Bli kvitt styggen på ryggen

DEPRESJON: - Mange pasienter sliter med å kvitte seg med innlærte tankemønstre som består av negative tanker og klarer ikke å hemme disse tankene, sier Åsa Hammar.

Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive for tiden eller hvordan jeg skal skrive, som om ordene og kreativiteten har forlatt meg, og det gjør meg bare enda tristere, fordi det er skrivingen som holder meg gående, som motiverer meg, som fungerer som utløp og til dels terapi, og som jeg har gjort i hele mitt liv. Så er det som om alt det forsvinner når jeg havner i depresjonens klør, nede i den dype, mørke dalen, der ingen lysstråler slipper til, hvor det ikke finnes en eneste sprekk for lyset å trenge igjennom, nede i en tett, tett skog, full av kratt, spisse pinner og greiner og torner, tankene mine, som hele tiden stikker med sine spydspisser, og drar meg lengere og lengere inn i et mørke jeg ikke kommer meg ut av, og jeg tenker, hvor ble solen av?

Det er over en måned siden skoleslutt, og tiden har flydd av gårde. Mai hadde det fineste og varmeste været jeg noensinne har opplevd, og jeg forsøkte å nyte det så godt som overhodet mulig i den perioden det varte. Da prøvde jeg å være mest mulig ute, og det var også noe jeg fikk til i stor grad, selv om formen også da var dårlig, jeg var ute og gikk turer, lå i hagen min og leste med musikk på øret, badet på Blektjern og gikk noen runder rundt Drammenselva når jeg orket det. Innimellom har jeg faktisk hatt noen små glimt av glede og lykke, dager der jeg har kunnet smile og le, og få til å se alle de fine tingene rundt meg, før jeg har falt ned i den dype dalen igjen, og det er der jeg er nå.

Helgen for en uke siden ble jeg akuttinnlagt på Blakstad sykehus, det var første gangen jeg har vært innlagt på over ett år, og det var i og for seg ikke noe dramatisk som hadde skjedd i forkant, jeg dro til Legevakten på egenhånd, snakket med en lege som deretter ringte Blakstad, og sendte meg i en taxi opp dit. Heldigvis hadde jeg en god opplevelse både på Legevakten og på Mottaksseksjonen denne gangen. Det var også min første gang på Blakstad sykehus, med tanke på at avdelingen tidligere lå på nå nedlagte Lier sykehus, dermed tok det også litt tid å bli vant til et nytt sted, og føle meg trygg der, men det gikk fint, og de to døgnene jeg var der ble brukt til noen gode samtaler, et par turer og ro og hvile for å komme litt til hektene igjen. Vanligvis er det begrenset hva to dager kan gjøre for meg, men når jeg blir behandlet bra, og blir møtt på en god måte, og jeg opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor, da går det greit å reise hjem etter kort tid, fordi jeg har følt meg ivaretatt.

Noen lurer kanskje på hva som skjer før jeg blir innlagt, og hvorfor jeg blir det, sånn rent følelsesmessig. For meg er det veldig komplekst og komplisert, men den siste tiden har det skjedd mye, som man kan kalle for ytre hendelser, og mye for det man kan kalle indre, følelsesmessige hendelser. For rundt en måned siden døde ei venninne av meg, og medlem på Fontenehuset, Ingrid, og 1. juni var det begravelse. Dette var trist, vanskelig og vondt. Begravelsen var i en fullsatt Frogner kirke i Lier, og jeg vil si at det var en verdig og vakker begravelse til ære for ei fantastisk jente som gikk bort så altfor tidlig. Dette kom på toppen av det jeg allerede slet med, og jeg vet ikke om det kan ha vært en utløsende faktor for nok en depressiv episode, men det kan ha en finger med i spillet.

Når det kommer til de mer indre, følelsesmessige hendelsene har det også skjedd ting. En uke etter begravelsen var jeg på Gulskogen senter for å gjøre noen ærend, og jeg aner selvfølgelig fred og ingen fare. Jeg går mellom butikkene med musikk på øret, kikker meg rundt, ser på utstillingene i butikkvinduene på hver side, og så kommer jeg til en av butikkene med telefoner, og der står en av de verste mobberne fra barneskolen.

Jeg trodde jeg hadde kommet mye lenger enn det jeg tydeligvis har, for måten jeg reagerte på var jeg ikke forberedt på. Det var som om kroppen min frøs fast i gulvet, jeg klarte ikke å bevege en muskel, og det kjentes ut som om jeg sluttet å puste, som om alt rundt meg stoppet opp, at verken jeg eller noe rundt meg eksisterte. Jeg aner ikke hvor lenge det varte, men plutselig fikk jeg til å puste igjen, og jeg hyperventilerte, kjente hvordan hjertet hamret i brystet mitt, prikkingen i huden, svetten som begynte å piple fram i pannen, og jeg så meg febrilsk rundt etter toalettskiltene, og formelig småløp til toalettet, hvor jeg gikk inn i et avlukke, satte meg på dolokket med hodet i hendene, og gråt så jeg ristet.

Det er vanskelig å si hvor lang tid jeg satt der, men det kan ha vært alt fra et kvarter til en halvtime. Jeg klarte etter hvert å puste roligere igjen, og prøvde å minne meg selv på hvilken dag det var, datoen, årstallet, at jeg var trygg, og at ingen skulle skade meg eller plage meg, men jeg var ikke overbevist. For inne i det avlukket på Gulskogen senter satt ikke Liv-Christine, 23 år, der satt Liv-Christine, 10 år, livredd for å bli slått, sparket, dyttet og plaget, for å høre ordene «du fortjener ikke å leve, hvem kjørte over det stygge trynet ditt, flatpanne, sauehår, gå og ta livet av deg, stygga, ingen liker deg,» og så mye mer. Bare det å skrive dette nå får den vonde klumpen inni meg til å vokse. Jeg har aldri fullt ut latt meg selv føle noe rundt disse hendelsene, de er der langt inni meg, låst vekk, og når jeg minst venter det, er det som om en ventil skrus løs, og da fosser det ut, alt sammen, og jeg kan sitte å gråte i flere timer til ende, fordi det gjør så vondt, før jeg føler meg tvunget til å skru fast ventilen igjen, og lukke det jeg føler inne igjen. De små dryppene håndterer jeg, men fossen kan virke helt ulevelig.

Og det var det som skjedde før jeg ble innlagt forrige helg. Jeg ble totalt satt tilbake i mange av de traumatiske og vonde hendelsene fra barneskolen, også mange ting som jeg ikke engang har snakket med noen om, i hvert fall ikke i detalj, og mye av det husker jeg heller ikke, det har jeg skrevet om før, dette med hukommelsestapet. Det å møte mobberen på Gulskogen senter satte i gang vonde flashbacks og gjenopplevelser, hvor jeg kunne sitte i timevis med uutholdelig angst, på gulvet, med beina oppunder meg, mens jeg ristet og hyperventilerte og trodde jeg skulle dø, fordi det gjorde så vondt i brystet, og jeg nesten ikke fikk puste.

Da kom selvmordstankene, som de har gjort så mange ganger tidligere. Følelsen av total håpløshet, og da ble jeg redd, veldig redd, fordi tankene mine ble så altfor destruktive og mørke, og det var akkurat som om jeg våknet til, og jeg sa til meg selv, «nå må du ha hjelp,» for ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet i alle fall at det ikke hadde endt spesielt bra, og det siste jeg ønsket var noe dramatikk. Det har jeg hatt nok erfaringer med fra før, og hadde i hvert fall ikke gjort at jeg hadde følt meg noe bedre til sinns.
Det vet jeg nå, etter alle de erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årenes løp med denne sykdommen. Tydeligvis har litt over seks år med behandling lært meg noe allikevel. For fredag forrige helg fikk jeg til å se i forkant at jeg var på vei utfor stupet, metaforisk, altså, og at jeg hadde behov for mer hjelp. Og kanskje det beste, at jeg klarte å be om det, og dra til Legevakten og si «hei, jeg sliter veldig mye nå, og tror jeg trenger en innleggelse,» istedenfor å ende opp med og gjøre noe selvdestruktivt som jeg ville angret bittert på i ettertid.

Dette er noe jeg prøver å klappe meg selv på skulderen for, men det er ikke enkelt, og spesielt ikke i den mørke, dype dalen jeg er nede i nå, hvor det føles vondt og vanskelig å være, og de positive tankene ikke er spesielt tilstede. Men jeg forsøker allikevel. Ingen skal si at jeg ikke prøver i alle fall, at jeg bare legger meg ned og gir opp. Det vil jeg ikke ha på meg, og jeg føler at det at jeg ber om hjelp i forkant faktisk viser at jeg har kommet et stykke på vei, selv om jeg bare i noen sekunder klarer å se det positive i dette, før styggen på ryggen kommer tilbake, og drar meg ned med alle de negative og knusende ordene sine. Nederlag. Får ikke til en dritt. Ikke verdt noe. Stygg. Ekkel. Rar. Og mer til.

Også går det opp for meg mer og mer at styggen på ryggen ikke er meg, det er mobberne sine stemmer som fortsatt invaderer tankerommet mitt, og plager meg. Med andre ord er det denne jobben jeg må ta, å bli kvitt styggen på ryggen en gang for alle, og vise mobberne at jeg i hvert fall ikke skal la dem vinne. Bruke sinnet mot dem, ikke mot meg selv som en straff, men som en drivkraft for å kjempe meg gjennom dette, ut og opp fra den dype, mørke dalen, og opp på toppen av fjellet, der jeg vil vifte med seiersflagget.

For mobberne fikk aldri rett da de sa at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg er en taper og en verdiløs dritt. For jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp slik de ville. Jeg reiser meg opp gang på gang, som fugl Føniks fra asken, og det skal jeg fortsette med helt til jeg kan legge fortiden bak meg. Gå videre, og bli kvitt styggen på ryggen, en gang for alle.

Reklamer

Boklansering, flytting og skoleslutt

Nå er det jammen lenge siden sist, og mye bra har skjedd. To måneder har gått, og hvordan jeg skal oppsummere såpass lang tid er jeg heller usikker på, men det jeg kan gjøre er å skrive litt om hva som har skjedd nå. Tittelen oppsummerer de store hendelsene mine i livet mitt den siste tiden med fire ord, en liten fireordsnovelle, kan man også kalle det.

Jeg kan gladelig fortelle at jeg nå sitter i min egen leilighet som jeg flyttet inn i den 30. april. Den ligger bare en timinutters gåtur fra Drammen sentrum, og har både nyoppusset bad og kjøkken, og utsikt ut over hele byen. Allerede kan jeg si at jeg trives kjempegodt, og det overrasker meg hvor kort tid det har tatt å venne seg til å bo her, med tanke på at jeg syns det å flytte til et nytt sted kan være litt vanskelig, og at det kan ta en stund før jeg føler meg trygg. Overraskende positiv tankegang til meg å være, der altså, om jeg skal si det selv.

Dette innlegget ble egentlig skrevet dagen etter jeg flyttet i ny leilighet, 30. april, men plutselig har tiden gått, og det ble aldri til at jeg skrev det ferdig, dermed har det ligget i utkastseksjonen i disse ukene, og siden sist har det vært skoleslutt på Danvik med avslutningsseremoni, noe jeg skal skrive mer om senere. Først, noen tanker rundt flyttingen og Danvikåret som nærmet seg slutten, som jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om 1. mai. Jeg begynte det opprinnelige innlegget slik:

Det har seg slik at jeg nettopp har flyttet til den nye leiligheten jeg skal bo i etter at jeg er ferdig på Danvik folkehøgskole 12. mai. Hele dagen i går, eller ni timer, for å være mer konkret, gikk med til tunge løft, bæring og flytting. Først klokken ti i går kveld hadde jeg alle tingene mine i hus. Da var det godt å legge seg etterpå, skal jeg si deg, med såre muskler som virkelig trengte hvile. Det som er positivt nå er at jeg har begynt å komme i orden, og ikke har så mye igjen å pakke ut.

I natt sov jeg i leiligheten for første gang, det gikk overraskende bra, selv om det er vemodig å tenke på at dette betyr at året på Danvik nærmer seg slutten med stormskritt. Nå er det knapt en uke igjen før vi skal si ha det til hverandre, og skille lag. Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle være på skolen mer. I starten kommer det nok til å kreve litt tilvenning, men det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny vane, så med andre ord tar det nok ikke mange ukene før jeg er i gjenge igjen.

Med tanke på flytting, og de forandringene som skjer nå, er jeg overraskende optimistisk og positivt innstilt. Jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra, og jeg tror det å tenke positive tanker handler om nettopp dette – å gå inn for å være positiv, og bestemme seg for å følge sin nye livsstil.

Jeg personlig syns forandringer kan være vanskelig, samtidig er jeg også en person som trenger miljøforandringer fra tid til annen, fordi jeg er rastløs, og ikke klarer å være på samme sted for lang tid av gangen.

 

I dag er det faktisk ti dager siden året på Danvik var offisielt slutt, og tre uker siden jeg flyttet fra internatet. På mange måter er det fortsatt litt rart og absurd, det tar litt tid å venne seg til den nye tilværelsen uten Danvik, men det går jevnt over bra, selv om jeg også til tider har noen nedturer, og blir forholdsvis emosjonell av å tenke tilbake på alle de fine minnene:

12.05.18: Siste dagen på Danvik. 

Ja, jeg sa det. Året på Danvik var over i dag. Det var den siste dagen min på Danvik folkehøgskole med lunsj, avslutningsseremoni med takketaler, sang og musikk, og kaffe og kaker i matsalen, før vi klemte hverandre, gråt og sa ha det ute på plassen foran skolen i solskinnet, kledd i finklærne våre. For det var vemodig å skulle si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har fått dele dette året med. Det var ikke trist på en sørgelig måte, men en blanding av gledestårer over alle de fine minnene og vemodige tårer for alle de jeg kommer til å savne og se hver dag.

Dette året har vært oppturer og nedturer, men mest av alt har det vært en lærings- og bedringsprosess for min del. Jeg har lært å si flere positive ting til meg selv, og klappe meg selv på skulderen for de bra tingene jeg får til i hverdagen. Jeg har lært å sette mer pris på de små tingene. Jeg har blitt flinkere til å si takk når jeg får komplimenter, og jeg øver meg stadig på å bli flinkere til å si at jeg er glad i mennesker rundt meg. Ikke minst har det å fullføre dette året på Danvik folkehøgskole gitt meg en mestringsfølelse, og minner for livet, jeg aldri ville vært foruten. Det er vanskelig å unngå klisjeene når jeg skal beskrive det siste året, men jeg kan ikke unngå det, når jeg sier at jeg tror det siste året har forandret meg til det bedre, på flere måter. Bottom line er at jeg har lært masse, ikke bare om meg selv, men også om å være tett på mennesker tilnærmet 24 timer i døgnet, noe som jeg ikke skal legge skjul på at var utfordrende til tider.

Å samle så forskjellige mennesker under samme tak kan by på utfordringer, men jeg syns vi hadde et overraskende godt miljø på skolen – uten mobbing, uten krenkelser og uten utestengning. Personlig har det vært det beste skoleåret jeg noensinne har hatt.
For første gang følte jeg meg trygg på en skole, fordi jeg visste at alle var inkluderende, motiverende og fine mennesker, på hver sin unike måte. Jeg tror det er det utrolig sammensveisede miljøet som er noe av det spesielle med et folkehøgskoleår, og jeg hører andre som har gått på folkehøgskole før, si det samme. At det man får på  i løpet av året på folkehøgskole ikke er noe man får andre steder, og at det blir skapt minner for livet. Det skriver jeg under på.

Bare for å nevne i fleng noen av de tingene jeg har fått være med på dette året, som har festet seg ordentlig:

  • Å få lese dikt foran hele skolen i Arena på noen av de offisielle arrangementene vi hadde.
  • Å få lese dikt på biblioteket i Drammen, og på biblioteket i Nedre Eiker med den tidligere forfatterlæreren vår Håvard J. Nilsen.
  • Å få, og gi tilbakemeldinger på hverandres tekster i klassen.
  • Håndball-VM sammen med fine folk fra TV-, radio- og filmklassen på skolen.
  • Fine, morsomme, rare, inspirerende, engasjerende og motiverende samtaler med medelever og lærere i matsalen, og ellers på skolen, om alt fra Trump, deling av vitser, til seriøse diskusjoner om filosofi, kommunesammenslåing, skriving, livet, døden og kjærligheten, for å nevne noe.
  • Tilbakemeldingene og de motiverende samtalene med forfatterlærerne mine som aldri sluttet å tro på meg. Lærere jeg både kunne le og gråte sammen med, og lufte frustrasjonene mine til.
  • Turen til Paris med klassen min, og Foto og Youtube. En drøm som gikk i oppfyllelse der, altså!
  • Boklansering av boken vår «Brighte tanker» på Sentralen i Oslo 2. mai, hvor jeg har seks dikt med.

Tilslutt får dere bilder av boken, og fra lanseringen i Oslo, der jeg leste ett av diktene mine «bølgebrytning,» og hele klassen samlet, etter at alle hadde lest tekstene sine, avsluttet med utdeling av roser fra en av våre fantastiske lærere dette året, Bjørn Esben Almaas. Takk for et fantastisk år. Brighte tanker, og lys i sinnet!

31357983_10215651396335191_1441545969777770496_n31232243_10215651395255164_3528853561137954816_n31357918_10215651394615148_2049086784767262720_n31225500_10215651292892605_6951585189130665984_n31301796_10215651302972857_1812735065180864512_n31631954_10215712829510982_5381811377297948672_n31747860_10215712820030745_242527749414060032_n

Prosjekt MAT: Nøkkelen til et bedre liv

Januar
Jeg smiler kanskje her, men lykkelig var jeg ikke. Snarere ulykkelig. Og fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg sliter og har slitt med en spiseforstyrrelse. Den har vært en del av livet mitt i flere år, men har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike perioder av livet mitt.

Perioden da spiseforstyrrelsen virkelig tok over livet mitt for ett år siden er noe jeg i liten grad har vært åpen om. Før nå. Jeg har ikke vært klar for å dele noe rundt hvordan jeg egentlig hadde det i januar og februar i fjor, derimot er jeg det nå.

Januar og februar i fjor er det jeg ser på som to av de verste månedene i mitt liv,
da spiseforstyrrelsesmarerittet virkelig tok kontroll over livet mitt, og det eneste som etter hvert opptok meg var mat, trening, kalorier, telleverk og forbrenning.

Da målet mitt var å spise så lite som mulig og forbrenne alt sammen, slik at jeg gikk i null. En katt- og muslek som skulle ende opp i en spiseforstyrrelse jeg nå har slitt med i over ett år, og som tidvis har hatt, og har så stor kontroll over livet mitt, at jeg ikke har klart eller klarer å gjøre noe som helst fornuftig.

På denne tiden i fjor var jeg fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, hvor jeg på tre uker hadde gått ned over 10 kilo. Jeg spiste ingenting, og løp og løp til jeg kollapset av utmattelse, og måtte legge meg ned på gulvet i garderoben på Akropolis, fordi jeg var så svimmel og kvalm, og alt gikk rundt for meg. Likevel reiste jeg meg opp etter et kvarter, og løp enda mer, til jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen, og var nær ved å besvime.

Dette regimet kunne jeg gjenta i timevis hver eneste dag. Jeg trente ikke lengre fordi det var lystbetont, men fordi jeg måtte trene. Det var tvangstankene og spiseforstyrrelsen som snakket.

Jo mer fanget jeg ble i spiseforstyrrelsen, desto verre ble tvangstankene og det forvridde kroppsbildet mitt. For hver kilo jeg gikk ned, så jeg større og større ut i speilet, noe som er en vanlig måte å tenke på, både ved anoreksi, og tildels bulimi. Dette overbeviste meg om at jeg måtte trene enda mer. For i mitt hode var jeg stor, enorm og overvektig, og det trodde jeg, til tross for at omgivelsene etter hvert ga meg tilbakemeldinger på noe helt annet.

Related image

Mekanismene i spiseforstyrrelsen fikk meg til å bli besatt av trening. Det ble en rus jeg måtte ha, en avhengighet jeg ikke kunne gi slipp på. Disse tankene og forestillingene er veldig vanlige ved spiseforstyrrelser, og er noe mange med en spiseforstyrrelse kan relatere til.

Etter hvert tok spiseforstyrrelsen kontroll over hele livet mitt, men jeg klarte ikke å se det da, i mitt hode hadde jeg jo stålkontroll, men nok en gang var det de spiseforstyrrede tankene som overbeviste meg om dette. I realiteten hadde jeg ingen kontroll lenger i det hele tatt. Det hadde sklidd fullstendig ut på alle hold, og det eneste jeg tenkte på gjennom hele døgnet var mat, kalorier, trening og på å sjekke hvordan jeg så ut – i form av veing flere ganger om dagen, og fysisk sjekking av kroppen min for å være sikker på at jeg ikke hadde lagt på meg rett etter et måltid. Som et resultat av hvor mye alt dette opptok meg, isolerte jeg meg bare mer og mer, og brukte mesteparten av døgnet til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Det var min måte å få kontroll over livet mitt – trodde jeg. Det var også en måte å holde de vonde følelsene på avstand, og gjøre meg selv nummen og fraværende. Derimot, skulle det vise seg å være alt annet enn en god mestringsstrategi. Jeg skulle ende med å bli fanget i dette regimet, og bli fanget i spiseforstyrrelsen, som det siste året i perioder har tatt all tid, alle krefter og alt overskudd. Og jeg er fortsatt fanget i den.

Gjennom det siste året har spiseforstyrrelsen min hatt flere uttrykk, og jeg har vekslet mellom flere ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser. Det er vanskelig for meg å skrive dette, fordi jeg føler en del av det fortsatt er skam- og tabubelagt, men jeg velger å gjøre det likevel, av den grunn at jeg føler det å være åpen kan gagne alle dem som kanskje føler de må skjule lidelsen sin fra omverdenen.

I starten slet jeg med anoreksi, eller spisevegring, som det også kalles, og satte egne grenser for hvor mye jeg mente jeg kunne spise. Eller det man egentlig kan kalle det, sulting. For det er det som skjer når man spiser altfor lite. Kroppen sulter, og det er et seigt selvmord man utsetter seg selv for. Det å skrive om anoreksi føler jeg ikke er så skambelagt og tabu å skrive om, fordi det er mange som har vært åpne om dette, og gjort det på en god måte. Et godt eksempel på det er Ingeborg Senneset, som har skrevet boken Anorektisk, og nå jobber som journalist i Aftenposten. Det å være åpen om at man har kastet opp, derimot, føles vanskeligere.

Dette er første gang jeg sier det høyt til andre enn behandleren min og folk i helsevesenet, og et par andre fortrolige, men jeg har også i perioder overspist, og kastet opp mye, i den grad at jeg vekslet over i noe som lignet mer på bulimi enn anoreksi.

Bare det å skrive disse ordene får skammen til å vokse i brystet på meg, men hvorfor skal det være vanskeligere å være åpen om de andre spiseforstyrrelsene enn anoreksi? Og hvorfor er det ofte forbundet mer skam ved det å overspise og kaste opp?
Det er noe jeg lurer på, men ikke klarer å finne noe godt svar på. Bottom line er at alle spiseforstyrrelsene, uansett om man har anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller veksler mellom flere ulike spiseforstyrrelser, skaper mye lidelse, og at man er i behov av behandling for å bli frisk. For noen er denne veien lengere enn andre.

Jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsen i over ett år nå, og merker at jeg er fullstendig utslitt og lei av å ha et så innskrenket liv, der jeg må planlegge og være forberedt, istedenfor at jeg kan leve et helt liv, der jeg er fri. Hvor jeg kan spise hva jeg vil uten å få angst, og ende i angstanfall, fordi jeg er livredd for å legge på meg, eller å ikke kunne spise visse typer mat, av den grunn at jeg ikke vet hva den inneholder eller ikke føler det er trygt. På nyåret begynte jeg for første gang å tenke tanken for alvor:

«Hva hvis jeg faktisk klarte å spise normalt?»

Denne tanken begynte å spire, da vi gikk inn i 2018, men bare det å tenke på dette fikk det til å vri seg inni meg, og det gjør det når jeg skriver dette også. For det å skulle spise normalt er forbundet med massiv angst og frykt. På tross av det bestemte jeg meg for en uke siden at jeg for første gang på over ett år skulle trosse angsten og frykten, og begynne å møte til de fire måltidene på skolen – frokost, lunsj, middag og kvelds.

Nå har jeg faktisk spist noe til alle måltidene hver dag den siste uken, men det er noe av det mest krevende og vanskeligste jeg har gjort.

Flere dager har jeg grått og grått etter måltidene, fordi jeg har følt meg så forferdelig, og jeg har hatt konstant angst inni meg, og gruet meg til det neste. Jeg har måttet tvinge meg, og forsøke å overbevise meg selv om at det å spise ikke er farlig. Det har virkelig krevd alt jeg har, og mer enn det. Men jeg har gjort det.

Og det er her jeg kommer tilbake til tittelen på dette innlegget. Prosjekt MAT – nøkkelen til et bedre liv. For det livet jeg har levd det siste året har i realiteten ikke vært noe liv, snarere en eksistens, siden jeg mesteparten av tiden ikke har vært emosjonelt tilstede, og bare har vært et tomt skall, uten følelser eller overskudd til å omgås andre.

Det er kanskje dette som er motivasjonen min til å forsøke og jobbe med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ønsker å leve. Fordi jeg vil ha et liv med god livskvalitet, der jeg kan ha det bra med meg selv, fordi jeg ønsker meg mer frihet og mindre tvang, og det å kunne nyte mat, uten å måtte tvinge den i meg. Ikke minst det å ha overskudd til å være sosial, og det å kunne ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til.

Derfor har jeg nå forpliktet meg til det jeg har valgt å kalle Prosjekt MAT, hvor det langsiktige målet er å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. På kort sikt er det å møte opp til fire måltider om dagen, og spise nok mat, på tross av at de spiseforstyrrede tankene mine stritter imot, og at det skriker innvendig, bare ved tanken.

Men jeg skjønner nå at kroppen min må ha nok drivstoff for å fungere, og at tilstrekkelig matinntak, er én av mange viktige nøkler, til et bedre liv, og det livet jeg ønsker meg.

Bli mer takknemlig – året rundt.

Jeg leste en gammel artikkel i Greater Good Magazine fra 2011 for en tid tilbake om tips til hvordan man kan skrive en takknemlighetsdagbok, og bestemte meg for å prøve det i 2018, som et slags nyttårsforsett, men hva er det egentlig å være takknemlig?

Den katolske monken Br. David Steindl-Rast har sagt at:

Gratefulness is the key to a happy life that we hold in our hands, because if we are not grateful, then no matter how much we have we will not be happy — because we will always want to have something else or something more.

De siste årene er det flere professorer i USA som har forsket på nettopp det å føre takknemlighetsdagbøker. En av dem, professor og verdens ledende ekspert på takknemlighet, Robert Emmons, kommer i Greater Good Magazine med seks forskningsbaserte tips til hvordan man kan få mest mulig utbytte av å føre takknemlighetsdagbok:

pexels-photo-745760.jpeg

  • Ta et bevisst valg. Forskning gjort av psykolog Sonja Lyubomirsky og andre forskere viste at det å føre dagbok er mer effektivt hvis man først tar et bevisst valg om å bli gladere og mer takknemlig. Professor Robert Emmons understreker dette:

 

Motivation to become happier plays a role in the efficacy of journaling.

– Robert Emmons

 

  • Gå i dybden istedenfor i bredden. Å gå mer i dybden, og dvele mer ved hva du er takknemlig for har større fordeler, enn å lage en lang og overfladisk liste med mange ting.
  • Bli personlig. Fokus mer på mennesker du bryr deg om, og er takknemlig for å ha i livet ditt, enn ting du er takknemlige for å ha.
  • Prøv å trekke fra, og ikke bare legge til. Tenk over hvordan det hadde vært uten de menneskene og tingene du er takknemlig for, istedenfor å bare liste opp alle de gode tingene du kan komme på.
  • Beskriv overraskende og uventede hendelser, da disse kan gi mer følelse av takknemlighet.
  • Ikke overdriv. Skriv heller et par ganger i uken, og gå skikkelig i dyben, enn å skrive hver dag, og liste opp alt du kan komme på.

k-59-jj-07032.jpg

Sett deg ned, gjerne på kvelden før du skal legge deg, og ta deg tid til å lukke øynene, ta noen dype innpust, legg hånden på hjertet, og tenk tilbake gjennom dagen, for så å spørre deg selv:

Hva har jeg å være takknemlig for i dag?

Og når du stiller deg selv det spørsmålet vil jeg du skal tenke på de fine tingene som har skjedd i dag, for jeg er sikker på at det er mange flere ting enn du aner. Prøv å grave dypt, finn frem de små, men betydningsfulle øyeblikkene. Et vennlig blikk, et hyggelig smil, damen som snakket med deg i butikken, komplimentet du fikk av kollegaen din, solstrålene som kjempet seg gjennom skylaget, snøen som glitret i sollyset.

  • Utfordre deg selv til å skrive tre fine ting som skjedde i dag.

Tenk på relasjoner. Hvem er jeg takknemlig for å ha i livet mitt? Hva gjør relasjonene til disse menneskene med meg? Hvorfor betyr de så mye?

  • Beskriv relasjonen til en person du er takknemlig for å ha i livet ditt.

Når du sitter der med lukkede øyne, og puster rolig inn og ut, ta deg også tid til å tenke over alle de tingene du kan være takknemlig for, som kan være så mangt. For meg personlig er et eksempel på hva jeg er takknemlig for, at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker her på Danvik folkehøgskole, og at jeg klarer å gå på skole i år, og faktisk snart har fullført et helt skoleår.

  • Utfordre deg selv til å skrive jeg er takknemlig for… 

Gjennom hele januar har jeg utfordret meg på nettopp det å skrive takknemlighetsdagbok eller gratitude journal, som det kalles på engelsk, og jeg merker allerede etter en måned de positive effektene det har å gjøre dette.

Det å skrive ned hva jeg er takknemlig for på slutten av dagen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på alle de fine tingene som skjer i livet mitt, og det har fått meg til å være mer her og nå, i øyeblikkene. Jeg var observant for omgivelsene mine før, men etter at jeg tok et bevisst valg om å være mer i nuet, har jeg begynt å legge merke til enda flere små, fine øyeblikk og hendelser enn før.

Det overrasket meg hvor lang listen med ting jeg kunne være takknemlig for ble etter hvert som jeg ble flinkere til å bruke tid da jeg satte meg ned, og ikke bare skrev ned de overfladiske tingene, men faktisk også zoomet inn de små detaljene. Den fine og forløsende samtalen jeg hadde med en venn, personen som holdt døren oppe for meg da jeg skulle inn i en butikk, fremmede som smilte til meg på gaten, den gode vennen som var der for meg og støttet meg da jeg trengte det, å møte gamle kjente jeg ikke hadde sett på en stund.

Alle disse tingene, som jeg kanskje ikke tenkte over daglig, men som jeg nå er mye mer bevisst på. For det å kjenne på takknemlighet handler i stor grad om å la det synke inn hvor heldig man er som har gode venner, som får oppleve fine ting, som har mye positivt i livet sitt, til tross for at alt ikke er bra hele tiden. Det å skrive ned tingene jeg er takknemlig for har også gjort meg mer positiv enn før. Jeg klarer å trekke frem flere fine ting hver dag nå, enn i starten, ikke minst har det å kjenne på takknemlighet gjort meg lettere til sinns, eller med andre ord, gladere, og mer tilfreds med det livet jeg har. Som tross alt, er jevnt over bra, selv om jeg også har ting i livet som er utfordrende.

Helt tilslutt vil jeg dele fem ting jeg skrev i takknemlighetsdagboken min i januar, og som jeg er takknemlig for:

  • Det gode vennskapet jeg har med Ole, og hvordan vi har vært, og er en god støtte for hverandre.
  • At jeg kan snakke om alt med venninnen min Ylva.
  • At jeg har en god behandler på DPS som forstår meg og bryr seg om mitt beste.
  • Å få gå på Danvik folkehøgskole dette året, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker.
  • At jeg på tross av utfordringene mine snart har fullført et helt skoleår.

Vil du også bli mer takknemlig? Ta utfordringen.

Hva det å lese bøker har gitt meg

pexels-photo-590493

“We live and breathe words. …. It was books that made me feel that perhaps I was not completely alone. They could be honest with me, and I with them. Reading your words, what you wrote, how you were lonely sometimes and afraid, but always brave; the way you saw the world, its colors and textures and sounds, I felt–I felt the way you thought, hoped, felt, dreamt.
I felt I was dreaming and thinking and feeling with you. I dreamed what you dreamed, wanted what you wanted–and then I realized that truly I just wanted you.”
– Cassandra Clare, The Clockwork Prince

Jeg har tenkt mye på hva bøker har betydd for meg, og hva bøker har gitt meg. Da jeg vokste opp leste jeg bøker i hopetall. I femte klasse husker jeg at vi hadde en lesekonkurranse på skolen, hvor vi skulle lese så mye vi kunne, og for hver gang vi hadde lest ut en bok, lagde vi en sirkel av papir, som en del av en stadig voksende slange på klasseromsveggen vår. For meg ble dette motivasjon til å lese: masse. Jeg dro på lokalbiblioteket, og oppdaget akkurat hvor magisk det kunne være å fordype seg i en god bok, og for meg, var det akkurat den virkelighetsflukten og frihetsfølelsen jeg trengte.

Dermed ble det å lese nesten en avhengighet for meg, eller for å beskrive det på en annen måte, en form for overlevelsesstrategi. For jeg fant ut at, ved å lese, var jeg kanskje ikke helt alene, som Cassandra Clare så fint skriver i The Clockwork Prince.

Årene på barneskolen var mye preget av ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke trygg noe sted, og følte heller ikke at jeg hadde noe sted jeg hørte til, hvor jeg kunne være meg selv, og bli respektert for den jeg var. Det var da bøkene ble en flukt fra den verdenen jeg levde i, og muligheten til å gå inn i en annen verden oppsto, et sted jeg kunne være, og puste fritt, hvor jeg kunne senke skuldrene, og bare være meg, uten å måtte late som om jeg var noen andre. Det var da jeg fant bøkenes virkelige magi.

For meg ble det å åpne en ny bok, det samme adrenalinrushet jeg i dag får av å reise:
følelsene som trigges i meg når jeg setter meg på et fly, i visshet om at jeg noen timer senere vil lande på ukjent, og for meg, uutforsket jord, å få oppleve et helt nytt land, hvor jeg aldri har vært før, bli kjent med en annen kultur, møte nye mennesker, høre et språk jeg kanskje bare har hørt på TV eller ikke kan spesielt godt fra før, å få smake på nye matretter, vandre gatelangs og utforske det nye stedet, å bli kjent med de nye omgivelsene gjennom menneskemøter, arkitektur, kunst, mat, musikk og opplevelser.
Å dykke ned under huden, i kulturen til landet jeg har ankommet.

Jeg kunne vandre mellom bokhyllene på biblioteket, litt som å vandre gatelangs på et helt nytt sted, og se rundt meg etter nye bøker jeg kunne lese, og det året i femte klasse leste jeg alle bøker jeg kom over.

Det var bøker fra mange ulike steder i verden, fra ulike tidsperioder, fra forskjellige kulturer, skrevet av både kvinner og menn, unge og eldre, med et vidt spekter av religiøs/ikke-religiøs bakgrunn, politiske ståsteder, historiske hendelser og historier satt inn i et kulturelt perspektiv. Jeg leste også bøker hvor dette nesten ikke var, eller ikke var fremtredende i det hele tatt, og hvor karakterene først og fremst var en del av et fiksjonelt univers, der andre regler og føringer enn fra den virkelige verden gjaldt.

Aldri har jeg lært så mye som jeg gjorde det året, i 2005, da jeg tilbrakte hundrevis av timer på biblioteket hver eneste ettermiddag etter skoletid. Bøkene jeg leste ble en døråpner til innsikt, kunnskap, kulturell forståelse på tvers av landegrenser, et innblikk i andre menneskers tankesett og i mange tilfeller, en oppvåkning. Ikke minst, har det gitt meg tusenvis av gode leseropplevelser, hvor jeg har fått kjenne på hele spekteret av følelser.

Å lese 1000 bøker på ett år, fra en lang rekke forskjellige land, som jeg gjorde i 2005, ga meg, ikke bare kunnskap om fortiden, men også om samtiden. For det er ganske fascinerende hvor mye man kan lære ved å lese bøker fra et annet land og en annen kultur enn sin egen. Dessuten er det interessant hvordan litteraturen i mange tilfeller kan fremstille kulturen og livet i et land annerledes enn det til eksempel media gjør. Noe av grunnen til dette, tror jeg, er at media har føringer og retningslinjer de må følge, mens forfattere i teorien har friheten til å skrive hva de vil, og beskrive den virkelige virkeligheten i sitt land og sin kultur. Man skal virkelig ikke skimse av de forfatterne som har turt å skrive om kontroversielle, vanskelige, utfordrende, og i noen tilfeller, ulovlige temaer, som har gått motstrøms, og forandret måten vi ser på et spesielt tema, en konflikt eller en historisk hendelse, der forfatteren, ved å gjøre dette, har tatt stor risiko.

Et godt eksempel på en bok jeg aldri glemmer å ha lest, der forfatteren har beskrevet historiske hendelser fra innsiden, er romanen Vanære (1999), skrevet av den Sørarikanske forfatteren John Maxwell Coetzee, som er satt i Sør-Afrika fem år etter apartheidregimets fall.

I boken møter vi den eldre professoren David Lurie, som underviser i romantikken og Byron, på et universitet i Cape Town. Etter hvert innleder professoren et forhold med den svarte studenten Melanie, som motvillig flere ganger ligger med ham. Når det blir kjent at David har hatt et forhold til en student blir han nødt til å slutte på universitetet, og ender opp med å bli utstøtt fra sitt eget «hvite» akademikermiljø. Han søker så mot det «svarte» tradisjonelle bondemiljøet, men klarer ikke å finne seg til rette der heller. Dermed kan man si at hovmod står for fall Vanære, med tanke på at David, den hvite professoren, mister sin posisjon og sin anseelse.

Professoren, som i starten av boken er svært stolt av den europeiske, akademiske kulturen, blir så plukket fra hverandre, og redusert til en stadig mer og mer patetisk figur. På samme tid får den svarte bonden, Petrus, mer og mer makt, og rollefordelingen i det sørafrikanske samfunnet kan sies å ha blitt snudd på hodet, når den hvite overmakten står for fall, representert av professor Davids karakterbrist. Med andre ord er selve hovedmomentet i Vanære det at grenser blir uklare, og går i oppløsning i relasjonene mellom de hvite og svarte.

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat denne romanen som eksempel, er at jeg på den tiden var veldig inspirert av Nelson Mandela, og leste mye om apartheid i Sør-Afrika, og hvordan han satt fengslet i 27 år på Robben Island, men på tross av dette fortsatte å jobbe uttrettelig for svartes rettigheter, og lyktes. Da jeg leste Vanære av Coetzee for første gang i femte klasse (jeg har lest den flere ganger også senere i skolesammenheng), hjalp den meg å forstå hva apartheid faktisk betydde: adskillelse, eller på fagspråket, rasebasert segregering. Hadde det ikke vært for denne boken, kunne jeg aldri fått et innblikk i den politiske ideologien som ble ført, og hvordan systemet for rasebasert segregering foregikk i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Vanære ga meg innsikt og kunnskap, ikke bare om kultur, i et for meg, ukjent og fremmed land, men også om et regime som i så stor grad var ødeleggende, undertrykkende og diskriminerende for den svarte befolkningen.

Det er især denne romanen som gjorde meg spesielt interessert i historie, politikk og internasjonale relasjoner, fordi den så tydelig skildrer et bilde av den urettferdigheten som utspilte seg i Sør-Afrika under det hvite mindretallsregimet. Den er også et godt eksempel på hvor mye det å lese bøker har lært meg og gitt meg, på mange ulike plan og på forskjellige måter.

Innsikt

  • Bøker har gitt meg innsikt på områder jeg visste lite eller ingenting om fra før, og åpnet opp for et mye videre tankesett, og en ny måte å se verden på. Gjennom Et dukkehjem aHenrik Ibsen, for eksempel, ble jeg tatt tilbake til en tid jeg verken har levd i eller opplevd selv. Gjennom øynene til Nora fikk jeg se med egne øyne hvor vanskelig kvinnens posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være i Norge på 1800-tallet. Så kunne jeg lese om 14 år gamle Sofie Amundsen i Sofies verden aJostein Gaarder, som tok et brevkurs i filosofi, og som lot meg dra på en formidlingsreise av den vestlige filosofiens historie. Og igjen kunne jeg sette den litterære historien inn i en historisk sammenheng, og få ny innsikt og kunnskap, uten engang å måtte åpne en historiebok.

Kunnskap

  • For etter hvert fant jeg ut at historiebøker og skjønnlitterære bøker ga meg to forskjellige typer kunnskap. Historiebøkene ga meg faktakunnskap og de store linjene i de historiske hendelsene, politiske ideologier, samfunnsstrukturer og relasjoner mellom ulike nasjoner, kulturer, religioner og folkeslag. Det historiebøkene derimot ikke ga meg på samme måte, var relasjonene på det mellommenneskelige planet, historiene om enkeltmennesker som sto midt i konfliktene, de historiske hendelsene eller hvordan livet var i et spesifikt land eller område, hvor det ble zoomet inn på et knippe mennesker, og der jeg virkelig kunne ta del i en persons liv, på tross av at verkene jeg leste var fiksjon.

Kultur på tvers av landegrenser

  • Det å lese har også gitt meg en unik forståelse av kultur på tvers av landegrenser. Nå kan man ikke si at en kjenner et lands kultur bare ved å lese et par bøker, fordi de på ingen måte representerer et helt folk eller et helt land, men likevel kan en bok, som er skrevet godt, gi en god kulturforståelse gjennom karakterenes handlinger, væremåte og sosiale interaksjon seg i mellom. På den måten har jeg lært mye om sosiale koder, normer og uskrevne regler, ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forskjellige land, uten at jeg nødvendigvis har vært i byen eller landet der handlingen foregår (hvis den er satt et spesielt sted). Bøker som ikke nødvendigvis er satt i en navngitt by eller i et spesifikt land, kan allikevel, i noen tilfeller, spores tilbake til den kulturen forfatteren kommer fra, fordi en forfatter nesten alltid vil skrive om noe han/hun kjenner til fra før, og ubevisst eller bevisst skrive om hendelser vedkommende selv eller noen han/hun kjenner har opplevd. Samtidig har jeg lært at man skal være forsiktig med å lese for mye inn i en bok også, fordi man da kan tillegge boken en mening forfatteren ikke hadde planlagt. Og det er jo heller slettes ikke alltid slik at en forfatter skriver om sin egen kultur, med tanke på at forfatteren og en litterær karakter, i de aller fleste tilfeller er to adskilte vesener.

Opplevelser

  • Hver gang jeg hadde lest ut en bok føltes det som om jeg hadde levd et helt liv, som om jeg hadde vært sammen med karakterene i boken på en reise, gjennom oppturer og nedturer jeg kunne leve meg inn i, som om jeg pustet sammen med dem, opplevde det de opplevde, følte det de følte og kjente det de kjente. Noen av karakterene i bøkene jeg leste ble jeg oppriktig glad i, og noen av dem ble nesten som hemmelige venner, som jeg fikk en sterk relasjon til. Hvis en karakter endte med å dø i en bok da, for eksempel, kunne jeg føle meg trist i dagevis etter at boken var slutt, fordi jeg følte at jeg hadde mistet noen nær meg. På samme måte kunne jeg bli glad og lykkelig hvis en karakter opplevde noe bra, eller klarte å snu livet sitt til det bedre eller takle utfordringene de møtte på en god måte.

Ro og trygghet

  • Det å sette meg ned med en bok var noe jeg alltid så fram til, som jeg kunne glede meg til. Når jeg satte meg ned, åpnet en bok og begynte å lese, kunne jeg fysisk kjenne hvordan hjertet mitt dunket saktere, hvordan pusten min ble roligere, og at jeg gikk inn i en boble, der jeg klarte å stenge verden ute, nesten som å gå inn i en form for zen- eller meditasjonsmodus hvor ingenting kunne forstyrre meg, og at jeg levde meg sånn inn i boken, at jeg følte at jeg pustet og levde i den verdenen som ble skildret.

Inspirasjon, skrive- og leseglede

  • Sist, men ikke minst har det å lese gitt meg mengder med inspirasjon og litterære forbilder jeg har kunnet se opp til. Det var også det å lese bøker som gjorde at jeg begynte å skrive i femårsalderen, etter at jeg i lengere tid hadde revet bok etter bok ut av hendene til foreldrene mine, fordi jeg ville lære å lese selv, og slik ble det. Jeg endte dermed opp med å både kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen, og har med andre ord nærmest fått skriving og lesing inn med morsmelken, da jeg også er fra en språkfamilie, der bøker og litteratur alltid har vært viktig. I stuen da jeg vokste opp hadde vi til eksempel godt og vel 3000 bøker (ja, jeg brukte noen dager jeg kjedet meg ekstra mye, og telte alle sammen!) og vi hadde enda flere bøker rundt omkring i hele leiligheten og i boden. Derfor var det ikke rart at jeg skulle bli en lesehest.

Som du sikkert forstår etter å ha lest dette, har bøker både gitt meg og lært meg mye. Jeg kunne sikkert også fortsatt med hvor viktig jeg syns det er at barn og unge verden over får sjansen til å lese, fordi det er utrolig hvor mye glede, kunnskap og innsikt bøker kan gi, men også hvordan bøker på magisk vis kan knytte oss sammen.

Foto: pexels.com

Tør du svare ærlig?

Noen ganger må man rett og slett bare kaste inn håndkleet, og si:

Sorry, dette fikser jeg ikke. Nå må jeg ha en pause.

Det gjorde jeg i går. Da dro jeg til fastlegen, og ble sykemeldt i en uke, frem til 4. februar, fordi jeg trenger å hente meg inn igjen etter å ha vært fullstendig utslitt, og i dårlig form siden nyttår.

Men slik samfunnet er i dag, hvor man skal fremstå vellykket, flink og perfekt, uten feil eller mangler, og presset er stort for hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, er det vanskelig å innrømme at det kanskje ikke går så bra som en skal ha det til. Dog har det blitt mer åpenhet i samfunnet for øvrig, likevel har vi fortsatt en lang vei å gå, når det kommer til å kunne svare ærlig på spørsmålet:

Går det bra?

De aller fleste vil svare ja på dette spørsmålet, enten det går bra eller ikke. Mange vil nok dra på det, og si noe slikt som:

Vel, altså, det går bra, og slenge på et smil, og ta på seg fasaden.

Og ikke misforstå, det er forståelig at mange velger å svare på den måten, fordi det er trygt. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å svare ja, det går bra, uten å tenke meg om, selv om det kanskje ikke gjør det, når noen spør. Av gammel vane. For jeg tror nemlig at det har begynt å utvikle seg en kultur hvor spørsmålene går det bra eller hvordan har du det har blitt en høflighetsfrase/eller en hilsen, på lik linje med den amerikanske frasen how are you, som i liten, eller ingen grad, gir rom for å kunne si at det ikke går så bra. Dessverre har det blitt mer og mer slik at folk flest ikke egentlig er interessert i hvordan det går når de stiller dette spørsmålet, men bruker det mer som en icebreaker for å få samtalen i gang, og holde den gående, som en slags smalltalk, slik man ofte snakker om været eller andre overfladiske temaer.

Når vi først er inne på dette, tenker jeg også at går det bra eller hvordan går det oftere og oftere er spørsmål vi slenger ut i forbifarten, litt sånn som dette:

Hei, hvordan går det?

Det går bra med meg, og med deg?

Det går bra med meg også.

*Begge smiler*

Det var hyggelig å se deg.

Takk, likeså.

Ha det.

Har vi virkelig blitt så stressa og travle at vi ikke lengre har tid til å høre hvordan andre virkelig har det? Med dette mener jeg ikke at man skal fortelle hele livshistorien sin, når noen spør hvordan går det, imidlertid burde det, etter min mening, være rom for å kunne si:

Det går faktisk ikke så bra akkurat nå.

Dessverre er det mange som sperrer opp øynene hvis en svarer noe annet enn det går bra, som om de blir overrasket eller overrumplet over at noen kan finne på å svare ærlig. I noen tilfeller får jeg følelsen av at enkelte ikke vil høre det sanne svaret eller ikke klarer å forholde seg til det.

Denne kulturutviklingen, som jeg i stor grad ser på som ugunstig, tror jeg er med på å gjøre ærlighet og åpenhet om problemer og utfordringer vanskeligere for mange, fordi det skaper en enda større barriere for dem som faktisk sliter, men som ikke tør å si det til noen.

Har vi blitt så stressa og travle at vi ikke har tid til å høre andres ærlige svar?

Det enkle svaret er muligens ja, imidlertid handler det muligens også om at både språket og kulturen vår er i konstant endring, og at den norske kulturen blir stadig mer og mer amerikanisert og globalisert. Mer enn noen gang er det nå en økt flyt over landegrenser – være seg både flyt av varer og mennesker, men også den mer elektroniske flyten av informasjon, ideer, bilder og penger. Vi blir bare mer og mer påvirket av amerikansk kultur – gjennom TV-serier og filmer, magasiner og reklame, sosiale medier, mote og trender, og musikk.

Dette har en enorm innflytelse på oss, og jeg tror det er her mye av den kulturen jeg snakker om kommer fra, ikke nødvendigvis bevisst, men at vi i det ubevisste plukker opp en annen måte å samhandle på enn før gjennom disse kanalene, og føler på et press om å fremstå slik andre forventer, som i mange tilfeller er fullstendig uoppnåelige idealer samfunnet har skapt.

På det personlige planet, etter årevis med sykdom, har jeg lært at det å være perfekt er en umulighet for alle mennesker, også for meg. Ikke at jeg noensinne har trodd jeg var perfekt, men det var en periode jeg presset meg selv til det ytterste for å være en pleaser – en person som skulle være overalt på en gang, sjonglere hundre prosjekter samtidig, være engasjert på flere ulike plattformer, løpe rundt som en duracellkanin og sette alle andre foran meg selv. Fordi jeg trodde det var dette alle rundt meg ønsket at jeg skulle gjøre, og at det var den eneste måten å bli likt og respektert på.

Etter hvert fikk jeg smertelig erfare at denne levemåten eller livsstilen bare fungerer i korte perioder av gangen, fordi jeg gang etter gang opplevde å falle ned i de dypeste daler, og bli både utslitt, utbrent og deprimert. Og mye av årsaken, sånn rent bortsett fra det biologiske og andre omstendigheter?

At jeg har hatt altfor høye krav og forventninger til meg selv. Det såkalte flink-pikesyndromet, blandet med at mennesker rundt meg også har hatt høye forventninger til meg. Kombinasjonen av dette skaper et tilnærmet umenneskelig press som altfor mange unge i dag opplever, og er det rart at så mange barn og unge sliter med depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og psykiske utfordringer da? Nei, det er det ikke.

Det aller viktigste jeg har lært gjennom de siste årene er viktigheten av åpenhet og ærlighet. Jeg har øvd meg opp til å kunne svare ærlig på spørsmål som går det bra og hvordan går det. Det tok lang tid før jeg turte å være så åpen og ærlig som jeg har vært i sosiale medier, i media og på denne bloggen, fordi jeg i mange tilfeller følte at jeg gjorde det motstrøms. Når andre prøvde å opprettholde fasaden sin og glansbildet av seg selv i sosiale medier, prøvde jeg å skape en balanse, som lignet det virkelige livet mitt i større grad. Med de store oppturene, de store nedturene og alt livet har å by på i mellom. Om jeg har lykkes godt med dette vet jeg ikke, men jeg har fått mye tilbake ved å gjøre det, og på den måten fått en helt annen relasjon til mange mennesker på grunn av åpenheten min, fordi det er mange som har det på samme måte, og som deler noen av de samme opplevelsene.

Med andre ord skal man ikke kimse av å svare ærlig, når noen spør hvordan går det eller har du det bra. Fordi det kan være med på å gjøre det lettere å snakke om det som ikke går så bra også.

Så neste gang noen spør deg hvordan det går, tør du svare ærlig?

Sånn lever jeg i den tøffe perioden

Aller først: Godt nyttår langt på etterskudd, og beklager for de sjeldne oppdateringene i det siste. Jeg skal prøve å bli flinkere til å bruke bloggen i 2018, og ja, det kan kanskje være et nyttårsforsett, om jeg skal ha noe. Så til det jeg egentlig ville skrive om:

Jeg leste et intervju på tv2.no med TV3-programelederen Jannecke Weden i dag, som åpent forteller om hvordan hun har slitt med panikkangst siden hun var ni år gammel.
I dette intervjuet bet jeg meg merke i det hun sier helt tilslutt, og som jeg syns er så sant og viktig:

«Jeg har ett motto, og det er: «Hvis det ikke går over, så lev med det». Det er veldig mange kjente personer med en stemme utad som sier: «Slik kom jeg meg gjennom den tøffe perioden.» Jeg tenker at det er greit at jeg sier: «Sånn lever jeg i den tøffe perioden.»

Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger, og som jeg også har prøvd å etterstrebe selv, nemlig å skrive om de vanskelige tingene når jeg er i dem istedenfor å skrive om det når jeg har vært gjennom den tøffe perioden. Og når vi er inne på temaet tøff periode, så er jeg inne i en nå selv, med mye angst og en depressiv episode som jeg sliter skikkelig med å komme meg opp og ut av.

 

DSC_0780.JPG
Her har du meg sminkeløs, og slik jeg ser ut akkurat nå: Trøtt og sliten.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive for tiden. Klarer ikke starte innlegg, klarer ikke fullføre. Vet ikke hva jeg vil formidle, om jeg har noe å formidle overhodet. Jeg er fullstendig klar over at det nå er en måned siden jeg oppdaterte bloggen, og at både jul og nyttår har sklidd forbi uten at jeg har skrevet noe om det.

Den siste måneden har vært tøff, spesielt dagene nå etter nyttår har vært tunge, og jeg kjenner meg deprimert igjen, som jeg så altfor mange ganger har vært før. Når kroppen bare stritter imot, og det kjennes ut som om jeg må slepe meg selv rundt, og tvinge meg til å gjøre ting, når jeg aller helst bare vil ligge under dynen, og ikke gjøre noe annet, fordi jeg er så sliten, men presser meg selv til å gjøre noe likevel, selv om jeg føler at ingenting gir mening.

De depressive symptomene som jeg så altfor godt har lært meg å kjenne igjen:
Å føle meg nedstemt mesteparten av døgnet, føle meg trist og lei, ikke interessere meg for det som vanligvis gir meg glede, være ekstremt sliten og ikke ha noe tiltakslyst, sove ekstremt dårlig og ha mareritt, miste matlysten og generelt føle meg elendig, og ikke klare å konsentrere meg og fokusere. Det å være deprimert er litt som å være i en konstant tung tåke, og det er vondt, vanskelig og utmattende å være i den. Aller helst har jeg bare lyst til å ligge i sengen hele dagen, isolere meg, ikke snakke med noen og ikke gjøre noe. Dette er depresjonens mekanismer, og måte å vise seg på.

Men det jeg har lært gjennom alle de årene jeg har slitt med depresjoner, er at det siste som får meg til å føle meg mindre deprimert er å lytte til depresjonens stemme som bare er negativ, trist og tiltaksløs, og som vil at jeg skal bli liggende i sengen, ikke stå opp om morgenen og isolere meg fullstendig fra andre mennesker. Det får meg ikke ut av den depressive episoden, og av erfaring vet jeg at dette ikke hjelper andre som sliter med depresjon heller, nettopp fordi man gir etter for de depressive tankene og følelsene, og bare graver seg enda lengere ned.

Det jeg har funnet ut etter årevis med depresjoner av og på er at jeg, uansett hvor slitsomt, vondt og vanskelig det kjennes å gjøre ting når jeg er i en tøff periode som nå, rett og slett må tvinge meg selv til å gjøre ting likevel. På tross av at kroppen skriker og stritter imot, og at det gjør fysisk vondt å reise seg opp fra sengen om morgenen.
Det er absolutt ikke lett, det er beintøft. Tro meg. Men jeg vet med meg selv at dette er den eneste måten å komme meg gjennom den depressive episoden. For det å isolere meg hjelper ikke. Det har jeg prøvd før, og det gjorde meg bare mer og mer deprimert, helt til jeg tilslutt endte opp med å bli så dårlig at jeg ble innlagt. Heldigvis er jeg langt ifra å være så deprimert nå som det jeg kunne bli før, nettopp fordi jeg har lært meg selv bedre å kjenne, og vet hva som er bra og hva som ikke er bra for meg.

Akkurat nå prøver jeg å ta en dag av gangen, og fokusere på at jeg skal komme meg gjennom denne dagen før jeg begynner å tenke på den neste. I tøffe perioder som den jeg er i nå, er det desto viktigere for meg at jeg tvinger meg selv til å være i nåtiden, i nuet, og ikke begynne å tenke på fortiden eller å stresse for mye over ting som skal skje, men forsøke å puste, og roe meg ned.

For jeg har erfart fra tidligere at, hvis jeg holder ut, så blir det bedre, og at også jeg kan oppleve de positive og fine tingene livet har å by på. At også jeg kan smile, le, tenke positive tanker og føle glede og lykke, bare at jeg ikke føler det slik akkurat nå. Når jeg har vært på mitt aller dårligste har jeg ikke klart å tenke at det finnes en vei opp og ut av depresjonen, eller at jeg noensinne vil komme ut av det. Nå vet jeg heldigvis bedre.
For gjennom årenes løp har jeg begynt å tenke at en depressiv episode er en midlertidig tilstand som vil gå over, og at det ikke er noe som vil vare for alltid eller at jeg kommer til å være fanget i dette for evig tid. Det er en fattig trøst, når alt kjennes tungt, slik det gjør nå. Etter hvert har jeg også funnet et sitat som minner meg på nettopp dette:

It will pass.

 

 

Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.

Min vonde mobbehistorie: Mobberen på venterommet

Jeg har vært veldig dårlig til å oppdatere bloggen de siste ukene nå, fordi jeg har hatt fullt opp med oppgaver og sosiale happeninger både på, og utenfor skolen. Det er selvfølgelig veldig hyggelig og bra at jeg har så mye å gjøre, og er med på såpass mange ting som jeg tross alt er, men det betyr dessverre at noe annet må vike. I tillegg til at ukene mine har vært travle må jeg midt oppi dette passe både på meg selv, og på helsen min, slik at jeg ikke får nye depressive episoder, slik jeg så ofte har fått før. Etter min erfaring fra tidligere har ofte disse episodene blant annet blitt trigget av stress, at jeg gjør for mye og ikke klarer å finne en balanse i livet mitt. Det er noe jeg fremdeles jobber med å finne ut av, og bli bedre på, og jeg tror det er noe jeg må fortsette å jobbe med i fremtiden også.

De siste ukene har jevnt over vært bra, men jeg har dessverre innimellom opplevd å ikke ha det så bra også. Spesielt de to siste ukene har vært tøffe. Noe av grunnen til det er at jeg for litt over to uker siden møtte en av de verste mobberne fra barneskolen, på venterommet på DPS, av alle steder, og jeg ble så sjokkert den dagen, da jeg satt der, at jeg ikke klarte å røre meg, og kjente at jeg ikke fikk puste. Brystet mitt snørte seg sammen, jeg begynte å svette, hendene mine ble klamme, og jeg frøs fast i setet jeg satt på. Jeg satt faktisk plutselig nesten rett ved siden av ham som terroriserte, plaget og mobbet meg  både fysisk og psykisk gjennom fem år på barneskolen. Han jeg har prøvd å unngå i alle år, alle stedene jeg har unngått å dra for å slippe og møte ham, hvordan jeg har kartlagt mesteparten av byen og nærmest gjettet meg fram til hvor jeg mest sannsynlig kunne møte på ham, også møter jeg ham på venterommet på DPS, av alle plasser, der jeg har gått til behandling i snart fire år, og ikke møtt på ham. Før nå. Det satte meg fullstendig ut av spill. Jeg ble kvalm, svimmel og trodde jeg skulle besvime. Jeg ble livredd. Jeg fikk fysisk vondt inni meg, og klarte nesten ikke å reise meg opp da behandleren min faktisk kom og ropte opp navnet mitt.

Å møte ham trigget så mye vondt inni meg. Overveldende følelser og tanker jeg så lenge har prøvd å unngå, fordi det har vært for vanskelig å forholde meg til. Det konstante helvetet han skapte for meg, og som jeg aldri kom meg vekk fra eller ut av. Jeg var fanget, som i et fengsel, på grunn av ham, hver eneste dag på skolen, og da jeg møtte denne gutten igjen, som nå har blitt voksen, på venterommet, ble jeg først livredd, akkurat slik jeg var den gangen, for så altfor mange år siden, da han hadde både det fysiske og det psykiske overtaket på meg, og jeg hadde vondt i magen hver eneste kveld og hver eneste morgen, fordi jeg gruet meg sånn til å gå på skolen.

Jeg husker nesten ingenting fra barndommen min, fordi jeg levde i konstant frykt og angst. Syv eller åtte år av livet mitt er som et sort hull i hukommelsen min, fra jeg var seks år til jeg er nærmere femten år. Det er med andre ord et stort spenn i tid. I denne perioden har jeg ingen «normale» minner, slik man gjerne husker, som minner fra ferier, bursdagsfeiringer, høytider eller andre opplevelser. Jeg husker bare små bruddstykker her og der, bittesmå glimt og flashbacks som jeg gjenopplever til stadighet, men som jeg ikke klarer å tidfeste, verken i riktig år eller noen annen form for tid. Derfor er det veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan ting har vært, fordi jeg omtrent ikke husker noe av det jeg har opplevd, bortsett fra disse vonde gjenopplevelsene. På mange måter er det forferdelig forvirrende å ha et så stort svart hull i hukommelsen min, og ikke minst er det veldig skremmende, fordi det er så mye jeg ikke vet.

Men det aller verste er kanskje alt jeg har mistet, og etter å ha blitt livredd, da jeg møtte ham (mobberen) på venterommet, ble jeg sint, rasende og fikk lyst til å slå løs på ham alt jeg kunne. For alt han har gjort mot meg. For hvordan han ødela livet mitt, for hvordan han ødela meg, for all frykten og all angsten jeg har måttet gjennomleve, for hvordan han tok fra meg barndommen jeg aldri får tilbake. Selvfølgelig slo jeg ham aldri, der jeg satt på venterommet, det ville ikke falt meg inn, men jeg hadde lyst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slått ut alt sinnet jeg har overfor ham, latt ham kjenne sin egen medisin, slå og slå og slå og slå til jeg ikke hadde klart mer, men jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det, selv om jeg hadde hatt aldri så lyst. For jeg er ikke en slik person – jeg er ikke voldelig, og definitivt heller ikke hevngjerrig, selv om jeg er sint og rasende og kan si at jeg hater ham, virkelig hater, hater, hater ham, og det er ikke ord jeg bruker ofte, om enn i det hele tatt, men han (mobberen) er unntaket fra regelen.

Enkelte hendelser fra barneskolen glemmer jeg aldri. Han slo meg, sparket meg, dyttet meg over ende, forfulgte meg, lot meg aldri være i fred, stengte meg inne på toaletter, kastet den nye sekken min i søla og fylte den med både vann og lim, ødela klærne mine og matboksen min nesten hver eneste uke, tok tøflene mine og sørget for å gjøre hver eneste dag på skolen til et mareritt, men aller verst var de ondskapsfulle ordene han skrek etter meg dagen lang, hver eneste dag, i årevis. Alle disse ordene som har gjallet og gjallet i hodet mitt hver eneste dag i årevis, og som jeg sliter med å bli kvitt:

«Du er ikke verdt en jævla dritt. Gå og heng deg. Ta livet av deg, din dritt. Du fortjener ikke å leve, din jævla sau (som en referanse til at jeg hadde brusete hår.) Du kommer aldri til å bli noen ting, du er stygg, ekkel, æsj, ingen liker deg. Æsj, jeg vil ikke ta på deg, for da blir jeg smitta av bakteriene dine. Jævla ekle horeunge. Jævla Jesuselsker, du er ikke verdt noen ting, hvis du liker han så jævla mye, hvorfor gifter du deg ikke bare med han da?»

«Bæææ, jævla sau, ikke kom nær meg. Hvem kjørte over det flate, stygge trynet ditt, a?»

«Du er så jævla stygg. Speilet knuser når du ser deg i det. Jævla flatpanne!»

«Æsj, du er så feit, stygg, ekkel. Ikke rør meg. Ikke ta på meg. Ææææsj, ææææsj.»

Dette er bare et fåtalls eksempler på hva han skrek etter meg av ondskapsfulle ord som har boret seg fast i meg. Mye på grunn av ham sliter jeg fortsatt den dag i dag med tanken om at jeg aldri er bra nok, at jeg feiler i alt jeg gjør, og at jeg konstant går rundt og føler meg stygg. Han (mobberen) bidro til de vonde og vanskelige følelsene jeg bærer med meg i dag, selv over ti år senere.

Mobbingen har satt dype spor i meg, og det sier meg at det også må sette skjellsettende spor hos alle de 30 000 barna som fremdeles opplever mobbing hvert eneste år i norske skoler. Bare tanken på at noen må gjennomgå og oppleve det samme som meg, får magen min til å knyte seg. Jeg har også i det siste tenkt en god del på Odin-saken igjen – den 13 år gamle gutten som tok sitt eget liv etter mobbing. Det er først nå i det siste jeg har innsett at jeg kunne endt opp med samme skjebne. For da jeg var tolv år gammel ville jeg bare dø, og hadde konkrete tanker om det, men jeg fortalte det aldri til noen – for jeg hadde ingen å fortelle det til.

Derfor er jeg så opptatt av at vi må snakke om mobbing, at vi må snakke om selvmordstanker, og ikke minst tørre å spørre barn og unge direkte om de har tanker om å dø. Et slikt spørsmål vil ikke få barn og unge til å ta livet av seg, snarere vil det kunne være forebyggende, fordi barnet eller ungdommen da kan føle seg sett og hørt i en uutholdelig og voldsomt vond livssituasjon. Det er når man er på aller dypest grunn at man har aller størst behov for at noen spør:

«Hvordan går det med deg, egentlig? Jeg ser at du har det veldig vondt og vanskelig. Jeg er her for deg, og vil støtte deg, og gå veien med deg. Jeg tror deg, og tar deg på alvor.»

Betydningen av dette kan være forskjellen mellom liv og død. Så spør, heller en gang for mye enn å ikke spørre i det hele tatt.

Ikke minst er det viktig at mobbingen faktisk blir tatt tak i. Jeg opplevde aldri at mobbingen jeg opplevde på barneskolen ble tatt tak i noen gang, og jeg var fullstendig alene om hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde blitt mobbet i over fire år, og jeg så at ingen gjorde noe som helst, tenkte jeg akkurat det samme som 13 år gamle Odin før han tok sitt eget liv: «De gjør ikke noe uansett.»
Og det er forferdelig vondt å tenke på at han fikk en slik skjebne, fordi ingen av de voksne på skolen så, hørte og tok ham på alvor.

Jeg var heldig, og ble «reddet» i grevens tid i midten av sjette klasse, da vi fikk tvunget igjennom et vedtak via Fylkesmannen, slik at jeg fikk byttet skole, fordi jeg nektet å sette mine bein på barneskolen min igjen, jula 2006. Hadde det ikke vært for skolebyttet den gangen, er jeg veldig sikker på at jeg ikke ville vært her i dag. Dessverre er det altfor ofte tilfeldig om mobbesaken blir tatt tak i eller ikke, og om skolen tar det på alvor.

Å ikke ta barn og unge som blir mobbet på alvor, kan i verste fall ende i selvmord, slik vi har sett i flere tragiske saker.

Så kjære rektorer og lærere rundt om i Norge. Dette er en oppfordring:
Se, hør og ta elevene på alvor, når de forteller om mobbing.

For vi har ingen flere barn og unge å miste.

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.