tanken av dem alle – at det aldri kommer til å bli noe bedre.

Når du er i denne tilstanden er det vanskelig å se lyspunktene i livet, eller å se at det finnes noen i det hele tatt, for når du er deprimert er du overbevist om at alt er helt forferdelig, og at det ikke finnes andre løsninger på problemene enn å dø, men dette er depresjonens stemme. For depresjonen lyver, og forteller usannheter, den prøver så hardt den kan å overbevise deg om at alt er fælt. Den vanskelige oppgaven for deg som er deprimert er å finne noen lyspunkter, om det så bare er ett lyspunkt, noen positive ting om deg selv eller noe du kan gjøre for å distrahere tankene. Selv om det kan være utfordrende er det ikke umulig, og her vil jeg komme med noen tips og råd om hva jeg pleier å gjøre og tenke for å finne lyspunkter i mitt liv:

Fortsett å gjøre de tingene som før ga deg glede: Når du er deprimert mister du gjerne gleden eller lysten til å gjøre ting som du egentlig liker, men prøv å gjøre dem allikevel. For meg betyr musikk veldig mye, og det å høre på musikk kan derfor kjennes lindrende i en vanskelig periode. I innlegg fremover vil jeg ta for meg flere ting som gjør at jeg finner lyspunkter i livet mitt, og jeg håper det kan hjelpe deg som er deprimert til å finne noen lyspunkter også.

Avslutningsvis vil jeg dele ti av mine Spotify-favoritter som jeg tror kan virke helende:

 


NESTE GANG I DETTE PROSJEKTET: Å skrive 10 positive ting om deg selv.