Sosial angst og gjenopplevelser

Det har vært stille fra denne kanten den siste uka, og skal jeg være helt ærlig, som denne bloggen tross alt er ment for at jeg skal kunne være, går det ikke så bra akkurat nå. Helt siden jeg møtte mobberen fra barneskolen på venterommet for flere uker siden har jeg slitt en god del – vonde, gamle minner har dukket opp, jeg har slitt mye med angst og flashbacks. Jeg har vært mye urolig, og slitt med å sove på nettene. Nå er jeg sliten, etter altfor mange tilnærmet søvnløse netter, fulle av angst, og når jeg har sovet, mareritt, eller at jeg våkner grytidlig og ikke får sove igjen. Det er vondt å gå rundt og ha det sånn. Å være i konstant alarmberedskap, å være redd hele tida, og føle at jeg går med skuldrene opp til øra, og kanskje det verste, at jeg ikke klarer/tør sette ord på hva jeg føler til noen direkte (før nå, da). Det er mye enklere å skrive dette enn å skulle si til noen at:

«Du, det går ikke så bra akkurat nå. Kan vi prate?»

Da ender jeg isteden opp med å bruke alle kreftene mine på å bære en maske, spesielt når jeg er på skolen, fordi det å være på en skole blir en stor trigger for meg, når de vonde minnene fra mobbetida på barneskolen dukker opp. Jeg blir redd for at ingen skal like meg igjen, jeg blir redd for at det samme skal skje, at noen skal sirkle meg ut, og velge meg som et offer, og jeg merker at det føles skamfullt og flaut å si dette høyt, å innrømme at jeg er sårbar, at jeg er konstant redd for å si noe feil, at jeg føler jeg feiler konstant, og aller helst bare har lyst til å bli på rommet. Gjemme meg bort, når bare det å si noe høyt i klasserommet blir skummelt, fordi jeg er redd for at de skal tenke jeg er dum, at jeg er en idiot, at de skal le av meg og at de skal tenke at: Hva i all verden gjør hun her, på Forfatterlinjen, liksom? Jeg er redd for å ikke være bra nok, og jeg er redd for at det jeg skriver er dårlig og ubrukelig. Jeg er redd for å være en person som ingen liker. Jeg er redd for å ende opp alene. Jeg er redd for at jeg skal bli mobbet igjen. Jeg er redd for å ende opp ensom på skolen. Jeg er redd for å være sosial, og redd for å åpne munnen min for ofte, og ender paradoksalt opp med å bli litt alene allikevel, fordi jeg lukker meg selv inne i mitt eget skall, lar ikke noen slippe inn, og later som om alt går fint, også gjør det egentlig ikke det. Og det blir jeg sliten av.

Aller mest er jeg redd for å mislykkes, at jeg ikke skal klare å fullføre dette året på Danvik, at fortida skal innhente meg, og dra meg ned, slik den alltid gjør. Jeg er oppriktig redd for at de vonde minnene mine nok en gang kan ødelegge for meg, og at det kan bli en selvoppfyllende profeti. At det jeg er aller mest redd for skal bli virkelig.

Det er ganske sårt å føle på at jeg kanskje har endt opp litt alene allikevel, fordi jeg syns det er så skummelt å slippe noen inn, å stole nok på noen til å skape en relasjon, og tørre å være meg selv. For det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå, og det plager meg, og gjør meg ekstremt usikker.

Dermed ender jeg opp med å trekke meg tilbake, ikke snakke med noen, være stille i klassen og ikke spørre noen om de vil finne på noe eller henge sammen, fordi jeg er redd for å bli avvist, ledd av eller ledd ut, at jeg skal si noe feil, og bli kritisert. At noen skal si at det jeg gjør ikke er bra nok. At de skal avvise meg. Det frykter jeg mer enn noe annet akkurat nå, og det ødelegger masse for meg, fordi jeg omtrent ikke klarer å skrive eller å si ett ord uten at jeg føler at jeg feiler, og velger heller å ikke skrive eller si noe som helst, å være stille, og trekke meg unna.

Men jeg merker at det heller ikke gjør meg komfortabel. For da blir jeg redd for å falle fullstendig ut av det sosiale – at det skal bli mistolket som at jeg ikke er interessert, at jeg ikke vil være sosial eller ikke vil snakke med noen. Det er ikke det at jeg ikke vil, men sannheten er, at jeg ikke tør, og jeg tror det er den gamle, sosiale angsten som har sneket seg tilbake. Og det er skummelt.

Reklamer

Min vonde mobbehistorie: Mobberen på venterommet

Jeg har vært veldig dårlig til å oppdatere bloggen de siste ukene nå, fordi jeg har hatt fullt opp med oppgaver og sosiale happeninger både på, og utenfor skolen. Det er selvfølgelig veldig hyggelig og bra at jeg har så mye å gjøre, og er med på såpass mange ting som jeg tross alt er, men det betyr dessverre at noe annet må vike. I tillegg til at ukene mine har vært travle må jeg midt oppi dette passe både på meg selv, og på helsen min, slik at jeg ikke får nye depressive episoder, slik jeg så ofte har fått før. Etter min erfaring fra tidligere har ofte disse episodene blant annet blitt trigget av stress, at jeg gjør for mye og ikke klarer å finne en balanse i livet mitt. Det er noe jeg fremdeles jobber med å finne ut av, og bli bedre på, og jeg tror det er noe jeg må fortsette å jobbe med i fremtiden også.

De siste ukene har jevnt over vært bra, men jeg har dessverre innimellom opplevd å ikke ha det så bra også. Spesielt de to siste ukene har vært tøffe. Noe av grunnen til det er at jeg for litt over to uker siden møtte en av de verste mobberne fra barneskolen, på venterommet på DPS, av alle steder, og jeg ble så sjokkert den dagen, da jeg satt der, at jeg ikke klarte å røre meg, og kjente at jeg ikke fikk puste. Brystet mitt snørte seg sammen, jeg begynte å svette, hendene mine ble klamme, og jeg frøs fast i setet jeg satt på. Jeg satt faktisk plutselig nesten rett ved siden av ham som terroriserte, plaget og mobbet meg  både fysisk og psykisk gjennom fem år på barneskolen. Han jeg har prøvd å unngå i alle år, alle stedene jeg har unngått å dra for å slippe og møte ham, hvordan jeg har kartlagt mesteparten av byen og nærmest gjettet meg fram til hvor jeg mest sannsynlig kunne møte på ham, også møter jeg ham på venterommet på DPS, av alle plasser, der jeg har gått til behandling i snart fire år, og ikke møtt på ham. Før nå. Det satte meg fullstendig ut av spill. Jeg ble kvalm, svimmel og trodde jeg skulle besvime. Jeg ble livredd. Jeg fikk fysisk vondt inni meg, og klarte nesten ikke å reise meg opp da behandleren min faktisk kom og ropte opp navnet mitt.

Å møte ham trigget så mye vondt inni meg. Overveldende følelser og tanker jeg så lenge har prøvd å unngå, fordi det har vært for vanskelig å forholde meg til. Det konstante helvetet han skapte for meg, og som jeg aldri kom meg vekk fra eller ut av. Jeg var fanget, som i et fengsel, på grunn av ham, hver eneste dag på skolen, og da jeg møtte denne gutten igjen, som nå har blitt voksen, på venterommet, ble jeg først livredd, akkurat slik jeg var den gangen, for så altfor mange år siden, da han hadde både det fysiske og det psykiske overtaket på meg, og jeg hadde vondt i magen hver eneste kveld og hver eneste morgen, fordi jeg gruet meg sånn til å gå på skolen.

Jeg husker nesten ingenting fra barndommen min, fordi jeg levde i konstant frykt og angst. Syv eller åtte år av livet mitt er som et sort hull i hukommelsen min, fra jeg var seks år til jeg er nærmere femten år. Det er med andre ord et stort spenn i tid. I denne perioden har jeg ingen «normale» minner, slik man gjerne husker, som minner fra ferier, bursdagsfeiringer, høytider eller andre opplevelser. Jeg husker bare små bruddstykker her og der, bittesmå glimt og flashbacks som jeg gjenopplever til stadighet, men som jeg ikke klarer å tidfeste, verken i riktig år eller noen annen form for tid. Derfor er det veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan ting har vært, fordi jeg omtrent ikke husker noe av det jeg har opplevd, bortsett fra disse vonde gjenopplevelsene. På mange måter er det forferdelig forvirrende å ha et så stort svart hull i hukommelsen min, og ikke minst er det veldig skremmende, fordi det er så mye jeg ikke vet.

Men det aller verste er kanskje alt jeg har mistet, og etter å ha blitt livredd, da jeg møtte ham (mobberen) på venterommet, ble jeg sint, rasende og fikk lyst til å slå løs på ham alt jeg kunne. For alt han har gjort mot meg. For hvordan han ødela livet mitt, for hvordan han ødela meg, for all frykten og all angsten jeg har måttet gjennomleve, for hvordan han tok fra meg barndommen jeg aldri får tilbake. Selvfølgelig slo jeg ham aldri, der jeg satt på venterommet, det ville ikke falt meg inn, men jeg hadde lyst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slått ut alt sinnet jeg har overfor ham, latt ham kjenne sin egen medisin, slå og slå og slå og slå til jeg ikke hadde klart mer, men jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det, selv om jeg hadde hatt aldri så lyst. For jeg er ikke en slik person – jeg er ikke voldelig, og definitivt heller ikke hevngjerrig, selv om jeg er sint og rasende og kan si at jeg hater ham, virkelig hater, hater, hater ham, og det er ikke ord jeg bruker ofte, om enn i det hele tatt, men han (mobberen) er unntaket fra regelen.

Enkelte hendelser fra barneskolen glemmer jeg aldri. Han slo meg, sparket meg, dyttet meg over ende, forfulgte meg, lot meg aldri være i fred, stengte meg inne på toaletter, kastet den nye sekken min i søla og fylte den med både vann og lim, ødela klærne mine og matboksen min nesten hver eneste uke, tok tøflene mine og sørget for å gjøre hver eneste dag på skolen til et mareritt, men aller verst var de ondskapsfulle ordene han skrek etter meg dagen lang, hver eneste dag, i årevis. Alle disse ordene som har gjallet og gjallet i hodet mitt hver eneste dag i årevis, og som jeg sliter med å bli kvitt:

«Du er ikke verdt en jævla dritt. Gå og heng deg. Ta livet av deg, din dritt. Du fortjener ikke å leve, din jævla sau (som en referanse til at jeg hadde brusete hår.) Du kommer aldri til å bli noen ting, du er stygg, ekkel, æsj, ingen liker deg. Æsj, jeg vil ikke ta på deg, for da blir jeg smitta av bakteriene dine. Jævla ekle horeunge. Jævla Jesuselsker, du er ikke verdt noen ting, hvis du liker han så jævla mye, hvorfor gifter du deg ikke bare med han da?»

«Bæææ, jævla sau, ikke kom nær meg. Hvem kjørte over det flate, stygge trynet ditt, a?»

«Du er så jævla stygg. Speilet knuser når du ser deg i det. Jævla flatpanne!»

«Æsj, du er så feit, stygg, ekkel. Ikke rør meg. Ikke ta på meg. Ææææsj, ææææsj.»

Dette er bare et fåtalls eksempler på hva han skrek etter meg av ondskapsfulle ord som har boret seg fast i meg. Mye på grunn av ham sliter jeg fortsatt den dag i dag med tanken om at jeg aldri er bra nok, at jeg feiler i alt jeg gjør, og at jeg konstant går rundt og føler meg stygg. Han (mobberen) bidro til de vonde og vanskelige følelsene jeg bærer med meg i dag, selv over ti år senere.

Mobbingen har satt dype spor i meg, og det sier meg at det også må sette skjellsettende spor hos alle de 30 000 barna som fremdeles opplever mobbing hvert eneste år i norske skoler. Bare tanken på at noen må gjennomgå og oppleve det samme som meg, får magen min til å knyte seg. Jeg har også i det siste tenkt en god del på Odin-saken igjen – den 13 år gamle gutten som tok sitt eget liv etter mobbing. Det er først nå i det siste jeg har innsett at jeg kunne endt opp med samme skjebne. For da jeg var tolv år gammel ville jeg bare dø, og hadde konkrete tanker om det, men jeg fortalte det aldri til noen – for jeg hadde ingen å fortelle det til.

Derfor er jeg så opptatt av at vi må snakke om mobbing, at vi må snakke om selvmordstanker, og ikke minst tørre å spørre barn og unge direkte om de har tanker om å dø. Et slikt spørsmål vil ikke få barn og unge til å ta livet av seg, snarere vil det kunne være forebyggende, fordi barnet eller ungdommen da kan føle seg sett og hørt i en uutholdelig og voldsomt vond livssituasjon. Det er når man er på aller dypest grunn at man har aller størst behov for at noen spør:

«Hvordan går det med deg, egentlig? Jeg ser at du har det veldig vondt og vanskelig. Jeg er her for deg, og vil støtte deg, og gå veien med deg. Jeg tror deg, og tar deg på alvor.»

Betydningen av dette kan være forskjellen mellom liv og død. Så spør, heller en gang for mye enn å ikke spørre i det hele tatt.

Ikke minst er det viktig at mobbingen faktisk blir tatt tak i. Jeg opplevde aldri at mobbingen jeg opplevde på barneskolen ble tatt tak i noen gang, og jeg var fullstendig alene om hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde blitt mobbet i over fire år, og jeg så at ingen gjorde noe som helst, tenkte jeg akkurat det samme som 13 år gamle Odin før han tok sitt eget liv: «De gjør ikke noe uansett.»
Og det er forferdelig vondt å tenke på at han fikk en slik skjebne, fordi ingen av de voksne på skolen så, hørte og tok ham på alvor.

Jeg var heldig, og ble «reddet» i grevens tid i midten av sjette klasse, da vi fikk tvunget igjennom et vedtak via Fylkesmannen, slik at jeg fikk byttet skole, fordi jeg nektet å sette mine bein på barneskolen min igjen, jula 2006. Hadde det ikke vært for skolebyttet den gangen, er jeg veldig sikker på at jeg ikke ville vært her i dag. Dessverre er det altfor ofte tilfeldig om mobbesaken blir tatt tak i eller ikke, og om skolen tar det på alvor.

Å ikke ta barn og unge som blir mobbet på alvor, kan i verste fall ende i selvmord, slik vi har sett i flere tragiske saker.

Så kjære rektorer og lærere rundt om i Norge. Dette er en oppfordring:
Se, hør og ta elevene på alvor, når de forteller om mobbing.

For vi har ingen flere barn og unge å miste.

Verdensdagen for psykisk helse: Fra å ville dø til å ville leve

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets tema er «noe å glede seg over,» og det jeg kan glede meg aller mest over nå er det at jeg er så heldig å være elev på Danvik folkehøgskole, og gjøre det jeg elsker aller mest og har aller lyst til å gjøre: Å skrive, og å bli journalist. Men veien hit til Danvik har vært lang, og alt annet enn enkel. Mange ganger trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme dit jeg er nå, og ga opp alt.

De siste tre og et halvt årene før jeg begynte på Danvik folkehøgskole var preget av sykdom, og at jeg slet veldig psykisk – både med depresjoner, angst, PTSD, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det har vært tider der jeg har vært fullstendig nede for telling, og det eneste jeg ønsket var å dø, fordi livet mitt føltes så altfor smertefullt å leve. Jeg har gått gjennom helvete, og mere til. Jeg har overlevd et titalls selvmordsforsøk, noen ganger har det bare vært flaks at jeg har blitt reddet i tide, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fortsatt er i live. At jeg ble reddet, gang på gang, ofte av helt fremmede mennesker, som så meg, og hjalp meg, da jeg trengte det som mest. Da jeg var på min dypeste bunn. Nesten ett år tilsammen de siste tre og et halvt årene var jeg innlagt på ulike psykiatriske avdelinger – både åpne og lukkede. Tidvis var jeg dessverre det man kan kalle en svingdørspasient – ut og inn av psykiatrisk avdeling flere ganger i uken etter både selvskading, selvmordsforsøk og forsøk på selvmordsforsøk. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Ambulanser og politi. Ventrikkelskyllinger og kull ned i magen etter overdoser, bevisstløs på sykehuset, flere dager i strekk på intensivavdelingen og medisinsk avdeling med hjerteovervåkning, blodtrykksmålere, elektroder og fastvakt ved senga.

Det var tunge, vonde og ekstremt vanskelige tider, hvor jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke orket et sekund mer. All smerten og all angsten som spiste meg opp innenfra og ut. Alle de vonde minnene fra fortiden. Frykten for at det skulle skje igjen. Flashbacks fra alle årene med mobbing, overfallene utenfor skolen, og fra årene jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Panikkangst, og angstanfall flere ganger om dagen, som kunne vare i timevis uten stopp. Selvskading – synlige og ikke-synlige arr som jeg må leve med for resten av livet. Tidvis så deprimert at jeg ikke orket å komme meg opp av sengen på en måned i strekk – for utslitt til å orke å stå opp, skifte klær, lage mat, dusje, vaske huset, og totalt isolert, alene, hjemme i min egen leilighet.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Og det er virkelig noe å glede seg over. Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning – jeg kan fremdeles ha det litt tungt i perioder, men ikke i nærheten av slik jeg hadde det før. Jeg har det så utrolig mye bedre nå, og mye av det kan jeg takke Fontenehuset Drammen for. Arbeidsfellesskapet for mennesker som har hatt eller som sliter med psykiske helseutfordringer, hvor jeg har vært medlem i over to år. Der fant jeg etter hvert noe å stå opp til, og et sted å gå til hver eneste dag. Jeg begynte å skape meg en meningsfylt og aktiv hverdag, takket være Fontenehuset, og alle de fantastiske medlemmene og medarbeiderne der. Det er virkelig noe å glede seg over, og ikke minst å takke for.

For jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene på Fontenehuset som har støttet meg, heiet meg frem, motivert meg, vært der for meg, gitt meg glede og motivasjon til å stå på for å nå målene mine. Gjennom oppturer og nedturer har de vært der gjennom over to år hvor jeg til tider hadde det ekstremt tøft. Fontenehuset har vært med på å forandre livet mitt radikalt, og få meg i stand til å kunne begynne på skole igjen. Det er mye av grunnen til at jeg i år endelig var klar til å leve litt igjen, og begynne på Danvik folkehøgskole. Et skritt nærmere drømmen min om å studere journalistikk i New York, og å skrive på heltid. Å leve av det.

Jeg hadde heller ikke klart å komme hit i dag hvis det ikke hadde vært for alle de hundrevis av sykepleierne, hjelpepleierne, ansatte i kommunen, behandlerne mine, støtteapparatet mitt, familien og vennene mine som har vært der for meg hele veien, og hjupet meg da jeg trengte det som mest.

Det at jeg er på et så bra sted som i dag – dét er virkelig noe å glede seg over.

Paris, baby!

Aller først: Jeg er utrolig takknemlig for bidragene på Crowdfunding-kampanjen min her forleden. Det var helt overveldende hvor fort det gikk, og hvor mye folk bidro med. Nå har jeg faktisk råd til å reise til Paris den 6. november sammen med resten av klassen min, og kunne ikke ha gledet meg mer. Så tusen, tusen takk til dere som donerte penger. Det betyr masse!

Ellers går dagene sin vante gang her på Danvik folkehøgskole med vanlige rutiner – morgensamling hver morgen, linjetimer i Forfatterklassen med forskjellige skriveoppgaver, måltider i matsalen, fellesfag, lørdagsseminar og fellesvask, for å nevne noe, men selvfølgelig også masse sosialt. Alt fra biljard og film, til snakking til langt på natt med medelever, brettspill, torsdagstreff i peisestua med boller, saft og allsang, og mye mer. Dagene her går aldri sakte, med andre ord, heller fort, for mange ganger lurer jeg på hvor dagene og tiden blir av.

I Forfatterklassen nå har vi de siste par ukene jobbet med to monologer parallelt, og er nå i siste innspurt på dette arbeidet, før vi nå på torsdag begynner med lyrikk, som er min favorittsjanger. Jeg gleder meg derfor veldig til å starte med det. Vår første oppgave til i morgen er å ta med oss ETT dikt til klassen, og lese det opp, noe som viste seg å være vanskelig, med tanke på hvor mange favoritter jeg har, men jeg tror kanskje at jeg har klart å ta en beslutning for det.

 

Sånn bortsett fra dette føler jeg at det går bra på skolen – det eneste er at jeg har vært syk de tre siste ukene nå, og kjenner at jeg er kraftig redusert på grunn av det. Har fortsatt en forferdelig plagsom hoste, og hodepine, i tillegg til at jeg kjenner meg slapp, og har lite energi. Håper dette går over etter hvert, for akkurat nå orker jeg egentlig ikke å gjøre noe som helst, men pusher meg allikevel. Jeg kjenner nok kanskje litt på at jeg må passe på balansen mellom aktivitet og hvile nå, slik at jeg ikke går i den samme fellen som før, og bli fullstendig utslitt. For da blir jeg helt ute av stand til å gjøre noe i det hele tatt. Og det er jo i hvert fall ikke bra. Det vet jeg dessverre alt om fra tidligere.

Målet mitt nå er å holde blikket rettet fremover, og tenke at jeg skal klare å fullføre dette året her. I disse dager har jeg passert den gylne, første måneden som de siste årene har vært veldig vanskelige, med tanke på at jeg har prøvd å starte igjen på VGS to ganger, men måttet slutte etter akkurat én måned, fordi jeg har blitt for utslitt til å fortsette. Jeg er selvfølgelig redd for at det skal skje nå også, og kanskje enda reddere enn noen gang, fordi jeg denne gangen har satset alt, og ikke har noe å falle tilbake på.

Jeg har gitt opp så mye for å begynne på Danvik i år. Tryggheten og stabiliteten min, leiligheten jeg har hatt i over to år, Fontenehuset, hvor jeg har vært medlem siden 2015, og hvor jeg frem til jeg begynte på Danvik gikk nesten hver dag. For det andre har jeg heller ingen plan B for hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er journalist og forfatter jeg alltid har drømt om å bli, og det eneste jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er veldig skremmende å si det høyt, fordi jeg er konstant livredd for å feile, og hele tiden kjemper mot den indre kritikeren min som skal dra meg ned. Men jeg prøver å tenke at:

«Jeg er god nok, og at jeg skal klare dette!»

Selv på de verste dagene, som på torsdag i forrige uke, da jeg fikk mitt første angstanfall her på skolen, og fikk helt panikk, delvis på grunn av prestasjonsangst, og frykten for å feile, men mest, fordi jeg fikk trigget frem noen opplevelser fra tidligere som er vonde for meg, fra tiden da jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen. Det er fortsatt slik at jeg sliter med flashbacks fra det jeg opplevde, og det kan komme når jeg aller minst venter det. Heldigvis fikk jeg snakket med noen av de som jobber her på skolen da det skjedde, og det endte derfor på en veldig positiv måte, fordi jeg fikk vært åpen om noen av de tingene som plager meg, og lettet hjertet mitt. Det føltes godt.

Men slike angstanfall tar på, og jeg var derfor veldig sliten gjennom hele helgen, både på grunn av angstanfallet, men også siden jeg har vært syk i godt og vel tre uker nå, slik som jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Det at jeg har vært syk kan nok være med på at jeg også blir mer sårbar for å få mer angst, så det kan nok være en trigger i seg selv, men gjennom årenes løp har jeg fått god øvelse i å håndtere denne angsten. Dermed plager det meg ikke i så stor grad lengre som det ville ha gjort før. Jeg får også snakket om angsten min, og det jeg tidvis sliter med, både hos psykologen, og i gruppeterapien, som jeg har to ganger i uken.

Så jeg er definitivt ved godt mot, og skal fortsette å jobbe på videre. For det er jo dette her jeg vil – derfor er det verdt hvert minutt jeg bruker, selv om det til tider kan være slitsomt.

 

Helt tilslutt ønsker jeg å dele noen bilder jeg ikke har fått publisert fra de siste ukene, slik at dere får en liten sniktitt inn i min hverdag på Danvik:

Senkveld
Senkveldinnspilling for litt over to uker siden.
DSC_0024
Kult lys på Senkveld-settet.
DSC_0051-01
Noen tidligere elever hadde det litt morsomt med bøkene i skolens bibliotek.

 

DSC_0033
Ute på Gummibaren fredag for to uker siden, etter fremvisning av gangvideoene våre.
DSC_0034
Fellesfag: «Fra vinyl til streaming» med Larry, som eier sitt eget plateselskap.
DSC_0035
Meg i fellesfagtimen forrige uke.
DSC_0050-01
Denne uken har jeg drukket kakao, og vært sosial. En pause mellom alle slagene trengs.
DSC_0047
Forrige lørdag, på vår obligatoriske lørdagsundervisning, hadde vi en gjesteforeleser, som hadde humorseminar for oss.
DSC_0045
Og her er jeg på rommet mitt, i går, med ny genser for anledningen.

I kveld arrangeres det faktisk karaoke i fellessalen vår Arena, og da skal det synges litt. Det tror jeg blir veldig gøy. Denne kvelden skal jeg nyte, når jeg for første gang på flere uker faktisk ikke har noen skoleoppgaver jeg må levere. Da skal jeg bare la meg synke godt ned i senga, under dynen, og fortsette på den nye Netflix-serien jeg har begynt på. En krimserie som heter River. Anbefales!

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig fin onsdagskveld.

Vi skrives snart igjen!

 

Jeg er heldig som er i live

Aller først: En liten beklagelse for at jeg oppdaterer så sjelden nå, men se på det som en positiv ting, at jeg har det så bra her på Danvik, at jeg noen ganger rett og slett glemmer at jeg fortsatt har denne bloggen. Jeg lover å bli flinkere til å skrive mer om livet mitt her på internatet, og skal skjerpe meg fremover. Jeg lover.

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge nå, og tenkt frem og tilbake på hvordan jeg skulle formulere det, uten at det jeg skal si høres ut som en gigantisk klisjé eller noe rosenrødt – for det jeg skal fortelle om er så langt fra det som det går an å komme. Vel, jeg har brukt de siste innleggene nå på å skrive om hvor lykkelig jeg er, og det er faktisk helt absurd, men det er første gang i mitt liv jeg tror jeg mener det på ordentlig. At jeg er lykkelig, altså.

Og, jeg vet at dette begynner å høres ut som en monolog nå, og kanskje det er det også, fordi det eneste jeg klarer å tenke på for øyeblikket er monologen jeg har deadline på til i morgen, men som jeg ikke klarer å begynne på, og som jeg, for å være helt ærlig, prøver å prokrastrinere meg vekk fra. Med film på Netflix, masse film, videoer på Youtube, lesing av mengder med poesi og skriving av dikt på side 10 i Word, selv om det ikke er det jeg egentlig skal gjøre nå. Jeg prokrastrinerer meg til og med vekk fra det egentlige poenget jeg skulle frem til i dette innlegget. Ikke noe ironisk der, hva? Neida, ikke i det hele tatt.

Det jeg ville fram til med dette innlegget er at det er mange ting som har forandret seg i livet mitt de siste årene, selv de siste månedene har innebåret store omveltninger og forandringer. Til det bedre, liker jeg å tenke, og jeg begynner å tro på det etter hvert også, tror jeg. At jeg er på vei dit jeg alltid har ønsket, hvor jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å få lære masse nye ting, gå på skole, å skrive, å lese, å utvikle meg som forfatter, å få større tro på meg selv og skrivingen min, å vokse som person, alle de klisjéiske tingene der, som faktisk er utrolig viktige og store ting. For meg.

Noe av grunnen til det er at jeg, når sant skal sies, for bare et par måneder siden hadde gitt opp drømmen min om å begynne på skolen igjen, å studere, å få meg et sosialt liv igjen, å kunne gjøre noe annet enn å ligge hjemme i sengen min, i leiligheten min, under dynen, med lyset skrudd av, dag etter dag, ute av stand til å skifte klær, få i meg eller lage meg mat, gjøre rent, dusje, vaske klær, å i det hele tatt gjøre normale ting som så mange tar forgitt, fordi jeg var så deprimert, utslitt og motløs. Sliten etter årevis med posttraumattisk stressyndrom (PTSD), depresjoner og angst. Å være inn og ut av psykiatriske avdelinger på sykehuset, noen ganger opptil seks ganger ukentlig etter selvskading og gjentatte forsøk på å ta mitt eget liv. Overdoser. Ambulanser. Politi. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Slange ned i magesekken og ventrikkelskylling for å redde livet mitt. Bevisstløs på intensivavdelingen, og dagevis på Drammen sykehus, flere ganger vinteren 2014/2015, senere forsøk på å drukne meg. Nok en gang ble livet mitt reddet. Flere ganger.

«Jeg er heldig. Jeg er heldig som er i live.»

For det er flere ganger det ikke skulle ha gått bra med meg. Tydeligvis er det en mening med at jeg skulle komme meg igjennom, slik at jeg skulle kunne fortelle denne historien, og forhåpentligvis kanskje hjelpe eller inspirere noen andre.

For så mye har forandret seg de siste årene, og bare de siste månedene, gjennom sommeren. Det er så mange ganger de siste årene at jeg mistet fullstendig troen på meg selv og på at det var verdt å leve videre. Det var mange desperate øyeblikk hvor jeg virkelig hadde bestemt meg for å dø, fordi jeg ikke orket mer. Jeg er ikke lengre i den tilstanden, og har heller ikke vært det på en god stund. For livet mitt har forandret seg radikalt, fra å ha hatt en tøff og traumatisk barndom, som har preget og farget meg voldsomt, og som jeg de siste årene har slitt forferdelig mye med, til faktisk å begynne og skape meg et liv. På ordentlig. Leve litt. Gjøre noe. Utfolde og utfordre meg selv. Lære noe nytt. Utvikle meg. Møte og bli kjent med nye mennesker. Være en del av noe. Oppleve nye ting. Få masse lærerike og nyttige erfaringer. Alle disse tingene som jeg liker så godt å gjøre. Starte på blanke ark. Akkurat som før og etter, og at dette er starten på kapittelet Etter.

Hele barndommen min levde jeg i konstant utrygghet. Jeg var aldri trygg noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen, ikke i nærmiljøet mitt. Følte meg aldri en del av noe. Var ensom, redd, anspent og angstfylt hele tiden. Deprimert allerede som 12-åring, fordi jeg ble mobbet og konstant plaget på skolen – på grunn av de ondskapsfulle ordene, slagene, sparkene, utestengningen, den konstante forfølgelsen og plagingen. Å aldri få være i fred. Alt dette som jeg har fortalt om før. Og fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Selvfølgelig har det preget meg, i mange år bare på en vond måte, derimot er det først det siste året jeg har begynt å tenke at alle de vonde erfaringene mine også kan ha noe godt ved seg. Fordi jeg tross alt har klart å komme meg gjennom, og overlevd, på tross av alt det vonde og fæle jeg har måttet oppleve som barn. For to år siden ble jeg faktisk sitert på akkurat dét: «At jeg vil takke for motgangen,» fordi den har gjort meg sterk, og til en som fighter, uansett hvilke utfordringer som kastes min vei. Jeg fikk alltid høre at jeg var så irriterende sta, og at det plaget vettet av folk, men nå er det én av mine største personlige styrker, fordi jeg har innsett at det er denne egenskapen som har fått meg igjennom alt sammen. En egenskap som i utgangspunktet var noe uttalt negativt ved meg, har blitt snudd til noe positivt, og det føler jeg er et godt eksempel på hvordan jeg har begynt å klare og snu min egen tankegang.

Jeg har tatt et kvantesprang i riktig retning. Jeg hadde gitt opp å begynne på skolen igjen, og trodde aldri jeg skulle klare det. I mitt hode kom jeg enten til å dø ung eller ende opp gammel og alene, uten vitnemål fra VGS, i en leilighet med NAV-garanti, arbeidsledig, deprimert og ensom. Uten å kunne checke av noen av drømmene på bucketlisten min. Men ingen av de ekstreme scenarioene ble til virkelighet. Heldigvis, og takk og lov, for at mine katastrofetanker sjelden stemmer. Nå kunne jeg ikke ha vært mer glad og takknemlig for det stedet jeg er på i livet mitt. Det betyr så ufattelig mye for meg å være her på Danvik folkehøgskole, å kunne skrive hver dag, å gå i en så fin klasse som jeg har fått begynne i, å i det hele tatt våkne på denne skolen, på mitt eget rom, på dette internatet, og tenke at jeg har kommet meg langt videre fra der jeg var, og fra der jeg har vært.

Jeg kjenner hvor takknemlig jeg er for alle de små tingene, så mye mer enn før, fordi jeg er heldig. Så utrolig heldig som har fått denne muligheten til, og for en gang skyld, gjøre noe som er bra for meg, både på kort og på lang sikt, og ikke gjøre noe som er selvdestruktivt eller som får negative konsekvenser.

Hver dag, når jeg åpner øynene om morgenen, er det første jeg gjør, å takke for alt jeg kan være takknemlig for. Og dét er noe du, jeg og alle burde gjøre.

Fordi vi er heldige.

Til deg som er deprimert: Det blir bedre

Har du noen gang vært deprimert? 20 til 30% av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. (Rådet for psykisk helse) Depresjonen er forferdelig vond, ødeleggende og energitappende for en person. Det tar fra en livsgnisten, selvbildet og selvtilliten, og det som vanligvis før ga en glede gir ikke lengre mening.
I dette innlegget vil jeg forsøke å sette ord på hvordan en depressiv episode oppleves for meg, og håper samtidig at det kan være til hjelp for andre i samme situasjon. For vi er mange som har det slik. Barn og unge, voksne og eldre, kan alle være deprimerte, på forskjellige stadier i livet. Mitt budskap til deg som leser dette, og som kanskje er deprimert akkurat nå:

Du er ikke alene, det finnes håp, det blir bedre.

Det å være deprimert føles som å være i et konstant mørke, selv på lyse dagen, foran øynene, et slør. Hele kroppen verker, hver eneste muskel og hvert eneste ledd, slik du kjenner deg i kroppen når du har influensa, bare at det er slik hele tiden. En verkende, konstant, fysisk smerte. Kroppen er sliten, bare det å komme meg opp av senga er et ork og et slit. Det å stå rett opp og ned og skifte klær er en prøvelse, for det gjør så vondt, og kroppen er så sliten, som om jeg skulle ha løpt konstant maraton i flere dager. Det er i alle fall slik det føles. Og jeg er trøtt, så uendelig trøtt, vil bare sove, ligge i senga med dyna helt opp til haka, late som om verden utenfor ikke eksisterer. Det føles meningsløst å ligge sånn, og vri meg frem og tilbake, uten å få ro, kroppen er for rastløs, og for urolig til å ligge stille, ikke finner jeg noen behagelig posisjon å ligge i heller på grunn av smertene i kroppen. Stresset og uroen min manifesterer seg som fysiske smerter hos meg, i nakken, i skuldrene, i ryggen, i beina, i armene, i magen og i hodet.

Hodet mitt er fullt av vonde tanker og det vi kan kalle for den onde depresjonsstemmen, som sitter på skuldra mi konstant, og prenter inn til gangs hvor fæl, verdiløs og ekkel jeg er. At jeg ikke fortjener å ha det bra, at jeg ikke fortjener å leve:

«Liv-Christine, du kan bare gi opp. Du får ikke til noe uansett. Du feiler i alt. Klarer ingenting. Uansett hva du gjør, så blir det feil. Haha, du klarer ikke engang å stå opp av senga di, hvor patetisk er ikke det? Du er ikke verdt noen ting. Ingen liker deg. Ingen vil ha noe med deg å gjøre. Tror du virkelig at folk liker deg? Du er ikke verdt en dritt.»

«Aldri god nok, aldri bra nok – du er så stygg. Alt du ser er feil. For store lår, med for mye fett, for brede hofter, for stor rumpe, brusete hår, uren hud, stygge tenner. Så uperfekt som det går an å få blitt. For du er feit, stor, ekkel. Du må slanke deg, gå ned i vekt, kanskje de liker deg mer da. Æsj, ikke spis det der, altfor mye fett, altfor mye karbohydrater, altfor mye sukker. Du kommer til å legge på deg av det, du kommer til å bli større, eklere, styggere av å innta den maten, eser ut i det øyeblikket du har spist. Så ikke spis, ikke spis, du fortjener det ikke. Du fortjener det ikke slik du ser ut.»

«Du kommer aldri til å bli noen ting. Du kommer til å være stuck i dette her for alltid. Det blir aldri bedre. Uansett hva du gjør, så kommer du alltid tilbake til dette. Det finnes ikke noe poeng i å leve, hva er vitsen? Det er så meningsløst å bare gå rundt i det samme hele tida, uten å komme videre, og bare eksistere, puste, uten egentlig å leve. For du fortjener ikke å leve, du burde bare dø, ta livet av deg, bli borte, siden ingen bryr seg om deg uansett. Du er bare til bry. Du er en byrde for alle rundt deg. En pest og en plage, det er det du er.»

«Alt du sier blir feil, nå tror de sikkert at du er dum. Herregud, hvorfor sa du det der? Tror du virkelig at du er så smart? Nå tenker de nok at du bare burde holde kjeft, for du snakker for mye, tar for mye plass, så bare hold kjeft, ikke si noe mer, bare vær stille. Du klarer ikke å si noe fornuftig uansett, du klarer ikke å finne riktige ord, herregud, så dum du er, som ikke engang klarer å komme på de mest elementære formuleringer, ser du, der er enda et bevis for at du driter deg ut hver gang du åpner munnen din.»

«Nå ser de på deg, fordi du er stygg. Det er noe feil med deg, og hvordan du ser ut. Hvorfor tok du egentlig på deg det antrekket der? Fordi du trodde at du så bra ut? Hvorfor sminket du deg sånn? Trodde du at det skulle gjøre deg penere? Haha, feil, feil, feil, feil. Nå ser de bare på deg, og tenker: «Herregud, hva tenkte hun på, da hun gikk ut døra i morges? Så stygt og latterlig.»

Dette er innsiden av hodet mitt i en depressiv episode. Jeg havner inn i en evigvarende, negativ og nedadgående spiral, som aldri ser ut til å ta slutt. Den drar meg bare lengre og lengre ned, de negative tankene blir mer og mer fremtredende, til det er det eneste jeg tenker på gjennom hele døgnet.

Når jeg er deprimert blir alt svart, tungt og meningsløst. Det som før betydde noe, og som ga meg glede, betyr ikke lengre noe. Jeg mister fullstendig mål og mening i livet mitt, vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal klare å holde ut, føler at alt blir kaos, både inni og utenfor hodet.

Målene og drømmene forsvinner, som sand mellom fingrene mine, og når depresjonen forverrer seg begynner tankene om å gi opp å ta større og større plass. I starten er det kanskje bare en tanke, noe som dukker opp nå og da, lik et blaff, også forsvinner det igjen, men så er det akkurat som om tankene om døden blir en rasjonell løsning på problemene, og inni hodet til en deprimert person, den eneste utveien, når alt føles så meningsløst og vondt.

Men en deprimert person tenker ikke rasjonelt, for det er ikke en løsning å ta livet av seg. Selvmord er ingen utvei. Det å dø er endelig, og ikke noe man kan ta tilbake. Der og da kan det kanskje se ut som den eneste løsningen og den eneste utveien, men selvmord har ingen angrefrist.

Så hvis du føler deg deprimert akkurat nå, og den eneste løsningen du ser er å ta livet av deg: Tenk på alle de tingene du da går glipp av, alt du ikke vil kunne oppleve igjen, bare det å være i live, puste, kjenne hjertet banke, og blodet som sirkulerer i hele kroppen. Priviligiet det er å leve, selv om den smerten du føler nå er fullstendig altoppslukende. For en dag skal vi alle dø, men tiden er ikke inne for deg ennå. Ikke nå.

Så tenk over alle de tingene du aldri vil kunne gjøre igjen. Høre på musikk, høre fuglekvitteret om våren, høre regnet som hamrer mot ruta di, kjenne adrenalinrushet av å reise til et helt nytt sted, av å møte nye mennesker, det å oppleve hvordan årstidene forandrer seg, det å ikke få se de menneskene du er glad igjen, og som er glad i deg, og du klarer kanskje ikke å se de små tingene akkurat nå. Alle de tingene som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet fra andre mennesker, en god klem, det å våkne hver morgen til en ny dag, som faktisk er sjansen til å starte på blanke ark, uansett hvor klisjeisk det høres ut.

Men du klarer kanskje ikke å se det nå. At det blir bedre, at det finnes håp. For det gjør det. Det har jeg erfart. Jeg har vært nede i de dypeste daler, og trodd at det var bunnen, før det ble enda verre, men jeg har klart å kjempe meg opp, og ut av depresjonen før.

Og dét kan du også gjøre.

 Du klarer det. Det er mulig.

Det blir bedre.

De tøffeste og vondeste ukene i mitt liv

Jeg har vært ute av stand til å skrive noe som helst. Det har vært ekstremt smertefullt, vondt og vanskelig, og jeg har vært veldig langt nede i flere uker nå. Jeg har omtrent ikke orket å gjøre noe fornuftig, bare det å komme meg opp av senga har enkelte dager vært en umulig oppgave, det har tidvis vært like mye kaos rundt meg som det er oppe i hodet mitt, fordi jeg ikke har orket å rydde, vaske klær, ta oppvasken eller vaske i leiligheten. Det å dusje blir et ork, det å sminke seg og stelle seg. Man vil så gjerne gjøre det, men orker ikke, klarer ikke, kan ikke. Alt blir et ork. Det er dette depresjonen gjør med meg, det er dette depresjonen gjør med folk. Man blir tiltaksløs, utslitt, fullstendig tappet for alt som heter glede og positive følelser. Alt kjennes tungt, meningsløst og vondt. Ingenting gir mening. En begynner å bebreide seg selv, føle seg mindreverdig, skyldig, og vil helst bare ligge under dynen og bli der. Isolasjon blir uunngåelig, nesten ikke engang et valg, når en mister all konsentrasjon og fokus, og ikke orker å forholde seg til andre mennesker.

De siste ukene har jeg vært der. Jeg har vekslet mellom å være sint, lei meg, opprørt og nummen. Jeg har blitt irritert og sint for den minste lille ting, kjeftet på mennesker som egentlig står meg nær, vært gretten og sur, sagt ting jeg angrer på. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv, for dette er ikke meg, det er depresjonen, sykdommen, som snakker. Og når jeg har vært irritert og sint på alt og alle, så er det ikke dem jeg har vært sint på. Skal sant sies, og jeg skal være fullstendig ærlig, er sinnet mitt rettet mot foreldrene mine. For i forrige uke brøt jeg kontakten med dem, fordi jeg ikke orket å forholde meg til dem mer, etter alt jeg har funnet meg i de siste årene, etter alle kamelene jeg har svelget, rant begeret fullstendig over, og jeg fant ut at: Nok er nok.

Fordi det gjør altfor vondt alt det de har sagt og gjort mot meg gjennom hele barndommen min. Den daglige utskjellingen, kritiseringen, de vonde og svært sårende ordene, truslene, slagene. Men kanskje det aller verste, den påførte skammen og den påførte skyldfølelsen. Skyld og ansvar som fullstendig blir skjøvet over på meg, når jeg ikke har gjort noe galt i denne situasjonen. For jeg var bare et barn. Det var ikke min skyld. Dette ansvaret, og denne skylden, om man i det hele tatt skal fordele den, burde og skal ligge fullstendig hos foreldrene mine, fordi det var deres oppgave, som foreldre, å ivareta meg, gi meg kjærlighet og omsorg, og ikke utsette meg for dette.

Det gjør så vondt å bryte kontakten med dem, siden det tross alt er foreldrene mine, men jeg følte ikke lengre at jeg hadde noe valg. Jeg innså at, hvis jeg skal komme meg videre i livet, så kunne jeg ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte mer. Å la meg bryte ned, å bli såret gang på gang, men heller sette skapet der det skal stå. Ta makten tilbake, stå opp for meg selv, og si ifra en gang for alle: At dette aldri var, og kommer til å bli greit.

Jeg har aldri tidligere turt eller maktet å ta dette standpunktet, men gjennom sommeren har jeg innsett at det er det eneste rette å gjøre, for at jeg skal få det bedre, og på sikt skal klare å gå videre i livet mitt. Og på mange måter var det en lettelse og endelig klare å konfrontere dem, selv om det endte som det endte. For tro meg, det er forferdelig vondt at det skulle ende slik, og jeg sliter noe helt forferdelig nå, med det som føles som et tap, men innerst inne føler jeg at jeg har gjort det rette.

Det kommer nok til å ta lang tid før jeg klarer å komme meg gjennom denne sorgprosessen det tross alt er, men er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det at:

Jeg skal komme sterkere opp, og ut av dette.